Likt og ulikt ved moderne kinesisk

Kinesisk uke på Litteraturhuset 14.-20. november 2011 Bakgrunn for foredrag tirsdag 15. november på Litteraturhuset Likt og ulikt ved moderne kinesisk Harald Bøckman 2006 1. Genetisk og typologisk slektskap Kinesisk hører genetisk, eller slektskapsmessig, til en gruppe som kalles sino-tibetanske språk. De er forskjellige fra både altaiske språk i det sentrale, nordlige og nordøstlige Asia, og austroasiatiske og austronesiske språk, som vi finner i det kontinentale og insulære Sørsøst-Asia. Kina har imidlertid både altaiske, austroasiatiske og austronesiske (og indoeuropeiske!) språk representert ved de mange ikkekinesiske folkegruppene som på grunn av historiens tilfeldigheter befinner seg innenfor grensene til dagens Kina. Typologisk, eller strukturelt, betegnes kinesisk som et isolerende språk, som betyr at det er vesensforskjellig fra både våre indoeuropeiske språk (bøyningsspråk) og de fleste språktyper i landets geografiske nærhet. F. eks. er japansk strukturelt sett like forskjellig fra kinesisk som engelsk er fra kinesisk. Et isolerende språk kjennetegnes av fravær av enhver form for bøyning i kasus, kjønn, tall, tid eller person, og kinesisk er et stjerneeksempel på en slik språktype. Et ord på kinesisk endrer ikke form, samme hva slags posisjon det inntar i en setning. (Det finnes en del moderne konstruksjoner som skjelner mellom entall og flertall, som de personlige pronomene jeg, w, du, n, og han, t, som i flertall gir men, n men og t men, men de er moderne konstruksjoner som betyr jeg-kategorien, du-kategorien og han/hun/det-kategorien). 2. Hvordan gjøres en ytring tydelig på kinesisk? Hvordan uttrykker kineserne seg slik at det de sier blir forstått, og ikke bare sier en rekke av isolerte ytringer? De bruker to teknikker som er tilstrekkelige til formålet: Den første teknikken er å ytre de ordene man vi si i en bestemt rekkefølge. Den andre teknikken er å legge inn ord som har forskjellige grammatiske funksjoner som underordning og sammenbinding. Dette kan kanskje høres fattig ut, men det betyr på ingen måte at kinesisk er et mangelspråk. Tidligere oppfatninger av kinesisk gikk ut på at det var et språk nærmest uten grammatikk, for det liknet ikke på våre indo-europeiske språk. At moderne kinesisk inneholder de trekkene som er nødvendige for å fungere i dagens verden vises ved at det ikke byr på problemer å oversette fra et fremmedspråk til kinesisk. Kinesisk

er et utrolig rikt språk, med en ubrutt skrifthistorie som intet annet verdensspråk kan måle seg med. Måten språket er bygd opp på gjør det imidlertid at det fornemmes mer flytende, noe som gjør språkopplæringen mer utfordrende. I tillegg kommer sjølsagt at mye av det som sies er kulturspesifikt, og må formidles. 3. Kjente trekk Kinesisk har mange syntaktiske trekk som vi vil kjenne igjen fra våre nære språk: Den grunnleggende ordstillingen er subjekt-verb-objekt Modifiseringer kommer foran hovedordet (to trær, store trær, ikke løpe) Komplementer kommer etter hovedordet (løpe til skogs) De fleste ordklassene er som våre, med noen unntak De fleste språklydene er forholdsvis greie å lære for skandinavisktalende, men noen er litt vriene Kinesisk er et tonespråk, noe som ofte skaper problemer for de som taler andre typer språk, men her har nordmenn en relativ fordel, ved at vi har en fornemmelse av hva det går ut på siden vi har noe som likner, nemlig tonelag (bønder, bønner). 4. Fremmedartede trekk 4A. Uforanderlige ord Siden et kinesisk ord ikke endrer struktur samme hvor det står i setningen, er det ingen trekk ved selve ordet som markerer hva slags funksjon det har i setningen. Substantivet chuán, båt, uttales alltid bare som chuán. Adjektivet g o, høy, uttales alltid bare som g o. Verbet lái,, å komme, uttales alltid bare som lái. Ord kan imidlertid bestemmes nærmere ved hjelp av andre ord. F. eks. kan adjektiver og verb negeres ved hjelp av det negative adverbet bù, ikke, som bù lái, kommer ikke. Substantiv kan ta demonstrative pronomen og målord (mer om målord nedenunder), som y ge rén, et(t) stykke menneske. 4B. Tre særegne ordklasser 1. Grammatiske markører/partikler. Siden grammatiske forhold ikke uttrykkes gjennom bøyninger, anvender kinesisk en rekke markører og partikler. Her er noen eksempler: Markøren de markerer blant annet underordning, som i w de péngyou, min venn. Nektelse er uttrykt ved markøren/adverbet bù, som kommer foran verb og adjektiv, som i bú shì, er ikke, stemmer ikke. Verbet y u, å ha, det forefinnes, har en egen negativ markør/adverb, méi, som i méi y u. Partikkelen le markerer blant annet fullført handling, som i máidàn suàncuòle, regningen er feilsummert.

Partikler som uttrykker forskjellige stemninger kommer oftest på slutten av en setning, som spørrepartikkelen ma og partikkelen ne, som blant annet uttrykker betoning eller understreking av et utsagn. 2. Målord. Det er en egen ordklasse som ordet stykke i et stykke tøy, men på kinesisk er det (nesten) obligatorisk foran alle substantiv hvis de har et påpekende pronomen eller et tallord foran seg, som yìtiáo g u, en (lang og tynn gjenstand) hund. Det finnes et målord som kan brukes mer generelt (men ikke overalt!), nemlig ge, som i zhège rén, denne ge- personen. 3. Verbaler. Det er flere typer ord som oppfører seg verbalt enn i våre nære språk. Foruten verb av forskjellig slag, fungerer også adjektiver og en del preposisjoner verbalt. Adjektivet h o, god, betyr å være god, som i t hén h o, hun er (svært) god/bra. Det er følgelig galt å legge til et verb, som i * shì hén h o *. Noen verb oppfører seg i visse sammenhenger preposisjonelt, som verbet g i. Som fullt verb betyr å gi, men som preposisjon betyr det for, til, som i w g i t zuò fàn, Jeg til henne lager mat. 4C. Ordklassehopping. I eldre kinesisk var det ganske vanlig at et ord kunne ha både nominale og verbale funksjoner, alt etter sammenhengen. I moderne kinesisk er det en klarere arbeidsdeling mellom disse funksjonene, men det forekommer likevel så ofte at man må være oppmerksom på dette fenomenet. For eksempel kan ordet xìng bety både å hete, og etternavn. 4D. Aspekt ved handlingen i stedet for verbal bøyning. Mens våre nære språk stort sett bøyer verb i tid, uttrykker kinesisk, ved hjelp av grammatiske partikler, heller aspektet av en handling eller en tilstand. Det betyr at det fokuseres på f. eks. om en prosess er pågående, om den er avsluttet, eller om den vil bli avsluttet i nær framtid. Men også i norsk har vi aspekt av en handling. Om vi sier Når jeg har spist, henspiller ikke har spist på fortid, men til aspektet av handlingen. En partikkel som markerer fullført handling er le, nevnt ovenfor, som i t z ule, han har gått. Andre partikler er zhe, som markerer pågående handling, som i w d ngzhe n, jeg venter (stadig) på deg. 4E. Språktoner Som nevnt er kinesisk et tonespråk. Det betyr at hver stavelse blir uttalt med en bestemt tone som skiller

betydninger fra hverandre. Tonespråk er vanlige i Asia og Afrika. I Europa er det bare norsk, noen svenske dialekter og serbo-kroatisk som har noe som likner, nemlig tonelag. Men det er en viktig forskjell mellom vårt tonelag og kinesiske språktoner. Mens våre tonelag har en kontur som innvirker på uttalen av ordet som helhet (en snekker, flere snekker), ligger den kinesiske språktonen på stavelsenivået (w -d ng-zhe-n ). (I følge Per Egil Hegge skal imidlertid hans trønderdialekt skjelne betydning ved hjelp av tone på enstavelsesord). Kinesisk standardspråk har fire språktoner (andre kinesiske dialekter kan ha flere). Den første språktonen er høy og jevn, som f. eks. i m, mor, den andre stigende fra midten, som f. eks. i má, hamp, den tredje dykkende, som f. eks. i m, hest, og den fjerde fallende, som f.eks. i mà, å skjelle ut. I tillegg mister en del stavelser tonen i visse sammenhenger, noe som kan leses av tidligere eksempler. De aller fleste grammatiske ord, som f.eks. spørrepartikkelen ma, er også toneløse. Dette kaller vi nøytral tone. I noen lærebøker er nøytral tone markert ved en liten sirkel over der tonemerket skulle ha vært, men i andre lærebøker vil den være umarkert. Språktonene slipes i vanlig tale, men for de som vil lære seg kinesisk er det bedre å overdrive markeringen av tonene i begynnelsen enn ikke å få dem på plass i det hele tatt. Det ytterst viktig å være klar over at språktonen ikke er noe som kommer i tillegg til ordet. Det er en integrert og nødvendig del av et ord. Man kan ikke lære seg kinesisk først og tonene etterpå. Da har man allerede lagt seg til uvaner som vil bli vanskelige å rette opp. Kineserne er vant med at mange utlendinger har problemer med språktonene, men dårlig tonebruk kan føre til misforståelser. Det finnes mange eksempler på slike misforståelser i vesterlendingers møte med kinesisk. Et kjent eksempel, som kunne være fatalt for de gamle misjonærene, var å uttale Himmelens herre, eller ti n zh, som ti n zh, som betyr Den himmelske grisen. Ti n zh jiào, eller Læren om himmelens herre, var den kinesiske betegnelsen katolikkene valgte for sin lære, og kinesiske kristenfiendtlige på 1800-tallet, da misjonærene strømmet til Kina, fanget raskt opp denne språklige unøyaktigheten, og kalte katolisismen for Læren om den himmelske grisen, ti n zh jiào. I tillegg til språktoner har kinesisk, i likhet med andre språk også trykk og intonasjon, som modifiserer språktonene i praktisk bruk. 4F. Forholdsvis få forskjelliglydende stavelser med enkel struktur Sammenliknet med de fleste språk har kinesisk forholdsvis få forskjelliglydende stavelser, noe som resulterer i at mange ord har samme uttale, sjøl om man tar høyde for at de også skjelnes med tonene. I ei vanlig ordbok vil en f. eks. kunne finne 12 ord som uttales f, 45 som uttales fú, 4 som uttales f og 25 som uttales fù. Nå er ikke faren for misforståelser overhengende, for i en del tilfeller vil det dreie seg om ord

som ikke kan stå alene, men gå sammen med andre ord for å danne nye ord, og når en del av dem opptrer for seg sjøl, vil sammenhengen gjøre utsagnet forståelig. Den fattige stavelsestrukturen gir store muligheter for kineserne til å bedrive ordspill, noe de utnytter til fulle, men de gjør det ikke så vanskelig for seg sjøl at de har problemer med å forstå hverandre. Den minste stavelsen i kinesisk er en enkelt vokal, og den mest komplekse stavelsen er en kombinasjon av en konsonant + en vokalgruppe + en konsonant. De forskjellige mulige stavelseskombinasjonene i moderne kinesisk er som følger: En enkelt vokal a Vokalgruppe ei Halvvokal og vokal wo Halvvokal og vokalgruppe yao Konsonant pluss vokal ba Konsonant og vokalgruppe liao Vokal og konsonant an Halvvokal og vokal og konsonant wan Konsonant og vokalgruppe og konsonant jiang Mange forskjellige konsonanter kan stå først i en stavelse, men bare n, -ng og r kan stå til sist i en stavelse, dvs. etter en vokal eller vokalgruppe. (Endelsen r er framtredende blant Beijings innbyggere, men høres sjeldnere jo lenger man kommer fra Beijing. Enhver som rusler rundt i Beijings krokgater, hútong, vil ikke kunne unngå å høre hvor dominerende er-iseringen er når byboerne snakker seg imellom. 4G. Sammenfall mellom stavelse og mening I mange språk har en stavelse ofte bare en lydverdi, og er ikke umiddelbart meningsbærende. Slike eksempler finner vi mange av på norsk, som f. eks. be-gynn-el-se. I kinesisk er det imidlertid i hovedsak sammenfall mellom meningsnivået (morfem-nivået) og stavelsesnivået. Det betyr at en stavelse både har en fonemisk (lydmessig) og morfemsk (meningsbærende) verdi. Her er det masse å ta av i kinesiske eksempler, som f.eks. adjektivet/ordet h o, som består av én stavelse og som betyr å være god. Dette fenomenet blir forsterket på skrift-nivået, noe vi vil komme tilbake til. 4H. Moderne kinesisk er ikke et enstavelsesspråk Siden det er et omfattende sammenfall mellom stavelse og mening, er det en utbredt oppfatning at kinesisk er et såkalt enstavelsesspråk, og at kineserne snakker i en rekke av enkeltstavelser. For klassisk kinesisk skriftspråks vedkommende er det mer relevant, men det er overhodet ikke relevant for moderne kinesisk. I dag er den overveldende mengden av kinesiske ord flerstavelsesord, som oftest tostavelsesord, som

péngyou, venn (men også trestavelsesord som hu ch zhàn, jernbanestasjon. I tillegg kommer translitereringer, eller omskrivinger, som vil bli tatt opp nedenunder.) Historisk sett er forklaringen på tendensen mot tostavelsesord at man trengte å kompensere for et stadig forenklet stavelsessystem. Forholdet mellom stavelse og ord blir imidlertid ytterligere komplisert på grunn av den svake stillingen til det vi kaller et ord i kinesisk sammenheng. 4I. Ordets status på kinesisk Ord er noe vi alle bruker, men som vi sjelden forholder oss analytisk til. Det er hva vi kan kalle den laveste umiddelbare og funksjonelle enheten i et språk, det som en som snakker sitt eget språk instinktivt vil si er de minste naturlige bestanddelen av en ytring. Hvis en tilfeldig valgt kineser ville bli bedt om å dele opp en ytring i det som hun oppfattet som de minste umiddelbare bestanddelene, ville hun øyeblikkelig dele det opp i de forskjellige stavelsene, som f. eks. w de péng y u, min venn. Den umiddelbare årsaken til denne vanen er sammenfallet mellom stavelsesnivået og meningsnivået, nevnt ovenfor. Men det betyr altså ikke at stavelsen er et ord, sjøl om den er meningsbærende. Det er en annen årsak til den svake statusen til det vi kaller ord i moderne kinesisk, nemlig det kinesiske skriftsystemet. 4J. Skriftsystemet Det kinesiske skriftsystemet, slik vi kjenner det i dag, er om lag 3.300 år gammelt, og derved det eldste skriftsystemet som har vært kontinuerlig i bruk. De eldste formene for skrift, som vi har fra orakelinnskrifter, viser at allerede på den tida var det blitt oppfunnet en metode for å skape nye skrifttegn etter behov, en prosess som pågår den dag i dag, f. eks. når man har behov for nye begrep innen naturvitenskapene. Det er en utbredt feiloppfatning at det kinesiske skriftsystemet er piktografisk, eller bildemessig. Det er korrekt at skriftspråket har opphav i bildemessige framstillinger, men det er vitterlig usant om man snakker om skriftsystemet som helhet. Hvis de gamle kineserne ikke hadde oppfunnet en måte å konstruere skrifttegn på etter behov, ville de ha måttet avskaffet skriftsystemet eller forandret det til symboler som sto for språklyder. Her skal vi kort nevne de forskjellige måtene å konstruere skrifttegn på. For det første har vi gamle, opprinnelige piktogrammer, som er lette å identifisere den dag i dag, som mù, (et) tre; rì, sol; yuè, måne. For det andre har vi en del grammer, som er nesten like lette å identifisere, som y, tallet én; èr, to; s n, shàng, over og xià, under. For det tredje har vi andre slags grammer, som ble skapt ved å kombinere to eller flere piktogrammer, som lín, skog, og míng, klar (både konkret og abstrakt). For det fjerde begynte man å låne skrifttegn fra de tre foregående kategoriene som hadde omlag samme

uttale som det ordet man trengte et skrifttegn for, som d ng, øst, et tegn som opprinnelig var en piktografisk framstilling av en lærsekk, men hvis opprinnelige betydning nå bare forekommer i det eldste tekstmaterialet. Videre lái, å komme, som opprinnelig var et piktogram for hvete, men som raskt ble fortrengt av den nye betydningen å komme. Derfor måtte man lag et nytt tegn for hvete, som i dagens form blir skrevet og som uttales mài. Disse fire kategoriene har alle sine begrensninger, og er ikke tilstrekkelig for å utvikle et levedyktig skriftsystem. Dette problemet ble løst da noen fant på å skape nye skrifttegn ved å kombinere et betydningsindikator med en lydindikator. Den prosessen var som følger: La oss si at de hadde et ord dào, å gå til, å ankomme til, men de hadde ikke noe tegn for det. Da valgte man først et betydningselement, i fagterminologien kalt en radikal. som lå innenfor det samme semantiske feltet som det ordet man trengte et tegn for. Man kunne f.eks. bruke det allerede eksisterende piktogrammet, zhì, å nå, ankomme. Til dette satte man en lydindikator, et fonetikum, og da valgte man d o, kniv, som man kombinerte med zhì for å lage det nye tegnet dào å gå til, å ankomme til. Når man konstruerer tegn på denne måten bryr man seg følgelig ikke om hva lydindikatoren betyr, bare hvordan den uttales. (Elementet på høyre side er en modifisert versjon av ). Et annet eksempel er ordet mà, å skjelle ut, forbanne, som har betydningsindikatoren k u, munn (for sikkerhets skyld er det to munner, slik at budskapet skal være klart!), og lydindikatoren m, som betyr hest. Interessant nok har vi et ord som likner strukturelt, ma, en spørrepartikkel, der den samme betydningsindikatorern, k u, står på venstre side. Denne benyttes ofte i den posisjonen til ord som har med tale og ytringer å gjøre. Som et siste eksempel kan vi nevne tegnet qián, penger, der betydningsangiveren j n, som betyr metall eller gull, er plassert til venstre, med lydindikatoren ji n, som betyr liten. Her kan vi også observere et vanlig fenomen, nemlig at den opprinnelige tilnærmet samme uttalen i årtusenenes løp har skilt lag, i dette tilfellet qián og ji n. I dagens kinesiske ordbøker er trolig minst 9/10 av skrifttegna konstruert på denne måten - med en betydningsindikator / radikal og en lydindikator / fonetikum. Allerede i de eldste skriftformene vi har, orakelinnskriftene, var flertallet av skrifttegna av denne typen. Kinesiske ordbøker er på grunn av at det store flertallet av skrifttegna er konstruert på den måten - strukturert ved å systematisere betydningsindikatorene etter antall tegnstreker. Når man hadde funnet fram

til den rette betydningsindikatoren, kunne en finne det tegnet man var ute etter ved å telle antall streker i lydindikatoren, som ville være oppført under den angjeldende betydningsindikatoren. Hvis man f. eks. vil finne ut hva ordet betyr, teller man først antall tegnstreker i elementet til venstre, i dette tilfellet 5, og lokaliserer det elementet i ei liste over betydningsindikatorer. Der vil man bli henvist til et sidetall der ord med den betydningsindikatoren er oppført, og når det er lokalisert, må man først telle antall tegnstreker i lydindikatoren, i dette tilfellet også 5, og så søke etter ordet i den avdelingen av betydningsindikatoren som hadde femstrekers lydindikatorer. Ikke helt enkelt, og generasjoner av studenter av kinesisk har brukt et uendelig antall timer for å leite fram obskure skrifttegn. Med dagens elektroniske hjelpemidler har dette bildet blitt fullstendig revolusjonert. (IT-utviklingen i det hele tatt gjort det mulig for kineserne å beholde sine kjære skrifttegn.) Den enkle men produktive nyskapningen som er skissert ovenfor har vært helt avgjørende for at det kinesiske skriftspråket har kunnet dekke samfunnsmessige behov gjennom flere årtusener. Det resulterte også i et interessant fenomen som er nødvendig å forstå om man vil forstå det kinesiske skriftspråkets egenart: Skriftspråket kunne forbli på morfem-nivået, dvs. betydningsnivået. Det ble ikke nødvendig å bevege seg ned til det lydmessige nivået, enten som stavelsesskrift eller som bokstavskrift. Det har hatt to avgjørende implikasjoner: For det første angir kinesiske tegn kun mening, for lydverdien er i beste fall omtrentlig, på grunn av historiske endringer av forskjellige språklyder. Derfor må man lære uttalen av hvert eneste skrifttegn! For det andre er den eneste presise måten å karakterisere det kinesiske skriftspråket på å kalle det et morfo-syllabisk skriftspråk, dvs. at det kombinerer det betydningsbærende nivået og stavelsesnivået. Et moderne kinesisk skrifttegn kan aldri representere mer enn én enkelt stavelse. (To eller flere skrifttegn kan imidlertid representere ett enkelt morfem, som vi vil se senere, under transliterering av utenlandske ord). Vi kan følgelig legge nok en dimensjon til det som vi tidligere omtalte som sammenfall mellom stavelse og mening (4G): Sammenfallet gjelder også (med unntakene som er signalisert ovenfor) det kinesiske skriftsystemet. Vi har med andre ord sammenfall mellom stavelse, mening og skrift. 5. Orddanning på kinesisk Det store antall ord i moderne kinesisk er tostavelsesord. Moderne kinesisk har en preferanse for tostavelsesord. Dette er en klar kontrast til klassisk kinesisk, der enstavelsesord var dominerende. Denne endringen, som har kommet gradvis ned gjennom århundrene, skyldes trolig først og fremst at stavelsesstrukturene er blitt forenklet og resultert i mer lydlig sammenfall. Mange av enstavelsesordene som inngår i orddanningen kan sjøl utgjøre egne ord, men mange er redusert til bundne morfemer som er blitt avhengige av å opptre sammen med andre ord/morfemer. jià (pris) pluss qián (penger) = jiàqián = pris

tóu (hode) fà (hår) = tóufa = hår (fa mister tonen og blir nøytral) (klede) fú (påkledning) = y fu = klær (tilsvarende her) xiàn (herværende) j n (metall, gull) = xiànj n = kontanter xiàn (herværende) zài (bero på, være på) = xiànzài : nå, for nåværende kàn (se) sh (bok) = kànsh = å lese kàn (se) bìng (sjuk, sjukdom) = kànbìng = (lege:) se til sjuke, (pasient:) gå til lege hu (ild) ch (vogn) = hu ch = jernbane En del ord er også trestavelsesord, som tú (diagram) sh (bok) gu n (foretak) = túsh gu n = bibliotek Vi har også ordanningspartikler i form av suffikser, som toú (oppr.: hode) og z (oppr.: diminutiv), som i shí (stein) toú (suffiks, eg. hode ) = shítou = stein. Et annet eksempel er fáng (hus, rom) z (diminutiv) = fángzi = hus, rom. Suffikser uttales med nøytral tone, sjøl om de har tone når de opptrer som egne ord. Det finnes en god del enstavelsesord i moderne kinesisk. De utgjør trolig ikke mer enn 6-7 prosent av hele ordforrådet, men de forekommer hyppig i språket, og inntar en sentral rolle både som kulturbærende ord og som grammatiske ord. Eksempler er ord som h o, lái, lín, míng og dào, alle gitt i det foregående. Folk som lærer seg kinesisk blir ofte spurt hvor mange tegn kan du?, som om det skulle være en indikator på hvor mye kinesisk man har klart å absorbere. Et slikt spørsmål er i beste fall irrelevant, for det avgjørende om man er i stand til å kombinere enkelttegn i ordsammensetninger. Man kan godt kunne mange kinesiske tegn uten å være i stand til å komme med en eneste meningsfull ytring på kinesisk. På grunn av den mildest talt svake statusen til ord-kategorien i kinesisk, er det ikke annet å forvente at kineserne har store problemer med å identifisere hva et ord utgjør på sitt eget språk, med mindre det er et enstavelsesord. La oss ta som eksempel et av Kinas mest prominente forlagshus, som på engelsk er kalt Commercial Press. På kinesisk er det Sh ngwù yìnsh gu n, i to ord, som betyr henholdsvis handelsanliggende og trykkeriforetak. Om en kineser blir bedt om å dele dette uttrykket opp i de minste meningsfulle enhetene, er sjansen stor for at uttrykket vil bli delt opp i sine enkelte tegn/stavelser/morfemer, som vil gi Sh ng wù yìn sh gu n. Andre vil kanskje bare gjengi det som et sammenhengende uttrykk, som Sh ngwùyìnsh gu n, for de utgjør jo bare en rekke med skrifttegn.

Den sterke fornemmelsen av skrifttegnet som den grunnleggende språklige enheten kan ofte innvirke på hvordan kineserne forsøker å skrive engelsk. For noen år siden observerte jeg en restaurant på Beijings sentrale handlegate, Wángf ng, som reklamerte på engelsk med at de var en Rest-aurant, som var et forsøk på gjengi det kinesiske ordet fàn (ris, mat) diàn (etablissement). Et forhold som noen ganger kan gjøre lesning av kinesisk nærmest som rebusløsning er tradisjonen med å velge ut to tegn av et lengre uttrykk og la det stå for hele uttrykket. F. eks. kan man i dag ofte støte på uttrykket shì mào, som betyr hhv. verden og handel, men som egentlig står for det kinesiske uttrykket for Verdens handelsorganisasjon, WTO, og som fullt ut skrives Shìjiè màoyì z zh. Et annet eksempel er guó z, som betyr hhv. land og fot, men som står for guóji zúqiúduì, Kinas fotballlandslag. 6. Transkripsjon av kinesisk I dag blir det transkripsjonssysstemet som kalles pinyin anvendt verden over. Dette systemet ble utviklet av kineserne på femtitallet, på grunnlag av tidligere systemer. P n betyr å sette sammen og y n betyr lyd. På slutten av syttitallet begynte kineserne også å anvende det i internasjonal sammenheng, og er siden da blitt helt dominerende. Tidligere fantes det flere transkripsjonssystemer i bruk, det mest kjente er det engelske Wade-Giles, som man vil finne i eldre skrifter og bøker og som fremdeles blir anvendt i visse miljøer. Det vakre med pinyin-systemet er at det er hundre prosent forutsigelig hva uttale angår. Når man har mestret det, er det ingen unntak fra regelen (men språklyder slipes sjølsagt i vanlig tale). Som nevnt innledningsvis er ikke de fleste kinesiske språklydene særlig vanskelige for en skandinav med vanlige språkferdigheter. Begynnerproblemene består ikke bare i at man må jobbe en del for å mestre de uvanlige lydene, men også at man forveksler dem med hverandre. Nedenunder angis de språklydene som trenger mest oppmerksomhet. De aller fleste er konsonanter som kommer først i en stavelse. Resten, f. eks. de fleste vokalene, unntatt i-, kan man justere i forhold til norsk uttale. zh- uttales omtrent som engelsk j i John ch- uttales som ch i cha-cha-cha z- uttales omtrent som ts i vitse c- uttales omtrent som ts i tse-tseflue j- uttales som dj i Djakarta q- uttales som tj i tja sh- uttales som sh i show r- uttales ved å legge stemthet til sh

x- uttales som kj i kjole h- uttales som en mellomting mellom norsk h og tysk ch En rekke konsonanter, som de tre første parene ovenfor, utgjør par av aspirerte og uaspirerte lyder. Aspirasjon betyr at man legger til ekstra luftstøt når lyden ytres: b- og p-, omtrent som p i hhv. spare og pang d- og t-, omtrent som t i hhv. stang og tang g- og k-, omtrent som k i hhv. skal og kaste zh- og ch-, som ovenfor z- og c-, som ovenfor j- og q-, som ovenfor Det er viktig å bli klar over at ingen av språklydene ovenfor er stemte! På norsk er f. eks. både b, d og g stemte. Paret sh- og r- er spesielt i så måte, ved at de skiller seg fra hverandre ved hhv. utstemthet og stemthet. r en volder ofte uttaleproblemer, men man kommer lettest til den ved å legge stemthet få stemmebåndene til å vibrere til sh. Den eneste vokalen i pinyin-systemet som skaper problemer er i-, som representerer tre forskjellige lyder, alt etter hva slags sammenheng den står i: Den uttales som en stemt fortsettelse av de ustemte lydene zh-, ch-, sh- og r-, dvs. zhi, chi og shi. Den uttales som en stemt fortsettelse av de utstemte lydene z-, c- og s-, som i zi, ci og si. I andre kombinasjoner uttales den omtrent som en norsk i. Noen ganger kan det være uklart hvor grensene mellom to stavelser går, og om det dreier seg om én eller to stavelser. Da benytter pinyin-systemet seg av en apostrof for å markere skillet, som f. eks. i guàn gài (overrisle) (ikke guang ai) og byen X n (ikke xi n som en stavelse). Dette problemet gjelder bare for pinyin, uttalegrensene for skrifttegn er entydige. 7. Transliterering av utenlandske ord til kinesisk I løpet av sin lange historie har kinesisk tatt inn utenlandske uttrykk i sitt ordforråd. De mest aktive periodene har vært med buddhismens framvekst i Kina i de første 6-7 århundrene av vår tidsregning, og den vestlige innflytelsen i de siste 150 åra. For den siste periodens vedkommende har Kina, i motsetning til Japan, i hovedsak skapt slike nye uttrykk ved å grave i sitt rikholdige lager av morfemer og ord. (Men mange uttrykk som har med kultur, samfunn og politikk å gjøre ble faktisk først skapt av japanerne, og så lånt tilbake av kineserne).

Det kinesiske skriftsystemet gjør transliterering er ganske kronglete, hvis man søker å gjengi en omtrentlig uttale. Man kommer nemlig ikke ned på enkeltlydnivå, men må holde seg på stavelsenivået, og moderne kinesisk har relativt få forskjelliglydende stavelser. Àos lù, Oslo, kan nok gå an, men verre blir det f. eks. med S dég rmó, Stockholm. Man kan også danne hybrider, som f. eks. Luós nb o, Rosenborg, der Luós n bare har lydverdi, men der b o betyr borg. I det siste har man, særlig i media, begynt å droppe omskriving for mange internasjonale begrep, og uttaler ord som DVD, NGO, DNA som de står, med tilnærmet amerikansk uttale. Harald Bøckman 2006