Resultat av gradiometerundersøkelser av to fornminnelokaliteter i Nord-Trøndelag

AmS-Varia 43 Resultat av gradiometerundersøkelser av to fornminnelokaliteter i Nord-Trøndelag Resultat av gradiometerundersøkelser av to fornminnelokaliteter i Nord-Trøndelag KARI STØREN BINNS & RICHARD BINNS Binns, K.S. & Binns, R. 2005: Results of gradiometer investigations of two archaeological sites in Nord-Trøndelag, Norway AmS-Varia 43, 39-43, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-120-4, UDK 902:550.83 & 903(481.63). The results of measurements of magnetic variations in the soil (down to ca 1.5 m) undertaken with a fluxgate gradiometer at two archaeological sites in Nord-Trøndelag, central Norway are presented. The first is in a cornfield near Stiklestad Church, Verdal, where a previously recorded burial mound has been almost ploughed out. The second is an assumed boathouse in woodland near Beitstadfjord, Inderøy, where surface remains of stone and earth walls are obvious. The Stiklestad results show the outline of an approximately 40 m diameter burial mound, with an assumed central stone cist and other internal features. Those at Inderøy reveal several concealed structures in the walls and the floor area, suggesting alternative interpretations of the site. In both cases, the work has provided a good basis for more detailed investigations. Kari Støren Binns,, RB GeoArk, Strindveien 64, N-7052 TRONDHEIM, NORWAY. Telephone: (+47) 73524703. Telefax: (+47) 73592110. Richard Binns, RB GeoArk, Strindveien 64, NO-7052 TRONDHEIM, NORWAY. Telephone: (+47) 73524703. Telefax: (+47) 73524703. E-mail: rbinns@online.no Et gradiometer er et geofysisk instrument som måler små variasjoner i jordmagnetisme ned til ca. 1,5-2 meter under overflaten. Under gunstige forhold kan instrumentet måle kontraster i magnetisme mellom blant annet veggvoller, ildsteder, kokegroper, gravminner og deres umiddelbare omgivelser og derved avdekke skjulte fornminner eller usynlige detaljer i kjente fornminner (R. Binns 1994, English Heritage 1995). Berggrunnsforhold, tilfeldige forekomster av magnetisk stein, nyere tids inngrep etc. kan imidlertid virke forstyrrende inn og vanskeliggjøre tolkningen av slike målinger. Høsten 2003 ble det foretatt målinger på et par lokaliteter i Nord-Trøndelag (fig. 1) der denne type forstyrrelser gjorde seg lite gjeldende, og resultatet av målingene vil kort bli presentert i det følgende. en lav, regelmessig forhøyning i åkeren når en ser den i profil nede fra hovedveien gjennom Stiklestad (fig. 3). Her ble det foretatt til sammen 16 700 enkeltmålinger over et areal på omkring 120 x 80 m, målt med en avstand på 0,5 m i S-N retning og 1,0 m i V-Ø retning. En gravhaug på Stiklestad, Verdal kommune Denne undersøkelsen fant sted på en kornåker like nordvest for Stiklestad kirke (fig. 2). Her sees en forhøyning som for mange år siden ble oppfattet som en gravhaug, men som nå er såpass redusert at det har oppstått tvil om haugen virkelig er et gravminne, og i så fall hva som eventuelt bør gjøres for å bevare det som er igjen. Terrenget er omtrent flatt i øvre del av åkeren i nord, men skråner ganske bratt mot sør og øst. Haugen, som på overflaten måler vel 20 m i diameter og er opptil 30 cm høy, ligger rett opp for dette skrånende terrenget, og tegner seg som Fig. 1. Kart som viser beliggenheten til de omtalte lokalitetene. Tegning: K. Støren Binns. Fig. 1. Map showing the location of the sites. Drawing: K. Støren Binns. 39

Kari Støren Binns & Richard Binns Et kraftig positivt avvik vises sentralt i denne ringen, og det er rimelig å tolke dette som et gravkammer. Knapt 6 m utenfor dette avviket sees antydninger til en ringformasjon som kanskje markerer en kjernerøys. Bare spredte rester er igjen her og i sørvest. Ringen måler omkring 15 m i diameter, og er omkring 5 m mindre enn den forhøyningen som fortsatt kan sees på markoverflaten. Mellom denne ringen og grøften viser gradiometerkartet en rekke magnetiske avvik (sorte prikker) som muligens kan tolkes som sekundære begravelser (R. Binns 2004 a). Ca. 22 m sydvest for den ytre steinsatte grøften rundt gravhaugen viser gradiometerkartet et større avviksfelt som har en spissoval form som peker mot nordvest. Feltet ligger i slakt sørvesthellende terreng og hovedsakelig i en svak forsenkning. Avviket kan skyldes innfylling av stein i en terrenggrop i forbindelse med jordbruksdrift, men formen virker mer regelmessig enn dette skulle tilsi. Kanskje kan det markere restene etter en båtformet gravrøys som er utpløyd til bunn-nivå i nordvestenden og så å si fjernet i sydenden? Jordborstikk ga indikasjon på samme slags steinpakning som i grøften rundt gravhaugen. I tillegg til disse restene etter det som kan ha vært to monumentale gravminner, påviste gradiometerkartleggingen kullgroper lenger nord på åkeren. Her er det tidligere oppdaget kullgroper ved befaring foretatt av fylkeskommunen. Andre markerte utslag (helt nordvest på gradiometerkartet) skriver seg helst fra aktiviteter i senere tid. Men opplysninger om slike er ikke entydige, og det bør ikke utelukkes at utslagene kan ha en forhistorisk opprinnelse en mulig hustuft. Fig. 2. Utsnitt av ØK-kartblad CU 135-5-1 som viser den nedpløyde gravhaugens beliggenhet (ved pil) i forhold til Stiklestad kirke, i Verdal, Nord-Trøndelag. Tegning: K. Støren Binns. Fig. 2. Part of the 1:5000 map sheet, CU 135-5-1, showing the location of the almost ploughed out burial mound near Stiklestad Church, Verdal, Nord-Trøndelag. Drawing: K. Støren Binns. Målingene ga et resultat som vist i figur 4. Deler av en markert ringformasjon med en diameter på omkring 40 m springer umiddelbart i øyet, og fremtrer særlig tydelig i nord og nordvest. Jordborstikk bekreftet antagelsen at denne formasjonen skyldes en steinpakning. Det antas at feltet markerer rester etter en steinfylt grøft som opprinnelig har omgitt selve gravhaugen. I sør og øst er så godt som alle rester etter en slik eventuell grøft blitt borte. Fig. 3. Gravhaugen slik den sees nedenfra hovedveien, mot NNV. Foto: K. Støren Binns. Fig. 3. The burial mound as it appears from the main road looking north-northwest. Photo: K. Støren Binns. 40

AmS-Varia 43 Resultat av gradiometerundersøkelser av to fornminnelokaliteter i Nord-Trøndelag Fig. 4. Arealet som ble undersøkt med gradiometer høsten 2003, presentert som et skyggediagram. En rundhaug med en diameter på ca. 40 meter og kanskje en båtformet røys trer tydelig frem. Grafikk: R. Binns. Fig. 4. The area mapped with a gradiometer in October 2003, presented as a shade plot. Magnetic evidence for an approximately 40 m diameter burial mound and a possible boat-shaped grave is distinct. Graphics: R. Binns. En tuft på Grønnesby, Inderøy kommune har en indre kjerne bestående av to parallelle steinmurer, kanskje til dels med stolpehull. Tegn til noe inngangsparti kan ikke spores i noen av langveggene. Det kan se ut som Denne tuften ligger godt skjult i en skog på gården Grønnesby Søndre nordvest på Inderøy (fig. 5), men er lett synlig på nært hold, med to kraftige parallelle, litt buete langvegger. Tuften var i utgangspunktet tolket som to svære langrøyser (Rygh 1879), men er senere av Gaustad (1951), Stalsberg Alsvik (1976) og Johansen (2002) tolket som en nausttuft. Både Rygh og Johansen har foretatt mindre utgravninger i anlegget. Tuften har en lengde på 40 meter, og en indre bredde på maksimum 14 meter. Veggvollene er opptil 5-6 meter brede og inntil 1,5 meter høye og består av stein i varierende størrelse, fra løftestor stein til steinblokker. Dette er en uvanlig stor tuft som ble undersøkt med gradiometer blant annet for å finne spor etter takbærende konstruksjoner, noe som var å forvente grunnet den store bredden. Målingene ble derfor foretatt dobbelt så tett som vanlig, med en avstand på 50 cm i begge retninger, i håp om å registrere og gjenkjenne stolpehull, både langs midtlinjen og langs sidene på tuften. To fremstillinger av databehandlingen av målingene vises her (fig. 6 og 7). Fig. 5. Utsnitt av ØK-kartblad CS 139-5-1 viser tuftens beliggenhet i terrenget, samt flere nærliggende gravanlegg i skogkledd utmark på Grønnesby søndre, Inderøy kommune, Nord-Trøndelag. Tegning: K. Støren Binns. Fig. 5. Part of the 1:5000 map sheet, CS 139-5-1, showing the location of the ruined walls of a building and several nearby graves in woodland at Grønnesby Søndre Farm, Inderøy, Nord-Trøndelag. Drawing: K. Støren Binns. Veggene Langveggenes indre struktur vises tydelig på målingsresultatene, her kommer det frem to jevne, svakt buete innervegger. Det viser seg også at de nedraste steinveggene 41

Kari Støren Binns & Richard Binns begge langvegger endrer karakter omtrent midtveis. Den nordvestre delen av tuften har kraftigere voller enn den sydøstre. Kanskje vitner dette om en tverrgående todeling av tuften? Endeveggene er mindre tydelige, dette sees både på markoverflaten og av målingsresultatene, spesielt i nordvest. Et avlangt magnetisk avvik her (F i fig. 6) markerer sannsynligvis innersiden av en tverrvegg 3-4 m innenfor enden av de store langveggene. Jordborstikk ved F viste markert forekomst av trekull som kan stamme fra en trevegg. Tuften ligger i svakt VNV-hellende terreng, og spesielt langs nordøstsiden er den derfor noe nedgravd, slik at den her ligger ca. 1 m lavere enn terrenget omkring. Endeveggen i sydøst utgjøres til dels av terrenget bakenfor, til dels av en lav voll. Her kan det også se ut til å være en utgang (U på fig. 6 og 7), samt en vollformasjon (geil?) som kan følges rundt tuftens sydhjørne. etter noen få spesielt store takbærende stolper. Skjørbrent stein ble funnet ved utslag E, der trerøtter og stein hindret jordborstikk. Utslag D er en moderne spiker, men de andre utslagene kan muligens markere ildsteder. For øvrig er gulvarealet steinet og forholdsvis ugjennomtrengelig, men trekull i gulvområdet er i følge Johansen (2002) vanlig forekommende, og han mener bygningen ble utsatt for brann. Vurderinger De strukturene som er kommet frem kan gi grunnlag for forskjellige tolkninger. Tilsynelatende mangel på indre stolperekker og mangel på inngang i langveggene samt en mindre markert vegg i den enden som peker mot sjøen kan støtte antakelsen at dette er et naust. At tuften muligens kan ha vært delt på midten (i så fall av en tverrgående lettvegg), at det ut fra bakveggen muligens kan ha ført en geil, og videre at det muligens er ildsted(er) langs midtlinjen, kan peke i retning av et gårdshus med en boligdel og en fjøsdel. De kraftige veggvollene kan peke i begge retninger. Slike veggvoller er et kjent konstruksjonselement i naust, men at disse har en kjerne med to parallelle steinmurer slik målingene viser, kan tyde på godt isolerte vegger for et bolighus. Gulvarealet Det kom ikke frem noen tegn til en vegg eller stolperekke langs tuftens midtlinje. Enkelte mindre og spredte avvik (A-E på fig. 6) som opptrer omtrent langs midtlinjen synes å være for få til å representere hull etter middels store takbærende stolper og for små til å kunne tolkes som hull Grønnesby, Inderøy Fig. 6. Skyggediagram av tuften på Grønnesby, som viser at hver av de 40 meter lange, 5 meter brede og 1-1,5 meter høye langveggene består av to parallelle steinrekker. A-F, K, S og U er forklart i teksten. Grafikk: R. Binns. Fig. 6. A shade plot of the building remains at Grønnesby showing that the 40 m long, 5 m broad and 1-1.5 m high piles of stones marking the side walls actually conceal two parallel rows of stones. A-F, K, S and U are explained in the text. Graphics: R. Binns. 42

AmS-Varia 43 Resultat av gradiometerundersøkelser av to fornminnelokaliteter i Nord-Trøndelag Grønnesby, Inderøy Konklusjon Målingene har gitt informasjon om langt flere detaljer enn det som kommer frem på overflaten, og kan være til stor nytte i forkant av eventuelle utgravninger, spesielt i de tilfellene der det ikke er ønskelig eller mulig å foreta totalgravninger. Med begrensede kostnader og uten ødeleggelser gir de mulighet for mer målrettede undersøkelser, der ulike utslag og strukturer kan testes nærmere. De gir også større grunnlag for å fremme tolkninger og utforme problemstillinger (f. eks. R. Binns 2004 b), samt til å foreta bedre kalkyler ved kostnadsberegninger i forbindelse med utgravninger, ikke minst der det er aktuelt å foreta flateavdekninger. Referanser Binns, R. 1994: Med røntgenblikk på fortiden. Spor 2/1994, 12-15. Binns, R. 2004 a: Gradiometer avdekker stor gravhaug på Stiklestad. Spor 1/2004, 31. Binns, R. 2004 b: Grav - Naust - Hus. Spor 1/2004, 32-34. English Heritage 1995: Geophysical survey in archaeological field evaluation. Research & Professional Services Guidelines 1, 39 s. Gaustad, F. 1951: Registreringer i Inderøy. Innberetning til Topografisk arkiv. Seksjon for arkeologi og kulturhistorie. Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet. Johansen, H.M. 2002: Naust fra jernalderen. Spor 1/2002, 16-20. Rygh, K. 1879: Faste fornlevninger og oldsaksfund i nordre Throndhjems amt. Throndhjem, 76. Stalsberg Alsvik, A. 1976: Inderøy bd. II. Topografisk-arkeologisk registrering 1973-74. Funn og fornminner i Nord-Trøndelag 5, 592-593. DKNVS, Universitetet i Trondheim. Fig. 7. Kurvediagram av tuften på Grønnesby. Det spesielt høye utslaget kan markere et moderne jernobjekt, de middels høye er forholdsvis sterkt magnetiske stein, mens de lavere utslagene i gulvarealet er typiske for ildsteder eller kokegroper. Svakere lineære utslag markerer endeveggene, knapt synlige i NV, der det finnes lite stein. U er forklart i teksten. Grafikk: R. Binns. Fig. 7. A trace plot showing the outline of the building at Grønnesby. The tallest peak may mark a modern iron object, the moderately tall ones are quite strongly magnetic stones, while the low peaks in the floor area are typical of hearths or pits. Weaker, linear magnetic anomalies (peaks) mark the end walls of the building, scarcely discernible in the northwest, where stone remains are scarce. U is explained in the text. Graphics: R. Binns. 43

Kari Støren Binns & Richard Binns 44