Uke 45, lørdag 8. november 2014 EROBRER VERDEN FRA POLEN

btmagasinet Uke 45, lørdag 8. november 2014 EROBRER VERDEN FRA POLEN

King Oscars dronninger Etter at sardinfabrikken på Askøy ble lagt ned, har polske kvinner med en månedslønn på 5700 kroner gjort det mulig for King Oscar å erobre verden. Tekst: Knut Gjerseth Olsen Foto: Maciek Nabrdalik De ser aldri opp. Kvinnene sitter på hver sin kontorstol ved samlebåndet i den store fabrikkhallen og plukker brisling fra Sognefjorden fra store trau. Brislingen legges én etter én, spor mot spor, ned i boksene som allerede er fylt med en skvett olivenolje. De holder blikkene festet til samlebåndet, og hendene fyker over trauene. Så snart en boks er fylt med fisk, legger de den på rullebåndet under og ser den suse innover i fabrikkhallen og ut i verden; til USA, Australia, Japan. Og tilbake dit brislingene engang kom fra. De få som ikke har tatt på seg hørselsvern småprater litt, men de hever omtrent aldri blikkene. De er King Oscars dronninger, den moderne versjonen av damene som frem til 2008 satt ved samlebåndet på Askøy. Og det er kanskje ikke så rart at de aldri ser opp. 10 11

Gniewino Gdansk Sardinens historie 1820: Hermetiske sardiner produseres for første gang i Frankrike. 1873: Stavanger Preserving etableres som hermetikkfabrikk. Warszawa POLEN Kartagena / BT 5700 i måneden: Da King Oscar flyttet hit i 2010 var tommelfingerregelen at det gikk åtte polske arbeidere på én norsk lønn. I dag sier selskapet at de betaler om lag en femdel av hva de gjorde i Norge. Teresa Juchno, Zofia Sawicka og kollegene har gjort det mulig for King Oscar å overleve. Utenfor fabrikkhallen står Erling Kvale og fabrikkdirektør Marcin Bialobrzeski og prøver å få nøkkelkortet til å fungere. Kvale er bergenser og innkjøpsdirektør i King Oscar. Nå er han her for å sjekke at årets første leveranse holder nivået som kreves. I dag skal Kvale få prøvesmake fisken fra Sognefjorden, noe han ikke ser så rent lite frem til. Rundt dem, i alle retninger, sitter kvinnene langs et samlebånd som snirkler seg gjennom lokalet som en sovende slange. Fisken Erling Kvale akkurat har fortært ble tatt av en liten notbåt i Sognefjorden for to uker siden, så frosset ned og pakket i blokker på ti kilo, lastet på bil og kjørt ned hit, til den lille landsbyen Gniewino en drøy times kjøring nordvest for Gdansk. Etter at den var tint, havnet den på et samlebånd der en lang pinne ble skutt gjennom fiskenes hoder. Siden ble den hengt opp i et stort tørkestativ og rullet inn i røyketunnelen. Etter en time kom den ut i andre enden, og nå skal hodet klippes og fisken legges i en trau som rulles ut på samlebåndet. Fra andre enden av samlebåndet kommer de åpne boksene. De stopper et lite sekund under en dispenser som slipper fem milliliter olje. Så møtes en av boksene og brislingen under nesen til en kvinne som pakker til en lønn som er så lav at den i 2008 lokket en av Vestlandets mest berømte bedrifter til å legge ned den siste hermetikkfabrikken i Norge og flytte den til bygden i Polen. Sårene finnes ennå på Vestlandet, der kvinner i hundretall mistet sine jobber. Men for King Oscar ble utflyttingen begynnelsen på et globalt forretningseventyr. Erling Kvale smyger seg mellom to tørkestativ og sluker en ny sardin. 12 13

1902: Kong Oscar II gir Bjelland tillatelse til å bruke hans navn og bilde. Samme år lanseres King Oscar Sardines i USA. 14 Smaksprøver: Fabrikkdirektør Marcin Bialobrzeski (til v.) og innkjøpsdirektør Erling Kvale smaker på nylig nedlagte sardiner. Dette blir veldig bra, konstaterer Kvale. Perfekt balanse: Etter at en boks er fylt med fisk, veies den. Er det mer enn ett gram avvik fra malen, kommer boksen tilbake, så må kvinnen prøve igjen. Stort sett treffer de drevne damene på grammet. Det handler ikke om å spare fisk, men om at balansen mellom fisk og olje skal være riktig. Det begynner å vise seg at innkjøpssjefen egentlig går rundt og småspiser sardin hele dagen. Ah! De trenger å modnes, men de har en klar smak fra fjorden, sier han. De lærde strides om akkurat hvor det begynte, men fra 1870-årene poppet hermetikkfabrikkene opp som sopp i regnvær langs hele norskekysten. 70 prosent av den norske eksporten gikk fra Stavanger, der Christian Bjelland slo seg opp. Hans King Oscar skulle bli den eneste merkevaren som overlevde inn i det 21. århundret. Det amerikanske markedet ble viktig, og i 1902 fikk Bjelland tillatelse fra Kong Oscar II til å bruke kongens navn og bilde. På et tidspunkt fantes nær 200 hermetikkfabrikker i Norge, og i Stavanger jobbet halvparten av befolkningen direkte eller indirekte i industrien. De små fiskene var datidens olje, USA var markedsplassen og King Oscar ble bransjens flaggskip. Mot slutten av 50-tallet begynte det å butte imot, og på 60-tallet ble mange fabrikker nedlagt. Mye av forklaringen var at dollarkursen på fem år falt fra 7,14 til 5,25. For hermetikkindustrien betød dette en inntektssvikt på 26 prosent. Krisen ledet frem til at alle hermetikkselskaper slo seg sammen i Norway Foods i 1981. Fra nærmere 200 fabrikker sto Norway Foods i 1993 igjen med tre: En i Skånevik i Sunnhordland, en i Eikelandsosen i Fusa og den siste på Davanger på Askøy. I 1996 kjøpte Rieber & Søn selskapet og flyttet hovedkontoret fra Stavanger til Bergen. Så begynte nok et tiår med tårer. I 1998 kjøpte de Polens største hermetikk-produsent, og i 2000 ble de første boksene med King Oscars produsert her, i Gniewino. I årene som fulgte ble fabrikkene lagt ned både i Skånevik og Eikelandsosen. Dermed var den eneste norske hermetikkfabrikken som gjensto på Davanger på Askøy. Enn så lenge. De produserer mer enn sardiner i fabrikken i Gniewino. De lager for eksempel hermetisk makrell, og Erling Kvale snapper med seg en fra et samlebånd. Fabrikksjefen sier han er bekymret for fotografen, som har forsvunnet mellom tørkestativer og samlebånd. La oss finne denne fyren før kvinnene legger ham i en boks, sier han og ler. Mens mange av produksjonslinjene er automatiserte, er den såkalte kongelinjen, samlebåndet der kvinnene pakker sardiner, regnet som den vanskeligste. Fabrikkdirektøren sier det tok fem år å finne de rette folkene. Setter vi inn en som ikke er trent, faller kvaliteten og hun klarer kanskje bare å produsere en tredel av mengden. Når kvinnene aldri ser opp, er det fordi det koster dem penger. Hver av kvinnene måles ut fra hvor mange bokser de har fullført. En maskin teller for dem, og de kan selv se hvordan de ligger an, time for time. På slutten av måneden får de en fast lønn og på toppen av denne en bonus. Snittlønnen ligger rundt 700 Euro i måneden, altså drøyt 5700 kroner. Det er lavere enn snittet i Polen, men høyere enn vanlig i vår industri, så det er ok, sier Marcin Bialobrzeski, som har jobbet i fabrikken helt siden den ble kjøpt opp av nordmennene. Det er lite gjennomtrekk ved samlebåndet. Noen av kvinnene har vært her i 15 år, helt siden starten, og ingen har kortere fartstid enn syv år. Når de går av med pensjon, rekrutteres nye fra de andre og enklere linjene. Bare de kjappeste får plass ved kongelinjen. 15

1909: Norgeshistoriens første reklamefilm slippes. Denne viser filmklipp av damene ved en av hermetikkfabrikkene i Sta vanger, sammen med musikk og slagord. Folket i arbeid: Da Einar Gerhardsen drev valgkamp på 60-tallet, besøkte han sardinfabrikken på Askøy. Han snakket om at arbeidsplassene måtte bevares, sa Margit Instefjord til BT for noen år tilbake. Konsulent: Ottar Heggø var fabrikksjef på Davanger og sier det var tungt å se fabrikken stenge. Siden ble han innleid som konsulent i forbindelse med oppstarten i Polen. FOTO: JAN M. LILLEBØ Det kommer aldri mer enn fem nye i året til denne linjen, sier Bialobrzeski. Første skift begynner klokken seks om morgenen. Så tar neste skift over og jobber til klokken 22. Akkurat nå, ved sesongstart, er arbeidsbehovet så stort at også et tredje skift trer på klokken 22 og jobber til seks om morgenen igjen. Det er døgnproduksjon fem dager i uken. I «Næringsbarometer Hordaland og Sogn og Fjordane» i 2008, het det at den fallende dollarkursen var blitt et problem for mange bedrifter. Det lignet så altfor mye på noe folk i hermetikkindustrien hadde sett før. Da de ansatte kom på jobb på fabrikken i Davanger i januar det året, fikk de beskjeden om at fabrikken skulle legges ned og at all produksjon skulle flyttes til Polen. Kvinnene langs samlebåndet hadde lagt sardiner i boks i generasjoner, men nå var dagene talte for Norges siste sardinfabrikk. De ansatte gråt i fortvilelse. Tillitsvalgte Ruth Olsen, som hadde både sin samboer, sin mor og sin tante som kolleger, måtte konstatere at alle måtte få nye jobber. I januar 2013 meldte næringsbarometeret for Sogn og Fjordane at syv av ti bedrifter innen fiskeri og havbruk var fornøyd med markedssituasjonen. I tilsvarende barometer for Hordaland het det at stemningen var optimistisk til tross for nedgangstider i flere store eksportmarkeder, som Frankrike. Daglig leder i Fiskeforum Vest, Tanja Hoel, mente at krisen har ført til økt konkurranse om billige proteinkilder, noe som er positivt for laksenæringen. Livsstilstrender og «helsemedvind» slår heldig ut for norskekysten, ifølge Hoel. Også for King Oscar har denne utviklingen vært heldig. Dollaren står lavt, men selskapet produserer billigere enn før. Kvale sier dessuten at Frankrike er et av de raskest voksende markedene deres, og at helseaspektet er blitt viktigere. Ved inngangen til King Oscar-fabrikken vaier et polsk og et norsk flagg. Den stolte gamle Vestlandsbedriften befinner seg nå i utkanten av veikrysset som kan kalles sentrum for den spredte bebyggelsen som utgjør Gniewino. Med sine 450 ansatte er King Oscar den største arbeidsgiveren i den søvnige landsbyen som totalt teller snaut 7000 innbyggere. For King Oscar koster arbeiderne rundt en femdel av hva de gjorde da hver våg på Vestlandet hadde sin egen hermetikkfabrikk. Men sardinene betyr omtrent like mye for folket her som de gjorde for stavangerfolk for hundre år siden, før oljen kom. Det lukter ingenting i produksjonshallen, ikke engang av fingrene etter at man har nappet en fisk av stativet og puttet den i munnen. Ferske sardiner skal ikke lukte. Det lukter ingenting, og det låter som et evig langt passerende tog. Stativene med nyrøykt fisk som kommer ut av tunnelen, hodene som klippes av, strømmen av små bokser som skyter frem og tilbake på samlebåndet og hendene til kvinnene som snapper opp fisk for fisk og pakker dem, spor mot spor; hele denne jevne duren er King Oscars puls. Klokken nærmer seg to, og kvinnene som sitter med blikkene festet til samlebåndet skal snart overlate stolene til et nytt skift. Nå og da oppfordrer lederen for arbeidslaget dem til å reise seg, gjøre små øvelser for ikke å stivne. Arbeidet er hardt, men de er fornøyde. Sjefen har for eksempel kjøpt inn 300 sykler som de ansatte fritt kan disponere, og de hentes av busser om morgenen. I etasjen over samlebåndet, inne på et møterom, henger et lite bilde 16 17

1981: Etter flere år med dårlige tider og konkurser, etableres selskapet Norway Foods for å samle alle norske sardinprodusenter. 1998: King Oscar kjøper fabrikken i Gniewino, og flytter noe av produksjonen til Polen. Til tørk: Stengene, eller raddene som de kalles, skytes maskinelt gjennom hodene på brislingen, og plasseres så i et tørkestativ som kan rulles inn i en røyketunnel. av Kong Oscar II. En rekke klassiske etiketter er også rammet inn. På den ene er motivet en liten båt med følgende tekst på seilet: «Out to conquer the world». De siste fem årene har kongen fått vind i seilene. Nettstedet BraMat rullet en sekser og kåret i februar King Oscar til et av det sunneste påleggene på markedet. En ting er Omega 3, men kalsium fra beina gjør at kroppen lettere tar opp Omega 3. I tillegg kommer fisken i olivenolje. De siste årene har en rekke nye varianter også kommet, blant annet sardiner med jalapeños, med olivenolje og knust pepper, samt sardiner med tomat og chili. Resultatet er en voldsom vekst. King Oscar er markedsledende i USA, og er å finne i hele verden, fra New Zealand og Japan til Polen, Romania, Sør-Afrika, og før det smalt Russland. 16 prosent av boksene som produseres i Gniewino sendes til Norge. 37 prosent til USA. I en amerikansk kåring ble King Oscar rangert som et av verdens ti beste sjømatmerker. I 2013 omsatte selskapet for 417 millioner kroner og hadde et resultat før skatt på 33 millioner. Røde tall og solnedgang på Vestlandet er byttet ut med en voldsom vekst i Polen. Mens fabrikken i Davanger produserte rundt ti millioner bokser i året, lager kvinnene i Gniewino 70 millioner bokser. Og mer kan det bli. I 2010 solgte Rieber & Søn King Oscar til det svenske investeringsfondet Procuritas. Og suksessen har vakt interessen til et av verdens største sjømatkonserner. I høst ble eierskapet overtatt av thailandske Thai Union Frozen Products. King Oscar har 500 ansatte. De nye thailandske eierne, som overtok i september, har 35.000. Administrerende direktør i King Oscar, Geir-Arne Åsnes, uttalte at de nå blir del av et av de sterkeste sjømat- 18 19

2008: Fabrikken på Davanger utenfor Bergen legges ned som den siste av sitt slag i Norge. 2014: King Oscar kjøpes opp av det thailandske selskapet Thai Frozen Food Products. selskapene i verden, og at dørene nå åpnes til de asiatiske markedene. Det var kanskje det som skulle til for at kongen skulle klare å erobre verden. Ottar Heggø var fabrikksjef på Davanger i 15 år før det var slutt. Han sier det var tungt å se fabrikken stenge. Vi ble raskere og raskere, og ved å flytte ble effektiviteten halvert, men likevel lønnet det seg. Tommelfingerregelen den gang var at det gikk åtte polakker på en norsk lønn, sier han. Selv om effektiviteten har kommet seg betraktelig i Gniewino de siste årene, er den ifølge Heggø ennå ikke på samme nivå som den var i Davanger. Heggø er i dag pensjonist, men har vært leid inn som konsulent og bidratt til å utvikle fabrikken i Gniewino. 80 prosent av de 111 ansatte på Davanger ansatte var kvinner. Rundt halvparten norske, resten fra Øst-Europa og Sørøst-Asia. Da fabrikken ble lagt ned, forsøkte selskapet å bidra til å skaffe dem ny jobb. I dag jobber enkelte av de ufaglærte for eksempel med renhold på Haukeland. Andre har fått jobb på Dokken i Bergen. Ruth Olsen var tillitsvalgt den gang, og raste mot bedriften som sa opp henne, samboeren, moren og tanten. I dag orker hun fortsatt ikke å snakke om det som skjedde. De spretter også en boks makrell i tomat, og det som begynte som en smaksprøve er i ferd med å eskalere til lunsj for de to gode kollegene. De skal være glade de ikke jobber med ostepop. This is Sognefjord? What about Hardanger, spør fabrikksjefen. Not yet. I expect Hardanger will be october, svarer Kvale. Suksessen har kostet og Erling Kvale sier det er vondt å tenke på fabrikkene som forsvant og de hardtarbeidende vestlendingene som mistet jobbene sine. Vi trodde hele tiden vi skulle klare det. Vi bygget et nytt fryselager rett før Men selger du ti millioner bokser til USA og mister et par kroner pr. boks, så blir det vanskelig. Hadde vi ikke flyttet, ville ikke King Oscar lenger eksistert, sier Kvale. Og så er jo fisken fortsatt norsk. Vi kjøper fra lokale notfiskere langs hele kysten, i Sognefjorden, Nordfjord, Kvinnherad. Hele veien ned til Oslofjorden. magasinet@bt.no Erling Kvale og fabrikksjefen stiger inn i laboratoriet, der fabrikkens sardinansvarlige har åpnet noen av de første boksene med årets fisk. De griper hver sin gaffel og tar en smak. Det er fortsatt for ferskt. Den trenger litt tid til å sette seg, men dette blir veldig bra, sier Kvale og fortsetter å hive innpå for å forsikre seg om at hele boksen er like god. 20 21