Olav W. Rokseth Broren Thriller
Til Jamal Ahmad, Kabulpressistans dyktige fikser som bistod meg i Afghanistan.
1 Alfred Thomson kom inn i rommet med neven rundt nakken til et hulkinnet og fillete vesen av ubestemmelig alder. Han dyttet afghaneren ned i hjørnet og vendte seg mot Alex. «Er du klar?» sa han. Nordmannen nikket, og Thomson la det blankpolerte hodet på skakke og lyttet en stund til lydene. Afghanerens ustanselige kløing mot brystet, det svake suset fra datamaskinen, fjerne bønnerop fra en av Mazars mange moskeer. Hans nestkommanderende, Osvaldo, satt bak PC-en på skrivebordet. Der lå også sensorer som tilhørte en løgndetektor, en blodtrykksmåler, en gummistropp og en elboks som det stakk to ledninger ut av: en rød og en svart med metallklyper i enden. Ved siden av skrivebordet en stol med remmer av lær på armlenene. Thomson ga tegn til Osvaldo, som reiste seg kjapt, gikk bak Alex og løsnet håndjernene. Thomson stakk hånden innenfor jakken og hentet ut en sprøyte fylt med en klar væske. Han rakte sprøyten mot Alex mens han betraktet nordmannen. Det svarte håret hans. Den markante nesen. Øynene med samme farge som et geværløp. Ansiktstrekk som gjorde at han hadde fungert så godt i felten i Afghanistan. Sammen med at han behersket både dari og pashto svært godt. Sammen med en uvanlig evne til å gli inn i fremmede miljøer, bli ett med dem. En svært verdifull mann. Alex tok imot sprøyten og plukket opp gummistroppen fra skrivebordet. Osvaldo tok fram et filmkamera og rettet linsen mot nordmannen.
Alex gikk bort til afghaneren i hjørnet, knelte og rullet opp ermet hans og bandt gummistroppen rundt overarmen. Underarmen var full av blåmerker. Afghaneren slikket seg rundt munnen, øynene vidåpne nå. Thomson sto bredbent utenfor synsvinkelen til filmkameraet. Den to meter høye kroppen var avventende, ansiktet uttrykksløst, øynene som grå klinkekuler. Han klødde seg på siden av hodet, der øret en gang hadde vært. «Forstår du hva du gjør?» sa han. «Jeg tester produktet på en kanin.» «Det gjør du. En velbrukt og utslitt kanin. Så gjør du noe annet også.» «Hva da?» «Du kan trekke deg når som helst.» «Fra hva da?» «Heroinet i sprøyten er nitti prosent rent.» Alex så på ham. Han så på sprøyten, og afghaneren stirret også på den, forventningsfull, hypnotisert. Så stakk Alex sprøytespissen inn i venen hans og trykte stemplet sakte inn. Afghaneren blottet en råtten tanngard. Så himlet han med øynene, segnet til siden og ble liggende urørlig. Thomson fisket fram en lommelykt fra lommen og knelte ved siden av dem. Han åpnet øynene på afghaneren med pekefinger og tommel, registrerte knappenålspupillene og rettet lysstrålen mot dem. Så flyttet han fingrene til halspulsåren og så på armbåndsuret sitt. Slik satt han i ett minutt. Begge reiste seg. Thomson sa: «Du sa du hadde drept noen før?» «Ja.» «Det gjør deg ikke noe å drepe?»
«Ikke hvis det er nødvendig.» «Kan du drepe hvem som helst?» «Ikke kvinner. Ikke barn. I alle fall ikke barn.» «Hva med din bror?» «Hva med ham?» «Kunne du drepe din bror Jonas?» Alex krøllet overleppen som om noe luktet vondt. «Svært ugjerne.» «Hvis han sto i veien for deg?» «Jeg vet ikke. Kanskje. Hvis jeg absolutt måtte.» Thomson strakte hånden bydende mot stolen med lærremmene. «Ta av deg klærne og sett deg,» sa han. Alex gjorde som han sa. Thomson strammet remmene rundt håndleddene hans. Han trædde mansjetter rundt den venstre pekefingeren og ringfingeren, festet brystremmen og strammet blodtrykksmåleren rundt høyre overarm. Så tok han elboksen, satte seg på huk og festet klypene på testiklene hans. Han rettet seg opp, klappet Alex på kinnet. «Jeg håper virkelig du har snakket sant,» sa han.
Er alle menneskeliv like mye verdt? Hvis jeg måtte velge mellom å måtte ta livet av en dødssyk mann eller en ungdom, hadde jeg valgt den dødssyke. Han ville ha mindre tid igjen av sitt liv. Og jeg ville ha spart ham for store smerter, og samfunnet og hans nærmeste for en byrde. Slik tenkte jeg da jeg ga dødssprøyten til den narkomane afghaneren. Han måtte dø for at jeg skulle få leve. Det betyr ikke at det var enkelt. Det voldte meg smerte. Et liv er uansett et liv. Det kommer jeg ikke bort fra. Jeg så at Thomson likte hvordan jeg reagerte da han spurte meg om jeg kunne drepe Jonas. Han vil ikke ha en medarbeider som bærer på forstyrrende traumer. Han vil ikke ha en psykopat. Han vil ha en maskin som kan utføre jobben for ham, med den nådeløshet, handlekraft og praktiske intelligens som behøves. Han vil ha en som tåler smerte, tåler forsakelse, tåler andres lidelse. Jeg passer ham utmerket. Kunne jeg drepe Jonas? Spørsmålet er nesten for grusomt til å fortjene et svar. Vi er glad i hverandre. Vi er brødre. Man dreper ikke sin bror. Likevel. Hva hvis han ville hindre meg i å nå mitt mål? Da måtte jeg gjøre det. Da ville det være min plikt. Ville det ikke? Jeg kan ikke bruke det samme resonnementet overfor ham som med den stakkars narkomane. Jonas er bare to år eldre enn meg. Han kan leve like lenge som meg, han kan oppleve smerter og gleder i like rikt monn som meg. Noen vil kanskje si at hvis våre liv er likeverdige, så har vi likevel en rett til å velge at vi selv skal leve videre, at dette ligger i menneskedyrets natur. Mitt forsvar må være et annet.
Jonas vil etter all sannsynlighet leve et tradisjonelt liv. Han vil få fast jobb som lærer eller kanskje noe mer praktisk, noe med mekanikk. Så vil han antakelig stifte familie, få barn, fortsette å jakte, fortsette å spille fotball med gutta, fortsette å forbli en ordinær brikke i et ordinært puslespill på Dovre eller et annet sted i Norge. Jeg har så mye mer jeg må utrette.
2 Jonas støtte håndflaten mot ryggen på forsetet da den pansrede Iveco-bilen stanset med et rykk. Ti meter lenger fremme gikk en mann og en gutt langs veikanten og leide et esel lastet med så mange kvister at beina så vidt var synlige. Mannen og barnet bar også bunter med kvister på ryggen, der de tråkket på sine egne skygger gjennom støvskyen etter den første bilen. Fenrik E. Hansen skrudde av ipoden midt i et hyl av Abysmal Dawn, snudde seg, hevet øyenbrynene og gjorde et nikk med hodet. «Det ligger noe søppel i veien hundre meter lenger fram. Mulig veibombe. Vi sjekker. Bra motiv, skulle jeg tro.» Jonas visste hva søppelet kunne innebære. Han spurte likevel. Fenriken strøk pekefingrene over den bulende overleppa. «Taliban bruker gjenstander som stikker seg ut på veien, eller ved siden av, som markører når de skal fjernutløse en sprengladning. Det kan være en stolpe, noen steiner, søppel, hva som helst. De kan selv være utenfor rekkevidde når det smeller. Ligge i en naturlig senkning i terrenget en halv kilometer unna. Eller de kan ligge gjemt i en grøft to hundre meter unna, kanskje hundre, klare til å gyve løs på oss. Det var det som skjedde sist, vet du.» «Hvorfor ikke kjøre utenom?» «For noen ganger er det akkurat det de vil. De kan ha lagt sprengladningen ut i terrenget. Smarte jævler.» Jonas pekte mot takluken, og fenriken nikket og klappet soldaten som sto opp gjennom luken, på låret. Soldaten huket seg ned, og Jonas grep kameraet og
vesken med linsene og reiste seg opp gjennom luken. Han trakk den varme luften dypt ned i lungene. Han følte trang til å klatre helt ut, men gjorde det ikke. De to soldatene i baksetet hadde inntatt knestående posisjoner på hver side av bilen. I likhet med soldatene i bilen foran, i likhet med de i bilen bak. Jonas satte på 18 200 mm zoomen på Canon-kameraet mens han kikket på soldaten som sto i takluken på bilen foran med begge hendene på en Heckler & Koch 12,7 mitraljøse. Han hadde hjelm, hodetelefoner, beskyttelsesbriller og halstørkle foran nesen og munnen, og uniformen var så tildekket av støv at Jonas ikke kunne se flagget på skulderen. Soldaten dreide på mitraljøsen mens han speidet mot de høytliggende, kvasse klippene. Fingeren var krummet rundt avtrekkeren, øynene på jakt etter hver minste bevegelse, hvert minste avvik i de brungrå, perforerte steinmassene. Jonas rettet linsen mot sidespeilet på bilen foran. Han skimtet ansiktet til Brattberg, og i et øyeblikk møttes blikkene deres. En bevegelse i ansiktet til hans tidligere overordnede, et forsiktig nikk. Så vendte Brattberg ansiktet bort. Den bakre døren på bilen foran åpnet seg, og en soldat hoppet ut. Soldaten la fra seg metalldetektoren han holdt i hånden, dro ut en beskyttelsesvest fra bilen og tok den på. Deretter en hjelm med visir. Så gikk han til fronten av bilen med metalldetektoren i hånden. Han snudde seg, stakk tommelen i været og begynte å gå med små skritt mot søppelet mens han sveipet detektoren fra side til side. Eselfølget var nå kommet opp på høyde med den første bilen. Eselet stanset og vendte hodet mot soldaten med detektoren. Det samme gjorde den gamle mannen, det