Her følger en prosjektbeskrivelse for et forskningsprosjekt som vil starte opp høsten 2007.

Trond Skaftnesmo Erling Skjalgsonsgt. 49 5523 Haugesund Epost: trond.skaftnesmo@steinerskolen.no Tlf. 0047 905 77 517 Til den det måtte angå! Den trehetlige organismen et multidimensjonalt meningsmønster The triune organism A Multidimensional Pattern of Meaning... At the core of Goethe s alternative science is a concept of the observer that is strikingly modern. Whereas Descartes advocated a complete separation between the thinker and the world, Goethe focused upon the individual s relationship with the world. He argued that it is impossible to conduct truly objective experiments because all scientists, whether they admit it or not, theorize each time they examine the world. (Astrida O. Tantillo: The Will to Create: Goethe s Philosophy of Nature)... Her følger en prosjektbeskrivelse for et forskningsprosjekt som vil starte opp høsten 2007. OM STIPENDIATENS BAKGRUNN Trond Skaftnesmo, født i 1959. Utdannet Naturforvalter ved UMB, 1983 og hovedfag filosofi ved UiO, 1999. Utgav boken Frihetens biologi i 2000 og Genparadigmets fall i 2005. Naturfagslærer i Steinerskolen - ungdomsskole og videregående siden 1986. Leder ved Institutt for steinerpedagogikk, Oslo, fra 2003-2007. Har permisjon fra denne stillingen under stipendiatperioden, 2007-2010. VEILEDERE Mine veiledere på dette prosjektet er: Dr. Scient Leif Aksel Hugo Skolegaten 9, NO-3484 Holmsbu 0047 480 01 152 aksel.hugo@umb.no Dr. Philos Terje Traavik, GenØK Postboks 6418, Forskningsparken i Breivika, NO-9294 Tromsø terjet@genok.org http://www.genok.org/terje_traavik/cms/49 Leif Aksel Hugo er førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap, samt leder for Mastergradsprogrammet ved Rudolf Steinerhøyskolen, Oslo. Terje Traavik er professor og forskningssjef ved Norsk Institutt for Genøkologi, Tromsø (Nasjonalt senter for biosikkerhet). 1

PROSJEKTETS TEMATIKK Ideen om den trehetlige organismen (DTO) vært med oss i over 2000 år. Helt siden Platon lanserte den i sine dialoger (Staten og Faidros) har den dukket opp i ulike utgaver hos ulike tenkere. Det siste bidraget i så måte var utviklingen av hva vi kan kalle arketypen for økosystemet. Dette bildet var da også mitt første møte med DTO, skjønt ideen ikke ble markedsført under det navnet. Dette var midt på 1970-tallet, da økologien gjorde sitt inntog i skolen. Over hele verden var det en sterk bevissthet om hvor livsviktig, bokstavelig talt, dette relativt nye skolefaget var. Skjønt betegnelsen økologi ble introdusert allerede i 1869 (Ernst Haeckel), ble det et skolefag først 100 år senere. Ved Eugene Odums lærebok Fundamentals of Ecology (1953) ble faget tilrettelagt som undervisningsfag for universiteter og høyskoler. Men det skulle gå nok et tiår før det begynte å spre seg nedover i skolesystemet. Med sin brannfakkel av en bok, Silent Spring (1962), tente Rachel Carson omsider den ilden som trengtes. Den læreboken som ble brukt i vår ungdomsskoleklasse hadde tatt med det klassiske bildet av tjernet som økosystem. Muligens var det tatt direkte fra Eugene Odums lærebok, muligens det var noe omarbeidet. Budskapet var i alle fall det samme: Med solen som primær drivkraft opprettholder økosystemet en labil likevekttilstand som reguleres gjennom ulike sykluser, der stoff og energi strømmer gjennom systemet. Hovedsyklus er et kontinuerlig stoffkretsløp mellom tre grupper av organismer: 1. Produsenter: De grønne plantene som produserer levende, organisk stoff (biomasse) av døde, mineralske stoffer, av luft og vann og sollys. Denne prosessen fotosyntesen er grunnlaget for alt annet liv, og kalles derfor primærproduksjonen. 2. Konsumenter: Dyr som omsetter den biomassen produsentene har dannet. Dette skjer gjennom flere ledd; planteetere (primære konsumenter) og rovdyr (sekundære og tertiære konsumenter osv.) 3. Destruenter: Organismer hovedsaklig sopp og bakterier - som bryter ned dødt organisk materiale fra gruppe 1 og 2 og mineraliserer dette. Dette urbildet av økosystemet dvs. den idé som bildet uttrykte - hadde appell på flere måter: Det var for det første slående enkelt. Det var for det andre allment gyldig. (De unntakene som gjerne nevnes, f.eks. økosystemer med termisk og kjemisk energi som drivkraft, avhenger som integrerte deler av biosfæren i siste instans også av solens energi.) Dessuten presenterte det metaforisk eller realt økosystemet som en superorganisme, hvis sentrale kjennetegn er selvopprettholdelse i en labil likevekt eller homeostase. Dette pekte mot organismen som den sentrale og sammenbindende enheten for alt liv, fra cellen til biosfæren. Som kjent kom det siste punktet til å stå sentralt da James Lovelock presenterte sin Gaiahypotese tidlig på 1970-tallet. Men implisitt var det foregrepet allerede 20 år tidligere, da økologien ble introdusert som et eget universitetsfag. Dersom dette punktet oppfattes realt, og ikke bare metaforisk, vil det også innebære at økosystemet eller overhodet samspillet i naturen må forstås som en genuin biologisk kompleksitet, dvs. en 2

kompleksitet som ikke kan forklares nedenfra, fra atomnivå og opp. Den orden som her kommer til syne er livets egen orden. Vi har med en bios-logos å gjøre. Denne erkjennelsen var jeg den gang, som 16-åring, selvsagt ikke i stand til å formulere på denne måten. Det var mer snakk om en dunkel fornemmelse av en meningsdybde, som jeg vel kunne forbinde meg med selv om jeg ikke fullt ut kunne forstå den. En begrepsfesting av denne tanken om en bios-logos fikk jeg først et par år senere. Den var så å si en integrert del av begrepet om das dreigliedrige Organismus, som var utviklet av den østerrikske filosofen Rudolf Steiner. 1 Han presenterte dette begrepet første gang i boken Von Seelenrätseln (1917). Senere kom han stadig tilbake til det og utdypet det i flere retninger. Som antydet impliserte Odums bilde av økosystemet en holistisk og organisk forståelse av naturen. I sin presentasjonsform var bildet imidlertid nokså skjematisk og nakent. Den trehetlige strukturen ble presentert som et isolert biologisk faktum, som tilsynelatende ikke pekte ut over seg selv. Steiners bilde av DTO er i så måte annerledes. Hans bilde er multidimensjonalt, dvs. han beskriver en struktur som kommer til syne på flere nivåer. For Steiner er organismen en helhet som uttrykker seg på alle plan anatomisk, fysiologisk og psykologisk, eller: fysisk, vitalt og mentalt. Ifølge Steiner er det somatiske som helhet ikke bare hjernen organ for det psykiske liv, skjønt selvsagt på en differensiert måte. Samtidig er soma også et uttrykksfelt for det psykiske, slik at hver kroppsdel har en uttrykkskarakter som forteller om dens forbindelse til vårt indre liv. Mer om dette i kap. 2. I sin innledning til presentasjonen av DTO kommenterer Steiner først visse teorier som filosofen Franz Brentano hadde fremmet angående relasjonen mellom det fysiske og det psykiske. 2 Han avviser her at Brentanos forslag kan føre frem til klarhet, og presenterer så sitt alternativ: If we are seeking for the actual relation between psychic and physical, it will not do to take as our starting-point Brentano s distribution of psychic experience into representation [Vorstellen], judgement and the responses of love and hate. Partitioning in this way, we are led to shelve so many relevant considerations that we shall reach no reliable results. On the contrary we have to start from that very trichotomy of representation, feeling and will, which Brentano rejected. If we survey the psychic experience of representation as a whole, and seek for the bodily processes with which that experience is related, we shall find the appropriate nexus by relying substantially on the findings of current physiological psychology. The somatic correlatives to the psychic element in representation are observable in the process of the nervous system, extending into the sense organs in one direction and into the interior physical organism in the other. [ ] It is otherwise when we seek to determinate the somatic correlatives for feeling and willing. There we have first to 1 Rudolf Steiner (1861-1925) er blant annet kjent som grunnleggeren av Steinerskolen (Waldorfskolen), som det i dag finnes ca 1000 av, fordelt på alle kontinenter. Han la også grunnlaget for det biologisk-dynamiske jordbruket, med dets bestemte økologiske profil. En kan på mange måter se Steiner som en tidlig økosof, skjønt han selv kalte sin egen tankeretning en antroposofi visdom om mennesket. 2 Mens Edmund Husserl (1859-1938) gjerne kalles fenomenologiens far, må Franz Brentano (1838-1917) med sin intensjonalitetslære kalles dens gudfar. Brentano var både Husserls lærer og Steiners lærer. En stor del av boken Von Seelenrätseln er viet kommentarer til og utlegninger av Franz Brentanos filosofi, som Steiner i hovedsak stilte seg sympatisk til. 3

blaze the requisite trail through the findings of current physiology. And once we have succeeded in doing so, we shall find that, just as representation is necessary related to nervous activity, so feeling must be seen as related to that vital rhythm which is centred in, and connected with, the respiratory system; bearing in mind that, for this purpose, the rhythm of breathing must be traced right into the outermost peripheral regions of the organism. [ ] Once we have seen the physiology of respiration in its true light, we are led on all hands to the conclusion that the psyche, in experiencing emotions, is supported by the rhythmic processes of breathing, in the same way that, in representation and ideation, it is supported by neural processes. And it will be found that willing is supported, in the same way, by the physical processes of metabolism. Steiner henviser her til en trehet av forestilling, følelse og vilje [Vorstellen, Fühlen und Wollen] - som korresponderer med hhv. nevrale prosesser, rytmiske prosesser forbundet med åndedrettet og metabolismen. Disse betegnelsene blir senere modifisert, presisert og nyansert en god del. Detaljene i dette kommer vi tilbake til senere, men en kort oppklaring og oversikt skal likevel gis. I Owen Barfields engelske oversettelse er Steiners betegnelse Vorstellen blitt til representation og ideation. På norsk kan vi her si forestilling eller mer presist forestillingsvirksomhet, siden det er en prosess vi snakker om. Men et enklere uttrykk, som også innreflekterer Steiners senere nyanseringer, ville rett og slett være tenkning. Den psykiske trehet som Steiner henviser til er altså helt enkelt tenkning, følelse og vilje. På den fysiologiske siden henvises det til nevrale prosesser som grunnlaget for tenkningen. Dette er ikke spesielt kontroversielt, selv ikke når Steiner senere snakker om nervesansesystemet som tenkningens fundament, idet han henviser til samspillet mellom nerver og sanser. Mer kontroversielt er det å betrakte åndedrettsrytmen som grunnlaget for det emosjonelle liv, og metabolismen som grunnlaget for viljeslivet. At visse strømninger innenfor psykologien ikke bruker betegnelser som vilje og viljesliv, er det minste problemet. Ordene lar seg forklare og begrepene lar seg begrunne. Det største problemet er at Steiner sprer psyken utover i kroppen, mens moderne fysiologi har bestemt seg for at hjernen er åstedet for alt psykisk liv. Slik var situasjonen allerede på Steiners tid, noe han selvsagt var godt kjent med. Og slik er situasjonen i store trekk fortsatt. Imidlertid synes det å skje en interessant utvikling nettopp på dette området. For eksempel går den innflytelsesrike nevrologen, Antonio Damasio, inn for å restituere kroppen som sjelens hus (Damasio,1994). Ifølge Damasio er alle hjerneprosesser kontinuerlig og intimt forbundet med rapporter fra kroppen. Ja, det er faktisk kroppens rapporter som genererer disse prosessene. Damasio anser altså kroppen som opprinnelsesstedet for hele vår psyke, mens hjernen formidler og speiler denne kroppsbundne psyken. Bortsett fra at Damasios tolkning har et gjennomført materialistisk utgangspunkt, er det her klare korrespondanser til Steiner. Også dette aspektet må vi imidlertid la ligge i denne omgang, da vi foreløpig kun vil tydeliggjøre hva som her menes med den trehetlige organismen. Den fysiologiske grunnlaget for det emosjonelle identifiserer Steiner i første omgang som åndedrettets rytmiske forløp. Senere presiserer han det til åndedrett og blodkretsløp og samspillet mellom dem, et supersystem som han for korthets skyld kaller det rytmiske 4

system. Når det gjelder viljeslivet, så korresponderer dette med all vår motorikk. Enhver viljesimpuls tenderer mot å manifestere seg i en motorisk aktivitet. Her er lemmene de sentrale organene. Men den energi som slik utløses og forbrukes i lemmenes muskelaktivitet, har sin opprinnelse i vår fordøyelse og vårt stoffskifte. For Steiner blir da dette det tredje supersystemet. Det som i ovenstående sitat kalles det metabolske systemet, begynner altså med fordøyelsen og ender i motorisk aktivitet. Alt etter det aktuelle fokus, betegner Steiner det alternativt som fordøyelse-stoffskiftesystemet eller bare stoffskiftesystemet. Begge betegnelser gjelder imidlertid en prosess som består av tre faser: fordøyelse > stoffskifte og forbrenning > muskelaktivitet. Steiner presiserer gjentatte ganger at alle tre systemer finnes overalt i kroppen. Organismen er altså trehetlig, ikke tredelt. Samtidig er det slik at hvert system dominerer eller har sitt sentrum i hver sin kroppsdel: Nervesansesystemet er sentrert i hodet, det rytmiske system i brystet og det metabolske systemet i buk og lemmer. Alt dette kan vi nå oppsummere i følgende tabell: ANATOMISK FYSIOLOGISK PSYKOLOGISK BEVISSTHETS- SENTRUM SYSTEM FUNKSJON NIVÅ Hode Nervesansesystem Tenkning Våken Bryst Rytmisk system Følelse Drømmende Buk og lemmer Metabolsk system Vilje Sovende Avstanden mellom Odums og Steiners teori er tilsynelatende stor, ikke bare tematisk, men også i form og innhold. Bortsett fra det trivielle faktum at begge bygger på en trehetsstruktur, er det ikke umiddelbart innlysende hva de to teoriene har med hverandre å gjøre. Som nevnt presenterte Odum økosystemets trehetlige struktur som et isolert biologisk faktum, som tilsynelatende ikke pekte ut over seg selv. Steiners modell er allerede i utgangspunktet multidimensjonal, og innbyr så å si til å utforske mulige tilknytninger til nivåer over og under organismen. Hvis det virkelig er en bios-logos vi står overfor, altså en genuin biologisk lovmessighet, ville den ikke da måtte manifestere seg på alle livets nivåer? Skjønt Steiner selv ikke detaljerte sin modell ned på organnivå, er det for eksempel nærliggende å spørre om modellen også kan appliseres på det enkelte organ. Hvis ja, ville det styrke troverdigheten til modellens gyldighet og universalitet. Ikke minst ville dette være tilfelle dersom en slik teoriutvikling skjedde helt uavhengig av Steiners teori. Dette ville nemlig være en sterk indikasjon på at modellen faktisk var lest ut av fenomenene selv, og ikke var kunstig uttenkt. En slik trehetsmodell på organnivå dukket da også opp tidlig på 1950-tallet, og da nettopp uten noen referanse til Steiners teori. Det var hjerneforskeren Paul MacLean som utviklet denne modellen. Som alle andre teorier innenfor hjerneforskningen er den selvsagt ikke 5

uomstridt. Men den er i dag likevel blitt en del av standardteoriene innenfor fagfeltet. Ja, et så sentralt funksjonsbegrep som det limbiske system hviler på denne teorien (jf. Greenfield, ). Vi skal utlede MacLeans teori i detaljer i kapittel 2.2. Men det må nevnes at korrespondansen med Steiners modell selvsagt ikke begrenser seg til en triviell trehetlig struktur. Den treheten MacLean påviser i hjernens vertikale struktur, synes nemlig å speile den samme treheten som Steiner beskriver på organismenivå. Meget kort gjengitt er MacLeans modell slik: Nyhjernen utgjøres av storehjernen, med hovedvekt på dens ytre lag, neocortex. Her er sentrum for den våkne dagsbevisstheten, for tenkning, høyere sanser og bevisst impuls- og handlingskontroll. Gammelhjernen utgjøres av mellomhjernen og det limbiske system (hypothalamus, amygdala og hippocampus). Her er sentrum for emosjonell adferd og regulering av biorytmer, som f.eks. søvn. Bevissthetsnivået knyttet til gammelhjernen kan sies å være halvvåkent, drømmeaktig. Reptilhjernen består av hjernestamme pluss lillehjerne. Her er sentrum for instinkthandlinger, balanse, muskelkoordinasjon og automatisert motorikk. Reptilhjernens bevissthetsnivå er vegetativt, søvnaktig. Å se hele organismen speilet i det enkelte organ, som her i hjernen, er en type holisme som kan være problematisk nok for mange naturforskere. Den utfordrer umiddelbart det ontologiske standpunktet som, mer eller mindre ureflektert, forutsettes i praktisk talt all naturvitenskapelig forskning: Den naturalistiske eller materialistiske monismen. Ifølge dette standpunktet er ideer ikke noe en finner legemliggjort i naturen, annet enn som enkle naturlover. Å finne en speiling av organismens trehet i det enkelte organ kan muligens forklares kausalt, og i så fall innordnes i en slik ontologi. Men å se en slik idé speilet i den andre retningen, opp mot det økologiske feltet, innebærer større ontologiske problemer. Også dette vil vi måtte utrede og drøfte nærmere. Her kan kort bare nevnes at det finnes mange forskere som mener å ha funnet slike forbindelser, og som har detaljert dem innenfor sine respektive felter. Steiner fremmer selv det synspunktet at evolusjonen - dyrenes fylogeni viser en suksesjon fra hode til lemmer. Dette perspektivet er blitt grepet opp og detaljert av Hans Jenny (1954) og senere av Ernst-Michael Kranich (1995). Andre forskere har utredet hvordan økosystemer og biomer manifesterer en tilsvarende organismetrehet (Suchantke, 2001). Det finnes endog en omfattende studie som leser den samme treheten ut av (eller inn i, det gjenstår å utrede!) pattedyrenes systematikk (Schad, 1971). Vi kommer i det følgende til å utrede, drøfte og sammenlikne DTO-teorier innenfor fem (til dels meget) ulike områder, som oppsummert i følgende tabell: 6

FENOMENOLOGISK FELT HOVEDKILDER (PUBLISERINGSÅR) 1. Organismen Platon (ca 360 f. kr.); Rudolf Steiner (1917) 2. Organ: hjernen Paul MacLean (1952); Matti Bergström (1991) 3. Økosystemer og biomer Eugene Odum (1953); Andreas Suchantke (2001) 4. Pattedyrenes systematikk Wolfgang Schad (1971);... 5. Fylogenese og ontogenese Hans Jenny (1954); Ernst-Michael Kranich (1995) Som sagt reiser synspunktet om en speiling av organismens trehet store ontologiske problemer. Men det innebærer også en stor epistemologisk utfordring: En sak er å tenke tanken om et slikt multidimensjonalt meningsmønster. Noe annet er å nærme seg spørsmålet vitenskapelig. Er det mulig? Hvordan da? Haugesund 30.9.2007 Trond Skaftnesmo 7