Tre statlige høgskoler og retten til å tildele doktorgrad

NORGESNETTRÅDETS RAPPORTER 02/2001 Tre statlige høgskoler og retten til å tildele doktorgrad Turid Hegerstrøm

Tre statlige høgskoler og retten til å tildele doktorgrad Turid Hegerstrøm Norgesnettrådets rapporter ISSN 1501-9640

2

Innhold Sammendrag...7 English Summary...13 Innledning...19 I. Noen utviklingstrekk i norsk høgre utdanning i senere tid...21 Offentlige dokumenter...21 Kommentarer...24 II. Gjennomgang av saksbehandlingen...27 Bakgrunn...27 Krav og prosedyrer...29 De sakkyndige komiteene...32 Rådets behandling av komitéinnstillingene...33 Høgskolen i Agder (HiA)...34 Høgskolen i Bodø (HiBo)...41 Høgskolen i Stavanger (HiS)...47 Oppsummering og kommentarer...52 III. Noen vurderinger underveis...57 Lovgivers intensjon...57 Fag, fagområde og vitenskapsområde en begrepsdiskusjon62 Faglig bredde...68 Utdrag fra Norsk inndeling av vitenskapsdisipliner...69 Oppsummering...73 IV. Erfaringer med krav og prosedyrer...75 Etterord...85 Vedlegg 1: Krav til institusjoner som ønsker å etablere doktorgrad og prosedyrer for faglig vurdering, godkjenning og kvalitetssikring av doktorgradsprogram...87 Vedlegg 2: Operasjonalisering av visse kriterier for vurdering av institusjoner som ønsker å etablere doktorgradsprogram...95 Vedlegg 3: Oversikt over saksdokumentene til Norgesnettrådet...103 3

4

Forord Denne rapporten presenterer saksarbeidet i forbindelse med Norgesnettrådets behandling av og vedtak i forbindelse med søknad fra høgskolene i Agder, Bodø og Stavanger om rett til å tildele doktorgrad innenfor presiserte områder. Muligheten for at universitetene og de vitenskapelige høgskolene ikke lenger ville være de eneste med ansvar for å gi utdanning på forskernivå, har gjort at saksbehandlingen har vært fulgt med stor interesse. Med denne rapporten ønsker vi å presentere sakskomplekset, saksbehandlingen og noen vurderinger og erfaringer underveis. Diskusjonen om doktorgradsutdanning ved statlige høgskoler har både i lokale og riksdekkende media i stor grad vært knyttet opp mot spørsmålet om at dette måtte få følger for institusjonsbetegnelsene. Konkurransen om å få bli landets femte universitet føres med engasjement og overbevisning, samtidig som en gammel debatt om vi i det hele tatt skal ha flere universiteter i Norge, bringes til live. Mjøs-utvalgets innstilling, NOU 2000:14 Frihet med ansvar, om høgre utdanning og forskning i Norge, St.meld. nr. 27 (2000 2001) Gjør din plikt krev din rett, kvalitetsreform av høyere utdanning og Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens innstilling (Innst. S. nr. 337 2000 2001) med påfølgende stortingsbehandling åpner alle for å etablere opprykksordninger slik at statlige høgskoler med permanent rett til å gi doktorgradsutdanning skal kunne søke om å kalle seg universitet. For Norgesnettrådet er doktorgradsutdanning ved statlige høgskoler et spørsmål om faglig kvalitet og ikke knyttet til diskusjonen om institusjonsbetegnelse. Et mål med denne rapporten er å bidra til økt oppmerksomhet på faglig kvalitet, faglig nivå, faglig dybde kontra faglig bredde, og de problemstillinger og utfordringer man står overfor når temaet er doktorgradsutdanning og retten til å tildele doktorgrad. Oslo, 15. oktober 2001 Oddvar Haugland Tove Blytt Holmen direktør avdelingsdirektør 5

6

Sammendrag Spørsmålet om å legge ansvaret for doktorgradsutdanning til statlige eller private høgskoler har ikke vært sterkt fremme i aktuelle politiske og andre offentlige dokumenter og utredninger som har vært fremmet siden 1985. Det er tydelig at intensjonen har vært å opprettholde gjeldende arbeidsdeling der ansvaret for doktorgradsutdanning er lagt til universitetene og de fleste vitenskapelige høgskolene, men det understrekes at doktorgradsutdanning også kan foregå i samarbeid med andre institusjoner der disse gis et delansvar for utdanningsprogrammet. Samtidig er det ingen formuleringer i lov om universiteter og høgskoler som direkte er til hinder for at statlige høgskoler skal få adgang til å gi forskerutdanning eller drive med grunnforskning. Det har de siste tiårene vært en omfattende utvikling på alle områder innenfor norsk høgre utdanning. Mange nye utdanningstilbud er etablert, og studenttallet har økt. Institusjonsstrukturen i høgskolesektoren er endret, og etableringen av et Norgesnett for høgre utdanning og forskning har synliggjort alle institusjonenes plass i nettverket. Det har vært bevegelse i arbeidsdelingen mellom universitets- og høgskolesektorene. Enkelte høgskoler har utviklet fagmiljøer som er nasjonalt og internasjonalt sterke. Noen statlige høgskoler har blitt tildelt topputdanninger på sivilog hovedfagsnivå med egen eksamensrett. Det er opprettet flere hovedfagstilbud i samarbeid mellom statlige høgskoler og et universitet eller vitenskapelig høgskole med eksamensrett. Hva gjelder doktorgradsutdanningen, er det etablert flere samarbeidsprosjekter mellom universitet eller vitenskapelig høgskole på den ene siden og en statlig høgskole som har hovedfags- eller sivilutdanning på den andre. Mot denne bakgrunn kan tildeling av rett til å tildele doktorgrad ved en statlig høgskole, slik det åpnes for i lov om universiteter og høgskoler, til en viss grad oppfattes som en videreføring av den langsiktige utviklingen som alt har funnet sted. 7

Kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun påpekte i juni 1998 at faglig kvalitet må være det viktigste kriteriet ved vurdering av en institusjons rett til å tildele doktorgrad, og at en slik rett i prinsippet også kan gjelde statlige høgskoler dersom et tilstrekkelig faglig nivå kan dokumenteres. I løpet av første halvår i 1998 hadde tre statlige høgskoler søkt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om rett til å tildele doktorgrad: Høgskolen i Agder i nordisk språk og litteratur, Høgskolen i Bodø i bedriftsøkonomi med vekt på innovasjon og entreprenørskap, og Høgskolen i Stavanger om doktorgrad knyttet til sivilingeniørutdanningen. På denne bakgrunn ba departementet om Norgesnettrådets vurdering av visse sider vedrørende doktorgrader ved statlige høgskoler. Departementet godkjente Krav til institusjoner som ønsker å etablere doktorgrad og prosedyrer for faglig vurdering, godkjenning og kvalitetssikring av doktorgradsprogram, og bad samtidig om at det ble oppnevnt sakkyndige komiteer for å vurdere søknadene. Komiteenes vurdering av de respektive høgskolene var overveiende positiv. Komiteene valgte likevel ikke å anbefale at noen av dem ble tilkjenne rett til å tildele doktorgrad, da de etter komiteenes vurdering ikke hadde tilstrekkelig faglig bredde, kompetanse og rekruttering. Norgesnettrådet bygget sine anbefalinger på komiteenes faglige vurderinger samtidig som rådet vektla vurderingen av formuleringen i 2 nr. 6 i om lov om universiteter og høgskoler: Universitetene og de vitenskapelige høgskolene har et særskilt nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning Andre institusjoner kan tillegges et tilsvarende ansvar på sine særskilte fagområder. Et sentralt spørsmål både for de sakkyndige komiteene og for rådet var hvor omfattende kravet til faglig bredde bør være, og om høgskolen må inneha hele den faglige bredden på egen institusjon, eventuelt i hvor stor grad etablert samarbeid med andre fagmiljø kan være tilstrekkelig eller til og med ønskelig. 8

Rådets vurdering var at utbygging av forskerutdanning ved statlige høgskoler må avspeile eksisterende arbeidsdeling mellom institusjonstypene, samtidig som kravene til faglig nivå og kompetanse fastholdes. Det kan ikke være et absolutt krav at den enkelte institusjon skal være selvforsynt med kompetanse på alle områder. Samarbeid med andre institusjoner er nødvendig og ønskelig. Det kan ikke stilles krav om at statlige høgskoler som ønsker å etablere forskerutdanning, skal måtte fremvise samme faglige bredde på det aktuelle området som universitetene, men det må likevel være bredt nok til å kunne kvalitetssikres i en mer generell metodisk og faglig sammenheng. For å ivareta det enkelte fags egenart vil det også være nødvendig å vurdere kravet til faglig bredde separat for hvert omsøkt fag. Mot denne bakgrunn vedtok rådet å anbefale Høgskolen i Agder å videreutvikle fagområdet nordisk språk og litteratur på visse punkter og sende en redegjørelse om dette til ny vurdering i den sakkyndige komiteen. Rådets vedtak om søknaden fra Høgskolen i Bodø var et utsettelsesvedtak. Rådet ba komiteen om å presisere om innovasjon og entreprenørskap innenfor bedriftsøkonomi ved Høgskolen i Bodø hadde en tilstrekkelig bærekraftig plattform for et doktorgradsprogram. Da denne presiseringen forelå, vedtok rådet å anbefale Høgskolen i Bodø å dokumentere nødvendig kompetanse innenfor kjerneområdet bedriftsøkonomisk analyse, vektlegge arbeidet med å bedre kvalitetskontrollen, og sende en redegjørelse om dette til ny vurdering i den sakkyndige komiteen. For Høgskolen i Stavanger vedtok rådet å anbefale at den får rett til å tildele doktorgrad på områdene petroleumsteknologi og offshoreteknologi, og departementet gav høgskolen denne retten. Med hensyn til den videre utviklingen med sikte på å utvide retten til å tildele doktorgrad til flere fagområder ble høgskolen anbefalt å følge opp anbefalingene fra komiteen for så å sende en redegjørelse om dette til Norgesnettrådet for ny sakkyndigvurdering. Høgskolen i Agder sendte en redegjørelse for hvordan den hadde fulgte opp komiteens anbefalinger. Redegjørelsen ble vurdert av en ny sakkyndig komité. Komiteen konkluderte med at Høgskolen i Agder på en tilfredsstillende måte hadde oppfylt Norgesnett- 9

rådets krav, og at den ut fra Norgesnettrådets premisser måtte kunne tildeles rett til å tildele graden dr.art. i nordisk språkvitenskap og nordisk litteraturvitenskap. På bakgrunn av denne vurderingen vedtok Norgesnettrådet enstemmig å tilrå overfor Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at Høgskolen i Agder får anledning til å tildele graden doctor artium avgrenset til nordisk språk og litteratur. Departementet har gitt høgskolen rett til å tildele graden på det grunnlag. Høgskolen i Bodø ble, etter en samlet vurdering av departementet, tilkjent en midlertidig rett til å igangsette doktorgradsutdanning i bedriftsøkonomi. Retten ble gitt på basis av faglige vurderinger av høgskolens egen kompetanse og under forutsetning av at manglende kompetanse kompenseres gjennom samarbeidsavtaler som høgskolen hadde redegjort for i brev til departementet. Den midlertidige retten vil gjelde inntil de nødvendige forutsetninger for varig doktorgradsrett på egne vilkår er oppfylt i samsvar med Norgesnettrådets vedtak. Dersom disse forutsetningene ikke er oppfylt innen utgangen av 2002, vil høgskolens rett til å tildele doktorgrad bli vurdert på nytt. Høgskolen i Stavanger sendte sin redegjørelse for hvordan den hadde fulgt opp anbefalingene fra sakkyndig komité og søkte om generell rett til selvstendig å tildele graden dr.ing. innenfor de områder der den gir sivilingeniørutdanning. Denne redegjørelsen ble vurdert av en ny sakkyndig komité. Komiteen tok utgangspunkt i departementets påpekning av at de sakkyndiges vurdering tilsa at det i første omgang var informasjonsteknologi som lå an til å kunne gi grunnlag for doktorgradsrett, og komiteen begrenset seg derfor til å vurdere utviklingen innen informasjonsteknologi. Dens konklusjon var at høgskolen ikke har demonstrert at den har den nødvendige bredde og dybde innen dette området som kreves for selvstendig doktorgradsutdanning. Prosessen mot et vedtak om rett til å tildele doktorgrad har mange interessenter med ulike synspunkter på hva som bør legges til grunn for vurderinger og vedtak. Det vil også etter hvert utkrystallisere seg erfaringer som legger retning for videre praksis. Etter 10

arbeidet med disse tre søknadene summerte Norgesnettrådet opp sine erfaringer. Disse ble nedfelt i et forslag til justering og presisering av kriteriene og prosedyrene for faglig vurdering av institusjoner som ønsker å etablere doktorgrad. Departementet har i skrivende stund ikke fattet noen beslutning om disse endringsforslagene, men ønsker at de skal vurderes i lys av Stortingets behandling av St.meld. nr. 27 (2000 2001) Gjør din plikt krev din rett, kvalitetsreform av høyere utdanning. 11

12

English Summary This report gives an account of the work that was undertaken by the Network Norway Council in connection with applications from the State Colleges of Agder, Bodø and Stavanger for the right to award doctoral degrees in specific subject areas. The question of entrusting state or private colleges with the responsibility of training doctoral candidates has received much attention in official and other relevant documents and reports on higher education since 1985. The obvious underlying intention has been to maintain a traditional arrangement, by which the responsibility for doctoral training rests with the universities and the university colleges, while also allowing for such training to take place in cooperation with other institutions, where these are in charge of parts of the programme. There is no formulation in the law that prohibits state colleges from providing research training or carrying out basic research, but these activities do not in themselves make these institutions universities. The question of whether state colleges should be allowed to develop into universities is a main topic in the current debate on higher education reform. Over the last decades there has been a huge development in all areas of Norwegian higher education. The scope of provision is much extended and the total number of students has increased. The institutional structure of the college sector has been reformed and the launching of a Network Norway for higher education and research has highlighted each institution s place inside an overall framework. Still, the division of tasks and functions between the university and college sectors has been dynamic. Several state colleges have developed academic units that are strong by national and international standards and some of them have been allowed to provide programmes at the higher ( civil or hovedfag ) degree level in their own right. Other higher degree programmes have been established as joint ventures 13

between state colleges and a university or university college, with the latter as formally responsible, a model that has also been extended to doctoral training programmes, where state colleges that provide programmes at the higher degree level participate. On this background, the extension to state colleges of the formal right to award doctoral degrees against which there is no legal barrier may to some extent be viewed as the natural continuation of a long-term development. In June 1998 the previous Minister for Education, Research and Church Affairs, Jon Lilletun, pointed out that academic standards and quality must be the overriding criteria when an institution s right to award a doctoral degree is assessed and that state colleges may obtain such a right, provided the required academic level is documented. This statement was issued at a time when three state colleges had just applied to the Ministry to obtain this right: Agder College in Nordic languages and literature; Bodø College in market economics, with special weight on innovation and entrepreneurship; Stavanger College in civil engineering. The Ministry asked the Network Norway Council s advice on certain issues concerning the treatment of such applications, and subsequently confirmed the Council s proposals for academic and other standards and assessment procedures. The Ministry then asked the Council to go ahead with the task of appointing an expert committee for each of the applications. Although the assessment of the three colleges was basically positive, the committees did not find that they met the required standards of competence, recruitment and breadth inside the relevant subject areas and therefore declined to recommend for any of them the right to award the degree. In its treatment of the three applications, the Council recommended Agder College to strengthen the subject area on certain specified points and return an account of this. Bodø College was given a recommendation that was in fact a postponement. The Council first sought confirmation from the expert committee that they considered 14

innovation and entrepreneurship to be a sustainable platform for a doctoral degree inside the general subject area of market economics. When such confirmation was given, the Council recommended the College to provide documentation of the required competence in the area of market economic analysis and the adoption of better mechanisms to improve quality control. For Stavanger College, the Council recommended the right to award doctoral degrees in the subject areas of petroleum technology and offshore technology, which was soon after confirmed by the Ministry. As to the possibility of extending this right to related subject areas, the College was advised to follow up the recommendations of the expert committee and return an account of this to the Council. Agder College s account of how they had followed up the committee s recommendations was scrutinized by a different expert committee that concluded that the College was now qualified, by the Council s adopted standards, to award the degree of dr.art. in Nordic languages and literature. This was unanimously endorsed by the Council, and in turn confirmed by the Ministry. The Ministry, after is own assessment of the application, decided to give Bodø College a temporary right to start up doctoral training in market economics, on the condition that an insufficient level of competence was compensated for through cooperative agreements that the College had accounted for in a letter to the Ministry. This temporary right will be in force until the preconditions for a permanent right are fulfilled. If the demands are not met by the end of 2002 the College s right to award the degree will be reconsidered. When Stavanger College sent in their account of how the recommendations of the committee had been followed up, they also applied for a general right to award the degree of dr.ing. in all fields where the College provides a programme of civil engineering. This account was assessed by a new committee, who based their considerations on the original group of experts 15

judgement, endorsed by the Ministry, that it was primarily information technology that was relevant for assessment. The committee therefore confined its work to this area and concluded that Stavanger College failed to demonstrate the required academic breadth and depth for gaining this right. Two problem areas were particularly focussed when the Council treated the three applications: whether the awarding of doctoral degrees should be allowed within a limited section of the total subject area that the degree covers, and how cooperation with other institutions may compensate for shortcomings in the institution s own competence. The discussion on these points led to an attempt to clarify the intention behind 2.6 in the Universities and Colleges Act, which allows other institutions than universities and university colleges to take responsibility for basic research and research training in specific subject areas. A clarification of what is meant by subject area in the law would make it easier to set the demands for competence levels in breadth as a basis for providing doctoral programmes. In the Council s view, the intention behind 2.6 is to say that the provision of research training programmes in state colleges must reflect the existing division of tasks among the institutional categories, while adhering strictly to accepted competence requirements. There is no absolute demand for each individual institution to be self-supplied with all necessary competence. Cooperation with other institutions may cater for certain parts of the total competence requirements and is in any case to be recommended. It is unreasonable to demand of state colleges that wish to establish research training programmes that they demonstrate the same breadth of competence at the required high level as the universities, but it must still be a breadth that allows for quality assurance in an academic and methodological context. Moreover, in order to safeguard the uniqueness of individual subject areas, the breadth requirement will have to be considered separately from one subject area to the next. 16

The process leading up to a decision on a state college s right to award doctoral degrees involves several groups of stakeholders who will have diverging views on what criteria should be applied and emphasised. With time, a practice founded on experience and negotiated agreements will emerge. After its work with these three applications the Network Norway Council summed up its own experiences. These were then embedded in a proposal to adjust and define more clearly the current set of criteria. The Ministry has not yet responded to these proposals as such, but stated that they will be considered in the light of Parliament s treatment of White Paper no 27 (2000 2001), the Quality Reform of Higher Education. 17

18

Innledning Den såkalte doktorgradssaken handler konkret om tre statlige høgskolers selvstendige rett til å gi doktorgradsutdanning og tildele doktorgrad. Dette er den første store saken Norgesnettrådet har hatt til behandling som har hatt direkte påvirkning på arbeidsdelingen i høgre utdanning, slik denne er nedfelt i lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995. Doktorgraden har en lang og ærverdig tradisjon. Muligheten for at universitetene og de vitenskapelige høgskolene ikke lenger vil ha eneansvar for å gi utdanning på forskernivå, har gjort at saksbehandlingen har vært fulgt med stor interesse fra departement, det politiske miljøet, de aktuelle høgskolene og ellers i sektoren og i media. Saksbehandlingen er nå avsluttet, Norgesnettrådet har fattet sine vedtak, og departementet har tatt sine beslutninger. Sakene har totalt vært til behandling i rådet ni ganger med 13 saksdokumenter (vedlegg 3). Rapporten har fire deler. I første del presenteres noen utviklingstrekk i norsk høgre utdanning i senere tid. Den andre delen gir en gjennomgang av saksbehandlingen i sekretariatet og i Norgesnettrådet. Den begynner med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets oppdrag til rådet om å utarbeide forslag til hvilke kvalitetskrav som må stilles til fagmiljø som ønsker å tildele doktorgrad, og hvilke prosedyrer som må etableres for faglig vurdering, godkjenning og kvalitetssikring av doktorgradsprogram. Delen avsluttes med rådets behandling av og vedtak om de tre søknadene fra høgskolene i Agder, Bodø og Stavanger om rett til å tildele doktorgrad innenfor presiserte områder. Det etterarbeidet og noen erfaringer som ble gjort i forlengelsen av rådets vedtak og departementets beslutning, blir også omtalt. Tredje delen omhandler noen av de vurderinger og valg som ble gjort underveis i saksbehandlingen, og som er nedfelt i de ulike saksdokumentene. Det ble gjort en vurdering av lovgivers intensjon med formuleringene i lov om universiteter og høgskoler 2.6, det juridiske grunnlaget 19

for at statlige høgskoler kan søke om selvstendig rett til å tildele doktorgrad. Det var også en diskusjon om hvordan man i denne sammenhengen kan forstå begreper som fagområde og fag, slik at det gir mening til begrepene faglig bredde og faglig nivå, som er sentrale kvalitetskriterier i kravene til institusjoner som søker om rett til å tildele doktorgrad. Fjerde del er en gjennomgang av noen erfaringer som ble gjort med de kriteriene som er beskrevet i dokumentet Krav til institusjoner som ønsker å etablere doktorgrad og prosedyrer for faglig vurdering, godkjenning og kvalitetssikring av doktorgradsprogram, i lys av arbeidet med søknadene fra de tre høgskolene. 20

I. Noen utviklingstrekk i norsk høgre utdanning i senere tid I denne delen presenteres noen utviklingstrekk i norsk høgre utdanning i senere tid med vekt på endret institusjonsstruktur og arbeids- og ansvarsdeling når det gjelder forskning og forskerutdanning. Offentlige dokumenter NOU 1988:28 Med viten og vilje ser på høyere utdanning som et nasjonalt system der delene kan virke sammen og trekke veksler på hverandre. Det forutsettes at forskeropplæringen beholdes på grunnforskningsinstitusjonene, dvs. universitetene og de vitenskapelige høgskolene, men at samarbeidet mellom disse og høgskolene utvikles videre. Det er et viktig mål for samarbeidet å legge til rette for at vitenskapelig personale også ved høgskolene skal gis muligheter til kompetanseoppbygging / egen forskning, men at de i arbeidet mot en doktorgrad skal ha tilknytning til et etablert forskermiljø av tilstrekkelig størrelse og med tilstrekkelig apparat for organisering, ressurstilgang m.m. St.meld. nr. 28 (1988 89) Om forskning foreslår blant annet å utvikle et integrert nettverk for forskning og høyere utdanning, basert på prinsipper om regional konsentrasjon, nasjonal arbeidsdeling og utvidet samarbeid. Ansvaret for tildeling av doktorgrader skal fortsatt ligge ved grunnforskningsinstitusjonene. Det er universitetene og de vitenskapelige høgskolene som har det faglige ansvaret for forskerutdanningen. St.meld. nr. 40 (1990 91) Fra visjon til virke, om høgre utdanning fremholder at institusjonene må konsolideres for at kvaliteten i utdanning og forskning skal sikres. Universitetene og de vitenskapelige høgskolene skal ha ansvaret for grunnforskning og forskerutdanning. De regionale høgskolene skal samarbeide med 21

grunnforskningsinstitusjonene på dette feltet i et integrert nettverk. Det anses som viktig at kontakten mellom personalet i slike institusjoner og i høgskolene utvides. Meldingen kan oppsummeres med at det ikke er aktuelt å gi institusjoner i regional sektor egen forskerutdanning og rett til å tildele doktorgrad. Forskerutdanning skal skje i samarbeid med universiteter og vitenskapelige høgskoler. Dette samarbeidet må organiseres slik at staben ved de regionale høgskolene trekkes inn i veiledningsarbeid, og at stipendiater har anledning til å drive sin forskning ved de regionale høgskolene. Innst. S. nr. 230 (1990 91) slår fast at universitetene og de vitenskapelige høgskolene har hovedansvaret for hovedfags- og forskerutdanningen. Høyt kompetente forskningsmiljøer med tilstrekkelig tyngde i det regionale høgskolesystemet kan imidlertid også spille en viktig rolle. Dette kan sikres gjennom et godt organisert samarbeid mellom universiteter og regionale høgskolesentra. Det er ikke grunnlag for å bygge opp den personalmessige eller materielle infrastruktur for bredt baserte og fullstendige doktorgradsstudier flere steder. Endelig tildeling av doktorgrad kan skje ved et universitet eller ved en vitenskapelig høgskole i Norge eller i utlandet. St.meld. nr. 36 (1992 93) Forskning for fellesskapet, om forskning understreker at forskerutdanningen og grunnforskning fortsatt skal skje i samarbeid med universitetene og de vitenskapelige høgskolene. De nye høgskolesentrene bør likevel kunne utvikle eller videreutvikle spesialiteter på områder der de kan få frem miljøer av høy nasjonal standard og bli blant de fremste i landet på sine felt. Det fremgår at høgskolene skal drive forskning, og det slås fast som prinsipp at også undervisningen i høgskolesektoren skal være forskningsbasert. Det åpnes ikke på noe punkt for at høgskoler skal kunne ha totalansvaret for forskerutdanningen. NOU 1993:24 Lov om universiteter og høgskoler Lov og rett i Norges nett gjentar universitetenes særlige ansvar for grunnforskning og forskerutdanning, men andre institusjoner kan 22

tillegges et nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning på enkeltområder. I merknadene til dette nevnes krav til faglig spisskompetanse på aktuelle områder og til størrelse og faglig bredde i forskningsmiljøet ved institusjonen. Utvalget bemerker videre at universitetenes nasjonale ansvar ikke er et monopol. Andre institusjoner som oppfyller slike krav, vil kunne tillegges ene- eller medansvar for grunnforskning og forskerutdanning på sine spesialområder. Ot.prp. nr. 85 (1993 94) Om lov om høgre utdanning. Her heter det at universitetene har et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning. Andre institusjoner kan tillegges et tilsvarende ansvar på sine særskilte fagområder. I departementets merknad understrekes universitetenes generelle nasjonale ansvar for grunnforskning og forskeropplæring, men dette utelukker ikke at også andre institusjoner kan ha et slikt ansvar. Det er i første rekke vitenskapelige høgskoler som kan være pålagt et nasjonalt ansvar for å drive grunnforskning og utdanne forskere på sine spesialområder, selv om også andre høgre utdanningsinstitusjoner kan ha tilsvarende funksjoner innenfor enkelte områder. Innst. O. nr. 40 (1994 95) påpeker universitetenes og de vitenskapelige høgskolenes hovedansvar for forskerutdanningen. Samtidig gis det uttrykk for at høyt kompetente forskningsmiljøer i det regionale høgskolesystemet også må kunne spille en viktig rolle. Dette om kan sikres gjennom et godt organisert samarbeid mellom universitetene og de regionale høgskolesentra. Det særlige ansvaret i forhold til forskningen som universiteter og vitenskapelige høgskoler har, må ikke være ekskluderende for andre institusjoner som også må kunne drive forskningsarbeid og ha internasjonalt samarbeid på spesielle områder. Universitets- og høgskoleloven 2 nr. 6 som disse kommentarene gjelder, ble i sin helhet vedtatt slik: Universitetene og de vitenskapelige høgskolene har et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning og for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker 23

og museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Andre institusjoner kan tillegges et tilsvarende ansvar på sine særskilte fagområder. Kommentarer Spørsmålet om å legge ansvaret for forskerutdanning doktorgradsprogrammer til statlige eller private høgskoler har ikke vært sterkt fremme i aktuelle politiske og andre offentlige dokumenter og utredninger siden 1985. Utredninger, budsjettdokumenter og stortingsdokumenter fremmet etter 1985 har lagt til grunn en funksjonsfordeling der ansvaret for doktorgradsutdanning er lagt til universitetene og de fleste vitenskapelige høgskolene. I noen tilfeller understrekes det at doktorgradsutdanning også kan foregå i samarbeid med andre institusjoner der disse gis et delansvar for utdanningsprogrammet. Ansvaret for tildeling av doktorgrader er fortsatt tillagt universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Selv om medansvaret for andre institusjoner understrekes av flere, er det tydelig at intensjonen har vært å opprettholde gjeldende arbeidsdeling. Samtidig er det ingen formuleringer i lovteksten som direkte er til hinder for at statlige høgskoler skal få adgang til å gi forskerutdanning eller drive med grunnforskning. Generelt har det i de siste tiårene vært en omfattende utvikling på alle områder i høgre utdanning. En mengde nye utdanningstilbud av varierende lengde har blitt etablert, og studenttallet har økt. Institusjonsstrukturen i høgskolesektoren er endret med sammenslåing av tidligere selvstendige institusjoner til større institusjoner. Den mest omfattende sammenslåingen skjedde i 1994 da 98 ulike høgskoler ble slått sammen til 26 nye statlige høgskoler. Et sentralt mål for sammenslåingen var å skape større og sterkere fagmiljøer. Forslaget om og etableringen av et Norgesnett for høgre utdanning og forskning har synliggjort at alle institusjonene har en plass i et samlet nettverk for høgre utdanning og forskning. Norgesnettet fokuserer sterkt på samarbeid og arbeidsdeling mellom 24