Maritim profesjonsutdanning Forslag til ny nasjonal struktur for maritim offisersutdanning Innstilling fra arbeidsgruppe nedsatt av MARUT 1. Bakgrunn Maritime næringer har stor betydning for verdiskaping og sysselsetting. Kompetanse er avgjørende for næringenes videre utvikling, for konkurransekraft, nyskaping og verdiskapingsevne. Det krever maritim utdanning på høgt faglig nivå. I Stø kurs Regjeringens strategi for miljøvennlig vekst i de maritime næringer, heter det følgende om maritim utdanning i Norge (s. 29): Det er få som velger maritim utdannings og karrierevei. Spredte utdanningstilbud med lite samarbeid, mangel på lærekrefter og store utfordringer i forhold til gjennomstrømning av kandidater indikerer at verken struktur eller kvalitet på tilbudene er gode nok. Situasjonen for maritim utdanning og forventet behov for framtidig arbeidskraft tilsier at det må fokuseres på kvalitet og samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene. Regjeringen vil utrede hvordan kvalitet og framtidig struktur på maritim utdanning kan bedres med sikte på å få flere elever/studenter til å velge og gjennomføre slik utdanning. Med dette som utgangspunkt har MARUT Strategisk Råd i samråd med Nærings- og handelsdepartementet og i samarbeid med arbeidsgiver- og tjenestemannsorganisasjonene, nedsatt en arbeidsgruppe som skal fremme forslag til tiltak som sikrer en maritim kvalitetsutdanning i Norge i framtiden. Arbeidsgruppen har hatt følgende medlemmer: Øyvind Baardsen Hans Sande Bjørn Richard Gutterud Geir Hagerupsen Kari Hoff Okstad Johnny Tollefsen Petter Aasen Maritimt Opplæringskontor Norsk Sjøoffisersforbund Det norske maskinistforbund Sjømannsforbundet Norsk Industri Norges Rederiforbund Høgskolen i Vestfold (leder) 1
2. Arbeidsgruppens mandat MARUT har gitt arbeidsgruppen med følgende mandat: Arbeidsgruppen skal fremme forslag om eventuelt behov for endringer i den maritime utdanningsstrukturen innenfor grunnopplæringen og høyere utdanning. Målet er en struktur innenfor maritim profesjonsutdanning som - Imøtekommer næringens krav til operativ kompetanse innenfor stadig mer komplekse konstruksjoner og systemer i skipsfarten. - Imøtekommer næringens krav om kunnskapsbasert næringsutvikling. - Styrker utdanningenes relevans gjennom tett samarbeid med skipsfarten, maritime utstyrsprodusenter og tjenesteleverandører. - Er dimensjonert i samsvar med forventet etterspørsel etter kvalifisert arbeidskraft. - Gir en god ressursutnyttelse når det gjelder kompetanse, infrastruktur og kostnader. - Styrker kompetanseprofilen innenfor fagmiljøene som gir profesjonsutdanningene på alle nivå (videregående opplæring, fagskole, høyere utdanning). - Etablerer robuste fagmiljøer innenfor begge utdanningsveiene. - Styrker kvaliteten i utdanningsprogrammene innenfor de to utdanningsveiene, også utover internasjonale sertifiseringskrav. - Utvikler framtidsrettede utdanningsprogrammer som uteksaminerer kandidater som gir konkurransefortrinn. - Etablerer en arbeidsdeling innenfor høyere utdanning når det gjelder fagprofil og profesjonsrettede tilbud. - Gir utdanningstilbud som er attraktive for norske og utenlandske søkere. Arbeidsgruppen leverer sin innstilling innen utgangen av november 2009. 2
3. Maritim profesjonsutdanning i Norge I Norge er det to veier til maritim profesjonsutdanning som dekksoffiser og maskinoffiser. Begge utdanningene gir opplæring etter den internasjonale sjøfartsorganisasjonens (IMO) sertifikatkrav, den såkalte STCW konvensjonen. Denne internasjonale konvensjonen angir felles standarder i form av minstekrav for sertifisering av skipsoffiserer. Begge løpene kvalifiserer i dag kandidatene til høyeste offisersstillinger som krever M1/D1 sertifisering i henhold til STCW konvensjonen. Kvalifisering kan enten oppnås gjennom 1) maritime fag i videregående skole, lærling på skip, fagbrev (motormann eller matros) og toårig fagskoleutdanning (nautikk eller skipsteknisk drift) og 2) generell studiekompetanse og treårig bachelorutdanning (nautikk eller skipsteknisk drift). Det finnes overgangsordninger mellom de to utdanningsveiene. Begge utdanningsveiene gir grunnlag for sertifikat som offiser på det operative nivået. Minst 24 måneders fartstid kvalifiserer for sertifisering på ledelsesnivå, som sjøkaptein eller maskinsjef. Tabell 1 viser antall utdanningsinstitusjoner som gir maritim utdanning på ulike nivå. Tabell 1 Maritime utdanninger i Norge Videregående skoler VG 2 Maritime fag Fagskoler Antall skoler 21 15 4 Høgskoler I Norge er det 21 videregående skoler som tilbyr maritim utdanning (VG 2 Maritime fag) og 15 maritime fagskoler. Fire høgskoler/universitet gir maritim profesjonsutdanning (Høgskolen i Vestfold (nautikk og marinteknisk drift), Høgskolen Stord/Haugesund (nautikk), Høgskolen i Ålesund (nautikk) og Høgskolen i Tromsø/Universitetet i Tromsø (nautikk)). Det er med andre ord bare en høyere utdanningsinstitusjon som i dag gir utdanningstilbud innenfor marinteknisk drift. Tabell 2 nedenfor viser opptak til maritime utdanninger på ulike nivå høsten 2007. Tabell 2 Opptak av elever til maritime utdanninger 2007, 2008, 2009 Videregående skoler Fagskoler VG 2 Maritime fag Antall elever/studenter 2007 Antall elever/studenter 2008 Antall elever/studenter 2009 588 482 120 654 469 171 760 514 211 Høgskoler 3
Videregående skoler Tabell 3 viser opptaket til de 21 videregående skolene høsten 2009. Ved de 21 videregående skolene, ble det i gjennomsnitt tatt opp 36 elever til maritime fag (VG2) høsten 2009. De 2 største utdanningene tok opp 75 elever, den miste tok opp 12 elever. Gjennomsnittlig gjennomføring de siste årene har i følge NIFU STEP vært 75-80 % (NIFU STEP rapport 18/2008 1 ). Tabell 3 Opptak til videregående opplæring 2009 Skoler Vg2mar.fag Kr. sand 16 Stavanger 16 Haugesund 47 Rubbestadneset 30 Bergen 60 Austevoll 28 Skoleskipet Gann 60 Sjøkurs 30 Måløy V. skole 36 Herøy V. skole 30 Ålesund M. skole 75 Kr.sund V. skole 45 Trondh. V. skole 20 Frøya V. Skole 12 Tromsø 75 Bodin 60 Honningsvåg 18 Gravdal 30 Ytre Namdal 24 Færder v.g.s 28 Etterstad V.skole 20 Sum elever 760 1 "En utdanning du kommer langt med" - maritim utdanning i videregående skoler, fagskoler og høyskoler NIFU STEP Rapport 18 / 2008. 4
Tabell 4 nedenfor viser læreplasser i matros- og motormann fagene fra 2000 2009. Tabell 4 Formidlede lærlinger i matros og motormannfagene 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 Matr 209 231 224 208 225 205 260 225 259 295 Motor 176 195 191 169 190 205 231 218 249 242 Tot 385 426 415 377 415 410 491 443 508 537 Fagskoler Tabell 5 viser opptaket til fagskolene høsten 2009. Tabell 5 Opptak til maritime fagskoler 2009 Inntak 1. år Inntak 2. år Skoler Nautikk Maskin Nautisk Maskin Kr. sand 18 16 Haugesund 30 21 11 15 22 23 Rubbestadneset 15 Bergen 28 32 Austevoll 24 Måløy V. skole 14 10 Ålesund M. skole 48 27 Kr.sund V. skole 20 20 Trondh. V. skole 22 20 Tromsø 24 17 Bodin 17 17 Honningsvåg 11 Gravdal 26 Ytre Namdal 20 Vestfold 23 17 Sum nautikk/maskin 302 212 Sum studenter: 514 23 20 25 16 16 37 18 20 17 11 19 19 13 20 16 17 14 23 16 9 281 174 455 5
Gjennomsnittlig ble det høsten 2009 tatt opp 22 elever til første år i fagskolen ved 14 fagskoler som tilbyr nautisk utdanning, 48 elever til den største utdanningen og 11 til den minste. Til 11 fagskoler som tilbyr skipsteknisk drift, ble det gjennomsnittlig tatt opp 19 elever til første år i fagskolen, 32 til den største utdanningen og 10 elever til den minste. Gjennomsnittlig gjennomføring de siste årene har vært rundt 90 % ((NIFU STEP rapport 18/2008). Høgskoler Tabell 6 viser opptaket maritim høyere utdanning høsten 2007-2009. Tabell 4 Opptaket maritim høyere utdanning 2007-2009 2007 2008 2009 Nautikk Maskin Nautikk Maskin Nautikk Maskin Ålesund 19 44 49 Haugesund 24 44 44 Tromsø 13 23 14 Tønsberg 28 6 36 6 84 20 Sum Nautikk/maskin 84 6 147 6 191 20 Sum opptak 90 153 211 Søkningen til høyere utdanning innenfor marinteknisk drift har vært spesielt svak gjennom mange år. I 2007 ble det tatt opp 6 studenter og i 2008 11 studenter til dette studiet, som bare tilbys ved Høgskolen i Vestfold. I 2009 har opptaket steget til 20. Gjennomsnittlig gjennomføring de siste årene innenfor høyere maritim utdanning har vært rundt 75% for både nautikk og marinteknisk drift (NIFU STEP rapport 18/2008). Rekruttering og gjennomføring Frafallet i maritim yrkesutdanning i videregående opplæring og høyere maritim utdanning synes å være som for sammenlignbare utdanninger. Når én av fire avbryter utdanningen, må det karakteriseres som et problem. Maritim utdanning har også et rekrutteringsproblem. Selv om vi ved opptaket høsten 2009 kan registrere økt søkning til høyere maritim profesjonsutdanning, har det gjennom flere år vært lave opptak til utdanningen, spesielt gjelder det marinteknisk drift. Når det gjelder rekruttering, er det iverksatt en rekke tiltak av den enkelte utdanningsinstitusjon, regionalt og på nasjonalt nivå for å øke søkningen til 6
maritim utdanning. Så langt arbeidsgruppen kjenner til, har det ikke vært gjennomført en evaluering av hvordan de ulike tiltakene treffer potensielle søkere eller av effektene av tiltakene. Tabell 2 viser økt rekruttering til maritim utdanning på alle tre nivå fra 2008 til 2009. Økningen kan være et resultat av rekrutteringstiltakene, men også andre forhold har nok spilt inn. Når det gjelder økningen i opptaket til høyere maritim utdanning, har for det første et strammere arbeidsmarked i 2009 ført til en generell økning i søkningen til høyere utdanning. For det andre er det flere potensielle søkere i 2009 enn i 2008 som følge av demografisk endring (større årskull). For det tredje er opptaksforskriften endret i 2009. Mens høyere maritim utdanning tidligere krevde fordypning i realfag fra videregående skole, ble det ved opptaket i 2009 stilt krav om generell studiekompetanse. 4. Utfordringer Arbeidsmarkedet og profesjonsutdanningenes kvalitet Nasjonalt så vel som internasjonalt er det et stort behov for sjøoffiserer både til sjøs og til landbasert maritim virksomhet, selv om økonomiske svingninger periodevis vil dempe etterspørselen. Moderne skipsfart er i stor grad basert på høyteknologiske løsninger på områder som for eksempel automasjon, driftsovervåking, lasteoperasjoner, navigering, administrative rutiner og kommunikasjon. Vi registrerer også økende grad av spesialisering som tilsier differensiert utdanning i forhold til ulike segmenter i næringen. STCW konvensjonen angir i denne sammenheng minimumsstandarder for opplæringen. Norsk maritim profesjonsutdanning og norske sjøoffiserer har et meget godt omdømme. Yrkeslivet stiller imidlertid stadig nye krav. Når målet er å være en ledende sjøfartsnasjon, bør norsk maritim profesjonsutdanning være ledende. Den nasjonale maritime strategien har derfor klare ambisjoner om videre utvikling av en framtidsrettet maritim profesjonsutdanning og maritim forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) som møter nye krav knyttet til kompliserte maritime driftsoperasjoner, sikkerhet, klima- og miljøutfordringer og behov for nyskaping/innovasjon. Det bør etter arbeidsgruppens mening innebærer at maritim profesjonsutdanning innenfor høyere utdanning (bachelornivå) må gi kvalifikasjoner/læringsutbytte som går utover konvensjonens minimumsnivå. Det er med andre ord behov for både å øke antallet uteksaminerte studenter og å styrke bachelorutdanningen. 7
Innenfor høyere utdanning stilles det krav om at utdanningene skal være forskningsbaserte. Forskningsbasert undervisning kan forstås på flere måter, fra at den som underviser er oppdatert på forskningslitteratur i faget til at den som underviser bruker egen forskning i undervisningen og trekker studentene inn i forskningsprosjekter. Målet for maritim høyere profesjonsutdanning bør være at alle undervisningsfag og emner som studentene møter, skal være forankret i et forskningsaktivt miljø som er orientert mot anvendt, praksisnær FoU. Tilbudsstrukturen Maritime profesjonsutdanninger er ressurs- og kompetansekrevende da det blant annet krever utstrakt bruk av simulering og laboratoriefasiliteter. Nåværende nasjonale struktur for maritim offisersutdanning synes ikke å være bærekraftig på lengre sikt. Utdanningstilbudene på grunnopplæringsnivå og fagskolenivå er mange og de er spredt rundt i landet til små og sårbare fag- og studiemiljøer. Det er grunn til å spørre om tilbudsstrukturen på fagskolenivå kan bære utdanningsprogrammer med nødvendig kvalitet som møter næringens utfordringer på det operative nivået. Når det gjelder høyere profesjonsutdanning, burde det i en skipsfartsnasjon som Norge i prinsippet være rom for fire høyere utdanningsinstitusjoner som gir maritim profesjonsutdanning. I praksis har det imidlertid vært vanskelig å fylle studieplassene, rekruttere lærekrefter og utvikle robuste fagmiljøer med den vitenskapelige kompetansen som er en forutsetning for kunnskapsbasert nyskaping og forskningsbaserte studieprogrammer. Samarbeidet og arbeidsdelingen mellom institusjonene som tilbyr høyere maritim utdanning, og mellom fagskoler og høyere utdanningsinstitusjoner er lite utviklet. Innenfor høyere utdanning har profesjonsutdanningen ingen nasjonal rammeplan eller nasjonalt råd som skaper en felles arena for faglig diskusjon, samarbeid og fagutvikling. Spesialiseringene (fordypningsfagene) ved den enkelte utdanningsinstitusjon synes ikke å reflektere en bevisst arbeidsdeling mellom institusjonene. Utdanningsprofilen Rekrutteringsmønsteret til maritime profesjonsutdanninger viser at et flertall av dekks- og maskinoffiserer i Norge utdannes ved fagskoler. På den ene siden kan dette betraktes som positivt i den forstand at det bekrefter verdien av et nasjonalt utdanningssystem med no dead ends, dvs. at ungdom i vårt land gjennom valg tidlig i livet, ikke møter uoverstigelige 8
barrierer med hensyn til senere karrierevalg. I internasjonal sammenheng blir dette framhevet som et positivt trekk ved det norske utdanningssystemet. Det er utvilsomt positivt at matroser og motormenn med fartstid kan ta videre utdanning som kvalifiserer for offisersstillinger på høyeste nivå selv om de i utgangspunktet ikke har studiekompetanse. På den andre siden må en ikke underslå at fagskolene mottar elever med svake forkunnskaper, spesielt i realfag. Mange fagskoler har også hatt svak rekruttering, og fagmiljøene er ofte små og sårbare med begrenset kompetanse. Utdanningene ved fagskolene er dessuten først og fremst erfaringsbaserte og i liten grad i kontakt med kunnskapsfronten og forskningsfronten. I et internasjonalt komparativt perspektiv kan fagskoler som hovedveien til sertifisering av offiserer også på de høyeste nivåene, derfor over tid svekke nasjonal konkurransekraft og kunnskapsbasert innovasjon i sektoren. Til dette kommer at det i vårt land er mange fagskoler i forhold til antall studenter som tas opp ved skolene. Det er kostnadskrevende å tilby fagskoleutdanning på mange steder i landet. Av hensyn til kvaliteten i utdanningen bør en se nærmere på fagskolenes rolle i maritim utdanning og forholdet mellom fagskole og høyere maritim utdanning. Stadig mer komplekse konstruksjoner og systemer i skipsfarten tilsier at kravene til sjøoffiserer i ledende posisjoner bør styrkes. På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at bør det bør kreves påbygning til bachelorgrad for å bli kvalifisert som skipsoffiser med de høyeste sertifikatene for kandidater som går fagskoleveien. Av hensyn til ressursutnytelsen bør en også se nærmere på tilbudsstrukturen på fagskolenivå. Kompetanseprofilen ved lærestedene Det er et stort problem å rekruttere kvalifiserte lærere til maritim fagutdanninger med yrkesfaglærerutdanning eller praktisk-pedagogisk utdanning til videregående skoler og fagskoler. Gjennomgående ligger den formelle kompetansen i høyere maritim utdanning på høgskolelærer- og høgskolelektornivå. Sammenlignet med kompetanseprofilen ved andre profesjonsutdanninger i universitets- og høgskolesektoren, er den formelle kompetansen innenfor maritim profesjonsutdanningen lav. Mens den såkalte akademiseringen i betydningen økt forskningsforankring av undervisningen, har vært betydelig i de såkalte korte profesjonsutdanningene etter Høgskolereformen av 1994 og innføring av felles lov for UoH-sektoren i 1996, henger maritim profesjonsutdanning etter. Lærestedene har problemer med å tilfredsstille krav til fagmiljø i nasjonal forskrift for akkreditering av studier på lavere gradsnivå. 9
Det er et betydelig problem å rekruttere lærere/forskere med dobbelkompetanse, dvs. medarbeidere som både har profesjonsutdanning/sertifiserte offiserer (operativ praktisk kompetanse) og førstekompetanse. Det kan skyldes at lønnsvilkårene i universitets- og høgskolesektoren er betydelig lavere enn i næringen, men det er også et betydelig problem at det er en lang vei å gå fra en stort sett erfaringsbasert profesjonsutdanning til førstelektorkompetanse, og veien fram til førsteamanuensiskompetanse er enda lenger. Det er på denne bakgrunn behov for et betydelig kompetanseløft til førstelektor og førsteamanuensisnivå, og videre til undervisningsdosent og professor dersom utdanningsprogrammene skal innfri universitets- og høgskolelovens krav om forskningsbasert utdanning, og dersom fagmiljøene skal bidra til forskningsbasert nyskaping. Samtidig er det viktig å legge til rette for at lærekreftene har nær kontakt med utviklingen i næringen og besitter relevant operativ kompetanse. Vi står også foran et stort erstatningsbehov i norsk maritim utdanning. Både i fagskolene og i høyere utdanning rapporteres det om høy gjennomsnittsalder i lærerstaben. Praksisnær forsknings- og utviklingsarbeid Skipsfart og maritime næringer generelt står overfor en rekke kunnskapsbaserte og forskningsbaserte utfordringer for å styrke nasjonal konkurransekraft og for å innfri krav om miljøvennlige løsninger, økt sikkerhet og økt innovasjonsgrad. FoU-virksomhet i høyere maritim profesjonsutdanning er relativ svak. Det svekker profesjonsutdanningen og grunnlaget for kunnskapsbasert effektiv drift, produksjon og innovasjon i næringene. Maritime næringer har behov for forskningsbasert kompetanse og FoU som bidrar til positive klima-/miljøeffekter, økt sikkerhet, bedre logistikk, nyskaping med hensyn til design, bygging og utrusting av skip, bedre evne til å løse krevende maritime operasjoner, utvikling av maritim informasjons- og kommunikasjonsteknologi mv. På denne bakgrunn er det et behov for å styrke praksisnær FoU-arbeid i høyere maritim profesjonsutdanning. Infrastruktur Både fagskoleutdanning, høyere maritim utdanning og maritim FoU er utstyrskrevende. Det er behov for betydelige investeringer i infrastruktur ved læresteder som tilbyr maritim profesjonsutdanning både på simulatorsiden og når det gjelder laboratorier. Opprusting av infrastrukturen er nødvendig for å gi relevant operativ utdanning i forhold til de krav 10
elevene/studentene vil møte i næringen. Opprusting er også nødvendig for å initiere praksisnær FoU som kan bidra til å utvikle framtidsrettede utdanningsprogrammer og forskningsbasert nyskapning. Med mange og små involverte utdanningsinstitusjoner, er det en stor utfordring å innfri utstyrskravene. Studieprogrammene i høyere maritim utdanning Norsk maritim høgskoleutdanning/sertifisering av sjøoffiserer har et godt internasjonalt renommé. Skal vi holde denne posisjonen krever det at vi utvikler framtidstrettede og forskningsbaserte utdanningsprogrammer. Her er det et problem at fagmiljøene både i fagskolene og i høyere utdanning er små, sårbare og den formelle faglige kompetansen er gjennomgående lav. Høyere maritim profesjonsutdanning har ingen nasjonal rammeplan slik som andre profesjonsutdanninger. De internasjonale sertifikatkravene gir imidlertid føringer på utdanningstilbudene. Ambisjonen må imidlertid være at norsk maritim utdanning går utover internasjonale kravspesifikasjoner slik at institusjonene uteksaminerer kandidater med kompetanse som gir innovasjonskraft og konkurransefortrinn vis a vis utenlandske utdanningsinstitusjoner. En stadig mer kompleks næring øker kravet til både bredde og dybde i profesjonsutdanningen. I næringene er det økende behov for operativ/praktisk kompetanse som er sterkere koblet til mer forskningsbasert og utviklingsorientert kompetanse enn det maritim høgskoleutdanning tradisjonelt har levert. Framtidsrettet maritim profesjonsutdanning utdanning synes å kreve en teknologisering av maritime fag, men samtidig også en sterkere kobling mot andre fagområder gjennom en marinisering av ingeniørfag og økonomisk/administrative fag. Ved Høgskolen i Tromsø/Universitetet i Tromsø er for eksempel utdanningsprogrammet i nautikk koblet til ingeniørutdanningen. Ved Høgskolen i Vestfold har ingeniørutdanningen (bachelorprogrammet) i maritim elektroautomasjon god søkning og denne kobles nå tettere til maritim profesjonsutdanning. Dette synes å være gode grep da det kobler maritim profesjonsutdanningen til mer robuste og forskningsaktive fagmiljø. Internasjonalisering Maritime næringer er internasjonale. Innenfor skipsfart er engelsk arbeidsspråket. Det er også mange eksempler på internasjonalt utdanningssamarbeid i form av studentutveksling innenfor 11
høyere maritim profesjonsutdanning. Undervisningen som tilbys innenfor høyere maritim utdanning i Norge er i dag imidlertid i liten grad engelskspråklig. Både av hensyn til skipsfartens arbeidsspråk og med tanke på å gjøre norsk maritim profesjonsutdanning attraktiv i utlandet, bør undervisningsspråket i høyere maritim profesjonsutdanning gjennomgående være engelsk. Videreutdanning For å møte utfordringene i en stadig mer kunnskapsbasert næring, er det behov for å utvikle relevante profesjonsbaserte masterstudier og profesjonsrettede PhDstudier også på de maritime fagområdene. Det er behov for å utvikle høyere gradstilbud innenfor operasjon og drift av skip. Slike tilbud bør forankres i profesjonsutdanningene og utvikles ved høyere utdanningsinstitusjoner som gir maritim profesjonsutdanning. Det vil sikre profesjonsrelevante studieprogrammer på master og PhD-nivå, samtidig som det vil bidra til å gi profesjonsutdanningen et nødvendig akademisk løft. Utviklingen av erfaringsbaserte mastere og nærings-phd programmer, vil være et sentralt virkemiddel i denne sammenheng. Profesjonsutdanningene bør også samarbeide med andre høyere utdanningsinstitusjoner med relevante studieprogrammer og forskningsmiljøer. Etterutdanning Det er mange små kommersielle aktører i etterutdanningsmarkedet innenfor maritim sektor. Profesjonsutdanningsinstitusjonene kan med fordel posisjonere seg i dette markedet og dermed bidra til å heve kvaliteten på tilbudssiden. 12
Utvalgets anbefalinger Utdanningsinstitusjoner som gir maritim profesjonsutdanning, står overfor en rekke institusjonelle utfordringer. Kompetanseheving og erstatningsbehov på lærersiden både på fagskolenivå og innenfor høyere utdanning står her sentralt. Styrking og profilering av forskningsbaserte utdanningstilbud innenfor høyere utdanning er en annen utfordring. NHD/KDs oppfølging av regjeringens maritime strategi er et viktig bidrag i denne sammenheng. Maritim profesjonsutdanning har imidlertid også strukturelle utfordringer som ikke kan løses av den enkelte institusjon. Nåværende nasjonale struktur synes ikke å være bærekraftig. Med de krav som stilles til framtidsrettede profesjonsutdanninger, mener utvalget at det kreves sterkere, profilerte fagmiljøer, konsentrasjon av studietilbudene og samarbeid og arbeidsdeling mellom fagskole og høyere utdanning og mellom høyere utdanningsinstitusjoner som gir maritim utdanning. Det er utvalgets oppfatning at sektoren selv ikke vil klare å møte utfordringene og innfri kravene til framtidsrettede maritime profesjonsutdanninger. Det er behov for tydelige nasjonale grep og prioriteringer. Utvalgets vil på denne bakgrunn fremme følgende anbefalinger: 1. Konsentrasjon av utdanningstilbudet - Maritim profesjonsutdanning på fagskole- og høgskolenivå som kvalifiserer til sjøkaptein og maskinsjef, bør legges under maksimum fire regionale utdanningssentre som organiseres til høyere utdanningsinstitusjoner som i dag gir høyere maritim profesjonsutdanning. Antall fagskoler bør reduseres betydelig. 2. Differensierte utdanningsløp - Maritim profesjonsutdanning som kvalifiserer til sjøkaptein- og maskinsjefsertifikater på de to høyeste nivåene (kl. 1 og kl. 2) innenfor STCW konvensjonen, bør organiseres som bachelorprogram. - Fagskolene bør kvalifisere for sertifikater på lavere nivå (opp til kl. 3 innenfor STCW konvensjonen). Fagskoleutdanningen bør innpasses som første år i bachelorprogrammene. - Det bør etableres en såkalt Y-vei til høyere maritim utdanning slik at søkere uten studiekompetanse, men med fagbrev som matros- eller motormann, kan tas direkte opp til høyere maritim offisersutdanning. 13
- Elever med andre relevante fagbrev bør gis mulighet for å ta enkelte moduler fra vg2 maritime fag slik at de kan inngå lærekontrakt i matros- og motormannfaget. 3. Rekruttering - Det bør gjennomføres en vurdering av ulike rekrutteringstiltak til maritim utdanning. På dette grunnlag bør det utarbeides en nasjonal strategi for rekrutteringsarbeidet. - Det bør ses nærmere på etablerte yrkes- og stillingsbetegnelser innenfor maritim sektor og i hvilken grad de appellerer til utdanningssøkende. 4. Kvalitetsutvikling - Det bør utarbeides en nasjonal rammeplan i forskrifts form for høyere maritim profesjonsutdanning. Rammeplanen må til enhver tid inkludere sertifikatkravene i STCW konvensjonen, men den bør stille faglige krav som går utover internasjonale kravspesifikasjoner slik at institusjonene uteksaminerer kandidater med høy lederkompetanse, innovasjonskraft og konkurransefortrinn vis a vis utenlandske utdanningsinstitusjoner. Rammeplanen for maritim profesjonsutdanning bør samordnes med nasjonal rammeplan for ingeniørutdanning. - Praksisnær/operasjonsnær FoU-virksomhet knyttet til høyere maritim profesjonsutdanning bør styrkes. FoUvirksomheten i profesjonsutdanningen bør utvikles i tett samarbeid med maritimt næringsliv og dermed bidra til å gjøre næringen internasjonalt ledende. Anvendelse av Forskningsrådets modell for nærings- Phd vil være et virkemiddel i denne sammenheng. - Nasjonale myndigheter bør i samarbeid med næringen utarbeide indikatorer for god maritim profesjonsutdanning. 5. Samarbeid og arbeidsdeling - Gjennom nasjonalt samarbeid og arbeidsdeling bør de høyere utdanningsinstitusjonene etablere spesialiseringer innenfor bachelorgradsprogrammene. Maritim høyere utdanning bør utvikle spesialiseringer både knyttet til skipsfart og offshorenæringen. - For å øke studentenes valgmuligheter for fordypning og spesialisering, bør det etableres en nasjonal samordnet utdanningsstruktur som åpner for mobilitet mellom institusjonene som gir maritim profesjonsutdanning. 14
- For å styrke profesjonsutdanningen bør læresteder som gir maritim profesjonsutdanning etablere samarbeid med andre studieprogrammer/institusjoner når det gjelder undervisning og infrastruktur. - Gjennom samarbeid og arbeidsdeling bør utdanningsinstitusjonene etablere videreutdanningsmuligheter innenfor spesialiserte områder, blant annet gjennom profesjonsbaserte master- og Phdprogrammer. 6. Kompetanseutvikling - I maritim høyere utdanning er det behov for et kompetanseløft dersom utdanningsprogrammene skal innfri NOKUTs akkrediteringskrav og dersom fagmiljøene skal bidra til forskningsbasert nyskaping. Det bør gjennomføres en nasjonalt koordinert og målrettet kompetanseutvikling i fagmiljøene. Etablering av erfaringsbaserte masterprogram vil være et viktig virkemiddel i denne sammenheng. - NOKUT bør gjennomføre en evaluering av maritim profesjonsutdanning etter nasjonal forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier på lavere grads nivå. 7. Infrastruktur - Etter en gjennomgang av den nasjonale tilbudsstrukturen i samsvar med arbeidsgruppens anbefalinger, vil det være behov for betydelige investeringer i infrastruktur ved lærestedene som skal tilby framtidsrettet maritim profesjonsutdanning. 8. Forskningsbasert utdanning - Anvendt, praksisnær FoU-virksomhet knyttet til maritim profesjonsutdanning bør styrkes. Forskningsrådets programmer bør ta høyde for dette behovet. - FoU-virksomheten bør utvikles i tett samarbeid med maritimt næringsliv. Arbeidsgruppen mener at en oppfølging av disse anbefalingene vil gi en nasjonal struktur for maritim profesjonsutdanning med profilerte og robuste fagmiljøer, som vil møte sektorens krav og utfordringer gjennom relevante, framtidsrettede, faglig solide, forskningsbaserte og innovasjonsorienterte utdanningsprogrammer. 15