Fylkesråd for næring Arve Knutsen Åpningsinnlegg til Vesterålen Skreifestival Myre, 12.februar 2015 Fiskeripolitiske strategier for Nordland Kjære alle sammen. Takk for invitasjonen til å åpne konferansen og årets skreifestival i Vesterålen. Jeg er både ydmyk og takknemlig over at jeg på vegne av Nordland fylkeskommune på denne måte kan bidra til å hylle skreien og alle som lever av skreien. Gjennomgangstema for konferansen i år er linefiske og linefanget fisk. Det synes jeg er bra. Høyverdig fisk i krokens tegn. La oss tenke litt over det uttrykket. Jeg vet ikke om våre forfedre hadde kvalitet i tankene da de smidde fiskekroker av bein i steinalderen. Men sammen med jarsteinen og flintøksa, må vel fiskekroken være noe av det eldste redskapet vi kjenner til. I nyere tid har kroken fått en naturlig plass i mange fiskerier verden over. I Norge har linefisket lang og sterk tradisjon. Både på Vestlandet og i Nord-Norge ble det rodd med lina. Men linefisket har gått kraftig tilbake til tross for at det kanskje er det fiskeriet som bringer på land den beste kvaliteten. Dette skyldes først og fremst at det er mer arbeidsomt enn bruk av garn og snurrevad. Det er vanskelig å få tak i egnere og driftsutgiftene er høye. Samtidig veit vi at nye autolinesystemer kan gjøre det mulig også for mindre båter å drive med line. En undersøkelse som NOFIMA gjennomførte i 2009 av det islandske og norske linefisket, viste at mens linefisket i Norge går tilbake, så ble det registrert økt interesse på Island for linefanget fisk. Jeg tror mye av forklaringen på dette er at omsetningssystemet på Island er annerledes og evner å premiere god kvalitet på en helt annen måte enn vårt system. Jeg skal ikke påberope meg å være noe fagmann på dette feltet, men det forekommer meg at vi har unnlatt å utvikle viktige incentivsystemer for å fremme kvalitet og stimulerer til redskapsbruk som fremmer kvalitet. Som dokker kanskje veit så er jeg Senjaværing. Senja er kjent for sitt garnfiske som ikke alltid har ført på land like god kvalitet. Redskapsbruk har med tradisjon og kultur og gjøre. Det er ikke gjort over natta å få fiskerne til å legge om eller endre holdninger til bruk av redskap. Dersom linefisket skal få en renessanse, så må det legges bedre til rette for dette. Fiskerne må investere i autoline og kjøperne bør premiere linefisk når kvaliteten tilsier det. Vi må erkjenne at ungdom ikke vil stå i bua å egne line den tid er forbi. Kanskje bør også linefiskere få en kvotebonus slik som nå er innført for levendefangst av torsk? Jeg mener prinsipielt at vi må ikke være så redd for å bruke premiering for å oppnå fiskeripolitiske mål. Omlegging til autoline bør stimuleres særskilt og være kvalifisert til lån og tilskudd fra Innovasjon Norge slik at det blir økonomisk interessant og lønnsomt. 1
Fiskeripolitiske strategier Jeg er bedt om å si noe om hvilke fiskeripolitiske strategier fylkeskommunen har for Nordland. Mye av det som danner grunnlaget for vår vurdering av de fiskeripolitiske rammebetingelsene bygger på Politikk for marin verdiskaping, som fylkestinget vedtok vinteren 2013. Denne saken var gjenstand for en grundig forberedelse og drøfting i fylkestinget. I forkant gjennomførte vi møter med næringsaktører og organisasjonene. Fiskeripolitikk er sektorpolitikk, men må ikke få lov til å være et anliggende for spesielt interesserte slik vi ofte har sett. Vi har nettopp vedtatt en innovasjonsstrategi for Nordland og her berøres også forholdet til sjømatindustrien. Vi ønsker å styrke sjømatsektoren generelt og vi har en spesiell omtanke for bedriftene i torskesektoren. Vi tror og håper at mer bruk av innovasjon og forskning kan bidra til å styrke konkurranseevnen til bedriftene, gjøre de mer markedsorientert og skape attraktivitet både for investorer og i arbeidsmarkedet. Vi mener også at det er nødvendig å styrke relasjonene til leverandørbedriftene og utvikle marin leverandørindustri i Nordland. Vi har mange dyktige leverandørbedrifter i Nordland, og en av disse får vi høre nærmere om etterpå. Men vi trenger flere. Utfordringen blir å knytte fruktbare relasjoner mellom de som arbeider i næringen og FoU institusjonene og øvrige spisskompetansemiljøer. Her har Fiskeriparken en særskilt rolle. Jeg håper at arbeidet som er igangsatt med å etablere en hvitfisk klynge, lykkes fordi det vil bringe relevant kompetanse og kunnskap inn til bedriftene som er med i samarbeidet. Uten innovasjon, vil næringa stagnere og arbeidskraften vil søke til andre bransjer. Vi må være klar over at vi har verdens dyreste arbeidskraft og dette skaper utfordringer for sjømatsektoren. Vi ser at mange bedrifter etter hvert har blitt helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å kunne drive lønnsomt. Vi må se positivt på dette og appellere til bedriftene og kommunene om å ta godt vare på de som kommer og integrere de så godt som mulig, enten det er for en sesong eller permanent. En viktig erkjennelse for meg er at fiskeri- og havbruksnæringa skal være det viktigste fundamentet for å sikre arbeid og velferd for innbyggerne i Nordland. Sjømatsektoren skaper arbeidsplasser og bidrar til verdiskaping i alle ledd fordi selskapene har fått rett til å utnytte fellesskapets ressurser. Dette gjelder for fartøyer som har fått kvoterettigheter og det gjelder oppdrettsselskapene som har fått evigvarende tillatelser til å produsere laks på unike lokaliteter. Virksomhetene må over tid være økonomisk, miljømessig og sosialt bærekraftig. Samfunnskontrakten for de to sektorene er noe forskjellig. Fiskerinæringa er ikke skattlagt særskilt, mens oppdrettsnæringa har i de to siste konsesjonsrundene betalt for retten til å produsere laks og ørret. Dersom kvotene skal bli evigvarende og omsettelige og strukturprosessen skal videreføres i flåten, vil det etter mitt skjønn også være nødvendig å finne fram til måter å trekke inn ressursrente fra flåten. Fiskeripolitiske strategier og virkemidler må vurderes og justeres i forhold til omgivelsene og utfordringer som skyldes globale eller lokale årsaker. 2
Jeg har de siste par ukene hatt gleden av å studere Sjømatutvalgets innstilling. Denne utredningen som nå er på høring, vil komme til å prege den fiskeripolitiske debatten i tiden fremover. Vi blir alle tvunget til å tenke nye tanker og ta inn over oss den virkelighetsbeskrivelse og problemforståelse som utvalget har presentert og som det er stor enighet om. Jeg registrerer at mange ikke er enig i alle forslagene som presenteres og utvalget er også delt i viktige spørsmål. Det kan jeg forstå. Det er for tidlig å si hva fylkesrådet i Nordland vil foreslå overfor fylkestinget. Vi skal ha en bred debatt om innstillingen og vi ønsker å høre hva næringsaktørene i Nordland mener om hva som er den beste medisin. Blant annet har vi tenkt å gjennomføre et åpent høringsmøte om denne saken i Svolvær 11.mars. Men jeg vil gi ros til de som har bidratt her. Det er en grundig utredning og analysen gir viktige pekepinn på hvordan næringa bør utvikle seg. Norsk sjømat har et godt renommé. Vi har hatt en industriell utvikling i laksenæringen og laks er på alle bord verden over. Den tradisjonelle fiskerinæringa skiller seg vesentlig fra laksenæringen og det er ikke sikkert at den kan organiseres på samme måte. Det er ikke sikkert at det er mulig eller ønskelig å tilby fersk torsk eller torskefilet 365 dager i året. Sesongfiskeriene er både vårt fortrinn og vår svøpe. Det er sesongfisket som på mange måter har skapt grunnlaget for produksjon av saltfisk og tørrfisk i Nord-Norge. Det er primært en måte å konservere fisken på og de tradisjonelle markedene i Syd-Europa har tilpasset seg dette. Men jeg sier ikke at det er slik vi skal ha det i all framtid. Spørsmålet blir heller hvordan vi tilpasser oss skreiens vandring og de sesongbaserte fiskeriene. Da vi fra Nordland sammen med Eksportutvalget for fisk begynte å markedsføre fersk skrei fra Lofoten og Vesterålen til europeiske restauranter i 1995, ville vi vite hvilken respons restaurantene hadde på produktet. Vi fikk klare tilbakemeldinger på at dersom eksportørene kan holde en slik høy kvalitet og lansere produktet som et sesongprodukt, så ville de som kunder være svært fornøyd. Nå, 20 år seinere har Skreien fått et renommé på linje med andre høyverdige sesongprodukt. Den skaper glede både her og på de bordene den serveres. Vi må derfor heller ikke bli blinde for at verdier kan skapes på en god historie som bygger på naturgitte fortrinn og evne til å utnytte disse. Selv om handelen med sjømat er global og det er viktig at norsk sjømatnæring må ta innover seg kjøpsvaner og kundekrav, bør det være mulig å videreføre både en differensiert flåtestruktur og en desentralisert fangst og foredlingsindustri. Sjømatutvalget snakker mye om horisontal organisering og vertikal koordinering. Helt sikkert viktige begreper og jeg tror jeg forstår hva som menes med dette. Men det er etter mitt skjønn urealistisk å tro at fiskerinæringa kan gjennomføre en vertikal integrering slik som laksenæringa har gjort. Vi har mange tvert imot dårlige eksempler på vertikal integrering i fiskerinæringa. Når man ser på hvordan de bedriftseide trålerrederiene utnytter råstoffet, kan man spørre om det er særlig grunn til å ha tro på vertikal integrering. Flåten er koordinert og fisker effektivt og selger fangsten utenom egne landanlegg. Landanleggene må konkurrere med andre anlegg om kjøp av kystfanget lokalt råstoff. Når landanleggene overlever, skyldes det de ansattes dyktighet og ikke egne tråleres bidrag til å dekke råstoff. 3
Jeg er sterk tilhenger av lokalt eierskap og jeg har ingen ting imot at bedrifter på land kan eie i fartøyer og at fiskebåtredere investerer på land. Men jeg tror også det går noen klare skiller her og at det er en naturlig arbeidsdeling mellom sjø og land som man skal ha respekt for. Vi må også ta inn over oss at vi skiller oss fra Island og andre Europeiske land på en helt spesiell måte når det gjelder førstehåndsomsetninga. Prisdannelsen i disse landene skjer ved at råstoffet auksjoneres etter at et offentlig organ har veid og sortert fangstene. Dette systemet gir ingen incentiver til juks og det premierer kvalitet. Dessverre har vi ikke tilsvarende system i Norge. Dette er problemstillinger som jeg mener Sjømatutvalget har tatt for lett på. Jeg ser at et av forslagene vi tok til orde for da vi utarbeidet Politikk for marin verdiskaping; nemlig en friere redskapsbruk for trål, har sjømatutvalget grepet fatt i. Dette er gledelig. Bak dette ligger etter mitt skjønn også et resonnement om at vi må utvikle flåte og redskapsbruk som maksimerer verdiskapingen fra fiske. Dersom det for eksempel er slik at verdiskapingen blir betydelig større ved å fange fisken levende og oppholde den i ventemerder inntil slakting og salg for å oppå en merpris i markedet, så bør det få noen implikasjoner for hvilke investeringer som bør gjøres i flåteleddet. Vi har et system med svært detaljerte og rigide bestemmelser når det gjelder fartøyutforming, størrelse, lasteromskapasitet osv. Dette har ikke vært bra i forhold til å utvikle ny teknologi om bord og med hensyn til fangst. Jeg håper at det blir lettere for redere som ønsker å investere i ny teknologi som for eksempel levendefangst, kan gjennomføre ombygginger og nyinvsteringer som er lønnsomme og framtidsrettet. Dette er relevant for mindre båter og for de største havgående fartøyene som ønsker å fange levende torsk om høsten i Barentshavet. Generelt vil jeg si at skal norsk sjømatindustri makte å konkurrere, må vi bli flinkere til ta i bruk ny teknologi. Det er ved hjelp av teknologi og kompetanse vi kan utgjøre en forskjell og utligne for kostnadsulempene. En annen side av sjømatindustrien som har opptatt meg mye er at næringen må utvikle lønnsomme verdikjeder for alt råstoff, ikke bare fileten eller fisken. Jeg tenker spesielt på biråstoffene som er betydelig i volum. Vi har ingen stor ingrediensindustri i Norge som er basert på å foredle marint råstoff. Vi har trandamperier og noen bedrifter som driver med raffinering av fiskeolje på Møre. Råstoff som ikke har noen særskilt verdi går som regel til ensilage og blir produsert til dyrefor og fiskefor. Vi har noen få rognprodusenter. Vi vet at mye av de marine råstoff komponentene har verdi innen helsekost, farmasi og kosmetikk. Dette er godt betalte segmenter. Men vi må kjenne markedet og utvikle produkter, verdikjeder og systemer som gjør at det marine råstoffet blir etterspurt. Dette gjelder skinn, mager, svømmeblære, melke og ikke minst leverprotein (grakse) som er restråstoff fra tranproduksjonen. RUBIN tok tak i dette feltet og det foreligger en god del kunnskap om anvendelse og egenskaper. Det gjenstår at bedrifter som sitter på verdifullt råstoff tar del i utviklingen, enten i egen regi eller i samarbeid med andre. Avslutningsvis vil jeg si at jeg har stor tro på denne næringa. Det er mange flinke og tålmodige aktører. Det er ikke alle regioner som er forunt å være i en slik stilling som Vesterålen. Ta godt vare på de fortrinn dere har. Samarbeid der dere blir for små alene og bygg langsiktige strukturer som styrker konkurransekraften på lang sikt. 4
Lykke til! 5