industri til Norge 1
Fra midten av 1800-tallet gjennomgikk Norge store forandringer i form av modernisering. Innenfor næringsliv, kommunikasjonsutbygging og samfunnets sosiale inndeling var moderniseringen en følge av den industrielle revolusjonen, med fabrikker, ny teknologi og nye kommunikasjonsmidler. Industrialiseringen førte til at det ble færre som levde av jordbruk og fiske, og den satte fart på utviklingen av byene (urbanisering). Et annet bilde på moderniseringen var at samfunnet ble preget av økende mobilitet, med mer flytting og skifte av arbeidsplass og bopel. Endelig betydde moderniseringen at sosiale grupper som sto sterkt i det gamle samfunnet, forsvant eller ble svekket, mens andre grupper, som arbeiderne, styrket sin stilling. Sammendrag Industrialisering i Norge I første halvdel av 1800-tallet var det få som arbeidet i industrilignende virksomhet, så det var lite som tydet på at Norge skulle bli et industriland, men fra rundt 1840 kom den industrielle revolusjonen også hit. Mekaniseringen fulgte her som i Storbritannia. Det startet med at spinnerier og veverier dukket opp utenfor Bergen og Kristiania. Mekaniseringen innenfor en rekke industrier fortsatte, og effektiviseringen var dermed i full gang. Jern- og metallbedrifter produserte maskiner og redskaper som raskt ble tatt i bruk. Tettsteder vokste opp i industriområdene, og arbeiderne ble en betydelig samfunnsklasse. Arbeiderboliger ble bygget slik at arbeideren kunne bo i nær tilknytning til fabrikkene. Når fabrikkeieren eide arbeiderboligene kunne han tjente inn en del av arbeidernes lønn i leie, i tillegg til at arbeiderne kunne komme raskt på jobb om morgenen og være gladere og friskere fordi de hadde boliger som var levelige. Glade arbeidere gjorde en bedre og mer effektiv jobb. I 1860-70-årene fikk også norske primærnæringer et moderne preg, for eksempel innad i fiskerinæringen ved hjelp av framveksten av hermetikkindustrien. På østlandet var det treforedlingsindustrien som blomstret fra midten av 1870-årene. Trær ble hugget ned og sendt via vassdragene til fabrikkene hvor det ble malt opp til tremasse for å lage blant annet papir. Etterhvert ble Norge verdens største tremasseprodusent. 2
Storindustri fra 1900 I motsetning til hva de to andre skandinaviske landene gjorde var Norge relativt trege med industriveksten, frem til litt etter århundreskiftet hvor landet vårt for alvor startet eventyret. Da var det særlig vannkraften og store kraftstasjoner som ble grunnlaget for storindustrien. På grunn nav vanskelighetene ved frakt av elektrisitet over større strekninger anla man fabrikkene like ved kraftstasjonene, som ofte endte opp i småsamfunn langt unna de større byene. Industrien hvor en brukte elektrisitet til produksjon av metaller er et eksempel. I 1905 ble Norsk Hydro grunnlagt. Dette er et godt eksempel på hvordan de elektrokjemiske industrien i landet vokste raskt. Hydro produserte kunstgjødsel som gjennom kompliserte kjemiske prosesser trengte mye elektrisk kraft. Ettersom at de nye industriene var basert på norske råvarer ble den gjerne kalt «norsk», men det var ikke bare stolthet og entusiasme som preget befolkningen. Flere mente industrialiseringen gikk for kjapt og for langt, og fryktet det tradisjonelle samfunnets fall, mens andre var redd landet skulle bli kjøpt opp av utlendinger, ettersom de nye fabrikkene i stor grad var finansiert fra utlandet. For å få en sikker, norsk industri ble det derfor i 1906 og 1909 vedtatt de såkalte konsesjonslivene, som skulle regulere kjøp av norske naturressurser. De som skulle kjøpe slikt måtte søke om konsesjon (tillatelse) fra myndighetene. Her inngikk det at ressursene skulle tilbakefalle staten etter noen tiår. KOMMUNIKASJONSUTBYGGING Det ble behov for bedre kommunikasjonsmuligheter i landet. Mennesker og varer måtte raskt transporteres, og også informasjon og beskjeder måtte kunne leveres hurtigere enn før. De som fikk ansvaret for kommunikasjonsutbyggingen hadde en stor utfordring. Landet var langstrakt, naturen var til tider voldelig, folk bodde i små tettsteder spredt over alt, og utbyggingen i seg selv var dyr og tidkrevende. Særlig krevende var jernbanen. I 1854 ble den første norske jernbanen (mellom Kristiania og Eidsvoll) tatt i kommersiell bruk, selv om den allerede hadde kjørt en del turer frem og tilbake med passasjerer. Stadig flere linjer kom i de neste tiårene, og ettersom vi var i union med Sverige var det tidlig fokus på linjen mellom Kristiania og Stockholm. Formålet med hele utbyggingen var å koble landet sammen, i første omgang ved å koble storbyene med områdene rundt. Etter hvert fokuserte en også på å koble landsdelene sammen, og den første linjen mellom to storbyer kom i 1877 mellom Kristiania og Trondheim. Åpningen av Bergensbanen i 1909 var et stort fremskritt; nå var øst og vest bundet sammen. Konstruksjonen av sistnevnte tok et drøyt tiår. Landet hadde selvfølgelig også på denne tiden en lang kyst. Dampskipene fikk derfor en viktig rolle. Spesielt tydelig var Richard Withs Vesteraalens Dampskibsselskap, som i 1914 trafikkerte kysten fra Bergen til Kirkenes, og gikk under navnet Hurtigruten. Avgangene korresponderte med togtidene, slik at folk kjapt kunne ta båten til for eksempel Trondheim og så hoppe rett på et tog til Kristiania. Også veier ble anlagt, men her var det først og fremst hest og kjerre som ble brukt. Ikke særlig effektivt enda, med andre ord. 3
SKIPSFART Økt verdenshandel var bare positivt for norsk skipsfart, som mellom 1850 og 1880 («gullalderen») hadde en flåte på over 60 000 menn; bare Storbritannia og USA hadde større. Selvfølgelig er grunnen til vår store flåte at vi allerede hadde lange tradisjoner for en fremragende skipsfart. I tillegg var det norske lønnsnivået veldig lavt, så rederiene fikk mye penger i overskudd som ble investert i nye skip. Det hele ga mange arbeidsplasser både til havs og på land. Gullalderen bygde på bruk av seilskip som var billige å bygge. Ute i lokalsamfunnene gikk flere mennesker ofte sammen om å lage et partsrederlag med et skip eller to. Slik tjente mange i Norge på handelen. Et problem var derimot at matrasjonene var små, lønna lav og forholdene dårlige. Mange rømte derfor fra skipene for å finne lykken andre steder i verden. Mer gikk galt i 1880-årene da dampskipene utkonkurrerte seilskipene. De førstnevnte var dyre, og norske skipsverft manglet nødvendige kunnskaper. Flere verft og rederier gikk konkurs, og antallet skip og sjømenn sank drastisk. Særlig sørlandet, hvor skipsfarten hadde vært en viktig hovednæring, slet. Utvandringen til Amerika var enorm fra disse områdene. Først etter 1910 gikk det oppover, men da var rederiene stasjonert i storbyene. POST OG TELEGRAF Norge hadde hatt et postvesen siden 1600-tallet, men det var ikke før en fikk utbygd jernbane og skipsruter at postsendingene tok seg til. Frem til langt utpå 1800-tallet hadde antall sendigner med posten vært beskjedent. Ultimo 1800 tok det seg derfor drastisk opp. Likevel var det et enormt fremskritt når man i det spredte Norge kunne sende elektroniske meldinger. I 1855 ble telegrafsambandet etablert mellom Kristiania og Drammen. Industriene som fikk etablert telegrafstasjon hadde et digert konkurransefortrinn. Medio 1860 fikk Norge også telegrafforbindelse med landene på kontinentet, og USA. Mot slutten av århundret kom også den enormt populære telefonen på markedet. Demografiske endringer Industrien vokste og tiltrakk seg arbeidskraft fra primærnæringene jordbruk og fiske. På begynnelsen av 1800-tallet var andelen sysselsatt i disse næringene over 90 %, mot slutten hadde det sunket til under 50. Samtidig foregikk det store endringer innen disse næringene. I første halvdel av 1800-tallet vokste jordbruket mens bøndenes hovedmål fortsatt var selvforsyning. Varer de ikke slev produserte byttet de gjerne til seg, mens penger fikk de fra ekstranæringer som fiske, tømmerhogst og salg av meieriprodukter. Utover 1860-tallet endret derimot dette seg, da utvandringen og mulighetene for industriarbeidsplasser trakk mange vekk fra landsbygda og jordbruket. Samtidig gjorde nye transport det lettere å drive import. Billig korn fosset inn fra USA og Russland med billige transportmidler, slik at kundene kunne kjøpe korn til en lavere pris enn før. Det ble mindre lønnsomt å produsere korn i Norge. 4
Det de norske bøndene derimot fortsatt hadde fordelen innenfor, var fedrift og produkjson av varer som ikke holdt lenge nok til å fraktes fra det store utlandet. Mange norske bønder la om til fedrift, anla kultureng (hvor dyrene beiter) på jordene og begynte salg av melk, melkeprodukter og kjøtt. Mange steder ble det fra 1860-årene etablert små meierier og slakterier for å avlaste bøndene. Næringen gikk fra naturhushold til et markedsrettet salgsjordbruk. Mekaniseringen av jordbruket tok til, og særlig slåmaskinen reduserte mengden arbeidskraft som var nødvendig og økte produktiviteten. Trukket av hester var den mye mer effektivt enn den klassiske ljåen. Mye av skylden for at fiskenæringen og eksporten herifra vokste så sterkt utover hele 1800-tallet kan mye skyldes økt sesongfiske, som en tilleggsnæring til jordbruket. Fra 1900 ble fiskeyrket mer et helårssyssel. Båtene ble større og kunne lettere komme seg ut til store fiskebanker ute på havet, og nye redskaper ga økt fangst. I 1905 kom de bensindrevne båtenes gjennombrudd, og fiskets omfang skjøt i været. Gamle og nye klasser Samfunnsforholdenes forandringer virket inn på forholdet mellom klassene i samfunnet. Borgerskapet ble styrket som overklasse, men det var delt i handelsborgerskapet og industriborgerskapet. Embetsmennene tilhørte borgerskapet, men deres innflytelse ble svekket. Middelklassen vokste også frem med yrker som funksjonærer, lærere og kontorarbeidere yrker som ga kvinner større mulighet i arbeidslivet. Likevel var det industriarbeiderklassen som hadde den største veksten. Fabrikkarbeidsplassene hadde høy status blant de lavere klassene, for det var gjerne bedre betalt enn hva jobben som dagarbeider eller tjenestejente var. Det er ikke til å stikke under en stol at også industriarbeiderne måtte tilpasse seg nye vilkår. Arbeidere mistet og fikk jobber om hverandre i hytt og gevær, for behovet for arbeidskraft var veldig variert mellom sesongene og kontraktene fabrikkene fikk. Boforholdene var elendige, lønnen var lav og byggingen av hus var ikke rask nok i forhold til befolkningsøkningen. På landet så man også en endring i klassene hvor populasjonen som ikke eide jord (husmenn og dagarbeidere) økte. Etter 1850 minket dette noe igjen, fordi utvandring og byene tiltrakk seg mange av de jordløse. Klasseskillene økte og ble mer synlige utover 1800-tallet både i byene og i bondesamfunnet. Tydeligst var det i industriområdene i byene hvor folk bodde tett og prøvde å tjene til livets opphold. Du kunne lett forstå hvilken klasse noen tilhørte ved å se på klærne; gikk du med hatt tilhørte du borgerskapet, mens fabrikkjentene brukte lange, mørke skjørt og sjal over skuldrene. Avstanden mellom bedriftseierne og arbeiderne ble stor, og industriarbeiderne var klassebevisste på en annen måte enn før. Nå holdt de sammen. Lojalitetsbåndene fabrikkeieren og hans arbeidere hadde hatt var erstattet med bitter uenighet mellom de solidariske arbeiderne på den ene siden og og kapitalistene på den andre. Enten arbeidet de og fikk sin lønn, eller så var de oppsagt på flekken. BEFOLKNINGSVEKST OG FLYTTING Dødeligheten sank og befolkningstallet steg. Hovedgrunnen var et mer variert kosthold som ga større motstandsdyktighet mot sykdommer. Spesielt poteten, som er 5
kaloririk og inneholder masser av vitamin C, hjalp. På et areal ga den fire ganger så mye mat som det kornet gjorde. Også smittsomme sykdommer som kopper og tyfus nærmest forsvant etter 1815. Demografiske kriseår, der uår og epidemier rammet befolkningen i områder, forsvant utover århundret. På 100 år fra 1801 økte befolkningen med 140 % fra 883 000 til 2,2 millioner. Veksten var størst i 1815-65. Økt befolkning er selve kjernen i industrialiseringen av Norge, for den førte til at det ble overskudd på arbeidskraft på landsbygda, slik at folk måtte søke etter nye arbeider. TIL BYEN Folk flyttet til byen. Det er mange grunner til det, blant annet at industrialiseringen skapte arbeidsplasser, men også at det ble lettere å flytte på grunn av utviklingen innen kommunikasjonsmidler. Mange valgte frivillig å flytte fra det gamle livet, mens flere følte seg tvunget til å flytte for å unngå fattigdom og nød. Flertallet av de som flyttet til byene var kvinner som søkte jobb som fabrikkarbeidere eller tjenestejenter. Mange fikk også arbeid i middelklasseyrkene. I 1850 bodde 13 % i byene, ved slutten av århundret var en kommet opp i 33 %. De fleste av byene lå ved kysten, og siden flyttingen i det store og det hele foregikk fra landet inn til de urbane strøkene vokste befolkningen langs kysten kraftig. Her var det ikke bare arbeid tilgjengelig i den nye industrien, men også innen de mer tradisjonelle områdene sagbruk, fiske og skipsfart. TIL AMERIKA Den største flyttingen foregikk til landet. Det bor i dag flere norskættede i USA enn nordmenn i Norge. I 1836-1915 dro 750 000 til Amerika, og sett i forhold til andre land var dette en betydelig mengde. Om det ikke hadde skjedd hadde befolkningspresset her til lands blitt langt større, og fattigdom hadde satt mye tydeligere spor. De første norske prøvde lykken som farmere i Midtvesten. Menn utgjorde ca. 60 %, så «den typiske utvandreren»var en mann, ung og ugift fra bygda, men ikke fra de fattigste familiene. Det var nemlig ikke lite penger en skulle diske opp med ofr å ha råd til turen over. De første norske dro til USA på grunn av religionsfrihet, men aller fremst var det fordi USA var ryktet som mulighetenes land. De trengte arbeidskraft til industri og til jordbruk. I 1862 ble «Homestead Act» vedtatt i Amerika, som sa at en hver person med amerikansk statsborgerskap skulle få 600 mål gratis land. Etter norske forhold var dette mye, så det er ikke rart de som ikke fikk plass på landsbygda i Norge lot seg friste. Enda større ble fristelsene når de som allerede hadde dratt over sendte brev hjem som fortalte hvor flott det nye landet var. Også de som ikke var så heldige for det var en del av dem også sendte positive brev for å få familien over slik at en kunne dele byrdene og slik at deres egne hjemlengsel ikke ble så stor. Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland 2016 6