Til: byrådsavdelingen for sosial, bolig og inkludering Postmottak.helse.sosial@bergen.kommune.no Kopi: Medlemmer i bystyrekomite for helse og sosial Bergen 22.08.16 Høringssvar: Handlingsplan mot fattigdom med særlig vekt på barnefamiliers situasjon Fellesorganisasjonen (FO) organiserer over 27 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, FO Hordaland har 2 800 medlemmer. Mange av våre medlemmer arbeider i spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester. Vi takker for muligheten til å gi innspill på Byråd for sosial, bolig og inkludering sin «Melding om fattigdom i Bergen med særlig fokus på barnefamiliers situasjon». FO synes byrådets målsetting - å sikre alle byens innbyggere omsorg, trygghet, verdighet og mulighet til deltakelse - er ambisiøs og løfterik! Innledende kommentar FO Hordaland har imøtesett denne meldingen med stor interesse da vi har fattigdom som ett av våre innsatsområder denne årsmøteperioden. FO har i sitt Handlingsprogram for 2016 2017 sagt dette om fattigdom: «Fattigdom i Norge handler om systematisk skjevfordeling av goder. Fattigdom er et strukturelt problem, og kan ikke avskaffes ved å sette inn tiltak på individnivå. Å bekjempe fattigdom forutsetter en aktiv omfordelingspolitikk, og det må en nasjonal innsats til med ulike kort- og langsiktige tiltak. FO skal arbeide med forebyggende tiltak for å bedre oppvekstsvilkår for barn og unge, tiltak for å motvirke frafall fra skole og en inkluderende arbeidsmarkedspolitikk». Meldingen gir på en god måte et innblikk i hvordan situasjonen er, da den i hovedsak skisserer allerede eksisterende tiltak. FO sine forventninger til tiltaksdelen er dessverre ikke innfridd. Det er lite nytt å spore, og av nye tiltak kan det se ut som at veldedighetstanken har fått en sentral plass. Av 59 kulepunkter i meldingen, handler kun 6 om nye tiltak som skal gjennomføres. Det kommer ikke frem i meldingen om disse tiltakene har vært evaluert. At eksisterende tiltak utgjør hovedinnholdet i en handlingsplan som skal bidra til en redusering av fattigdom i Bergen fremstår som noe underlig. Hvis disse tiltakene i seg selv var nok, skulle man kunne forvente bedre resultater enn man ser i dag. Ellers ville man ikke vært i behov av en egen handlingsplan for å sikre alle byens innbyggere omsorg, trygghet, verdighet og mulighet til deltakelse. Vi velger å fokusere på følgende områder: Arbeid og kvalifisering til arbeid 1
I Bergen kommune sine styringsdokumenter heter det at «økonomisk sosialhjelp skal kun gis midlertidig i en overgangsperiode og alle mottakere av økonomisk sosialhjelp skal sikres en varig stabil inntekt». FO finner det vanskelig å se hvordan Bergen kommune skal klare å nå dette målet når vi vet at arbeidsmarkedet styres av økonomiske forhold, tilbud og etterspørsel og eiernes ønske om størst mulig profitt ut fra sine investeringer. Meldingen sier at barnefattigdommen er særlig stor blant barn med innvandrerbakgrunn og barn med enslige foreldre. Fellestrekk er at foreldrene har lav tilknytning til arbeidslivet. Meldingen sier ingenting om hvorfor tilknytningen til arbeidslivet er lav. Det er positivt at det fokuseres på arbeid- og kvalifisering til arbeid i handlingsplanen. For mennesker som har arbeidsevne, men av ulike årsaker ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, vil det være svært verdifullt å få hjelp og støtte til å komme seg i arbeid. Handlingsplanen fokuserer på aktivitetsplikt, men sier ingenting om rettighet til å få slik hjelp. Det gis liten plass i meldingen til de som av ulike årsaker ikke kan arbeide. Mennesker med varige trygdeytelser grunnet fysisk og psykisk dårlig helse har også barn og familienettverk. FO registrerer at handlingsplanen ikke kommer med noen nye tiltak, men viderefører og utvider allerede etablerte tiltak, at flere av tiltakene sies å ha god effekt og at det da er naturlig at disse videreføres. Inntektssikring Til tross for ulike tiltak og velferdsgoder, har ulikhetene økt i det Norske samfunnet de siste årene. Det er ca. 10 000 barn flere enn i 2003 da «Fattigdomsmeldingen», St.meld. nr.6 (2002-2003) kom. Det betyr at flere av tiltakene som ble nevnt i ST.meld.6 og tidligere tiltak, ikke har ført til vesentlige endringer når det gjelder fattigdom i Norge. Det heter i en publikasjon fra NAV 16.11.15: «Det har skjedd en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen siden tusenårsskiftet. Andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, økte fra 8,0 prosent i 2012 til 8,6 prosent i 2013. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør nå over halvparten av alle barn i økonomisk utsatte familier». Det vi kan si er at det har skjedd svært lite siden 2003 når det gjelder å arbeide mot fattigdom i Norge. For FO fremstår det merkelig at man forsøker å redusere stigmatisering og følelse av utenforskap ved å opprette rabattordninger, utlånsmuligheter av utstyr som folk flest eier selv og særordninger med aktivitetskort for spesielle grupper. Etter vårt syn er det nettopp slike ordninger som fremmer stigmatisering og følelse av utenforskap. For flere tiår siden avskaffet vi rekvisisjonsordninger for sosialhjelpsmottakere. Å motta slike kuponger var nedverdigende, stigmatiserende og øker opplevelsen av skam. Dette er ordninger som vi har lagt bak oss, med utgangspunkt i brukernes mening og syn på dette er det all grunn til å finne andre ordninger enn slike «fattiglems» stønad. Så synlig at opplevelsen av å stå i «gapestokk» er nærværende og tar deler av gleden av å delta i aktiviteter bort. For folk flest er det følelsen av kontroll og valgfrihet som skaper trygghet. Dette er noe som de fleste i vårt velferdssamfunn tar for gitt. En av de største enkeltfaktorene som skaper 2
bekymring og uhelse er dårlig økonomi. Spesielt når dette varer over tid og det ikke er utsikt til bedring. Skal man bidra til en bedre livssituasjon og forhindre reproduksjon av fattigdom, må familier sikres en økonomi som bidrar til trygghet, fremfor usikkerhet og bekymring. Da er det ikke nok å fokusere på tiltak som skal aktivisere, sosialisere, kartlegge og øke kunnskap. Fattigdom handler også om penger. En trygg økonomi kan bidra til at folk i større grad er i stand til å aktivisere og sosialisere seg selv på egne premisser. Å styrke familieøkonomien generelt gir bedre effekt enn å sette inn enkelttiltak for å støtte særlig utsatte grupper. Slike tiltak må eventuelt komme i tillegg. For å være en fullverdig samfunnsborger må man kunne disponere sine egne penger. Å være utsatt for behovsprøving og andres skjønnsmessige vurderinger gir et annet stigma og mangel på kontroll enn å kunne planlegge selv og ta sine egne vurderinger basert på egen økonomi. Dette handler også om verdighet. I meldingen kommer det frem at gjennomsnittlig utbetaling av sosialhjelp er kr 8 273,- pr mottaker pr. mnd. Gjennomsnittlig stønadstid for forsørgere er 5,4 mnd. Men 44,4 % har mottatt sosialhjelpsstønad i mer enn 6 mnd. Den største aldersgruppen som mottar sosialhjelp er de mellom 25 49 år. Dette er foreldregenerasjonen. I alle disse kategoriene finner vi barn. Fra 1.januar i år ble stønad til livsopphold til store familier endret slik at det ikke utmåles barnetillegg fra barn nummer fire. Det vil si at en familie på 3 barn mottar samme sosialhjelpsstønad som en familie med 7 barn. Dette skaper veldig store forskjeller, og vil til syvende og sist gå utover barna. Ved å heller ta inn ordinær (enslige forsørgere som får utvidet barnetrygd holdes utenom) barnetrygd som inntekt vil en minke utgiftene til kommunen, uten at det rammer så brutalt de store familiene. Alle over 18 år har rett til en individuell vurdering av deres stønadsbehov. At foreldre nå ikke får stønad for mer enn tre barn har ført til at flere 18åringer blir sosialhjelpsmottakere og mottar egen stønad, slik at foreldrene da får penger for tre andre barn. Dersom barna ikke følger ordinært skoleløp så har foreldrene ikke forsørgeransvar for dem etter fulgte 18år, dette gjør at det kan virke gunstig å droppe ut av skolen fordi de da får rettigheter hos NAV. De går da fra å motta ca. kr. 1500,- i stipend fra lånekassen til rundt kr. 4850,- i mnd. dersom en følger satsen for en som deler husholdning. Det må utarbeides lik praksis på alle de lokale kontorene om hvordan få stoppet denne trenden. Det må også være mulig å «belønne» foreldre for å ha barna boende hjemme. Bolig Kommunen bør i enda større grad satse på en aktiv boligpolitikk som middel for å bekjempe fattigdom og effekten av dette på særlig barns utvikling. Boligprisene er den kostnaden som spiser mest av inntektene til familier. Ved å øke boligbyggingen, med ulike typer boliger, slik at tilbudet øker mer enn etterspørselen vil en bidra til å senke boligprisene. En variert boligbygging, som gir både studenter, fattige familier, småbarnsfamilier og andre en bolig med god stander til en mye lavere kostnad, vil lette økonomien for mange. Kommunen må ta mer aktiv grep i den sosiale boligbyggingen i Bergen. 3
Det som imidlertid oppleves som svært alarmerende fra FO sin side, er at kommunal bostøtte ikke er nevnt som et tiltak som kan bidra til å ivareta inntektssikring for de i denne gruppen som bor i kommunale boliger. FO oppfatter det som at Byrådet ikke ønsker å videreføre ordningen i sin nåværende form, til tross for at dette er et tiltak som faktisk virker etter intensjonen og som bidrar til å redusere fattigdom. I stedet kan man se for seg et resultat som fører flere tidligere selvhjulpne over på sosialhjelp. Sosialhjelp skal være en midlertidig ytelse. Det er derfor nivået på utbetalingene er satt så lavt. Å måtte gå fra selvhjulpen til avhengig av sosialhjelp vil oppleves som svært krenkende for de det måtte gjelde. Spesielt hvis Byrådet samtidig legger frem en handlingsplan der målsettingen er det motsatte, nemlig å sikre en husholdningsinntekt som skal dekke mer enn grunnleggende behov. Mangler fullverdig tilbud til midlertidig bolig for de med psykiske utfordringer eller bare vanskeligstilte på grunn av minoritetsbakgrunn. Det bør også sikres bedre tilbud enn dagens for barnefamilier som av ulike årsaker trenger midlertidig bolig. Oppvekstmiljø skole, barnehage og fritid Gratis kjernetid i barnehage og SFO er positive og viktige tiltak som kan bidra til å unngå at fattigdom går i arv. Derfor er det positivt at Byrådet ønsker å jobbe for å øke rekruttering til gratis kjernetid i barnehagen og innføre gratis kjernetid/moderasjonsordninger i SFO. God språkopplæring for fremmedspråklige er viktig for å gjøre barna i stand til å fullføre skole og skaffe seg arbeid seinere i livet. Det beste grunnlaget for språk legges tidlig i livet. Støtter man sterkt opp om fattige barnefamilier tidlig, vil dette på sikt belønnes med inntekter fra fremtidige skattebetalere som i liten grad belaster samfunnets velferdsordninger. Regnestykker settes opp for å vise utgiftsnivå og brukes som begrunnelser for å kutte i ytelser. De brukes i liten grad for å vise hva man kan tjene inn på sikt. Å avskaffe reproduksjon av fattigdom har en kostnad, men det er samtidig en investering i fremtidige skatteinntekter. I meldingen heter det at det skal prioriteres flere stillinger inn i soner med levekårsutfordringer. Det er bra. Forskning viser at lærertetthet og tid til læring er den viktigste faktoren for at barn og unge får gode læringsmiljøer. Derfor er det viktig for å fortsettelse læring, som skjer i barnehagene, at styrkning i skolene med flere lærere, som er godt kvalifiserte, er en viktig garanti for at barn og unge kan forlate ett liv i fattigdom. Et lag rundt læreren» er et forskning- og utviklingsprosjekt om flerfaglig kompetanse i skolen som viser at lærere, helsesøstre, sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere har ulike rammebetingelser for sitt arbeid i skolen. I følge rapporten er selvfølgelig lærerne hovedstammen i skolen, men de andre nevnte profesjoner er en svært viktig kilde til kompetanse og erfaring om disse spørsmålene. De vil bidra til å fange opp og iverksette tiltak tidlig overfor barn som av ulike årsaker strever. Det er sosiallærere, men det er ingen spesifikke krav til utdannelse for en sosiallærer. I Sverige er det lovfestet at alle skoler skal ha en sosialarbeider tilknyttet seg. Det er på tide at Norge følger etter FO håper savner tiltak som sikrer at barn og foreldre skal kunne ha ferie sammen. De fleste barn har ferie sammen med sine foreldre. De aller fleste har gode ferie minner, som de kan ta med seg resten av sitt liv, sammen med foreldrene og som de kan fortelle videre til sine barn. Det motsatte skjer med fattige barn, de skal ikke sikres å ha ferie sammen med sine 4
foreldre eller familie. Det betyr i sin konsekvens at Bergen kommune, må gi en månedslønn som gjør det mulig for foreldre å ivareta sitt foreldreansvar selv. Slik at de blir, som alle andre foreldre, i stand til å betale for fritidsaktiviteter, kino, teater osv. selv. Og ta vare på seg selv og sin familie. Vi har ingen rett til å abdisere foreldre i barnas påsyn. Vi har ingen rett til å dele ut skam, ydmykelse og fornedrelse. Og å bidra til å utjevne den store økonomiske kløften som gjør noen få mennesker i Norge rikere og rikere, mens det er flere og flere som blir fattige. Særlig er det vesentlig å se på aldersgruppen 25-49 år som mottar sosialhjelp. Mange av disse vil være eller komme til å bli foreldre. Det er ett samfunnsmessig problem når fattigdom går i arv. Slik FO vurderer det byr handlingsplanen på lite nytt og konkret som kan bidra til å redusere fattigdom i Bergen mer enn det som allerede blir gjort i de ulike tiltakene som kan sies å fungere. Skal man bidra til en ytterligere bedring må det sterkere virkemidler til. Først og fremst handler dette om å sikre fattige familier reell økonomiske handlefrihet, fremfor å innføre tiltak som er basert på en veldedighetstankegang som man burde kunne tenke seg tilhører en annen tid. Tiltakene er kompenserende for de ulike uheldige og skadelige konsekvenser fattigdommen gir. Og kompensere for de utilsiktede konsekvensene det gir for barns utvikling fysisk, psykisk, kognitivt og sosialt. Flere av tiltakene har vært utprøvd i en årrekke, uten det har gjort endringer for dem det gjelder. Avsluttende kommentar Bergen kommune har med sin handlingsplan vist at de tar fattigdomsutfordringen på alvor. FO mener at det er viktig at dette arbeidet fortsetter med full styrke. Mange barn og ungdommer bruker i dag de fasilitetene, som Bergen kommune har og som er gratis. Dette gir mange barn og unge trygge fritidsaktiviteter. Det er positivt at barn og unge i alle aldere møtes på tvers av klasse- og bydelsgrenser. FO ber derfor Byrådet om å styrke handlingsplanen med tiltak som gjør familier i stand til å ivareta sitt foreldreansvar på en måte som sikrer barn og voksne trygghet, verdighet og mulighet til deltakelse i samfunnet, på samme måte som andre mennesker i Bergen by. På denne måten kan Byrådet bidra til å oppfylle sine egne målsettinger i handlingsplanen. «Målet er å sikre at alle forsørgere og enslige har husholdningsinntekt som dekker mer enn bare grunnleggende behov». Det vil redusere behovet for å bygge opp særordninger, byråkratiske organiseringer og nye ansettelser og ytterligere offentlig støtte til frivillige organisasjoner og trossamfunn. Grethe Kvist Fylkesleder FO Hordaland Carjet Demir Nestleder FO Hordaland 5