katrine kalleklev MIDDEL MOT MELANKOLI poesi - fotografi
katrine kalleklev MIDDEL MOT MELANKOLI poesi - fotografi Katrine Kalleklev 2015
Det er altfor mange trær 4
5
Jeg samler knapper og glansbilder og håper på mirakler 6
Hvis en brikke faller raser alt 7
Jeg er et sjenert barn Du sier at jeg må svare når noen spør meg om noe og at jeg ikke må se ned i bakken 8
9
Jeg har aldri hatt et indre kompass å styre etter Jeg brer bare ut vingene mine og lar vinden ta meg Men det har sin pris Hver kveld når jeg egentlig skal sove sitter jeg under skrivebordslampen og reparerer vingene med lim og tråd 10
En gang iblant låser jeg opp skuffen der jeg oppbevarer den enorme samlingen min tømmer den sorterer og kategoriserer på nye måter legger alt tilbake låser og gjemmer nøkkelen bak den lysegule vasen på kjøkkenhylla 11
Det er ikke det at jeg ikke vil jeg vet bare ikke hvordan 12
13
Jeg er Alice og jeg er større enn huset mitt 14
Inni skapet er det helt mørkt Du romsterer med de tråe kommodeskuffene Helvete skriker du Jeg har så lyst til å fortelle at det kan hjelpe å gni et stearinlys over skuffer som ikke vil 15
16
Jeg liker å fylle nevene med vått løv Klemme til dråpene renner ut mellom fingrene 17
Jeg snur hver eneste stein men finner ingenting 18
19
Jeg er i entreen og morer meg med å prøve de voksne sine sko De vet det ikke at jeg er dem mens de drikker vin i stua 20
Ropene går innover Jeg skammer meg over den store magen min 21
Når natten kommer er jeg så redd for å tråkke feil og falle ned i det umulige hullet Verdifull sovetid går tapt når jeg famler i blinde etter en stige som holder mål 22
Flere ettermiddager på rad har jeg besøkt det forlatte huset Jeg stryker fingrene mine over tapetmønsteret går opp og ned den grønne trappa selv om det knirker faretruende på hvert trinn Hvis jeg faller og brekker begge bena kommer ingen til å finne meg på lenge 23
24
Uten forvarsel kommer ånden og klipper opp alle perlekjedene lar perlene trille under senga ler av begeistring Så forsvinner den lar meg i stikken Uten ryggrad må jeg samle meg selv opp og legge meg pent tilbake i smykkeskrinet 25
Jeg har tilbrakt altfor mange kvelder foran speilet Heretter skal det bli andre boller 26
27
Det er fullmåne og jeg har virkelig sett fram imot denne natten Skogen er så stille Jeg tar av meg nattkjolen og legger meg ned på den kalde, våte mosen Så lar jeg skogen komme inn 28
Jeg forsto at jeg kunne elske idet du rev plasteret av såret mitt 29
Jeg har kvittet meg med alle familiefotografiene De har jo bare hengt på veggen til ingen nytte 30
31
Tross alt har jeg brukt tiden godt støvsuget hver krok dratt fliser ut av tærne med pinsett blitt blind av å stirre i taket Alt dette for å forsikre meg om at jeg ikke hadde oversett en skjult dør bak skapet en bortgjemt kjellerluke et vindu som sto på gløtt Først da jeg inviterte deg inn og lot nesen lytte til romlingen fra din mage fant jeg åpninger til meg på deg 32
Vi treffes på stranda utenfor sesongen Sandkornene blir med meg hjem i skoene og i den blå vesken 33
34
Du inviterer meg med på en drømmeseilas og jeg bestemmer meg for å la redningsvesten bli igjen hjemme 35
Jeg lærer meg å puste også under vann 36
37
Du fletter lange rep av silke og kjetting slik at jeg alltid skal ha noe å holde meg fast i når vinden herjer 38
Du forteller meg om alle de landene du har besøkt Jeg forteller deg om Eventyrland Drømmeland Fantasiland 39
Smerten sender meg en venneforespørsel og jeg aksepterer er i lykkerus 40
41
I den røde hulen står tiden stille Jeg legger ikke merke til spyttet som renner i små elver nedover brystene danner hav i navlen 42
Jeg begynner å gå med høyhælte sko selv på gjørmete dager 43
Vi stopper ved bensinstasjoner kjøper Kroneis lager minner 44
Jeg putter nøkkelen i lommen din faller utmattet Du tar meg rister livet inn 45
46