Kapittel 1 JASON Allerede før han fikk elektrosjokk, hadde Jason en grusom dag. Han våknet i baksetet på en skolebuss uten å vite hvor han var, og holdt en ukjent jente i hånden. Det var egentlig ikke det verste. Jenta var veldig søt, men han forsto ikke hvem hun var eller hva han gjorde der. Han satte seg opp og gned seg i øynene og prøvde å tenke. Noen titalls barn satt henslengt i setene foran ham og hørte på ipoder, snakket eller sov. Alle så ut til å være på hans alder femten? Seksten? OK, det var skummelt. Han visste ikke hvor gammel han var. Bussen skramlet av sted langs en humpete vei. Utenfor vinduene suste ørkenen forbi under en blå himmel. Jason var rimelig sikker på at han ikke bodde i ørkenen. Han prøvde å tenke seg tilbake til det siste han husket Jenta ga hånden hans et trykk. «Jason, er det noe i veien?» Hun hadde på seg falmede jeans, fjellstøvler og en snowboardjakke. Det sjokoladebrune håret var klippet hakkete og ujevnt, med tynne fletter på sidene. Hun brukte ikke sminke, som om hun ikke ønsket å tiltrekke seg oppmerksomhet, men det nyttet ikke. Hun var utrolig pen. Og så virket det som om øynene hennes skiftet farge, som i et kaleidoskop fra brunt til blått til grønt. Jason slapp hånden hennes. «Eh, jeg» Foran i bussen var det en som ropte: «Ålreit, bøllefrø, hør etter!» Fyren var opplagt en trener. Baseballkapsen var trukket langt ned over håret, sånn at man bare kunne se de små, stikkende øynene hans. Han hadde et pistrete fippskjegg og et surt ansikt, som om han nettopp hadde spist noe muggent. De brune armene og brystkassen svulmet under en knalloransje poloskjorte. Treningsbuksene av nylon og Nike-joggeskoene var kritthvite. En fløyte hang rundt halsen på ham, og han hadde en megafon festet i beltet. Han ville ha sett ganske skummel ut hvis han ikke hadde vært bare omtrent halvannen meter høy. Da han sto i midtgangen, var det en av elevene som ropte: «Reis deg opp, trener Hedge!» «Jeg hørte det!» Treneren så seg rundt i bussen etter synderen. Så landet blikket hans på Jason, og han så enda surere ut. Det gikk kaldt nedover ryggen på Jason. Han var sikker på at treneren visste at han ikke hørte hjemme der. Han ville rope Jason fram og kreve å få vite hva han gjorde på bussen og Jason ville ikke vite hva han skulle si. Men trener Hedge så bort og kremtet. «Vi er framme om fem minutter! Hold dere sammen med partnerne deres. Ikke mist oppgavearket. Og hvis noen av dere små bøllefrø skaper problemer på denne turen, skal jeg personlig sende dere tilbake til skolen på den ubehagelige måten.» Han plukket opp et balltre og lot som han dæljet til en ball.
Jason så på jenta ved siden av seg. «Kan han snakke til oss på den måten?» Hun trakk på skuldrene. «Det gjør han alltid. Dette er Villmarksskolen. Hvor barna er dyrene.» Hun sa det som om det var en stående vits dem imellom. «Dette må være feil,» sa Jason. «Det er ikke meningen at jeg skal være her.» Gutten foran ham snudde seg og lo. «Nei, ikke sant, Jason. Vi er uskyldige alle sammen! Jeg har ikke stukket av fra seks forskjellige skoler. Og Piper har ikke stjålet noen BMW.» Jenta rødmet. «Jeg stjal ikke den bilen, Leo!» «Å, det glemte jeg, Piper. Hva var unnskyldningen din? Overtalte du forhandleren til å låne den til deg?» Han hevet øyenbrynene mot Jason som om han ville si: Hun er ikke sann! Leo så ut som en latino-alv, med krøllete, svart hår, spisse ører, et muntert babyansikt og et skøyeraktig smil som straks fortalte at denne fyren ikke var til å stole på når det gjaldt fyrstikker eller skarpe gjenstander. De lange, smidige fingrene hans var i kontinuerlig aktivitet de trommet mot setet, skjøv håret bak ørene eller fiklet med knappene på militærjakken. Enten var gutten hyperaktiv av natur, eller så var han høy på så mye sukker og koffein at det kunne ha gitt en vannbøffel hjerteinfarkt. «Uansett,» sa Leo, «så håper jeg du har oppgavearket ditt, for jeg lagde blåserør av mitt for flere dager siden. Hvorfor ser du på meg på den måten? Har noen tegnet i ansiktet mitt igjen?» «Jeg kjenner deg ikke,» sa Jason. Leo sendte ham et krokodilleglis. «Så klart ikke. Jeg er ikke bestekompisen din. Jeg er bare en ond kloning av ham.» «Leo Valdez!» brølte trener Hedge fra foran i bussen. «Noen problemer baki der?» Leo blunket til Jason. «Følg med nå.» Han snudde seg igjen. «Unnskyld, trener! Jeg hørte ikke hva du sa. Kan du bruke megafonen, er du snill?» Trener Hedge gryntet, som om han var fornøyd med å få et påskudd. Han løsnet megafonen fra beltet og fortsatte å gi instrukser, men stemmen hans lød som om han var Darth Vader i Star Wars. Ungene knakk sammen av latter. Treneren prøvde på nytt, men denne gangen gjallet det fra megafonen: «Kua sier mø!» Barna hylte, og treneren slengte fra seg megafonen. «Valdez!» Piper kvalte en latter. «Herregud, Leo. Hvordan fikk du til det?» Leo dro ut en liten stjerneskrutrekker fra ermet. «Jeg er genial.» «Dere, helt alvorlig,» sa Jason bønnfallende. «Hva gjør jeg her? Hvor skal vi?» Piper rynket brynene. «Jason, tuller du?»
«Nei! Jeg aner virkelig ikke» «Å jo da, han tuller,» sa Leo. «Han prøver å ta igjen for at jeg hadde barberskum på geleen hans, ikke sant?» Jason stirret uforstående på ham. seg. «Nei, jeg tror han mener alvor.» Piper prøvde å ta hånden hans igjen, men han dro den til «Beklager,» sa han. «Jeg... jeg kan ikke» «Nå holder det!» brølte trener Hedge. «Siste rad har nettopp meldt seg frivillig til å vaske opp etter lunsj!» De andre barna jublet. «Veldig overraskende,» mumlet Leo. Men Piper holdt blikket festet på Jason, som om hun ikke riktig visste om hun burde være såret eller bekymret. «Har du slått deg i hodet eller noe? Vet du virkelig ikke hvem vi er?» Jason trakk hjelpeløst på skuldrene. «Det er verre enn det. Jeg vet ikke hvem jeg selv er.» Bussen slapp dem av foran en diger, rød murbygning som så ut som et museum, midt ute i ingenmannsland. Kanskje det var nettopp det det var: Et ingenmannsland-museum, tenkte Jason. En kald vind blåste gjennom ørkenen. Jason hadde ikke tenkt noe særlig på hva han hadde på seg, men det var ikke på langt nær varmt nok: jeans og joggesko, en lilla T-skjorte og en tynn, svart vindjakke. «OK, et lynkurs for folk med hukommelsestap,» sa Leo i en hjelpsom tone som fikk Jason til å tro at dette ikke kom til å bli det minste hjelpsomt. «Vi går på Villmarksskolen» Leo laget anførselstegn i luften med fingrene. «Og det betyr at vi er slemme unger. Familien din, eller en dommer, eller hvem det nå var, fant ut at du var til for mye bry, derfor sendte de deg til dette fantastiske fengselet beklager, kostskolen i Armpit, Nevada, hvor man lærer nyttige ferdigheter som å løpe halvannen mil om dagen mellom kaktuser og å flette luer av tusenfryd! Og som en spesiell bonus får vi dra på lærerike ekskursjoner med trener Hedge, som holder ro og orden med et balltre. Begynner det å gå et lys opp for deg nå?» «Nei.» Jason kikket urolig på de andre barna: kanskje tjue gutter og halvparten så mange jenter. Ingen av dem så ut som hardbarkede kriminelle, men han lurte på hva de hadde gjort for å bli tvangssendt til en skole for ungdomsforbrytere, og han lurte på hvorfor han hørte hjemme blant dem. Leo himlet med øynene. «Du har virkelig tenkt å løpe linen helt ut, hva? OK, vi tre begynte her samtidig dette skoleåret. Vi er bestevenner. Du gjør alt jeg sier og gir meg desserten din og utfører arbeidsoppgavene mine» «Leo!» freste Piper.
«OK, da. Du kan glemme det siste jeg sa. Men vi er i hvert fall venner. Det vil si, Piper har vært litt mer enn bare vennen din de siste ukene» «Leo, gi deg!» Piper ble rød i ansiktet. Jason kjente at han også ble varm i kinnene. Han syntes han burde husket det hvis han var kjæreste med en jente som Piper. «Han har mistet hukommelsen,» sa Piper. «Vi må si fra til noen.» Leo fnyste. «Hvem da, trener Hedge? Han ville vel prøvd å gjøre Jason frisk igjen ved å gi ham en ørefik.» Treneren var forrest i gruppen. Han bjeffet ordrer og blåste i fløyta for å holde barna på stram rekke, men med jevne mellomrom kikket han tilbake på Jason med et skulende blikk. «Leo, Jason trenger hjelp,» sa Piper insisterende. «Han må ha fått hjernerystelse eller» «Hei, Piper.» En av de andre guttene slapp seg bakover i rekka til dem da gruppen var på vei inn i museet. Den nye fyren klemte seg inn mellom Jason og Piper og dyttet Leo over ende. «Ikke snakk med disse taperne. Du er den nye partneren min, husker du vel?» Den nye fyren hadde mørkt hår som var klippet i Supermann-stil, solbrun hud og tenner som var så hvite at de burde vært utstyrt med en advarsel: IKKE STIRR DIREKTE PÅ DISSE TENNENE, DU KAN BLI BLIND FOR ALLTID. Han hadde på seg en Dallas Cowboys-trøye, jeans og cowboystøvler og smilte som om han var Guds gave til ungdomsforbryterjenter hvor som helst på jorden. Jason hatet ham med det samme. «Gå din vei, Dylan,» knurret Piper. «Jeg har ikke bedt om å være på lag med deg.» «Men det er ikke sånn du skal ta det. Dette er lykkedagen din!» Dylan huket armen under hennes og dro henne gjennom inngangen til museet. Piper sendte et siste blikk over skulderen som sa: Ring 911. Leo reiste seg og børstet av seg støvet. «Jeg hater den fyren.» Han tilbød Jason armen sin, som om de skulle hoppe og danse inn sammen. «Jeg er Dylan. Jeg er så kul at jeg har lyst til å gå på date med meg selv, men jeg skjønner ikke hvordan! Har du lyst til å gå på date med meg i stedet? Gjett om du er heldig!» «Leo,» sa Jason, «du er sprø.» «Ja, det sier du ofte,» sa Leo og gliste. «Men hvis du ikke husker meg, betyr det at jeg kan dra alle de gamle vitsene mine om igjen. Kom da!» Jason tenkte at hvis dette var bestevennen hans, måtte livet hans være ganske skrudd, men han fulgte etter Leo inn på museet. De gikk gjennom bygningen og stanset her og der mens trener Hedge forklarte i megafonen, noe som av og til fikk ham til å høres ut som en Star Wars-kriger, mens det andre ganger tok form av kommentarer som «Grisen sier nøff».
Leo dro stadig muttere, skruer og piperensere ut av lommene på militærjakka og satte dem sammen, som om han måtte holde hendene i aktivitet hele tiden. Jason var for forvirret til å få med seg noe særlig av utstillingene, men de handlet om Grand Canyon og hualapai-indianerne, som eide museet. Noen av jentene kikket stadig bort på Piper og Dylan og fniste. Jason gikk ut fra at disse jentene var skolens mest populære. De var kledd i identiske jeans og rosa topper og var sminket som om de skulle på et Halloween-party. En av dem sa: «Hei, Piper, er det din stamme som driver dette stedet? Kommer man inn gratis hvis man danser en regndans?» Jentene lo. Selv Pipers selvutnevnte partner Dylan undertrykte et smil. Ermene på Pipers snowboardjakke skjulte hendene hennes, men Jason fikk en følelse av at hun knyttet nevene. «Pappa er cherokee,» sa hun. «Ikke hualapai. Men man trenger naturligvis et par hjerneceller for å begripe forskjellen, Isabel.» Isabel sperret øynene opp i påtatt forbauselse, sånn at hun så ut som en oversminket ugle. «Å, unnskyld, var det moren din som var fra denne stammen? Ja, det stemmer jo. Du har aldri sett moren din.» Piper gjøv løs på henne, men før det rakk å utvikle seg til en slåsskamp, bjeffet trener Hedge: «Nå holder det der bak! Oppfør dere ordentlig, ellers får dere smake balltreet!» Piper. Gruppen subbet videre til neste utstilling, men jentene fortsatte å rope små kommentarer til «Godt å være tilbake på reservatet?» spurte en med søtladen stemme. «Pappa er sikkert for full til å jobbe,» sa en annen med påtatt sympati. «Det var derfor hun ble kleptoman.» Piper lot som om hun ikke hørte dem, men Jason hadde lyst til å gå løs på dem selv. Selv om han ikke husket hvem Piper var, ikke engang hvem han selv var, så visste han at han hatet mobbere. Leo grep ham i armen. «Ta det med ro. Piper liker ikke at vi slåss på hennes vegne. Dessuten, hvis jentene fikk vite hvem faren hennes virkelig er, ville de knelt foran henne og ropt: Vi er ikke verdige!» «Hvorfor det? Hva er det med faren hennes?» Leo lo en vantro latter. «Tuller du? Husker du virkelig ikke at faren til kjæresten din» «Hør her, jeg skulle ønske jeg gjorde det, men jeg husker ikke henne engang, og i hvert fall ikke faren hennes.» Leo plystret. «Jeg gir opp. Vi er nødt til å ta en prat når vi kommer tilbake til sovesalen.» De kom til enden av utstillingshallen, hvor noen store glassdører ledet ut til en terrasse.
«Ålreit, bøllefrø,» ropte trener Hedge. «Nå skal dere få se Grand Canyon. Utsiktsplattformen tåler vekten av sytti jumbojetfly, så dere fjærvektere bør være trygge der ute. Om mulig så prøv å unngå å dytte hverandre utfor kanten, så slipper jeg ekstra papirarbeid.» Treneren skjøv opp dørene, og alle gikk ut. Grand Canyon bredte seg ut foran dem i hele sin velde. Ut over kanten gikk en hesteskoformet gangbro av glass, sånn at man kunne se tvers gjennom den. «Fy fader,» sa Leo. «Ganske rått.» Jason var enig. Til tross for hukommelsestapet og følelsen av at han ikke hørte til der, kunne han ikke unngå å bli imponert. Canyonen var større og bredere enn den så ut på bilder. De var så høyt oppe at fugler kretset omkring under føttene på dem. Hundre og femti meter under dem buktet en elv seg av sted i dalbunnen. Mens de var inne, hadde stormskyer drevet over himmelen og kastet skygger som minnet om sinte ansikter over fjellsidene. Så langt Jason kunne se, skar røde og grå kløfter seg gjennom ørkenen i alle retninger som om en gal gud hadde skåret i den med en kniv. Jason kjente en sviende smerte bak øynene. Gale guder Hvor hadde han fått den tanken fra? Han følte at han hadde vært i nærheten av noe viktig noe han burde ha visst. Han fikk også den umiskjennelige følelsen av at han var i fare. «Går det bra med deg?» spurte Leo. «Du har ikke tenkt å spy utfor kanten, vel? For jeg har glemt kameraet mitt.» Jason grep om rekkverket. Han skalv og svettet, men det hadde ingenting med høyden å gjøre. Han blunket, og smerten bak øynene ga seg. «Det går bra med meg,» sa han. «Jeg hadde bare hodepine.» Torden skrallet over dem. Et iskaldt vindgufs holdt på å slå ham over ende. «Dette kan umulig være bra,» sa Leo og kikket opp på skyene. «Stormen er rett over oss, men himmelen er blå hele veien rundt. Sprøtt, ikke sant?» Jason kikket opp og så at det var sant som Leo sa. En mørk sirkel av skyer hadde stanset rett over utsiktsplattformen, men ellers var himmelen skyfri i alle retninger. Dette ga Jason en ekkel følelse. «Ålreit, bøllefrø!» ropte trener Hedge. Han kikket opp på stormskyene som om de gjorde ham også urolig. «Det er mulig at vi må gi oss tidligere enn planlagt, så sett i gang! Og husk, fullstendige setninger!» Stormen rumlet, og Jason fikk vondt i hodet igjen. Uten å vite hvorfor, stakk han hånden i lomma på jeansen og tok ut en mynt en gullmynt på størrelse med en halvdollar, men tykkere og mer ujevn. På den ene siden var det preget inn et bilde av en stridsøks. På den andre var det et mannshode med laurbær rundt. Under sto et ord som så ut som IVLIVS. «Hei, er den av gull?» spurte Leo. «Det har du ikke sagt til meg!»
Jason stakk mynten i lomma igjen. Han lurte på hvorfor han hadde den og hvorfor han hadde på følelsen at han snart kom til å trenge den. «Det er ingenting,» sa han. «Bare en mynt.» Leo trakk på skuldrene. Kanskje tankene hans måtte holde seg like mye i bevegelse som hendene. «Kom igjen,» sa han. «Få se om du tør å spytte over kanten.» De anstrengte seg ikke veldig med oppgavene. For det første var Jason for opptatt av stormen og sine egne forvirrede følelser. For det andre hadde han ingen anelse om hvordan man skulle «sette navn på tre sedimentære lag du ser» eller «beskrive to forskjellige typer erosjon». Leo var ikke til noen hjelp. Han var opptatt med å bygge et helikopter av piperensere. «Se nå.» Han kastet helikopteret opp i luften. Jason var sikker på at det ville falle i bakken, men piperenserbladene gikk faktisk rundt. Det lille helikopteret kom seg halvveis over canyonen før det mistet fart og stupte i spiral ned i tomrommet. «Hvordan klarte du det?» spurte Jason. Leo trakk på skuldrene. «Det ville ha vært kulere hvis jeg hadde hatt noen strikker.» «Vær ærlig nå,» sa Jason, «er vi virkelig venner?» «Vi var det sist jeg sjekket.» «Er du sikker? Når var den første dagen vi møtte hverandre? Hva snakket vi om?» «Det var» Leo rynket pannen. «Jeg husker ikke nøyaktig, jeg har ADHD, vet du jo. Du kan ikke regne med at jeg husker alle detaljer.» «Men jeg husker deg ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke huske noen her. Hva om» «Du har rett, og alle de andre tar feil?» spurte Leo. «Tror du at du bare dukket opp her i dag morges, og at vi andre bare innbiller oss at vi kjenner deg?» En liten stemme i Jasons hode sa: Det er akkurat det jeg tror. Men det virket sprøtt. Alle de andre tok ham for gitt. Alle oppførte seg som om han var en normal gutt i klassen bortsett fra trener Hedge. «Ta oppgavearket.» Jason rakte papiret til Leo. «Jeg kommer straks tilbake.» Før Leo rakk å protestere, gikk Jason ut på plattformen. Skolen hadde stedet for seg selv. Kanskje det var for tidlig på dagen for turister, eller kanskje det underlige været hadde skremt dem bort. Barna fra Villmarksskolen hadde delt seg opp i par. De fleste gikk rundt og fleipet eller snakket sammen. Noen av guttene kastet småmynter over kanten. Omtrent femten meter unna prøvde Piper å fylle ut oppgavearket, men den dumme partneren hennes, Dylan, forstyrret henne. Han la hånden på skulderen hennes og smilte det blendende hvite
smilet sitt. Hun dyttet ham vekk hele tiden, og da hun fikk øye på Jason, sendte hun ham et blikk som sa: Kverk denne fyren for meg. Jason ga tegn til at hun skulle vente. Han gikk bort til trener Hedge, som lente seg på balltreet sitt og studerte stormskyene. «Er det du som har gjort dette?» spurte treneren. Jason tok et skritt bakover. «Gjort hva da?» Det hørtes nesten ut som om treneren trodde at Jason hadde skapt tordenværet. Trener Hedge glodde på ham, og de stikkende, små øynene glitret under bremmen på kapsen. «Ikke driv gjøn med meg, gutt. Hva gjør du her, og hvorfor forstyrrer du meg i jobben min?» «Mener du at du ikke kjenner meg?» spurte Jason. «At jeg ikke er en av elevene dine?» Hedge fnyste. «Har aldri sett deg før i dag.» Jason ble så lettet at han nesten fikk lyst til å gråte. Så var han altså ikke i ferd med å bli gal likevel. Han var på feil sted. «Hør her, sir, jeg vet ikke hvordan jeg havnet her. Jeg bare våknet på skolebussen. Jeg vet bare at det ikke er meningen at jeg skal være her.» «Der sa du et sannhetens ord.» Hedge senket den hese stemmen til en hvisking, som om han ville fortelle en hemmelighet. «Du er en kløpper med Glemselståken hvis du kan få alle disse ungene til å tro at de kjenner deg, men du lurer ikke meg. Jeg har kjent lukten av monstre i dagevis nå. Jeg visste at vi hadde en infiltratør, men du lukter ikke som et monster. Du lukter halvblods. Så hvem er du, og hvor kommer du fra?» Det meste av det treneren sa, lød som det rene sludder, men Jason bestemte seg for å svare ærlig. «Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg har ingen hukommelse. Du er nødt til å hjelpe meg.» Trener Hedge gransket ansiktet hans som om han prøvde å lese Jasons tanker. «Flott,» mumlet Hedge. «Du snakker sant.» «Selvfølgelig gjør jeg det! Og hva betydde alt det der om monstre og halvblods? Er det kodeord eller noe sånt?» Hedge knep øynene sammen. En del av Jason lurte på om fyren rett og slett var sprø. Men den andre delen av ham visste bedre. «Hør her, gutt,» sa Hedge, «jeg vet ikke hvem du er. Jeg vet bare hva du er, og det betyr bråk. Nå er det tre av dere jeg må beskytte, ikke to. Er du spesialpakken? Er det sånn det er?» «Hva er det du snakker om?» Hedge så på stormen. Skyene ble tykkere og mørkere og hang rett over plattformen. «I dag morges,» sa Hedge, «fikk jeg en melding fra leiren. De sa at et redningsteam er underveis. At de skal komme for å hente en spesialpakke, men de ville ikke gi meg noen detaljer. Så jeg tenkte for meg selv: greit. De to jeg passer på, er ganske mektige, og eldre enn de fleste. Jeg vet
at de blir forfulgt. Jeg kjenner lukten av et monster i gruppen. Jeg tipper det er derfor leiren er helt på tuppa etter å hente dem. Men så dukker du opp fra løse luften. Er det du som er spesialpakken?» Smerten bak Jasons øyne ble verre enn noensinne. Halvblods. Leiren. Monstre. Han forsto fortsatt ikke hva Hedge snakket om, men det var som om ordene fikk alt til å stanse opp i hodet hans som om hjernen prøvde å få tilgang til informasjon som burde ha vært der, men som ikke var det. Han snublet, og trener Hedge grep tak i ham. Til å være en så liten fyr, hadde treneren never av stål. «Stans nå litt, bøllefrø. Så du sier at du ikke har noen minner, hva? Greit. Jeg må bare holde et øye med deg også, til teamet kommer hit. Så lar vi sjefen finne ut av saker og ting.» «Hvilken sjef?» sa Jason. «Hvilken leir?» før» «Bare hold deg i ro. Det bør snart komme forsterkninger. Forhåpentligvis skjer det ingenting Lyn blinket over dem. Vinden økte voldsomt i styrke. Oppgaveark fløy ut i Grand Canyon, og hele utsiktsplattformen ristet. Barn skrek, snublet og grep tak i rekkverket. «Jeg var nødt til å si noe,» brummet Hedge. Han brølte inn i megafonen: «Alle mann inn! Kua sier mø! Bort fra plattformen!» «Jeg syntes du sa at denne plattformen var trygg!» ropte Jason gjennom vinden. «Under normale omstendigheter,» sa Hedge, «men dette er ikke normalt. Opp med farten!