1 2 2015 2016 3 Politisk plattform Politisk plattform er Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdoms overordnede politikk. Sammen med vedtektene og handlingsplanen utgjør politisk plattform Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdoms viktigste styringsverktøy i all aktivitet og utadrettede virksomhet, både lokalt og sentralt.
4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 INNHOLDSFORTEGNELSE VISJON... 2 GRUNNPRINSIPPER... 2 NORGE OG VERDEN... 3 FLYKTNING OG ASYLPOLITIKK... 4 Det er en menneskerett å søke asyl... 4 Asylsøkerbarn er også barn... 4 Ureturnerbare asylsøkere og papirløse... 6 Standarder på mottak... 6 ANTIRASISME, DISKRIMINERING OG INKLUDERING... 8 Makt til å inkludere hviler på majoriteten... 8 Fra fiksjon til fakta... 9 Økt fleksibilitet i tolkningen av «det norske»... 9 INTERNASJONAL SOLIDARITET... 10 Solidaritet, ikke veldedighet... 10 Retten til deltakelse... 11 Global demokratisering og omfordeling... 11 Demokratisk kontroll over naturressurser... 12 Gjeld, kapitalflukt og SPU... 13 Palestina... 14 HUMANITÆR NEDRUSTNING... 16 Miner og klaseammunisjon... 16 Atomvåpen... 17 Norge som våpeneksportør... 17 UNGDOMSMAKT... 19 ORDLISTE... 20 KILDER... 23 31 32 33 34 1
35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 VISJON Folk forandrer verden gjennom kampen for et fritt og inkluderende samfunn, der makt og ressurser er rettferdig fordelt, menneskeverdet står i sentrum og fordommer konfronteres. GRUNNPRINSIPPER Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon, og vi er deres samfunnspolitiske ungdom. Vi baserer vårt arbeid på Norsk Folkehjelps verdier og prinsipper. Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom mener at verden ikke er fattig, men urettferdig. Derfor er det en hovedoppgave for oss å arbeide for en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser. Vi skal jobbe for å fremme internasjonal solidaritet i Norge, bekjempe rasisme og diskriminering, og fronte en human asyl- og flyktningpolitikk. Vårt arbeid bygger på solidaritet, ikke veldedighet. Solidaritet vil si å stå skulder til skulder med de marginaliserte i samfunnet og bidra til at de selv kan forme sine samfunn. Å vise solidaritet kan derfor innebære å ta standpunkt på de undertryktes side. I vårt arbeid med å utfordre makt og urett styres vi av prinsippet om å kun uttale oss i saker som vi, eller Norsk Folkehjelp, har erfaring fra gjennom vårt arbeid nasjonalt eller internasjonalt. Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom sin rolle er: Å spre informasjon og kunnskap i befolkningen om internasjonale spørsmål. Å være en pådriver for endring av dagens skjeve makt- og fordelingspolitikk. Å støtte agendaen til Norsk Folkehjelps partnere overfor norske myndigheter og overfor den norske opinion. Å være en vaktbikkje og myteknuser når det kommer til diskriminerende atferd, rasisme og ekstremisme Å være en pådriver for en mer human asylpolitikk i Norge Å være fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon Å være den nærmeste samarbeidspartneren for ungdom i fagbevegelsen når det kommer til våre arbeidsområder Å legge til rette for frivillig arbeid som et viktig middel for integrering 69 70 2
71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 NORGE OG VERDEN I slutten av november 1939 falt russiske bomber over Helsingfors, og finske flyktninger veltet inn over den svenske og den norske grensen. Få dager senere, den 7. desember 1939, ble Norsk Folkehjelp stiftet som fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Tuftet på Arbeidersaniteten og Spaniahjelpen var fokuset allerede fra starten av på marginaliserte grupper i inn- og utland. I Norge satte Norsk Folkehjelp behovet for grunnleggende helse- og hygienetilbud på agendaen. På samme tid samlet Norsk Folkehjelp inn 1,7 millioner til Finlandshjelpen, den største innsamlingen hittil i norsk historie. Selv om behovene har endret seg er kampen for demokratiske samfunn like sentral i dag som den var på 1930-tallet. I 2013 førte krig og konflikt til at rekordmange måtte flykte fra sine hjem (Flyktninghjelpen 2013). Svært få av disse menneskene kommer seg helt til Norge, og når de etter en lang og utrygg ferd krysser grensen møter mange på ny usikkerhet. De lever i uvisshet om fremtiden, og mange lever flere år i mottak mens de venter på svar på sin asylsøknad. Enkelte opplever etter lang tid å få avslag, men kan av ulike årsaker ikke reise tilbake og ender opp som papirløse. Andre får opphold i Norge, men møter fordommer og diskriminering som hindrer deres fulle deltakelse i samfunnet. Integreringsstrukturene er mangelfulle og vi kan ikke akseptere at det norske samfunn møter mennesker i nød på denne måten. Et inkluderende og demokratisk samfunn krever mer enn lange køer ved valgurnene. I et demokrati bestemmer folket over sine ledere og stiller dem jevnlig til ansvar for sine handlinger. Demokrati er folkestyre, og millioner av røster har gjennom tidene krevd sin rett og bevist at dersom vi roper sammen, kan folkemakta vinne. Dessverre kan folkemakt både forhindres og knebles. Et reelt demokrati krever godt fungerende institusjoner og innfrielse av universelle rettigheter, som en selvstendig presse, leseferdigheter i det brede lag, reell ytringsfrihet, organisasjons- og forsamlingsfrihet og beskyttelse av minoriteters rettigheter. Men institusjoner alene er ikke nok. Grasrota må kreve sin plass, være synlig i det offentlige rom og ta i bruk demokratiske institusjoner. Det er derfor Norsk Folkehjelp støtter opp om folkelige organisasjoner verden over. I mange land marginaliseres grupper og minoriteter gjennom statslederes undertrykkelse av demokratiske friheter. Det legger et ekstra ansvar hos dem hvis stemmer ikke kan knebles. For om ikke de frie stemmer reagerer mot maktmisbruk og påtvunget taushet, hvem kan da gjøre det? Vår stemme er fri, og vi vil bruke den til å støtte grasrotas kamp mot overmakta i land der folk bringes til taushet. Vi vil presse norske myndigheter til å adressere menneskerettighetsbrudd i relasjoner med disse landenes maktapparat. Vi skal aldri påberope oss retten til å diktere eller tro at vi vet best. I stedet skal vi stille oss på folkets side der de marginaliseres, og rope med dem i deres kamp. Vis solidaritet for verden er ikke fattig. Den er preget av urettferdig fordeling av makt og ressurser, og det kan vi gjøre noe med. 107 108 3
109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 FLYKTNING OG ASYLPOLITIKK Det er en menneskerett å søke asyl En utlending som er i Norge eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, eller står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet, skal man få opphold ( 28 i utl.loven). Ved eventuelt avslag etter denne bestemmelsen, skal opphold på humanitært grunnlag vurderes ( 38). Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det gjelder også de som ankommer «ulovlig», som ved menneskesmugling, eller ikke har identitetspapirer (Ottesen 2008; Ottesen 2008:18). En stadig strengere innvandringspolitikk fører til at det er vanskeligere å få opphold. Det er ikke uvanlig å avvise og tvangsreturnere asylsøkere fra konfliktområder i strid med FNs anbefalinger. Innvandringsregulerende hensyn, med sikte på å redusere antall asylsøkere i Norge, gjør asylinstituttet mer utilgjengelig og svekker selve retten til å søke beskyttelse. Men det er ikke kriminelt å være asylsøker, det er en menneskerett (NF 2001:9-10). Norge er et av verdens rikeste land og har et særskilt ansvar for å gjøre asylinstituttet mer, ikke mindre, tilgjengelig. At norske myndigheter må innføre en mer human asylpolitikk. At norske myndigheter til enhver tid følger FNs anbefalinger for hva som er en forsvarlig asylog innvandringspolitikk, særskilt i forhold som angår barns behov og rettigheter. At norske myndigheter reverserer strenge, innvandringsregulerende hensyn og i stedet fokuserer på å gjøre asylinstituttet mer tilgjengelig for mennesker på flukt. At norske myndigheter innfører arbeidstillatelse for asylsøkere under behandling av asylsøknad At klimaflyktningers situasjon skal løftes og anerkjennes som en sårbar gruppe Asylsøkerbarn er også barn Enslige mindreårige asylsøkere er i en spesielt sårbar posisjon og bør behandles med ekstra hensyn og omsorg. I Grunnloven 110c kommer blant annet til uttrykk gjennom Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Dette betyr at bestemmelsen i konvensjoner og protokoller den norske stat har skrevet under på, slik som barnekonvensjonen, skal ha forrang foran annen lovgivning. Ansvar for barn mellom 15 og 18 år ligger i dag under UDI. Undersøkelser har vist at 248 enslige mindreårige mellom 15 og 18 år har forsvunnet fra mottak i en fireårsperiode (2010-14). Vi frykter at mange blir utsatt for menneskehandel. Langt færre barn hadde forsvunnet fra 4
148 149 150 151 152 153 154 155 156 157 158 159 mottak hvis også de mellom 15-18 år var barnevernets ansvar. Dagens praksis er lovstridig da alle barn i Norge som ikke har omsorgspersoner skal være under barnevernets omsorg. Dagens praksis med midlertidig oppholdstillatelse for enslige asylsøkerbarn mellom 16-18 år og der man ikke finner omsorgspersoner i hjemlandet bryter artikkel 3 i barnekonvensjonen og fører til at mange barn får sitt liv satt på vent (NF 2011:14-15). Et viktig tiltak for barns utvikling i forhold til språk, stimulering og integrering er barnehageplass. Slik barnehageloven er formulert i dag må du være bosatt i kommunen for å ha rett på plass, dermed uteblir asylbarna fra dette tilbudet. Dette er en uakseptabel diskriminering av barn. UDI finansierer barnehageplass for barn etter fylte fire år. I januar 2016 var det over 2500 barn på mottak som sto uten lovfestet rett til barnehageplass. Dette er en skremmende økning på nesten det dobbelte siden 2014. Barn i alderen 2 4 år har rett på tilbud om barnebase på mottak. Vi mener at dette tilbudet ikke kan måle seg med barnehageplass, da tilbudet er av variabel kvalitet. 160 161 162 163 164 165 166 167 168 169 170 171 172 173 174 175 176 177 178 179 180 181 182 183 184 185 186 187 At alle barn i Norge får lovfestet rett til skolegang, barnehageplass og helsetilbud, også mens asylsøknad og eventuell retur behandles eller forberedes. Ved en lovfestet rett til barnehageplass for barn bosatt på mottak, så må kommunens bevilgninger tilstrekkelig økes, slik at de settes i stand til å gjennomføre tiltaket At enslige asylsøkerbarn regnes som barn inntil fylte 18 år som stipulert i norsk lov og at barnevernet overtar ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere i alderen 15-18 år. At den norske regjering oppfyller kravet om at alle enslige asylsøkerbarn får oppnevnt en representant/verge, at dette skjer i samsvar med ansvarlige retningslinjer, og så fort som mulig etter ankomst. At barnehageloven 12a, rett til barnehageplass, endres slik at rettighetene inkluderer barn som er bosatt på asylmottak, på lik linje med barn som er bosatt i Norge. At barns liv ikke settes på vent og at praksisen med midlertidig opphold for enslige asylsøkerbarn over 16 år stoppes. At norske myndigheter avslutter praksisen med tvangsretur av barn til første ankomstland, inkludert mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år, selv når det foreligger vedtak på asylsøknad i første ankomstland. At barnets beste alltid går foran innvandringsregulerende hensyn, noe som betyr at familier med barn som har vært i Norge i tre år eller mer som hovedregel får varig oppholdstillatelse. 188 5
189 190 191 192 193 194 195 196 197 198 199 200 201 202 203 204 205 206 207 208 209 210 211 212 213 214 215 216 217 218 219 220 221 222 223 224 225 226 227 228 Ureturnerbare asylsøkere og papirløse Norge er i ferd med å utvikle en permanent papirløs underklasse, bestående av mennesker som har levd i Norge i opp mot 16 år uten grunnleggende rettigheter. Mange av disse er såkalte ureturnerbare asylsøkere; personer som har fått avslag på asylsøknaden, men som av ulike grunner ikke kan returneres til sine hjemland. Andre er returnerbare asylsøkere som lever i skjul for å unngå retur, eller irregulære immigranter som aldri har søkt asyl i Norge (NF 2011:24). Det er primært de to første kategoriene vi sikter til når vi omtaler papirløse. Dette er mennesker som kan presentere en troverdig identitet, men som mangler papirer for oppholdstillatelse. Det må være en politisk prioritet å motvirke etableringen av en permanent papirløs underklasse i Norge. Et demokratisk velferdssamfunn kan ikke være bekjent med at det utvikles parallelle samfunn hvor en voksende gruppe mennesker lever utenfor storsamfunnets trygghet og forutsigbarhet. Papirløse står helt uten forsvar og beskyttelse på arbeidsplassen og er dermed blant de mest sårbare i norsk arbeidsliv. Disse trenger vår støtte! De papirløse trenger inntekt til livsopphold. Derfor er det ikke et spørsmål om de kommer til å arbeide, det er et spørsmål om hvilke forhold vi skal akseptere at de jobber under. Det at det finnes en papirløs underklasse, helt uten rettigheter gjør det mulig for arbeidsgivere å velge sosial dumping. Vi kan ikke la arbeidsgiverne få dette valget. Vi må stå opp for retten til anstendige arbeidsforhold, for alle. At ureturnerbare asylsøkere med avslag etter tre år må få sin sak gjenopptatt, og få varig opphold etter fem. At den papirløse befolkningen som har sannsynliggjort sin ID reguleres og at papirløse gis midlertidig identitetskort, skattekort og fri helsehjelp At norske myndigheter stanser alle forhandlinger om retur, og trekker seg ut av inngåtte returavtaler, med land og regimer der hvor retur ikke er i tråd med FNs anbefalinger. At Norsk Folkehjelp og fagforbundene slutter opp om og sikrer opprettelsen av et faglig senter for papirløse, i henhold til vedtaket som ble fattet av LO-kongressen 2013. Standarder på mottak Når asylmottak etableres av private aktører kan søken etter profitt komme foran hensynet til det beste for beboerne. Det periodevis store presset fra UDI om etablering av flere asylmottak fører til at mange ser sitt snitt til å tjene raske penger, og resultatet blir billige løsninger, redusert sikkerhet for asylsøkere og ansatte, med dårligere arbeidsvilkår som for eksempel lavere lønn (NF 2011:17). Beboere på mottak er også beskyttet av norsk lov, og skal ha tilgang på de samme rettighetene som andre i sin kommune. Asylmottak på isolerte steder fører til redusert mulighet for inkludering i samfunnet, og redusert kjennskap til norske lover og rettigheter. Det fører også til at mennesker i voldelige familieforhold vanskeligere kan bryte ut av disse, da de mangler nettverk og kunnskap om alternative løsninger utenfor mottaket (NF 2011:20). Til enhver tid er flere hundre av beboerne i 6
229 230 231 232 233 234 235 236 237 238 239 240 241 242 243 244 245 246 247 248 249 250 251 252 253 254 255 256 257 258 259 260 261 asylmottak såkalte papirløse. Disse har ikke rett til helsehjelp eller økonomisk støtte på lik linje med asylsøkere. Dette skaper konflikt mellom beboere på mottak, noe som forverres av dårlig bemanning. Profittsøking skal derfor aldri gå på bekostning av menneskelige hensyn. Mennesker på flukt skal ikke settes på anbud! Selv for de som får opphold i Norge er ikke alltid ventetiden over, i overkant av 5400 flyktninger venter i norske asylmottak på å bli bosatt i en kommune. De har fått opphold, men de får ikke noe sted å bo. De som skal bli i Norge må få komme i gang med livene sine, noe som er svært vanskelig når de må fortsette å bo i mottak. Det er også et problem for mottaket som ikke får frigjort plassen til andre som trenger den. Kommunene må bosette flere flyktninger, og bosetting må sees på som en varig oppgave for kommunene. Lang ventetid på bosetting har store menneskelige og økonomiske omkostninger. Ingen tjener på ventetiden. Det er viktig at flyktningene får komme raskt til en kommune og kan begynne å leve normale liv. Staten og kommunene må ta ansvar og bosette flere og raskere enn før. At norske myndigheter tar ansvar for å bedre rammevilkår for mottaksdrift i Norge. At det blir økt fokus på sikkerhet og kontroll i mottak, med flere ansatte, flere døgnbemannede mottak og sterkere faglig kompetanse. At det stilles strengere krav til aktivitetstilbud for barn i mottak, herunder en økning av den psykososiale innsatsen ovenfor barn med traumer. At det så langt det lar seg gjøre unngås at asylmottak etableres på isolerte steder der nettverksbygging i samfunnet for øvrig blir vanskelig. At regjeringen stopper sine planer om å innføre lukkede mottak. At flere kommuner tar ansvar og bosetter flyktninger At overskudd av mottaksdrift kommer i størst grad beboerne og mottaket til gode, og at ren profitt av mottaksdrift til private aktører begrenses 262 263 264 265 266 7
267 268 269 270 271 272 273 274 275 276 277 278 279 280 281 282 283 284 285 286 287 288 289 290 291 292 293 294 295 296 297 298 299 300 301 302 303 304 305 306 ANTIRASISME, DISKRIMINERING OG INKLUDERING Makt til å inkludere hviler på majoriteten Espen blir ansatt, mens Fatimas jobbsøknad kastes i søpla. Diskriminering i norsk arbeidsliv er godt dokumentert. Det viser seg blant annet at sannsynligheten for å bli innkalt til jobbintervju for personer med samme kvalifikasjoner blir redusert med omtrent 25 prosent dersom du ikke har et «typisk» norsk navn. At Espen får jobb, men ikke Fatima, er knyttet til fordommer, stigmatisering og sosial status. De av oss som opplever å bli møtt med fordommer og diskriminering skiller oss på en eller annen måte fra normer og forventninger samfunnet har til hvordan vi skal være. Det kan være på bakgrunn av faktorer som etnisitet, religion/livssyn, kjønn, seksuell orientering, kjønnsuttrykk eller funksjonsevne. Et viktig verktøy for å motvirke rasisme og diskriminering er gjennom normkritikk. Det vil si å utfordre normer og forventninger knyttet til maktstrukturer i samfunnet. Vi må anerkjenne at privilegier gjerne er usynlige for de som har de. I dagens samfunn blir Fatima, en ung, norsk kvinne med hijab, til stadighet gjort oppmerksom på hennes kjønn og religiøs tilhørighet. Dette er faktorer som påvirker hennes hverdag. Espen derimot er en norsk, hvit mann i 30-årene og opplever sjeldent at kjønn og religiøs identitet spiller inn i hans hverdag. Dette oppfattes som normalt og ikke som et privilegium. Men det er et privilegium ikke å hele tiden bli minnet på ditt kjønn, hudfarge, religion, funksjonsevne, seksuell orientering eller kjønnsuttrykk. Et skritt på veien til å ansvarliggjøre majoritetsbefolkingen er at Espen reflekterer over hvilke muligheter og privilegier han tar for gitt, og forstår at samfunnet som helhet er tjent med inkludering, åpenhet og rom for annerledeshet. For å oppnå inkludering og integrering må det legges til rette for god dialog mellom majoritet og minoritet, hvor nettopp grunnleggende maktstrukturer, normer og forventninger til hvordan en skal være utfordres. At diskriminering og rasisme utfordres og konfronteres på alle samfunnsnivåer gjennom kritikk av etablerte normer og forventninger til hvordan vi skal være. At hver og en i det norske samfunn ser sitt ansvar i å konfrontere fordommer, reflekterer over sine egne, og alltid søke å hindre fordommer i å bli ansett som etablerte sannheter. At norske politikere og myndigheter jobber ut ifra en forståelse av at integrering ikke bare handler om bakgrunn og vilje, men i stor grad også om sosiale strukturer og politikk. At norske myndigheter iverksetter konkrete tiltak for å bekjempe ekstremisme og voksende rasisme i Norge. At kommunale og fylkeskommunale arbeidsplasser signerer kontrakten for å bli en Rasismefri Sone. At det offentlige starter prøveordninger med anonyme jobbsøknader. 8
307 308 309 310 311 312 313 314 315 316 317 318 319 320 321 322 323 324 325 326 327 328 329 330 331 332 333 334 335 336 337 338 339 340 341 342 343 344 345 Fra fiksjon til fakta Solidaritetsungdom er i en unik posisjon til å drive erfaringsbasert integreringspolitikk. Den norske debatten er sterkt preget av myndighetenes økende fokus på kontroll, avskrekking og innskrenking av muligheten til å få opphold i Norge. Dette bidrar til negative holdninger til innvandring og innvandrere generelt i den norske befolkning. Den negative retorikken gjør mulighetene for integrering langt dårligere, og ofte baseres debatten på feilinformasjon. Media understreker myndighetenes skremselsretorikk når de overfokuserer på negative problemstillinger. Dette skaper et skeivt bilde av asylsøkere og innvandrere som skoletapere, kriminelle og lite integreringsvillige. Det verste med disse usannhetene, overdrivelsene og forenklingene, som i økende grad har fått prege den offentlige debatten, er at så få konfronterer dem. Det skal være takhøyde i den politiske debatten i Norge, men det skal aldri være likegyldighet. Usannheter må møtes med fakta, og likegyldighet må møtes med engasjement. At samfunnsdebatten alltid tar utgangspunkt i virkelige tall og statistikker, særlig vedrørende antall flyktninger og asylsøkere i Norge relativt til resten av verden At språkopplæring prioriteres og bevilges nødvendige midler At politikere og myndighetene for øvrig bidrar til et mer riktig og nyansert fokus i asyl- og flyktningpolitikken, og tar ansvar for de fordommer og holdninger de er med på å skape gjennom et ensidig fokus på kontroll og avskrekking. At norske myndigheter, politikere og befolkningen generelt konfronterer usannheter, stereotypier og fordommer om utsatte grupper i samfunnet når de blir fremsatt, og at de aldri benytter dem selv. At media tar et spesielt ansvar for å belyse flere perspektiver ved verdens flyktningemønster, og spesielt flyktningens eget perspektiv. At norske myndigheter tar avstand fra og ikke selv bidrar til å fremme hatprat. At norske myndigheter sikrer håndheving av Straffeloven 185 Hatefulle ytringer. Økt fleksibilitet i tolkningen av «det norske» Norsk samfunnsdebatt fokuserer ofte mye på de ytre egenskapene ved det å være norsk, som hvordan man ser ut i klesveien, hvilken hudfarge man har eller hvilke aktiviteter man driver med. Friheten til å kunne ytre sine meninger og sin religion, til å kunne kle seg som man selv ønsker og kunne forme sin egen identitet er de viktigste byggesteinene i et demokratisk samfunn. Rigide tolkninger av det å være norsk og hvem som omfavnes av det norske må forkastes. At politikere, myndighetene og befolkningen for øvrig konfronterer de ensporede perspektivene rundt det å være norsk og hva som utgjør det norske. At alle medlemmer av det norske samfunn skal omfavnes av demokratiets grunnpilarer, av ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og retten til å selv kunne forme sin identitet. At norske myndigheter innfører dobbelt statsborgerskap 9
346 347 348 349 350 351 352 353 354 355 356 357 358 359 360 361 362 363 364 365 INTERNASJONAL SOLIDARITET Solidaritet, ikke veldedighet Forskjellene mellom rik og fattig på verdensbasis har aldri vært større. Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom mener at det ikke er tilfeldig at verden er urettferdig, men at folk er fattige fordi noen vil at det skal være sånn. Noen tjener på at ulikhetene er store. Vi mener derfor at fattigdom ikke handler om lite ressurser, dårlig vær, tørke eller latskap, men at det handler om urett, korrupsjon, undertrykking og griskhet rettferdiggjort gjennom diskriminering og klasseskille. Bistand er et viktig middel for å skape en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser. Viktigere enn å diskutere hvor mye penger som skal gå til bistand, er å diskutere hva pengene skal gå til. Vi må være klare over at bistand ikke handler om veldedighet, om å være snill, eller om å døyve den rike delen av verdens samvittighet. Veldedighet medvirker til et skeivt forhold mellom giver og mottaker. Her må mottaker vise takknemlighet og giver stille krav. Slik skal det ikke være. Norsk Folkehjelp jobber i partnerskap med lokale organisasjoner, der organisering av motmakt er svært sentralt. Bistand er politikk, og vi mener at et langsiktig utviklingssamarbeid må bidra til en bedre fordeling ikke frita en ofte styrtrik elite for det ansvaret de har for å rette opp skeivhetene i sitt eget land. Vi er kritiske til bistand som kun baserer seg på tjenesteyting og som ikke driver endringsarbeid. Tar vi på oss den bunnløse tjenesteytende oppgaven kan dårlige regimer fortsette sin ansvarsfraskriving for viktige samfunnsoppgaver i eget land, som for eksempel finansiering av alles grunnleggende rett til utdanning og helsetjenester. Gjennom å støtte folkelige organisasjoner slik at de kan kjempe for sine egne rettigheter, jobber vi for strukturelle endringer som en gang vil gjøre bistand overflødig. 366 367 368 369 370 371 372 373 374 375 376 377 378 379 380 381 At fokuset i internasjonal bistand må vris fra veldedighet og tjenesteleveranse til solidaritet og endringsarbeid. At norske myndigheter må passe på at bistand ikke subsidierer de rike i mottakerlandene, slik at skeivheten og forskjellene opprettholdes. At norske myndigheter tør å stille krav til sine bistandsmottakere og adresserer vitale menneskerettighetsbrudd i land der Norge er bistandsgiver. At norsk bistandspolitikk flytter fokus og mål fra fattigdomsreduksjon til rettferdig fordeling og økt demokratisering. At økonomisk støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner økes gjennom det norske bistandsbudsjettet. 382 383 10
384 385 386 387 388 389 390 391 392 393 394 395 396 397 398 399 400 401 402 403 404 405 406 407 408 409 410 411 412 413 414 415 416 417 418 419 420 421 422 423 424 Retten til deltakelse Organisasjons- og forsamlingsretten er viktige bærebjelker i ethvert demokratisk samfunn. Et demokratisk samfunn er et samfunn der alle blir hørt, lokalbefolkning og minoriteter skal ikke bli overkjørt av majoriteten. I mange land holdes marginaliserte grupper, som ungdom, kvinner, LHBTpersoner og urfolk, utenfor politiske beslutningsprosesser. Likestilling og styrking av deres rettigheter er en forutsetning for demokratiet. Urbefolkningen mange steder diskrimineres både politisk og økonomisk. I mange land har marginaliserte grupper organisert seg for sammen å kreve sin rett. Vi må støtte dem i deres kamp, spesielt der deres rett til å organisere seg for en sterkere stemme trues. Vi stiller oss derfor også svært kritisk til den lukkede og udemokratiske forhandlingsprosessen rundt internasjonale frihandelsavtaler som TTIP og TISA. Disse avtalene vil kunne få stor påvirkning på mange aspekter, blant annet vårt fremtidige arbeidsliv. Vi mener at norske borgere skal ha innsyn i disse prosessene. At norske myndigheter og andre relevante aktører tar offentlig avstand fra brudd på folks rett til å organisere seg, spesielt der Norge har statlige eller private investeringer, og i land som mottar bistand fra Norge. At selskaper med internasjonal virksomhet eller internasjonale leverandørkjeder må legge ILO konvensjon 169 om urfolks rettigheter til grunn for sin virksomhet, og at spesielt retten til fritt, forutgående og informert samtykke finner sted før det investeres på urfolks territorier. At norske myndigheter arbeider for en åpen og demokratisk prosess i forhandlinger om omfattende internasjonale frihandelsavtaler som TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement). Global demokratisering og omfordeling Dagens globaliseringsprosesser har ført til tettere forbindelser og gjensidig avhengighet mellom land og organisasjoner. Samtidig har makt og ressurser blitt konsentrert på stadig færre hender. Dette fører til et urettferdig globalt handelssystem som forsterker avstanden mellom fattig og rik, både mellom stater og internt i land. Derfor trengs det økt demokratisering av internasjonale finansinstitusjoner, som Verdensbanken, Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Slik får også landene i sør styrket sine interesser internasjonalt, og slik får de økt politisk handlingsrom til å utvikle egen omfordelingspolitikk og eget næringsliv. Folket skal avgjøre sitt eget lands utvikling, ikke internasjonale finansinstitusjoner som presser statsledere til å overkjøre demokratiet og innføre markedsliberale mekanismer som lavere skatt, frihandel og privatisering. Norske myndigheter fører i dag en bistandspolitikk som er gjennomsyret av markedsliberal tenkning. Vi er kritiske til politikere som mener fattigdom kan løses gjennom økt frihandel. Ofte kan en slik oppskrift ha motsatt effekt, som å undergrave næringsutviklingen og presse lønninger og arbeidsforhold ned. Økt internasjonal handel og nasjonal vekst kommer kun befolkningen til gode dersom man samtidig har et aktivt fokus på en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser nasjonalt og internasjonalt. 11
425 426 427 428 429 430 431 432 433 434 435 436 At norske myndigheter og selskaper med offentlig eierskap har betingelser om omfordeling av inntektene andre stater generer gjennom handel med Norge. At norske myndigheter arbeider for å skape internasjonale rammeverk som fremmer en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser mellom land. At norske myndigheter arbeider for at internasjonale finansinstitusjoner demokratiseres. At norske myndigheter arbeider for en åpen og demokratisk prosess i forhandlinger om omfattende internasjonale frihandelsavtaler som TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement). 437 438 439 440 441 442 443 444 445 446 447 448 449 450 451 452 453 454 455 456 457 458 459 Demokratisk kontroll over naturressurser Knebling av organisasjons- og ytringsfrihet er en effektiv brekkstang for statsledere til å utnytte fellesskapets ressurser for egen vinning. Slik utnyttelse innebærer landtyveri eller salg av vannkilder, rismarker og mineraler til private selskaper. Dette er ressurser som bør komme hele befolkningen til gode. Rettferdig handel forutsetter demokratisk kontroll over naturressurser, goder, internasjonale standarder og lokal forvaltning. Demokratisk kontroll og rettferdig fordeling av fellesskapets verdier må utgjøre selve grunnlaget for all internasjonal handel med og investering i naturressurser. Dette vet Norge, hvor statlig eierskap og befolkningens krav om medbestemmelse og økonomiske andeler fra naturressurser har ført til økonomisk vekst og velferd for alle. Norske selskaper har i økende grad økonomiske forbindelser i land med demokratiske utfordringer, problemer med korrupsjon og mangel på anstendige arbeidsforhold. Flere av disse selskapene er delvis eid av den norske stat, noe som forplikter norske myndigheter til handling. At det etableres demokratisk kontroll over naturressurser i alle land. At norske myndigheter legger til rette for at offentlig eierskap kan tas i bruk som et viktig utviklingspolitisk virkemiddel i handel med naturressurser i udemokratiske land, og at disse selskapene ikke drives av rene profitthensyn. At Statens pensjonsfond utøver aktivt eierskap ut i fra etiske retningslinjer, og ved manglende gjennomslag trekker seg ut av alle direkte og indirekte investeringer i selskaper som bryter menneskerettighetene og FN konvensjonene. 460 461 462 12
463 464 465 466 467 468 469 470 471 472 473 474 475 476 477 478 479 480 481 482 483 484 485 486 487 488 489 490 491 492 493 494 495 496 497 498 499 500 501 Gjeld, kapitalflukt og Statens Pensjonsfond Utland (SPU) Urimelige lånebetingelser har i lang tid skapt gjentatte gjeldskriser i verden. Fortsatt er flere land i Sør tvunget til å betjene høyere gjeldsbyrder enn de mottar i bistand. Mange av disse lånene er tidligere innfridd til autoritære og undertrykkende regimer, som ikke har brukt pengene til å trygge egen befolkning slik de skulle. I stedet sitter befolkningen igjen med regningen, og blir skadelidende. Slike lån burde anses som illegitime og slettes. Det er behov for en permanent og uavhengig, internasjonal gjeldsslettemekanisme som sikrer at land og dets befolkning ikke blir skadelidende for tidligere inngåtte illegitime lån, og når gjeldskrise inntreffer sikrer en rettferdig løsning for både mottaker og kreditorer, og maktjevne forhandlinger mellom partene. Fremdeles finnes få bindende lover og retningslinjer for ansvarlige, rettferdige lån og finansieringer internasjonalt. Uten dette er det svært vanskelig å skape ansvarlige og rettferdige låne- og finansieringsordninger. Derfor trengs regler og strukturer som er stabile og forutsigbare, og hindrer akkumulasjonen av illegitim og urimelig høy gjeld. Disse må sørge for å tilrettelegge for demokratisk forankring i låntakerland, åpenhet i alle låneprosesser og ansvarlighet hos alle parter. Samtidig uteblir store summer til land i Sør på grunn av kapitalflukt. Selskapers kapitalflukt fra verdens land, utgjør årlig om lag 750 milliarder USD, mens verdens bistand utgjør 120 milliarder USD. Dette er enorme beløp som ikke blir beskattet til landene selskapene operer i, og som kunne kommet til gode f.eks. utvikling av helse- og utdanningssystemer, infrastruktur og arbeidsplasser. Gjennom Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond Utland (SPU), investerer Norge store summer internasjonalt som kan bidra til å sikre rettferdig fordeling av ressurser eller det motsatte. Til tross for de etiske retningslinjene fondet er underlagt, har man gang på gang blitt konfrontert med fondets investering i verstingselskaper som skader miljø, overkjører arbeiderrettigheter eller bidrar til økt korrupsjon. Selv om Norge har vært en pådriver for ansvarlige låns- og finansieringsordninger internasjonalt, låner Norge fremdeles ut penger til andre stater gjennom Oljefondets statsobligasjoner, som ikke er underlagt etiske retningslinjer. De siste årene har Oljefondets investeringer i statsobligasjoner økt kraftig og utgjør nå om lag 600 milliarder NOK. Lån gjennom statsobligasjoner har ført til at Norge fortsatt investerer i land som er dokumentert ansvarlig for grove menneskerettighetsbrudd. At Oljefondet må gå i spissen for ansvarlig investeringspraksis, og at investeringene i land i Sør blir gjort på en måte som kan bidra til bedre fordeling og være underlagt demokratisk kontroll. At Oljefondet fortsatt må utøve aktivt eierskap ut fra etiske retningslinjer, og trekke seg ut av alle investeringer i selskaper som bidrar til brudd på menneskerettighetene og FNkonvensjonene. At Oljefondets investeringer i statsobligasjoner må underlegges etiske krav. 13
502 503 504 505 506 507 508 509 510 511 512 513 514 515 516 517 518 519 520 521 522 523 524 525 526 527 528 529 530 531 532 533 534 535 536 537 538 539 540 541 542 Palestina At Etikkrådet videreføres som et organ uavhengig av Norges Bank, med ressurser store nok til klare anbefalinger om uttrekk av selskaper som bidrar til menneskerettighetsbrudd. At Norge innfører land-for-land rapportering som standard for selskaper i alle bransjer At norske myndigheter jobber for opprettelsen av et eierskapsregister, som muliggjør tilbakesporing av ansvarlige personer for en selskaps virksomhet At norske myndigheter viderefører gjeldsletteinitiativet iverksatt av UNCTAD, og er en pådriver for opprettelsen av en rettferdig gjeldsslettmekanisme At Norge fortsetter å være en pådriver for etablering av internasjonale rammeverk for ansvarlige låns- og finansieringsordninger Mer enn 60 år etter opprettelsen av staten Israel lever fortsatt over fire millioner palestinere som statsløse flyktninger i Midtøsten. Selv om deres rett til å vende tilbake er slått fast av FN nektes de å returnere til sine hjem av Israel. De har heller ikke fått noen kompensasjon. I samfunnene der flyktningene har levd i mellomtiden har mange grunnleggende rettigheter uteblitt, som retten til deltakelse, organisering, statsborgerskap og retur. Det er derfor stort behov for økt fokus på de palestinske flyktningenes situasjon og rettigheter, og økt støtte til deres mobilisering for sin sak. Siden opprettelsen av staten Israel har palestinerne på Gaza og Vestbredden blitt fordrevet fra stadig større deler av sitt tradisjonelle leveområde. Palestina har blitt oppgradert til observatørstat i FN, men undertrykkingen fortsetter. Israels manglende respekt for grensene vedtatt av FN og den stadig økende okkupasjonen, er folkerettsstridig. Den enorme uretten begått mot det palestinske folk kan ikke fortsette. Muren, som blir lengre for hver dag, sementerer Israels okkupasjon. Dette resulterer i enorme vanskeligheter for den palestinske befolkning som stenges ute fra sine olivenlunder, splittes fra sine familier og får innskrenket til det absolutte sin rett til å bevege seg fritt i eget land. En diplomatisk løsning kveles stadig av israelske politikeres uvilje. Vi må legge press på Israel slik at de etterkommer internasjonal lov og respekterer palestinske rettigheter. Et viktig virkemiddel for å skape dette presset er BDS; Boikott, Deinvestering og Sanksjoner. Gjennom Unified Palestinian Call for BDS har palestinerne selv uttrykt et ønske om boikott, og mener dette er det beste middelet vi har til rådighet i dag. Akademiske institusjoner er meningsbærere i samfunnet og forskning, særlig innen arkeologi og historie, og har blitt brukt aktivt i Israels rettferdiggjøring av den folkerettsstridige okkupasjonen av Palestina. Kulturell og akademisk boikott er som handelsboikott et verktøy for å oppnå press. Det handler om å tvinge israelere som ikke er engasjerte i konflikten til å forholde seg til palestinernes situasjon, om å gjøre det umulig å være likegyldig. Som ved økonomisk boikott er ikke akademisk og kulturell boikott noe mål i seg selv. Det er kun et middel og vil ta slutt i det okkupasjonen opphører. Byggingen av israelske bosettinger fortsetter hver dag på palestinsk land og Israels tyveri av palestinske ressurser stanser ikke. Palestinske statsansatte får ikke utbetalt lønn og strømmen kuttes stadig som en del av Israels okkupasjon. Reaksjonene fra det internasjonale samfunnet blir sterkere, 14
543 544 545 546 547 548 549 550 551 552 553 554 555 556 557 558 559 560 561 562 563 564 565 566 567 568 men ingen handler. Tilstrekkelig press på Israel uteblir, og okkupasjonen fortsetter og forverres hver dag. Palestina må være øverst på dagsorden når Norge engasjerer seg i Midtøsten! At okkupasjonen av Palestina opphører umiddelbart, og muren rives! At norske myndigheter adresserer og viderefører presset på Israel ved enhver anledning, og går i bresjen for et økt press på Israel fra FN. At sanksjoner og boikott som virkemiddel mot okkupasjonen videreføres og forsterkes. LO, fagforbundene, norsk importnæring, kulturinstitusjoner, læringsinstitusjoner og den norske stat må bli med. At statens pensjonsfond utøver aktivt eierskap, og ved manglende gjennomslag trekker seg ut av alle direkte og indirekte investeringer i selskaper som bidrar til opprettholdelse av den ulovlige okkupasjonen av Palestina At den norske regjering anerkjenner en palestinsk samlingsregjering, støtter den økonomisk og jobber aktivt for at palestinerne kan stå samlet om sine krav. At norske myndigheter anerkjenner en palestinsk stat. At norske myndigheter øker fokuset på de palestinske flyktningene i Midtøsten, og arbeider aktivt for at deres rettigheter blir ivaretatt i påvente av retur. 569 570 571 572 573 574 575 576 15
577 578 579 580 581 582 583 584 585 586 587 588 589 590 591 592 593 594 595 596 597 598 599 600 601 602 603 604 605 606 607 608 609 610 611 612 613 HUMANITÆR NEDRUSTNING Med «humanitær nedrustning» menes alle prosesser (operasjoner og påvirkningsarbeid) som reduserer og forhindrer sivile lidelser forårsaket av våpen og ammunisjon, og der sivilsamfunnsaktører spiller en avgjørende rolle. Dette er nedrustning som tar utgangspunkt i og styres av humanitære krav og utviklingsmål, og ikke av hensyn til strategiske, nasjonale interesser og internasjonal stabilitet. Minekonvensjonen og Klaseammunisjonskonvensjonen er så langt de viktigste resultatene av dette arbeidet. Norsk Folkehjelp er en verdensledende aktør innen humanitær mine- og eksplosivrydding med over 20 års erfaring med å finne og ødelegge miner, blindgjengere fra klasebomber og andre eksplosive krigsetterlatenskaper. For at dette arbeidet skal ha en varig effekt, må man også arbeide proaktivt og forebyggende. Norsk Folkehjelp var en sentral sivilsamfunnsaktør i det internasjonale arbeidet som førte til et forbud mot antipersonellminer/landminer (1997) og klaseammunisjon (2008), og er fortsatt en viktig påvirkningsaktør i implementeringen av disse forbudene. Dette politiske påvirkningsarbeidet er også viktig når det gjelder andre typer våpen. Til tross for at internasjonal humanitærrett er tydelig på viktigheten av å skille mellom militære og sivile mål finnes det fortsatt våpen som ikke diskriminerer mellom bonde og soldat, eller skolebuss og beltevogn. Mens bruken av miner og klasevåpen har gått kraftig ned vokser atomtrusselen seg stadig større, og andre eksplosive våpen er i stadig utvikling. Vi må være våkne og presse myndighetene til å ta ansvar og arbeide for internasjonale forbud mot alle typer våpen som ikke diskriminerer mellom sivile og stridende. Miner og klaseammunisjon Landminer brukt i konflikt kan ta liv flere tiår etter at både våpenhviler og fredsavtaler er inngått. Uskyldige sivile blir rammet og deres livsgrunnlag blir ødelagt. Miner er på denne måten et stort hinder for utvikling og gjenoppbygging etter konflikt, og fører til brudd på menneskerettigheter og undergraver demokratisk deltakelse. Blir ikke områder ryddet for miner, kan ikke flyktninger vende hjem, barn gå til skolen eller jorden dyrkes. Vi tror på humanitær minerydding, hvor fokuset er at man skal rydde miner der lokalsamfunnet finner det mest nyttig. Gjennom å rydde områder for miner kan disse tas i bruk som skolegårder, jordbruksområder eller fotballbaner. Klaseammunisjon medfører på samme måte som miner vilkårlig drap og lemlestelse av sivile. Derfor er det veldig positivt at både landminer og klasevåpen er forbudt! 117 land har signert klaseammunisjonskonvensjonen (CCM), og 89 land har ratifisert den. Hele 162 land har tilsluttet seg og ratifisert (unntatt èn stat) minekonvensjonen (MBT). Fortsatt er det 81 stater som ikke er tilsluttet CCM og 32 stater er ikke tilsluttet MBT. Selv om vi har kommet langt i universalisering av avtalene har vi ikke kommet langt nok. At norske myndigheter bidrar til videre universalisering av MBT og CCM og legger press på de land som ikke har signert avtalene i alle relevante fora. 614 16
615 616 617 618 619 620 621 622 623 624 625 626 627 628 629 630 631 632 633 634 635 636 637 638 639 640 641 642 643 Atomvåpen Atomvåpen er det eneste masseødeleggelsesvåpenet som ikke er forbudt. Nå er tiden inne for et forbud. Ni land har i dag tilsammen 16 000 atomvåpen. USA og Russland har omtrent 2000 av sine våpen i såkalt høy beredskap, hvilket vil si at de kan skytes ut i løpet av få minutter. De fleste av disse våpnene har mange ganger mer sprengkraft enn atombombene som ble sluppet over Japan i 1945. Ett enkelt atomstridshode vil kunne drepe millioner av mennesker, og bruk av slike våpen er i strid med folkerettens krav om distinksjon mellom sivile og stridende. Atomvåpenstatenes motvilje mot å ruste ned har økt sjansen for at andre land eller terrorister vil skaffe seg slike våpen. Jo flere som har fingeren på utløserknappen, jo mer utrygg vil verden bli. Den eneste garantien mot spredning og bruk av atomvåpen er et absolutt forbud mot kjøp, salg, produksjon, bruk og lagring. Lederne i enkelte atomvåpenstater har nylig gitt uttrykk for en visjon om en atomvåpenfri verden. USA, Kina, India, Storbritannia og Russland snakker alle varmt om denne visjonen. Samtidig sier disse lederne at så lenge atomvåpen finnes, vil de forbeholde seg retten til å ha disse våpnene i sine arsenaler. Atomvåpenstatene fortsetter å bruke milliarder på å modernisere sine atomvåpen penger som kunne blitt brukt på helse, utdanning og andre livsviktige tjenester. Til tross for at de er juridisk forpliktet til å gjøre det, har atomvåpenstatene ennå ikke lagt en plan for hvordan de skal nå målet om en atomvåpenfri verden. Ingen stat vil ruste ned eller signere en konvensjon som forbyr atomvåpen uten å føle presset fra grasrota de potensielle ofrene for atombombens konsekvenser. Vi er grasrota. Vi skal skape presset. At alle atomvåpenstater starter nedrustning umiddelbart At norske myndigheter aktivt støtter opp om og deltar i internasjonale forhandlinger om en konvensjon som forbyr atomvåpen etter samme modell som mine- og klasevåpenkonvensjonene, og tilslutter seg de prosesser som vil legge til rette for slike forhandlinger, som Austrian Pledge. At forbud mot atomvåpen blir totalt og forbyr produksjon, transport, kjøp, salg, bruk og lagring. 644 645 646 647 648 649 650 651 652 653 654 Norge som våpeneksportør Norge har hatt en svært sentral rolle i arbeidet som førte til et forbud mot miner og klaseammunisjon. Samtidig tjener Norge store penger på produksjon og eksport av våpen, noe som svekker vår troverdighet i forhandlinger med andre land om nedrustning. Vi kan ikke godta at «fredsnasjonen» Norge tjener penger på krig og vi må derfor stille våre politikere til ansvar. Det er uakseptabelt at Norge eksporterer våpen og våpenkomponenter til stater som igjen kan selge det videre til stater som bryter folkeretten. For å sikre at Norge ikke eksporterer våpen til land i krig må norske regler for eksport av våpen skjerpes, blant annet gjennom innføring av sluttbrukererklæring på våpenkjøp. En slik erklæring gjør at land som kjøper norske våpen og våpenkomponenter ikke kan selge disse videre uten Norges samtykke. Disse eksportreglene må også gjelde for norske selskaper 17
655 656 657 658 659 660 661 662 663 664 665 666 667 668 som produserer våpen i utlandet. I tillegg må norske myndigheter gå imot innføringen av handelsavtaler som kan føre til økt liberalisering av forsvarsrelaterte varer og gjøre det vanskeligere å holde oversikt over hvor norske våpenkomponenter ender opp. Norske våpen og våpenkomponenter skal ikke bidra til å bryte menneskerettigheter og ta sivile liv. At norske myndigheter krever sluttbrukererklæring fra alle land vi selger krigsmateriell til. At norske myndigheter etablerer kontrollrutiner og sanksjonsmekanismer for å sikre at sluttbrukererklæringene overholdes. At norske myndigheter går imot avtaler som kan føre til økt liberalisering av forsvarsrelaterte varer og gjøre det vanskeligere å holde oversikt over hvor norske våpenkomponenter ender opp. 669 670 671 672 673 674 675 676 677 678 679 680 681 18
682 683 684 685 686 687 688 689 690 691 692 693 694 695 696 697 698 699 700 701 702 703 704 705 706 707 708 709 710 711 712 713 714 715 716 UNGDOMSMAKT Norge gir bistand til en rekke land i sør, og har dermed muligheten til å bidra til demokratiutvikling på barn og unges premisser i disse landene. Barn og unge er mer enn en målgruppe for bistand, de har også evnen til å skape endring i det sivile samfunn der de lever. Å kunne delta betyr å få ansvar, og er en skole i demokrati for unge som skal bli ledere i samfunnet i fremtiden. Å sikre barns rett til deltakelse er både en strukturell utfordring og et arbeid som må gjøres hver dag i møte med samarbeidsland og internasjonale institusjoner. I flere land er gjennomsnittlig levealder så lav at ungdom utgjør nærmere 50% av befolkningen. Da er det et demokratisk problem at store deler av verdens unge ikke har mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen og egen livssituasjon. Artikkel 12 i FNs Barnekonvensjon slår fast at barn og unge har rett til å gi uttrykk for sine meninger og få innflytelse i saker som angår dem. For at deltakelsen skal være reell, må den skje på barn og unges egne premisser. Manglende satsning på barn og unge er kortsiktig planlegging. For å skape en bærekraftig og fremtidsrettet samfunn må barn og unges rettigheter ivaretas, noe annet er et direkte hinder for utvikling. Ungdomsmakt handler ikke bare om retten til å bli hørt i de sakene som direkte angår ungdom, men også om retten til å få være med og forme samfunnet vi lever i. Det er vår fremtid og vi har rett til å være med å bestemme hvordan den skal se ut. Derfor må unge stemmer bli hørt når spørsmål om asylpolitikk, nedrusting og bistand diskuteres i Norge. Internasjonalt foregår det mange store omstillingsprosesser med regimeskifter og fredsprosesser. I disse landene er det viktig at ungdom blir hørt. Det er de unge som skal leve i fred med hverandre i årene som kommer, og det er avgjørende at de får spille en aktiv rolle i fredsforhandlingene. At norske myndigheter skal, i møter med myndighetene i samarbeidsland, stille spørsmål om barn og unge blir hørt i saker som angår dem. At norske myndigheter stiller krav til alle mottakere av norsk bistand om at barn og unge får delta aktivt i utvikling og gjennomføring av prosjekter som angår dem. At Norge er en pådriver for å sikre barn og unges innflytelse i lokale, nasjonale og internasjonale fora, og arbeider for en finansieringsordning for å sikre deltakelse fra ungdom i sør på arenaer som angår dem. At norske myndigheter ratifiserer klageordningen til FNs barnekonvensjon. At norske myndigheter tar til orde for at ungdom skal inkluderes i fredsprosesser 19
717 718 719 720 721 722 723 724 725 726 727 728 729 730 731 732 733 734 735 736 737 738 739 740 741 742 743 744 745 746 747 748 749 ORDLISTE ASYLINSTITUTTET Fellesbetegnelse for det lov- og regelverket som omhandler hvordan staten Norge forholder seg til asylsøkere, og de organer i Norge som behandler og håndterer asylsøknader samt følger opp i ettertid. Utlendingsdirektoratet (UDI) er den delen av asylinstituttet som saksbehandler asylsaker og har ansvar for blant annet mottak, og Utlendingsnemnda (UNE) er et klageorgan for de som har fått avslag på sine asylsøknader. ASYLSØKER Alle som ankommer et land uten å være anerkjent som en flyktning på forhånd, og søker asyl, er asylsøkere (UDI 2009). ATOMVÅPEN Atomvåpen er de eneste våpnene som kan utslette hele den menneskelige sivilisasjon i løpet av få timer. Atomvåpen lages av anriket uran (U) og syntetisk fremstilt plutonium (Pu). Kraften i et atomvåpen ligger i evnen til å frigjøre energien som holder atomkjerner sammen. Denne frigjøringen kalles en kjernereaksjon og er én million ganger kraftigere enn vanlige, kjemiske våpen. Eksperter kaller ofte atomvåpen for kjernevåpen eller kjernefysiske våpen BISTAND Bistand er utviklingshjelp, ofte i form av økonomiske overføringer fra et land til et annet. Forbindes ofte med vestens økonomiske overføringer til land i sør. DISKRIMINERING Diskriminering referer til å behandle noen mindre gunstig enn andre. Brukes for å betegne en urimelig forskjellsbehandling av for eksempel individer og etniske grupper på bakgrunn av hudfarge, seksuell legning, politisk og religiøs overbevisning, nasjonalitet, kjønn, eller lignende (Stoltz m.fl. 2013). DUBLIN II Avtale som sier at det landet hvor personen først søkte asyl skal ta hånd om søkeren eller sende søkeren hjem. Personen kan som hovedregel ikke søke asyl i flere land innenfor samarbeidet. ENSLIGE MINDREÅRIGE ASYLSØKERE Enslige mindreårige asylsøkere er barn og ungdom under 18 år som kommer til Norge for å søke asyl, uten følge fra foreldre eller andre som utøver foreldreansvar for dem (NF 2011:14). FORDOMMER Forhåndsantakelser vi gjør oss om andre menneskers karakter og egenskaper basert på disse personenes utseende, kulturelle særtrekk, nasjonalitet, religion, seksuelle legning eller annet. 20