Prolog. Midnight strikes in the darkest night of her live, she cries. All her dreams are dying. Midnight strikes in the darkest night she s in tears. She hears, a million angels screaming in pain Lafee Midnight strikes. Kvelden var mørk og stille. Den våte asfalten trakk til seg alt lyset fra gatelyktene og lot nabolaget ligge i et dunkelt mørke, i påvente av hva som skulle komme til å skje den kvelden. Den mørke gaten var omsluttet av kveldens kalde stillhet. ingenting kunne vitne om at om dagen var denne gaten, ja faktisk hele nabolaget, oversvømt av liv, latter fra barn og lyden av motoren til biler som passet på å kjøre sakte. Det var en høstkveld, de fleste barna var inne og så på barne-tv, mens foreldrene gjorde klar middagen. Riktig nok var det sent på høsten det var mørkt og alle holdt seg innendørs allerede før klokken åtte på kvelden. Dagen hadde forløpt i et veldig normalt og kraftig høstregn. De fleste barna hadde holdt seg innendørs, da de tunge mørke høst skyene gjorde natten stjerneløs og truet med å la tunge dråper falle ned over verden igjen. Det var slik en anspent stillhet ute. En hver lyd ville kaste seg langt i kveld, selv en katt ville klare å skape en hul lyd i form av et ekko. I det fjerne hørte man en bil som nærmet seg i en voldsom fart, før den bremset så kraftig at bremsene hylte. Bilen stanset. Stillheten var tilbake. Det var ikke stille så lenge, dersom man anstrengte seg kunne man høre en svak klikking av et par høyhelte sko som klikket lavt mot asfalten. Lyden var unaturlig lav, som om eieren ikke veide noen ting og så vidt var nedi asfalten. Lyden fra skrittene kunne fortelle en hver hvilken naturlig myndighet som var over henne, skrittene var lange og raske. Allerede før en kunne se henne i lyset fra en av lyktestolpene kunne man forestille seg hvordan hun så ut: en høy slank dame, håret satt i en stram knute i nakken, antagelig hadde hun briller og holdt munnen i et slikt stivt høflig kaldt smil, rette skuldre og med hode høyt hevet på en litt arrogant måte mens hun betraktet verden med en overlegenmine. Alt ved lyden av skrittene hennes ville får en hver til å tenke på en streng lærerinne fra 60-tallet.
De fleste få sjokk av det som kom til syne. En liten nett skikkelse beveget seg kjapt nedover gaten langsmed fortauet, gikk forbi et "barn leker skilt". Ut i fra den spede skikkelsen å dømme var jenten, det var helt klart en jente og ikke en dame, ikke mer enn en sytten eller atten år. Håret hennes var langt, hang løst ned over skuldrene hennes og flommet rundt henne som en fyldig mørk kappe. Hun var kledd i et passe anstendig antrekk, et kne langt mørkt skjørt, knestrømper, svarte høyhelte lakk sko og en svart, lang kåpe som hang åpen rundt henne. Ut i fra holdningen hennes å dømme var hun strengt oppdratt, hun hadde en god holdning. Skuldrene var rette og hodet hennes var høyt hevet. Ved porten til en stor rød villa med sort murstein tak stoppet hun opp. Selv visste ikke jeg noe om hva som foregikk uten for, der jeg lå og sov i sengen min. Det som var i ferd med å skje skulle jeg komme til å glemme senere. Det tok et kort øyeblikk før hun lukket opp jernporten og gikk opp den grusbelagte innkjørselen. Bevegelsene hennes var veldig grasiøse, som om hun danset eller kanskje svevde litt over bakken. Skrittene hennes laget ingen lyd, det var som om de brått hadde glemt hvordan de gjorde det. Fra vinduene på huset kom det et behagelig lys som ønsket hvem som helst velkommen. Jenta gikk bort til døra og ringte på. Det varte ikke lenge før en mann i midten av trettiårene åpnet. Øynene hans så jenten umiddelbart. Ansiktet hans ble blekt. Øyenbrynene ble senket. "Hva gjør du her?" freste han, som om det var en dyp fornærmelse at jenta banket på. Selv om han så sint ut, var det uunngåelig å se skrekken som var bredt utover ansiktet hans. Hissige røde flekker bredde seg utover i ansiket hans. "Jeg ønsker kun å snakke med Dem" sa jenta. Hun snakket på en stiv, stakkato måte som gjorde at setningen hørtes feil ut, som om den egentlig skulle bli sagt på et annet språk. "Vi har ikke mer å snakke om" svarte mannen i en hissig tone. "Jeg ber Dem, jeg ønsker å gi Dem et råd og jeg vil gjerne be Dem om en ørliten tjeneste. Så snart jeg har fått sagt det jeg ønsker og diskutert dette kortfattet med Dem vil jeg reise og aldri plage Dem igjen. Det forsikrer jeg Dem om, det vil være som om jeg aldri har eksistert" Tonen hennes hadde blitt mismodig, ja kanskje sørgelig. Men til tross for missmodigheten var stemmen hennes vakker, som å høre de første fuglene etter at snøen letter om våren. Den var lett og lys. "Tar det lang tid? Tid er noe jeg ikke har mye av" sa mannen i en mer irritert tone og åpnet døren litt mer for å by henne inn, men enda ikke langt nok til at hun kunne komme inn igjennom døren. "De har mer enn nok tid til en liten prat Hr. Walter... men jeg forsikrer Dem det skal ikke ta langt
tid, faktisk har jeg også annet jeg er nødt til å komme tidsnok til. Når sant skal sies har jeg et fly jeg må rekke." sa jenten, hun hadde begynt svaret med et hånelig snev i stemmen, men avsluttet med den samme stive høfligheten. "Ja så kom inn da. Fem minutter. Det er alt du får!" sa Walter, de røde flekkene hadde bredd videre nedover halsen hans mens han tvang seg selv til å slippe henne inn. "Fem minutter er alt jeg trenger, og ti er det meste jeg kan avse" svarte jenten før hun smatt inn med et smil om de bleke leppene. Inne var det varmt, på kjøkkenet var det en lavstøy fra at noen hakket opp grønnsaker. Jenta skar en grimase før hun rettet blikket mot Walter. "Thomas Walter.." sa hun omsider, som om hun sa navnet hans for første gang og ville føle hvordan det fløt over leppene. "Hva vil du snakke om?" hisset Thomas, de hissige flekkene hadde bred seg så mye utover at de nesten dekket hele fjeset. Egentlig så han ut som en ganske solid kar, han hadde et rundt ansikt med et kraftig hake parti, og en nese som så ut til å være for liten til å passe med den brede pannen, øynene var grå og satt dypt i hodeskallen. Leppene var slanke og stramme, den eneste delen av ansiktet som faktisk passet til nesen. Ørene var en anelse for store og var delvis skjult bak hans halvlange brune hår. "De stiller meget med spørsmål om meg og..." lenger kom hun ikke før en kvinne på Thomas alder kom ut fra kjøkkenet og inn i gangen. "Hvem er hun?" spurte kvinnen i en hyggelig tone, selv om øynene hennes gransket jenten med mistenksomhet. Kvinnen var lav og litt små lubben, kort blondt hår kun ned til midten av nakken og sto kanskje ikke helt til mannen sin. "Dette er..." "Jeg er Christina, hyggelig å møte Dem, Karoline, Thomas har talt så meget vel om Dem" sa jenten blidt, rakte frem hånden og tok et skritt forbi Thomas. "Hyggelig" sa Karoline, på tonen å dømme mente hun det mot satte. "Så, skal du bli til middag?" Karoline tenkte etter om hun hadde kuttet opp nok så det ble nok mat til alle. Jenten flirte som noe, antagelig en intern vits. Thomas sendte henne et advarende blikk. "Jeg vil
nødig være til bry, og jeg er dessverre i faren til et annet sted. Kanskje ved en annen anledning svarte hun, smilte bredt og lot den utrakte hånden falle. Øynene hennes glittret, selv om de var mørke. Enten var pupillen hennes bred seg ut over hele irisen eller så hadde hun så mørke øyne at de så svarte ut. På en merkelig måte var de tomme. "Men jeg insisterer, du må så gjerne bli." sa Karoline og forsvant ut på kjøkkenet. Thomas gjorde tegn til jenta at hun skulle bli med. Thomas og jenta satte seg ved kjøkkenbordet, som var dekket for tre. "Du skulle forklare meg noe" minnet Thomas henne på, det var tydelig at han ville ha jenta ut så fort som mulig. Karoline hadde stelt seg ved en kjøkkenbenk for å kutte ferdig purreløken til grønnsakssuppen. "Vel, Det at de stiller så mange spørsmål, jeg vil gjerne at De stopper med det. Jeg ønsker ikke noe oppstyr, heller ikke vil jeg noen noe vondt.." det virket ikke helt som jenta visste helt hvordan hun skulle formulere seg. "Men du gjør andre vondt, andre mennesker" insisterte Thomas. "Det er ingen som lider spesielt lenge, jeg er ikke ond, men jeg vil ikke dø." Sa hun. Hun visste hun var egoistisk, kanskje slike som henne fortjente å dø. "Det må da finnes andre muligheter" sa Thomas, tonen hans var inntrengende. Det finnes ingen andre veier, eller muligheter. Ikke som holder i lengden, og som regel gjør det med skade enn nytte å prøve. Tro meg jeg har prøvd sa hun stemmen var mer trist nå og hadde mistet den overhøflige tonen. Hun hadde prøvd, hun hadde virkelig prøvd. Hvordan klarer du å leve med det? utbrøt Thomas for han var dette helt absurd, ingen kunne gjøre slike ting å gå igjennom livet uten anger. Thomas, jeg er ikke et menneske. Jeg verken hører, føler eller ser på samme måte som deg. Det trodde jeg du, av alle, forstod sa hun og så bort på mannen. Hun senket brynene og knøt nevene hardt sammen. Thomas og konen hans kunne leve et normalt menneskelig liv, uten å bekymre seg for annet en jobb eller andre elementære ting. Jenten hadde ikke levd normalt på en evighet, og hadde knapt fått tid til å leve som et i den korte perioden hun hadde vært menneske selv, om hun noen gang hadde vært et. Karoline fulgte ikke lenger med på hvordan hun kuttet grønnsakene, men stirret på ektemannen og jenta ved bordet.
At det var en feil å komme hit, hadde jenten allerede begynt å forstå. Det føltes som om noe var galt, noe kom til å skje. Så det du sier er at du er.. Ja, Deres teorier er sanne, men ikke alle. Det er uansett ikke viktig hvilke som er sanne eller ikke, jeg ønsker bare at De ikke skal gå rundt å plapre til andre om hva De tror og mener om dette. Vær så snill, ikke gi meg flere grunner til å komme efter Dem sa hun, selv om hun holdt den høflige tonen, var det umulig å unngå å høre den underliggende trusselen i ordene hennes. Hvorfor skulle jeg ikke plapre ut om deg? Du dreper mennesker. Uskyldige mennesker, de er kun på feil sted til feil tid, det er ikke deres skyld. Du bare slakter de ned som en mannevond ulv sa Thomas i en hissig tone, ansiktet hans ble fort rødt når han hisset seg opp. Jeg slakter ingen, jeg overlever. Ordene kom mer som bjeff en som ord. Å jasså begynte Thomas. Jenten holdt opp en hånd for å be han være stille Dreper ikke dere dyr som du spiser? Har dere ikke kuer sperret inne for at de skal produsere melk for dere?! Utnytter ikke dere uskyldige dyr? Avler opp kylling bare for at den skal slaktes og spises? hun snakket i en voldsom fart i en sint tone men hun hevet ikke stemmen. Det er dyr du snakker om nå svarte Thomas kvast og skulte på jenta, hvordan kunne hun sammenlikne noe slik? Akkurat det, dyr, de er dyr, mennesker er dyr. Hvorfor tror dere mennesker at dere er så mye bedre enn alt annet? Bare fordi dere liker å innbille dere at dere har litt høyere intelligens enn andre dyr? Og så er dere helt ute av stand til å forstå at dere faktisk aldri hadde vært på toppen av næringskjeden, om dere ikke bodde i hus som rovdyr ikke har intelligens til å komme inn i. Men et faktum er at dere faktisk aldri har vært på toppen av næringskjeden! Aldri. Jeg er på toppen av næringskjeden, vi er! sa hun og stirret på mannen med intense intelligente øyne. Thomas satt forstummet, ute av stand til å svare henne. Vi er så meget mer intelligente enn dere, sterkere, raskere. Ja bedre enn dere i alle mulige måter. Greit vi er mer dyriske. Men vi er logiske, og strategi er også en av våre sterke sider. Noe du også bør vite er at jeg er langt mer sivilisert en de fleste individer av min rase Hun øynene hennes så etter en reaksjon. Thomas begynte å le, en hånelig latter. Du er mer sivilisert enn andre vampyrer, virkelig? et stygt glis hadde bredt seg utover ansiktet hans, og noe nytt var kommet opp i øynene hans, noe mørkt.
Ja, de fleste andre tar seg mer til rette og spiser langt oftere enn hva jeg gjør, slik dere slakter mer dyr enn dere behøver. svarte jenta, blikket hennes flakket litt og hun så seg rundt. Karoline hadde stoppet å kutte opp grønnsaker. Hun hadde et forvirret uttrykk i ansiktet. Ingen ved bordet så ut til å huske at hun var tilstede. Allikevel, det forandrer ingenting. Du dreper mennesker, akkurat kom alle andre av din rase. sa han, det sto tydelig skrevet i ansiktet hans at dette var et øyeblikk han hadde ventet på. At han hele tiden hadde visst at samtalen skulle ta denne vinklingen. Et stort glis var plantet i ansiktet hans, som en grisk unge som nettopp hadde fått viljen sin mot alle ods, eller kanskje mer i skadefryd. Du samarbeider med P.T. sa jenta i en spiss tone og hevet øyenbrynene, ting begynte å falle på plass for henne Klart jeg gjør sa Thomas, han rettet seg opp og hevet hode. Dette var noe han var stolt av. Hva har de lovet deg? Evig rikdom? Evig liv? Vann fra ungdommen kilde? jenta flirte, som om hun visste som ingen andre i rommet visste. Hvis du vil vite det, betaler de meg rikelig. svarte Thomas og smilte griskt Men nok prat, la oss finne ut hvor sivilisert du egentlig er. Han tok frem en kniv fra under bordet, den hadde vært festet der. Jeg ville ikke gjort det der om jeg var deg jentas smilende lepper kruset seg opp i noe som liknet mer som en revs glis før den bet hode av haren. Å, det kommer til å gå bra. Jeg har spist en masse hvitløk den siste uken. Jeg forventet faktisk at du skulle komme for flere dager siden. Thomas gliste og kjørte knivspissen igjennom genseren og inn i armen før jenta fikk tid til å formulere et svar. Flott, jeg elsker sterkt krydderet mat flirte hun mens øynene festet seg på kniven i mannens arm. Sakte begynte pupillene å utvide seg mer, helt til øynene så ut som svarte klinkekuler. Hun glodde på armen som et barn som glodde på sin favorittsjokolade. Mannens ansikts utrykk forandret seg. Det røde forsvant og huden ble blek. Noen hadde feil informert han, det forsto han nå. Noen hadde lurt han, og nå var det ingen vei tilbake, kniven var allerede plantet dypt i armen. Litt blod piplet ut, sakte begynte han å trekke kniven ut av armen, millimeter for millimeter. Jenta fulgte kniven med øynene. Fem centimeter over armen slapp Thomas kniven og den falt i gulvet. Jentas øyne festet seg på
armen, der blodet allerede strømmet nedover. Den endeløse svarte tomheten i øynene hennes nærmest pulserte. Karoline sto fastfrosset av forskrekkelse midt på gulvet, hun hadde tatt et par skritt mot ektemannen da han stakk kniven inn i armen. Brått uten forvarsel kastet jenten seg mot Thomas og tennene hennes satt i armen hans før Karoline rakk å reagere. Thomas satte i et brøl som ble etterfulgt av et skrik fra Karoline. På under et minutt ble Thomas helt grå i huden og han falt slapt ut av stolen og ned på gulvet. Jenten reiste seg og snudde seg mot Karoline. Leppene hennes dryppet friskt blod og øynene hennes lyste av en dyrisk galskap, som en hund med rabies. Karoline rygget bakover og vekk fra vampyren, men hun kom ikke lenger enn tilbake til kjøkkenbenken. Blikket flakket rundt, på jakt etter en utvei, eller en vei rundt. Øynene var blasse, og hun ville ikke lenger handle rasjonelt. Vampyren befant seg i mellom Karoline og utgangen. Karoline løpt mot døra ut av kjøkkenet og rett i armene på vampyren. Hun åpnet munnen og skrek, men skriket ble kjapt brutt da vampyren satte tennene i strupen på henne. Jeg hadde våknet allerede av de første skrikene, og sto ved døren min og lyttet. Livredd klamret jeg meg til dørhåndtaket med noen svetteperler rant nedover pannen min. Situasjonen var ute av kontroll for meg, jeg ante ingenting om det som skjedde. Gulvet var kaldt mot de nakne føttene mine. Da stillheten senket seg, samlet jeg alt motet jeg klarte og åpnet døren