Prestegård (gbr. nr. 77/1) og Eikertun Sykehjem, Hokksund, Øvre Eiker k., Buskerud, Norge

Gradiometerundersøkelse ved Eikertun Prestegård (gbr. nr. 77/1) og Eikertun Sykehjem, Hokksund, Øvre Eiker k., Buskerud, Norge av Richard Binns RB GeoArk 2008

2 Omslagsbildet: Den nordvestlige delen av åkeren mellom Rv 35 og Eikertun Sykehjem der det ble funnet mulige spor etter en rekke langhus og graver ved gradiometerkartlegging høsten 2008. Husene 1-3 befinner seg langs området med brunlig vegetasjon rett nedenfor skråningen som er dominert av grønn vegetasjon. Nordenden av disse husene befinner seg inne i skogen omtrent ved et større grantre på åkerkanten. Foto: Kari Støren Binns.

3 INNLEDNING Undersøkelsen ble foretatt etter oppdrag fra Buskerud fylkeskommune (v/rådgiver/arkeolog Bernt-Egil Tafjord) og Øvre Eiker kommune (v/arealplanlegger Anders Stenshorne). Sistnevnte var den primære kontaktpersonen i undersøkelsesperioden. Kartleggingen og relatert arbeid foregikk daglig i perioden 11.-23. september 2008 og ble utført av Richard Binns. Arkeolog Kari Støren Binns har bistått i arbeidet med foreliggende rapport. Fylkesarkeologene hadde foretatt arkeologisk registrering og begrenset maskinell sjakting i august 2008 i forbindelse med igangsetting av reguleringsplanarbeid knyttet til kommunale planer om å plante en rekke nye eiketrær langs Rv 35 som løper langs områdets nordøstkant, og å bygge nye boliger knyttet til Eikertun Sykehjem som ligger like vest for området. I sjakt 3, lagt ved siden av riksveien, ble det funnet mer eller mindre sikre stolpehull og veggrenner etter kanskje tre langhus (Lorentzen 2008). Det ble derfor bestemt at en større del av en kornåker mellom riksveien og sykehjemmet skulle kartlegges med gradiometer i håp om å kunne følge disse antatte jernalderhusene innover i åkeren samt å identifisere flere hustufter og andre fomminner. Åkeren hører under Eiker Gamle prestegård (gbr. nr. 77/1), hvis bygninger avgrenser det undersøkte området i sør. Blandingsskog avgrenser området i nord. GEOLOGISKE OG MILJØMESSIGE FORHOLD Det finnes trolig ingen berggrunnsblotninger i nærheten av det undersøkte området siden dette befinner seg på en mektig sand- og grusrygg mellom Drammenselva og Vestfosselva. Den øverste delen av området ligger ca. 18 m o.h. og den nedre delen er 4-5 m lavere. Ut fra generell kunnskap om den postglasiale landhevningen på Østlandet vil det si at havet trakk seg tilbake fra dette området for ca. 2000-3000 år siden. Fornminner i området kan derfor antagelig være både fra yngre bronsealder, fra hele jernalderen og fra middelalderen. Frem til rundt slutten av 1000-tallet var dette området del av et nes som stakk sørøstover mot den nåværende Vestfosselva som den gang var en del av fjorden der Drammenselva har sitt nåværende løp. Med lettdrevet jord og bra oversyn utover fjorden ville dette derfor ha vært et ettertraktet bosetningsted for jernalderbønder. Åkerens øverste del er en lang og ganske bred flate som også rommer riksveien og den eldre delen av kirkegården (øst for veien) ved Haug (Eiker) kirke (Fig. 1), som befinner seg ca. 80

4 m lenger sørøst. Terrenget skråner moderat ned mot vest-sørvest til et mindre NNV-SSØ orientert dalsøkk for så å stige litt i retning sykehjemmet. Overgangen fra flaten til der skråningen begynner for alvor (Fig. 5) kommer tydelig frem som et skifte i det magnetiske målingsbildet i enkelte av fremstillingene her (Fig. 2, 3, 6, 9). Opplysninger fra sjaktgravingsrapporten (Lorentzen 2008) og spredte jordborstikk indikerer at matjorden på åkeren er ca. 30 cm tykk på flaten øverst, men tykkelsen øker til vel 50 cm i skråningen og i det flatere terrenget i vest. Den er meget sandrik og er underlagt av lys, finkornig sand. Grus og stein (bl.a. leirskifer så vel som magnetisk gabbro) synes å forekormme sparsomt, men det fmnes relativt mange skjørbrente (kok)steiner, samt fragmenter av mur- og teglstein. Koksteinene og teglsteinene er tildels ganske kraftig magnetiske og utgjør feilkilder r. Figur 1. Arealet på åkeren vest for Rv 35 som ble kartlagt med gradiometer. A) De 30 feltene på 20 x 20 m som ble undersøkt med en målingstetthet på 0,25 x 0,25 m. B) De to arealene som ble undersøkt med en målingstetthet på 0,125 x 0,25 m.

5 for tolkning av positive magnetiske utslag, til og med antatte stolpehullrekker dersom steinene tilfeldigvis forekommer i linjer. Mursteinfragmentene synes å være lite magnetiske. Ved rekognosering av området den 25. august, med en del gradiometerskanning (se omslagsbildet), ble det avslørt store magnetiske forstyrrelser langs sørvestsiden av Rv 35, mellom denne og sjakt 3 som var blitt gravd der. Det ble antatt at dette dreide seg om en vann- og/- eller kloakkledning. Da et kart over slike ledninger kom fra kommunen en uke etter at kartleggingen hadde begynt, viste det seg at det var en hovedvannledning. De fleste målingene var allerede blitt innsamlet der på en søndag i forsøk på å unngå magnetiske forstyrrelser spesielt fra tungtrafikken langs den sterkt trafikkerte Rv 35. Det hadde da vist seg å være et ca. 10 m bredt belte med svære magnetiske forstyrrelser sørvest for der vannledningen ligger, dvs, tvers over sjakt 3 og det meste av plassen der jordhaugene fra denne hadde ligget. Trafikken spilte derfor liten rolle. Vannledningen gjorde at det i praksis nesten ble umulig å knytte stolpehull- og veggrenneregistreringene som ble gjort i sjakt 3 til de gradiometerregistrerte avvikene, noe som var ett av oppdragsgivernes hovedmål med oppdraget. Kommunens kart viste også en vannledning som går fra hovedvannledningen gjennom åkeren og frem til sykehjemmet. Denne ledningen gir et noe mindre bredt og kraftig avviksfelt, samt forstyrrelser i nordkanten (Fig. 2-4, 6, 9, 11). De kraftige avvikene knyttet til hovedvannledningen synes ikke å være de eneste magnetiske forstyrrelser i nærheten av sjakt 3. Flere steder, spesielt på felt 8, 14 og 22, viser bl.a. figur 2 sorte N-S løpende striper. Disse er antagelig forårsaket av gravemaskinen som tilbakeførte jordmassene ned i sjakt 3 kort tid før kartleggingen begynte. Felt 16, som er feltet som ligger nærmest sykehjemmet (SV-hjørnet ligger omkring 5 m fra veien like øst for bygningene og knapt 10 m fra den nærmeste bygningen) er delvis preget av et avrundet, kraftig avviksfelt. Hadde dette forekommet i et annet miljø der det var rikelig tilgang på løse steiner hadde det vært naturlig å tenke at et slikt avviksfelt var forårsaket av en gravrøys. Men her hvor det antagelig bare er sand i undergrunnen og stein var vanskelig tilgjengelig er det langt mer sannsynlig at dette avviksfeltet har noe med byggingen av sykehjemmet å gjøre. Antagelig markerer det et sted hvor skrot som kanskje inneholdt mange spiker ble brent. Dette er også sannsynliggjort av de mange høye spissene som forekommer

6 her på figur 11 (s. 24), noe som tyder på utslag av moderne jern. Sjenerende, regelmessige Ø- V striper forekommer på figur 2-4, 6-8 på en rekke sentrale felt. Disse er forårsaket av en teknisk feil som dataprogrammet ikke synes å være i stand til å håndtere. Geoploi 3.0 - Gradiometer Dala - c:\geoplot \comp\eiker\s.crup 1/Hta!Nel: ""`"" "'"er " 5( Il Displx Paraineters,t_ hp) Iffirinurn lasimum 9 h,1111,1,1 2 2 litt,1 les!'aleile gre pti Palelle I Iplittit \ wnlal Pluning Sistle 7:' ( Pr e, Re,olui \ ( 011,1p Pr (,, Remultulion i ( 1 * _ : ; 4,, 1A**-4, k.,,.4111,11>", Figur 2. Sammensatt skyggeplott over hele det kartlagte området som viser begge vannledninger med sine svært kraftige magnetiske utslag, samt magnetiske forstyrrelser knyttet til sjakt 3.

7 Figur 8a viser stedvis en hel del meget smale, omtrent NV-SØ-løpende, striper. Disse antas å skyldes moderne jordbruksaktivitet, antagelig pløying, spesielt siden de løper parallelt med åkerkanten i nordøst. METODER Instrumentet som ble benyttet er et FM 36 gradiometer spesielt konstruert av Geoscan, Bradford, England, til å foreta forholdsvis raske, ikke-destruktive undersøkelser av områder, primært i arkeologisk sammenheng. Apparatet kan måle små variasjoner i jordens magnetfelt ned til 1-2 m under overflaten. Når de magnetiske forholdene ligger til rette, er instrumentet i stand til å registrere avvik som kan være forårsaket av blant annet hustufter, gravminner, objekter av jern og keramikk, steinkonstruksjoner, ildsteder, ovner, koke- og kullgroper, brannflak og lignende, grater, konsentrasjoner av fosfatholdig kulturjord, veifar og stier. Hele området ble kartlagt på basis av felt som målte 20 x 20 m med målinger foretatt automatisk for hver 0,25 m både i S-N og V-Ø retning, noe som gir 6400 målinger pr. felt. Ved automatisk kartlegging stilles instrumentet inn på en bestemt ganghastighet og antall målingspunkter pr. meter i S-N retning. Det ble kartlagt 30 slike felt, hvorav 7 bare delvis ble dekket fordi de ble avskåret av Rv 35 i nordøst, skogen i nord eller prestegårdstunet i sør. To deler av dette området (benevnt Eiker 1 og 2) ble også kartlagt med større tetthet mellom målingspunktene i S-N retning, nemlig 0,125 m, og fortsatt 0,25 m i Ø-V retning. Dette gir 12 800 målinger pr. 20 x 20 m felt. Et av disse arealene (Eiker 1) talte 5 felt og det andre (Eiker 2) 2 felt. Dette skulle kunne avdekke bl.a. flere (evt, mindre) stolpehull i tillegg til dem som synes å komme frem med primærkartleggingen, men det viste seg at få eller ingen flere avvik ble registrert. Denne detaljkartleggingen ga imidlertid bedre deflnisjon av en del avvik, spesielt i Eiker 1. En avstand mellom målepunkt på 25 cm regnes som det minimale for å ha en rimelig bra sjanse til å kjenne igjen et stolpehullsystem. Figur 1A viser hele området som ble kartlagt, og figur 1B viser de to arealene som ble kartlagt i større detalj. Et areal på inntil 140 m i både S-N og V-Ø retning ble dekket med til sammen 30 felt. Skogen utgjør grensen i nord, Rv 35 grensen i nordøst og gårdstunet grensen i sør. Feltene ble lagt opp ved bruk av målbånd og kompass. Ståle Lødemel fra kominunens tekniske etat brukte GPS med en nøyaktighet på ca. 1 cm for å måle inn felthjørnene etter at

8 gradiometerkartleggingen var fullført. Han kartfestet også en del av de antatte langhus-, gravog kokegropfunnene. RESULTATER Målingene ga gruimlag for å tolke noen usikre og andre sikre spor etter rundt 9 langhus, 20 kokegroper, 2 veifar og kanskje 13 gravminner. Figur 2-4, samt figur 5, viser alle disse antatte funnene, og en del er også illustrert i figur 6-9. Langhus I følge Johansen (1994, 206, 211-213) lå en sentral urgård, Haug, i nærheten her allerede før år 0, og gravfunn viser at en storbonde og krigshøvding bodde her rundt 400 år e.kr. Det er derfor rimelig å tro at gradiometerkartleggingen ville kunne avdekke flere spor etter j ernalderbosetning, kanskje også spor fra bronsealderen. I august 2008 ble det også funnet spor etter kanskje tre hus i sjakt 3 (Lorentzen 2008). Syv forholdsvis sikre langhus (merket H 1-7 på figur 5) er da også tolket frem, primært på grunnlag av lange positive magnetiske lineære avvik. Disse punktavvikene antas å stamme fra magnetisk kontrast mellom hull etter tildels takbærende stolper og den omkringliggende sanden. Hullene er da antatt å være fylt med organiske rester etter stolpene, samt tildels skoningsstein og brent sand. Sistnevnte kan skyldes husbrann eller kan muligens stamme fra en delvis brenning av stolpefoten umiddelbart før stolpen ble satt på plass, i forsøk på å hindre tidlig forråttelse. En rekke av disse linjene synes å markere husenes yttervegger, men en god del innvendige takbærende stolper kan antagelig også gjenkjennes. I noen tilfeller gir de magnetiske signalene grunnlag for å antyde at husene er blitt nedbrent. I enkelte tilfeller kan det gjenkjennes mer eller mindre tydelige buete, eller omtrent rette, gavlvegger som knytter langveggene sammen, og dette styrker tolkningen av disse avviksmønstre som spor etter langhus. I et par tilfeller sees også tegn til veggrenner. Mulige ildsteder innenfor enkelte av husene synes også å være tilstede blant de magnetiske utslagene, men ildsteder er mindre åpenbare enn man kanskje kunne forvente. Langhusene varierer i lengde fra omtrent 20 m til minst 60 m. Tre av husene, blant dem den lengste, fortsetter inn i skogen nord for det kartlagte området, og har derfor en ukjent lengde. De fleste av de forholdsvis sikre langhusene har en antatt ytterbredde på omtrent 10-12 m. I tillegg til disse langhusene viser kartleggingsresultatene et par temmelig usikre langhus (H 8, 9) samt en rekke avvik som kan gi grunnlag for tolkning

9 av flere stolperekker som kan være fragmenter etter enda flere langhus. Husene 1-3, samt 9, skiller seg fra de andre ved forskjellig lokalisering, orientering og konstruksjonsform, noe som kan tyde på en forskjell i alder. Geoplat 3.0 - Gradionteter Data - c:\geoplot\conip\eiker\7.entp +++ Data Set: l'orner X.Y: I Ilmom RigIP Corner X,Y: 560, 560 Display Parameters Shade l'iot ((hp) Minimum -2 Maxamm 0 ) Conlrasi 2 Units 1.101 Dev Palene, gren,55.pn Palene Option. Norwal PIowng 1cale 1 750 Printer Resolown (X) 600dw Protter 12esolulion ( Y 600dpi 6,13 5,33 4,50 3.63 2.70 1,71 1 I 0.65 1-0,50 1-1.77-3.22-4,03-7,17 ' -12,57 11.1' vk'f, Z41 < ;r1"..- 4a, ~4# 4-7p#4,, t- t #4 k, 4.- '", :7>, #4t\N'44/44't 44"1,P+11 Figur 3. Sammensatt skyggeplott over hele det kartlagte området, unntatt fire felt nærmest Rv 35 som var sterkt påvirket av magnetiske utslag fra hovedvannledningen og tilbakeføring av jordmassene som var blitt gravd ut av sjakt 3.

10 Groplot 3.1I - Gradiometer Dala - c:\gt oplot \comp \eiker\7.tnip +++ Data Set: I op 1.efi onter N,Y: I. I Botiont Rigla Corner X,1" 56P, Display ParaineferN Ylad, hp) Mlainpan -2 anam Conirost I Uni+, Std De, Paleue. Palelte Oppou \ounlal Plowng ",cale 7.-;(1 iiiici ISe-aataam taakip, Printer Remaui11in I 6.15 4,71 3.78 2,80 1+6.1 -P.57-12.27.6 1 ' ils., I e 1j: 4a ' 1. 7 ' INIV' ', ' " _ ". ".9 Figur 4. Fargeutgave av et sammensatt skyggeplott over hele det kartlagte området, unntatt de fire feltene nærmest Rv 35. Hus 1 H 1-3 overlapper hverandre (Fig. 5) slik at det tildels er vanskelig eller umulig å si hvilke stolpehull-lignende punktavvik hører til hvilket hus. H 1 befinner seg på feltene 4 og 10, og er blant de tydeligste og sikreste i området, siden dets sydlige gavlvegg avtegner seg tydelig i

11 avviksmønstret (Fig. 2-4, 6, 7, 9). Huset er N-S orientert. Det synes å ha litt buete sidevegger, og gavlveggen mot syd er noe spissbuet. Avviksmønsteret er synlig i omtrent 24 m sørover fra skogkanten, og formen på stolpehullmønstret kan tyde på at huset kan ha en totallengde på omkring 30 m og en maksimum innvendig bredde på rundt 8 m. Begge langveggene synes å markeres av et lignende antall stolpehullavvik, men den vestre langveggen er mindre bra definert i nord, nær skogkanten, fordi de vestre langveggene til H 1-3 overlapper der. En del punktavvik forekommer innenfor de ytre langveggene, og disse kan muligens markere indre stolperekker men de er vanskelig å skille ut fra vestre langveggene til H 2 og 3. Ingen tydelig(e) ildsted(er) kommer frem i avviksmønstret. ø,4,/, G1 G2.... cy, 0 k ' M3,, ( y',,,.,-.5--+ *-', I., G. ---... \ G8 \/ // /Ci 6/ / I H3 /!45 / 1 i,. ' / /144* ' *., i r in G / I -,cq / 7 t v *...\ a ' I d'. i. \\"" --C12. Qi3. 1-12_ '. s. GI5\., - s. 1 Figur 5. Tolkningskart som viser langhusene (H 1-9), ildsteder (I), graver (G 1-17), kokegroper (ol.) (fylte markinger) og veifar (kortstiplete linjer) som mer eller mindre sikkert ble påvist ved gradiometerkartlegging av åkeren vest for Rv 35. Hovedvannledningen, sykehjemsvannledningen, sjakt 2 og 3, samt overgangen til skråningen mot vest er også inntegnet.

12 l;e0p1,0 3.0 - Cradiunieler Data - c:,ropiplwomp\eikvr \7.enip Data 'Net: I op I ( orner X.1 I I 130(10111 Right Coinci X. N 560 i(,u I)iNpIa) Parameter, 1)i0 1)cihii l'ioi ((.1,111111C,,) lirighiness -.5 DmIt Idli/ l'isel. ilillirig 'Neal,: I 7', ) Re,oinnon 61.11)(11), intei icuuiui ion (,111/dpi Figur 6. Sammensatt prikktetthetskart over hele det kartlagte området unntatt fire felt nærmest Rv 35 som blant annet viser veifarets (Kongeveien?) tras&r. Hus 2 H 2 er mindre åpenbart i avviksmønsteret når man vurderer gradiometerkartene 'ovenfra'. Men når kartene studeres nedover papiret i nordlig retning avtegner det seg ganske tydelig to

13 parallelle linjer med små punktavvik som løper i nesten NNV-SSØ retning. Dette mønstret strekker seg over feltene 4, 5, 10, 11 og 18 (Fig. 2-4, 6, 7, 9) og fortsetter trolig uavbrutt ved skogkanten i nord. Gavlveggens plassering mot SSØ er litt uklar. Et mulig gavlveggsmønster kan skimtes ca. 8 m inn i felt 18 fra nord, og et annet synes å forekomme omtrent på sydgrensen til felt 18 eller litt utenfor (Fig. 2-4, 6, 7, 9). Den siste kan være en forlengelse eller forskyvning av huset mot sør. Huset kan ha hatt en lengde på bortimot 60 m innenfor åkeren, med ukjent fortsettelse inn i skogen i nord. Den mulige alternative søndre gavlvegg vil eventuelt gjøre det rundt 12 m kortere. I forbindelse med en eventuell ombygging av huset må det også nevnes at sikting langs husets lengde (i hvert fall på figur 2-4 og 7) også viser to parallelle linjer med punktavvik innenfor disse ytre linjene over en lengde på minst 30 m. Den vestligste av disse lineære avvikene forekommer ca. 3 m innenfor husets vestre yttervegg i felt 10 91,. r a: ;6,111 ;r 4 "., a,, T d-. 1,»,.h.,.,. A't 4' '1 _ 8,..1 _,,..,.... 1. ' 12 ' -,t.....p. - e' --'.. I(....1...4._..;_:!..; 44 ih h, *ør drå I. 11. '. 4r. ', t *., N. ',. s., t. 4..'., ' I.'r. 111 å ' 4..,.4.. '..,.,46 4 dr ' 1 t * kte T ' II. t ' ' 4 1 '.1 ' ; '.1.1 ø i 8...'. : 14 s.,.... i -.-1-- gi i..,..? 4... 4t. ' i.1.*.2h d... Alr..1....' '. 1 f 41 k ' -. '.." ø ' ''' h ',,, ø t # '. 1 t ' 111... a I ". 4, ik,. #', ': - di # 'w -, h 1 4 "I- 4, * Nr * a '. i,.... J ' år, ', ' t. i d I P A.. 4..". > t.. *, 4,. a. b. Figur 7. Sammensatte skyggeplott over de syv feltene som dekker området der hus 1-3 befinner seg. a. gråskalaplott, b. Fargeplott.

14 og 18, og en motsvarende stolperekke synes å forekomme ca. 2 m innenfor den østre langveggen i feltene 11 og 18. Disse representerer antagelig indre stolperekker til H 2, men de kan muligens markere et særskilt, formodentlig eldre, hus som i så fall var ca. 5 m bredt og minst 30 m langt. Langveggene til 112 er rette og avviksmønstret som indikerer antatte stolpehull tyder på en bredde på omtrent 10 m. Avviksmønstret som markerer husets VSV-lige langvegg krysser gavlveggen til H 1 like sør for felt 4 (Fig. 5). Et par litt kraftige avvik langs husets midtlinje i felt 10 og 18, samt et enda kraftigere avvik i felt 4, kan markere ildsteder, men sistnevnte ligger nær den østre vegglinjen til H 1 og kan derfor være et stolpehull. Den østre langveggen til 112 synes å ha forstyrret gavlveggen til H 3, noe som indikerer at H 2 er yngre enn H 3. Den passerer også tett inntil et par antatte ildsteder i H 3. Hus 3 H 3 danner det siste i denne klyngen av H 1-3 og overlapper med H 1 og 2 mot skogkanten i nord (Fig. 2-7, 9). H 3 er orientert mellom NNV-SSØ og NV-SØ og strekker seg over felt 4, 5 og 11. Omtrent midt i sistnevnte felt avtegner det seg en mulig gavlvegg som har en buet form og synes å bestå av 5 forholdsvis store stolpehull like innenfor en veggrenne som er markert av en negativ avvikslinje (Fig. 2-4, 6, 7, 9). Den befinner seg omtrent 40 m i husets lengderetning fra skogkanten. Basert på formen på de meget svakt buete langveggene viser figur 5 at den nordvestre gavlveggen antas å befinne seg ca. 7-8 m inn i skogen, slik at huset muligens har en totallengde på rundt 43 m. Langveggene til FI 3 er noe mindre bra definert enn dem som tilhører H 1 og 2, med større avstand (minst 3-4 m) mellom tilsynelatende stolpehullavvik. Husets vestre langvegg er særlig diffus, delvis fordi den overlappes både av H 2 og H 1, slik at det er vanskelig å avgjøre hvilket av de antatte stolpehullavvikene hører til hvilket hus. Den østre langveggen til H 2 synes å ha forstyrret gavlveggen til 113 i sørvest. Stolpehullmønstret tyder på at H 3 er vel 13 m bredt. Fire ganske kraftige avvik ligger langs en linje rundt 3 m sørvest for husets nordøstre langvegg. Jordborstikk her viste ingen tegn til trekull slik at disse avvikene heller kan tolkes som markering av større takbærende stolper enn ildsteder. Et par forholdsvis kraftige positive avvik henholdsvis ved grensene mellom felt 4 og 5 og felt 5 og 11 tolkes derimot som mulige ildsteder, selv om jordborstikk heller ikke har konstaterte trekull. Men her viste det seg umulig å presse jordboret gjennom de 50 cm med matjord og ned i underliggende sand uten å miste sanden samt eventuell trekull fra jordboret. Den sydligste av disse mulige ildstedene utgjør sentrum på et større 'slørete' og uregelmessig avviksfelt, og hele dette avviket kan tenkes å markere en langstrakt grue omtrent langs husets midtlinje.

15 Hus 4 Figur 2-4, 6, 8, 9 viser ganske tydelige tegn til ett langhus nord på det flate området vest for Rv 35. Antydning til minst et par hus til er også tilstede (se nedenfor). H 4 (og de andre mulige husene) er orientert omtrent NØ-SV; det vil si at de har sine sørvestlige gavlvegger orientert mot den antatte dominerende vind- og regnvær-retningen slik som tilfellet er med langhusene på Veien ved Hønefoss. Figur 5 viser den mest sannsynlige tolkningen av avvikene her. Den tydeligste og derfor sikreste av disse husene (H 4) ligger vesentlig på felt 13, men fortsetter såvidt inn i felt 12, 19 og 20. Under forholdene i felten ble H 4 feiltolket som to særskilte, parallellstilte hus (4 og 5), som derfor bare var 4-5 in brede. Dels på grunnlag av bedre datautstyr er det imidlertid nå blitt ganske klart at avviksmønstret tegner kun ett hus her. I følge denne tolkningen markeres begge langveggene til H 4 av ytre og indre linjer med punktavvik. Mellom disse ytre og indre vegglinjene finnes et generelt positivt magnetisk areal som kanskje kan tolkes som indikasjon på at husets vegger er blitt utsatt for brannskader (vegger bestående av leire, jord, kvister og halm, samt brent sand i undergrunnen). f.«-/.+,' 4 t Itt".,v_ H-r- «elr't ".!V Ø."T-,. f ' v v, ' -.., jr, "::# ", '' 1..,,e '"4'..,, Y..,--A. 4i, 11..,,,I,11 1.", *: il i 1.....' ',. ' ;,. 1...,,lifi ". I:.., h, 1.4..< h.1 *,i,.#''', 4. Qr,. lb. -1:"...f*-9, P',.,' :;:" i,, j, r ii, 4 4... ',..k.a1,.".4 kz--r.i ir- rat "41* '." ifilf;.; r,... '14.411.. -7.4 744. _.. ;r.4f 4,.:1 1 ;,64:74/1ki," _ah..._ a $1 a. b. Figur 8. Sammensatt skyggeplott over de fem feltene som ble undersøkt i størst detalj på åkerens øverste del; a. gråskalaplott, b. fargeplott.

16 Huset har en ganske tydelig og buet gavlvegg mot nordøst, mindre tydelig mot sørvest, i begge tilfellene vesentlig markert med generelt forhøyet magnetisme fremfor et stolpehulllignende mønster. Langveggene er svakt buet. Avviksmønsteret tyder på at huset utvendig var bortimot 30 m langt og rundt 12 m bredt på det bredeste. Det sentrale gulvarealet innenfor de indre vegglinjene registrerer jevn, nøytral til svak negativ magnetisme avbrutt av 3-4 positive punktavvik omtrent langs husets midtlinje. De sydvestligste og nordøstligste av disse er mest markert og kan muligens tolkes som markering av mindre ildsteder (Fig. 2-4, 8, 9). Hus 5 H 5 ligger umiddelbart nordvest for H 4 og husene synes å ha en felles langvegg. Huset ligger vesentlig på felt 12, men strekker seg også inn på felt 6, 7 og 13. Det er betydelig mindre klart markert og noe mer usikkert enn H 4, men de magnetiske uttrykkene ligner hverandre. Huset er kanskje litt mindre, ca. 26 m langt og 10 m bredt. Husets form er hovedsaklig markert ved to parallelle konsentrasjoner av magnetisk positive avvik som antas å markere arealet mellom ytre og indre langvegger som er blitt utsatt for brann, slik som ble beskrevet under H 4. Antydning til en buet gavlvegg er tydeligst i nordøst. Hus 6 To tettløpende "veggriller" fylt med trekull ble funnet i sjakt 3 noen meter nord for sykehjemmets vannledning (Lorentzen 2008). Disse kan kanskje knyttes opp mot en kurvelineær rad bestående av ca. 6 prikkavvik som krysser den nordlige delen av felt 25 (Fig. 2-4, 6, 9). I hvert fall den østligste av disse avvikene (kanskje de to østligste) må ligge innenfor sjakt 3 og et par andre innenfor der jordmassene fra sjakt 3 var plassert (Fig. 5). Det er derfor en viss risiko for at de dreier seg om tilfeldige magnetiske kilder (skjørbrent stein, teglstein eller spiker). Avviket som ligger klart innenfor sjaktens areal bør rimeligvis svare til struktur 116996-6 som ble karakterisert som 'mulige stolpehull' men som ikke ble nættnere undersøkt (Lorentzen 2008). Figur 9 viser at dette avviket er betydelig kraftigere enn det man skulle tro struktur 116996-6 ville ha ført til, og dette gir god grunn til å tvile på om avviket dreier seg om et stolpehull. Det er likevel fristende å tro på en sammenheng mellom disse indikasjonene på husrester. Det kurvelineære avviket ligner uttrykket til gavlveggen hos H 3. Dette eventuelle (men ganske usikre) huset ser ut til ha en bredde på ca. 11-12 m. Omtrent langs midtlinjen befinner det seg imidlertid en avvikslinje som løper ca. 7 m (kanskje 11 m dersom to prikkavvik tas med Fig. 2-5, 9) i nesten NNØ-SSV retning. Denne linjen ble først antatt å representere en veggrenne der innholdet i rennen var blitt magnetisert enten ved brenning av

17 Genplot 3.0-6radiometer Data - e:\geoplotkomp\eiker\s.etnn +++ Figur 9. Sammensatt skyggeplott over hele det kartlagte området med de kraftigste positive avvikene farget i rødt. Dette gir en antydning om plassering av kokegroper, men langt fra alle de røde merkene er kokegroper, noen dreier seg om moderne jernobjekter og de mindre kan f.eks. være tilfeldige stein eller teglstein, eller de kan være ildsteder. underliggende sand eller ved tilførsel av, for eksempel, matjord. Siden den løper omtrent parallelt med 'veggrillene' i sjakt 3 ble det videre antatt at disse to sett med avvik svarte til

18 hver sin langvegg i ett hus. Men den tilsynelatende gaviveggen passer ikke inn i denne teorien. Om disse forholdene kan tyde på overlappende hus eller ombygging av hus, eller om den sydlige?veggrennestrukturen egentlig skyldes forstyrrelse forårsaket av gravemaskinarbeid, er umulig å ha en klar formening om. Det bør også legges til at både de 3-4 østligste prikkavvikene og?veggrennen egentlig burde ligge innenfor arealet som er magnetisk forstyrret av hovedvannledningen og/eller tilbakeføring av jordmassene i sjakt 3 dersom man sammenligner med de respektive avstandene nordvestover. Hus 7 Det er mulig å skimte minst ett antatt langhus lengst sør i det kartlagte området, hovedsakelig i feltene 26 og 29 (Fig. 2-6, 9). Det er orientert mellom NØ-SV og NN0-SSV, altså omtrent parallelt med H 4 og H 5. I likhet med disse er dette huset markert ved både svake lineære punktavvik som antas å markere stolpehull i litt buete ytre og indre langvegger, og felt mellom disse som har generelt forhøyet magnetisme som kanskje indikerer at veggene var blitt brannskadet. Klare tegn til gavlvegger mangler, men i nordøst synes II 7 å ende i en avrundet gavlvegg såvidt inn i felt 23 og 24. Ut fra formen på langveggene er det rimelig å tolke husets lengde til vel 40 m, og at det har en maksimum bredde på rundt 16 m, men disse målene er muligens gjort noe overdrevet på grunn av måten ytterveggene har falt på. Et midtstilt ildsted synes å være tilstede omtrent midt i huset (Fig. 5). Andre mulige hus En rekke fragmentariske lineære avvik bestående av stolpehull-lignende prikkavvik forekommer spredt i det meste av det undersøkte området, men få eller ingen av dem synes å kunne knyttes sammen til å danne huslignende former. Men i hvilken grad slike former kommer frem i det hele tatt er tildels avhengig av parametrerne som blir valgt når man arbeider med programvaren. En del av disse linjene kan tilhøre hus der resten av stolpehullene har gitt utilstrekkelige magnetiske utslag for å bli registrert av gradiometeret eller programmet. En del kan ha tilhørt hus der de andre stolpehullene er blitt ødelagt, kanskje på grunn av forhistorisk dyrking på stedet. En del kan egentlig være stakehull og ikke stolpehull, og derved for eksempel tilhøre inngjerdinger eller hesjer. Og atter en del kan skyldes rent tilfeldige lineære avvik forårsaket av tegistein, kokstein mv. De mest prominente av disse lineære avvikene er kort omtalt her.

19 Et omtrent ovalformet avviksmønster som kommer frem på felt 2 og 6 kan muligens representere et nytt langhus (H 8) (Fig. 2-4, 8, 9). Dette synes å være rundt 18 m langt og 8 m bredt, og det er også orientert omtrent parallelt med H 4 og II 5. Figur 2-4 og 9 viser antydning til minst ett langhus (H 9) som vesentlig ligger på felt 9 og 16, men som fortsetter såvidt inn i felt 17 (Fig. 5). To kurvelineære veggrennelignende avvik og et lineært avvik befinner seg lengere vest på felt 9 og 16 (Fig. 2-5, 9), og disse kan muligens også markere langhusfragmenter. Felt 9 og 16 var de to feltene som ble lagt til i slutten av undersøkelsen for å se hvorvidt det fantes spor etter fornminner i nærheten av den funntomme sjakt 2 og de planlagte nye sykehjemshusene. fl 9 betraktes som betydelig mindre sikker enn H 1-4 og II 7, dels fordi det delvis ligger innenfor området som er forstyrret av graving av sjakt 2. Husets sørvesthjørne ligger dessuten i kanten av den delen av felt 16 som er påvirket av et stort og kraftig avviksfelt som antas å ha oppstått under bygging av sykehjemmet. I likhet med nabohusene 2 og 3 er dette mulige huset orientert omtrent NNV-SSØ. Hustolkningen baserer seg på tre tydelige rekker med stolpehulllignende avvik godt utenfor det moderne avviksfeltet. Det østligste, og særlig det vestligste, av disse består delvis av forholdsvis kraftige positive avvik. Disse kan muligens være ytre stolperekker, mens en tredje rad med mindre tydelige avvik forekommer mellom disse og kan muligens markere en indre stolperekke eller ombygging av et hus. En annen mulighet er at den vestligste raden tildels representerer ildsteder, og at husets vestlige langvegg ikke er identifisert. Dette mulige huset har en mer rektangulær form enn de fleste andre hus i området, men en mulig gavlvegg mot SSØ er litt buet. Husets utstrekning mot NNV er ganske uklar. Langveggen i NNØ synes å fortsette minst 7 m lenger enn SSV-veggen, i retning sittegruppen like utenfor åkeren (der de nye sykehjemshusene er tenkt plassert). Men fiere av disse stolpehullaktige avvikene forekommer i så fall innenfor det arealet som er berørt av sjakt 2 eller jorddeponeringsplassen tilhørende sjakten, og kan derfor godt være knyttet til nyere tids virksomhet. Husets bredde mellom stolperekkene synes å være ca. 6,5 m (Fig. 2-5, 9). På felt 27 og 30, øst for H 7, befinner det seg flere parallelle avviksmønstre som synes rimeligst å tolke som markering av husrester (Fig. 2-4, 9). De løper alle i omtrent NNØ-SSV retning, omtrent parallelt med H 7 og de andre antatte husene på det flate området vest for Rv 35.

20 Graver Et rikt utstyrt gravfunn som ble gjort i 1700-tallet viser at en storbonde og krigshøvding bodde på Haug rundt 400 år e.kr. og en stor gård lå antagelig her allerede før år 0 (Johansen 1994, 206, 211-213). En skriftlig beretning fra 1700-tallet omtaler "mange sandhauger" her ved Eiker prestegård (Johansen 1994, s. 206), og det var i en av disse at gravfunnet ble gjort. Det er derfor naturlig å forvente at gradiometerkartlegging vil kunne avdekke spor etter bunnrester av opptil flere gravminner som er blitt slettet fra overflaten ved moderne jordbruksdrift og andre virksomheter. De fleste må nødvendigvis være yngre enn hustufter som de ligger oppå. Et flybilde som ble mottatt fra fylkesarkeolog Bernt-Egil Tafjord i forbindelse med planleggingen av dette oppdraget, viser tildels tydelige vekstspor på åkeren. Sporene, som kan se ut til å markere gravrester, i ett tilfelle eventuelt et brannflak eller en kokegrop, skyldes forskjeller fuktighets- og vekstforhold. Figur 10 viser en forstørrelse av den sentrale delen av dette flybildet, der minst 11 slike vekstspor kommer frem som (hovedsakelig) runde flekker, eller i et par tilfeller ringer, som er mørkere enn omgivelsene. Det antas at forskjellene i fuktighets- og vekstforhold skyldes at det her er mindre lett drenerbart underjordsforhold grunnet fet kulturjord, (eller) rester etter likbrenning eller rituellehandlinger. Flybildet er ikke helt loddrett, noe som gjør det litt vanskelig å sammenligne med gradiometerkartene, og det er nødvendigvis noe forskjell i målestokk mellom figur 10 og de magnetiske kartene. Men de fleste av vekstsporene kan allikevel sannsynligvis identifiseres som identisk med magnetiske utslag som kommer frem i figur 2-4, 6 og 9. Det kan tilføyes at en Hokksundmann som oppsøkte meg under feltarbeidet fortalte om observasjoner av vekstspor under en tur med seilfly i distriktet for en tid tilbake. Flyveren hadde fortalt at han ofte hadde sett slike spor. Dette er noe som bør følges opp. Ti av de elleve vekstsporene som vises ganske tydelig på figur 10 befinner seg i to grupper, en nord og en midt i området. Det finnes også enkelte tvilsomme antydninger til vekstspor, blant annet to N-S orienterte båtgravformete spor på flaten, rundt 35-40 m øst for sykehjemmet og 40-50 m sør for et grantre ved åkerkanten. Det ene av disse sporene 'forsvant' imidlertid når flybildet ble forstørret for å lage figur 10, men det andre (det ellevte på figur 10) er så vidt synlig lengst vest, på tvers av det fjerde traktorsporet. Antydning til en lignende struktur kan såvidt sees også på figur 2-4 og 9 (se Fig. 5), men den ansees som ganske tvilsom som fom-