Chelsea Cain Mørketid Oversatt av Guro Dimmen
Originalens tittel: The Night Season Copyright 2011 by Verite, Inc. All rights reserved. Norsk utgave 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN 978-82-03-21592-6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til min mann, Marc Moham. Heia Packers!
DOWNTOWN PORTLAND
HUSK: DEMNINGEN ER SIKKER PER I DAG. ADVARSLER VIL BLI SENDT UT OM NØDVENDIG. DERE VIL HA TID TIL Å EVAKUERE. DET ER INGEN GRUNN TIL PANIKK. Kunngjøring utstedt av myndighetene i Portland til beboerne i Vanport 30. mai 1948. Demningen brast senere samme dag, og byen ble jevnet med jorden.
Memorial Day, 1948 Prolog Floyd Wright kom brasende inn på Williams kontor. Han var rød i ansiktet og hev etter pusten. Klærne hans var støvete etter turen med dresinen. «Dette er ikke bra,» sa Floyd. Williams reiste seg fra skrivebordet. Han tok nyhetene med tilsynelatende ro. Man kunne ikke være sjef for Portland Union Stockyards uten å tåle en støyt. Han hadde visst at dette kunne skje. Det var derfor han hadde sendt Floyd ut for å patruljere. Han hadde allerede begynt å regne på hvor stort tapet kunne bli, og forberedt seg på å omdirigere kvegtransporten. Om jernbanelinjene var nede noen dager, kunne de likevel få levert kjøttet til slakterne. Williams sekretær stormet inn etter Floyd, men Williams ville ikke forstyrres. Han signaliserte til henne at hun skulle vente, og hun stoppet opp et par skritt innenfor døren. «Hva snakker vi om?» spurte Williams Floyd. Floyd holdt hatten i hånden. «Det er vestsiden,» sa han. «Den har fullstendig kollapset. Vi snakker femten meter, minst.» Femten meter? De hadde visst at demningen kunne sprekke opp her og der. Men slikt kunne repareres. En femten meter lang revne var noe annet. De hadde ingen kriseplan for sånt.
«Gode gud,» sa sekretæren. Hun stirret ut av vinduet med hånden for munnen. Williams hadde tilbrakt nok tid ved dette vinduet og fulgt med kvegtransportene som kom inn, til å vite nøyaktig hva det var hun så. Han gikk rundt skrivebordet og stilte seg ved siden av henne. Samtidig ga han tegn til at Floyd skulle følge etter. Det var en klar og solfylt dag, tjuefire grader i luften og ikke en sky på himmelen. Kontoret lå i øverste etasje. Bak fire hundre mål innhegninger med kveg som ventet på å bli slaktet, hadde de god utsikt over Vanport by, og i øst kunne de se jernbanelinjene som utgjorde byens østlige grenser. Syttiseks toetasjes leiegårder var ordnet i grupper på fire rundt noen uthus. En kino. En grunnskole. Jernbanens fundament fungerte som demning, og holdt Smith Lake unna elvesletten som omga Vanport. Nå var sprekken synlig selv fra vinduet. Brunt vann fosset ut der grus og gjørme hadde gitt etter for innsjøens press og fløt over jernbanelinjen og ned mot byen. Vanport kom til å bli oversvømt, og det raskt. Williams kunne kjenne det knytte seg i magen. Innhegningene lå høyere enn elvesletten. Vannet ville ikke nå kveget og bygningene, bare menneskene i Vanport. Menneskene. «Ring rådmannen i Vanport,» bjeffet Williams til sekretæren sin. «Fortell dem at det er en femten meter lang revne i jernbanefundamentet like ved det nordvestlige hjørnet av demningen.» Jenta nølte. Hun så vill ut i blikket. «Nå,» sa han. «Ja, sir,» svarte hun før hun snudde og løp ut til pulten sin utenfor kontoret. Det bodde femten tusen mennesker i Vanport.
Arbeidere. Familier. Mange færre enn under krigen. Leilighetene var billige, men veggene var papirtynne, og de manglet varmt vann og varme om natten. «De har ikke telefoner,» sa Floyd. «Det er noe selskapet har bestemt.» Minuttene tikket av gårde mens de to mennene lyttet taust etter sirenen. Williams hørte ikke noe. Han åpnet vinduet. Lukten av kveg og høy slo inn over kontoret. Han kunne høre kyrne raute og drønnet av hovene deres mot den bare, hardtråkkede bakken. Men ingen sirene. Klokken var 16.35. Sekretæren kom tilbake. «Og?» sa Williams. «De har fått beskjed,» sa hun. Det gikk enda noen minutter. Williams kokte. Han løftet opp kikkerten han hadde stående i vinduskarmen og rettet den ut av vinduet. Sprekken hadde vokst ytterligere og var nå nesten et kvartal bredt. Vannet fra Smith Lake strømmet ut fra demningen som en funklende brun foss. Den flommet med en slik kraft at Williams kunne se den flytte seg og spre seg utover vestsiden av demningen. Han så en ny innsjø danne seg og vokse for hvert sekund, og han så det gjørmete vannet forvandles der det rykket frem og speilet den ubevegelige blå himmelens bedragerske ro. Han fulgte vannet vestover med kikkerten, mot Vanport. En gutt syklet gjennom halvmeteren med vann som allerede hadde samlet seg på North Portland Road. En bil kjørte opp Victory Avenue. Et par krysset parken sammen. «Hvorfor tar det så lang tid?» spurte Floyd. Det var et pokker så bra spørsmål. Williams la fra seg kikkerten og løftet av røret på telefonen som sto på skrivebordet. Han fomlet litt, så