Turen til Angola og åpningen av Fagforbundets barneby! Av Doris Standal Som representant for Aust Agder og Telemark var jeg så heldig å få lov til å være med på den offisielle åpningen av Fagforbundet sin barneby i Huambo i Angola den 28.september 2010. Barnebyen er et av Fagforbundet sine solidaritetsprosjekt og er et samarbeid mellom SOS- Barnebyer og Fagforbundet. Fagforbundet har finansiert byggingen og har også tatt på seg ansvar for drifta. 19 spente mennesker fra Fagforbundet i hele landet møttes på Gardermoen, lørdag 25 sept. for å starte reisen til Angola. Humøret var på topp. Bildebøkene som var laget for å vise barna der nede hvordan vi har det her og hvordan Norge ser ut ble åpnet, vi var spent på å se hvilke bilder Ingunn hadde valgt ut av de, vi i løpet av sommeren, hadde lagt inn. Bøkene var blitt kjempefine. All ære til Ingunn for det arbeidet som er gjort! Kl. 0600 søndag morgen landet vi i hovedstaden Luanda. Foran oss hadde vi en busstur på 10 timer før vi var framme i Huambo. Da vi kom utenfor flyplassen var det ikke tvil om at vi var i Afrika. I hvertfall utfra det inntrykket jeg har fått via mediene. Vi kjørte igjennom noe som for oss så ut som slum, at det kan bo mennesker der? Det begynte å gå opp for meg at denne turen jeg hadde fått lov å være med på skulle bli fylt med mange sterke inntrykk. Det er spesielt å kjøre her, velstelte hus så vi lite til, rønner ville vi kalle det, men her lever og bor familier, vasker klær, lager mat, hygger seg, handler med det de kan få handlet med, og det lever og går folk langs med veien hele tiden. Kvinner og barn bærende på ulike ting, på hodet på vei til og fra ett eller annet. For en balansekunst! 1
Vel ankommet hotellet ble vi tatt imot av den Norske ambassadør i Angola, Jon Vea, lederen av SOS barnebyer i Angola Alfonso og de som hadde ansvaret for barnebyen vår og to fra Norsk folkehjelp i Angola.. Dag 2 i Angola startet med buss til universitetet i Huambo. Der fikk vi høre fra Stein og Geirmund historien bak, hvorfor det ble akkurat her, Fagforbundet gjorde sitt vedtak om å bygge barnebyen. Ambassadøren fortalte litt om hva Norge gjør og bidrar med i Angola, og sa også at det arbeidet vi i Fagforbundet har gjort er imponerende og viktig. Lederen av SOS barnebyer i Angola fortalte litt om de utfordringer de hadde med byggingen her, blant annet at de måtte ut av Angola, noe de ikke ville i utgangspunktet, for å finne byggefirma og materialer av god kvalitet. Korrupsjon er utbredt i Angola og SOS's politikk er å ikke bygge opp under dette, derfor ble det en lang prosess før de kom i gang. Vi måtte også presentere oss, fortelle litt om hva vi hadde gjort i forbindelse med innsamlingen og hva vi har tenkt å gjøre videre. Geirmund var her og i de fleste sammenheng oversetteren for oss. Det gjorde han på en glimrende måte. Etterpå var vi rundt i området på sightseeing. Det er vanskelig å beskrive synsinntrykkene. Kontrastene er store, mye søppel, mye mennesker, hus som vi ikke kan forestille oss at det bor mennesker i, men menneskene virker glade, velstelte, spesielt jentene er pyntet i håret, når vi vinker, vinker og ler de tilbake. Men vi ser også personer som er skadet, sitter i noe rullestollignende greier, spesielt menn. Vi ser også kvinner som av ansiktsuttrykkene virker triste og slitne. Unge jenter med små barn på ryggen, er det deres eller er det småsøsken? Vi ble fortalt at det var mange unge, spesielt jenter som droppet tidlig ut av skolen. En av årsakene var at de måtte hjelpe til med å fø familien, men også at de var tidlig kjønnsmodne og fikk tidlig barn. Mange ble da alenemødre for guttene stakk av fra sitt ansvar med å forsørge familien. Et sted på veien så vi jenter / kvinner og barn sitte og knuse stein for hånd, laget pukk, tung og farlig jobb som gir mange skader på hender og fingre. Vi ser de sitter i veikanten og selger kull, bensinflasker, grønnsaker, klær, ja det meste. De kommer gående med store kurver med klær oppå hodet som de har vært et sted og vasket, i en eller annen elv vi ikke ser og som helt sikkert ikke er blank og fin slik som våre elver. Ennå ser vi hus med merker etter kuler og bombing etter borgerkrigen, selv om det er stor byggeaktivitet. Vi var innom en plass der det hadde vært en flott dyrehage, kunne Alfonso fortelle, hvor det tidligere var mange dyr, grønt og frodig, nå var det bare et stort område med søppel. 2
Dagen har vært lang, men flott, vanskelig å beskrive, men jeg er glad jeg har blitt født i Norge, at mine barn og barnebarn er født i Norge, vi er priviligerte. I morgen er den store dagen med åpning, det blir spennende Det var et spesielt øyeblikk da vi så barnebyen. Plutselig var det en realitet. Hvordan kom vi til å bli møtt? Klarte vi å få litt kontakt med barna? Ville vi føle oss velkommen eller ville vi føle at vi trengte oss inn i deres hjem? Mange rike mennesker fra et land langt borte? Det ble et følelsesladet øyeblikk, barnebyen lå på en høyde med flott utsikt over et kupert landskap. Vi så at mødrene gjorde siste innspurt før husene deres ble invadert. De kikket forsiktig bort på oss, smilte forsiktig. Hva følte ungene? Mange fremmede mennesker inn i hjemmet, unger som vi på forhånd hadde fått vite kom fra barnehjem, unger uten tilhørighet eller familie som kunne ta vare på dem. Unger som ikke hadde identitet, som var vanskelig å vite akkurat hvor gamle de var. Unger som hadde truffet sine nye mødre bare noen uker før. Det var mange unger på leikeplassen, og mange små i barnehagen som sto og kikket forsiktig på oss. De så litt skeptisk ut, men vi fikk smil og da vi spurte om å ta bilder var det helt topp, å bli tatt bilder av var vist morsomt.. Isen var brutt!! Vi var en tur innom husene og møtte noen av barna, det var sterkt, de var så tillitsfulle. Så var tiden for den ofisielle åpningen. Det ble klipt snor og vi sang vår nasjonalsang, dessverre ble det Norske flagget vårt borte på turen, men vi sang, Ja vi elsker, til Fagforbundets flagg og jeg tror ikke et øye var tørt blant oss. Så ble det Angolanske flagget heist til deres nasjonalsang, det var et utrolig sterkt øyeblikk. Stein sin tale var flott, han viste det store hjertet han hadde og formidlet det oppriktige ønske vi har for å få dette til å virkelig bli Fagforbundets barneby. 3
Vi reiste så til Skolen, her ble vi møtt av syngende barn som ønsket oss velkommen og takket oss, vi måtte gå gjennom en korridor med syngende barn. Da vi kom inn på skoleplassen hadde vi en hale av syngende barn bak oss og mot oss slo tonene av samme sangen ut av vinduene i klasserommene, da reiste hårene seg på kroppen og tårene trillet. Da følte jeg meg ydmyk. Så mye takk for så lite jeg gir hver mnd, 100 kroner som jeg ikke merker blir borte fra kontoen, jeg fortjener ikke det. Igjen glade smilende barn, det er en opplevelse for livet vi er med på. Det er noe flott og stort Fagforbundet har gjort, men samtidig så betyr de få kronene vi gir så lite for hver enkelt av oss. Vi har bygd opp noe som vi ikke må miste, men fortsette å gi våre små bidrag, slik at Fagforbundets barneby og prosjektene rundt forblir Fagforbundets. Tilbake i landsbyen var vi først i barnehagen. Vi hadde med oss ballonger og såpebobler, det skapte kontakt. Tillitsfulle unger som først var litt skeptiske eller nysgjerrige, men fort satte seg på fanget, vi blåste såpebobler. Det er vanskelig å beskrive møtet med mødre og barn i husene, det må bare oppleves, rørende men med glede fordi vi ser at det er noen som har fått hjelp og har det godt. Kanskje vi hjelper bare noen få, men vi hjelper de, uten tvil, ungene er glade, tillitsfulle og de har det godt. Unger kaller mødrene i landsbyen for mamma etter bare noen få uker, det sier noe. 4
Men disse barna bor i luksus etter angolanske forhold. Det fikk vi se dag 4. Da besøkte vi landsbyen i nærheten hvor vi har et familieprogram. Det går ut på å gi hjelp til selvhjelp, slik at de på sikt skal kunne brødfø seg og sin familie. Vi besøkte 3 mødre, alle aleneforsørgere for sine barn. Ektemann/ far hadde forlatt de av ulike grunner. Den første var alene med en gutt på tre år og to litt eldre jenter. Hun hadde fått hjelp med microlån, gikk nå selv på skole for å lære å lese og skrive. Den minste gikk i SOS barnehagen, jentene gikk på skolen. Hun var oppe kl. 5 om morgenen for å forberede dagen. Skole fra 6 til 8. Så hjem for å stelle barna og gjøre de klar til skole, etter det var hun på markede for å selge det hun selv hadde kjøpt eller dyrket. Ungene var svært glad for å gå på skole og i barnehage. Hun takket oss veldig for den hjelpen hun fikk, igjen blir man ydmyk for så stor takk, for så lite. Hun hadde et lite leirhus med to rom, hun hadde pyntet plastbordet med duk til vi kom og hadde tre plaststoler, noen få gryter stod i et hjørne. Og vi klager? Mor nr. to var også alene, med 3 gutter, de hadde flyttet til Luanda for å få arbeid, men mannen slo henne, hun var redd for å bli drept, så hun valgte å flytte tilbake til landsbyen de kom fra.. Hun prøvde også å dyrke det hun klarte, men hadde dere sett den tørre jorda det er her, ja da er det ikke mye som gror! Kun i regntiden er det mulig. Så mangel på rent vann til hushold og vann for å vanne jordflekkene de kan dyrke er stor. Hun var også på skole tidlig om morgenen før dagens gjøremål. Hennes barn var også på skole og trivdes der. Hun hadde kun tre stoler, litt kopper og kar og to rom, SMÅ rom. Så var det den siste, Marta 18 år med en sønn på 10 mnd. Tok seg i tillegg av tre søsken. Først hadde faren dødd i 2006 og så moren i 2007. Etter det hadde hun tatt seg av søsknene alene. En jentunge som plutselig måtte være voksen. Hun fikk da forsøke å forsørge alle, pappaen til babyen hadde stukket av da hun var gravid. Hun hadde født babyen på jordgulvet med hjelp av naboer. Hun gikk på skole og hadde lært å lese og skrive. Gikk regelmessig til helsekontroll med ungen. Småsøsknene gikk på skole. Hun hadde 2 små rom, uten noe annet enn noen gryter og kopper i en balje i et hjørne. En liten hylle på soverommet, den lille lå på jordgulvet med et lite teppe under seg og sov da vi var der. Hun fikk nå hjelp til å bygge et litt større hus og microlån slik at hun kunne selge maissaft på markedet. 5
Alt dette var på grunn av familieprogrammet som er knyttet opp mot SOS barneby, vår barneby! Selv om vi kan si at det er en annen kultur, at de ikke vet om noe annet, så er det helt ufattelig at noen kan leve slik. De får mat levert 1 gang pr. mnd, lite men med noen av de viktigste matvarene de trenger, nok sier de, vi hadde ikke overlevd en mnd. på det de får. Her er det ikke snakk om å gå stappmett til sengs. Uansett hvor vi kom og gikk hadde vi mange barn rundt oss. Vi var litt redde for at de reagerte på at vi tok bilder av dem, men fotografering skapte mye kontakt. De syntes det var kjempegøy å bli tatt bilde av og så få sett bildene etterpå. Da ble det store smil og latter. Unger er unger i alle land, men disse har dessverre helt andre oppvekstvilkår enn våre der hjemme. Og mange la seg nok sultne om kvelden. Her var det ikke snakk om å ikke spise opp, men få i seg hver smitt og smule, det kan bli lenge til nestemåltid. 6
Siste dagen var vi med Norsk folkehjelp ut til en landsby og fikk vite litt om et landbruksprosjekt de driver. Vi så store områder med land som ikke ble dyrket, så arealer til dyrking var der. Men mangel på muligheter for å vanne åkrene og en infrastruktur som ligger helt nede tar det tid å få opparbeid jorda. Men de var i gang og viste oss stolt en åker som de hadde i nærheten av en liten elv hvor de dyrket løk. Folket vi møtte viste oss mot og stå på vilje som man bare må beundre. Ønske om å få det til, ønske om å klare seg selv. Det er et stolt folk, men raus til å vise oss takknemlighet for den hjelpen vi gir, som gir dem mulighet til å klare seg. SOS barnebyer i Angola gjør en flott jobb med å velge ut barna og familiene som får hjelp. Det må være svært vanskelig for det er så ufattelig mange å velge mellom. De må finne de som trenger det absolutt mest og det kan ikke være lett. Så jeg beundrer det de gjør, på måten de klarer å bevare den enkeltes verdighet oppi all elendighet. Så takk til dem! Til slutt vil jeg takke alle våre medlemmer som har bidratt til at Fagforbundet har klart å bygge Barnebyen vår, og at jeg fikk muligheten til å oppleve dette. Det blir vår oppgave å stå på videre for å sikre drifta av barnebyen, verve nye bidragsytere og sikre at ungene og familiene langt borte får fortsette å ha et bedre liv. Det er vi som har vunnet i livets lotteri, som Stein Guldbrandsen sa det i talen sin, det er vi som må leve opp til Fagforbundets motto: Omtanke, solidaritet og samhold. 7