Vekk meg hvis jeg sovner

Vekk meg hvis jeg sovner

Eivind Hofstad Evjemo Vekk meg hvis jeg sovner

CAPPELEN DAMM AS, 2009 ISBN 978-82-02-29689-6 1. utgave, 1. opplag 2009 Omslagsdesign: Geir Erland Lyng Svingen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga, 2009 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken Cream 80/1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

til Kjetil, Eline og Mette Sofie

1. BÅRENE

Bårene viklet seg ut som ei vifte bak oss, og greide så vidt å holde ut hele veien til land der de klasket døsig mot bergene og trakk seg tilbake. Jeg tenkte at lyden av motoren var den siste i verden, og at vi var et lite summende insekt i en bølgende åker på vei mot et hjem vi ikke lenger kjente. Jeg lå lent bakover med hodet mot baugen og så opp i himmelen; små bomullsskyer seilte over oss og forsvant, mens noen av de minste skyene løste seg opp i det blå som tynn piperøyk over hustakene en iskald vinterformiddag. Noen steder lå riss etter passasjerfly som hadde passert for lenge siden, noe som fikk himmelen til å ligne ei blå skoletavle der bare noen brutte krittstreker hang igjen etter at læreren urolig hadde visket ut et regnestykke mot slutten av dagen. Når jeg satte meg opp så jeg at vi hadde kommet nærmere land enn jeg først hadde trodd; jeg kunne se naustet inne mellom bergene og at en ørn hadde tatt plass ytterst på odden og satt og speidet utover sjøen. Morfar holdt et godt tak rundt roret og tok en stor sving inn i vika rundt lanternen så bølger kolliderte med bølger og lagde et urolig brus rundt båten. Han hadde størknet blod på hendene, knokene hadde fått hvite topper; jeg så for meg at vi hadde vært ute og bekjempet en mektig fiende i et sjøslag, og at det var opp til oss å fortelle historien til de som ikke hadde overlevd; hvor heroisk fedrene hadde kjempet for det de trodde på. Det var et stort ansvar som hvilte på meg og morfar, og nå så han trett ut syntes jeg, og jeg kunne bare så vidt bevege fingrene inne i vottene. Han kneppet ned motoren og jeg merket samtidig hvordan omgivelsene vokste klarere fram omkring oss. 9

Når han til slutt skrudde helt av fløyt båten fram av seg selv som et papirfly gjennom luften og rommet omkring oss ble grenseløst; lydene bredde seg ut, utvidet seg, andre båter tøffet ut på seisjøen med måser slepende etter seg, og jeg løftet hånden slik man gjør, men det var ingen som gjengjeldte hilsenen; det var som om den var ubemannet, en bårebåt i spissen for en havsbegravelse. Jeg hang over ripa og kunne skimte havbunnen gjennom det grønne vannet, tangen sto som store ubevegelige trær på åkrer av bølgete sand; jeg så for meg at båten trakk med seg en veldig skygge, lik en varmluftballong fra en annen verden, at krepsen forskremt kasta seg inn i skjellene sine, at kråkebollene satt i skyttergravene med piggene ute og krabbene boblet med saksene kvesset, godt skjult i tangen. Som om jeg og morfar kom med uro. Snørret rant ned over leppene, jeg stakk tungen ut og slikket det i meg, en uvane de andre sa jeg burde legge av meg, voksne gutten, men jeg gjorde det allikevel og han brydde seg ikke. Jeg bar Helly Hansen-jakken som jeg alltid brukte når jeg var her, som var stor nok til at jeg kunne strekke den over rumpa og som hadde en varm hette som lydde godt mot vinden, i lomma lå et gammelt heiskort og en brukket ispinne. Kuttet over fingeren blødde mindre, kroppen hadde begynt å strekke en liten hudflik over såret. Han sa alltid, ikke for fort nå, når jeg skulle linne ut dorgen, men snøret bare glapp mellom fingrene mine og havet halte og dro til en rød angel plutselig sto i fingeren min som et lite kjøttetende insekt. Han så på meg og smilte smilet sitt, og jeg holdt gråten tilbake, for det gjorde ikke så ondt, dette går over, og forsiktig tok jeg angelen ut, 10

tenkte på smerten av å få den revet av munnen, å få tungen flerret opp, forsøkte forestille meg den, at det er mye verre, før jeg kastet den uti sjøen igjen, stakk fingeren i munnen og slikket i meg blodet som flommet fram i såret; og han så lurt på meg, løftet hånden og pekte ut mot en måsesverm som dreiv og stupte i sjøen utenfor øya, se der, sa han, vendte båten og satte kursen mot dem, vi ligger for dypt, og akkurat da kjente jeg hvordan snøret dro og dro over låret mitt, havet bruser jo. Jeg hoppet ut i sjøen når jeg så en bunnstein stikke opp av overflata, men vannet gikk over støvlene. Sjøfugl fløy over vannoverflata ut mot neset, mens de speilte seg i sjøen og kvein, før de raskt vendte om og forsvant inn mellom trærne mot storsteinen. Sauene hadde vendt oss ryggen da de nå anså oss for å være på trygg avstand. Jeg kjente vannet spre seg ned i støvlene. Jeg løftet bensinkanna og satte den i fjæresteinene, fikk litt bensin på hendene og sniffet til jeg ble svimmel, det suste i ørene. Morfar sto oppreist i båten og skjøv fra med åra mot bunnen, mens jeg trakk i tauet. Han hadde lua trekt godt ned i panna, øyebrynene ligna tuer av brune tobakkfliser, nesa var rød og han var blank på overleppa. Støvlene hans gikk lenger opp på leggen enn mine så han kunne hoppe uti på dypere vann, dro med seg beina, mens han vekselvis titta opp på fjellene, som lå bada i et oransje og lilla ettermiddagslys, og båten han skjøv foran seg. Måsene hadde nå satt seg til rette på det rosa berget og fulgte med oss med skrå vimsete blikk. Ei tåre rant nedover det grove kinnet hans. 11

Båten var ei lita trejolle og hadde vært her så lenge jeg kunne huske, det var den vi brukte hvis sjøen ikke var for urolig, for man måtte øse underveis da sjøvann presset seg inn mellom plankene og bølger fra fraktebåtene kunne fort slå inn over bord. Selv om båten var lett å bære og jeg sikkert kunne ha tatt vekten alene og fått den inn i naustet, var det bedre å løfte den så ikke trebunnen fliste seg opp mot de rue fjærsteinene. Jeg gikk rundt naustet på en liten sti av fjæresand, huket meg ned ved det ene hjørnet og fikk lirket fram nøkkelen som lå under en murstein. Men jeg hadde glemt å lukke bakdøra før vi dro, så den sto og jamra knusktørt, bøyde hodet, gikk inn og gjennom rommet, løftet opp lemmen og skjøv opp porten med begge hendene: der sto han, med den ene foten lent på båten som en bjørnejeger. Ansiktet hans var mørkt i motlyset, og da kom en varm luftstrøm seilende inn over oss, som et siste utpust fra sommeren. Han klødde seg i øyet og sa noe liksom stille for seg selv, så på sjøen, så på meg, der jeg gikk bort til ham, smilte eller ikke. Vi tok tak i hver vår ende av båten og løftet den inn i naustet, der vi veltet den forsiktig over på siden, hvorpå han snudde og gikk ut med en gang mens jeg ble stående; opp langs den ene veggen hang et slitt garn og en dorg der bare noen sluker satt igjen på snøret, på bakken lå ei notbøye, noen fiskeskjeletter i en gammel isboks og ei hakke med en rusten, men kvass krok på enden. Det var lenge siden noen hadde ryddet her; selv etter at de bygde et nytt båthus på den andre sida av vika dro vi alltid hit. Tingene hadde blitt stående og liksom glemt, det hadde vært sånn så lenge jeg kunne huske, han brydde 12

seg ikke særlig, og vi sognet fremdeles hit, det fikk være det samme. Han hadde hentet fiskebalja og stilt seg opp nede i fjæra og begynt å sprette opp fiskebukene med kniven, med en grov, hard presisjon; snittet skulle settes på halsen slik at knivbladet kunne gli gjennom fiskekroppen, uten at man trengte å anstrenge seg. Det var akkurat som om det fantes en perforering i fiskekjøttet som knivbladet fulgte etter. Hos noen av fiskene satt innvollene så godt fast inne i buken at man måtte slite med makt, mens hos de feiteste fiskene velta det bare ut, og det var nesten som om kroppen gav fra seg et mildt sukk for endelig å slippe å holde alt dette samlet. Den hadde det godt den her, sa han, og holdt fram rognen stor som ei kjøttkake, det er gode tider i sjøen. Vi sorterte den hviteste leveren i et rømmebeger og rognen la vi i en brødpose. Men jeg var ikke noe særlig til arbeidskamerat, for opptatt av andre ting; jeg var en lege som for første gang fikk lyse inn i kroppen, lette etter mark, sykdomstegn, svarte flekker eller noe annet, studerte hva fisken glupsk hadde hivd i seg i løpet av de siste dagene, noen ganger hele krabber, småfisk, krill, tanglopper, presset galleblæren, slo hull på lufteputene som lå som ventilasjonsrør inni der, til jeg til slutt satt der med hjertet mellom fingrene, rullet på det, kløp, mens fisken lå der i narkosen med vidåpne øyne og kunne ikke gjøre noe. Og når hjertet ikke lenger slo stakk jeg hull på øynene med kniven så væske flommet ut, men selv ikke da fikk jeg stoppet blikket, pupillen lå der fremdeles som et svart hull som betraktet meg, som en hard udelelig stein. 13

Himmelen over oss var full av skygger som stupte ned mot alt som ble kastet gjennom luften; selv tarmsystemene og gjellene utløste febrilske kamper på liv og død. Også andre fugler kom flyvende inn over vika og slo seg ned på de ledige steinene, og etter hvert utviklet det seg et slags hierarki, der de minste fiskemåkene måtte gi seg hvis noen av svartbakene bestemte seg for at en bit var deres. Men morfar løftet ikke engang blikket, fortsatte å kaste sloet vilkårlig ut i sjøen som om han ikke registrerte det kaoset han hadde stelt i stand, men det var ikke rettferdig mot de mindre måsene som også satt og ventet, sultne som grisunger, så jeg begynte å kaste mot dem; de fikk hjertet, galleblæren og også torskehodet rasket en av dem til seg og slukte helt. Og jeg så for meg hvordan pupillen ramlet dumt ned i magesekken, stirrende, samtidig som jeg kjente at jeg frøs, merket hvor kaldt det ble mot kvelden, at frosten hadde trengt seg inn i kroppen og blitt der, et hode fløy i natten. Det surklet i støvlene. Han anstrengte seg, bekymret eller bare sliten, reiste seg opp, la hånden i korsryggen og bøyde seg bakover, hvitt spytt hadde lagt seg i munnvikene hans, hendene var dekt av lever og blod, litt ondt hadde han alltid et sted i kroppen. Fryser du?, spurte han. Neida, svarte jeg, bare litt våt. Vi skal gå nå, damene lurer vel på hvor vi blir av. Jeg gikk mot naustet, kjente hvordan småsteinene gav etter for skrittene, han sto igjen og skylte balja i sjøen. Jeg gikk inn og lukket porten, måtte slå lemmen hardt igjen i sporet sitt, låste meg ut bakdøra og la nøkkelen tilbake inn under mursteinen. Det blåste mer nå, komposten luktet urin og råttent gress, uvas- 14

ket pappahår, imens hadde han tent seg en røyk, selv om han ikke hadde lov, smilte da han så uttrykket i ansiktet mitt, dette må du ikke si til noen, gutten, sa han og smilte, dette blir mellom oss to. Jeg ristet på hodet, bøyde meg ned og tok tak i den ene hanken på balja og ventet til han tok tak i den andre, og sammen løftet vi og begynte å gå opp langs stien, vekk fra fjæra der måsene fremdeles dreiv og krangla om det som lå igjen etter fiskeslaktet. Jeg merka at fisken velta mer over mot min side, da han var to hoder høyere enn meg, men jeg sa ingenting på det. Hendene var så kalde etter å ha rotet rundt inne i de døde fiskene og balja var tung og det kjentes som om hånden satt på som en hanske og holdt på å gli av beinet, hendene hans virket uforandret; hanken hvilte på tre fingre, mens den andre hånden holdt sneipen som han med korte mellomrom løftet til munnen: han så seg godt omkring, stoppet noen ganger og kjente på gjerdene oppetter veien, om de var tilstrekkelig boltet til jorden, eller om han måtte feste dem bedre, og fuglene: jeg la først ikke merke til dem, men skogen sang. Jeg tenker på om det er med fugler som med stjerner, at de alltid er der, men bare trenger et annet element for plutselig å kunne tre fram, jeg så på fiskene i balja, oppsvulma, klumpete, en småsei lå og skalv, det så vondt ut at noe så lite skulle behøve ligge sånn, at han ville kaste den uti da den var så liten, at det ikke fantes mat i den, men jeg ville beholde den, og han så på meg, knekte nakken på fisken og slengte den i balja der den lenge ble liggende og gli rundt i et hav av blod. Jeg angret etterpå, men det var også naturlig, ting dør, barn dør. Jeg ser på 15

ham, han vet at barn dør, men man kan ikke se det på ham, det er bare naturlig og trenger ikke å prates om. Han har trøtte øyne, liksom ei hinne har lagt seg over øynene hans, gjort dem tørre og duse, lik også skrittene er blitt seige og armene lange og formløse. Øynene stirrer ikke, bare henger der som et skimmer, lik et døsig formiddagslys over stuegulvet, som ikke ser på ett sted om gangen, men allerede har alt inne i seg, det er noen fantastiske øyne.

2. GÅRDEN MELLOM TRÆRNE OG STEINENE

en innhegning sørger for at hagen ligger lukket om seg selv, adskilt fra beiteområdet, riktignok står av og til en elg ute i hagen og spiser av knollene i kirsebærtreet, slik at det ikke lenger vokser noen ting der, knollene lever og dør inne i stammen, og jeg legger ikke merke til at hagen trekker seg sammen, forflytter seg, blir fremmed og forvokst fordi det skjer så langsomt, det friske gresset vi lekte barfotet i er nå dekket av mose og kjennes ut som de støvete skumgummimadrassene oppe på kvistloftet, der de som overnattet fikk utslett og kløe på overkroppen og bak på leggene. Kunne ikke se sjøen fra huset, vi så bare de øverste mastetoppene på lastebåtene over tretoppene, små og store flagg, et syn som en gang fikk alle til å samle seg i vinduene, og hvis man åpnet det på gløtt kunne man høre det lave bruset ifra de monotone båtmotorene som kuttet gjennom den iskalde sjøen, og etterpå, bårene som skvulpet mot bergene; han snakket mye om den nordnorske festningen når vi en sein høstkveld ble tvunget til å søke ly i tanghavet rundt Fyrøya da det plutselig blåste opp og vann slo inn i båten, og vi måtte ligge sånn og vente i over en time før han mente det var trygt nok og rodde oss hjemover med sterke fraskyv, den nordnorske festningen som ingen storm kan nedkjempe; vi gikk i hvert vårt traktorhjulspor med fiskebalja mellom oss, fiskekroppene skalv nede i den blodige sjøskvetten, holdt balja mens den andre åpna og lukka grinda inn til kyrne, som åt inne i hver sin skygge i skogskanten uten å komme oss for nær; trærne raget over stabburet som herfra ikke så større ut enn et dukkehus, en liten kloss som hadde trilla inn mellom rabarbrabladene og nærmest blitt borte, fire skritt på ett av 19

hans, ett innpust på fire av mine, ble møtt av fjøskatten på tunet som lenge hadde været lukta av fersk fisk, den hadde ett ødelagt øye og pjuskete pels og damene sa alltid at vi ikke måtte klappe den da den var full av bakterier; så så så, sa han bare, så så så, og gav den ei lita sild som den tok med seg under trillebåra der den kunne ete i fred. Balja satte vi fra oss på gresset utenfor inngangen til kjelleren, han tok av seg lua og tørket svetten av pannen, jeg takket for turen, han sa takk selv og åpna lemmen i et rykk og trampa ned i lukten av råpotet og kald stein. Jeg ble en stund stående og se gårdskatten tygge i seg silda med øynene lukket, at det ikke ble så mye som en finne igjen etterpå, bare slikket seg fornøyd rundt munnen, luktet i gresset, strøk kinnet mot en smørblomst, før den plutselig ble distrahert og forsvant rundt hushjørnet etter en hvit sommerfugl. Det luktet innestengt i huset, lyset var tungt av støv og fluer svevde døsige under takmønet, jeg satte meg foran vinduet og kunne se morfar tumle rundt i hagen, hvordan han skrittet opp rommene mellom hvert enkelt tre og hver enkelt grein, målte avstanden mellom stabburet og utedassen. Jeg kjente fiskelukta i hendene, sildeskjell som hadde festet seg til huden som tynne glassbiter, imens sto kyrne ute i skauen og åt. Savner han dem? Når lyset tennes i fjøset og dyra løfter seg opp fra det harde gulvet på tynne bein og ser mot ham, venter på at han skal sette alt i gang, puster opp små skyer av havrefôret i trauet, den nyfødte kalven som nylig har lært seg å gå fra den ene til den andre siden av jernburet, se en gård vokse opp; ryggen hans var kraftig, skrittene enkle og lange, helt til han ble borte i alt lyset som strømma fram. Jeg 20

kjente igjen rommet mitt, hagen var blank etter natta, gardinene hang ubevegelige i vinduene, døra til klesskapet ikke helt lukket, mens blomstene i tapeten lå, som alltid, nyåpna i det hvite sommerlyset, suset fra kommoden, trekken og hagen, suset jeg gjenkjenner i meg selv, her 21

han fikler med et tau inne under låvebrua, han har hørt ryktet om jentungen, barnebarnet, det er sommerkveld og fremdeles varmt, allikevel har han på seg kjeledressen og bærer tungt verktøy, han fikler med et tau, glaner konsentrert på arbeidshendene som fikler med de små knutene som rev han vingene av ei flue, når tauet løsner fra gelenderet går han bort til en av høyballene, der noe har slått hull i plasten og råttent gress tyter ut, skitten avslører at barna har vært og klatret på dem med gjørmete sko selv om de ikke får lov, og han sveiser sammen hullet, tørker pannen, vender blikket opp mot himmelen, ser at stjernene blinker likegyldige med sine døde lys, før han går til neste arbeidsoppgave ved oksenes rom, der ventilasjonsvifta har harka fælt i det siste og må repareres, han legger ikke merke til at barna fremdeles er ute i hagen og løper seg halvt i hjel i flukt fra hverandre, at såret har grodd, at håret på leggene stritter; barna lukter kompost og mold når de kommer inn i gangen med snørr ut over kinnene, grønne fotsåler og vått mørkt hår, hun har fått en ekkel hoste og sier at det klør inne i halsen, hun dypper rumpa ned i det varme vannet, før hun glir uti med hele seg, baderomslukten, de harde lavendelsåpene fylt med små sandkorn, og han kommer inn fra en annen dør, han har reparert og reparert på fjøset og nye ting går stadig i stykker, tauet henger fint på spikeren, ujevnhetene i muren er glattet ut, kyrne står helt trygge i mørket med høy i trauene for natta, han stikker så hodet inn på badet, der barna står rykende og varme på hver sin håndduk, og han ler og ler lik de gode somrene 22

tiden er over, han har rodd ut alene og har enda ikke kommet tilbake, damene står ved vinduet og speider nedover veien om de får øye på ham, mens de kniper rundt tomme kaffekopper, det blåser og regner, ei kråke sitter på bakken foran uthuset og hakker i epleskrotten fra i morres da var det sol og alle vi var ute og sprang i finværet; sjøen skyller inn over øyene, jeg kan liksom høre ham i bruset, fiskene som dras over ripa og kastes ned i den gule balja med gjellene revet over, gyngingen i båten, de sterkeste måkene som stuper i havet. Vi skal dra i morgen, vi har pakket og satt koffertene ute i gangen. Jeg forsøker å forstå det som står brodert på tøystykket i gangen, ikke glem morgendagens drøm om i dag, hva det egentlig betyr, om jeg virkelig befinner meg i en slags drøm, et lykkelig øyeblikk som aldri skal komme tilbake på akkurat denne måten. Det er mormor som fyrer i ovnen, hun er så urolig, vi ser det i øynene hennes, at dette er så ulikt ham, det rekker å gå enda en stund før de endelig får syn på ham, i kikkerten ser jeg ham stå oppreist i båten, mens han forsøker å skyve seg inn mot land med åra, havet bruser urolig rundt ham og holder flere ganger på å skyve ham overende, men han holder seg på beina, jeg ser ikke ansiktet, hører ikke ham, bare flammene som har fått godt tak i veden i ovnen, kaffetrakteren som hoster på kjøkkenbenken og det harde regnet som peprer mot vinduet. Han hopper ut i fjæra og vasser i land mens han trekker den vesle trebåten etter seg, jeg kunne vært der og hjulpet ham med å løfte. Det var da endelig godt, sier en annen og setter seg ned i sofaen og skrur på tv-en, en mann leder nyhetssendinga, ikke før godt ut i værmeldinga får jeg 23

øye på ham nederst i sjøveien, han har hendene i lommene og den blå arbeidsdressen er mørk av regnet, jeg ser det ikke godt, dugg har festet seg på kikkertlinsene, han bærer ikke på baljen, så han har ikke vært ute og fisket. Han sitter sammen med oss rundt kjøkkenbordet den kvelden, drikker kaldkaffe fra koppen sin, merker ikke at en regndråpe er på vei ned langs pannen, forteller at han rodde ut for å se på brua de har satt opp mellom øyene, at det var en voldsom konstruksjon, at det går an å bygge noe sånt, og en dråpe rant videre og hengte seg fast på haka der han endelig strøk den vekk med hånden: damene er fremdeles sinte på ham, men han bare høvler opp to ruglete skiver brunost til seg selv og meg, vet hvor glad jeg er i å maule ost, ser ut i hagen der vinden har fått godt tak, også et vindu som står og slår i etasjen over, han strammer fingeren rundt hanken i kaffekoppen, sier, skitværet kom bare så plutselig på 24

i en liten hage mellom små søte hus, fra tida da humlen fikk vokse fritt og begynte å strekke seg over taket på garasjen, nyvaskete skjorter hang på trammen over natta og ble ikke tatt inn før seint på kvelden, morfar gikk rundt i hagen og trampet på eplene som hadde falt fra trærne som om de på en eller annen måte plaget ham, fruktkjøtt ble dratt utover gulvene; fra tida kompottene begynte å smake syntetisk og jeg nettopp hadde lært alt om vikingtida og ville fortelle, vi hadde en stein med en kjerne av lilla diamanter stående på peisen og fjernsynet sto alltid på som en stum slektning gjemt bort i hjørnet av rommet; ei naken ungjente sprang fram og tilbake i vannsprederen med en strek mellom beina, hun hadde små øyne og store føflekker på ryggen, men her var hun trygg og ingen av de andre barna fikk tak i henne, hun fikk plaske som hun ville; bordet dekte vi ute under syrinene som vanlig, påskeserviettene sto til blomstene i duken og ble foretrukket fremfor de blå, vepsene hang over maten og da morfar forsøkte å slå en som satt og gnog i syltetøyet hans, traff han samtidig vannmugga som falt og ble knust mot en steinhelle, lyden av en fjern plenklipper, knust glass som kostes opp og en veps som kravlende får drukne i sitt paradis av tyttebær og sukker; jeg lå den kvelden i ei nyredd seng under ei tung dyne og lyttet til vannsprederen som dro seg rytmisk fram og tilbake mot baksiden av skuret, noe som fikk meg til å tenke på bårene som skyller inn på Fyrøya, kanskje en tidlig kveld i en eller annen vårmåned til smaken av markjordbær: en dag i et tomt grått lys, men der ingen jente lekte i bårene 25

jeg begravde bildet i lysninga på Roligheten, av henne og av oss, der kunne hun ligge trygt; nede på gården så jeg mormor sette piknikkurven i baksetet og far komme etter med en pepsimaxflaske fylt med tynn appelsinsaft, så kom søsteren og så kom mor og så var alle plutselig der, bortsett fra meg, og jeg ventet til de begynte å rope på meg, at navnet ble til et ekko som slo mellom gårdshusene lik en stor hund som bjeffer mot en mindre hund, et tomrom, først da kom jeg fram og løp ned skråninga med korte skritt, hoppet rett over strømgjerdet og satte meg inn i bilen sammen med de andre, de var urolige, noen hadde allerede rukket å velte en kaffekopp ned i gulvet og mor sto og ristet bilmatten ute på gårdsplassen; det var så varmt at alle hadde rullet opp vinduene, noe som fikk håret til morfar til å bølge når vi kjørte ut på hovedveien 26

stearinlyset i adventsstaken slokner uten hjelp på kjøkkenbordet, det er ikke lenge siden et hus brant ned og et barn ble slukt av flammene; noen gutter finner en dypfrossen ulv i vårbekken, ei bondekjerring hadde hørt uling ute på isen og trodd det var et barn som hadde tråkket ned i ei råk, men ikke meldt i fra da hun alltid sovna så lett etter å ha spist kvelds. Fjellene raget over oss også den gangen som de gjør i dag, gjestebøkene ble fraktet ned fra fjelltoppen, det var gode bøker med sider tilsølt med kaffe, syltetøy og fingeravtrykk av smeltet sjokolade, noen skryter av utsikten, noen ber om håp og skriver en bønn for sommerværet, andre hjelper sine barn med å stave sine navn: når det blir kveld kan man sitte hevet over juvet mens det fylles med mørke, se hvordan fyrlyktene begynner å hive et vimsete lys over de tomme skjærene og grunnene, vi ser også at det ryker fra myra nedenfor kirkebakken, der det sies det ligger mennesker fra gammelt av; at sjelene tok på seg myrstøvler og vandret inn i skauen, at damene da tok hvitvasken ned fra snorene, at gubbene spylte redskapen og stilte den til tørk mot fjøsveggen, uten at man egentlig visste hvorfor, for her forsvinner avstandene, alt arbeider seg innover, fyller ut sin tid, som i ritualer tømt for mening 27

jeg kjente henne igjen der hun satt på doskålen på lillebadet og skalv, men hun var bare trett, morgenen en hvilken som helst, springen sto og rant som ingenting, mens elektrikeren som hadde kommet grytidlig sto og skrudde i kjøleskapsviften, matvarene sto derfor stablet bortover kjøkkenbenken og det ble ikke tid til noen frokost, men det var først og fremst henne jeg så; det trette viljeløse ansiktet som skulle begynne dagen, klærne hun skulle ta på seg som lå klare over baderomsstolen. Hun hadde flere gode år foran seg, det var før hun begynte å låse døren når hun gikk på do, og vi kunne komme og gå som vi ville, dette var en sånn morgen som blir borte, som en ting som snøen dekker og derfor ikke lenger letes etter, hun var vinterblek og fregnene lignet krokanbiter i vaniljeis, badekulene trillet utover baderomsgulvet, gul for sitron, oransje for appelsin, grønn for mynte 28

i gymsalen på barneskolen er lysene tent, skolekorpset og mannssonglaget øver hver onsdag fra seks til ni til det som skal munne ut i tre julekonserter i desember, øvinga avbrytes kun av en kort pause fra klokka halv åtte til åtte hvor kjerringene serverer bakst og nytrakta kaffe fra to pulter innerst ved tavla i musikkrommet. Han holder seg i utkanten inne ved ribbeveggen som er plassen hans mens de andre har pause, holder kornetten til munnen, mens han trykker på knappene, og forsøker å følge notene, forsøker å høre musikken for seg og sin plass i den, men det blir bare stygt, det piper i magen og også han er glad i kringle og lefse. Han har tatt av seg skoene og sitter i bare lestene, kjenner han fryser, at kald luft trekker opp gjennom gulvet, men han øver og de andre spiser og koser seg med kanelsnurrer og saft, tonen blir ikke friskere, men tvert om stadig mer sur og tverr, og han legger kornetten fra seg på gulvet, og holder på å bikke notestativet med albuen, men ingenting skjer, notearket faller ikke ned, han ser hvordan mørket allerede ligger tett inntil de store vinduene, i gjenskinnet ser han seg selv i kaoset av tubaer, fløyter, trommer og notestativer, biter av en løs hudfold på pekefingeren og det begynner å blø forsiktig. De flirer gjennom veggen, de bløte trærne dirigerer den sure kveldsvinden, de ser ham fra utsiden, men han ser ikke dem, blir rastløs og litt sint, tar opp instrumentet, trykker ned ventilene, men uten at det blir rent, og han merker hvordan han hele tiden dras til stemmene som lekker gjennom skilleveggen, om noen prater eller nevner ham, og han kjenner at han hater kornetten, hater så mye at det gjør vondt, at det blir helt kaldt rundt halsen, og vanskelig 29

å puste, at han vil gråte, men ikke her, selv om det bare gjør vondere å holde tilbake: han øver for ruskeværet, tenker han, for regn og sludd, for morfar. En etter en kommer kormennene inn døra, de er ovenpå, en skriker gjennom rommet at her sitter du gutten, helt alene, stiller seg opp i en halvsirkel under basketkurven, for en ivrig gutt du er da, øver i pausene også, orkesteret sprer seg rundt i rommet og finner plassene sine, noen begynner å vri på instrumentene, løse opp de små skruene i notestativet for å feste arkene i riktig høyde, blåser metallet varmt, en gutt holder ei jente i hånda og smiler når de slipper, han til trommene og hun til tverrfløytene, han legger merke til at jenteklarinettistene har fått bryster under de røde korpsjumperne, vet at guttene kammer håret og sprayer armhulene med Axe Atlantis. Orkesteret summer, tar med seg den gode stemningen ut av kafferasten og over i øvinga, kjenner det prikker i tissen, at det romsterer dypere ned i magen hans, at det høres ut som om hele innsiden ommøblerer seg selv, hun søte klarinettisten hører det og ler mens hun peker på magen hans, han sier noe om mat og luft, blir flau, og retter på notearket som allerede står rett. Dirigenten er kaffemett og våken, en smule har klistret seg fast på haka hans uten at noen sier ifra, han har en rar latvisk aksent og det høres ut som han ler mens han snakker, og det blir stille, dirigenten gir tone til orkesteret og fordeler stemmer til koret, løfter hendene, smiler, ser på hver og en, vil ha kontakt med alle har han sagt, liker å hvile i den stillheten, så teller han opp med store armbevegelser og musikken dras i gang, og det er akkurat som om følelsen i fingrene igjen blir borte, nummenheten gjør dem 30

følelsesløse og kalde, greier ikke konsentrere seg, det piper fra klarinettistene, det dunker i paukene, han ser seg selv fra utsiden av vinduene, musikken som svinger langt unna, i en jig fra New Orleans, koret som ba ba ba-er, ser for seg en mann som går forbi i mørket og en kvinne som holder et barn med skjevt ansikt i hånden, som om et lys tverret gjennom rommet og la seg over ham og begynte å tiltrekke seg oppmerksomhet fra mennesker som ikke fins, og han glemmer helt å bla i notene så første side fremdeles står oppslått på stativet, bare later som han vet hvor de er kommet i musikken, ser at en av klarinettistene har blåst seg helt rød i ansiktet og smiler nervøst. Og vinden stiger og hvisker som utenfor soveromsvinduet eller som ilden bak ei godt gjennomtrekt ovnsglugge, og lyden av orkesteret blir helt borte, det er bare han selv og varmen rundt metallet han presser hardt mot leppene, litt mer søvnig, stirrer ned på de uleselige tegnene på papiret, slutter å blåse 31