Marias testamente Originaltittel: The Testament of Mary Copyright Colm Tóibín 2012 Norsk utgave Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Omslagsbilde: Getty Images/Steven Puetzer Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med: Adobe Caslon Pro Papir: 80 g Ensolux Cream 2,0 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Innkjøpt av Norsk kulturråd ISBN 978-82-328-0033-9 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no
D e kommer hyppigere nå, de to, og for hvert besøk blir de mer utålmodige, med meg og med verden. Det er noe sultent og primitivt ved dem, en brutalitet som bobler i blodet, som jeg har sett før og som jeg kan lukte, slik et jaget dyr kan. Men jeg er ikke jaget nå. Ikke nå lenger. De tar seg av meg, utspør meg mildt, har meg under oppsikt. De tror jeg ikke skjønner hvor planmessig det er, det de er ute etter. Men ingenting unngår meg, bortsett fra søvn. Søvnen unngår meg. Kanskje er jeg for gammel til å sove. Eller kanskje er det ikke mer å vinne på søvn. Kanskje har jeg ikke behov for å drømme, eller å hvile. Kanskje vet øynene mine at de snart vil være lukket for godt. Jeg skal holde meg våken hvis jeg må. Jeg skal gå gjennom denne gangen idet dagen bryter frem, idet dagen smyger sine strimer av lys inn i rommet her. Jeg har mine egne grunner til å vente og se. Før den siste hvilen kommer denne lange ventetiden. Og det er nok for meg å vite at den vil ta slutt. De tror jeg ikke forstår hva som langsomt vokser i verden; de tror jeg ikke skjønner hensikten med spørs- 7
Colm Tóibín målene deres, og ikke ser den mørke skyggen av ergrelse som sniker seg over ansiktene og inn i stemmene deres når jeg sier noe uklart eller tåpelig, noe som ikke fører oss videre. Når jeg ikke synes å huske det de mener jeg må huske. De er for fastlåste i sine veldige, umettelige behov, og for sløvet av restene etter en frykt vi alle følte den gangen, til å se at jeg husker alt. Minnene fyller kroppen, like mye som blod og knokler. Jeg liker at de gir meg mat og betaler for klærne mine og beskytter meg. Til gjengjeld skal jeg gjøre hva jeg kan for dem, men ikke mer. Like lite som jeg kan puste en annens pust eller hjelpe en annens hjerte å slå eller hindre knoklene i å svekkes og kjøttet i å skrumpe, kan jeg si mer enn jeg kan si. Og jeg vet hvordan dette plager dem, og ville ha smilt av denne iveren etter tåpelige anekdoter og klare, enkle mønstre i historien om det som hendte oss, men jeg har glemt hvordan det er å smile. Jeg har ikke lenger behov for å smile. På samme måte som jeg ikke lenger hadde behov for tårer. En stund trodde jeg faktisk at jeg ikke hadde flere tårer igjen, at jeg hadde brukt opp mitt forråd av tårer, men heldigvis blir ikke slike dumme tanker værende lenge, de viker raskt for det som er sant. Det finnes alltid tårer når man virkelig trenger dem. Det er kroppen som lager tårer. Jeg trenger ikke lenger tårer, og det burde være en lettelse, men jeg søker ikke lettelse, bare ensomhet og 8
Marias testamente en mørk tilfredsstillelse som kommer av vissheten om at jeg ikke vil si noe som ikke er sant. Av de to mennene som kommer hit, var den ene sammen med oss til det siste. Den gangen var han innimellom mild, snar til å holde om meg og trøste meg, slik han nå er snar til å skule utålmodig når historien jeg forteller, ikke går så langt som han har tenkt seg. Men jeg kan ennå se tegn til den mildheten, og det hender at gløden i blikket hans er der igjen, før han sukker og gjenopptar arbeidet, skriver bokstav etter bokstav som danner ord han vet at jeg ikke kan lese, som forteller om det som skjedde på høyden og om dagene før og etter. Jeg har bedt ham lese ordene høyt for meg, men han vil ikke. Jeg vet at han har skrevet om ting som hverken han eller jeg så. Jeg vet at han også har beskrevet det jeg gjennomlevde, og som han var vitne til, og at han har sørget for at disse ordene vil bli viktige, at de vil bli lyttet til. Jeg husker for mye; jeg er som luften en vindstille dag når den holder seg i ro og ikke slipper noe fra seg. Slik verden holder pusten, holder jeg minnene inne. Så da jeg fortalte ham om kaninene, var det ikke noe jeg nesten hadde glemt og bare husket fordi han var så standhaftig. Detaljene i det jeg fortalte, hadde jeg båret med meg i alle år, på samme måte som jeg bar med meg hender og armer. Den dagen, den dagen han ønsket detaljer fra, den dagen han ville ha meg til å gjennomgå 9
Colm Tóibín gang på gang, var det, midt i all forvirringen, midt i all grusomheten og skrikingen og ropingen, en mann like ved meg som hadde et bur med en stor, sint fugl i, en fugl med skarpt nebb og forarget blikk; den hadde ikke plass til å slå ut vingene, og fangenskapet syntes å gjøre fuglen sint og frustrert. Den skulle jo ha fløyet, jaget, slått ned på byttet sitt. Mannen bar også på en sekk, som jeg etter hvert skjønte var nesten halvfull av levende kaniner, små bylter av rasende, vettskremt liv. Og i løpet av timene der på høyden, timer som gikk saktere enn noen andre timer, tok han kaninene én for én opp av sekken og lirket dem inn i buret gjennom en liten åpning. Fuglen gikk først løs på den bløte buken og hakket opp kaninen så innvollene veltet ut, og så tok den selvsagt øynene. Det er lett å snakke om dette nå, for det tjente som en avledning fra det som egentlig foregikk, og det er også lett å snakke om fordi det var så meningsløst. Fuglen lot ikke til å være sulten, skjønt kanskje var den besatt av en dyp hunger som selv ikke det levende kjøttet til sprellende kaniner kunne tilfredsstille. Buret ble halvfullt av halvt døde og helt uspiste kaniner som gav fra seg rare pipelyder. Det rykket i dem av bristende liv. Og mannens ansikt glødet av kraft, det lyste om ham der han så fra buret til det som foregikk rundt ham og nesten smilte av hemmelig fryd. Sekken var ennå ikke tom. 10
Marias testamente På dette tidspunktet hadde vi snakket om andre ting, også om mennene som spilte terning like ved der korsene stod; de spilte om klærne hans og om andre eiendeler, eller de bare spilte. En av disse mennene fryktet jeg like mye som kveleren, som kom senere. Denne første mannen var den som, blant alle som kom og gikk i løpet av dagen, var mest på vakt, mest truende, den som mest sannsynlig ønsket å vite hvor jeg hadde tenkt meg når det var over, mest sannsynlig ville bli sendt for å hente meg tilbake. Denne mannen, som fulgte meg med øynene, syntes å arbeide for flokken av menn med hester som fra tid til annen dukket opp og stod på avstand og så på. Om noen vet hva som foregikk den dagen, og hvorfor, så er det den mannen som spilte terning. Det hadde kanskje vært enklere hvis jeg sa at han kommer til meg i drømme, men det gjør han ikke, og han hjemsøker meg heller ikke slik andre ting, eller andre ansikter, hjemsøker meg. Han var der, det er alt jeg har å si om ham; han holdt øye med meg, og han visste hvem jeg var, og hvis han nå, etter alle disse årene, kom på døren her, stod der og myste mot lyset, grå i det sandfargede håret og med hender som stadig var for store for kroppen, med sin vitende, selvsikre mine og sin rolige, myndige brutalitet, mens kveleren stod bak 11
Colm Tóibín ham og flirte ondskapsfullt, så ville jeg ikke bli overrasket. Men jeg ville ikke ha vart lenge i slikt selskap. På samme måte som mine to venner som stadig kommer på besøk, er ute etter stemmen min, vitnesbyrdet mitt, må mannen som spilte terning, og kveleren, og andre som dem, være ute etter å bringe meg til taushet. Jeg vet hvem de er hvis de kommer, og det burde ikke bety stort nå da jeg ikke har lenge igjen, men likevel er jeg, i våken tilstand, sanseløst redd for dem. Sammenlignet med dem var mannen med hauken og kaninene underlig harmløs; han var grusom, men på en meningsløs måte. Hans lyster var lette å tilfredsstille. Ingen tok notis av ham, bortsett fra meg, og jeg gjorde det fordi jeg, kanskje som den eneste blant dem som var der, merket meg hver minste bevegelse for å se om det kanskje var en av mennene jeg kunne appellere til. Og også for å fatte hva de ville med oss når det var over, og fremfor alt for, om så bare for et eneste øyeblikk, å kunne vende meg bort fra den avsindige katastrofen som utspilte seg. De er ikke interessert i hvor redd jeg var, og hvor redde alle omkring meg var, fornemmelsen av at det stod menn og ventet med ordre om å hindre oss hvis vi prøvde å gå derfra, av at det ikke var mulig å unngå å bli tatt til fange. Den andre som kommer, har en annen måte å gjøre seg bemerket på. Ved ham er det ikke noe mildt. Han 12
Marias testamente er utålmodig og egenmektig, og han kjeder seg. Han skriver, han også, men raskere enn den andre; han rynker pannen og nikker anerkjennende til sine egne ord. Han blir lett irritert. Jeg kan forarge ham bare ved å gå over gulvet for å hente et fat. Iblant er det vanskelig å motstå fristelsen til å snakke med ham, selv om jeg vet at bare stemmen min fyller ham med mistro, eller med noe som ligner avsky. Men som sin kompanjong er han nødt til å høre på meg, det er det han er her for. Han har ikke noe valg. Jeg sa til ham før han drog herfra at jeg i hele mitt liv, hver gang jeg har sett mer enn to menn sammen, har sett tåpelig atferd, og jeg har sett brutalitet, men det er tåpeligheten jeg først og fremst har merket meg. Han hadde ventet at jeg skulle si noe annet, og han satt midt imot meg mens tålmodigheten langsomt ebbet ut av ham fordi jeg nektet å vende tilbake til det han ville jeg skulle snakke om; den dagen sønnen vår forsvant og hvordan vi fant ham og hva som ble sagt. Jeg kan ikke si navnet, jeg får det ikke til, noe går i stykker i meg hvis jeg sier navnet. Så vi sier «ham», «sønnen min», «sønnen vår», «han som var her», «vennen din», «ham du vil høre om». Kanskje vil jeg si navnet før jeg dør, eller klare å hviske det en av disse kveldene, men jeg tror det ikke. Han samlet rundt seg, sa jeg, en gruppe mislykte individer, som bare var barn som han selv, eller menn som 13
Colm Tóibín ikke kunne se en kvinne i øynene. Menn man så smile for seg selv, eller som var blitt gamle mens de ennå var unge. Ingen av dere var normale, sa jeg, og jeg så ham skyve tallerkenen med halvspist mat mot meg som om han var et trassig barn. Ja, mislykte, sa jeg. Sønnen min samlet mislykte individer rundt seg, enda han selv tross alt ikke var mislykket; han kunne ha gjort hva som helst, han kunne til og med ha vært stille, han hadde den evnen også, den sjeldneste; han kunne uten vanskeligheter ha vært alene, han kunne se på en kvinne som om hun var hans like, og han var takknemlig, høflig, intelligent. Og alt det, sa jeg, brukte han til å dra en flokk menn som stolte på ham, med seg rundt fra sted til sted. Jeg har ikke noe til overs for mislykte individer, sa jeg, men fører man to av dere sammen, så får man ikke bare tåpelig heter og den sedvanlige brutaliteten, man får også et desperat behov for noe annet. Samler man mislykte individer, sa jeg og skjøv tallerkenen bort til ham igjen, så får man hva som helst fryktløshet, store mål, hva som helst og før det enten forsvinner eller vokser, vil det lede til det jeg så, og det jeg lever med nå. Min nabo Farina kommer med mat til meg. Og iblant betaler jeg henne. I begynnelsen åpnet jeg ikke døren 14
Marias testamente når hun banket, og selv når jeg tok inn det hun hadde satt igjen til meg frukt eller brød eller egg eller vann så jeg ingen grunn til å snakke med henne når jeg siden gikk forbi døren hennes, eller gi til kjenne at jeg visste hvem hun var. Og jeg var nøye med ikke å røre vannet hun satte igjen. Jeg gikk til brønnen og hentet mitt eget vann, selv om jeg verket i armene etterpå. Da gjestene mine kom, spurte de hvem hun var, og jeg var glad for å kunne si at jeg ikke visste det og ikke hadde noen interesse av å finne det ut, og at jeg heller ikke visste hvorfor hun kom med mat til meg, bortsett fra at det gav henne et påskudd til å nærme seg et sted der hun ikke var ønsket. Jeg måtte være forsiktig, sa de, og det var ikke vanskelig å svare, å si at det visste jeg bedre enn dem, og at hvis de var kommet for å gi meg råd jeg ikke trengte, var det kanskje bedre om de holdt seg borte. Men med tiden, når jeg gikk forbi huset hennes og så henne i døren, begynte jeg å se på henne, og jeg likte henne. Det var kanskje fordi hun var liten, i hvert fall mindre enn meg, eller så svakere ut, enda hun er yngre. I begynnelsen antok jeg at hun var alene, og mente jeg skulle greie å hamle opp med henne hvis hun ble vanske lig eller altfor nærgående. Men hun er ikke alene. Det har jeg funnet ut. Mannen hennes er sengeliggende, han kan ikke røre seg, og hun må ta seg av ham hele 15
Colm Tóibín dagen; han ligger i et mørkt rom. Og sønnene hennes har, som alle sønner, dratt til byen for å finne bedre arbeid, eller mer meningsfull lediggang, eller et eller annet eventyr, og latt Farina bli igjen og stelle geitene og se til terrassene med oliventrær og bære vann hver dag. Jeg har gjort det klart for henne at hvis sønnene hennes kommer hit, slipper de ikke over terskelen. Jeg har gjort det klart for henne at jeg ikke ønsker hjelp av dem til noe. Jeg vil ikke ha dem i huset. Det tar meg flere uker å lufte ut stanken av menn så jeg igjen kan puste luft som ikke er forpestet av dem. Jeg begynte å nikke til henne når jeg så henne. Jeg unnlot fremdeles å se på henne, men jeg visste at hun ville merke seg forandringen. Og den førte til mer forandring. Til å begynne med var det vanskelig, for det var ikke lett å forstå henne, og hun syntes nok det var rart, men hun snakket i vei allikevel. Snart begynte jeg å skjønne de fleste ordene hennes, eller i hvert fall mange nok, og jeg fikk vite hvor det var hun gikk hver dag, og hvorfor hun gikk dit. Jeg ble ikke med henne fordi jeg ville det. Jeg gikk fordi gjestene mine, mennene som kommer hit for å ha oppsyn med meg i min alderdom, ble for lenge og stilte for mange spørsmål, og jeg tenkte at hvis jeg forsvant for dem, om så bare for en time eller to, så ville de kanskje lære seg litt høflighet, eller enda bedre, kanskje dra sin vei. 16