en roman SIRI HUSTVEDT Oversatt av Bodil Engen

en roman SIRI HUSTVEDT Oversatt av Bodil Engen

SIRI HUSTVEDT Med bind for øynene, 1993 Lily Dahls fortryllelse, 1997 Det jeg elsket, 2002 En bønn for Eros, 2008 Når du ser meg, 2008 Den skjelvende kvinnen, eller Historien om nervene mine, 2009 (På norsk 2011) Boken er innkjøpt av Norsk Kulturråd Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: The Summer Without Men Copyright 2011 by Siri Hustvedt Norsk utgave 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tegninger av Siri Hustvedt Satt med 10,5/14,4 pkt. Sabon-Roman hos Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g NorBook Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2011 ISBN 978-82-03-21458-5 ISBN 978-82-525-7709-9 (Bokklubben)

Linjene fra Shakespeares sonette 129 er gjengitt i Erik Bystads gjendiktning (Aschehoug 2004).

Lucy (Irene Dunne): Du er visst helt forvirret, ikke sant? Jerry (Cary Grant): M-mm. Er ikke du? Lucy: Nei. Jerry: Men det burde du være, for du tar feil når du mener at det er annerledes fordi det ikke er som før. Det er annerledes, men på en annen måte. Du er den samme som før, men jeg har vært en tosk. Vel, det er jeg ikke lenger. Så siden jeg er annerledes, tror du ikke det kunne bli som før igjen? Bare litt annerledes. Hvor har du vært i natt? regi Leo McCarey manus Viña Delmar

Noen tid etter at han hadde sagt ordet pause, ble jeg gal og havnet på sykehus. Han sa ikke Jeg vil aldri se deg mer eller Det er slutt, men etter tretti års ekteskap var pause nok til å forvandle meg til en sinnssyk med tanker som eksploderte, rikosjetterte og skjente inn i hverandre som popcorn i en mikrobølgepose. Denne sørgelige innsikten kom til meg mens jeg lå i sengen min på South Unit, så sløvet av Haldol at all bevegelse bød meg imot. De taktfaste, enerverende stemmene var blitt svakere, men de var ikke blitt borte, og når jeg lukket øynene, så jeg tegneseriefigurer rase rundt på lyserøde fjell og forsvinne inn i blå skoger. Til slutt diagnostiserte dr. P. meg med Kort psykotisk lidelse, også kjent som Kort reaktiv psykose, noe som betyr at du er ordentlig gal, men det er ikke langvarig. Hvis det varer mer enn en måned, skal det ha en annen betegnelse. Det er tydeligvis ofte en trigger, eller i psykiatrisk sjargong en «stressor», for denne spesielle formen for forstyrrelse. I mitt tilfelle var det Boris, eller snarere det faktum at det ikke var noen Boris der, at Boris hadde pausen sin. De holdt meg innesperret i halvannen uke, så slapp de meg ut. Jeg var poliklinisk pasient en stund før jeg fant dr. S., med den dype, melodiøse stem- 9

Siri Hustvedt men, det tilbakeholdne smilet og et godt øre for poesi. Hun fikk meg på bena hun holder meg fortsatt på bena, sant å si. Jeg liker ikke minnet om den gale kvinnen. Hun gjør meg skamfull. Lenge vegret jeg meg for å se på det hun hadde skrevet i et svart og hvitt hefte mens hun var innlagt på avdelingen. Jeg visste hva som sto skrevet utenpå, med en håndskrift uten den fjerneste likhet med min, Hjerneskår, men jeg ville ikke åpne den. Jeg var redd henne, forstår du. Da datteren min, Daisy, kom på besøk, skjulte hun forlegenheten. Jeg vet ikke nøyaktig hva hun så, men jeg kan gjette det: en kvinne som var uttæret av ikke å spise, konstant forvirret, tung i kroppen av medisiner, én som ikke kunne svare ordentlig på det datteren sa, som ikke kunne holde rundt sitt eget barn. Og så, da hun gikk, hørte jeg henne beklage seg til sykepleieren med gråtkvalt stemme: «Det er som om det ikke er moren min.» Jeg var tapt for meg selv da, men nå smerter det meg å huske den setningen. Jeg tilgir ikke meg selv. Pausen var fransk, med glatt, men blankt, brunt hår. Hun hadde anselige bryster som var ekte, ikke kunstig fremstilt, smale, rektangulære brilleglass og et ypperlig hode. Hun var selvfølgelig ung, tyve år yngre enn meg, og jeg har mistanke om at Boris hadde siklet etter denne kollegaen sin i noen tid før han gjorde et utfall mot hennes sentrale partier. Jeg har sett det for meg om og om igjen. Boris, med de snøhvite lokkene fallende ned i pannen idet han griper brystene til nevnte Pause rett ved burene med genetisk modifiserte rotter. Jeg ser det alltid i laboratoriet, selv om dette antagelig er feil. De 10

Sommeren uten menn var sjelden alene der, og resten av «teamet» ville lagt merke til støyende tafsing midt iblant dem. Kanskje de søkte tilflukt i et avlukke på toalettet, der min Boris dunket løs på sin forskerkollega og øynene rullet bakover i skallen på ham mens han nærmet seg eksplosjonen. Jeg vet alt om det. Jeg hadde sett øynene hans rulle tusenvis av ganger. Det banale ved historien at den gjentas til det kjedsommelige av menn som plutselig eller litt etter litt oppdager at det som ER ikke behøver å VEDVARE og deretter går til aksjon for å befri seg fra de aldrende kvinnene som har tatt seg av dem og barna deres i årevis mildner ikke sorgen, sjalusien og ydmykelsen som rammer de forlatte. Forsmådde kvinner. Jeg skrek og jamret meg og slo nevene i veggen. Jeg skremte ham. Han ville ha ro, få fred til å gå sin egen vei med sine drømmers kultiverte nevroforsker, en kvinne han ikke hadde noen fortid med, ingen last av smerte, ingen sorger og ingen konflikter. Og likevel sa han pause, ikke slutt, for å holde avslutningen åpen i tilfelle han ombestemte seg. En ond glipe av håp. Boris den bunnsolide. Boris som aldri skriker. Boris som rister på hodet i sofaen og ser forfjamset ut. Boris, rottemannen som giftet seg med en poet i 1979. Boris, hvorfor gikk du fra meg? Jeg måtte komme meg ut av leiligheten, for det gjorde vondt å være der. Rommene og møblene, lydene fra gaten, lyset som falt inn på arbeidsværelset mitt, tannbørstene i det lille stativet, garderobeskapet med det manglende håndtaket var alle blitt som en verkende knokkel, et ledd eller et ribben eller en virvel i en sammenhengende anatomi av felles minner, og hver velkjent ting, ladet med årenes akkumulerte betydninger, syntes å tynge i min egen kropp, og jeg kjente at jeg ikke 11

Siri Hustvedt orket å bære dem. Derfor reiste jeg fra Brooklyn og dro hjem for sommeren til den avsides småbyen på det som før hadde vært prærien i Minnesota, der jeg hadde vokst opp. Dr. S. hadde ingen innvendinger. Vi skulle snakke sammen i telefonen en gang i uken, bortsett fra i august, da hun tok sin vanlige ferie. Universitetet hadde «vist forståelse» for sammenbruddet mitt, og jeg skulle vende tilbake til undervisningen i september. Dette skulle være Gjespen mellom en Sinnssyk vinter og en Mentalt Sunn høst, et begivenhetsløst tomrom å fylle med dikt. Jeg skulle være sammen med moren min og legge blomster på fars grav. Søsteren min og Daisy skulle komme på besøk, og jeg var blitt engasjert som lærer på et poesikurs for barn i byens kulturhus. «Hjemmeavlet prisbelønt poet arrangerer workshop» sa overskriften i Bonden News. Doris P. Zimmer-prisen for poesi er en obskur pris som ramlet ned i hodet på meg ingensteds fra og som bare tildeles kvinner hvis arbeid faller i kategorien «eksperimentelt». Jeg hadde tatt pent imot denne tvilsomme æren og den medfølgende sjekken, om enn med stilltiende forbehold, for snart å oppdage at ENHVER pris er bedre enn ingen, at begrepet «prisbelønt» kaster en nyttig, om rent dekorativ glans over poeten som lever i en verden som ingenting vet om poesi. Som John Ashbery en gang sa: «Å være en berømt poet er ikke det samme som å være berømt.» Og jeg er ikke en berømt poet. Jeg leide et lite hus i utkanten av byen, ikke langt fra min mors leilighet i en bygning utelukkende for gamle og svært gamle. Mor levde i den selvhjulpne sonen. Til tross for leddgikt og diverse andre plager, inkludert sporadiske tilfeller 12

Sommeren uten menn av farlig høyt blodtrykk, var hun særdeles sprek og klar i hodet som åttisyvåring. Komplekset omfattet to andre distinkte soner for de hjelpetrengende, «omsorgsboliger», og «pleiesenteret», som var siste stoppested. Min far hadde dødd der seks år tidligere, og selv om jeg en gang hadde følt meg kallet til å reise tilbake og se på stedet igjen, kom jeg ikke lenger enn til inngangen før jeg snudde og flyktet for det faderlige gjenferd. «Jeg har ikke fortalt noen her at du har vært innlagt,» sa mor i en bekymret tone mens de intense, grønne øynene hennes holdt blikket mitt fast. «Ingen trenger å vite det.» Glemme vil jeg den dråpe sjelekval som svir meg nå som svir meg nå! Emily Dickinson nr. 193 til unnsetning. Adresse: Amherst. Replikker og fraser kom flyvende inn i hodet mitt hele den sommeren. «Hvis en tanke uten en tenkende dukker opp,» sa Wilfred Bion, «kan det være det som er en strøtanke, eller det kan være en tanke med eierens navn og adresse på, eller det kan være en vill tanke. Problemet hvis en slik skulle komme rekende, er hva man skal gjøre med den.» 13