Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 186 NR. 2/2016 KR. 63,- roald gjelsten Økende sikkerhetspolitiske utfordringer til sjøs i norske nærområder Side 4 sverre diesen Kampfly eller hærstyrker Side 20 øyvind isachsen Leve landmakten, ja til et breddeforsvar! Side 28 odd gunnar skagestad Tsjetsjenia og Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). Side 34 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

Innhold Redaktørens spalte 3 av roald gjelsten 4 Økende sikkerhetspolitiske utfordringer til sjøs i norske nærområder 4 av sverre diesen 20 Kampfly eller hærstyrker av øyvind isachsen 28 Leve landmakten, ja til et breddeforsvar! av odd gunnar skagestad 34 Tsjetsjenia og Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). Fast stoff: NMT Debatt 47 NMT Bøker 53 Medlemssider 58 Notiser 63 20 28 34 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift: Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 2

Norsk Militært Tidsskrift www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: 23 09 57 83 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Kommunikasjon Trykk: Bodoni AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,- Årspris institusjoner innland: kr. 300,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,- Årspris utland: kr. 400,- IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Jan Frederik Geiner Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Stabssjef Jan Erik Torp Direktør Rasmus Falck Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 Annonseansvarlig: Geir Karstensen, Cox Bergen AS. Tlf. 930 20 461 e-mail: geir.karstensen@cox.no Redaktørens spalte Spørsmål om Forsvarets utvikling og finansiering er i vinden for tiden, noe som også preger dette nummeret av NMT. I den første artikkelen peker Roald Gjelsten med utgangspunkt i Sjøforsvaret på viktige sammenhenger i forsvarsplanlegging og strukturutvikling. Flott, dyrt og moderne utstyr har liten verdi i seg selv om ingen kan bruke det på fornuftig vis. Deretter følger to artikler som belyser Hærens utvikling, sett fra to ytterst ulike perspektiver. Er det et problem om også den siste brigaden forsvinner? Nummeret inneholder også en replikkveksling om vernepliktens plass i dagens Forsvar. Dette nummeret har også funnet plass til en artikkel om OSSE og organisasjonens rolle og arbeid i Tsjetsjenia rundt årtusenskiftet. Da krigene raste der, virket situasjonen minst like håpløs som det nå har gjort i Syria. Av flere grunner har situasjonen i Tsjetsjenia blitt bedre enn den var, men det gjenstår også mye. Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør Framsidefotoet viser KNM Thor Heyerdahl på øvelse Cold Response 2016. Det er ikke bare våre fregatter som seiler inn i en usikker framtid. (Fotograf: Piotr Leoniak/ Polish Navy). NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 3

AV ROALD GJELSTEN Økende sikkerhetspolitiske utfordringer til sjøs i norske nærområder MARINENS ROLLE, KAPASITET OG VILKÅR TRE TIÅR ETTER DEN KALDE KRIGENS SLUTT Denne artikkelen beskriver den utviklingen Marinen har gjennomgått etter murens fall, og spør om dagens styrkestruktur er utstyrt og trent for å møte utfordringene 2016 kan by på. Er de nødvendige byggeklossene på plass, slik at dagens marine i samvirke med aktuelle samfunnsinstitusjoner, Kystvakten og resten av Forsvarets kampavdelinger kan fylle sin tiltenkte rolle enten det er i fredstid, når væpnet konflikt truer eller i krig? Roald Gjesten er pensjonert kommandør og er tilknyttet Institutt for forsvarsstudier. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 4

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER Om man synes at kompetanse er dyrt, vil man som regel finne at inkompetanse er enda dyrere. Forsvaret er også i den situasjon at de må produsere den viktigste kompetansen selv. Det de ikke gjorde på utdannings-, trenings og øvingssiden i går, får de ingen operativ glede av i morgen. Fotografiet viser en motorlærling om bord i KNM Fritjof Nansen (Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret). Selv om både Marinen og Kystvakten har fått tilført moderne og godt utstyrte fartøyer de siste tiårene, så gjør andre forhold det krevende å omsette de kapasitetene dette representerer i ønskede eller forventede operative leveranser. Årsaken til at det kan være vanskelig å realisere det potensialet materiellstrukturen gir grunnlag for, er at personellhjemlene er for knappe og tildelte driftsrammer for trange til å muliggjøre optimal drift. Dette er en situasjon som har oppstått gradvis gjennom en skrittvis utvikling over en årrekke. En vedvarende svekkelse av forsvarsbudsjettets kjøpekraft, synligjort både gjennom nedgangen i Forsvarets andel av BNP og reduksjonen av sektorens andel av statsutgiftene, resulterer i en nedbygging av reel forsvarsevne på tross av betydelige investeringer i materiell. Endringene i de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene som både rapporten fra ekspertgruppen for forsvaret av Norge og forsvarssjefens fagmilitære råd la til grunn for sine vurderinger høsten 2015, aktualiserte spørsmålet om Norge satser tilstrekkelig og riktig for å ivareta en troverdig nasjonal evne til å forsvare landets sikkerhet. Et interessant trekk er at debatten som fulgte, har engasjert bredere miljøer av samfunnseliten enn de tradisjonelle kjernetroppene i forsvarsdebatten. En annen positiv utvikling er at forsvarsledelsen i større grad enn tidligere har åpnet opp for en debatt om de reelle utfordringene. På minussiden kommer at på tross av en mer realistisk beskrivelse av de begrensninger og mangler Forsvaret har i kampkraft og beredskap, er det få indikasjoner på at det er politisk vilje til for eksempel å starte en målrettet innsats for å oppfylle Nato-målet om å bruke 2 prosent av BNP, noe Norge forpliktet seg til å gjøre på toppmøtet i Wales høsten 2014. Dette på tross av at det som skjedde under toppkonferansen om sikkerhet i München i februar 2016 i høyeste grad synliggjorde at situasjonen er spent og uforutsigbar. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 5

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER Fra farligste til sannsynligste handlemåte I kjølvannet av Forsvarskomiteen av 1990 startet Sjøforsvaret sommeren 1992 arbeidet med å tilpasse materiellstrukturen og organisasjonen til de nye utfordringene Berlin-murens fall og opphøret av den kalde krigen skapte. I årsnummeret av Norges Forsvar i januar 1992 skrev den avtroppende generalinspektør for Sjøforsvaret, kontreadmiral Rolf E. Pedersen, følgende: Skal vi fortsatt la det farligste, men tilsynelatende lite sannsynlige scenario basert på storkrig, representere det overordnede, styrende kriterium selv om det koster oss midlene til å møte andre langt mer sannsynlige og viktige utfordringer på en akseptabel måte? Dette markerte et klart linjeskift, der oppmerksomheten i større grad ble rettet mot evnen til å ivareta fredstidsutfordringene. I motsetning til å kunne møte fiendens farligste handlemåte med maksimal, konsentrert innsats i et invasjonsscenario, innebar dette å disponere en verktøykasse med virkemidler til å håndtere et bredt spekter av daglige hendelser og oppgaver av ulik karakter og alvorlighetsgrad. Selv om en militær konflikt selvsagt forble den farligste utfordringen, kunne bedre tilgang på forskjellige reaksjonsmidler både skape større fleksibilitet og robusthet. Det kunne styrke muligheten for på en hensiktsmessig måte å forebygge uønskede episoder og til å avpasse responsen i en aktuell situasjon med potensial for å utvikle seg til en krise. Da den nye generalinspektøren, kontreadmiral Kjell A. Prytz, startet omstillingen av Sjøforsvaret for fullt sommeren 1992, la han følgende retningslinjer til grunn: Hovedprinsippet er at Sjøforsvaret ikke skal bruke midler på materiell som skal utfases i perioden, men at investeringer skal utnyttes på de deler av krigsorganisasjonen som skal leve videre ut over år 2000. Samtidig søker en så raskt som mulig å bringe strukturelementene i samsvar med sluttstruktur år 2012. Tiltakene som fulgte av dette var én av flere årsaker til at tilstedeværelsen av marinefartøyer i Nord-Norge raskt avtok etter Murens fall. Men den viktigste grunnen var selvsagt at trusselen om eksistensiell krig falt bort. Norske interesser og forpliktelser på sjøen i de nordlige farvann tilsa likevel at det var gode grunner for Marinen å opprettholde nærvær, men det absolutte kravet om prioritet av beredskap og nærvær var borte. Det samme var viktige deler av den operative begrunnelsen for å sende ubåter på tokt til Barentshavet. Nordflåtens enheter lå for det meste inaktive i havn. Usikkerhet om fremtiden Rammebetingelsene endret seg raskt i første halvdel av 1990-tallet. Budsjettene minsket og antallet utrustede fartøyer sank gradvis fra nivået på i underkant av 60 enheter som var regelen på 1980-tallet. Fra 1994 ble førstegangstjenestens lengde redusert til 12 måneder. Samtidig ble hele den menige besetningen utenom de vervede, skiftet ut en gang i året og større deler av grunnutdanningen av menige overført til befalet om bord på det enkelte fartøyet. Denne ordningen ble ikke vellykket, hovedsakelig fordi 12 måneders total tjenestetid for gastene ble for kort. Verken det faglige nivået eller perioden fartøyene var operativt tilgjengelige, sto i forhold til den innsatsen som gikk med til å lære opp mannskapene. På slutten av 1990-årene overtok derfor fagskolene ved KNM Tordenskjold igjen hovedansvaret for fagutdanningen, og fartøyene begynte å skifte ut menige på førstegangstjeneste med en fjerdedel av gangen i fire omganger i året. Det ble også satset mer på å bruke simulatorer i opptreningen av besetningene, og det ble etablert et baseorientert oppøvingsmønster for å sikre tilstrekkelig med treningspartnere for alle enheter etter hvert som antallet utrustede fartøyer minsket. Disse endringene gjorde at kvaliteten på den enkelte besetningen kom styrket ut, men fortsatt var fartøyenes operative tilgjengelighet gjennom året sterkt redusert i forhold til normen under den kalde krigens tid, da utskrevne menige tjenestegjorde i 15 måneder. Videre gjennomførte Sjøforsvaret i kjølvannet av Forsvarskommisjonen av 1990 en intern strate- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 6

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER gisk analyse av hvordan de nye sikkerhetspolitiske rammebetingelsene påvirket Sjøforsvarets rolle og oppgaveportefølje. Studien kom opp med følgende hovedoppgaver som ble nedfelt i et doktrinedokument (Generalinspektøren for Sjøforsvaret 1994, 20): Overvåkning og kontroll i norske jurisdiksjonsområder. Myndighetsutøvelse og håndhevelse av suverenitet. Invasjonsforsvar. Beskyttelse av sjøverts forsyningslinjer. Deltakelse i internasjonale flåtestyrker. Kontreadmiral Prytz vektla spesielt å styrke overvåkningen og kontrollen med kystfarvannene i fredstid. En viktig del av dette ble doktrinen om det todelte sjøforsvaret. Prinsippet var at Kystvaktens hovedfunksjon skulle være det daglige virket i fredstid, mens Marinen og Kystartilleriet skulle konsentrere innsatsen om krigsoppgavene og trene på dem. Kampfartøyene hadde i tillegg en fleet-inbeing rolle som ga indirekte og ved behov, konkret støtte til Kystvakten. Den indirekte støtten ble, i tillegg til at krigsskipene var operative og tilgjengelige, ivaretatt gjennom jevnlige tokt og øvelser i farvann under norsk jurisdiksjon. Den konkrete assistansen skjedde ved at kampfartøyene kunne opptre i kystvaktrollen når det var nødvendig å styrke antall enheter eller å demonstrere mer makt (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, 498-501). Utviklingen på materiellsiden Materiellmessig var Marinen rundt 1990 i ferd med å innfase en ny klasse ubåter, Ula-klassen. Dessuten ble den samtidige oppdateringen av fartøyene av Kobben-klassen meget vellykket, men disse enhetene ble likevel etter hvert utfaset. De siste ubåtene av denne klassen som var i tjeneste, ble overtatt av Polen etter tusenårsskiftet. Videre kom norskbygde mineryddere på plass fra midten av 1990-årene. Det ble starten på en gullalder for minevåpenet. Ikke bare var de nye minejaktfartøyene i toppklasse, men etter hvert som de nyutviklede sveipene Agate (akustisk) og Elma (elektromagnetisk) ble operative, viste også de seg å være på høyeste nivå. I kombinasjon med et minejegermiljø som allerede tilhørte toppskiktet, medførte det at den norske marinen plasserte seg blant de ledende i alliansen innen feltet minerydding. En norsk offiser ble dessuten på slutten av 1990-tallet for første gang sjef for Natos stående minerydderstyrke, en posisjon minevåpenet også har bekledd senere. Innføringen av den selvstyrte undervannsfarkosten Hugin har de siste årene befestet Norge som en ledende nasjon på feltet. På den annen side ble mineleggerne utfaset, og bruk av sjøminer som eget våpen avviklet ved inngangen til det nye hundreåret. Planleggingen for å anskaffe nye fregatter pågikk for fullt gjennom hele 1990-tallet. Utviklingen av nye MTBer skjøt også fart fra midten av tiåret. Det siste resulterte i byggingen av en prototyp som ble grundig prøvet ut i ulike sammenhenger tester som dannet basis for den senere serieproduksjonen. Det hersket betydelig uenighet om begge anskaffelsene og direkte strid før kjøpet av Skjold-klasse MTBer. Det er redegjort for denne uenigheten i Sjøforsvaret i krig og fred (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, 505-509) og det ville føre for langt å gjenta drøftingen her. Resultatet ble imidlertid innkjøp av fem Fridtjof Nansen-klasse fregatter og seks Skjold-klasse MTBer, eller korvetter, som nå er Marinens betegnelse på denne fartøysklassen. I 2016 er begge kategorier fartøyer i operativ drift. Hovedvåpenet, antioverflatemissilet norsk sjømålsmissil (NSM), er også ferdig utviklet og på plass om bord på disse fartøyklassene. Derimot er fregattenes helikoptre meget sterkt forsinket, noe som skyver realiseringen av fartøyenes operative potensial på antiubåtfeltet fram i tid og reduserer inntil videre fartøyenes kampkraft mot ubåter. Operasjoner og annen operativ aktivitet I motsetning til det mange forventet, tiltok Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner på 1990-tallet. Oslo-klasse fregatter deltok således både i embargooperasjonene knyttet til krigene på Balkan i første halvdel av 1990-årene og i Ac- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 7

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER tive Endeavor i Middelhavet etter 11. september 2001. Ula-klasse ubåter bidro dessuten jevnlig i denne Nato artikkel 5-operasjonen. En skvadron av Hauk-klassen som eskorterte high-value-skip gjennom Gibraltarsundet, inngikk også som en del av Active Endeavor. MTBene gjennomførte dessuten ved midten av tiåret et oppdrag for FN i Middelhavet i kjølvannet av krigen mellom Israel og Libanon som del av UNIFIL II. På denne måten økte Marinens deltakelse i skarpe operasjoner etter den kalde krigens slutt. I særlig grad gjaldt dette marinejegerne, minedykkerne og kystjegerne, som alle hadde hyppige deployeringer til Afghanistan. Stadige kamphandlinger og motstandernes bruk av veibomber medførte at disse avdelingene fra Sjøforsvaret, spesielt kystjegerne, hadde et betydelig antall falne og sårede. Høsten 2009 deltok KNM Fridtjof Nansen i jakten på pirater i Adenbukta som del av operasjonen Atlanta, en flåtestyrke ledet av EU. Dette var det første skarpe oppdraget en enhet av den nye fregattklassen gjennomførte. Kombinasjonen av fregatten som ledelsesplattform og base for marinejegere som benyttet hurtiggående, spesialbygde båter ribber til å rykke ut mot farkoster mistenkt for å være på piratoppdrag, viste seg å fungere effektivt, og var et positivt bidrag til styrkens operative evne. Dette samarbeidet kompenserte i denne sammenhengen på mange måter for mangelen på eget helikopter. Senere har Nansen-klassen jevnlig deltatt i Natos stående flåtestyrke. Tidligere var denne kjent som Stanavforlant (Standing Naval Force Atlantic), men har i dag navnet Standing Nato Martime Group 1 (SNMG1). Høsten 2013 deltok denne styrken som for første gang var under kommando av en norsk offiser med Fridtjof Nansen som flaggskip, på nytt i jakt på pirater utenfor kysten av Somalia. Mens SNMG1i første halvår 2014 fortsatt var under norsk kommando, men denne gang med KNM Thor Heyerdahl som kommandofartøy, seilte en annen fregatt, KNM Helge Ingstad etter anmodning fra FN for å inngå i eskortestyrken som skulle beskytte fartøyene som var innleid for å skipe ut stridsgasser fra Syria. Sommeren 2014 seilte dessuten KNM Fridtjof Nansen til Hawaii der fartøyet deltok i verdens største marineøvelse, Rimpac. Under øvelsen gjennomførte fregatten en vellykket prøveskyting med sitt hovedvåpen, norsk sjømålsmissil (NSM) eller Naval Strike Missile som det heter på engelsk. Dagens fartøyspark Marinen disponerer i 2016 i tillegg til spesialstyrker, jegeravdelinger og hjelpefartøyer følgende kampfartøyer: Fem Fridtjof Nansen-klasse fregatter. Seks Ula-klasse ubåter. Seks Skjold-klasse korvetter. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 8

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER Tre Oksøy-klasse minejaktfartøyer. Tre Alta-klasse minesveipere. Dette kan se ut som en beskjeden flåte sammenlignet med den fartøysparken Marinen rådde over på 1980-tallet. Da var normen at nærmere 60 kampfartøyer av en struktur på mellom 80 og 90 krigsskip, hadde kommando heist. Av de utrustede enhetene var noen under opptrening, mens resten var godkjent for strid. De sistnevnte var generalmønstret og tilgjengelige for alle typer oppdrag inkludert krigsoppgaver. Operative fartøyer seilte den gang med full krigsutrustning av våpen. Det inkluderte også mineleggere på beredskapstjeneste. Det er således utvilsomt korrekt at antallet kampklare krigsskip i 2016 er fåtallige i sammenligning. I denne sammenhengen er det av stor betydning at en godt utstyrt og trenet Kystvakt i dag tar seg av de daglige utfordringene i farvann under norsk jurisdiksjon. Det er i tråd med arbeidsdelingen som ble trukket opp i første halvdel 1990-årene. Konseptet om det todelte sjøforsvaret har således vist seg å være både hensiktsmessig og levedyktig. Opplegget ble ytterligere styrket da den indre kystvakten ble opprettet i siste halvdel av 1990-årene. Marinens oppgaver forble å fungere som en fleetin-being i forholdet til Kystvakten. Det innebar ved behov å kunne gå inn i kystvaktrollen, en ordning som forøvrig ble formalisert i Kystvaktloven som Det er langt flere enn Norge som er opptatt av Norges evne til å levere olje og gass, men vi er neppe interessert i at andre lands myndigheter tar kontroll over norsk sokkel i fredstid? NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 9

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER ble iverksatt helt på tampen av 1990-tallet. Ut over det skulle Marinen markere revir og synlighet gjennom jevnlige tokt og tilstedeværelse på kysten og i tilstøtende farvann, et operasjonsmønster som dessuten indirekte skulle bygge opp under Kystvaktens autoritet. I tillegg kom deltakelsen i skarpe internasjonale operasjoner og Natos stående flåtestyrker. Sjøheimevernet (SHV) utviklet også nye operative kapasiteter. SHVs fartøyer har opparbeidet kompetanse til både å ivareta oppgaver knyttet til å beskytte krigsskip i havn under flåtebesøk og assistere Kystvakten i utførelsen av kontrollen med skip som ankommer til og seiler i norsk innaskjærs farvann (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, 513-514). Forsvarssjefens fagmilitære råd høsten 2015 foreslår for øvrig å avvikle SHV slik at andre avdelinger må ivareta disse oppgavene i framtiden. Den nye Marinen vilkår og utfordringer Kystvakten håndterer således i dag i tillegg til myndighetsutøvelse en rekke oppgaver knyttet til suverenitetshevdelse som beredskapsmarinen ivaretok under den kalde krigen (Kibsgaard 1985). Disse gjøremålene inngår som en del av fundamentet for doktrinen om det todelte sjøforsvaret. Kystvakten samarbeider dessuten med andre lands tilsvarende etater, i særlig grad på området fiskeriforvaltning. Samvirke med andre lands marinestyrker for å løse sjømilitære oppgaver av felles interesser der norske, nasjonale ressurser kan bli for knappe, er fortsatt en oppgave for den rene krigsmarinen. På 1990-tallet økte bekymringen for at norske produksjonsplattformer for olje- og gass kunne bli utsatt for terrorangrep eller sabotasje. I utgangspunktet hørte denne type hendelser inn under politiets ansvarsområde, men norske spesialstyrker trente også på å håndtere slike episoder for å kunne støtte politiet dersom det ble behov for å styrke innsatsen. Trusselen hadde også andre aspekter: På den ene side var Norge totalt avhengig av inntektene fra petroleumsvirksomheten for velferd og sysselsetting. På den annen side kunne det i tenkelige situasjoner være avgjørende for land som Frankrike, Storbritannia og Tyskland å sikre leveranser av Alarmøvelsen 1985 Forsommeren 1985 testet forsvarssjefen Sjøforsvarets krigsberedskap gjennom en alarmøvelse. Ordren som gikk ut tidlig om morgenen mandag 20. mai, lød: Seil alle fartøyer umiddelbart til Vestfjorden med full krigsutrustning. Det var kun tre personer som kjente til planen da den ble iverksatt: forsvarssjefen, sjefen for operasjonsstaben som var initiativtaker, samt generalinspektøren for Sjøforsvaret. Sistnevnte anga at [h]ensikten var å teste Sjøforsvarets evne til uten forhåndsvarsel å deployere fullt krigsutrustet til et operasjonsområde og å avdekke eventuelle svakheter i utrustningsprosedyrene (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, 411). Testen var vellykket etter vel to døgn var i underkant av 70 krigsklare kampfartøyer og kystvaktskip samlet i Vestfjorden, farvannet mellom Lofoten og Salten i Nordland. Lørdag 25. mai sluttet øvelsen, og 45 av fartøyene seilte i formasjon inn Ofotfjorden for å feire helg i Narvik. Fartøyer og fort ble rutinemessig generalmønstret og repetisjonsøvet i 1970- og 1980-årene, noe som kontinuerlig dokumenterte det øvelsesmessige nivået. Det knyttet seg større usikkerhet til hvordan støtteapparatet ville fungere i en beredskapssituasjon. Dette var mer krevende og vanskeligere å kontrollere. Alarmøvelsen ble derfor primært igangsatt for å teste logistikkapparatet og krigsberedskapen, forsvarsgrenens evne til raskt å forsterke den utsatte landsdel (Farstad 2005, Grimstvedt 2005). Sjøforsvaret, ikke minst hovedbasen Haakonsvern, besto prøven med glans. Gjøremålene knyttet til utrustningen av kampfartøyene ble ivaretatt på en måte som vakte oppsikt, og det ikke bare nasjonalt. Alarmøvelsen ble på mange måter en bekreftelse av Sjøforsvarets krigsberedskap og et uttrykk for den profesjonalitet forsvarsgrenen opparbeidet under den kalde krigen. olje- og gass fra norske felt i Nordsjøen. Hvis dette skjedde under fredsforhold, før Nato som organisasjon var aktivert og hadde inntatt førersetet, kunne det tenkes at disse gamle stormaktene så seg tvunget til å ta seg til rette og sette inn militære midler på egenhånd for å sikre sine interesser (Gjelsten i Europa-programmet 2003). For Norge ville det være meget uheldig om andre lands myndigheter tok kontrollen over aktivi- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 10

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER teter på norsk sokkel i fredstid. Flere, ikke minst viseadmiral Bjørnar Kibsgaard, som var øverstkommanderende i Sør-Norge og sjef for Nato-hovedkvarteret på Jåttå frem til 1996, var bekymret. Han var opptatt av at Norge i slike situasjoner måtte disponere et norsk militært ledelsesapparat som hadde kompetanse til å føre kommando på sjøen. I så fall kunne Norge tilby de berørte landene å bidra med militære ressurser for å løse oppdrag av felles interesse i farvann under norsk jurisdiksjon i fredstid, men under norsk ledelse og kontroll. Norwegian Task Group (NoTG), det sjøgående stabselementet for ledelse av maritime operasjoner på taktisk nivå, ble bygd opp som del av Kysteskadren for å ivareta en slik opsjon. NoTG utviklet kompetanse både til å lede taktiske operasjoner av bredt sammensatte flåtestyrker, samt til å sette sammen og utnytte disponible kapasiteter på en optimal måte, særlig for strid i kystfarvann. Opprettelsen av NoTG var av det viktigste som har skjedd innenfor norsk maritim kommando og kontroll etter den kalde krigens slutt (Generalinspektøren for Sjøforsvaret 2003). Staben har vært benyttet i en rekke øvelsessammenhenger, blant annet til støtte for norske sjøgående sjefer som har ledet den maritime delen av Partnership for Peace-øvelser, som Cooperative Banners i 1997. Da inntok marineinspektøren, i dag sjefen for Kysteskadren, rollen som OTC Officer in Tactical Command. Da sjefen for Kysteskadren, flaggkommandør Henning Amundsen, i 2013 som første norske offiser overtok kommandoen over Standing Nato Martime Group 1(SNMG1), inngikk elementer fra NoTG i sjef SNMG1s stab. Det har vært vanlig for så vel forsvarsministre som representanter for Forsvarets ledelse, fra tid til annen å framheve den nye Marinen som Europas mest moderne. Selv om fartøymateriellet er godt og spesialstyrkene, kystjegerne, minevåpenet og andre nisjekapasiteter tilhører det faglige toppnivået, er ikke alt like ship shape, det finnes både mangler og utfordringer av ulik art. For å starte med det utstyrsmessige, har fregattene verken områdeluftforsvar eller effektivt siste linje nærforsvar mot missiler, som Gatling-kanoner. Begge deler ville styrket fartøyenes kampkraft og overlevelsesevne i strid betydelig. Det er videre sannsynlig at det om ikke lenge kan oppstå et norsk behov for sjøbaserte missiler med evne til også å angripe mål på land. Både som middel for avskrekking, og som en reell opsjon for å støtte landstyrker i strid, har kapasiteter som områdeluftforsvar og evne til å engasjere landmål, fellesoperativ betydning. Siden dette er kostbare systemer å anskaffe og drifte, kan en mulighet være å fordele våpnene på to, respektivt tre av fregattene og inngå samarbeidsavtaler med andre lands mariner om vedlikehold og oppgradering. Tilføres fartøyer begge varianter av våpenutrustning, ville en slik løsning kunne gjøre det mulig for en lokal norsk flåtestyrke å bidra med denne typen kapasiteter til en nasjonal fellesoperasjon. Fregattenes stridspotensial forblir dessuten sterkt svekket både mot ubåter og i antioverflaterollen, så lenge helikoptrene mangler i utrustningen. Selv om generalinspektøren i Sjøforsvaret nå tar en rekke grep for å øke antallet sjøgående, vil personellrammen heller ikke i 2016 være tilstrekkelig til at Marinen kan disponere nok besetninger til å realisere de operative leveranser fartøyparken i Europas beste marine gir mulighet for. Knappheten på tildelte driftsmidler legger ikke til rette for en optimal drift av strukturen. Situasjonen kunne ha vært enda mer prekær om helikoptrene til fregattene hadde vært levert i henhold til planen. De ville da for lengst ha spist sin del av budsjettildelingene. Problemstillingen blir ytterligere aksentuert når helikoptrene kommer på plass, for ikke å snakke om når F-35 flåten kommer i drift og begynner å fly. Mangelen på personell og driftsmidler står også i motsetning til selve konseptet om en innsatsmarine med reaksjonsevne som kjennetegn. De tre fregattene som har besetninger, vil for eksempel på grunn av den kronisk anstrengte personellsituasjonen, som oftest likevel ha et antall vakanser. Dermed vil enkelte fagfelt og systemer ikke sjelden ha vansker med å holde et tilstrekkelig operativt nivå. Det betyr at det vil ta tid å klargjøre et fartøy for skarpe oppdrag. For det første må nødvendig personell som kommer om bord for å fylle hullene i oppsettingen, tas fra et av de andre bemannede NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 11

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER fartøyene. Den tilgjengelige, stramme stillingsrammen åpner ikke for andre muligheter. For det andre, når besetningen er blitt fulltallig, må fartøyet gjennomgå oppøving. For det tredje må systemene fungere teknisk. Dersom knappe driftsmidler har gjort at det er mangel på reservedeler, kan løsningen bli å ta de delene som mangler fra et av fartøyene som ikke har besetning om bord. Alminnelig dømmekraft, så vel som Marinens konkrete erfaringer fra tiden før flåteplanen av 1960, tilsier at dette neppe er en optimal måte å utnytte Europas mest moderne fartøyspark på. På den annen side kan selvsagt en Nansen-klassefregatt fortsatt i 2016 oppnå god standard og gjøre en utmerket innsats når fartøyet er fullt bemannet og har gjennomført nødvendig opplæring og opptrening gjennom et tilrettelagt oppøvingsprogram. Men de fartøyene som er under kommando, vil altså ikke alltid være gripbare når et behov oppstår uten forvarsel. Dette i motsetning til tilgjengeligheten av marinens operative fartøyer under den kalde krigen, noe forsvarssjefens alarmøvelse i 1985 dokumenterte. Selv om det nå er stor enighet om at det er bruk for fregattene, både i norske farvann og internasjonalt, makter ikke dagens opplegg å legge til rette for en tilsvarende tilgjengelighet for å dra full nytte av fartøyenes kapasitet. En annen alvorlig side ved å ha for få besetninger, er at antallet fagpersonell lett kan komme under kritisk masse. Bemanningen på enkelte fagfelt kan bli for tynn til å opprettholde påkrevet kompetanse over tid. Det kan i neste omgang bli en egen årsak til at det blir umulig å realisere fartøyenes operative potensial. For å sikre at Nansen-klassen skulle få et solid grunnlag til å holde internasjonal treningsstandard, ble det før levering av fartøyene inngått avtaler med Royal Navy om at fartøyene skulle gjennomgå oppøving og generalmønstring i regi av Flag Officer Sea Training (Fost). Dersom fregattene i fremtiden skulle få problemer med å leve opp til den operative standard som Fost tar utgangspunkt i for å kontrollere kvaliteten på fregattene, vil det være et klart varsku om at kunnskapene og ferdighetene til besetningene og fagmiljøene i støtteapparatet ikke strekker til for å kunne utnytte kampenhetenes muligheter. Selv om kompetanseaspektet skulle bli ivaretatt på et minimumsnivå, vil for få besetninger også medføre en rekke andre ulemper. Det vil for det første, som indirekte påpekt ovenfor, gi begrenset operativ tilgjengelighet og dermed redusere nytten av de fartøyene som er utrustet og bemannet. De vil med dagens rammebetingelser måtte ligge en uforholdsmessig stor del av tiden langs kai. Med kun én tilgjengelig besetning på hvert fartøy er det den eneste måten å ivareta retten til fritid og privatliv for dem som er om bord. Selv om målrettet bruk av simulatorer kan hjelpe til med å holde kompetansen oppe på noen områder, svekker likevel mye landligge besetningens samlede ferdigheter og treningsnivå. Erfaringen viser også at uforholdsmessig mange befal kommer til å slutte under slike vilkår, fordi utfordringene kan bli for små, og det faglige mindre meningsfylt når treningsnivået synker. Alternativet, som er rovdrift, kan på kort sikt til en viss grad legge til rette og øke mulighetene for å heve ferdighetsnivået og gjøre tjenesten mer meningsfylt. På den annen side vil et slikt operasjonsmønster ofte gå på bekostning av familieliv, noe som normalt er en annen viktig årsak til at mange gir seg. For det andre blir det enkelte fartøy som helhet og fagmiljøene om bord sårbare fordi slike rammebetingelser eliminerer all slakk i systemet. Det såkalte lean manning -prinsippet, som bemanningsplanen for fregattene baserte seg på, forsterker denne svakheten. Siden støttesystemene på land også er skåret til beinet, er det vanskelig å få erstatning derfra når noen slutter eller må på land av andre grunner. Valget blir gjerne om hullet skal være om bord eller på land i produksjonsapparatet. For det tredje vil heller ikke fartøyparken som helhet kunne tas i bruk, et behov som gjerne oppstår når det bygger opp til konflikt eller krig. Dersom Marinen disponerer i overkant av tre besetninger til fregattene, vil i beste fall to av fartøyene kunne være tilgjengelige, det tredje først etter en stund. Det vil være meget krevende og ta lang tid å klargjøre, bemanne og trene opp de to siste enhetene. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 12

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER Hva er en fregatt? Er det teknologi og maskineri, erfaring og kompetanse, eller kultur og innsatsvilje? Noe av det er lett å telle, annet er det ikke. Fotografiet viser en norsk Nansen-klasse fregatt under øvelse Cold Response 2016. (Fotograf: Piotr Leoniak/ Polish Navy) Dersom Marinen for eksempel hadde stillingshjemler til fem fulltallige besetninger, eventuelt fire og en halv, kunne normalt to fregattgrupper, hver på to fartøyer, være tilgjengelige. Den femte fregatten ville som regel være på rutinemessig vedlikehold og kunne være kampklar så snart den var teknisk klargjort. En hel eller halv reservebesetning kunne bidra med opplæring og fungere som styrkebrønn. I tillegg er det meget sannsynlig at kompetansenivået med fire eller fem opptrente besetninger totalt sett ville være på et betydelig høyere nivå enn det dagens tre pluss gir grunnlag for. Antallet å rekruttere fra ville bli betydelig større, noe som hadde fått positive følger for støtteorganisasjonen på land og bidratt til å styrke den faglige standarden. Dersom denne muligheten ikke gripes, kan det over tid få betydelige, negative konsekvenser for kompetanse, treningsnivå og stridsevne. Det kan bli som å spare seg til fant. Utdanningssystemet synes også å ha kommet under et visst press. Opprettelsen av nye treningssentre innen for hvert av våpnene i Kysteskadren rundt 2005 etter modell av ubåttjenesten, skjedde i betydelig grad på bekostning av bemanningen ved det maritime kompetansesenteret, KNM Tordenskjold. Endringen tydeliggjorde roller og ansvarsforhold, noe som kunne gi kortsiktige gevinster. Imidlertid kan en langsiktig kostnad være at et av skolesenterets store fortrinn blir svekket, det tverrfaglige samarbeidet om taktikkutvikling og NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 13

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER teknologikunnskap. Når bemanningen blir knapp, får gjerne de daglige gjøremål prioritet. Siden Kysteskadrens våpen nå selv ivaretar det meste av den faglige kontakten med fartøyene gjennom treningssentrene, kan det på sikt også medføre at KNM Tordenskjolds tradisjonelle samspill med de operative fagmiljøene om bord blir svakere. Dette kan i økonomiske trange tider, sammen med knapphet på fagpersonell, bidra til å redusere robustheten av Marinens teknologiske spisskompetanse og minske evnen til å dra nytte av innvunne operative erfaringer til å utvikle tilpasset taktikk og nye prosedyrer. Muligheter og konsekvenser De aller fleste eksperter og debattanter på området forsvarspolitikk synes å mene at det er lite realistisk å tro at norske politikere vil øke nivået på forsvarsbudsjettet i dagens situasjon. Alle indikasjoner, som forsvarsministerens nyttårstale i Oslo Militære Samfund i januar 2016, tyder på at disse analytikerne vil få rett. Gitt at dette er realiteten, kan det i betydelig grad begrense den samfunnsmessige nytten av statens investeringer i Forsvaret, og de siste anskaffelsene til Marinen i særdeleshet. Erfaringer fra en rekke land indikerer at det optimale forholdstallet mellom investeringer og drift av en marine trolig ligger et sted mellom 20 til 30 prosent versus 80 til 70. Forestillingen om at det er rom for å stramme ytterligere inn på driftsutgiftene på måter som monner i en etat etter mer enn 25 år med kontinuerlig omstilling og nedskalering uten betydelige skadevirkninger, fremstår derfor som lite realistisk. Dette på tross av McKinsey- analyser og andre vurderinger i samme retning basert på økonomiske modeller. All erfaring dokumenterer at et forsvarsbudsjett som taper kjøpekraft og minsker i forhold til andel av BNP, innebærer fortsatt nedbygging. En slik tilnærming vil med stor sannsynlighet bety at det blir vanskelig å dra full nytte av så vel gamle som nye investeringer. Et hvert stridsmiddel som ikke tas i bruk på en formålstjenlig måte, kan selvsagt i ettertid, som en direkte følge av at driftmidlene uteble, framstå eller framstilles som en feilinvestering. Marinen disponerer i 2016 en fartøyspark som optimalt utnyttet gir mulighet for, sammen med Kystvaktens bidrag, å ivareta både nasjonale oppgaver og internasjonale forpliktelser på en akseptabel måte. Det materiellmessige grunnlaget for å ha en marine som kan fylle sin funksjon i tiden, kan således langt på vei sies å være på plass. Forutsetningene for å realisere de muligheter anskaffelsene representerer, forblir imidlertid avhengig av driftsmidler av en tilstrekkelig størrelsesorden. Det sentrale spørsmålet i dagens virkelighet er derfor om det er politisk vilje til å gjennomføre dette, eller om skeptikerne får rett: Marinen vil ikke få tildelinger som gjør det mulig å produsere kompetanse, tilgjengelighet og operative leveranser på en måte som drar full nytte av potensialet til de krigsfartøyer som er anskaffet. Jeg vil likevel forutsette at dette er en mulig opsjon for Norge og drøfte hva dette kan innebære av muligheter for Marinen. I fredstid er produksjon av kompetanse et av de aller viktigste målene med militær, herunder sjømilitær, virksomhet. En vesentlig del av den kunnskapen, de ferdighetene og den innsikten dette feltet rommer, må utvikles og holdes ved like internt i egen organisasjon, fordi slik ekspertise nasjonalt ikke finnes i samfunnet for øvrig. Marinen kan med andre ord ikke avertere i avisene for å hente inn den spisskompetansen forsvarsgrenen måtte mangle. Sjøforsvaret har derfor en egen utdanningssektor som, med Sjøkrigsskolen og KNM Tordenskjold som de sentrale institusjonene, holder god standard på de fleste sjømilitære fagområdene. Likevel har omstillingen og nedtrekket i stillinger medført at enkelte viktige fagmiljøer har blitt meget sårbare. Så lenge antallet besetninger i hver fartøyklasse overstiger kritisk masse, vil det likevel i de fleste tilfeller være nok personell til å nyttiggjøre seg innvunnet erfaring, videreføre innsikt og opprettholde og videreutvikle kunnskaper og ferdigheter. På det praktiske plan vil et hensiktsmessig opplegg for å oppnå dette kunne variere noe. På de mindre fartøyene, som mineryddere, ubåter og korvettene, kan løsningen være å ha doble besetninger på de fartøyene som er utrustet. For fregattene ville trolig dette være et unødvendig høyt ambisjonsnivå. Fem besetninger til fire fartøyer NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 14

ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER under kommando kunne derimot være en tilfredsstillende ramme for virksomheten. Fire fulltallige og opptrente besetninger og en halv i reserve kan også være en akseptabel løsning. Sammenlignet med situasjonen den senere tiden, ville også det kunne løfte fregattvåpenet i betydelig grad og muliggjøre et godt kompetansenivå, brukbar tilgjengelighet og rimelig utnyttelse av fartøyparken. Dersom de andre fartøyklassene ubåter, mineryddere og korvetter kunne disponere seks besetninger hver, ville Kysteskadren ha grunnlag for en effektiv fredsdrift også av disse våpnene. Bonusen ville være profesjonelt treningsnivå, høy beredskap og gripbarhet. Det ville videre legge til rette for synlighet på kysten og tilstedeværelse i aktuelle farvann i betydelig høyere grad enn det dagens personellressurser og driftsmidler muliggjør. En annen sannsynlig følge av en slik bemanningssituasjon kan være at tilgangen av kompetent personell til fagmiljøene i støtteorganisasjonen på land bedrer seg. Den maritime delen av Forsvarets logistikkorganisasjon er i dag sterkt overbelastet av mangel på så vel personell som kompetanse (Kjelstrup 2010, 41-43). Over tid kunne en mer tilfredsstillende arbeidssituasjon for de ansatte i logistikkapparatet trolig bidra til mindre avgang og styrket faglig nivå, med økt standard på tjenester til fartøyene som resultat. Tilstrekkelig bemanning er nemlig avgjørende for mulighetene til både å produsere kompetanse og å gjøre operative leveranser tilgjengelige på kort varsel. Det er også fundamentet for en tidsmessig personellpolitikk, noe som også kan bety mye for å redusere den tilfeldige avgangen som ad hoc-løsninger og rovdrift ofte forårsaker, gjerne som en følge av at personellressursene er for knappe. Forventningene om innsats hjemme er ikke bare stor til kvinner, men også til menn i dagens samfunn. Evnen til å kunne gjennomføre et tilnærmet likestilt familieliv krever en betydelig grad av gjensidighet og felles planlegging, noe som forutsetter forutsigbarhet. Dersom driftsmidlene også tillater at fartøyene kan seile tilstrekkelig, og dra full nytte av simulatortreningen både til forberedelser og etterarbeider, vil forholdene ligge til rette for faglige utfordringer og høyt treningsnivå, noe som borger for meningsfylt tjeneste for besetningene. I neste omgang kan det anspore, og ikke sjelden være en direkte medvirkende årsak til, at mange offiserer, og befal for øvrig, velger å fortsette i Marinen. Kanskje også til at spesialister og vervede blir motivert til å satse på en karriere i Forsvaret. Gode programmer for oppøving og sertifisering av fartøyene vil trekke i samme retning. Det er derfor viktig at slike muligheter, som å komme under vingene til the Royal Navy og bli generalmønstret av Flag Officer Sea Training, må utnyttes både for å lære og for å sikre at norske krigsskip kvalitetsmessig holder fastsatt standard. Av tilsvarende grunner er det fortsatt viktig å delta hyppig i Natos øvelsesvirksomhet og stående marinestyrker. Slik deltakelse kan være avgjørende for å greie å vedlikeholde og videreutvikle ferdighetene på sentrale kompetanseområder, noe som ikke minst kommer til nytte i flernasjonale, skarpe operasjoner. Dersom deltakelse i internasjonale operasjoner skal fungere, forutsetter det at nødvendig logistikkstøtte er på plass. Når det spesialbygde logistikkfartøyet, KNM Maud, kommer i drift om relativ kort tid, er det mulig for Marinen å etablere en selvstendig flåtegruppe med NoTG som sjøgående ledelsesapparat og medfølgende støtteapparat på kjøl. I tillegg kan fregattenes muligheter til å lede luftoperasjoner med personell fra Luftforsvaret i kontrollrollen, bidra til at både kapasiteten til beskytte forsterkninger som kommer sjøveien, og evnen til å understøtte fellesoperasjoner innaskjærs og i kystnære farvann øker betraktelig. I løsningen av slike oppdrag tilfører fregattene, i tillegg til luftforsvarskapasiteten, dessuten unik kompetanse til å jakte på ubåter og våpen for å angripe overflatefartøyer i kystnære områder. Videre kan minerydderne, med undervannsfarkosten Hugin, i skjul undersøke om det er lagt sjøminer i de aktuelle farvannene og deretter uskadeliggjøre miner som blir detektert. Minejegerne kan klargjøre havneområder som skal brukes, mens kystjegerne, eventuelt sammen med elementer fra marinejegerkommandoen, kan klarere den planlagte innseilingsruten for å beskytte mot angrep fra land. Korvettene kan bidra NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 15

med lokalt oversiktsbilde, ild- og transportstøtte til jegeravdelingene, samt kapasitet til å engasjere overflatefartøy, inkludert asymmetriske mål som småbåter, som driver ukonvensjonell krigføring i kystmiljøet, en oppgave kanonen er godt egnet til. Fartøyenes stealth-egenskaper og mulighet for raske forflytninger kommer også til sin fulle rett i et slikt stridsmiljø. De norske ubåtene, med lange tradisjoner og erfaring i å operere i innaskjærs farvann, kan avhengig av oppdragets art og gjeldende trusselbilde, fylle forskjellige roller tilpasset den aktuelle situasjon (Generalinspektøren for Sjøforsvaret 2003, Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, 502, 505 og 507-509). En marinestyrke satt sammen av disse elementene kan utgjøre en unik nasjonal, fellesoperativ ressurs for luftforsvar, sjøkontroll og støtte til landstriden i et kystområde. Det vil i enda større grad være tilfelle etter at fregattene eventuelt også har fått missiler til områdeluftforsvar og til å angripe mål på land. Uansett har Norge mulighet til å videreutvikle en kapasitet som er unik og sterkt etterspurt også i alliansen. Denne kompetansen kommer spesielt til nytte i forbindelse med maktprojeksjonsoppdrag, i særlig grad til beskyttelse av en amfibiestyrke som gjennomfører en landsettingsoperasjon eller når det er aktuelt å ta i mot alliert støtte som ankommer sjøveien (Generalinspektøren for Sjøforsvaret 2003; Svensholt 1999; Gjelsten 2007). Det er naturlig å understreke at den iboende muligheten til over tid å utnytte strukturen som er anskaffet og tilgjengelig, forutsetter at besetningens treningsnivå og fartøyenes tekniske tilstand er av en klasse som gjør at krigsskipene kan bestå en generalmønstring i regi av Fost, samt at logistikkstøtten holder tilsvarende standard. For å sikre at hovedvåpnene funger i operativ sammenheng, må det dessuten planmessig gjennomføres reelle tester med tilfeldige valg av plattform og det spesifikke missilet eller torpedoen som skal gjennomføre prøveskyting. I tillegg må et kompetent kommandoog ledelsesapparat være på plass, noe som krever at NoTG får mulighet til å opprettholde og videreutvikle sin unike kompetanse til taktisk ledelse av flåtestyrker i kystfarvann. Avslutning Det er kun én vei å gå for å realisere de iboende muligheter Marinens fartøyer og øvrige stridsavdelinger representerer: Å bevilge de driftsmidler og hjemle de personellressurser det krever å etablere og opprettholde et slikt ambisjonsnivå. Mange med innsikt hevder at det er ren ønsketenkning å tro at dette er en realistisk opsjon i dagens økonomiske virkelighet. Det er derfor mye som taler for at resultatet kan bli noe helt annet. Dette er i så fall et bevisst politisk valg som potensielt kan ha store negative konsekvenser. For det første, ikke å ta i bruk de midlene en har anskaffet i dyre dommer på en skikkelig måte vil være en gigantisk sløsing med statens midler. Manglende tilgjengelighet og svekket treningsnivå kan gjøre at det vil ta betydelig tid å klargjøre fartøyer til internasjonale oppdrag som ikke er planlagt i årsprogrammet. Videre vil det være begrenset kapasitet til å ivareta tilstedeværelse. Når noe uforutsett skjer i hjemlige farvann som krever at myndighetene griper inn, må de greie seg med de midler som er til disposisjon. Tilgjengelighet, stridsevne og annen nødvendig kompetanse lar seg ikke improvisere, slike kapabiliteter tar årevis å utvikle. Det er med andre ord kapasiteter en stat enten besitter eller mangler når situasjonen krever det. En fortsatt sulteforing kan gjøre at virkemidlene kan bli beskjedne både til å fylle rollen som utenrikspolitisk instrument, og til nasjonalt å støtte Kystvakten, når uventede behov oppstår. Investeringene kan også komme til å fremstå som en lite regningssvarende forsikringspremie om det i fremtiden skulle skje en alvorlig utfordring som krever relevant sjømakt for å ta vare på norske interesser, noe det kanskje er ønsketenkning ikke å ta høgde for at kan skje i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 16

Kilder og litteratur Bogen, Olav og Magnus Håkenstad. 2015. Balansegang. Forsvarets omstilling etter den kalde krigen. Oslo: Dreyers forlag Bruun-Hanssen, Haakon. 2014. «Forsvaret ved inngangen til 2014». Foredrag i Oslo Militære Samfund, 13. januar Bruun-Hanssen, Haakon. 2015. Status og utfordringer for Forsvaret». Foredrag i Oslo Militære Samfund, 12. januar Bruun-Hanssen, Haakon. 2016. Forsvarssjefens årlige tale i Oslo Militære Samfund. Foredrag i Oslo Militære Samfund, 18. januar Forsvarsdepartementet. 2015. Et felles løft. Rapport fra Ekspertgruppen for forsvaret av Norge Forsvarssjefen. 2015. Militærfaglig råd. Anbefaling til forsvarsministeren 1. oktober Generalinspektøren for Sjøforsvaret. 1994. Sjøforsvaret inn i det 21. århundre. Atlanterhavskomitéens skriftserie nr. 171, 1994 Generalinspektøren for Sjøforsvaret. 2003. Forsvarets maritime kapasiteter Gjelsten, Roald. 2003. Nasjonale maritime problemstillinger. I: Europa-programmet. 2003. Kompendium. Sjømakt og sjømilitære regimer i Nord- Atlanteren. Oslo: Europaprogrammet Gjelsten, Roald. 2007. Vi trenger Skjold-klassen. Kronikk i Bergens Tidende, 12. desember 2007 Gjelsten, Roald. 2015. Styrk forsvarsevnen ta Marinen i bruk. Oslo Files 01 NOV/2015 Kibsgaard, Bjørnar. 1985. Suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i norsk sjø- og ressursjurisdiksjonsområde i fred. I: John kristen Skogan,red. 1985. USA og NATO i Norskehavet. Internasjonal politikk. Temahefte II 1985 Kjelstrup, Hans Christian. 2010. Eldste pensjonists tale. Norsk Tidsskrift for Sjøvesen nr. 6, 2010 Svensholt, Hans K. 1999. Developing a Force for Littoral Operations. Naval Forces no. 2, 1999 Søreide, Ine Eriksen. 2015. Et forsterket og fornyet forsvar for fremtiden vanskelige valg og dilemmaer. Foredrag i Oslo Militære Samfund, 9. januar Søreide, Ine Eriksen. 2016. En ny langtidsplan for forsvarssektoren vårt utgangspunkt og våre valg. Foredrag i Oslo Militære Samfund, 12. januar Terjesen, Bjørn, Tom Kristiansen & Roald Gjelsten. 2010. Sjøforsvaret i krig og fred. Langs kysten og på havet i 200 år. Bergen: Fagbokforlaget Ulriksen, Ståle. 2015. Et skråblikk på FRM (Forsvarssjefens militærfaglige råd). Foredrag i Oslo Militære Samfund, 9. november Intervju med kontreadmiral Sivert A. Farstad, tidligere sjef operasjonsstaben i Forsvarets overkommando 2005 Intervju med kontreadmiral Bjarne Grimstvedt, tidligere generalinspektør for Sjøforsvaret 2005 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 17