Vet du kor du bør helst sette inn verbet hen?

Vet du kor du bør helst sette inn verbet hen? Om verbplassering i nordnorsk Kristine Bentzen, Marit Westergaard og Merete Anderssen Noen ganger kan man gjøre observasjoner rett utenfor stuedøra si som kan utfordre etablerte teorier innenfor forskningen. Det gjelder bare å komme på å se etter det! Eller i dette tilfellet høre etter det. Et mye omdiskutert spørsmål i nordisk språkvitenskap er hva det er som avgjør hvor i setninga verbet plasseres. Norsk, svensk, dansk skiller seg fra islandsk på dette punktet, og omfattende teorier har blitt utviklet for å kunne forklare det. Nå viser nyere forskning at det finnes et ordstillingsmønster som er en mellomting mellom det man har på islandsk og det man har i skandinavisk. Dette mønsteret finner vi i Nord-Norge, i Nord-Österbotten i Finland og på Færøyene. Og dette nye mønstret utfordrer de etablerte teoriene om verbplassering. Verbplassering i moderne norsk og islandsk Alle de skandinaviske språkene er såkalte Verbet på andre plass-språk (V2- språk). Dette innebærer at verbet utgjør det andre leddet i hovedsetninger. Vi får derfor ei ordstilling hvor verbet (leser, kjøper) kommer foran forskjellige adverb (ikke, ofte), Kari leser ikke bøker. Men når det kommer til leddsetninger, så skiller skandinavisk seg fra islandsk. Mens islandsk også her har verbet foran ikke, Ég veit af hverju Heiða kaupir ekki skó, så må verbet stå etter ikke på norsk (og svensk og dansk), Jeg vet hvorfor Hedda ikke kjøper sko. Det islandske mønsteret er umulig på norsk, Jeg vet hvorfor Hedda kjøper ikke sko. Oversikt over verbbøyning av islandsk að heyra og norsk å høre: Islandsk: heyra Bokmål: høre Nordnorsk: høre Nåtid Fortid Nåtid Fortid Nåtid Fortid ég heyri heyrði jeg hører hørte æ høre hørte þú heyrir heyrðir du hører hørte du høre hørte hann heyrir heyrði han hører hørte han høre hørte við heyrum heyrðum vi hører hørte vi høre hørte þið heyrið heyrðuð dere hører hørte dokker høre hørte þeir heyra heyrðu de hører hørte dem høre hørte Et hett tema i nordisk språkvitenskap En innflytelsesrik teori for å forklare denne forskjellen mellom skandinavisk og islandsk er koblet opp mot en annen 25

forskjell mellom disse språkene. Denne forskjellen dreier seg om verbbøyning. På islandsk, som i tidligere former av norsk, har man forskjellig form på verbet alt etter om det er jeg, du, han/hun, vi, dere eller dem som utfører ei handling. Det betyr at verbet bøyes i person (jeg versus du versus han) og tall (jeg versus vi). Som man kan se av dette oppsettet er det mange flere verbendelser på islandsk enn på norsk. På bokmål er det faktisk bare én endelse for nåtid (-r). I fortid har man enten -te/-de eller -et (i verbene hørte, lagde, hoppet), men det er aldri slik at man for eksempel bruker -te for «jeg» og -et for «du». Det er selvfølgelig stor dialektvariasjon når det kommer til hvordan disse endelsene uttales, men felles for de aller fleste norske dialekter er at et og samme verb alltid har samme endelse enten det er jeg eller du som utfører handlinga. Denne forskjellen har blitt koblet til verbplasseringen i en teori som kalles Hypotesen om rik samsvarsbøyning. Kort sagt går denne ut på at språk som har mye forskjellig verbbøyning, som islandsk, også har det ordstillingsmønsteret hvor verbet kommer foran ikke og andre adverb i leddsetninger. Språk som har lite verbbøyning, slik som moderne norsk, har verbet etter ikke og andre adverb i leddsetninger. Denne teorien ble lansert på 80-tallet, og har siden da stort sett vært akseptert som en holdbar forklaring. Men et par moteksempler har hardnakket blitt gjentatt i litteraturen, og har skapt 26 hodebry for forskere. Et av disse moteksemplene kommer faktisk fra Tromsødialekten. I 1918 utga Ragnvald Iversen boka Syntaksen i Tromsø Bymaal, og et eksempel herfra har blitt flittig brukt som ei utfordring til Hypotesen om rik samsvarsbøyning: Vi va bare tre støkka før det at han Nilsen kom ikkje. Et annet slikt moteksempel som til stadighet har dukket opp i litteraturen, kommer fra en svensk dialekt som snakkes i bygda Kronoby i Österbotten i Finland. Eksemplet stammer fra arbeid gjort av tidligere Tromsø-kollega Anders Holmberg: He va bra et an tsöfft int bootsen. dvs.: det var bra at han kjøpte ikke boka. Disse to eksemplene er problematiske for den etablerte teorien fordi verbene kom og tsöfft («kjøpte») står foran adverbet ikke. Men bortsett fra disse to enkeltstående moteksemplene sto hypotesen lenge nokså ubestridt. Videre forskning, spesielt på nordnorsk ordstilling, har imidlertid vist at disse to moteksemplene ikke kan feies under teppet som kuriositeter! Hva er spesielt med nordnorsk? I årene (2004 2010) var en gruppe forskere interessert i nettopp spørsmålet om verbplassering i leddsetninger. For selv om nordlendinger flest foretrekker den ordstillinga som vi ellers har i norsk, kunne enkelte også si setninger som Vet du koffer ho Hedda kjøpe så ofte nye sko? eller Allerede i 1918 skrev Ragnvald Iversen om Tromsødialektens særtrekk. Foto: Kristine Bentzen.

Æ lure på koffer han hadde allerede gått hjem. Foto: Øystein A. Vangsnes. Her står verbet foran adverbene ofte og allerede, og dette er dermed et eksempel på den ordstillinga som vanligvis ikke er mulig i norsk, men som er obligatorisk på islandsk. Det ble gjort flere undersøkelser av dette, blant annet gjennom et feltarbeid på Senja i 2006, og også gjennom utspørring av folk fra forskjellige steder i Nord-Norge. I de aktuelle nordnorske dialektene er ikke verbbøyningen mer komplisert enn den er i norsk generelt. Faktisk snarere tvert i mot. For mange nordlendinger vil faktisk nåtidsformen av verb som høre ha akkurat samme form som i infinitiv å høre (se faktaboksen side...). Dermed utgjør slike eksempler fra nordnorsk ei stor utfordring for Hypotesen om rik samsvarsvarsbøyning og tvinger oss forskere til å tenke nytt. Foto: Björn Lundquist. Vi jobber fortsatt med å finne ut av hvordan dette henger sammen. Det er nemlig likevel ikke helt slik at nordnorsk verbplassering er som den islandske. For selv om mange nordlendinger synes det er ok å si Vet du koffer ho Hedda kjøpe så ofte nye sko? så blir det helt feil dersom man bytter ofte ut med ikke og sier Vet du koffer ho Øvst: Kristine Bentzen (t.h.) med en ung svensktalende informant i Esse i Österbotten, Finland, juni 2006. Nedst: På feltarbeid for å undersøke dialekten i Ballangen med TV2 på slep. 27

Hedda kjøpe ikke nye sko? Det ser ut til at det er en forskjell mellom ikke og andre adverb her. Det sistnevnte mønsteret er fortsatt stort sett forbeholdt islandsk. På grunn av dette er de to moteksemplene som figurerte i den tidligere litteraturen, fra Tromsø og Kronoby, ikke helt representative for det mønstret vi nå har funnet, ettersom de har verbet foran ikke. Men disse moteksemplene hadde likevel en viktig funksjon de fikk oss til å undersøke nettopp nordnorsk og nordösterbottnisk nærmere! Men i og med at det fortsatt er et mønster som er forbeholdt islandsk, nemlig det hvor verbet kommer foran ikke i leddsetninger, så kan man jo innvende at det mønsteret som henger sammen med mye verbbøyning er Narvik, 1991, var ett av stedene som ble besøkt. Foto: Espen Bratlie/Samfoto. 28 By og land De første undersøkelsene av verbplassering i leddsetninger i nordnorsk ble gjort med folk fra Narvik-området. Deretter gikk turen til Senja. Selv om de fleste foretrakk mønsteret hvor verbet kommer etter adverbet, Vet du koffer ho Hedda så ofte kjøpe nye sko?, var det mange (men ikke alle) som syntes at det var mer eller mindre greit å si setninger som Vet du koffer ho Hedda kjøpe så ofte nye sko?, både i Narvik-området og på Senja. Dette mønsteret ble bekreftet av andre informanter rundt omkring i Nord-Norge, som Alta, Saltdal, og områdene utenfor Tromsø by. Som kontrollgruppe ble folk fra Oslo-området spurt om de samme setningene, og de var helt kategorisk på at slikt kunne man ikke si på deres dialekt. Men, også tromsøværinger som ble konfrontert med disse setningene, rynket på nesen. En mer systematisk undersøkelse av Tromsø-folk og andre nordlendinger pekte i retning av at de fra Tromsø by var mye mer skeptisk til dette nordnorske mønstret enn folk som kom fra mindre steder i Nord-Norge. Det kan muligens være at vi her ser et skille mellom dialekt i en større by som Tromsø, som gjerne har flere trekk fra standardspråk, og dialekter ut i distriktene, som kan ha beholdt flere dialektale trekk. (Vi har foreløpig ikke undersøkt folk i Bodø, men hypotesen vil være at de, som Tromsø-folk, er skeptisk til disse eksemplene). Utfra det vi vet i dag, ser det derfor ut til at dette er et dialekttrekk i distrikts-nord-norge. Men kanskje er det dialekter andre steder i Norge som også tillater denne ordstillinga? Som nevnt finner vi jo samme mønster også andre steder i Skandinavia. Dette er spørsmål for fremtidig forskning.

ordstillinga Verb-ikke, mens ordstillinga Verb-andre adverb ikke har noe med dette å gjøre. Vel, nordnorsk barnespråk utfordrer også denne hypotesen. Barnespråk Det er en kjent sak at barn ofte sier ting voksne ikke ville sagt. Men det forskere også har funnet, er at barns språk likevel er systematisk. Når barn gjør grammatiske feil, er disse feilene som regel et resultat av at barnets grammatikk ikke er helt lik den som voksne har. Eksemplene nedenfor er fra to nordnorske gutter i 4-årsalderen. Som vi ser her, plasserer disse barna verbet foran ikke i forskjellige typer leddsetninger: Æ like alt som e ikke sterkt og alt som e sterkt Når han Iver e ikke her, så kan æ ta med den store skjeia Æ må ta på ullæsta for æ skal ikke bli så kald Voksne ville sagt setningene på følgende måte: Æ like alt som ikke e sterkt og alt som e sterkt Når han Iver ikke e her, så kan æ ta med den store skjeia Æ må ta på ullæsta for at æ ikke skal bli så kald Faktisk viser våre undersøkelser at dette ikke er et uvanlig mønster hos barn i 4 5-årsalderen som vokser opp i Tromsø. Barnespråksgruppa ved Universitetet i Tromsø har utformet språklige eksperimenter (som leker og spill) hvor et ledd i leken gjør det naturlig for barnet å produsere for eksempel et underordnet spørsmål, som Huske du koffer han Karsten va ikke i barnehagen i dag?, eller ei som-setning, Ho som kunne ikke sangen. Og som disse to eksemplene viser, setter barna her ofte verbet foran ikke. Det blir ofte sagt at barn har det meste av språkets grammatikk på plass når de er 4 år, men som eksemplene ovenfor viser, er det noen deler av Lignende mønster utenfor Norges grenser Som nevnt kom et av de tilbakevendende moteksemplene i litteraturen fra en dialekt i bygda Kronoby i Finland. Denne bygda ligger nord i Österbotten, og vi var på feltarbeid her i 2006. I den forbindelse ble folk i 10 forskjellige bygder i området bedt om å vurdere leddsetninger med verbet foran ikke, og med verbet foran adverb som ofte. Resultatet av disse undersøkelsene viste at nordösterbottnere var ganske like nordlendinger her: De avviste blankt setninger med verbet foran ikke, Ja veit fövaa Göran itär int korv, (jeg vet hvorfor Gøran spiser ikke pølse), men var slett ikke så skeptiske til setninger med verbet foran så tökält «så ofte»: grammatikken som faller på plass seinere enn dette. Det ser altså ut til at (nord)norske barn i 4 5-årsalderen har et verbplasseringsmønster i leddsetninger som ligner på det man finner på islandsk! Men rundt 6 7-årsalderen har de stort sett tilegnet seg det «norske» mønsteret og sier: den som ikke kunne sangen heller enn: den som kunne ikke sangen Disse resultatene fra nordnorske barn utgjør ei ytterligere utfordring for Hypotesen om rik samsvarsbøyning. Ja föstoo int fövaa an tvättar så tökält biln sin. (jeg forstod ikke hvorfor han vasker så ofte bilen sin) Også på Færøyene finner vi det samme mønsteret. Inntil for 50 100 år siden var færøysk som islandsk, og hadde alltid verbet foran både ikke og andre adverb i leddsetninger. Men da vi gjorde feltarbeid der i 2008, fant vi at de fleste færinger ikke lengre godtok leddsetninger med verbet foran ikke: Hon fortaldi mær hví Ása etur ikki blóðpylsu (hun fortalte meg hvorfor Åsa spiser ikke blodpølse). Men akkurat som nordlendinger og nordösterbottnere syntes de ikke setninger hvor verbet kom foran adverb som ofte var så aller verst: Jógvan skilir ikki hví Kjartan vaskar so ofta hansara bil (Jógvan forstår ikke hvorfor Kjartan vasker så ofte hans bil). 29

Disse barna har nemlig et verbplasseringsmønster som er mistenkelig likt det islandske, hvor verbet står foran ikke i leddsetninger, til tross for at de har et nordnorsk verbbøyningsmønster, dvs. med svært lite verbbøyningsendelser. Forskning på dialekter som tales rundt oss her i det daglige både i voksenspråket og i barns språk kan utfordre internasjonalt aksepterte teorier. Det kan også føre til at man oppdager nye mønstre i språket. Det viser hvor viktig det er å undersøke vår nærmeste omverden samtidig som man løfter blikket og skuer utover den vide verden når man som forsker søker å komme til bunns i et bestemt fenomen. 30 En gruppe nordiske språkforskere gjorde dialektfeltarbeid på Færøyene i august 2008. Her fra klippeformasjonen Beinisvørð på Suðurøy. Foto: Øystein A. Vangsnes.

Litteratur: Bentzen, Kristine, Piotr Garbacz, Caroline Heycock og Gunnar Hrafn Hrafnbjargarson. 2009. On variation in Faroese verb placement. Nordlyd 36.2: NORMS Papers on Faroese. Bentzen, Kristine. 2003. Acquiring V-to-I movement in the absence of morphological cues. Nordlyd 31.3: The Proceedings of the 19th Scandinavian Conference of Linguistics. Bentzen, Kristine. 2007a. The degree of verb movement in embedded clauses in three varieties of Norwegian. Nordlyd 34: Scandinavian Dialect Syntax 2005. Bentzen, Kristine. 2007b. Order and Structure in Embedded Clauses in Northern Norwegian, Doktoravhandling, CASTL, Universitetet i Tromsø. Iversen, Ragnvald. 1918. Syntaksen i Tromsø bymål. Bymaals-laget, Kristiania. Westergaard, Marit og Kristine Bentzen. 2007. The (Non-) Effect of Input Frequency on the Acquisition of Word Order in Norwegian Embedded Clauses. Insa Gülzow og Natalia Gagarina (red.), Frequency Effects in Language Acquisition: Defining the Limits of Frequency as an Explanatory Concept. Mouton de Gruyter. Om islandsk og norrønt Fra år 847 og fremover begynte nordmenn å dra til Island for å bosette seg der, og med seg dit tok de språket sitt, norrønt. Siden den tida har språket på Island og i Norge utviklet seg videre hver for seg i forskjellig takt og i forskjellig retning, slik at nordmenn og islendinger i dag ikke lengre forstår hverandres språk. Islandsk har fortsatt flere av egenskapene som norrønt hadde, mens mange av disse har endret seg i moderne norsk. En slik egenskap gjelder verbplassering i leddsetninger. Et eksempel fra eldre norsk viser at vi iallefall frem til middelalderen hadde et verbflyttingsmønster som lignet det islandske: Middelaldernorsk: Jtem kiere her Eske om hann forthewffeur oss icke også kjære herr Eske om han venter-på oss ikke «Også, kjære herr Eske, om han ikke venter på oss» (Sundquist 2002) Trekk fra norrønt gjør ikke at språket er primitivt! Det at moderne islandsk har mange trekk fra norrønt betyr ikke at det er et mer primitivt språk enn moderne norsk det har bare ikke vært like påvirket utenfra, slik at språket har endret seg mindre. Det er heller ikke slik at barns språk er mer primitivt når de sier ting som «ho som kunne ikke sangen». Barnet har bare midlertidig en annen grammatikk for dette med verbplassering enn voksne nordmenn har. Og det resulterer i en verbplassering som ligner på den vi finner på islandsk. Forfatterne: Kristine Bentzen er forsker ved CASTL. Hun jobber med dialektvariasjon og barnespråkstilegnelse. Hun er også leder for et prosjekt om samisk barnespråk, DASAGO (Davvisámegiel mánáid giellaovdáneapmi) ved Universitetet i Tromsø. E-post: kristine.bentzen@uit.no Marit Westergaard, se side 10. Merete Anderssen, se side 17. 31