Skjøtselsplan for slåttemark på Haatveit Øvre, Hjartdal Kulturlandskapssenteret i Telemark 2010 Kulturlandskapssenteret 3690 Hjartdal post@kulturlandskapssenteret.no 97187758 Skjøtselsplan for slåttemark på Gnr. 18 Bnr. 1 i Hjartdal kommune Haatveit Øvre Utarbeidd i samband med Handlingsplan for slåttemark Oppdragsgjevar: Fylkesmannen i Telemark, Miljøvernavdelinga Utgjeve: 2010 Vekk opp, vekk opp, bådte åker og eng Ja, no hev de sove so lengje i seng Ja, no hev det vore bådte sjo og regn Men no hev jonsoknotte komme
2
Innhald Forord..... 4 A Generelt om slåttemark... 5 Slåttemarksutformingar på Austlandet... 5 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifull slåttemark... 7 B Spesiell del / Skjema for lokaliteten... 9 Vedlegg Skjema brukshistorikk (tillegg ila 2011) Artsliste Foto Kart 3
Forord Slåtteenger av den gamle typen er ofte veldig artsrike. Tradisjonell slåttemark er samstundes ei sterkt truga naturtype som vil forsvinne utan aktive skjøtselstiltak. Handlingsplan for slåttemark (Direktoratet for naturforvaltning 2009) har som mål å sikre dei biologiske verdiane i alle særs viktige (A) og dei fleste viktige (B) lokalitetar av slåttemark i Noreg gjennom aktiv skjøtsel innan 2015. Dette arbeidet er ein lekk i å nå regjeringa sitt mål om å stoppe tapet av biologisk mangfald. Det er Direktoratet for Naturforvalting (DN) som har hovudansvaret for gjennomføringa og oppfylginga av handlingsplanen. Det blir teke utgangspunkt i A- og B-lokalitetar som alt ligg inne i DN si naturbase (www.naturbase.no), samt tilsvarande lokalitetar som etterkvart skal leggast inn på grunnlag av eksisterande registreringar og feltarbeid undervegs. Telemark kom med i DN sitt arbeid med handlingsplan for slåttemark alt i 2009. Fylkesmannens miljøvernavdeling peika ut Hjartdal-Svartdal som eit aktuelt område å starte i. Desse bygdene har særleg etter Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i 1994 vore kjende for sitt omfang av arstrike slåtteenger. Med utgangspunkt i ulike botaniske registreringar er eit utval artsrike slåtteenger i Hjartdal-Svartdal allereie fanga opp gjennom ulike prosjekt, laga skjøtselsplanar og søkt tilskott for. Desse engene er det stadig trong for å fylgje opp; Korleis er det for grunneigarane å halde lokalitetane i hevd, kva for praktiske utfordringar har ein, er ein tilfreds med aktuelle tilskottsordningar etc. Nokre av engene som tidlegare er registrert med høge botaniske verdiar er ikkje lenger i hevd, og nokre er det heller ikkje laga skjøtselsplan for. I tillegg finst det faktisk andre enger i hevd med høge botaniske verdiar utan at dei har kome med ved tidlegare registreringar eller er blitt laga skjøtselsplan for. Denne planen gjeld ein lokalitet det tidlegare er gjort registreringar i og utarbeidd skjøtselsplan for. Tida var likevel mogen for ein gjennomgang av status og moglege tiltak. Me vonar skjøtselsplanen vil vera eit nyttig verkty for å halde oversikta i arbeidet, og ynskjer eigarane/brukarane lukke til. Ingvill Marit Buen Garnås November 2010. 4
Skjøtselsplan for verdifull slåttemark. Austlandet A. Generelt om slåttemark Slåttemarker er areal som blir regelmessig slege. Såkalla villeng eller natureng er i realiteten ei seminaturleg vegetasjonstype forma gjennom rydding og tradisjonell slått over lange tidsspenn. Slåttemarker som dette er ofte overflaterydda, men ikkje oppdyrka eller tilsådde i seinare tid, og anten ikkje eller særs lite gjødsla. Dei blir slegne seint i sesongen, jf. dei gamle merkedagane Knut med ljåen og Kari med riva omsynsvis den 10. og 12. juli. Det eksakte slåttetidspunktet varierer noko med geografien og vêrtilhøva frå sommar til sommar. Det har vore og er mange stader framleis vanleg med haustbeite, i somme tilfelle òg vårbeite. Det finst elles både regionale og meir lokale skilnader på kva som er den tradisjonelle måten å skjøtte slåttemark på. Slåttemark er urte- og grasdominert, og oftast veldig artsrik. Den kan vera open eller tresett. Lauvenger, dvs. tresette slåttemarker der trea blir hausta, er i dag særs sjeldsynte. Det å hauste lauv blir mange stader kalla å lauve. Andre omgrep knytt til sjølve tilskjeringa av treet er kylling, styving og hamling. Ei lauveng blir i fylgje tradisjonen gjerne beitt om våren, slege ein gong seint om sommaren og så haustbeitt. I tillegg blir greinene på trea hausta til lauvfôr med eit tidsintervall på kring 3-5 år, eller i nokre tilfelle med noko lengre mellomrom. I gamal tid spela myr ei viktig rolle som slåtteareal. Dei fleste jordvassmyrene i Norge har tidlegare blitt slege. Dette tok dei fleste stader slutt for lenge sidan, og førekom berre sporadisk fram til slutten av 1950-åra. Attgroing av slåttemyr går vel og merke langsamt. Fleire myrer ber difor i dag framleis preg av denne haustinga. Det er registrert særs få lauvenger og slåttemyrer som framleis er i hevd. Dei ulike typane slåttemark er blant dei mest artsrike naturtypane ein har. Dei har mykje å seia for andre organismar enn karplanter. Til dømes er rundt 70 prosent av dagsommarfuglane våre knytt til open engvegetasjon, og da særleg urterik slåttemark. Ei rekkje vadefuglar brukar strandenger (slegne eller beitte) som hekkeområde og rasteplassar ved trekk. Slåttemark er viktig for mange truga beitemarksoppar. Slåttemark inneheld vegetasjonstypar og fleire artar som ikkje kan oppretthaldast ved beite. Beite kan såleis ikkje gjera den same nytta som slått. Av slåtte- og beitemark har slåttemark det høgast artsmangfaldet per m 2, og i tillegg dei største bestandane av fleire truga engartar. Gjennom historia har dei vore, og vil i framtida vera, viktige levande genbankar. I tillegg utgjer dei berekraftige økosystem som har vore eit nykkjelelement i norsk landbruk i tusenar av år. I løpet av 1900-tallet har dei like fullt hamna som ei av våre mest truga naturtypar. Slåttemarksutformingar på Austlandet Den store variasjonen i slåttemarksvegetasjonen i Noreg er førebels berre delvis kartlagt. I det fylgjande har ein likevel freista å peike på nokre utformingar som kan sjåast på som karakteristiske for Austlandet og som dermed gjev denne regionen eit særskilt forvaltningsansvar. Døme på nokre verdifulle område og lokalitetar er også nemnt. Telemark er kjerneområde for orkideen systermarihand. I nabobygdene Svartdal og Hjartdal (Seljord og Hjartdal kommunar) finst fleire orkidérike slåttemarker med store førekomstar av systermarihand. Engene her kan for det meste definerast som den boreale slåtteengtypa flekkgriseøreeng, og artar ein finn er m.a. småengkall, storblåfjør, marinykkjel, lifiol, skogmarihand, brudespore, kvitkurle, grønnkurle og stortveblad. I tillegg er vårmarihand, raudflangre, hjartegras, handmarinykkjel, storengkall og ormetunge registrert i nokre av dei. 5
Noko tørrare tjæreblomeng finst i Svartdal/Hjartdal med bl.a. systermarihand, prestekrage, tiriltunge, hårsveve, raudknapp, flekkmure, marinykkjel, gjeldkarve og engkvein. Ein viktig slåttemarkslokalitet med ein stor systermarihandbestand er registrert i Flekstveit i Tokke. Rajesetra i Kongsberg kommune i Buskerud har fine slåtteenger med mykje systermarihand, samt marianykleblom, harerug, storblåfjør, flekkgriseøre, dunkjempe og gjeldkarve. Vegrublom, sandarve og vanleg marinykkjel er funne i tørrenger på Rajesetra. Den boreale slåttemarka (flekkgrisøreeng) er skogtraktenes blomeenger, og fine utformingar finst bl.a. i Oslo og Akershus på Nordli i Eidsvoll med innslag av bl.a. grov nattfiol, brurespore, flekkgrisøre, hjartegras, vill-lin og marinykkjel og på Sør-Kringler på Nannestad der det finst ei rekkje raudlista soppartar. Austlandets største solblombestand er registrert på Mikkelrud i Aurskog- Høland i Oslo og Akershus. Lokaliteten har vore slege kontinuerleg i ca. 300 år, og er særs artsrik med artar som bakkesøte, brurespore, flekkmarihand, flekkgrisøre, marinykkjel og raudknapp. Ein anna særs artsrik lokalitet i Aurskog-Høland er Lysaker. Der veks det m.a. flekkgriseøre, brurespore, enghaukeskjegg, bakkesøte, vanleg nattfiol, prestekrage og knollerteknapp. På fleire av desse lokalitetane finst den boreale enga (flekkgriseøreenga) i mosaikk med tørr-frisk fattigeng som kan vera særs artsrik, og/eller frisk-næringsrik eng i form av skogstorkenebbballblomenger. Dette er ei boreal engtype, men frodigare enn flekkgriseøreeng. Dette er fjelltraktenes og Nord-Noregs blomeenger. I sør er dei kulturavhengige, fyrst og fremst knytt til slåttemark, og på sterk tilbakegang. Særleg viktige lokalitetar finst i den sør-vestlegaste delen av ballblomens utbreiingsområde, t.d. i Telemark i Svartdal-Hjartdalområdet. Nemnast bør Bøenseter i Aremark i Østfold; Her veks m.a. bakkesøte, stavklokke, marinykkjel, gullkløver, nattfiol, harerug, blåknapp, solblom, enghaukeskjegg og griseblad. Gode insektførekomstar med fleire nye artar for Noreg er registrert her. I Hedmark finst fleire enger på Gravberget i Våler kommune. Karakteristiske artar for desse engene er småengkall, knollerteknapp, prestekrage, gulaks, karve og harerug, samt skogmarihand, kvitbladtistel og ballblom i einskilde friskare parti. Desse engene er framleis i hevd ved slått, og har ikkje blitt gjødsla. I Stange kommune finst rikare engtypar ved Oppset med bl.a. brurespore, flekkgriseøre, solblom og storblåfjør. Stjerneområde med artsrik frisk fattigeng, boreal slåtteeng og/eller frisk-næringsrik eng finst i Buskerud i øvre Numedal og Hallingdal. Rygh-setra i Nedre Eiker, som skjøttast av Naturvernforbundet, er viktige å ta med i denne samanhengen. I Oslofjorden fint restar av slåttemark på kambrosilur m.a. på Hovedøya. Her finnst eng (knollmjødurteng) som dominerast av smaltimotei og har eit stort artsmangfald med m.a. aksveronika, fagerknoppurt, enghavre, gullkløver, bakkekløver og rundskolm. Denne enga har skjøtselsplan og blir slege årleg. Ein viktig lokalitet med kalkrike tørrenger og artar som dunhavre, hjartegras, marianykleblom, flekkmure, gjeldkarve, flekkgrisøre og gulmaure finst i Telemark på Marker-gardane i Skien. Viktige dunhavreenglokalitetar finst i sentrale fjellstrøk. Slåttemarkene i Vågå i Oppland var døme på dette, med karakteristiske arter som bitterblåfjær, blåmjelt, fjellnøkleblom, marinøkkel, bakkesøte og brurespore (Norderhaug 1988). Restenger av denne typen er viktige å ivareta. På kambrosiluren i dalføra fanst det tidlegare mykje knoppurteng, men dei fleste av desse kalktørrengene er forsvunne. Ei av dei viktigaste attverande kalktørrengene på Austlandet finst på Gile på Østre Toten i Oppland. Den er artsrik med artar som markmalurt, dragehovud, bakkestarr, smånykkjel og mange raudlista artar av beitemarkssopp. 6
Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifull slåttemark Skjøtsel Beste måten å skjøtte artsinventaret i ei gamal eng på, er å fylgje opp den tradisjonelle driftsforma, utan gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noko frå stad til stad avhengig av klima og høgde over havet. Såleis er det viktig å finne ut kva som har vore vanleg på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet frå gamalt av. Slått før 10. juli har ikkje vore vanleg. Ein må nytte lett reiskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der dette er mogleg). Graset må bakketørkast og ev. hesjast før det fjernast. Bakketørkinga er viktig for at frøa til engartane både skal få mogne ferdig og bli liggjande att på enga når høyet samlast i hop og køyrast vekk. Somme stader har slåtteenga blitt beitt, gjerne om hausten, i nokre tilfelle om våren. Berre beiting kan ikkje gjera same nytta som slått med tanke på artsinventaret. Er beiting likevel einaste råda for å få skjøtta området i periodar, er storfebeiting det mest skånsame. Dei vel ikkje ut godbitane slik sauen gjer. Beitepresset må i tilfelle ikkje vera for stort, og ein må vente seg noko manuell etterrydding. Der ein har tidlegblømande artar som t.d. systermarihand er det særleg viktig at ein unngår vårbeiting. Restaurering Når det gjeld restaurering av enger i attgroing og utviding av eksisterande slåtteareal er det viktig å ikkje setja i gang med meir omfattande restaurering enn det ein greier å fylgje opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaurerast, kan det vera lurt å ta det trinnvis over fleire sesongar. Slik blir det meir overkomeleg, og ein får ei kjensle med kor omfattande dei ulike tiltaka er, og kva ein kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gå føre seg på frosen og gjerne bar mark, dette for å unngå skadar på undervegetasjonen og samstundes lettvint få så låg stubb som mogleg. Rydding i snø kan vera noko meir tungvint. Kratt, buskar og renningar kan med fordel ryddast på seinsommaren i tørt vêr. Da er mykje av mye av biomassa samla i bladene og røtene utarma i utgangspunktet. I slåtteenger som ikkje har vore tresette er det ikkje noko poeng å seta att noko særleg med tre. Gamle styvingstre må sparast. Eitt og anna lauvtre med fin og vid krone kan få stå. All gran/furu og ev. framande treslag (t.d. platanlønn) bør fjernast. Etter hogst er det særs viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubbar og liknande blir samla saman og brent på eigna stader, og aller helst utanfor området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligg spreidd utover vil fort føre til ny dominans av uønskt rask- og storvoksen og dermed konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spreiing av flisa i området er av same grunn ikkje tilrådeleg. Når ein ryddar vil røtene etter tre og buskar som er fjerna frigjere næring i jordsmonnet. Denne gjødslingseffekten kan føre til ein del oppvekst av uønska nitrogenkrevjande artar som t.d. bringebær og brennesle. Saman med auka ljosinnstråling kan det føre til ein del renning, og i verste fall ein vondt-verre -situasjon. Ved å gå gradvis fram kan ein lettare halde etterveksten i sjakk. Det er som før nemnt mest effektivt å slå lauvrenningane på seinsommaren, helst i tørt vêr, dvs. på den tida det er minst energi samla i rotsystemet. Dette fell normalt saman med slåttetidspunktet. Det kan likevel bli naudsynt å rydde lauvrenningar fleire gonger utover i sesongen, og i tillegg året etter. 7
Osp og or spreier seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utbreidd renning. Desse kan det difor løne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjerast eit fem cm breidt band rundt treet nedanfor nedste greina. Det er viktig at snittet er så djupt at all borken er forsvunne slik at transporten av næringsstoff heilt sikkert er broten. Det er lettast å ringbarke om våren. Etter tri somrar må dei daude trea fjernast. Stubbar må kappast heilt ned til bakken, anten i samband med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubbar vil rotne raskare om ein skil barken frå veden med eit spett eller liknande, og så stappar jord i mellom. Med unntak av osp og or kan ein unngå renningar på denne måten. Dette kan t.d. vera aktuelt om ein skal fjerne tre som hindrar ljosinnstråling i kantane av enga. Problemartar som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknande går normalt ut ved slått, men kan og måtte slåast fleire gonger per sesong med ljå eller krattryddar. Ev. felt med einstape (bregne) bør slåast ned med kjepp (ikkje skjerast av). På denne måten fortset bregna med å transportere næring frå røtene, og armar etter kvart ut rotsystemet sitt. Den bør så fjernast på hausten. For meir utfyllande om skjøtsel, restaurering og hevd, sjå: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finst på DNs heimeside: http://www.dirnat.no/content.ap?thisid=500034662&language=0 8
B. Spesiell del: Lokalitet: HAATVEIT ØVRE Type: SLÅTTEENG ID Naturbase: UTM: Fylke/Kommune: TELEMARK/Hjartdal Gnr/bnr: 18/1 BAKGRUNN: Areal, noverande: 6 daa Moglegheiter for å auke arealet: Kan ved å rydde tilliggande areal utvide lokaliteten til ca. 8 daa. Det er eit titals eigedomar med artsrike slåtteenger i hevd i Hjartdal og tilsvarande i nabobygda i vest, Svartdal. Av landskapsøkologiske omsyn bør desse engene sjåast i samanheng, slik det blei lagt opp til alt under Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i 1994. Det er tidlegare gjort registreringar her i 1995 av Jan Erik Eriksen og i 2005 av Hanne Sickel. Eriksen gav lokaliteten verdien Særs høg botanisk verdi. Sickel fann ikkje att den kalkkrevjande floraen Eriksen skildra, moglegvis pga. innskrenkingar i arealet til delvis ganske smale kantsoner. Dette er vidare ein av dei ca. 20 lokalitetane (bruka/underbruka) i Hjartdal-Svartdal som blei reregistrert og laga ny skjøtselsplan for i samband med iverksetjinga av Handlingsplan for slåttemark i Telemark i 2009-2010. Liste over tidlegare registreringar /planarbeid: - Eriksen, Jan Erik. Botaniske registreringer på kulturmark i Ambjørndalen og Kyrkjebygda, Hjartdal. Fylkesmannen i Telemark 1995. Kommentar: Hjartdal blei etter Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i 1994 plukka ut som 1 av 5 modellområder det skulle utarbeidast forvaltningsplan for, Eriksens registreringar var eit førearbeid til dette. - Sickel, Hanne. Skjøtselsplanar for slåttemarker i Hjartdal. Eldhusprosjektet 2005. Kommentar: Sickel utarbeidde 9 skjøtselsplanar for slåtteenger basert på Eriksens prioriteringar og enkle reregistreringar. ENKEL KARAKTERISTIKK AV LOKALITETEN: Øvre Håtveit ligg heilt øvst i Libøen, solsida av Nordbygda i Hjartdal, med Håtveitnuten i bakkant og flott utsyn mot Mælefjell og Skorve i vest. Garden ligg på ca. 500-540 m.o.h. Jordvegen er for det meste ganske bratt. Det er den øvre randsona av jordvegen som utgjer lokaliteten. Her vekslar det mellom mindre hellingar og flatare parti. Midtpartiet ovanfor tunet er noko knauslendt. TIDLEGARE OG NOVERANDE BRUK: Areala som er komne med i denne samanhengen er i hovudsak gamle slåtteenger som av terrengeller arronderingsmessige årsakar ikkje har vore aktuelle å drive på moderne vis med gjødsling og traktorslått. Flate og slake delareal har frå gamalt av tidvis vore åker, gjerne midtpartia i det som etter 50-åra berre har vore enger. Lettare vår- og haustbeite har også førekome på nokre av engene både før krigen og i nyare tid, men dette er det ofte vanskeleg å få noko eksakt oversikt over. Det ein har av detaljar kjem fram av skjema utfylt av grunneigar/brukar (innlevering 2011). 9
VEGETASJONSTYPE (jf NiN / Fremstad) Engene ligg innanfor vegetasjonstypene G7b Tørr/frisk middels baserik eng og F3 Bergknaus og bergflater. Karakterartar (2010): (gjerne òg deknings% eller ca tal på ind.) Artar som indikerer baserik ugjødsla kulturmark er brurespore, fagerknoppurt, flekkgriseøre, gjeldkarve, harerug, jåblom, maria nykleblom, sølvmure og vill-lin. Raudlisteartar (2010): (helst med deknings% og/eller ca tal på ind.) Ingen med større trugsmål enn LC, dvs. Least concern/livskraftig i Noreg, men desse er det mange av. Av andre karakterartar for ugjødsla kulturmark kan nemnast bitterbergknapp, blåklokke, bråtestarr, engfrytle, engkvein, engnellik, engtjæreblom, fagerklokke, gulaks, kvitmaure, prestekrage, storblåfjør og småengkall. STATUS/NOVERANDE TILSTAND: Kategori (intakt/delvis intakt/i forfall/i sterkt forfall): Delvis intakt - I forfall Etter registrering i 2010 blei lokaliteten same år slege med ryddesag, tohjuling og delvis ljå. Utviklinga er difor i ferd med å snu. Utbreiing av ev. forfall: Så og seie heile randsona var i byrjande forfall ved registrering, dvs. før restaureringsslått i 2010, men ikkje slik grad at ein trong hogst eller grovrydding på dei areala som blei slege. Det er like fullt tilstøytande areal som er i sterkare forfall, dvs. med meir kratt og delvis også store tre/skogholt. Ynskjeleg/ikkje ynskjeleg skjøtsel (slik som: Dårleg slått i kantane? Slått, men utan at graset er fjerna? Graset knust som ved plenklypping? Berre beiting?): Restaureringsslått er godt i gang på utvalde felt, og avfallet er fjerna på tilfredsstillande måte. Attgroings- og/eller problemartar som krev særlege tiltak: Firkantperikum, skogstorkenebb, hundekjeks, mjødurt, bringebær og brennesle førekjem, men har enno ikkje rukke å ta overhand nokon stad. Langs kantane sporadiske innslag av smårenningar av bjørk og rogn, blåbærlyng, røsslyng, små- og stormarimjelle, naturleg i og med grense mot skog. Vil gå attende ved skjøtsel. Elles verdt å nemne: Rosekratt, særleg i midtpartiet. Ospeoppslag, særleg i austre del, felt C. Einstape, sporadiske innslag. FASTE KULTURMINNE I LOKALITETEN: Eit gamalt vegfar, delvis mura, går gjennom den austre delen av lokaliteten. Dette er eit fint innslag som gjerne kan synleggjerast noko betre med litt rydding. VERDI: Alternativ: A-særs viktig eller B- viktig jf. Naturbase Lokaliteten har på grunn av graden av forfall i dag verdi B, men den generelle artsrikdomen og fine orkidéførekomstar, mellom anna av den relativt sjeldsynte brurespora, gjev potensial til å avansere til ein A på berre få år. Nærleiken til andre lokalitetar spelar òg inn i verdivurderinga. 10
MÅL: Verdisetjing: Heile lokaliteten inkl. ev. utvidingar bør kvalifisere til ein A innan 2015. Artsinventar: Engartar: Tal i 2010: 74. Mål for 2015: Oppretthalding - 25 % auke. Karakterartar: Tal i 2010: 41. Mål for 2015: Oppretthalding - 25 % auke. Raudlisteartar: Det bør gjerast ei individteljing av raudlisteartar i 2011 for prosentvis samanlikning i 2015. Bør auke med 25-50 %. Attgroingsartar: Ingen attgroingsartar skal dominere, heller ikkje flekkvis, i 2015. Problemartar: Vera kvitt rosekratt og ospeoppslag, samt innslag av einstape til 2015. AKTUELLE TILTAK: Aktuelle årlege skjøtselstiltak, jf. Generell del/skjøtsel År Tilskott Kontroll Slått e. 10. juli. Årleg UNT (FMMA) Ev. særskilde tilhøve og tilrådingar (Sjølve slåtten; slåttetidspunkt, handsaming av høyet, bortkøyring, slått berre annakvart år eller sjeldnare, ev før- og etterbeite, kva slags dyr og ev. kor mange, samt tidsperiodar for beiting. Generelle tekniske tilhøve vedr. åtkomst, bortkøyring av ved/tømmer, eigedomsstruktur, ev. fuktområde/trong for grøfting Lauvingstre/lauving; tidspunkt, handsaming av kvistar osb. Andre biologiske verdiar som hi/reir. Kulturminne som bør framhevast i samanhengen. Tilrådingar kring aktuell reiskap/maskinar. Etc.) Aktuelle restaureringstiltak jf. òg Generell del/restaurering År Tilskott Kontroll Ev. hogst og krattrydding på tilstøytande areal (ev. utviding) Aktuelt på sikt, jf. kart. Særskilde tiltak m.o.t. problemartar: Ospeoppslag, særleg i felt C. Ein kan sjå an om det går ut med regelmessig slått, men det er nok diverre vanskeleg å bli heilt kvitt. Ein kan ev. slå lauvrenningane tidleg med høgt skjer, men avfallet må da ev. fjernast, noko som inneber ein ekstrajobb. Det beste er difor å ringbarke og etterkvart fjerne ospene langsmed kanten heilt. Rosekratt, særleg i midtpartiet. Vil på sikt gå ut ved årleg klypping i samband med slått, men kan gjerne fjernast litt tidlegare på sommaren, både for å hindre at det breier om seg og for å sleppe å få det med i slåtten. Einstape kan utarmast ved at ein slår den med kjepp på høgsommaren (halvknekking) og fjernar den i slåtten eller seinare. NB: Unngå mykje trakking i enga før slått.? Eingongs -tiltak: SMIL (Komm.) 11
UTSTYRSBEHOV (Ev. spesielle behov for utstyr til skjøtsel/restaurering): Brukar i stor grad ryddesag til slåtten pga. ulendt terreng. To slike er kjøpt inn av Kulturlandskapssenteret til Hjartdal Redskapslag, og kan leigast der til ein rimeleg penge. OPPFYLGJING: OPPFYLGJING: Undersøkje lokaliteten for systermarihand vår 2011. Innlevering av skjema på brukshistorikk vår/sommar 2011. Enkel oppdatering av skjøtselsplanen haust 2011. Enkel reregistrering og revidering av skjøtselsplan i 2015. ANSVAR: Grunneigar Eilev Flatland med familie utfører tiltaka. Fylkesmannen i Telemark/Miljøvernavdelinga har ansvaret for handlingsplanarbeidet i Telemark. Dei vil i samarbeid med Landbruksavdelinga syte for at dei ulike lokalitetane blir fylgde opp med tilskott og vegleiing, vidare at det blir ført ein kontroll med bruken av handlingsplan- og/eller RMPmidlane (oppfylgjing av skjøtselsplanen). 12