Heidi Linde PYMs mislykka sommerferie Gyldendal
1 Om vepsestikk i rumpa, 10 000 hjerteslag og olme blikk Kan familien Lettersen komme til gate 26 umiddelbart? Jeg gjentar: Familien Lettersen til gate 26! Jeg kikka opp fra boka. Høyttaleren var festa høyt oppe på veggen, rett under taket, og stemmen der inne lød ganske irritert. Det gjelder altså familien Lettersen! Dere må innfinne dere ved gaten umiddelbart, da gaten er i ferd med å stenge. Mamma grep en krem fra posen med taxfreevarer og snudde seg mot pappa. Lettersen? sa hun. Kan de være amerikanske, tro?
Vi satt på flyplassen, på vei til sommerferie. Og for en gangs skyld var vi ikke sent ute. Pappa hadde sagt at denne gangen skulle vi dra ekstra tidlig til flyplassen, sånn at det ikke ble stress. Og nå var vi så tidlig ute at det bare var vi som hadde kommet til gaten. Gate 6. Eller kanskje de er danske? sa pappa. Dansker heter jo alt mulig rart. Ja! sa storesøstera mi. Danskene snakker som om de har en potet pressa ned i halsen. Hun lo og begynte å snakke tulledansk. Det der er rasisme! sa Sigmund, storebroren min. Han så på Sanna, men som vanlig når noen sa noe hun ikke likte, lot hun som hun ikke hørte det. Jeg kikka opp på den tomme tavla under høyttaleren. Den som var merka gate 6. Burde det ikke stå Hellas der? sa jeg. På tavlene på de andre gatene rundt oss sto det stedsnavn. Kristiansand. London. Lisboa. Og burde det ikke sittet mange flere her? fortsatte Sigmund. Når er det egentlig flyet går? Mamma åpna korken på kremen og pressa ut litt i håndflata. Så begynte hun å gni hendene mot hverandre. Det lukta kokos. Det er lenge til flyet går, sa mamma. Det er bare vi som er tidlig ute. Pappa nikka og trakk fram en pose med sjokolade. Er det ikke deilig å ha skikkelig god tid, dere? sa han. Noen som vil smake? Karamelliserte nøtter med
lakristrekk og nougat! Han holdt posen fram mot meg. Jeg rista på hodet. Isteden spurte jeg: Når går egentlig flyet? Går og går, sa pappa. Et fly går jo ikke. Det flyr! Mamma lo. Pappa gliste fornøyd og kasta innpå en neve karamelliserte nøtter med lakristrekk og nougat. Veit du ikke når flyet går, eller, pappa? sa Sigmund. Selvfølgelig vet jeg det, sa pappa. Jeg er jo familiens egen reiseleder! Han klappa seg på brystlomma. Men han måtte lete i alle lommene på jakka si og begge lommene på buksa før han endelig kunne trekke fram bunken med pass og boardingkort. Så var høyttalerstemmen der igjen. Rett over oss og enda høyere og strengere enn sist: Dette er absolutt siste sjanse for familien Lettersen! Lettersen? sa jeg. Hva om de egentlig sier Pettersen? sa Sigmund. Og egentlig mener Petterson! sa Sanna. Mamma blunka raskt bak brilleglassene. Men det er jo ikke mulig, sa hun. For det står jo på boardingkortene at vi skal gå til gate 26! ropte pappa. Hæ? sa mamma. Du sa jo at det var gate 6. Pappa begynte å vifte desperat med boardingkortene foran seg i lufta. Det står 26 her! Men du sa jo begynte mamma. Så sa hun ikke noe mer. Ingen sa noe mer.
For helt på likt, som om alle plutselig hadde fått vepsestikk i rumpa, spratt vi opp av stolene, raska med oss sakene våre og begynte å springe. Åttehundre meter, nitti sekunder, tre liter svette og omtrent titusen hjerteslag senere pressa vi oss inn på flyet, der en mørkhåra flyvertinne akkurat skulle til å stenge døra. Beklager! peste pappa. En ørliten misforståelse. Han var rødsprengt i ansiktet. Flyvertinna så surt på han. Ja, nå har vi ventet, sa hun. Förlåt! sa faren min og smilte så pent han kunne. Spør du meg, var det ikke særlig pent. Finn plassene deres umiddelbart, sa flyvertinna kort, så vi unngår å bli enda mer forsinket. Vi gjorde som hun sa. Og mens vi ålte oss nedover midtgangen, mens vi hev etter pusten og fikk olme blikk fra de andre passasjerene, hørte jeg kapteinens stemme over høyttaleren ønske velkommen om bord på denne flyvningen til det han påsto var verdens vakreste øy.
2 Om fornuft, felger og om å bade i luksus Det var ikke akkurat typisk familien vår å dra på sommerferie til verdens vakreste øy. Faktisk var det skikkelig utypisk. Og i år, etter at den gamle bilen vår konka, sånn at vi måtte kjøpe ny (det vil si, selvfølgelig ikke NY, men i hvert fall litt nyere enn den rustne skrabben som mamma og pappa hadde kjørt rundt i de siste 15 årene), hadde vi fått vite at noen sommerferie ikke kom på tale. I hvert fall ikke noe annet enn en tur eller to til badeland og kanskje en uke på hytta til onkel Jan og tante Unni. Men det var før faren min kom hjem og sa han hadde gode nyheter. Når faren min sier at han har gode nyheter, bruker det
som regel å være av typen: Det er meldt sol i tre dager! eller: I dag fikk jeg tak i noen skikkelig billige tomater på butikken! Altså, gode nyheter som er så små at de egentlig ikke kan kalles verken gode eller nyheter. Men da han kom hjem denne fredagen, hoppa han ut av bilen og begynte å jogge nedover steinhellene mot hagen mens han ropte: Hør her! Jeg har gode nyheter! Så løfta han hånda og vifta med noe. En Lotto-kupong. Jeg hadde akkurat avslutta min aller siste skoledag i sjuende. Nå lå jeg på gresset i hagen med storesøsknene mine og kikka i et blad om meteorer. Over meg skinte sola, og det var spennende å lese om hvordan en meteor i løpet av ett eneste sekund kan reise over 70 kilometer gjennom verdensrommet. Men om jeg skal være helt ærlig, var jeg ganske misunnelig på Sofia og Lukas og flere andre i klassen som hadde fortalt om de spennende sommerferiene de snart skulle dra på. Har du vunnet i Lotto, pappa? sa storebroren min, Sigmund. Ble det 25 eller 40 kroner denne gangen? Som du kanskje skjønner, er broren min temmelig frekk. Men akkurat nå hadde han et poeng. Pappa hadde spilt Lotto hver eneste uke så lenge jeg kunne huske, og i løpet av den tida hadde han kanskje vunnet fire ganger. For eksempel 22 kroner. Eller 40. Rekorden var 85 kroner. Og selv om han alltid ble superglad uansett hvor liten premien var, syntes verken jeg eller Sigmund eller Sanna at det var særlig mye å juble for. Vant du nok til at du kan kjøpe en is til oss? spurte Sanna og så opp fra tærne sine, som hun satt og lakkerte
i en knall oransje farge. Eller i hvert fall en is på deling? sa jeg. Sigmund gliste og strakte seg etter vannflaska som lå i gresset foran han. Ja, for vi snakker vel ikke om så mye som 100 kroner? sa han. Vi snakker vel ikke om et tresifra beløp? Pappa støtte hendene på knærne og pusta ut. Den lille løpeturen ned fra garasjen hadde gjort han andpusten, og jeg kunne se hvordan svetten skinte på den blanke skallen hans. Nei, sa pappa. Vi snakker femsifra. Hæ? sa Sigmund og spruta ut vannet han hadde i munnen. What? ropte Sanna og sprikte med tærne. Jeg begynte å telle på fingrene. Snakker vi 10 000? sa jeg. Vi snakker mer, sa pappa. Han retta seg opp igjen. Og nå var det han som gliste. 20 000? ropte Sanna. 30 000? gaula Sigmund. 35 000? hylte Sanna. Det hørtes ut som en slags auksjon der man kunne by over hverandre. Pappa satte håndflatene ut i lufta. Sigmund og Sanna lukka munnen. Pappa kremta. Femtitretusen sjuhundreognittini, sa han. Det ble helt stille i hagen. Du tuller nå? hviska jeg. Pappa rista sakte på hodet. Herregud! ropte Sanna og spratt opp. Det er jo helt sykt! Jeg vet, ropte pappa. Jeg fant det ut i dag!
Trekningen i VikingLotto var på onsdag, men det fikk jeg ikke med meg. Så du har gått rundt og vært steinrik i to dager uten å ane det? utbrøt jeg. Pappa lo og nikka. Hva skal vi bruke pengene på? sa Sigmund. Vi kan bestille pizza på døra hver dag i hele sommer! sa jeg. Vi kan kjøpe seks toalettvesker fra Louis Vuitton, ropte Sanna. Hun begynte å hoppe opp og ned i gresset. Broren min så dumt på henne. Hva skal vi med seks steindyre toalettvesker? sa han. Sanna himla med øynene. Jeg prøver liksom å sette det litt i perspektiv her, sa hun. Jeg sier bare hva vi kan kjøpe. Hva vi har råd til! Vi? gjentok pappa. Er dere flere som har vunnet her? Vi snudde oss mot han. Han sto lent mot veggen med Lotto-kupongen i den ene hånda og så på oss mens han gliste. Jeg kunne ikke huske å ha sett han så fornøyd før, kanskje bortsett fra på det bildet fra i forfjor da han fiska med onkel Jan og dro opp en laks på sju kilo. (Dessverre falt fisken ut i vannet igjen bare sekunder senere, da pappa skulle løsne den fra kroken, men det visste han jo ikke da han smilte til fotografen.) Hallo! ropte en stemme. Pappa snudde seg. Mamma kom svinsende ned steinhellene, hun holdt en stor pizzaeske i hendene. Tenkte vi måtte feire at det er sommerferie, sa hun. Så nå skeia jeg skikkelig ut og kjøpte en ekstra stor Big