Pajtim Statovci Katten min, Jugoslavia Oversatt fra finsk av Turid Farbregd
Da bi se jasno videla i potpuno razumela slika kasabe i priroda njenog odnosa prema mostu, treba znati da u varoši postoji još jedna ćuprija, kao što postoji još jedna reka. Ivo Andrić: Na Drini ćuprija For å se byen for seg og for å forstå dens forhold til broen, må man vite at det også finnes en annen bro i byen, som det også finnes en annen elv. Ivo Andrić: Broen over Drina
I
Da jeg traff katten den første gangen, var det noe så forbløffende som om jeg skulle ha sett kroppene til hundre gode menn at jeg malte den på tykt akvarellpapir, og da bildet endelig var ferdig og tørt, bar jeg det med meg overalt, og ingen gikk forbi uten å svare på spørsmålet: «Ærede høyhet, får jeg presentere Dem for katten min?»
0:01 blackhetero-hki: noe gøy????????+ 0:01 Chubby-Sub28: Eldre dominant, HKI-reg? 0:01 tøffel jkl*: 0:02 ouhpäitop: relat slank i Oulu? 0:02 Kalle42_hki: Yngre i Turku neste uke? Suge el.l.? 0:02 jäke: Järvenpää+oml? 0:02 Innom hki: søker ordentlig mann som vil bli sugd nå? 0:02 Rauma BTM: rund rumpe søker stiv kuk 0:02 Tpere mann til ung: tpere 0:02 n_oulu: tredjemann søkes 0:02 Tpere mann til ung: tpere 0:02 Cam30: camsex? 0:03 06e, btm24: MANN?? HAR STED! 0:03 VilleHKI: slank vers/top 185/72/18/5 søker slank vers/btm LIVE nå Da meldingen fra Ville kom opp på displayet, sluttet jeg å lese. En time seinere sto han i døra og sa hei og jeg sa hei og blikket hans vandret litt mellom tærne og hårgrensa. Først deretter hadde han mot til å stige inn. «Du ser bra ut», sa jeg. Han gryntet litt og gjorde noen klossete bevegelser, tok et skritt bakover og holdt høyre hånd bak ryggen for så innimellom å lene seg mot den. Men jeg kunne dette spillet og sa at nei, helt sant, du ser virkelig bra ut, jeg ble ganske overrasket da du kom, for jeg hadde ventet meg noe annet, at du bare hadde jugd om deg selv. Det
ville jeg ha gjort. «Jeg kan gå om du vil.» Stemmen var sky og beskjeden, den minte om et lite barn, og han vendte blikket bort og slapp ut et demonstrativt fnys som om han prøvde å overbevise meg om noe. Jeg pleier ikke å gjøre sånt som dette, for eksempel. Eller: Jeg logget meg inn på chatten i et svakt øyeblikk, vet ikke hva jeg tenkte. Han ville visst ha meg til å tro at han hadde vurdert alt som kunne skje på forhånd. Han kan ha en kjønnssjukdom eller være hva som helst, han kan skade meg, ikke godt å vite. «Jeg vil ikke at du skal gå», sa jeg og tok etter hånda hans, men han trakk den fort vekk og gjemte den bak ryggen igjen. Jeg forsto han bedre enn noen annen. Hvorfor skulle en som han gjøre sånt som dette? Hvorfor dro han ikke tilbake dit han kom fra? Han var litt over tretti, virket vellykket, håret var gredd bakover og det flott formede ansiktet sto fram fra skjerfet og jakkekragen så han kunne fått hvem som helst, spasert inn hvor det skulle være og valgt den han likte best av alle de som var der. Han trakk av seg de så godt som nye skinnskoene og den åpenbart dyre jakka, som han hengte på en knagg. Det luktet reint av klærne, den smalstripete skjorta var av tykt, glatt stoff, og dongeribuksa hadde ikke rukket å få rynker ved knærne, enda den satt tett som en tights. Han sto et øyeblikk uten å si noe, så ble tausheten pinlig og han snodde armene rundt nedre del av ryggen
min, presset meg inn til veggen med et sterkt grep og kysset meg hardt. Han låste håndleddene i nevene sine og skjøv låret mot skrittet på meg som om han var redd for at jeg skulle si noe. At jeg var betatt eller at jeg visste hvor sint en kan bli, og at jeg forsto han og verdenen han kom fra: ingeniørforeldre, jada jada, du har ikke kunnet si at du vil være sammen med menn, jeg vet jo det, neida, en snakker ikke om det uten videre. Jeg avskyr dette, jeg også, alt dette, hadde jeg lyst til å si, og spørre hvordan vi egentlig havnet her og hvorfor det måtte være sånn, hva hadde skjedd med oss, men sånt passer det seg ikke å si til en angrende mann, for avsky er så mye verre enn hat. En kan gi etter for hatet, en kan komme over hatet eller gi livet sitt til det, men avskyen fungerer på en annen måte. Den graver seg inn under neglene og blir ikke borte om du så biter fingrene av deg. Men jeg sa ikke noe, for mellom menn er det ingen spørsmål, ingen mishandling eller forklaringer. Han klorte meg med lange negler på ryggen og skuldrene, de regelmessige tennene hans støtte mot mine, halsen luktet kraftig av aftershave, og i armhulene kjente jeg fremdeles fuktig deodorant. Han presset seg tett inntil meg, de muskuløse lårene klemte meg fra sidene og de runde skuldrene var målbevisste. En kort stund tenkte jeg på hvor vakker han var, og hvor heldig jeg var, at han kom. Håndleddene hans, der det vokste noen lyse hår, håndbakene fulle av sprengende blodårer, rette og jevne fingrer og velpleide negler, ettersittende
skjorte oppknappet øverst så jeg luktet han under den, kragebein som holdt oppe de harde brystmusklene, elegansen i den smalnende brystkassa og en forlokkende midjeregion, velsittende bukse som strammet sånn om lårene at linjene minte om skøytestål, tenkte jeg. At noen kan være så fullkommen! Han kysset meg på halsen i den mørke entreen, og enda ingen så oss, og vi ikke så hverandre helt klart selv heller, begynte jeg å se annerledes på han da han smøg den varme og sterke hånda inn under skjorta på meg. Jeg ville gjerne tro at jeg ga etter fordi vi til sjuende og sist bare var dyr, vi kan ikke hjelpe for det siden det er en grunnleggende egenskap ved oss. Og å dømme av kraften i grepet og den opphissede pusten tenkte han det samme. Ville reiv opp skjorta si allerede i entreen og nafset med tennene i skjorta mi så jeg kjente den hete pusten gjennom stoffet. Jeg skjøv han litt unna, sleit meg ut av grepet, og han støtte mot veggen før han satte de store, blå øynene i meg. Så slepte jeg han med til senga, lakenene luktet ennå av vaskemiddel, og jeg så på han og tvang meg til å få mest mulig ut av det. Nå når det endelig skjedde. Han trakk av seg de siste klærne og smilte. Vil du ha, spurte han, blunket til meg og grep meg om skuldrene for å skyve meg nedover. «Går det bra?» spurte han da jeg sluttet. «Ja», sa jeg og tenkte på alle chatsvarene han fikk etter meldingen sin. Og blant dem valgte Ville meg fordi
meldingen min var den mest interessante, den mest attråverdige, de strategiske målene mine mest forlokkende. Alle ville ha han, og han ville bare ha meg, og jeg elsket det. Han vendte opp ned på meg for å gjøre gjengjeld. «Er det godt?» spurte han og hengte den spisse tunga halvt ut av munnen. «Veldig godt!» sa jeg og trykte instinktivt hodet hans lenger ned. «Du ser bra ut», sa han. «Hva sa du?» «Du ser bra ut», gjentok han. Så begynte det å lukte i rommet. Jeg og han. Vi luktet. Det vi nettopp hadde gjort, tankene våre. En lukt av lateks hadde satt seg på huden, i lakenene, på alle overflater, i lufta. Sengetøyet var vått av svette, da han la hånda bak hodet, merket jeg at deodoranten hans hadde sviktet, og pusten var annerledes. Tyngre, den luktet av løk og kjøtt. «Takk», fikk han endelig fram. «Det var da ikke noe.» «Er du ok?» «Ja.» «Bra!» sa han og hostet litt. «Fint om vi kunne treffes igjen.» «Ja, kanskje», sa jeg. «Tar du en kopp kaffe?» spurte jeg deretter fort og sto enda fortere opp, sleit i haspen og