Krigsminnelandskap Troms 1940 1995

Krigsminnelandskap Troms 1940 1995 Prosjektplan 07.02.2013 Anders Hesjedal 1

2

PROSJEKTPLAN KRIGSMINNELANDSKAP TROMS 1940-1995, HOVEDPROSJEKT Sammendrag. Krigsminnelandskap Troms 1940-1995 har som hovedmål å samle og formidle kunnskap om kulturminner fra andre verdenskrig og den kalde krigen for å skape økt interesse for og forståelse av regionens rolle og betydning i denne perioden. Troms sannsynligvis det mest gjennommilitariserte fylket i Norge og få steder finner man så tette bånd mellom militær og sivil oppbygging. Krigsanleggene og tilhørende kulturminner fra perioden er lokale spor etter internasjonale politiske, ideologiske, økonomiske og sosiale forhold. Hendelsene under andre verdenskrig og oppbygginga av det nasjonale forvaret under den kalde krigen der Troms var tyngdepunktet, har ført til at militærhistorien her er spesiell. Mange av kulturminnene fra perioden er nå i ferd med å forsvinne. Det finnes heller ingen samlet oversikt over hva som finnes, mye er fremdeles ikke kartfestet og dokumentert. Det er derfor viktig å kartfeste, dokumentere og formidle kunnskapen om krigs- og kald krigsminnene før de blir borte. Ved å ta utgangspunkt i kulturminnene, og sette disse inn i en allmenhistorisk sammenheng, ønsker vi å formidle kunnskap om en viktig og formativ fase i fylkets og nasjonens historie. Innledning. Bakgrunn. I løpet av felt-sesongen 2010 og 2011 ble det registrert kulturminner i Troms fylke langs den planlagte 420 kv overføringslinja mellom Ofoten og Hammerfest. I tillegg til automatisk freda kulturminner ble det også registrert en rekke kulturminner fra andre verdenskrig og fra den kalde krigen. Flere av disse kulturminnene har stor verdi, både fordi flere av dem er unike i nasjonal sammenheng og fordi de er fysiske spor fra viktige historiske hendelser både nasjonalt og regionalt. Dette er kulturminner uten vern og mange av dem er nå i ferd med å forsvinne, både fordi de blir ødelagt av andre tiltak og fordi naturen er i ferd med å ta dette tilbake. Kulturminnevernet har en stor oppgave med å kartlegge, dokumentere og formidle kunnskap om disse kulturminnene. Også tilrettelegging for publikum og fredning av enkelte anlegg vil være viktig. På bakgrunn av dette ble prosjektet Krigsminnelandskap Troms 1940 1995 etablert. Prosjektets målsetning. Overordnet mål. Prosjektets overordnede mål er å skape økt interesse for, og forståelse av, kulturminner fra andre verdenskrig og den kalde krigen. Flere av krigs- og kaldkrigsminnene i Troms er av en unik karakter både regionalt, nasjonalt og internasjonalt og har stor historisk kildeverdi og 3

stor opplevelsesverdi. Kulturminnene er viktige steder i landskapet og knytter det kollektive minnet til ideologiske, økonomiske og politiske globale hendelser som preget og omformet de lokalsamfunn som ble berørt. Inspirert av nyere europeisk forskning både innenfor det vi kan kalle «materialitetsforskning» (STS; Science, Technology and Society studies), og «krigsamfunn» (War and Society studies), vil vi både kartlegge og dokumentere, formidle og tilrettelegge kunnskap om disse kulturminnene og dermed også om en viktig del av vår nære historie. Delmål. Prosjektet har flere delmål. Vi vil: -Samarbeide bredt om kartlegging, registrering og digitalisering av informasjon om krigsminner i landskapet og fortellinger og foto i tilknytning til dem. -Øke tilgangen på informasjon om andre verdenskrig og kald krig i Troms gjennom flere ulike tilnærminger. -Øke lokalt engasjement for registrering og formidling av krigs- og kaldkrigs minner. -Synliggjøre de potensialer som ligger i kulturminnene med hensyn til læring og opplevelse. -Bruke krigs- og kaldkrigsminner til å vise det generelle potensialet og verdiene i nyere tids kulturminner. Dette skal skje gjennom å: Etablere informant- og prosjektnettverk. Samle og gjøre kilder og dokumentasjon tilgjengelig på nett. Øke kunnskapen om nasjonale digitale verktøy for registrering og formidling av kulturminner. Tilrettelegge for formidling av representative krigsminner, både fysisk og digitalt, for reiseliv og DKS-produksjoner. Pakking av temapakker sammen med reiselivsnæringen på utvalgte lokaliteter. Utarbeide grunnlagsmateriale med tanke på formidlingsopplegg for blant annet DKS 4

Popularisert fagrapport tilgjengelig på nett. Ved å sette kulturminnene i sentrum, ha et klart teoretisk og metodisk utgangspunkt, og i utstrakt grad benytte digitale verktøy, mener vi at viktige deler av fylkets historie kan formidles og oppleves på en ny og spennende måte. Nedenfor følger en kort gjennomgang av andre verdenskrig og den kalde krigen i Troms. Deretter følger en del om det teoretiske og metodiske utgangspunktet for prosjektet, før vi beskriver hva som konkret skal gjøres for å oppnå de mål som er satt. Forsvarsfylket Troms Krigshistorien og militærhistorien i Troms er spesiell og unik i Norsk sammenheng. I perioden 1940 til 1995 var sannsynligvis Troms det mest gjennommilitariserte fylket i Norge. Det betyr at det rundt om i fylket finnes installasjoner eller byggverk som mer eller mindre direkte er knytta til militær aktivitet, både i krig og i fredstid. Andre verdenskrig i Troms. Mange av kulturminnene fra andre verdenskrig er knytta til dramatiske hendelser. Kampene om Narvik i 1940, resulterte i fysiske spor i fjellområdene rundt Narvik som skyttergraver, skytestillinger, krater etter granatnedslag, bombekrater, leirområder, depoter osv. En stor del av disse ligger i Troms. Kampene i Nord Norge pågikk fram til begynnelsen av juni, da konge og regjering, som da var i Tromsø, reiste til England for å fortsette kampen derfra. Etter den norske kapitulasjonen ble det bygd en rekke militære anlegg av ulik størrelse i Troms. I sammenheng med dette ble det også investert i infrastruktur som militæranleggene var helt avhengig av for å kunne fungere. En del av denne infrastrukturen ligger til grunn for dagens infrastruktur, som vi bruker uten å reflektere særlig over opprinnelsen. Vi sier ofte at «tyskerne bygde...». Mye av det fysiske arbeidet ble imidlertid utført av sovjetiske krigsfanger som ble brukt som slavearbeidere på tyske anlegg. Også norske og utenlandske arbeidere arbeidet mer eller mindre frivillig på tyske anlegg. Blant de mer spektakulære og nasjonalt kjente krigshendelsene i Troms, var Jan Baalsruds flukt fra Rebbenesøya over til Sverige i 1943 og bombinga og senkninga av slagskipet Tirpitz ved Håkøya utenfor Tromsø i 1944. Like dramatisk var evakueringa av Finnmark og Nord-Troms, og den tyske tilbaketrekkinga fra Sovjet og Finland og inn i Norge. Tyskerne opprettet Lyngenlinja 5

til forsvar mot sovjetiske styrker, et system av hundrevis av skyttergraver og bunkere som strekker seg fra bunnen av Storfjorden i en halvsirkel ned mot Narvik. Mange av disse anleggene er hverken kartfestet eller dokumentert og er nå i ferd med å bli borte. Flere av krigsfangeleirene i tilknytning til Lyngenlinja er fremdeles er relativt godt bevart, noe som gjør dem spesielle i nasjonal sammenheng. Etter krigen ble de aller fleste av de ca 500 krigsfangeleirene som fantes i Norge, ødelagt og eller fjernet. I Troms finnes det flere krigsfangeleirer der man fremdeles kan se spor etter fangebrakker, skyttergraver, taubaner osv., noe som er spesielt i nasjonal sammenheng. Eksempler er fangeleirene i Kitdalen/Norddalenområdet i Storfjord, og fangeleiren på Trondenes i Harstad. Sistnevnte krigsfangeleir skal fredes og tilrettelegges for publikum som en del av Sør-Troms museums uteanlegg. Noen få krigsanlegg fra perioden skal fredes, eksempler er batteriet på Bjarkøy og Adolf-kanonene på Trondenes, og deler av Skattøra sjøflystasjon i Tromsø. Den kalde krigen i Troms. Den militære oppbygginga fortsatte etter at andre verdenskrig var over, som følge av den kalde krigen. Forsvaret var sterkt til stede i Troms, hærens tyngdepunkt lå i indre Troms og det var her et eventuelt angrep fra øst skulle stoppes og holdes til man fikk hjelp fra allierte NATOstyrker. Det ble bygd alt fra rene krigsanlegg, lagrings og mottaksanlegg for NATO-styrker, infrastruktur som både er militær og sivil, og rene sivile anlegg som for eksempel boliger til ansatte i forsvaret. En del av de anleggene som tyskerne hadde etablert og brukt ble etterhvert overtatt, modernisert og brukt av det norske forsvaret. En del nyetablerte faste anlegg ble anlagt i de samme områdene som tyskernes forsvarslinjer mot de sovjetiske styrkene ble etablert, både langs kysten og i innlandet. Det mest kjente eksemplet er kanskje Frøylinja som ble lagt i de samme områdene som tyskernes Lyngenlinje. Oppbygginga av Brigaden i Nord Norge pågikk parallelt med den generelle gjenoppbygginga av Nord-Norge, blant annet gjennom Nord-Norgeplanen. Ønsket var å hindre arbeidsløshet, økt satsing på nordnorsk næringsliv ville gi folk økonomisk trygghet og dermed ville viljen til å forsvare landsdelen øke. Satsinga på Nord-Norge ble også ansett som å være nasjonalt konsoliderende og også gi mindre grobunn for kommunisme. Fra et militært synspunkt var det lite ønskelig med en fattig og avfolket landsdel. Den militære og sivile satsinga i Nord-Norge fra 1950 og utover er derfor to sider av samme sak. (Johansen 1999:131-137) Denne oppbygginga pågikk til omlag midten av 1990 tallet (Brigaden i Nord-Norge ble nedlagt i 1995). Mange av de anleggene som ble etablert i løpet av den kalde krigen blir nå tatt ut av bruk. 6

Noen få vernes for ettertida og gjøres tilgjengelig for publikum, et eksempel er Meløyvær fort, et annet fire ulike anlegg fra Frøylinja. Mange anlegg skal fjernes og mange skal stenges og sikres/plomberes. Oppsummering. Militær aktivitet og tilstedeværelse har ført til at det rundt i fylket er en stor mengde fysiske spor etter denne aktiviteten. Disse sporene er viktige lokalt plasserte vitnesbyrd om regionale, nasjonale og globale politiske, økonomiske og sosiale prosesser som har skjedd i vår nære fortid og som har vært med på å forme Troms fylke til det det er i dag. Nedenfor vil vi presentere og gå igjennom sentrale utfordringer knyttet til de kulturminnene som prosjektet Krigsminnelandskap Troms 1940-1995 vil ta for seg. Dette dreier seg om kartlegging og dokumentasjon, formidling, og tilrettelegging av krigsminner og kald krigsminner. I tillegg vil vi arbeide med å etablere nettverk bestående av organisasjoner og interesserte, slik at vi kan få flere til aktivt å dele kunnskap om andre verdenskrig og den kalde krigen etter at fylkeskommunens krigsminnelandskapsprosjekt er avsluttet. Mange av dem har vært i gang lenge og vil kunne bidra med kunnskap til prosjektet. Alle disse elementene/aktivitetene henger sammen og kan ikke sees uavhengig av hverandre. Før vi ser nærmere på dette er det imidlertid nødvendig kort å si noe om det metodiske og teoretiske utgangspunktet for prosjektet. Krig, kald krig og kulturminner. Teoretisk og metodisk utgangspunkt. Det er lett å overse at materiell kultur har vært, og er med på, å forme og strukturere historiske hendelser i like stor grad som historiske hendelser har vært med på å strukturere den materielle kulturen. Kanskje spesielt i nyere tid, der vi overstrømmes av dokumentasjon om hendelser gjennom tekst, foto, film, muntlige beretninger, har kulturminnet som kilde kommet i bakgrunnen. Hendelsen, det som har skjedd blir prioritert, noe som ofte fører til at både materiell kultur og landskapet, som er helt sentralt for å forstå hendelsen, blir lite vektlagt. Dette forsterkes av kulturminneloven. Kulturminner eldre enn reformasjonen, eller samiske kulturminner eldre enn hundre år er automatisk freda og får gjennom dette en viss oppmerksomhet. Nyere tids kulturminner, og kanskje spesielt moderne kulturminner får lite eller ingen oppmerksomhet og blir på sett og vis fortrengt av fortellingene om hva som skjedde, uten at de fysiske anleggene i landskapet spiller noen viktig rolle. 7

Imidlertid er det slik at hukommelsen, også den kollektive, er knytta til den fysiske verden. Moderne hjerneforskning har påvist den tette sammenhengen mellom læring/hukommelse og stedsansen og nevropsykologen Edvard Moser (2011:17) hevder at «-det er nesten ikke mulig å tenke seg et minne som ikke har en stedskomponent». Dette er noe man egentlig har vist og benyttet seg av lenge. For eksempel er hukommelsesteknikker kjent og brukt helt fra antikken, basert på at man knytter det man skal huske til steder, for eksempel i et landskap eller en bygning. Et annet eksempel som viser sammenhengen mellom steder og hukommelse, og som er svært relevant både for dette prosjektet og for landsdelen er den såkalte «Operasjon Asfalt». På begynnelsen av 1950 tallet fjernet staten krigskirkegårdene der sovjetiske krigsfanger lå begravet, og sprengte og ødela samtidig systematisk de minnesmerkene som de selv hadde satt opp. Dette var blant annet motivert ut fra at man ville fjerne minnet om det sovjetiske nærværet under krigen. Kommunistfrykten under den kalde krigen gjorde kontakt mellom nordmenn og sovjetiske statsborgere uønsket, og ved å fjerne sporene etter sovjetiske krigsfanger (de fleste krigsfangeleirene var allerede fjernet rett etter krigen), slettet man også minnet om krigsfangene og den kontakten som hadde vært mellom nordmenn og sovjetiske fanger fra den norske kollektive hukommelsen. Samtidig fjernet man også en del av det vi kaller den vanskelige historien (painful heritage) fra vår bevissthet. Så fjerner vi et kulturminne, et sted i den ytre verden, mister vi en hovedvei til vår egen historie. Delvis som en reaksjon på marginaliseringa av materiell kultur, har det de siste årene vært en økende interesse for materialitet innenfor en rekke fagfelt. Materialitet blir gitt ulikt innhold og brukes forskjellig, men har likevel noen fellestrekk. Kort fortalt er det et forsøk på å overkomme subjekt-objekt skillet, der mennesket settes på den ene siden og alt det andre på den andre. I stedet settes fokus på relasjoner eller forbindelser mellom ulike elementer eller kategorier, som for eksempel mennesker, dyr og redskaper. Vi er med andre ord sammenfiltret med vår materielle kultur og våre omgivelser. (Damm 2007:147-148). Kollektivet av mennesker og ikke-mennesker inngår i det man kan kalle hybride relasjoner (Olsen 2003:98-99). Vi er sammenfiltret med ting rundt oss og på den måten oppstår det noe nytt, det man kan kalle en kyborg (Haraway 1991). Begrepet kyborg er en sammensetning av ordet kybernetikk, læren om selvregulerende styringsmekanismer (kybernetes gresk:styrmann) og organisme, som (opprinnelig) betegner en organisme som består av biologisk vev og kunstige deler. Etter hvert er begrepet tatt i bruk for å betegne 8

sammensmeltninga av menneske og teknologi i vårt moderne samfunn. En kyborg er slik en sammensmeltning av for eksempel menneske og dyr, eller menneske og ting, eller menneske, ting og dyr. Vi vil benytte oss av en slik aktør-nettverk inspirert tilnærming både i formidlinga og utforskninga av kulturminnene, kulturminnet settes i sentrum, det er der alle «ting kommer sammen». For å utdype hva dette innebærer kan det være nyttig å se på et skille sosiologen Bruno Latour (1996:128-132) har gjort mellom det han kaller et redskap og det han kaller en maskin. Kulturminnet et punkt der ulike elementer kommer sammen. Latour sammenligner en morter med en vindmølle, begge brukes til å male korn. Det første er et enkelt element som brukes av en person, et redskap. Vindmølla derimot er et maskineri som binder natur, (vind, korn) og mennesker (bønder, håndverkere, mekanikere osv) sammen med hverandre. Vindmølla er et obligatorisk punkt som både menneskene, kornet og vinden må gå igjennom. Etter hvert vil slike oppsett, der ulike ting eller medlemmer i kollektivet kommer sammen, fungere som automater, som ett element. Latour kaller dette en svart boks fordi alle de sosiale og naturlige kreftene som knyttes sammen eller danner en allianse, usynliggjøres når de blir oppfattet som en enhet. Slike maskiner er i følge Latour med på å stabilisere samfunn på ulike nivåer. For å forstå en slik svart boks må man starte og nøste opp i hva den er, eller rettere hva den kan være. En måte å se på krigsanlegg fra andre verdenskrig og den kalde krigen på er å se på dem som «maskiner» i Latoursk forstand. I krigsanlegget kommer mange ulike elementer sammen og handler som et element. Krigsanlegget bringer sammen soldater, håndverkere, murstein, ingeniører, sivilbefolkning, krigsfanger, stål, betong, treverk, hester, bygningsarbeidere, våpen, kaianlegg, veger osv. For å forstå det som gjemmes i den svarte boksen som for eksempel et kystfort utgjør, må vi stille nye spørsmål. Vi må se på kystfortet og andre krigsanlegg som kompliserte, sammensatte fenomen som i seg selv krever en stor investering i bruk og vedlikehold, og som strukturerer menneskers handlinger og aktiviteter. Så spørsmålet er ikke: hva gjør menneskene med kystfortet, men hva gjør kystfortet? Hva krever kystfortet? Hva krever kystfortet av innsats for at det skal fungere som et fort i dette spesielle samfunnet? Ved å stille disse og lignende spørsmål framstår kystfortet som en sentral aktør, det er med på å sette premissene for alt fra oppfatninga av både det marine landskapet til sosial organisering. Kystfort og andre 9

krigsanlegg blir et obligatorisk punkt som folk, ting, natur må gå igjennom. Det gir muligheter, men setter også grenser. (Hesjedal 2011:97). For å eksemplifisere: for sivilbefolkningen ga kystfestningen muligheter for arbeid under bygginga, leveranser av mat og andre forsyninger, vedlikehold, for ikke å snakke om de mulighetene det gav krigsprofitører. Begrensingene som kystfortet påla folk var for eksempel at sivilbefolkningen ikke fikk adgang til områder de tidligere hadde brukt, at rutiner i fiske og sjøtransport måtte endres, at man fikk andre restriksjoner i bevegelsesfriheten, og at de en del steder ble minoriteter i eget lokalsamfunn. Kystfortet endret også landskapets karakter det som tidligere hadde vært en god fiskegrunn eller en frodig moltemyr, kunne nå plutselig være et livsfarlig minefelt. På samme måte gav kystfortet eller krigsanlegget begrensinger og muligheter i varierende grad for en rekke mennesker i ulike roller og med ulike tilknytninger. Kulturminner fra andre verdenskrig og den kalde krigen blir slik materielle utrykk for aktiviteter som rekker langt utenfor selve kulturminnet. Det fysiske kulturminnet er «størknet» eller «stivnet» handling, vår oppgave er å få formidlet denne handlingen som kulturminnet en gang genererte og strukturerte. Kulturminnene fra andre verdenskrig og den kalde krigen inngikk i en større sammenheng både geografisk, politisk, økonomisk og ideologisk. De lokale krigs og kaldkrigsminnene i Troms er alle deler av globale ideologiske, politiske, økonomiske og sosiale forhold. De viser tydelig hvordan forhold langt utenfor lokalsamfunnets interesser kan påvirke, endre og omforme dette uavhengig av de lokale innbyggernes interesser og vilje. Vi ønsker å sette kulturminnene inn i en allmennhistorisk sammenheng inspirert av den «krig og samfunn» forskning (War and Society studies) man har bedrevet i Europa de siste 30 år. (Hobson 2005:13-15) Mange kulturminner fra nyere/moderne tid må i praksis sees som arkeologiske kulturminner. I dette ligger at kulturminnets kildeverdi ligger i selve den fysiske strukturen, ikke i teksten, bildene, kartene eller filmene omkring kulturminnet. Mange av kulturminnene fra andre verdenskrig mangler slik dokumentasjon, særlig synlig er dette i forbindelse med Lyngenlinja. Etableringa av Lyngenlinja skjedde raskt, mye av dette var ikke planlagt i skriftlige dokumenter, endel av det som var nedfelt i skrift ble ødelagt mot slutten av krigen, særlig 10

informasjon vedrørende krigsfangeleirene. Skal man ha mere kunnskap om disse strukturene må de derfor undersøkes arkeologisk. Også godt dokumenterte strukturer (veldokumentert i form av planer, tegninger, tekst og foto) gir ny og annen informasjon når man starter å undersøke de fysiske strukturene. Et eksempel på dette er de arkeologiske undersøkelsene på Sværholt kystfort i Finnmark (se Olsen og Witmore 2011). Kulturminnene, de fysiske strukturene, er altså prosjektets utgangspunkt. Nå finnes det en rekke ulike kulturminner fra perioden som mer eller mindre er knyttet til krigen og den kalde krigen. I utgangspunktet er vi interessert i alle kulturminner fra andre verdenskrig og den kalde krigen. Den store mengden kulturminner etter det militære nærværet, og de ressurser prosjektet rår over, gjør det allikevel nødvendig å avgrense prosjektet tematisk og geografisk. Tematisk og geografisk avgrensing. Tema: krigsanlegg. Tematisk har vi valgt å fokusere på det vi kan kalle krigsanlegg, selv om vi også vil beskjeftige oss med andre kulturminnetyper fra perioden. Krigsanlegg er den kulturminnetypen folk flest assosierer med andre verdenskrig (krigsfangeleirer er også en kulturminnekategori mange vil assosiere med andre verdenskrig, se kommentar og utfyllende bemerkninger nedenfor) og den kalde krigen. Det er en intim og tett sammenheng mellom krigsanlegg og landskap/sjøskap de er plassert i (i den engelsktalende verden er begrepet seascape tatt i bruk både innafor samfunnsplanlegging/arealplanlegging og kulturminnevernet). Krigsanleggene skal kontrollere og beherske områder av varierende størrelser. Opplevelsen av anleggene i landskapet kan ofte gi en klar og intuitiv forståelse av hvordan både den taktiske og strategiske tenkninga bak anlegget kan ha vært. Ved å fokusere på anleggene vil man også løfte fram de ulike måtene å tenke forsvar på, skal det være statisk eller mobilt. For krigsanlegg fra den kalde krigens del har dette også gitt seg utslag i finansieringa av anleggene. De statiske, faste anleggene er «norske», i den forstand at de er finansiert over det norske forsvarsbudsjettet. NATO, og spesielt amerikanerne var ikke interessert i denne type forsvar. De hadde med seg (eller hadde forhåndslagret) sine egne «mobile bunkere» i form av blant annet stridsvogner og mente at et mobilt forsvar var det som måtte støttes. I motsetning 11

til de statiske anleggene, ble mottaksanlegg for allierte styrker, som havner, flyplasser og lagerfasiliteter ofte i form av fjellanlegg, finansiert gjennom NATO. Fokus på krigsanlegg fra andre verdenskrig vil også fange opp tilliggende anlegg, som krigsfangeleirer. Ofte var krigsfangeleirene en integrert del av krigsanleggene når de var satt i drift. I bygge- og anleggsperioden var krigsfangeleirene lokalisert i umiddelbar nærhet av krigsanlegget som var under bygging. På denne måten vil vi få fram den nærmest organiske sammenhengen mellom krigsfanger som slavearbeidere og krigsanlegg som ble etablert under krigen. Ved å fokusere på krigsanleggene vil man også få et inntrykk av hvordan man har vurdert og benyttet seg av ulike kommunikasjonslinjer i landskapet. Veier og kaianlegg ble etablert på grunn av etablering og vedlikehold av krigsanlegg. Endelig vil man gjennom å fokusere på krigsanleggene, også fange de videre, samfunnsmessige konsekvensene rundt denne materielle kulturen. Ytterpunktene her vil på den ene siden være russiske slavearbeidere som døde mens de ble tvunget til å arbeide med å etablere og vedlikeholde tyske anlegg. På den andre siden har man arbeidsplasser og veletablerte og levende lokalsamfunn bygd opp omkring militær aktivitet finansiert over forsvarsbudsjett og NATO penger. Geografisk avgrensing. Den geografiske avgrensinga er også en utfordring. Det finnes rester etter krigsanlegg, særlig fra andre verdenskrig, i hele fylket. Likevel er det områder som i første omgang peker seg ut. Nord-Troms med krigens Lyngenlinje og den kalde krigens Frøylinje vil være viktig. Dette var et sentralt område for tyskerne mot slutten av krigen med store følger for både lokalsamfunnet og nasjonen som helhet. Befolkninga i Finnmark og Nord-Troms ble tvangsevakuert, bygninger ble brent og infrastruktur ødelagt. Under den kalde krigen var området nasjonalt og internasjonalt viktig som NATOs framskutte forsvar mot Sovjet. Kysten, med de mange kystfortene av ulik type er viktig. Hitler trodde at en alliert invasjon ville komme i Norge og derfor var norskekysten prioritert når det kom til utbygging av kystfort. Ironisk nok var Normandie, der invasjonen kom i 1944, lavest på Hitlers prioriteringsliste. Vågsfjordbassenget/Andfjorden er et sentralt område, både fordi man her 12

har en rekke ulike kystfort og fordi kulturminnevernet allerede har gjort endel arbeid i dette området (Trondenes, Bjarkøy). Det er også kontinuitet her mellom de tyske kystfortene og det norske etterkrigsforsvaret. Flere av de tyske kystfortene ble overtatt av det norske kystartilleriet og ble etterhvert oppgradert og modernisert i takt med opprustninga under den kalde krigen. I forbindelse med slaget om Narvik i 1940, var områder i Sør-Troms sentrale og er en viktig del av den regionale og nasjonale krigshistorien. I Indre-Troms var Bardufoss flystasjon sentral både under krigen og under den kalde krigen. Tromsø som marine- og luftforsvars-by både i 1940, under okkupasjonen og i etterkrigstida er også et viktig historisk kapittel som må tas vare på. Dette betyr imidlertid at vi ikke vil ta for oss andre typer anlegg i andre områder. Vi vil så langt det lar seg gjøre inkluderer andre typer anlegg i hele fylket. Vi vil også oppfordre til registrering og kartlegging av andre typer kulturminner enn krigsanlegg fra perioden. Hva skal gjøres? Aktivitetsplanen har form som en pyramide. Bunnen av pyramiden, fundamentet, er kartlegging, registrering og dokumentasjon av kulturminner. Neste nivå vil være formidling, deretter tilrettelegging og på toppen eventuelt vern eller freding av kulturminner. Det som skal holde aktivitetene i gang etter at fylkeskommunens prosjekt er avsluttet er et nettverk bestående av ulike aktører. Vi vil nedenfor først gå gjennom de ulike nivåene i pyramiden før vi ser på nettverksbygginga. 13

Eventuelt vern eller freding av kulturminner Tilrettelegging Formidling Kartlegging, registrering og dokumentasjon av kulturminner Kartlegging, registrering og dokumentasjon En viktig aktivitet vil være kartleggings- og dokumentasjonsarbeidet. Ulike anlegg må imidlertid dokumenteres på ulik måte, både relatert til opprinnelig funksjon, i forhold alder og i forhold til tilgjengeliggjøring, og formidling og grad av eksponering for publikum. Hvem som skal dokumentere, hvordan dokumentasjonsarbeidet skal utføres og hvor dokumentasjonen skal oppbevares er også viktige spørsmål som det her foreslås løsninger på. Kulturminner fra andre verdenskrig, er som tidligere nevnt, en sammensatt gruppe. Situasjonen her er at mye ikke er registrert, kartlagt, dokumentert og tilgjengeliggjort. Dette gjelder for eksempel Lyngenlinja, som innbefatter skyttergravsystemer, bunkere, krigsfangeleirer, veier. Det finnes lokal kunnskap om hva som er hvor, men noe systematisk innsamling av data er ikke foretatt. (I løpet av felt-sesongen 2010 registrerte og dokumenterte Troms fylkeskommune hundrevis av skyttergraver samt fangeleirer og andre installasjoner her som del av kulturminneregistreringa langs 420kV linja Balsfjord-Hammerfest. Denne 14

informasjonen er systematisert og lagt ut i Askeladden, Riksantikvarens nasjonale database for kulturminner). Tilsvarende kan sies om mindre anlegg i fra midt Troms, for eksempel knytta til nærforsvarsanleggene for Bardufoss flystasjon. Det samme gjelder for sporene etter slaget om Narvik. Skyttergraver, skytestillinger, observasjonsposter etc. er spredt over et stort geografisk område både i Nordland og Troms. I Troms er det spor etter krigshandlingene særlig i Gratangen, Lavangen og Bardu. Da slaget om Narvik pågikk var det fremdeles vinter, derfor er mange av nedgravningene i bakken ikke særlig synlige, på grunn av vanskelige forhold for soldatene. Det er også rester etter ammunisjonslagre og leirområder. Fysiske spor etter krigshandlinger finnes som tomhylser og ammunisjonsrester og som krater etter bombe- og granatnedslag. Felles for denne type spor er at de er i ferd med å forsvinne og en del spor er allerede borte. Det er derfor viktig å få kartlagt og dokumentert flest mulig av denne typen kulturminner før de forsvinner helt. Det primære her er kartfestinga og dokumentasjonsarbeidet, det er viktig å forsøke å få en oversikt over antallet og den geografiske distribusjonen av kulturminnene. For de store anleggene, for eksempel kystfortene som ble etablert i løpet av krigen, er situasjonen noe annerledes. Her kjenner man som regel til beliggenheten. Det som her er utfordringa er å få gjort tilstandsvurderinger, hvor skadet er anlegget, hva er igjen etc. Anleggets potensiale for tilrettelegging må også vurderes. Kulturminnene fra den kalde krigen stiller igjen andre krav. Disse er godt dokumentert, men siden mange av dem har vært operative til nokså nylig har de vært gradert. De fleste av anleggene er ikke kjent for offentligheten, man kjenner lite til hvordan de var planlagt og tenkt brukt. Her vil igjen kartlegging av hvor anleggene var plassert være viktig. Hvem skal registrere? Prosjektet har lite ressurser til feltarbeid selv om vi vil registrere og dokumentere utvalgte krigsanlegg. For å øke registreringsaktiviteten og sørge for at den fortsetter etter at prosjektet er avsluttet har vi tenkt å kurse (se nærmere under avsnittet Digital formidling av krigsminner i Troms lengre nede i teksten) og engasjere fire hovedaktører, nemlig: 15

1 Historielagene. 2 Turlagene. 3 Skoleverket. 4 Interesserte enkeltpersoner. I tillegg er det viktig å samarbeide med kommunene. Det er kommunen som gjennom plan og bygningsloven kan regulere verneverdige enkeltbygg eller miljøer til hensynssone-bevaring. Det er derfor viktig at registreringer av kulturminnene også fanges opp av kommunene slik at de da har anledning til å benytte seg av disse i for eksempel planarbeid. Et eksempel på dette er Tromsø kommune der man nå er i ferd med å registrere kulturminner fra andre verdenskrig, slik at kunnskapen om disse kan brukes i kommunens planarbeid. Historielagene. Flere historielag i Troms driver allerede en viss form for registreringsarbeid. Historielagene sitter på en stor kompetanse av hva som finnes lokalt. De har kontakter inn i lokalmiljøene som gjør det mulig å hente inn informasjon om krigsminner. Det viser seg også at interessen for krigsminner fra andre verdenskrig er stor, turer og ekskursjoner til slike er ofte godt besøkt. Turlag. Turlagene i fylket har medlemmer som ferdes i til dels uveisomme strøk. De arrangerer turer til områder der det har vært lite registreringsaktivitet både av nyere tids kulturminner og eldre kulturminner. Flere krigsminner ligger i områder der turfolk ferdes og prosjektet har fått inn tips om kulturminner i flere aktuelle turområder i indre Troms. De fleste turgåere har med seg kart kompass og fotoutstyr, mange har etterhvert også med seg GPS. Det betyr at man har med seg de viktigste verktøy som brukes til registrering og dokumentasjon. Skoleverket. Ungdomsskoler og videregående skoler kan bli en ressurs i registrerings- og dokumentasjonsarbeidet. Antallet krigsminner er stort og nesten alle nærmiljøer har et eller flere kulturminner som er knytta til krigen. (Tromsø kommunes registreringsarbeid av kulturminner fra andre verdenskrig vil her være et eksempel). Man kan lage opplegg der elever sammen med lærer kan gå ut, kartfeste, beskrive, fotografere, måle opp kulturminner, 16

knytte dette til evt. arkivmateriale og/eller muntlig historie og eller tradisjon og legge dette inn i nasjonale databaser. Interesserte enkeltpersoner. Det er mange som har krigs- og militærhistorie som hobby og interessefelt, men som ikke faller inn under kategoriene vi har nevnt over. Det er viktig at vi også når disse, fordi de har stor kunnskap om deler av krigshistorien, kanskje særlig lokalt. En gruppe det også vil være interessant å komme i dialog med, er folk som har metallsøking som hobby. Metallgjenstander og ammunisjonsrester kan gi nyttig informasjon om mindre anlegg der det mangler skriftlige eller andre kilder. Denne måten å registrere krigsminner på vil også kunne overføres til andre typer kulturminner. Forhåpentligvis vil en nyttig «bivirkning» av prosjektet være at man i fylket får en økt registreringsaktivitet av og oppmerksomhet på alle typer kulturminner, ikke bare krigsminner. Hvordan registrere? I løpet av høsten 2012 legger vi ut på nettet en mal, en «oppskrift» man kan følge når man registrerer. Denne vil være slik utformet at man ikke nødvendigvis trenger å vite hva det er man registrerer. Det eneste man trenger er å ha en formening om at det man ser er menneskeskapt. Etter å ha notert ned opplysningene som malen eller skjemaet etterspør, eventuelt fotografert objektet og merket det på kartet (helst med GPS), kan man når man kommer hjem legge dette inn i Kulturminnesøk. Dette er en nasjonal database for kulturminner driftet av Riksantikvaren. Alle kan legge inn opplysninger om kulturminner i denne databasen. Databasen er lett å bruke med gode forklaringer på hvordan man legger inn tekst, bilde, evt. filmsnutter. Ved å kurse interesserte personer, tror vi at antallet registreringer kan økes betraktelig og opplysninger om kulturminnene vil være tilgjengelig. Kulturminnevernets rolle vil da etterhvert være å gå etter og kvalitetssikre opplysningene der det er behov for dette. Dette bringer oss inn på neste aktivitet som er formidling. Formidling. Formidlingsarbeidet vil være rettet mot flere målgrupper. Generelt er det et ønske å kunne formidle kunnskap om krigsminnene, og dermed også krigs- og kaldkrigshistorien, så bredt som mulig. Vi er interessert i at flest mulig av fylkets innbyggere får anledning til å bli kjent 17

med de til dels unike kulturminnene vi har her, unike både i nasjonal og europeisk sammenheng. Videre er reiselivet en viktig målgruppe som vi ønsker å lage temapakker i samarbeid med. Skoleverket er en tredje målgruppe der vi i samarbeid med skolene ønsker å lage tilpassede undervisningsopplegg til ulike aldersgrupper. Vi vil også kunne tilby kvalitetssikret kunnskapsgrunnlag for utøvelse av egne opplegg både i skolen og reiselivet. Å formidle kunnskap om kulturminner fra andre verdenskrig og den kalde krigen er utfordrende. Det er en rekke grunner til dette. For det første er spesielt historien(e) om andre verdenskrig skrevet i en nasjonal kontekst, der endel tema er gjentatt og forsterket over tid, mens andre tema nærmest har vært fraværende. Dette har ført til at man blant annet har unnlatt å forholde seg til det som kan kalles den «ubehagelige eller smertefulle» fortiden (painful heritage). Det er også en geografisk skjevhet i fortellingene om krigen, der hendelser i nord har vært underkommunisert på bekostning av det som skjedde i sør. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. De siste årene har det kommet mye litteratur som både undersøker og kritiserer tidligere framstillinger av andre verdenskrig i Norge. Samtidig er det kommet mye litteratur som har tatt tak i det store og ubenyttede kildematerialet som forteller om de mer kontroversielle og vanskelige sidene av krigen, som for eksempel hvordan SS påvirket norsk politi, om frontkjempernes deltagelse i massakre på østfronten, om de norske jødenes skjebne, om utenlandske krigsfangers skjebne i Norge under krigen, om NS innflytelse i det norske offiserskorpset, om næringslivets bruk av krigsfanger som slavearbeidere, om norske SS-skijegeres aktive rolle i forbindelse med nedbrenninga av Finnmark i 1944 osv. Et siste moment er at dette feltet naturlig nok har vært og er dominert av historikere. Det har vært fokus på hendelser, ikke på materiell kultur, og denne har fått en beskjeden og passiv rolle. Dette til tross for at samspillet mellom mennesker og materiell kultur i en krigssituasjon er helt grunnleggende. Painful heritage hvordan beskrive det ubeskrivelige? Før vi går over til å se på de teknologiske mulighetene for formidling, må vi påpeke et viktig fortellerteknisk poeng. Krig, og krigshandlinger er grufullt. Det kan, som mange har påpekt, være vanskelig å beskrive dette slik at folk som ikke har opplevd situasjonen forstår. Spissformulert er spørsmålet: hvordan beskrive det ubeskrivelige? Dette er særlig drøftet i 18

sammenheng med krigsfangeleirene, og er en aktuell problemstilling for oss fordi noen av de verste fangeleirene lå i Troms. Her ligger store fortellertekniske utfordringer der man må tenke godt gjennom bruk av virkemidler og etisk vinkling i formidlingsarbeidet. Både her og i andre sammenhenger vil det blant annet være aktuelt å utarbeide målgrupperettede formidlingsopplegg. Det blir en viktig oppgave å utarbeide pedagogiske opplegg for formidling sammen med de ulike samarbeidspartnerne. Ulike teknologiske formidlingsløsninger. Formidling vil foregå på ulike plattformer. Det er her, som i registreringsdelen, viktig å benytte seg av allerede eksisterende og vel fungerende løsninger. Tradisjonelt er kulturminner skiltet på vanlig måte. Dette medfører imidlertid en rekke problemer. Skiltene må vedlikeholdes, kulturminnet må skjøtsles og holdes i stand. Dette er dyrt og erfaring viser at det kan være vanskelig å gjennomføre over lengre tidsrom. Et annet problem er at mengden informasjon som kan gis på et vanlig skilt er svært begrenset. Prosjektet vil derfor utvikle og utnytte andre løsninger i formidlingsarbeidet. Digital formidling av krigsminner i Troms. En vesentlig del av prosjektet er digital registrering og formidling slik at krigsminnene blir tilgjengelige i ulike digitale løsninger, som for eksempel Digitalt fortalt, Wikipedia og Kulturminnesøk. Bruk av digitale verktøy er ikke viktig bare for Krigsminneprosjektet, men vil ha stor overføringsverdi til hele kulturminnefeltet. Det er en viktig oppgave å heve den generelle kompetansen på bruk av digitale medier i formidling av kulturminner i Troms. Ved å bruke prosjektet Krigsminnelandskap Troms som en spydspiss inn i dette kunnskapsfeltet, håper vi å oppnå en interesse for og utvikling av kompetanse knyttet til digitale hjelpemidler i formidlingsarbeidet. Det gjelder både lokalt i lag og foreninger, i museene og for kulturminneforvaltningen i fylket. Det skal skje på en måte som når fram til flest mulig, som tilbyr kunnskap og skaper interesse, som innebærer bedre oppdatering og vedlikehold av informasjonen og tilgang på informasjon enn tradisjonelle informasjonstavler. Innholdet som blir lagt inn i de digitale løsningene skal holde høy nok kvalitet til, på et senere tidspunkt, å kunne brukes i utvikling av apper for mobil og nettbrett, og QR-koder i prosjektet Krigsminnelandskap Troms. 19

Videre vil vi tilby privatpersoner og lag og foreninger opplæring i å registrere og formidle lokale krigsminner digitalt, både fysiske og immaterielle krigsminner for på den måten å gjøre informasjon om krigshistorien tilgjengelig. Dette er en kompetanse med stor overføringsverdi til alle typer kulturminner. Det er i hovedsak tre områder innen digital kompetanse vi vil satse på: 1) Bilder. Digitalisere og organisere bilder slik at de vil være allment tilgjengelige og enkle å gjenfinne. - Lage felles mal for tagging av bilder fra andre verdenskrig og den kalde krigen i Troms. - Samle foto i digitale løsninger som gjør bildene allment tilgjengelig og enkle å gjenfinne. - Utvide fotosamlingen med bilder i privat eie. - De digitaliserte bildene skal registreres på en måte som gjør dem gjenfinnbare i kulturminnesøket. 2) Bruk av digitale, nasjonale fellesløsninger. Vi vil formidle kunnskap om at det finnes nasjonale fellesløsninger for registrering og dokumentasjon og hvordan disse løsningene kan benyttes av alle interesserte. Det må gis en opplæring lokalt i å benytte de digitale verktøyene. - Utarbeide en opplæringsplan sammen med museene. - Opplæring i tre trinn: opplæring av kursholdere, regionale tilbud med utgangspunkt i museene og egen praksis med brukerstøtte og veiledning. Kursholderne vil kunne være ansatte i fylkeskommunen og museene eller andre lokale ressurspersoner. For å kunne hente ut informasjon til f.eks en app, er det en forutsetning at disse verktøyene er kjent og at folk er fortrolig med bruken av dem. Det er snakk om organisering og tilgjengeliggjøring av bilder, fagstoff og fortellinger. Tidlig i prosjektet må det tas en beslutning om hvilke digitale media som skal benyttes til fagartiklene og annet fagstoff. Lokalhistoriewiki og Wikipedia er løsninger som prosjektledelsen i Krigsminnelandskapsprosjektet vil bruke når det skal lages rapporter og fortelle om funn og lange historiske linjer. 20

3) Dialog. Bruk av digitale medier i dialogen mellom prosjektet og lokale aktører. - Etablere gode digitale arenaer for informasjon og dialog med lokale interessenter for prosjektet Krigsminnelandskap Troms. - Etablere fagnettverk på nett. Vi vil ha dialog med lokalsamfunnene og de personer som allerede arbeider med krigsminner i sine lokalmiljø. Vi ønsker at de skal registrere og dokumentere «sine» krigsminner i de digitale løsningene vi har nevnt tidligere. Det vil være behov for dialog om hva som er funnet i landskapet og om beskrivelser knyttet til gamle foto. Det vil være behov for å lufte ulike problemstillinger og etiske dilemmaer som dukker opp underveis, og be prosjektet om innspill. Det er mange som er interesserte i krigshistorien og gjennom sosiale medier og ulike forum, vil vi arbeide med å knytte disse personene sammen til felles kunnskaps- og erfaringsutveksling. Vi må ha en arena der kontaktpersoner kan komme med innspill og stille spørsmål. Samarbeid Museene i fylket er sentrale samarbeidspartnere og har lokal kompetanse knyttet til krigs- og kaldkrigshistorien. De har formidlings- og samlingskompetanse og de har lokale nettverk de kan aktivere. Det er kulturminner fra perioden i alle regionene i Troms, og alle museene har nærhet til hendelser både under krigen og den kalde krigen. Både Wikipedia, Digitalt fortalt og Kulturminnesøk vil være virkemidler som museene kan benytte i større grad og stimulere lokale aktører til å benytte. Museene er sentrale i utviklingen av prosjektet og gjennomføring av regionale kurs. Mange av de lokale historielagene har medlemmer som har krigs- og militærhistorie som hobby og interessefelt og som besitter stor kunnskap på feltet. Det er ofte kunnskap som ikke er nedtegnet eller på andre måter dokumentert og gjort tilgjengelig for allmennheten. Det er helt nødvendig at prosjektet kommer i kontakt med disse og kan bistå dem som selv ikke har interesse for eller kunnskap om digitale verktøy Når kanal for formidling av utvalgte kulturminner fra krigen og den kalde krigen skal velges, må målgruppene inviteres med i utviklingen. Det gjelder blant annet skoleverket og elevene. Vi har inngått et samarbeid med Den kulturelle skolesekken i Troms. 21

Reiselivsnæringa er en aktør som representerer brukerne av de tilrettelagte kulturminnene fra andre verdenskrig og den kalde krigen. De vet hva tilreisende vil ha av informasjon og på hvilken måte og vil være verdifulle informanter om innhold og grensesnitt i digitale formidlingskanaler. Samarbeidet med reiselivsnæringa vil ha betydning for etterbruken av digitale fortellinger, fagstoff på Wikipedia og Kulturminnesøk. Når prosjektet kommer i gang tidlig i 2013, vil alle partene nevnt ovenfor være aktuelle samarbeidsparter for utvelgelse av kulturminner som skal tilrettelegges for formidling. Videre vil de være viktige samarbeidsparter når apper, på et senere tidspunkt, skal utvikles og informasjonen skal skreddersys for ulike målgrupper. Tilrettelegging. Vi ønsker at flere kulturminner fra andre verdenskrig og den kalde krigen skal tilrettelegges for publikum. Som nevnt ovenfor er det flere anlegg der fredningsarbeidet har startet opp. Dette gjelder imidlertid svært få lokaliteter noen få steder i fylket. Det en rekke lokaliteter utover disse som vil være godt egnet for tilrettelegging. Dette gjelder både lokaliteter som er relativt lett tilgjengelige, og som derfor vil kunne være nyttige for reiselivet generelt, men også lokaliteter som er vanskeligere tilgjengelig, men som kan knyttes opp mot for eksempel friluftslivsbasert reiseliv. Prosjektet vil utarbeide en liste over potensielle lokaliteter som bør tilrettelegges ulike steder i fylket. Tilrettelegginga må skje i samarbeid med kommunene og lokale interesser. Tilrettelegging og bruk av kulturminner må også avklares i forhold til grunneiere. Som tidligere nevnt, krever tilrettelegging og tradisjonell skilting oppfølging i form av vedlikehold og skjøtsel. Ved i større grad å legge vekt på digital formidling, vil man kunne endre kravet til skjøtsel og vedlikehold. At kulturminnet kan være vanskeligere å finne trenger ikke nødvendigvis være negativt. Å finne et kulturminne ved hjelp av en stedsbeskrivelse og/eller GPS-koordinater kan sammenlignes med geocaching. Det å lokalisere kulturminnet kan i seg selv bli en spennende utfordring. Man må også på denne måte forholde seg mer aktivt i forhold til landskapet kulturminnet ligger i dersom man skal finne det selv. Sluses man inn til kulturminnet via en vei eller sti reduseres med en gang det aktive forholdet til landskapet. I tillegg kan opplysninger om hvorfor kulturminnet ikke er skjøtslet (økonomi; praktiske årsaker; man kan ikke ta vare på alt; området er definert som krigshistorisk landskap 22

der kulturminnene skal forvitre i fred, etc.) være en del av informasjonen om og historien til kulturminnet. En del typer krigsminner vil kreve særlig respekt. Dette vil gjelde krigsfangeleirer, avrettingssteder og andre steder der det har blitt begått krigsforbrytelser. Ved siden av den digitale formidlinga bør disse skiltes, for å gjøre publikum oppmerksom på hva som har foregått på slike steder. Noen av disse stedene er mye besøkt og blir ikke alltid behandlet med den respekt slike steder kanskje har krav på, nettopp fordi folk ikke kjenner stedets historie. Eksempler på dette er Russeneset ved Galggojavri helt inne ved finskegrensa i Storfjord kommune. Her lå en krigsfangeleir der 46 krigsfanger omkom. Stedet er mye besøkt, er også brukt til telting og området bærer etterhvert preg av dette, både gjennom forsøpling, at det er laget bål i strukturer fra krigen og at flere av strukturene er forstyrret fordi folk har flyttet stein og brukt dem til andre formål. Mallnitz- og Gasteinleiren i Norddalen i Storfjord, berøres også av publikum. Lavkarittet, Nord-Norges største terrengsykkelritt, går tett forbi begge leirene. Veien som det sykles på ble opparbeidet av krigsfangene og den går midt mellom dødsleiren Mallnitz og massegravene der drepte krigsfanger ble forsøkt skjult av tyskerne. Nettverk. Som tidligere nevnt, er det et viktig at de aktiviteter prosjektet genererer skal fortsette etter at prosjektperioden er over. For å få til det må det etableres robuste og velfungerende nettverk. Vi har ovenfor nevnt ulike organisasjoner og lag som vil være mulige aktører i slike nettverk og har diskutert hvilke rolle de vil kunne ha. Vi vil derfor ikke gå nærmere inn på dette her. Sentralt i nettverket vil både museer og kommuner være. Også kulturavdelinga hos Fylkeskommunen vil gjennom sitt arbeide med nyere tids kulturminner være en viktig del av slike nettverk. Det vil være viktig å få med Finnmark fylkeskommune og Nordland fylkeskommune i dette arbeidet. Krig kjennetegnes med at den ikke respekterer grenser, ei heller fylkesgrenser. For kartlegging, dokumentasjon, formidling og tilrettelegging av kulturminner fra andre verdenskrig, vil problematikken være mye av den samme i alle de tre nordligste fylkene. Når det kommer til kulturminner fra den kalde krigen står nok Troms i en særstilling på grunn av den sentrale posisjonen fylket har hatt (og har?) i den nasjonale forsvarsplanlegginga. Det blir også viktig å bruke eksisterende nettverk som feks. kystfort.com., krigshistorisk landskap Finnmark osv. 23

Milepælsplan Oppstartsmøte februar 2013 Valg av krigsminner for formidling august 2013 Kurs i digitale verktøy i hele fylket november 2013 Ferdig utviklet DKS-produksjon november 2013 Ferdig utviklet reiselivsprodukt mai 2014 Utvikling av app mars 2014 Anleggene klare for visning september 2014 Populærvitenskapelig rapport mars 2015 Organisering Prosjekteier: Prosjektansvarlig: Prosjektleder: Ressursgruppe: Referansegrupper/arbeidsgrupper Troms fylkeskommune, kulturetaten Fylkeskonservator, Anne-Karine Sandmo Anders Hesjedal Settes sammen av fagpersoner som støtte for Prosjektleder. Opprettes ved behov 24

Litteratur: Damm, C. 2007 Fra form og stil til situert materialitet: Arkeologenes dans med den materielle kultur. Primitive tider 10:145-154. Emberland, T. og Kott, M. 2012 Himmlers Norge. H. Aschehoug &co. Haraway, D. 1991 Simians, cyborgs, and women: the reinvention of nature. Free Associations Books, London. Hesjedal, A. 2011 Kontinuitet og endring landskapslæring og materialitet Primitive tider 13:91-99. Hobson, R. 2005 Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945. Samfunnsendringstatssystem-militær teori. Cappelen Akademisk Forlag Johansen, L. P. 1999 Fra militært tomrom til militært tyngdepunkt: opprettelsen av Brigaden i Nord-Norge. Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo. Latour, B. 1996 Vi har aldri vært moderne. Essay i symmetrisk antropologi. Spartacus Forlag AS. Moser, E. 2011 Hukommelse og stedsans. http://www.bestprac.no/tidl_udgivelser.html?id=73 Neitzel, S. og Weltzer, H. 2012 Soldater. Beretninger om krig, drap og død. Forlaget Press. Olsen, B. 2003. Material culture after text: Re-membering things. Norwegian Archaeological Review 36 (2): 87-104. Olsen, B. Witmore, C. 2011 Sværholt: Memories of a Northern War Site http://ruinmemories.org/2012/03/svaerholt-memories-of-a-northern-war-site/. Lest 15.11.12. 25