Reportasje hjemme hos o bør en torsdas formidda med kaffe o kake på kjøkkenet. En aldeles nydeli ulrotkake bakt av husfrua selv. Etter noen kopper kaffe er je mer enn ivri etter å se kinoen, for je vet fortsatt ikke hvordan den ser ut. Je er på Hjemme Hos-besøk på bakrunn av et par dårlie mobilbilder o en kryptisk meldin, noe som jør me ensteli. Hvordan skal je forklare det for den utroli trivelie verten hvis je ikke føler at je kan skrive om kinoen hans? Håper du liker den. Tom refererer til kinoen i det han slipper me inn i det nyoppussede kinorommet. Alle mine bane anelser forsvinner i løpet av et øyeblikk. Je kan umiddelbart konstantere at dette er et av de aller tøffeste kinorommene je til das dato har satt mine ben i. Kinoen virker edien på alle måter. Gulvarealet er voldsomt, o selv om det er fantastisk høyt under taket blir ikke intimiteten borte. Det skyldes anske sikkert skråtaket, som beynner ca 70-80cm opp på lanveene. Rommet virker svært balansert, o det bekreftes av Toms stemme når han snakker. Heldivis har je satt i an diktafonen, for je oppfatter ikke hva han sier. Etter å ha sud til me inntrykk avbryter je Tom temmeli uhøfli midt i en setnin. Pokker for et fett rom! Det er jo helt fantastisk. For noen løsniner. Har du byd det selv? Hvorfor har je ikke sett denne kinoen før? Den lier ikke ute på net- Atelier vs. Kino Det bor man en hjemmekinoentusiast i Grenlandsområdet, o Tom er en av dem. Tom jobber som maler, o tidliere koblet han paradoksalt nok av med litt kunstmalin på fritiden. Dette jør han for så vidt enda, men atelieret er byet om til kino. Det er odt å se at folk har prioriterinene i orden. Tekst o foto: Atle Kildahl Torp (atle.torp@hl-media.no) Nå o da hender det at det oppstår et lite vakuum når det jelder tilanen på Hjemme Hos-objekter, o nettopp det skjedde i forkant av denne utaven av Hjemmekino. Je hadde et par kandidater, men omstendihetene førte til at disse ikke var tiljenelie, noe som ijen førte til en aldri så liten krise i redaksjonen. Det skal nemli være en slik reportasje i hvert nummer, basta! Men, når nøden er størst er ikke hjelpen lant unna. En multimediameldin fra en od venn tikket inn på mobiltelefonen min, o i den var det vedlat et dårli bilde av en kino, samt et telefonnummer til en kar som het Tom. Kunne dette være noe for Hjemmekino? Ut i fra bildet ville je sat nei, men je var i tvil. Derfor rinte je opp avsender, o på spørsmål om dette var en kino det kunne å an å skrive om, fikk je beskjed om at je burde ta me en tur. Kryptisk o hemmelihetsfull som vanli, tenkte je, o rinte opp eieren av kinoen. Tom på sin side var mildt sat lad for at je ville komme til nettopp han, o etter lovnader om både kake o kaffe så je inen annen mulihet enn til å ta sjansen. Det skulle je ikke komme til å anre på. Gøy på landet Tom møter me utenfor huset, som lier landli til rett utenfor Porsrunn. Etter en våt o lad velkomst fra familiens valp, o en ikke fullt så våt men minst like lad hilsin på Tom, starter vi som se hør 52
En av de aller tøffeste kinoene vi har sett. For et rom! 10/07 Hjemmekino 53
tet? Åssen har du kommet på den løsninen med lerretet? Se på den utsikten Mer kaffe? Spør Tom forvirret. Akkurat som om je skulle trene det. Gjerne. Tusen takk, sier je i det Tom skritter ned trappa for å sette på en kanne til. De voksne fronthøyttalerne virker rett o slett små der de står ved siden av den mest oriinale lerretskonstruksjonen je noensinne har sett. Je slener me ned i sofaen for å få et lite overblikk, o je leer merke til et par bakhøyttalere som lier på ulvet inntil veene, symmetrisk på hver sin lanside av rommet. Je innser at dette er mer innfløkt enn hva je først hadde trodd, o je bestemmer me for å la Tom fortelle sin historie ferdi når han kommer tilbake. Et atelier en kino Rommet var opprinneli et atelier, men nå er det altså byd om til kino. Selv om je er maler av yrke du vet, male hus o kjøkken o slikt synes je det er øy å male bilder. En venn av me som er snekker, byet på huset for me, o det er oså han som skal ha æren for trearbeidene som er jort i kinoen. Je har ikke itt me med å male bilder, men det var på tide med en skikkeli hjemmekino. Et kott som sto i veien ble fjernet, o veene forsterket. Je var klar for litt skikkeli basstrykk, o da må en ha veer som ikke spiller med. Særs vikti, proklamerer je o knepper ijen skravlehullet. Inen flere forstyrrelser nå. Bare fortsett. Jo, altså, vi byet på huset for noen år siden. Det var da seksjonen vi nå står i ble oppført. Selv om det kanskje ikke var planen, ble en del av løsninene vi valte den an nyttie for formålet vi nå benytter rommet til. Blant annet er ulvet under oss hele 60cm tykt, o hulrommet er fylt med Rockwool. I tille lier det ferdi opple Konen av dynamikk. Klipsch RF83. for rør til alle tenkelie situasjoner under oss, o alle høyttalerkabler er trukket jennom dem. Ellers er det som du ser teppe på ulvet, o alle veene er av ips. Racket er interert i rammekonstruksjonen til lerretet, o hvis du ser på baksiden ser du at spilene har en plasserin o form lik som kjøleribbene på Rotel. Ja visst! Nå ser je det. Je er mekti imponert, o det er først o fremst konstruksjonen som Tom nå forteller om som har fanet min interesse. Fortell mer om dette, ber je om. Vel, skulle je hatt lerretet noe annet sted ville je enten ikke kommet inn i rommet, ellers ville je sperret utsikten som je er så lad i. Det er noe helt eet å sitte her i skumrinstimene med et stort lass rødvin, lytte til musikk, o se el o rådyr svinse ute på jordet. Forresten er det usedvanli mye rådyr her, nesten rart vi ikke ser noen nå. Kanskje Jasså, sier du det. Glimrende, fine dyr de rådyrene. Je har krasjet med flere av dem. Hvor var du? Jo, altså, je kunne montert et motorisert lerret, men da ville je hatt et som var selvspennende. Problemet med disse er at kassene byer nesten en halv meter i tille til selve lerretet, o det ville medført at je måtte å veldi mye ned på størrelsen. Avstanden mellom skråtakene snevrer inn valene, kan man vel si. Så derfor måtte je tenke nytt. Løsninen ble dette du ser nå. Selve stenderne er 8 tommer, o disse år fra ulv til tak. Bak lerretet skal je lae DVD-hyller, o DVD-ene vil da stå med ryen mot dukens bakside. De vil være odt synli når man kommer inn i rommet, men man vil opprettholde det spartanske utseende når man sitter i sofaen o nyter en film eller en CD. Selve duken er forresten fra mitt amle nedtrekklerret, som nå er rammespent. Fantastisk, utbryter je. Er det noe je kunne tenkt me å kopiere, så måtte det ha blitt denne løsninen. Hvordan er det forresten med lyskontrollen når du har så store vinduer? Det var eentli ikke noen stor sak, konstaterer Tom. Je kunne odt tenkt me persienner lystette sådan men da måtte de blitt montert på utsiden på runn av formen på vinduet. Derfor ble den tanken skrinlat. Løsninen var å bruke normale lystette ardiner, o sy borrelås på kantene. Med tilsvarende borrelås på karmene blir det faktisk helt lystett her inne. Hva med ventilasjonen? Je hører litt sus fra et par ventiler i taket, o spør hvorvidt det faktisk er et sirkulasjonsanle je hører. Ja, det er for så vidt det, men det er kun evakuerin av luft. En luftpumpe sører for et lite undertrykk, noe som jør at det blir en fin luftsirkulasjon her inne. Denne sofaen er på vei til å bli en slaer i hjemmekinomiljøet. Racket er interert i konstruksjonen som holder lerretet. Tom bruker sorte komponenter for symmetriens skyld 54
Snurr film. Slik ser det ut når man kommer inn i rommet. Lerretskonstruksjonen sett fra siden. Vi fortsetter å prate om rommet en od stund, for dette er rett o slett et rom det står respekt av. Tom liker å spille høyt, o er lad han ikke har naboer ve i ve. Når huset oså er hans barndomshjem skjønner je at tin er så til de rader på stell. Man må ta vare på sine røtter. Klipsch konen av dynamikk! Det ville være interessant å høre hvorfor du har valt Klipsch, sier je. Vi benytter som du sikkert vet Klipsch oså i vår een kino, o det er for vår del relativt vanedannende. Slik er det sikkert for de oså? Anleet er faktisk ikke mer enn et par måneder ammelt, sier Tom. Med nytt rom ville je oså ha nytt utstyr, derfor ble mine amle høyttalere fra JBL pensjonert. De eneste som står ijen funerer som bakre surround. En komplett Klipschpakke - do uten subwoofer ble handlet inn lokalt, det samme jelder forsterkerne. Je hadde en subwoofer fra SVS fra før, men med det nye rommet ønsket je me en til. Da passet je på å hyre inn en proff for en skikkeli kalibrerin, for det er ikke så enkelt som man kanskje skulle tro. Resultatet skal du få høre etterpå, men når det jelder spørsmålet om hvorfor akkurat Klipsch, så er du vel inne på noe vesentli: Dynamikk, fabelakti mellombass, o enasjerende lyd rett o slett. Min største bekymrin var faktisk ikke hvorvidt det skulle spille bra, men størrelsen på disse beistene. Klart, man ønsker se alltid noe bedre, men for min del vil drømmen om Bowers & Wilkins 802D uansett bli for dyr. I alle fall i nærmeste fremtid. Da har vi nok samme oppfatnin, flirer je mens Tom skjenker i kaffe. Hva med resten av utstyret da? På bildesiden bruker je den amle duken som lerret, sier Tom, o projektoren fra Mitsubishi er oså noe je hadde fra før. Det samme jelder spilleren o receiveren fra Denon. Hva med HD, har du noen konkrete planer om oppraderiner på den siden, spør je proramforpliktet. (HD til folket) Det kommer nok, men ikke på en od stund enda. Je er ikke veldi interessert verken i ny avspiller eller fremviser, o vil derfor vente. Tom bytter fra et tema som ikke interesserer han alt for mye, o forteller at han bruker en bærbar multimedia-pc som kontroller for Dreamboxen som står i stua. Akkurat nå har je fått virus på maskinen, men ellers skulle je vist de. Det er et snedi system som funerer bra. Det er slike små tin som skaper et behov, akkurat slik som forbrukersamfunnet er byet opp. Dette vet je alt om, o veler å bytte tema. Hva med sofaen, sier je. Det er noe kjent med den Ja, det kan je tenke me. Den er lik den som Bjørn fra Sandefjord har, han karen som du hadde reportasje om for en tid tilbake. Je kontaktet faktisk Bjørn for info om sofaen hans, o fant ut at den stammet fra Lises Møbler en lokal møbelbutikk i Sandefjord. Je hadde lyst på noe fra Ekornes, men det ville kostet skjorta o litt til. Denne fra Lises er oså virkeli od å sitte i, men den koster bare en brøkdel av tilsvarende fra Ekornes. Sant nok, sier je o tenker på mine ene møbler fra Sykkylven, o hvor mye tøft utstyr je kunne kjøpt for de pena! Je lener me odt bakover i sofaen, o kommer på noe je har lemt å spørre om. Hvorfor er bakhøyttalerne plassert slik? Je ser på de store Klipschene som lier på ulvet. Det funerer faktisk. Tom flirer av den åpenbare undrinen min, o fortsetter. Det er noe helt eet å sitte her i skumrinstimene med et stort lass rødvin, lytte til musikk, o se el o rådyr svinse ute på jordet. - Slik de lier nå spiller de i en rett vinkel mot skråtaket, noe som jør spredninsmønsteret formidabelt. Akkurat det er vel inen ulempe for bakhøyttalere, for lydbildet bakfra blir enormt. En morsom detalj er hvordan formen på høyttalerne er helt lik formen på rommet. Kino med utsikt Nok prat, hva med litt lyd, sier je o lener me tilbake i Lises sofa. 56
Da skal je sette på litt musikk, sier Tom. Han finner frem et par skiver fra hyllen ved siden av sofaen. Har du hørt om Anthony And The Johnsons? Det har je ikke, men er det noe je er lad i er det nettopp det å kunne utvide min musikalske horisont med ukjent musikk. Klipsch kjenner je derimot odt fra før, men sammen med Rotel har det ikke alltid vært like vellykket. Klipsch kan ha en tendens til å bite de litt i øret hvis man ikke er forsikti med volumknappen, o særli med store pretensiøse transistorforsterkere. Tom spiller ikke på et nivå hvor dette kan skje, men det er tydeli at det er et eller annet med rommet som funerer som det skal. Lydbildet er enormt, noe man hører når øynene lukkes. Et stereobilde uten faseproblemer høres vidunderli ut, o je tilskriver skråtaket, samt korrekt høyttalerplasserin æren for dette. Har du hørt om Stane da, sier Tom, o vekker me opp fra ørska. Nei, ikke som je kommer på i farta, innrømmer je. Den dypeste bassen på skiva lier som et eleant teppe i rommet, men slår som en tunvektsbokser når muliheten byr se. Spiller du med subwoofer, spør je o aner svaret. RF83 pleier ikke å ha respons så lant ned. Alltid, flirer Tom. Slik som interasjonen er nå er det en fryd å kunne spille musikk med full tynde, o ikke minst ha mulihet for å jeni det som finnes på skiva. Je bruker romkorreksjon o subwoofer, o i mine ører spiller det slik det skal jøre. Je er lant på vei eni, o er med ett usikker på om je nyter musikken eller lyden. Gardinene er fortsatt åpne, o slipper Utstyrsliste: Høyttalere: Klipsch RF-83 Klipsch RC-64 Klipsch RS-62 SVS PB12-Plus/2 (2 stykker) Elektronikk: Rotel RB-1070 Rotel RB-1080 Denon AVR 3806 Denon DVD 3930 Bilde: Mitsubishi HC 3000 DreamScreen V2 BrihtWhite Kabler: Nordost Wyrewizard HDMI TARA LABS Spectrum 1a QED Qunex SR-SW Kimber Cable 8VS Kimber Cable 4VS Møbler: Quattro 3-seter inn et svakt blått lys, typisk for årstidens lave sol. Det hele blir litt surrealistisk. Rommet er stort, lyden er stor, vinduene er store o akustikken er i særklasse, selv uten noen form for dempin. Dette er nå enan en kino, o som se hør o bør avslutter vi seansen med et par velvalte filmklipp. Je skjønner hvor det bærer når Tom kommer med filmer som Fliht of the Phoenix, War of the Worlds, Master and Commander, Open Rane, Pulse o De Utrolie. Den ene demoscenen etter den andre fyker forbi i et rasende tempo, o je beynner å lure på om selve definisjonen på hjemmekino må være Klipsch o SVS. Je er lad for at det er 60cm solid ulv under oss, for dette kan umuli være sunt for verken kropp eller by. Scenen i Pulse hvor Kristen Bell år inn i serverrommet kan sannsynlivis måles på Kjeller i dette øyeblikk, for det er ikke mane rom je har vært i som kan vise til den samme responsen. Det hele er så fornøyeli at je holder på å flire me skakk, o den barnslie leden man som voksen kan få av slike enkle tin, skal man ikke kimse av. Et atelier o en malepensel kan sikkert i den rette personen store leder, uten at je vet noe som helst om det, men dette her kan man rett o slett ikke unnå å like. Selv om adrenalinet stier o ørene flyter over av lyd, er det ren rekreasjon. Kanskje det var slik Tom tenkte da han flyttet maleutstyret ut til fordel for tekniske konstruksjoner o finurliheter? Vi avslutter seansen med en film je av idiotisk fordomsfylte runner ikke har sett Mulholland Drive. Nå er det Rebekah del Rio som skal fremføre en san, o med moderat volum o dempet lys blir det nesten urovekkende romantisk, særli med tanke på at det er to herremenn som sitter o ser på. Je klarer imidlertid å slappe av, o de siste minuttene i Toms kino er nesten de beste. Stemninen o balansen i dette rommet jør det hele til en komplett opplevelse for kropp o sinn, o når sanen fader ut o lyset kommer på er det nesten vemodi å måtte reise videre. Oppsummerin Det var først når vi kom ned trappa etter endt seanse at je husket kakefatet. Få biter var tatt av den himmelsk ode ulrotkaka, noe som for min del må sies å være svært urutinert. Men den audiovisuelle føden je har fått på de timene je har vært hos Tom veier opp for dette. Je er lad je tok sjansen på å stole på et dårli MMS-bilde. SVS o Klipsch i skjønn forenin. Tro me dette rocker helt hinsides. En liende bakhøyttaler. Det ser kanskje merkeli ut, men du verden som det funerer. 58