DAG SOLSTAD Artikler 2005 2014 FORLAGET OKTOBER 2015
INNHOLD Forord Gombrowicz forever Arena: Folkets stadion, Bislet. (Selvbiografi 2.1.1950 13.2.1983) Jakten på den historiske Ibsen. (Om Ivo de Figueiredos Ibsen-biografi, 1. bind) Intervju, Russland, e-mail, 2006 Forsinket hilsen. (Til Otto Hageberg) Alvorets århundre. Om Kierkegaard og Ibsen Om Brand av Henrik Ibsen Om ytringsfriheten Foredrag i Chile Jeg føler meg helt trygg. (Til Vigdis Hjorth) Einar Økland og Dag Solstad i 1968/69 Nord-Korea. Et merkelig minne Om Irr! Grønt., min første roman, 1969 Hva som foregikk oppe i hodet mitt da jeg skrev Professor Andersens natt, i 1996 17. mai-tale i Sandefjord Et mirakel av et dikt. (Om Cecilie Løveid) Dag Solstads festspilltale Svanesang Tom Sandberg «Biography», «Miraclet», «The Mirror». Elmgreen & Dragsets utstilling i Astrup-Fearnley-museet Gratulerer, Roy Jacobsen!
Et essay om fotball-vm 2014 Intet Skrik, intet sprang, utover ens egne forutsetninger Ung mann leser Georg Johannesen med uhørt begeistring anno 1960 Freuds Drømmetydning som litterært mesterverk
FORORD JEG ER JO romanforfatter, men jeg har nå kommet til et punkt hvor det er slutt på at jeg jakter på min neste roman, nærmest med lys og lykte, ja for enhver pris. Min forrige roman, som kanskje ble min siste, kom ut i 2013, det holder kanskje det. Skulle jeg finne på å skrive en ny roman må romanen komme til meg, og ikke jeg til den. Det er en forutsetning nå. I mellomtiden skriver jeg artikler. Fornøyd med de nye forutsetningene for mitt virke som er satt, går jeg oppildnet til mitt skrivebord. Jeg blir mer og mer opptatt av å skrive artikler, eller essays, som man kanskje burde ha kalt det. I det året som har gått, 2014, skrev jeg artikler, eller essays, i ett sett, ja jeg gjorde ikke annet. Nå har jeg samlet dem, og alle de andre artiklene jeg har skrevet i den tiårsperioden det har gått siden forrige artikkelsamling fra min hånd. Dette er fjerde gangen jeg samler mine artikler og gir dem ut, det skjer med jamne mellomrom, ca. 10 15 år mellom hver gang. Mine tidligere samlinger har hett Artikler om litteratur 1966 1981, 14 artikler på 12 år (det dreide seg om mine (nær sagt) samtlige artikler i perioden 1982 1992), og Artikler 1993 2004. Og nå kommer Artikler 2005 2014, det tyder på at jeg har kommet til et punkt hvor mine evner til å variere mine titler har blitt utnyttet til bristepunktet og så rett og slett har bristet. Mine evner, eller lyst, til å lage salgbare titler har bristet. Og godt er det. Endelig kan jeg falle til ro og gå videre i mitt eget tempo, og på min egen måte. Det skulle bety at min neste, den femte artikkelsamlingen, tidligst kommer ut i 2024, men jeg kan alt nå røpe at den skal hete Artikler om litteratur 2015 2024, eller kanskje aller helst kun Artikler 2015 2024, og det ikke bare for å forsikre meg om at hvis jeg skulle skrive en artikkel eller to som ikke kan føres tilbake til et litterært spørsmål, så vil det likevel finnes plass til dem, men også fordi alle mine artikkelsamlinger fra nå av og i all framtid vil ha den samme tittel: Artikler 1993 2004, Artikler 2005 2014, Artikler 2015 2024. På dette
tidspunkt, i 2024, vil jeg for øvrig gå i mitt åttitredje år (83. år) som det heter, og kanskje det i den anledning da kunne være på sin plass å diskutere, i forordet, hvorvidt det ikke snart er på tide å legge ned pennen for godt, som det heter. Men den tid den sorg. Med dette antyder jeg at slike tanker ligger meg fjernt i dag. Det er riktignok ikke helt sant, men la gå. Ja, la gå! Min kjære leser, hjertelig velkommen til denne bok, og til de tilstundende. Oslo, 15. mars 2015 DAG SOLSTAD
Gombrowicz forever DET VAR I 1968 jeg oppdaget Witold Gombrowicz. Jeg leste først Forførelsen, så Kosmos, og var inntatt, eller innvidd, på første forsøk. Altså Forførelsen. Jeg vil tro det må ha vært i mars 1968. Ikke lenge etterpå ble jeg bedt av redaksjonen i det litterære tidsskriftet Vinduet om å skrive en artikkel om nettopp Gombrowicz. Det sa jeg ja til og leste da også Ferdydurke og skuespillene, Ferdydurke i dansk oversettelse, skuespillene på svensk, da ingen av disse bøkene var oversatt til norsk på dette tidspunkt. Forførelsen og Kosmos leste jeg på norsk, de hadde kommet i norsk språkdrakt i henholdsvis 1966 og 1967. Jeg skrev min artikkel om Gombrowicz en gang mellom mai og august 1968. Den ble trykt i Vinduet nr. 3 dette året, sammen med Gombrowicz intervju med seg selv, som jeg ikke hadde lest, og som redaksjonen heller ikke hadde tilbudt meg å lese, sikkert for at jeg ikke skulle la meg påvirke. Min artikkel het: «Nødvendigheten av å leve inautentisk (Om Witold Gombrowicz)». Jeg kan ikke nå huske at jeg arbeidet på Gombrowicz-artikkelen, ikke når, og ikke hvor. Et sted mellom mai og august, det vet jeg. Altså enten på Studenterbyen på Sogn i Oslo eller i en kjeller i en tomannsbolig i industribyen Moss. Før jeg begynte på min artikkel ble Rudi Dutschke skutt, i påsken, 1. mai raste studenteropptøyene over hele Europa, særlig i Paris, og begrepet «1968» og «1968-ere» ble skapt. For meg var «1968» Gombrowicz. I 1970 ble jeg kommunist, av maoistisk type, det er jeg i all fortrolighet også i dag, hvis det hadde vært mulig. I ungdommen skjer alt med en rasende fart. 1. mai 1968 var jeg oppslukt av Gombrowicz, i juni ble min første datter født, i juli skrev jeg på min Gombrowicz-artikkel, i august rykket Sovjet-tanks over grensa til Tsjekkoslovakia og okkuperte landet, denne høsten begynte jeg for øvrig på min første roman, som var en bevisst Gombrowicz-roman, i 1969
stemte jeg Arbeiderpartiet, i 1970 inngikk jeg en avtale om å skrive et TV-stykke hvor jeg hadde bestemt meg for å forholde meg kritisk til min egen radikale generasjon, et TV-stykke med tittelen: «De selvfølgelige», og 1. mai samme år, før jeg hadde fått skrevet en eneste linje på dette TV-stykket, gikk jeg i et maoistisk demonstrasjonstog og ble innfanget der. Sommeren 1970 møtte jeg Jan Stolpe som sa at jeg måtte «övergiva» Gombrowicz, noe jeg alt hadde gjort. Men jeg glemte ham aldri. Selv om jeg visste lite om ham, utenom bøkene. I 1968 visste jeg ikke stort mer om ham enn at han var polakk, gjennom det han skrev var det noe som sa meg at han kom fra aristokratiet, eller høyborgerskapet, jeg visste at han hadde vært mange år i Argentina, men at han nå, i 1968, bodde i Provence. Det var alt. Mer brydde jeg meg heller ikke om å vite. Det var ikke personen, men romanen som opptok meg. Senere, da jeg hørte at han hadde skrevet Dagbøker, og at disse fantes på svensk, tenkte jeg ikke på å lese dem. Jeg var ikke tilstrekkelig interessert selv om de ble anbefalt meg sterkt av den samme Jan Stolpe. Først nå, i anledning dette symposium, har jeg lest dem, og jeg er ikke så sikker på at det var så lurt av meg, denne usikkerheten skyldes selvsagt ikke Dagbøkenes litterære verdi, men noe annet. Jeg vet ikke om det er riktig av meg å bli dus med Witold Gombrowicz, slik at jeg kunne fristes til å kalle ham for «Toido» eller «Tol Gom», til det er jeg simpelthen for ung vis-à-vis ham, nå hvor vi altså befinner oss i det evige 1968, Gombrowiczåret, og ikke i det evinnelige «1968-ernes» år. Men det førte til at jeg fikk en innskytelse. Gombrowicz har jo bodd i Berlin. Og jeg satt nå i Berlin og forberedte meg til dette symposiet. Jeg bestemte meg for å gjøre et lite opphold i arbeidet og bega meg til Hansaviertel hvor Gombrowicz vinteren 1963/64 bodde i 15. etasje i en høyblokk med utsikt over byen fra to panoramavinduer. Jeg fant raskt veien fram til den rette blokka. Det var bare å følge Gombrowicz egen
beskrivelse. For intet er forandret med de hus som er bygd i Hansaviertel på 1950-tallet, for alle husene er tegnet av verdensberømte arkitekter, og er således å betrakte som kunstverk som ikke kan endres. Det var fire høyblokker i Bartningallee som alle kunne egne seg, men det er altså Bartningallee 9. Bare den hadde en 15. etasje som muliggjør den utsikten som Gombrowicz så vakkert beskriver. Det var til og med to leiligheter i 15. etasje i denne høyblokka som muliggjorde denne utsikten, med litt velvilje. Gombrowicz beskriver leiligheten sin slik at han fra det ene panoramavinduet har utsikt til Kurfürstendamm og Zoo, og fra det andre panoramavinduet til Øst-Berlin. I den ene leiligheten ville han ha hatt et rent utsyn mot Kurfürstendamm og Zoo, og på en slik måte at det ville ha falt naturlig å nevne Kurfürstendamm først, pga. lysene derfra, og deretter når han har flyttet blikket noe til venstre, Zoo, slik som han selv beskrev det. Men fra denne leiligheten ville han ikke ha hatt et slikt rent utsyn over Øst-Berlin, slik han selv beskriver det, fordi Siegessaule og Tiergarten ville ligge rett foran ham, og Øst-Berlin først bak disse igjen. I den andre leiligheten derimot ville han ha hatt en ren Øst-Berlin-utsikt. Men der ligger det andre panoramavinduet slik til at det ikke helt passer med Gombrowicz egen beskrivelse. Han ville nok ha sett Kurfürstendamm, men noe avsides. Tiergarten og Siegessaule ville ha vært mer dominerende, likeså Zoo. Men jeg bestemte meg likevel for at det var denne leiligheten Gombrowicz hadde bodd i. Det fordi det slettes ikke var sikkert at Gombrowicz sto midt bak vinduet når han betraktet utsikten over Vest-Berlin. Han kunne ha klint seg helt inn til venstre bak vinduet, da ville han ha den utsikten han beskriver, og, tenkte jeg, kanskje sto han slik, helt til venstre, fordi han visste at han da ville få se lysene fra Kurfürstendamm. Jeg hadde altså funnet Gombrowicz leilighet fra vinteren 1963/64. Jeg strakte hals og stirret opp mot vinduene i 15. etasje. Først mot det ene så mot det andre. Det var