Psykososial støtte til menn med kreft

Navn: Eline Mangseth, 676337 Kristine Holen Hauge, 676447 Professionshøjskolen Metropol Klasse: S2012Q S2012M Leveringsdato: 05. januar 2016 Veileder: Annette Manniche Nielsen Anslag: 71 987 Oppgaven skrives på norsk Psykososial støtte til menn med kreft Bachelorprosjekt

Innholdsfortegnelse FORSIDE 1 INNHOLDSFORTEGNELSE 2 RESYMÉ 3 ABSTRACT 3 PROBLEMSTILLING 4 INNLEDNING 4 SAMFUNNSPERSPEKTIV 5 DET PSYKOSOSIALE ASPEKT 6 PASIENT- OG PÅRØRENDE PERSPEKTIV 7 SYKEPLEIE PERSPEKTIV 8 SØKEPROSESS 9 AVGRENSNING 10 PROBLEMFORMULERING 11 METODE 11 VITENSKAPSTEORETISK POSISJON 11 METODEVALG 12 TEMATISERING 12 DESIGN 13 INTERVJU 13 UTSKRIFT 14 ANALYSEMETODE 14 ANALYSE 14 TEORIVALG 15 VERIFISERING 15 RAPPORTERING 15 ETISKE OG JURIDISKE OVERVEIELSER 16 ANALYSE 16 MASKULINITET 17 HÅP 20 SYKEPLEIERNES BARRIERER 23 DISKUSJON 28 KONKLUSJON 31 PERSPEKTIVERING 32 LITTERATURLISTE 34 BILAG 1: INTERVJUGUIDE 38 BILAG 2: TILLATELSE TIL Å FORETA PROSJEKTET PÅ AVDELING 1 39 BILAG 3: TILLATELSE TIL Å FORETA PROSJEKT PÅ AVDELING 2 42 BILAG 4: SAMTYKKEERKLÆRING FRA AVDELING 1 45 BILAG 5: SAMTYKKEERKLÆRING FRA AVDELING 2 46 Side 2 av 46

Resymé Denne bachelor oppgaven handler om hvordan man som sykepleier kan forbedre den psykososiale støtten til menn med kreft, og hvorfor det oppleves et manglende fokus på emnet i praksis. Oppgaven er bygd på en kvalitativ undersøkelse, hvor vi bruker semistrukturerte intervju. Problemet blir belyst ut fra et hermeneutisk perspektiv. For å analysere den innsamlede empiri tar vi utgangspunkt i teoretikerne Joyce Travelbee, Simon Sjørup Simonsen og Patricia Benner. Videre supplerer vi med fem utvalgte forskningsartikler. Oppgavens konklusjon er at mannlige pasienter med kreft, utrykker behovene sine på en annen måte enn kvinner. For å yte god psykososial støtte til menn, mener vi derfor det er behov for kjønnsspesifikk sykepleie. Som sykepleier skal man være oppmerksom på mennenes nonverbale signaler, og vi har kommet frem til at en ekspertsykepleier har lettere for å oppfatte disse signalene, enn novicen. Prosjektet viser at manglende fokus på det psykososiale aspektet av pleien kommer av at det i dagens sunnhetsvesen blir lagt mest vekt på det målbare aspektet ved pleien. Abstract This bachelor thesis is about how nurses can improve psychosocial support to men with cancer, and why it is a perceived lack of focus on the subject in practice. The thesis is built on a qualitative survey, where we use semistructured interviews. The problem will be covered from a hermeneutic approach. To analyze the collected empirical data, we rely on the theorists Joyce Travelbee, Simon Sjørup Simonsen and Patricia Benner. Furthermore, we add five selected research papers. The thesis concludes that male patients with cancer, express their needs in a different way than women. We believe that to provide good psychosocial support, we need gender-specific nursing. As a nurse, one should be aware of the men's nonverbal signals, and we have concluded that an expert nurse are more likely to perceive these signals than the novice. The results indicate that the lack of focus on the psychosocial aspect of the care, is because today's health care system emphasize the measurable aspects of the care. Side 3 av 46

Problemstilling Innledning Gjennom observasjoner og erfaringer fra egen klinisk praksis, har vi merket oss at det kan være en utfordring for sykepleiere å yte god psykisk støtte til mannlige pasienter med kreft. Vi har vært i praksis på en medisinsk og en kirurgisk avdeling, og har observert at dette er en utfordring begge steder. Vi ønsker derfor i vår undersøkelse å ta utgangspunkt i to ulike spesialer. Dette for å belyse et problem vi oppfatter som aktuelt for flere avdelinger som har ansvar for pleien av kreftpasienter. I sin forskning undersøker Marcussen, Lindvig og Laigaard (2011) om sykepleierne snakker med de kreftrammede pasientene, om deres ønsker og behov. Resultatet viste at sykepleierne kun hadde snakket med 7% av pasientene om de psykososiale temaene som familie, venner, arbeid og seksualitet. I artikkelen refererer de også til en undersøkelse som viste at 82% av kommunikasjonen mellom sykepleierne og pasientene, primært omhandler sykdom og behandling. Årsaken var at mange sykepleiere opplevde, at det var vanskelig å snakke med pasientene om de psykososiale temaene (Ibid.). Overstående undersøkelse er i overensstemmelse med vår kliniske erfaring. På den kirurgiske avdelingen der vi var i praksis, var det en mannlig kreft pasient som var i et pakkeforløp. Han skulle opereres dagen etter, men uttrykte frustrasjon og nervøsitet da ingen av sykepleierne hadde snakket om hva som skulle skje, og de følelsene han hadde rundt situasjonen. Dette ble tatt opp med pasientens kontaktperson. Hun svarte at det ikke var tid til en slik samtale på denne avdelingen. I tillegg sa hun at det psykososiale aspektet av pleien ikke var relevant på det nåværende tidspunktet, men ville bli håndtert senere i forløpet. På den medisinske avdelingen ble det også observert at en av de mannlige pasientene sjelden fikk snakket om sine tanker og følelser rundt sykdommen, fordi verken han eller sykepleierne tok det opp. Han var en vanskelig person å komme inn på. Det endte med at han kom så langt ned psykisk at han trodde han var død, og han stengte helt av. Det var først da avdelingen startet med antidepressiv behandling. Det vi har observert i klinikken var at uavhengig av hvilken avdeling pasientene var innlagt på, så ble det psykososiale Side 4 av 46

aspektet av pleien nedprioritert. Vi opplevde at dette var en utfordring for flere av pasientene, da de ikke fikk den støtten de hadde behov for fra sykepleierne. De beskrevne erfaringer fra vår kliniske praksis og undersøkelsen til Marcussen, Lindvig og Laigaard (2011), bekrefter vår antagelse om at sykepleierne i stort omfang fokuserer på de målbare aspektene av sykepleien. De målbare aspektene omfatter blant annet smertelindring, mobilisering og ernæring. Nedenstående sitat er en uttalelse fra en sykepleier som illustrerer fokuset, og som utrykker en oppfatning av at den psykiske støtten ikke blir betraktet som en sykepleiefaglig oppgave. ( )Psykisk sykepleie er noe som ofte blir nedprioritert, fordi man har så mange andre handlinger man skal utføre sykepleiemessig. Man har ikke tid og resurser til å sette seg ned med pasienten og si i dag snakker vi sammen, uten at det koster de andre pasienter deres pleie.( ) Samfunnsperspektiv På bakgrunn av forebyggende screening og bedre behandling innenfor kreftområdet, er det nå færre som dør av kreft. Av den grunn har derfor antall dansker som lever med kreft vært stigende gjennom de siste 25 år. Antall personer med en kreftdiagnose er steget fra 142.700 personer i 2001, til 221.400 personer i 2011 (Ministeriet for sundhed og forebyggelse, 2013). Dette svarer til en stigning på ca. 55%, på ti år. Selv om behandlingene er forbedret, kan sykdomsforløpet ha konsekvenser for den enkelte pasient og pårørende. Mellom 40-60% av pasientene som har overlevd kreft, opplever både fysiske og psykiske ettervirkninger som for eksempel isolasjon og depresjon, som følge av sykdom og behandling (Center for kræft og sundhed København, 2015). På Center for kræft og sundhed København (2015), ble det iverksatt et utviklingsprosjekt, som hadde som formål å øke rekrutteringen av menn til kommunal kreftrehabilitering. I 2013 utgjorde menn kun 33% av alle henviste personer. For å øke prosenten av henviste menn, ble det derfor utviklet, etablert og evaluert en rekke kommunale kreftrehabiliterings tilbud og -tiltak, som var målrettet for menn. Formålet med prosjektet ble nådd, og i 2015 utgjorde mennene 41% av alle henviste personer. Prosjektet viser at antallet menn som blir henvist og som ønsker å delta i kommunale tilbud, kan økes når det etableres tilbud som er spesifikt rettet mot menn. Resultatene viser at selv om menn kan syntes det er vanskelig å snakke om sykdom, kan det være positivt for dem å være sammen med andre menn i Side 5 av 46

lignende situasjon. Fordi dette kan skape et frirom for samtaler om sykdomsrelaterte temaer (Center for kræft og sundhed København, 2015). Dette prosjektet viser at menn har behov for intervensjoner som er rettet spesifikt mot dem. Vi ønsker med vårt prosjekt å finne ut av hva sykepleierne kan gjøre for å øke fokuset på psykisk helse, og dermed optimere den psykiske støtten til mannlige pasienter med kreft allerede under innleggelsen. Vi antar at ved et øket fokus, vil også prosentandelen med psykiske senfølger kunne reduseres. Det psykososiale aspekt Når en person blir rammet av en kreftsykdom, kan det oppleves som et eksistensielt sjokk. Man opplever en livskrise, og må forholde seg til spørsmål om liv og død på en ny måte (Prip og Wittrup, 2014). Spørsmål om hva som gir livet mening, formål og retning, og hva som gir håp blir viktige. Det er en sykepleiefaglig oppgave å hjelpe pasienten med å håndtere og mestre denne krisen. Nettopp disse eksistensielle temaene synes mange sykepleiere det er vanskelig å snakke med pasientene om (Ibid.). Vi har valgt å fokusere på psykososial støtte til den mannlige pasienter, da de er en utsatt gruppe (Lilleaas, 2006). Menn generelt, har ofte vanskelig for å uttrykke følelser, noe som skaper en større utfordring for sykepleierne i forhold til å kunne yte god psykisk støtte (Ibid.). De kan ha større problemer med å snakke om følelser enn kvinner. I dagens samfunn setter de seg ofte i rollen som forsørger, men dette kan bli tatt fra dem når de får en kreftdiagnose, noe som kan være vanskelig å akseptere. De har ikke lenger kontroll på det som skjer med kroppen og blir satt i en sårbar posisjon hvor de må bli tatt hånd om av andre (Ibid.). I våre observasjoner fra klinikken har vi flere ganger sett at spesielt de mannlige pasientene sjelden snakker om følelsene sine rundt det å få en kreftdiagnose. De fokuserer heller på hva som skal skje fremover, konkrete planer ved behandlingen og når de eventuelt får komme hjem. På medisinsk avdeling var det en pasient, som fikk en negativ beskjed relatert til sin sykdom. Han ble stille, stilte ingen spørsmål til det han hadde fått vite, men sa takk for samtalen og gikk tilbake til stuen. Senere på dagen ble det observert, at pasienten lå gråtende i sengen. Da det ble spurt om det var noe han ville snakke om, Side 6 av 46

tørket han fort tårene og sa at alt var fint. Dette ble tatt opp med de andre sykepleierne, som sa at han trengte nok litt tid til å bearbeide det han hadde fått vite og at de skulle snakke med han på et senere tidspunkt. Dette ble imidlertid ikke gjort. I dagens sunnhetsvesen stilles det økede krav til akselererte forløp, herunder pakkeforløpene som bidrar til kortere innleggelser. Dette medfører at kreftpasientene har behov for, at sykepleierne setter større fokus på de eksistensielle aspekter av pleien (Prip og Wittrup, 2014). Den korte innleggelsestid utgjør en utfordring for sykepleierne, med hensyn på å skape en god relasjon til pasientene. Samtidig er det en del av sykepleiens helhetsforståelse av omsorgen og pleien av pasienter med kreft, å stille seg til rådighet for pasientenes overveielser av eksistensiell karakter (Ibid.). Behovet for å snakke om slike overveielser er individuelt. Våre erfaringer tyder på at det manglende fokuset på området, fører til at sykepleierne til tider unngår situasjoner, hvor de nettopp burde stille seg til rådighet. Pasient- og pårørende perspektiv Usikkerheten rundt en kreft diagnose og den omfattende behandlingen, kan skape psykososiale problemer for pasientene (Prip og Wittrup, 2014). Mennene trekker seg ofte tilbake når de får helseproblemer og lider heller i stillhet enn å kontakte lege. Dette fører til at det kan gå lang tid før de kommer i behandling (Lilleaas, 2006). Noen av pasientene vi var i kontakt med da vi var i praksis, ga uttrykk for at den psykososiale delen av pleien og informasjonsbehovet ble nedprioritert. De fortalte at det var vanskelig å ta opp følelser og tanker rundt sykdommen, og de hadde behov for at sykepleierne innledet til samtaler om dette. Dalton et al (2009) har skrevet en artikkel hvor de har tatt utgangspunkt i alle som bodde i Danmark fra 1. Januar 1973 til 2003. De fant ut at 608 591 fikk en kreftdiagnose, og sammenlignet risikoen for å utvikle en depresjon for personer med og uten en kreftdiagnose. De fant ut at det var en vesentlig større risiko for å utvikle depresjon, dersom man fikk en kreftdiagnose. Som sykepleier er det derfor viktig å adressere de psykososiale behov tidlig i forløpet, for å forebygge mulige senfølger som depresjon. Side 7 av 46

Det er ikke bare pasienten som opplever en krise når han får en kreftdiagnose, de pårørende blir også kraftig berørt og har ofte bruk for oppfølging (Laursen, Danielson og Rosenberg 2015). Kreft er en stor påkjenning, både fysisk og psykisk. Vi har gjentatte ganger sett hvor stor betydning støtten fra pårørende har for pasienten. Det å være pårørende er en ekstremt krevende situasjon, og de trenger støtte fra sykepleierne både for å kunne være til hjelp for pasienten og for å klare å håndtere den vanskelige situasjonen selv. Laursen, Danielson og Rosenberg (2015), undersøker hvordan partneren til pasienten opplever innleggelsen og relasjonen til sykepleierne. Konklusjonen er at den pårørende har et behov for en god relasjon med sykepleierne. Flere av de som ble intervjuet sa at de følte seg oversett, og at de var i veien. De opplevde at sykepleierne manglet empati ovenfor pasienten fordi sykepleierne kun utførte de instrumentelle oppgavene, uten å spørre pasienten eller de pårørende om hvordan de hadde det. Dette skapte en stor usikkerhet for de pårørende. Det at det ikke var en god relasjon mellom sykepleier og pårørende førte til at de pårørende ikke følte seg trygge på behandlingen, de følte seg heller ikke trygge nok til å snakke med sykepleierne om deres egne tanker og følelser rundt opplevelsen. Dette er noe som kan forbedres, da forfatterne også påpeker at det å få en bedre relasjonen til pårørende kan gjøre sykdomsopplevelsen lettere for både pasienten og de pårørende, og at det derfor er viktig å forbedre denne (Ibid.). Sykepleie perspektiv Våre erfaringer er at sykepleieoppgavene knyttet til kreftpasienter er omfattende og mangfoldige. Vi observerte at den naturvitenskapelige delen av pleien ble høyest prioritert. Vi antar at det er fordi dette aspektet er målbart. Det blir derfor satt mindre fokus på det psykiske aspektet av pleien. Lichwala (2014) beskriver hvordan håp kan hjelpe pasienten med å senke angstnivået, og øke livskvaliteten. Det har blitt utført mange intervensjonsstudier, som handler om hvordan sykepleierne kan fremme håp hos pasienter med kreft. På tross av at dette er et område det har blitt forsket mye på, har vi ikke observert at intervensjonene blir implementert eller tatt i bruk i praksis, og det forundrer oss. Side 8 av 46

Utfordringene for sykepleierne kan være ulike barrierer, som er assosiert med å yte psykisk støtte. Dette kan være barrierer knyttet til det å snakke med pasientene om eksistensielle temaer, temaer som mange sykepleiere selv kan oppleve som følsomme og vanskelige. Mange kan være usikre på om de som sykepleiere har nok kunnskap til å kunne gå inn i disse vanskelige samtalene, og man er redd for å si noe galt. Det er spesielt de mannlige pasientene som får mindre oppfølging når det kommer til psykisk støtte, da de kan ha større vansker med å snakke om følelser enn kvinner (Lilleaas 2006). I tillegg er det tidsbegrensninger fordi pasientene som regel har korte innleggelser, men også på grunn av det travle miljøet på en sykehus avdeling (Lichwala, 2014). Kreft er definert som en av åtte folkesykdommer i Danmark, og rammer en stor del av befolkningen (Christensen et al. 2005). For profesjonen har dette stor betydning, da man som sykepleier kommer i kontakt med denne pasientgruppe i alle sektorer av sunnhetsvesenet. Som sykepleier er man i en posisjon hvor man har mulighet til å optimere kvaliteten i pleien til kreftpasientene, og dermed øke deres livskvalitet. Søkeprosess I det følgende avsnittet vil litteratursøkene, som har dannet grunnlaget for vår oppgave bli beskrevet. Søkeprosessen foregikk i to faser. Den første fasen var et usystematisk litteratursøk, som vi brukte for å få en rask oversikt over det valgte temaet (Hørmann, 2011). I denne fasen utførte vi et bevisst tilfeldig søk på google.dk, bibliotek.dk og cancer.dk. Søkeordene vi brukte var blant annet: sykepleie barrierer, kjønnsspesifikk sykepleie, mannlig pasient, retningslinjer, kreft, håp og eksistensiell krise. Formålet med dette var å finne litteratur som kunne inspirere oss til forskjellige perspektiver av problemstillingen. Søkeprosessen ledet oss mot en potensiell problemformulering, og forskjellige nøkkelord som ble brukt videre i litteratursøkene. Fase to var systematiske søk i to internasjonale sundhetsvitenskaplige databaser: CINAHL og PubMed. CINAHL er en database med artikler og tidsskrifter innenfor det sunnhetsfaglige feltet, med fokus på kvalitativ forskning (Hørmann, 2011). Vi har valgt denne databasen, da den er spesielt godt egnet til litteratursøk innenfor det sykepleiefaglige området. Side 9 av 46

PubMed er en medisinsk database, som også dekker områder som for eksempel sykepleie. Vi valgte denne databasen, da de har flest kvantitative artikler. Vi mener det vil være relevant i forhold til å utforske omfanget av problemet. Alle artiklene i både CINAHL og PubMed er peer-reviewed, noe som sikrer kvaliteten og påliteligheten til artiklene (Hørmann, 2011). Vi startet fase to med en rekke fritekst søkninger, deretter kombinerte vi de mest relevante søkeordene som beskrevet nedenfor, for et mer spesifikt resultat. CINAHL Søkeord Boks 1- Men OR male patients Boks 2- Psychosocial OR psychlogical Boks 3- Cancer Etterfølgende kombinerte vi boks 1 AND boks 2 AND boks 3, og begrenset søkningen til artikler publisert mellom 2005 og 2015 for å få den nyeste forskningen. Dette ga oss 143 funn. Etter å ha gjennomlest overskriftene, fant vi 27 relevante artikler. Deretter leste vi abstraktene, og kom frem til 3 som vi vil bruke i oppgaven. PubMed Søkeord Boks 1- Psychosocial OR psychological effects OR psychological Boks 2- Men OR male patients OR male Boks 3- Cancer Boks 4- Nurs* Vi kombinerte søkeordene og tidsperioden på samme måte som vi gjorde i CINAHL, og det resulterte i 149 funn. Vi leste overskriftene, og fant 21 relevante artikler. Etter å ha lest abstraktene, fant vi 2 som vi vil bruke i oppgaven. De to spesifikke søkene resulterte i 5 artikler, som vi vil bruke videre i oppgaven. Avgrensning For å belyse problemet om hvordan sykepleierne kan yte psykisk støtte til de mannlige kreftpasientene, har vi i vår problemstilling valgt å vektlegge fire perspektiver. Videre i oppgaven velger vi å legge et økt fokus på tre av perspektivene: det psykososiale aspektet, pasient og pårørende perspektivet og sykepleie perspektivet. Side 10 av 46

Vi ønsker å ta utgangspunkt i disse perspektivene i vår oppgave, da vi har observert at dette er et problem for pasienter og pårørende. Vi har også observert at det er et problem for sykepleierne, og det vil være de som kan gjøre at det blir satt et øket fokus på den psykososiale delen av pleien. Som sykepleier står man daglig i et dilemma i forbindelse med mannlige kreftpasienter. På den ene siden vil lange samtaler med pasienter i krise, gå på bekostning av pleien av de andre pasientene. På den andre side er det de økede krav fra sunnhetsvesenet om akselererte forløp, som medfører at kreftpasientene har et økt behov for at sykepleierne fokuserer på de eksistensielle aspektene av pasientomsorgen (Prip og Wittrup, 2014). I Bekjentgjørelsen om utdannelsen til profesjonsbachelor i sykepleie står det blant annet at sykepleiens virksomhetsområde er å utvikle sykepleien (Undervisningsministeriet, 2008). Vi mener at utvikling i denne sammenheng kan være at sykepleieren og sunnhetsvesenet legger et økt fokus på den psykiske støtten til den mannlige pasient med kreft. Formålet med oppgaven er å få en bedre forståelse av hvorfor sykepleierne nedprioriterer det psykososiale aspektet av pleien, hva de opplever som utfordringene i den forbindelse, og hvordan sykepleien kan forbedres på området. På bakgrunn av dette har vi kommet frem til nedenstående problemformulering. Problemformulering Hvordan kan man yte god psykisk støtte til mannlige pasienter med kreft? Og hvorfor blir det ikke fokusert på det psykososiale aspektet av pleien? Metode Vitenskapsteoretisk posisjon Vår problemstilling legger opp til en kvalitativ undersøkelse, som vi vil gjennomføre i form av to semistrukturerte intervjuer. Da vi ønsker å få et innblikk i de subjektive opplevelsene og følelsene sykepleierne har i forbindelse med å yte psykisk støtte til mannlige pasienter med kreft, og vi vil anvende en humanvitenskaplig tilnærming (Birkler, 2005). Vi var i utgangspunktet teoretisk fundert, på bakgrunn av artikler fra søkeprosessen Side 11 av 46

og observasjoner gjennom vår kliniske praksis. Vår tilnærming til problemstillingen er dermed deduktiv (Ibid.). I utarbeidelsen av intervjuguiden, under intervjuene og til å analysere de innsamlede data, benytter vi en hermeneutisk tilnærming. Hans-Georg Gadamer var en tysk filosof, som introduserte begrepet forforståelse til hermeneutikken (Dahlager og Fredslund, 2012). Ifølge Gadamer er vår forforståelse alltid tilstedeværende, og er en nødvendig betingelse for forståelse (Dahlager og Fredslund, 2012). Vi ønsker å skape en ny forståelse av problemformuleringen, på bakgrunn av den forforståelse vi har skapt gjennom erfaringer og litteratur. Det, jeg forstår, kan jeg kun forstå på baggrund af det, jeg allerede forstår (Birkler, 2005). Dette sitatet henviser til forståelsens sirkularitet, den hermeneutiske sirkel. Under hele prosessen vil vi ta i bruk den forforståelsen vi har om temaet. Intervjuene og den videre litteratursøking vil danne nye delforståelser, som så igjen vil påvirke vår helhetsforståelse (Ibid.). Vår forståelse vil alltid kunne revideres da denne prosessen er sirkulær og kan gjentas utallige ganger. Vårt formål med denne tilnærming å oppnå en mer nyansert helhetsforståelse av problemformuleringen. Metodevalg For å redegjøre for prosessen, vil vi bruke Kvales syv stadier for kvalitative intervjuundersøkelser: Tematisering, design, intervju, utskrift, analyse, verifisering og rapportering (Olsen, 2002). Tematisering Dette stadiet handler om forståelse og formål. Hva forstår vi på forhånd, hvorfor skal en undersøkelse med nettopp dette temaet gjennomføres og hvordan kan den ønskede viten oppnås (Olsen, 2002)? Det startet med at vi i praksis oppdaget at mangel på psykososial støtte til mannlige pasienter med kreft var et problem. Vi diskuterte dette med hverandre, diskuterte det med andre og forstod at dette var en utfordring flere steder. Deretter søkte vi etter litteratur og fant flere relevante artikler som belyste problemformuleringen vår, og kom frem til at dette var noe vi ville undersøke videre. Litteratursøkene viste at mangel på psykososial støtte til menn er et gjennomgående problem ved flere avdelinger som har kreftpasienter. Derfor mener vi det vil være relevant å belyse dette problemet og prøve å undersøke hva som kan gjøres for å forbedre støtten. Vi velger å bruke et semistrukturert intervju for å undersøke problemformuleringen. Side 12 av 46

Design Her planlegges intervjuformer og hvem som skal delta i intervjuene. Intervju er en profesjonell samtale med det formål at det skal innhente en beskrivelse av den intervjuedes livsverden, med henblikk på å fortolke betydningen av de beskrevne fenomener (Olsen, 2002). Det er flere forskjellige intervjuformer. Vi har valgt å bruke et semistrukturert intervju, hvor vi tar utgangspunkt i en intervjuguide som vi har utarbeidet på bakgrunn av egne erfaringer og litteratur (Bilag 1). Dette gjør at vi har en mal å forholde oss til under intervjuene, og sikrer at de samme problemstillingene blir tatt opp overfor alle informantene. Vi kan imidlertid fortsatt følge temaer og diskusjoner som oppstår underveis i intervjuet (Bjerg, 2007). Vi skal intervjue en sykepleier fra to forskjellige avdelinger for å sammenligne svarene vi får, og finne ut om sykepleierne opplever de samme utfordringene. Vi har valgt at vi selv intervjuer sykepleieren på den avdelingen vi var på. Dette er fordi vi allerede har erfaring fra avdelingen og kan sette vår forforståelse i spill på best mulig måte. Begge kan komme med oppfølgingsspørsmål. Vi har utarbeidet noen inklusjonskriterier for de vi skal intervjue. Inklusjonskriterier: - Sykepleier - Minimum 5 års erfaring - Skal jobbe på en avdeling med kreftpasienter Dette er fordi sykepleierne som har erfaring med å behandle kreftpasienter, trolig vil ha både mer erfaring rundt dette temaet, og har reflektert mer over dette enn nyutdannede sykepleiere. Intervju Som tidligere nevnt har vi valgt å bruke et semistrukturert intervju og har utarbeidet en intervjuguide (Bilag1). Ved utarbeidelsen av intervjuguiden vil vi ta i bruk vår forforståelse, for å formulere spørsmål og emner som kan gi svar på vår problemformulering. Det overordnede formålet er å beskrive den intervjuedes livsverden (Olsen, 2002). Ifølge Kvale er det noen kriterier som skal være tilstede for Det gode intervju. Spørsmålene skal være spontane, rikholdige og spesifikke, de skal være åpne og korte med plass til lange svar. Før intervjuene vil vi bruke vår forforståelse, og diskutere denne, så vi blir klar over hva den består i. Dette gjør vi for å belyse våre egne tanker rundt temaet, så vi under intervjuet ikke legger for mye av vår egen forforståelse over på det Side 13 av 46

sykepleierne sier. Under selve intervjuene vil vi prøve å sette oss inn i sykepleiernes livsverden, men også bruke vår forforståelse og viten til å danne oppfølgende spørsmål til det sykepleierne forteller (Dahlager og Fredslund, 2007). Vi intervjuet to danske sykepleiere, men da vi skriver oppgaven på norsk, vil sitatene bli oversatt til norsk. Utskrift I dette stadiet transkriberer og fortolker man det gjennomførte intervjuet. Dette kan være en omfattende prosess, og det er viktig med klare instruksjoner og prosedyrer. Vi velger å ta opp intervjuene på bånd og deretter transkribere dem. Å transkribere betyr å skrive ned intervjuene så korrekt som mulig ut fra det som er tatt opp på bånd. På dette grunnlaget kan vi fortolke konstruksjoner som vi senere vil bruke i analysen. For at utskriftene skal bli så valid som mulig velger vi at begge skal være med på intervjuene, men kun en av oss stiller spørsmålene og den andre tar notater, den som ikke intervjuer skal så transkribere opptakene (Olsen, 2002). Analysemetode Analyse I vårt prosjekt vil vi legge fokus på å oppnå en forståelse av sykepleierens opplevelse av den psykososiale støtten til mannlige pasienter. Vi vil derfor også ha en hermeneutisk tilnærming i analysen. Ved å bruke vår forforståelse sammen med de informasjonene vi har fra sykepleierne, vil vi kunne oppnå en ny forståelse av hvorfor den psykiske støtte til de mannlige kreftpasientene er mangelfull. For å oppnå dette vil vi gjennom fortolkningen av materialet vi får fra intervjuene, bruke fire trinn for å komme frem til en ny forståelse (Dahlager og Fredslund, 2007). I de første tre trinnene foregår det en dekontekstualisering, hvor deler av materialet adskilles fra helheten. Det første trinn handler om å danne seg et helhetsinntrykk, hvor vi leser gjennom hele transkriberingen. Andre trinn er at meningsbærende enheter identifiseres, ved at vi foretar en meningskondensering hvor vi fokuserer på hva teksten sier, uten å prøve å finne en dypere mening med innholdet. Det tredje trinn er operasjonalisering hvor vi gjennomgår meningskategoriene for å se om vi skal opprette underkategorier eller se om noen av kategoriene kan slås sammen. I det fjerde trinnet, som er rekontekstualisering og hermeneutisk fortolkning, settes materialet sammen på nytt og vi fokuserer på relasjonene mellom kategoriene for å finne en mening med den innsamlede empirien (Ibid.). Side 14 av 46

Teorivalg For å analysere den innsamlede empirien, har vi valgt å ta utgangspunkt i tre teoretikere. Patricia Benner er en sykepleieteoretiker, akademiker og forfatter som blant annet har utgitt boken Fra novice til ekspert. Hun beskriver hvordan man fra ferdigutdannet sykepleier, går gjennom flere stadier for å bli ekspertsykepleier. Det er denne teorien vi vil bruke i vår analyse. Joyce Travelbee er også en sykepleieteoretiker, med en mastergrad i sykepleie. Vi vil bruke hennes bok Mellemmenneskelige aspekter i sygepleje, til å analysere håpets betydning for pasientene, og kommunikasjonen mellom sykepleier og pasient. Simon Sjørup Simonsen har en cand. phil. i filosofi og en ph.d. i sundhetsvitenskap. Vi vil bruke hans teori om ronkedorfænomenet, for å analysere hvordan menn reagerer i møte med sykdom. Verifisering Det stilles tre grunnleggende krav til produksjon av vitenskapelig viten: reliabilitet, validitet og generaliserbarhet. Reliabilitet handler om forskningsprosessen, hvordan viten blir til. Validitet er vurderingen av denne viten, og generaliserbarhet handler om denne vitenens anvendelighet. Ved å ta utgangspunkt i de observasjonene vi har gjort i praksisen, og anvendt litteratur har vi tilegnet oss en viten om dette emnet som understøtter vår problemformulering. For å gjøre prosjektet vårt så valid som mulig har vi sett på flere forskningsartikler som skriver om det samme temaet som oss, og drøftet våre resultater opp mot disse. Selv om vi bare intervjuet to sykepleiere ved ulike avdelinger, ser vi av forskningsartiklene at utfordringene er omtrent de samme på de fleste avdelingene med kreftpasienter. Vi mener derfor at en dypere forståelse av hvorfor det å gi psykososial støtte er vanskelig for sykepleiere, og hva man kan gjøre med denne utfordringen, vil kunne være generaliserbart, og at denne kunnskapen dermed kan overføres til flere avdelinger (Dahlager og Fredslund 2007). Rapportering Vi beskriver prosjektet, både planlegningen, datainnsamlingen og analysen så åpent og grundig som mulig for at leseren skal forstå tankegangen og resonnementene. Gjennom dette har vi prøvd å gjøre prosessen så transparent og gjennomsiktig som mulig for at undersøkelsen skal være etterprøvbar og lett og forstå. Side 15 av 46

Etiske og juridiske overveielser I et vitenskapelig prosjekt er det noen etiske og juridiske overveielser man må gjøre før, under og etter gjennomføringen. Følgende er en gjennomgang av de etiske og juridiske aspekter vi har overveid, i forbindelse med innsamling av empiri gjennom intervjuer. Forskningsetikk bidrar til å beskytte de enkelte individer som deltar i undersøkelsen. I følge de etiske retningslinjene for sykepleieforskning i Norden fra 1983, er det fire grunnleggende etiske prinsipper (SSN, 2003), som alle er tatt hensyn til i prosjektet: prinsippet om autonomi, prinsippet om å gjøre godt, ikke gjøre skade og prinsippet om rettferdighet. Sykepleierne har selvbestemmelsesrett, og kan selv velge om de vil delta i undersøkelsen. Det har vi sikret gjennom et informert samtykke (Kjellstöm, 2014). Prinsippene om å gjøre godt og ikke gjøre skade, innebærer at mulige fordeler maksimeres, og skadene minimeres (Ibid.). Her har vi utført en risikoanalyse, hvor vi kom frem til at resultatene potensielt vil være en fordel for sykepleierne som arbeider med kreftpasienter. Risikoen for å gjøre skade på deltagerne ble vurdert til minimal. Prinsippet om rettferdighet handler om at forskningen ikke skal skje på bekostning av svake grupper. I forbindelse med vårt prosjekt har vi valgt å intervjue sykepleiere, som vi anser å være ressurssterke personer, og som har evne til å beskytte egne interesser i forbindelse med spørsmålene i intervjuet. Vi har underveis i forløpet forholdt oss til de juridiske retningslinjene for datainnsamling av pasientdata til bruk i oppgaver og prosjekter (Sygeplejerskeuddannelsens ledernetværk, 2013). Når informantene er sunnhetspersonale, skal man ha tillatelse fra lederen til å intervjue. Videre omfatter retningslinjene blant annet at deltagende sykepleiere skal være anonyme, og at oppbevaringen av dataene skal håndteres fortrolig. I tillegg skal dataene destrueres etter bruk (Ibid.). Vi har tatt hensyn til retningslinjene under hele forløpet, og sykepleierne som deltar i prosjektet er informert om dette. Analyse Etter gjennomlesning av transkriberingene, kom vi frem til en rekke meningsbærende elementer. Deretter sammenlignet vi elementene fra begge intervjuene, og satt sammen de Side 16 av 46

kodene som var i overensstemmelse med hverandre. Vi kom så frem til 3 temaer som vi vil analysere ut fra: Maskulinitet, håp og sykepleierens barrierer. Med utgangspunkt i valgt teori og vår erfaring, valgte vi å analysere de overnevnte temaer ut fra den forforståelse vi har om at det i forhold til å yte god psykisk støtte, kan være nødvendig med en kjønnsspesifikk sykepleie. Gjennom dette søkte vi å få en dypere forståelse av, hvordan man som sykepleier bedre kan hjelpe den mannlige pasient, med å mestre sin kreftsykdom. Maskulinitet Dette avsnittet vil handle om menn i møte med sykdom, reaksjoner på dette og hvordan sykdom påvirker mannen som kjønn og pasient. Her vil vi komme dypere inn på pasient perspektivet og det psykososiale aspektet. Vi vil også undersøke hvordan mannens reaksjon på sykdom, kan påvirke de pårørende. Videre vil vi belyse mennenes behov i forbindelse med sykdom, hvordan sykepleierne kan imøtekomme disse behovene og hjelpe pasienten med å bevare sin maskulinitet. Vi vil ta utgangspunkt i våre intervjuer med sykepleierne, supplere med Sjørups intervju av menn som på forskjellige måter har opplevd sykdom, og anvende annen relevant teori (Prip og Wittrup, 2014; Cecil, Mccaughan og Parahoo, 2010). Simon Sjørup (2006) kategoriserer deltagerne i sin undersøkelse, ut fra de ulike grader av maskulinitet: sterk hegemonisk maskulinitet, middelsvær hegemonisk maskulinitet og svak hegemonisk maskulinitet. Inndelingen er laget på bakgrunn av deltagernes beskrivelser av seg selv, og tre faktorer som har betydning for graden av maskulinitet. Faktorene omhandler deltagernes relasjon til sitt arbeid, det betyr noe i forhold til om de har en dominant relasjon til andre menn eller kvinner. Deres oppfattelse av kvinnenes posisjon i forhold til menn, den siste faktoren bestemmes ut fra deltagernes fokus på evnen til å styre deres eget liv, i relasjon til de to førstnevnte faktorene (Sjørup, 2006). På bakgrunn av hva som karakteriserer de ulike grader av maskulinitet, vil også menns reaksjon i møte med sykdom være forskjellig. Jeg oppfatter det ikke at det er forskjellig at de har behov, men det kommer forskjellig til utrykk. Og de er også forskjellige når vi snakker om de tar imot hjelpen.( ) Side 17 av 46

I dette sitatet fra en av informantene, er det snakk om kvinner og menns behov for psykisk støtte i forbindelse med en kreftdiagnose. Som hun beskriver, har menn behov på samme måte som kvinner, men at de ikke nødvendigvis er mottagelige for å ta imot hjelp fra sundhetspersonalet. Ved å bruke ordet nødvendigvis, er det for å vektlegge at dette ikke inkluderer alle menn. Som Sjørup sier trenger ikke mannens grad av maskulinitet å ha en direkte betydning for hvordan han reagerer i møtet med sykdom. Man finner likevel at det er en viss sammenheng mellom de to. I forbindelse med en kreftsykdom, vil det være vanskelig for menn å få det dominerende sykdomsbilde som er å være passiv og lidende, til å passe med deres maskulinitetskonstruksjon av den sterke mann (Sjørup, 2006). Mannen med en sterk hegemonisk maskulinitet for eksempel, viser i den forbindelse en tendens til ubevisst å opprettholde sin konstruksjon av den sterke mann, og kvinnen som den følelsesladede. Hvordan mannen reagerer i møtet med en kreftsykdom, kan vi derimot vurdere at har en direkte betydning for hvor mottagelige de er for støtte og hjelp fra sundhetspersonalet. Som nevnt i problemstillingen, havner mennesket i møtet med en kreftsykdom og deres pårørende i en krise. Reaksjonene på krisen kan variere fra sinne, skyld og skam, til fortrengning og isolasjon (Prip og Wittrup, 2014). I beskrivelsen av mennenes reaksjoner, vil vi i neste avsnitt ta utgangspunkt i distansering, som Sjørup karakteriserer fra tre vinkler: sosial distansering, verbal distansering og mental distansering. Vi vil belyse hvilken betydning distansering har for hvor mottagelige de mannlige pasientene er for støtte fra sundhetspersonalet, og hvilke utfordringer det skaper for sykepleierne. Vi tar utgangspunkt i menn som er innlagt på sykehus i vår undersøkelse, så den sosiale distanseringen vil ikke være av relevans. Da den omhandler hvordan menn for eksempel reiser på jobb, selv om de er syke. Ved å møte på jobb når han er syk slik som han normalt ville ha gjort, konstruerer han seg som sterk, i motsetning til svak (Sjørup, 2006). De to neste punktene, verbal og mental distansering er derimot relevante i forhold til vår undersøkelse. Menns verbale eller mentale distansering fra kreftsykdommen, vil ha en betydning for hvordan sykepleierne best kan yte psykisk støtte til dem. Den verbale distansering vil skape en utfordring for sykepleierne, da pasientene verbalt nedtoner for eksempel sykdommens alvorlighetsgrad ovenfor pårørende, eller nedtoner behovet for psykisk støtte ovenfor sykepleierne. Som det ble snakket om i intervjuene, er avvisning fra pasienten noe som gjør at sykepleieren ikke kan vende tilbake. Side 18 av 46

Avvisninger i denne sammenheng kan kanskje i noen grad knyttes til den verbale distanseringen. Ved at pasienten avviser sykepleierens forsøk på å hjelpe, konstruerer han et bilde av seg selv, som en sterk mann. Den mentale distansering handler om at pasienten undertrykker alle tanker om sykdom fra egen bevissthet (Sjørup, 2006). Ved å få sykdommen bort fra tankene, kan han konstruere seg et bilde av at han er frisk. I denne forbindelse kan en utfordring være å skille mellom når det er snakk om en problematisk distansering i form av isolasjon, og når det er en rasjonell håndtering ved at det er et forsøk på å fastholde livsmot, og unngå å bruke tiden på å grave seg ned i negative tankemønstre. De overstående begreper om distansering, er ofte vanskelig å skille fra hverandre, da en pasient kan uttrykke flere former for distansering på samme tid. Som et samlet begrep benevner Sjørup distanseringsformene som ronkedorfænomenet. En ronkedor er en enslig hanelefant, som lever adskilt fra flokken. Jeg har et tilbagevendende problem, når jeg har været indlagt på hospitalet. Jeg bryder mig ikke om besøg. ( ) Jeg vil helst ligge alene. Og det har en eller anden noget med elefantsyndromet de trækker sig væk, når de skal dø de vil ikke udstille deres elendighed. (Sjørup, 2006, s. 17) Ovenstående sitat fra en av deltagerne i Sjørup sin undersøkelse, er en god oppsummering av mennenes måte å distansere seg på. De vil ikke være en byrde for deres pårørende eller andre, men skal opprettholde sin konstruksjon av den sterke mann. Som sykepleier jobber man også tett med pasientene, og en viktig oppgave er å skape en god relasjon. En del av vår forforståelse er at mennene heller ikke vil være en byrde for sykepleierne, da de gjennom sin innleggelse får et nært forhold til sykepleierne. I intervjuene våre ble det også beskrevet at legene ofte lettere fikk mennene til å åpne seg, enn det sykepleierne opplevde. Noe som egentlig er meget interessant er at det ikke er den nære relasjonen som skaper det, men den relasjonen med at de går igjen så man ikke skal se de i øynene når jeg har sagt det. Så jeg tror det er det med at de kommer og går som gjør at det blir lettere for pasientene. Vi finner dette meget interessant, da dette stemmer godt overens med Sjørup sin undersøkelse og vår egen forforståelse. Informanten undres over om den mannlige pasienten lettere snakker med legen om følsomme temaer, nettopp fordi legen forsvinner igjen. Pasienten kan på den måten få utløp for tankene sine omkring sykdommen, men Side 19 av 46

stadig bevare sin konstruksjon av en sterk mann overfor de som står dem nærmest, deres pårørende men også sykepleierne. Cecil, Mccaughan og Parahoo (2010) har utført en undersøkelse om hvordan kreft kan påvirke maskuliniteten og mannens rolle. Mennenes konstruksjon av seg selv som den sterke, kan ifølge artikkelen inkludere rollene som forsørger, en dyktig ansatt, far og ektemann. I møtet med kreftsykdom vil alle de overstående rollene bli truet, og dette kan det være vanskelig for mennene å akseptere. Sykdommen kan medføre at de må slutte i sitt arbeid, og dermed mister sin rolle som forsørger. Rollene som en sterk far og ektemann, familiens overhode i form av trygghet og støtte, blir forandret da han nå blir avhengig av familiens støtte og hjelp. Rolleskiftet i forbindelse med kreft, vil også av den grunn ha en stor betydning for både pasienten og familien (Ibid.). Vi har en forforståelse om at det kan være nødvendig med kjønnsspesifikk pleie, for å yte god psykososial støtte til menn. Artikkelen (Cecil, Mccaughan og Parahoo, 2010) beskriver også dette, i form av at menn har behov for psykisk støtte på samme måte som kvinner, men at deres fokus kan være forskjellig. Menn kan ha bekymringer fordi de er redde for å ikke kunne forsørge sin familie, men istedenfor bli økonomisk avhengig av dem. I tillegg til økonomiske bekymringer, vil også et endret kroppsbilde kunne være en utfordring. Som en av informantene i intervjuet sa i forbindelse med deres forbedringspotensialet vi skal ha lov til å si at det er forskjeller, for det er det. Ved å anerkjenne at det er forskjeller mellom kvinner og mennenes måte å håndtere og reagere på en kreftsykdom, kan man spesifisere den pleien man yter, og på den måten bedre hjelpe menn til å oppnå eierskap over egen sykdom, og empowerment. Håp I dette avsnittet vil vi gå litt dypere inn på hvordan håpet kan hjelpe en mannlig pasient med en kreftdiagnose og hvorfor det er så viktig å beholde håpet. Vi vil også komme inn på hvordan kommunikasjon henger sammen med opprettholdelse av håpet hos pasientene. Videre vil vi i dette avsnittet belyse pasient- og pårørende perspektivet og det psykososiale aspektet. I følge sykepleieteoretikeren Joyce Travelbee (2010) gjør håpet mennesket i stand til å mestre vanskelige situasjoner. Håpet er trolig en av de viktigste motiverende faktorer som Side 20 av 46

kan gi den syke energi til å overkomme hindringene han møter. Hvis man beholder håpet, vil livet ofte oppleves mer behagelig og meningsfylt (Travelbee, 2010). Mennesker som mangler håp ser ingen vei ut av problemene sine, og heller ikke muligheter for forbedringer. Håpet er relatert til avhengighet av hverandre, men mange pasienter med kreft er også avhengig av assistanse fra andre, selv om de ikke har lyst til å være hjelpetrengende (Ibid.). Avhengighet av andre, tap av selvstendighet og kontroll kan som tidligere nevnt være spesielt utfordrerne for menn, fordi det strider mot deres mannlige identitet. At den mannlige kreft pasient ikke klarer å ta vare på seg selv eller sin familie lenger, kan føles nedverdigende (Sjørup, 2006). Det er viktig som sykepleier å gjøre seg tilgjengelig for å hjelpe pasienten med å finne håp, det er sykepleierens oppgave å gi den nødvendige hjelpen, uten å måtte bli bedt om det fra den syke (Travelbee, 2010). Det vil også som sykepleier være viktig å fokusere på de pårørende, da de også har behov for støtte i en slik situasjon. Sykepleierne må prøve å hjelpe dem med å beholde håpet. I den forbindelse vil det være vesentlig å skape en god relasjon til de pårørende, så de føler at de har noen å snakke med. Dette vil også kunne føre til at de får mer overskudd til å hjelpe pasienten (Laursen, Danielson og Rosenberg, 2015). Hvis vi ikke hadde hatt håp, utførte vi ikke de enkle ting som å puste eller spise og drikke, fordi det er på grunn av håpet vi lever og ånder (Lohne, 2009, s. 317). Håpet er en tro på at det kan og vil skje positive forandringer. Dette vil ikke nødvendigvis alltid være store forandringer, men små positive ting som gjør sykdommen litt lettere å takle for pasienten. Det kan være mye forskjellig, som en samtale eller det å klare å gå litt lenger enn de klarte uken før. Det å ha noe å glede seg til eller glede seg over er vesentlig i et sykdomsforløp hvor fremtiden er usikker for både pasienten og de pårørende (Jensen 2014). ( )Håp er meget viktig i for disse pasientene, det er vår jobb som sykepleiere å hjelpe dem å beholde håpet så lenge det er mulig. De mannlige pasientene kan til tider ha det vanskelig ved å åpne seg, derfor mener jeg det er ekstra viktig å gi dem et håp om at dette kan gå den riktige veien, for at de ikke skal gi opp før det hele har startet.( ) Dette uttrykte en av informantene under intervjuet. Det å skulle hjelpe en mannlig kreftpasient med å beholde håpet kan være vanskelig, men som Travelbee (2010) sier, så er det sykepleierens oppgave å prøve. Side 21 av 46

Travelbee (2010) har også en teori om at kommunikasjon er en dynamisk kraft som kan relateres til hvordan sykepleieren kan styrke pasientene håp fordi to av sykepleieroppgavene er å observere og kommunisere med pasientene. Det foregår alltid en kommunikasjon mellom sykepleier og pasient, enten verbalt eller nonverbalt. Informantene sa også at det er veldig viktig å være klar over sitt eget kroppsspråk, da det har stor påvirkning på pasientene. I kommunikasjonsprosessen bør sykepleieren alltid være oppmerksom på pasientens kroppsholdning og ansiktsuttrykk. Ved å ta hensyn til både verbal og non verbal kommunikasjon, kan sykepleieren lettere komme pasienten i møte på en god og meningsfull måte, og gjennom det hjelpe han med å opprettholde håpet og unngå håpløshet. Dette kan gjøres ved å være tilstede både fysisk og psykisk samtidig som man er tilgjengelig og er villig til å lytte når pasienten snakker om sin angst og frykt (Travelbee, 2010). Da den mannlige pasienten, ofte ikke er så flink til å snakke om følelsene sine, vil det være viktig å være ekstra observant på hans nonverbale kroppsspråk, og prøve å legge merke til om han gir noen åpninger for at han er klar til å snakke. Som en av informantene sa i intervjuet: Menn tar ikke initiativ på samme måte som kvinner, men de stikker en føler ut hvis man kan si det sånn. Og hvis jeg griper den så har vi dialogen, men hvis jeg ikke griper den og ikke forstår hva det er de rekker ut etter, så tror jeg den faller helt til jorden. Så prøver de ikke mer, og de sier ikke høyt at jeg har behov for hjelp. Det er ofte underdekket av humor for eksempel eller ping pong snakk. Så kan man høre nedenunder at det faktisk er behov for at det er bruk for at vi tar det her på et annet plan, og da skal man som sykepleier gripe underveis( ) Dette er viktig å være klar over når det kommer til de mannlige pasientene. Selv om du ønsker å være der for dem, kan det være vanskelig å oppfatte at de har behov for hjelp hvis man ikke vet hvilke tegn man skal se etter. Sykepleierne på både medisinsk og kirurgisk avdeling ga uttrykk for at humor er et redskap menn ofte bruker når de snakker om temaer de synes er vanskelige. Å hjelpe den mannlige pasienten med å bevare håp i et sykdomsforløp som er så uforutsigbart som et kreftforløp er, kan være vanskelig, men det er en viktig sykepleieoppgave (Travelbee, 2010). Hvordan man gjør det vil være individuelt fra pasient til pasient, derfor er det viktig å skape en relasjon, så man får et innblikk i hva akkurat deres behov er, der de er. Side 22 av 46

Sykepleiernes barrierer I dette avsnittet vil vi komme inn på sykepleierens barrierer når det handler om å snakke med de mannlige kreftpasienter. Vi vil gjennom dette komme dypere inn på sykepleie perspektivet. Patricia Benner bruker begrepet knowhow som er viten om hvordan. Hun refererer til Kuhn og Polanyi som mener at det å vite at og å vite hvordan er to forskjellige former for viten (Benner 1995). Denne kliniske kunnskapen utvikler seg over tid. Ekspertsykepleieren oppfatter situasjonen som en helhet og bruker konkrete erfaringer og paradigmer til å komme raskere frem til problemets kjerne uten å sløse tid eller å vurdere irrelevante muligheter. Da sykepleierne vi intervjuet har henholdsvis 8 og 10 års erfaring på den avdelingen de var på, kan man se på de som ekspertsykepleiere. Den ene informanten sa i intervjuet: Jeg passet en mann som var på lik alder med min mann, og han hadde barn. Han spurte meg om han kunne dø, og da sa jeg at, ja det kan du, du kan dø av behandlingen og du kan dø av sykdommen. Han ville ikke selv si det til sine barn, så vi gjorde det sammen. Man er nødt til å ta den snakken, men det er mange som ikke ønsker å være budbringer. Og det krever mot å gjøre det. Det kan være vanskelig å gå inn i en eksistensiell samtale med en pasient, hvis han har et lignende forløp som en i egen familie eller en selv. Som ekspertsykepleier er en likevel bedre rustet til å gå inn i en slik samtale, enn om en er nyutdannet sykepleier. En har mer erfaring, og har mest sannsynlig stått i lignende situasjoner før. Selv om en har erfaring med disse samtalene, betyr det ikke at det ikke kan være utfordrende. Derfor er det viktig å ha noen redskaper en kan bruke når en skal ha samtale med en pasient som berører en sterkt fordi en har mye tilfelles. Som sykepleier skal man vise empati overfor pasienten, med andre ord en evne til å sette seg inn i og forstå et annet individs situasjon og ståsted. Evnen til empati kan utvikles ved å arbeide bevisst med å tolke signaler og å forstå pasienten bedre. Det kan være lettere å være empatisk dersom sykepleieren har samme erfaringsbakgrunn som pasienten. En ny sykepleier vil derfor ikke ha nok erfaring til å forstå å tolke pasientene riktig, og vil derfor kunne ha større vanskeligheter med å være empatisk overfor alle pasienter (Travelbee, 2010). Når situasjonen kommer for tett på en selv kan det imidlertid føre til at sykepleieren går over på å vise sympati. Sympati er et steg videre fra empati. Sympati er ekte bekymring for andres lidelse, noe som gjør at det kan være vanskelig for sykepleieren å opprettholde en profesjonell distanse til pasienten samtidig som man er sympatisk (Ibid.). Side 23 av 46