Styresak Går til: Styremedlemmer Føretak: Helse Vest RHF Dato: 14.11.2013 Sakhandsamar: Saka gjeld: Hilde Rudlang Endring og utvikling innanfor habiliterings- og rehabiliteringsområdet Arkivsak 2013/39 Styresak 136/13 B Styremøte 04.12. 2013 Forslag til vedtak Styret tar saka til orientering og ber om at administrasjonen legg prinsippa og tiltaka i denne saka til grunn for vidare utvikling innanfor habiliterings- og rehabiliteringsområdet i Helse Vest.
Oppsummering Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet er eit komplekst felt i endring og utvikling, både fagleg og organisatorisk, der samhandlingsreforma også legg føringar for utviklinga av feltet. Ansvaret er delt mellom kommunane og spesialisthelsetenesta. Hovudtyngda av habilitering og rehabilitering skal skje i kommunane. Spesialisthelsetenesta skal bidra med spesialisert kompetanse, råd og rettleiing i tillegg til spesialiserte rehabiliteringstenester i eigen regi. Det er ikkje definert eit klart skilje mellom kommunane og spesialisthelsetenesta. Dei lovfesta samarbeidsavtalene legg rammer for samarbeid om endringar i ansvars- og oppgåvedelinga. Eit systematisk samarbeid mellom tenesteytarar på ulike nivå og pasienten er avgjerande for å nå dei måla pasienten har for meistring, deltaking og livskvalitet. Målet er å oppnå koordinerte og samanhengande tenester for pasientane. Ein skal unngå nedbygging i spesialisthelsetenesta før kommunane har kapasitet og kompetanse til å ta eit større ansvar. Helse Vest har ein lågare rehabiliteringsaktivitet enn resten landet. Dette gjeld i særleg grad bruken av private rehabiliteringsinstitusjonar, men også når vi ser på samla rehabiliteringsaktivitet. Ifølgje behovsnøklane som er berekna innanfor somatikk i samband med inntektsfordelingsmodellen, har Helse Vest eit behov som ligg 6,6 prosent under gjennomsnittet for landet, og behovet i Helse Stavangerområdet ligg 9,5 prosent under snittet i regionen. Dette heng først og fremst saman med at det er ei yngre og friskare befolkning i Helse Vest, og særleg i Helse Stavanger-området. Helse Vest og alle helseføretaka i regionen, med unntak av Helse Bergen, har eit rehabiliteringsforbruk som ligg godt under berekna behov, basert på behovsnøklane. Helse Vest ligg 25,9 prosent under landsnittet for rehabiliteringsaktivitet. Innanfor regionen er det store ulikheter i rehabiliteringsaktiviteten. Ser vi på bruken av private rehabiliteringsinstitusjonar kjem Helse Stavanger lågast ut, mens Helse Førde ligg lågast på samla rehabiliteringsaktivitet, dvs. rehabilitering både i sjukehus og i private institusjonar samla. Helse Førde ligg samtidig høgast i regionen på berekna behov. Det er knytt utsikkerheit til tala. Variasjonane mellom regionane og helseføretaka kan skuldast ulik registreringspraksis, ulik organisering av tenestene og reelle forskjellar i tilbodet til befolkninga. Ein har heller ikkje eksakt kunnskap om kva som er det rette nivået på rehabiliteringstenester til befolkninga, men avstanden mellom rehabiliteringsaktiviteten i Helse Vest og landet er sannsynlegvis for stor. I tillegg er det venta befolkningsvekst med auke i talet på eldre og vekst i talet med kroniske sjukdommar og rehabiliteringsbehov. Rehabiliteringsfeltet i Helse Vest bør derfor truleg styrkast dei kommande åra. Det blir foreslått følgjande tiltak for å vidareutvikle habiliterings- og rehabiliteringsfeltet i Helse Vest dei kommande åra: 1. Revidere den regionale planen for habilitering og rehabilitering, medrekna å vurdere kapasiteten i habiliterings- og rehabiliteringstenestene i helseføretaka. Det skal vere eit særleg fokus på å knytte tenestene saman på tvers av forvaltningsnivåa og institusjonsgrensene, og korleis Helse Vest og helseføretaka kan understøtte oppbygginga av tenestene i kommunane. 2. Vidare satsing på Regionalt kompetansesenter for habilitering og rehabilitering, inkludert vurderingseininga 3. Styrke barnehabiliteringstenestene i helseføretaka 4. Spesialisere tilbodet i private rehabiliteringsinstitusjonar 5. Utjamne forskjellane i geografisk tilgjenge Fakta Habilitering og rehabilitering blir definert som «tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet» (jf. forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator, 3). 2
Habilitering og rehabilitering har som mål å hjelpe pasienten i eigen innsats, med fokus på dei moglegheitene pasienten har til tross for funksjonsnedsettinga si. Funksjonsnedsettinga kan vere medfødt eller tidleg erverva (habilitering), eller komen som følgje av sjukdom eller skade (rehabilitering). Helse Vest varetar sørge for-ansvaret innanfor habilitering og rehabilitering gjennom tenester i helseføretaka, private sjukehus og i private rehabiliteringsinstitusjonar som Helse Vest har avtale med. Sjukehusa har rehabiliteringstenester i spesialiserte rehabiliteringsavdelingar og i ordinære avdelingar. Rehabiliteringstilbodet blir gitt som døgntilbod, dagtilbod, poliklinikk, ambulante tenester og som lærings- og meistringstilbod. Lærings- og meistringtenestene blir ikkje omtalt vidare i denne saka. Helseføretaka gir eit habiliteringstilbod der tenestene i hovudsak er polikliniske og ambulante. Helse Vest har avtale med fem private rehabiliteringsinstitusjonar om spesialiserte rehabiliteringstenester. Tenestene blir gitt i form av dagtilbod og døgntilbod. I tillegg er det rehabiliteringstilbod innanfor ordninga «raskare tilbake» både i sjukehusa og i dei private rehabiliteringsinstitusjonane. Rehabiliteringstilbod i private institusjonar som andre regionale helseføretak har avtale med, blir nytta dersom det ikkje er eit relevant rehabiliteringstilbod i eigen region, eller dersom det er for lang ventetid. Utgangspunktet for utviklinga av habiliterings- og rehabiliteringsfeltet i Helse Vest er den regionale planen som styret i Helse Vest vedtok i desember 2006 (sak 124/06). Planen var grunnlag for ei langsiktig satsing på feltet, med følgjande strategiske satsingsområde: Samhandling og etablering av samhandlingsarenaer Fagutvikling og forsking Utvikling av samanhengande tiltakskjeder for pasienten / gode pasientforløp Vidareutvikling av livsløpsperspektivet i tenestene Auka fokus på læring og meistring Vidare arbeid for å integrere dei private rehabiliteringsinstitusjonane i spesialisthelsetenesta Som eit ledd i satsinga på feltet blei det i 2007 etablert eit regionalt kompetansesenter for habilitering og rehabilitering (jf. styresakene 124/06 og 27/07). Senteret har følgjande oppgåver: Forsking og fagutvikling Nettverksbygging Undervisning Funksjon som regional koordinerande eining Funksjon som regional vurderingseining for rehabilitering (oppgåva kom til i 2010, jf. styresak 108/09). Vurderingseininga sikrar at tilvisingar til rehabilitering i private rehabiliteringsinstitusjonar frå fastlegar og avtalespesialistar, blir vurdert i tråd med prioriteringsforskrifta. Vurderingseininga skal i tillegg bidra til betre samordning og oversikt over tenestene. I perioden etter at den regionale planen blei vedtatt og fram til 2011 var det ei eiga satsing på rehabiliteringsfeltet i Helse Vest, og feltet blei styrka med til saman nær 100 mill. kr i perioden. Midlane har vore nytta til å styrke habiliterings- og rehabiliteringstilboda i helseføretaka, og det er brukt ressursar på å auke både omfanget av og kvaliteten på tenestene som blir kjøpt frå private rehabiliteringsinstitusjonar (jf. styresakene 46/08, 125/08 og 108/09). Kommentarar 1 Habiliterings- og rehabiliteringsområdet i endring Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet er eit komplekst felt i endring og utvikling, både fagleg og organisatorisk. Sidan den regionale planen blei vedtatt i 2006 har det kome ei lang rekkje nasjonale førande dokument med innverknad for feltet, mellom anna: Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering (2008-2011) Rettleiar for habiliteringstenesta for vaksne i spesialisthelsetenesta (IS-1739 Helsedirektoratet 2009) 3
Handlingsplan for habilitering av barn og unge (IS-1692 Helsedirektoratet 2009) St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen Meld. St. 16 (2010 2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011 2015) Ny helse- og omsorgstenestelov Ny folkehelselov Ny forskrift om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator Behandling og rehabilitering ved hjerneslag (Nasjonale faglige retningslinjer IS 1688 Helsedirektoratet 2010) Prioriteringsrettleiarar for habilitering av barn og unge og av vaksne (IS-1820 og IS 1821 Helsedirektoratet 2010) Riksrevisjonens undersøkelse om rehabilitering i helsetjenesten (dokument 3:11 (2011-2012)) Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet (rapport IS-1947 Helsedirektoratet 2012) Meld. St. 34 (2012 2013) Folkehelsemeldingen Meld. St. 29 (2012 2013) Morgendagens omsorg Nedanfor blir det trekt opp nokre hovudlinjer i utviklinga og føringane for habiliterings- og rehabiliteringsfeltet basert på desse dokumenta. I tillegg er det sett på føringar i statsbudsjettet for 2014 (Prop. 1 S (2013 2014)) og politisk plattform for regjeringa frå Høgre og Framskrittspartiet. 2 Utviklingstrekk og overordna føringar 2.1 Endring i behov og fagleg utvikling Det er venta ein auke i folketalet i Helse Vest på 24 prosent fram til 2030 og ei kraftig auke i talet på eldre. Veksten er størst i den sørlegaste delen av regionen, der også talet på eldre vil auke mest. Eldre menneske har oftare behov for rehabilitering etter akutt sjukdom, og på grunn av aukande levealder har pasientar med kroniske sjukdomar blitt den største pasientgruppa i helsetenesta. Den auka førekomsten av langvarige sjukdommar og kroniske sjukdommar heng også saman med at stadig betre behandlingsmetodar bidrar til at fleire av dei som blir fødde med misdanningar og funksjonshemmingar lever opp, og at fleire både vaksne og barn overlever akutt og alvorleg skade og sjukdom. Mange med nedsett funksjonsevne har no tilnærma same forventa levealder som resten av befolkninga. Desse utviklingstrekka peiker i retning av eit større behov for habiliterings- og rehabiliteringstenester framover. På den andre sida fører utviklinga av meir skånsame operasjonsmetodar og nye og betre legemiddel, til eit mindre rehabiliteringsbehov. Dette gjeld til dømes etter ortopediske operasjonar og for pasientar med revmatiske sjukdommar. Dei seinare åra har det vore ei fagleg utvikling i rehabiliteringsfeltet som peiker i retning av meir vekt på tidleg intervensjon av rehabiliteringstiltak etter akutte hendingar, tett integrert i akuttbehandlinga i sjukehusa. Det er til dømes godt dokumentert at dette reduserer dødelegheit og sjukelegheit for pasientar med hjerneslag. Også for eldre menneske med fleire sjukdommar og kronisk funksjonssvikt som får akutte indremedisinske sjukdommar eller brotskadar, er det vist at rehabilitering integrert i akuttbehandlinga har stor betydning. Dette understrekar behovet for å arbeide med heilskaplege pasientforløp i spesialisthelsetenesta som inkluderer rehabilitering. 2.2 Endringar i ansvars- og oppgåvedelinga mellom nivåa på rehabiliteringsområdet Forskrift om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator legg ansvaret for habiliterings- og rehabiliteringstenestene på både kommunane og spesialisthelsetenesta, men den definerer ikkje eit skarpt skilje mellom forvaltningsnivåa. Samhandlingsreforma og Nasjonal helse- og omsorgsplan legg til grunn at pasientane skal få helsetilbod så nær heimen som mogleg, og at pasienten kan bu heime så lenge som mogleg. Eit grunnleggjande prinsipp er derfor at hovudtyngda av habilitering og rehabilitering skal skje i heimkommunen til 4
pasienten. Spesialisthelsetenesta skal bidra med spesialisert kompetanse, råd og rettleiing i tillegg til spesialiserte rehabiliteringstenester i eigen regi. Det skal leggast auka vekt på habilitering og rehabilitering, og auken skal først og fremst skje i kommunane. Ved oppbygging av lokalmedisinske senter i kommunane og ved interkommunalt samarbeid, kan kommunane bli i stand til å ta eit større ansvar for habilitering og rehabilitering. Ansvaret til kommunane er tydeleggjort i den nye kommunale helse- og omsorgstenestelova, og samhandlingsreforma gir insentiv til kommunane for å styrke tilbodet sitt. Dei lovfesta samarbeidsavtalene mellom helseføretak og kommunar gir ei ramme for samarbeidet om overføring av aktivitetar og oppbygging av tenestetilbodet i kommunane. Fram til kommunane har kapasitet og kompetanse til å ta eit større ansvar for habilitering og rehabilitering, er det eit klart politisk signal at ein skal unngå nedbygging av rehabilitering i spesialisthelsetenesta. Helsedirektoratet har, på oppdrag frå Helse- og omsorgsdepartementet, gitt ei tilråding om ansvars- og oppgåvefordeling mellom kommunane og spesialisthelsetenesta på rehabiliteringsområdet i lys av samhandlingsreforma (IS-1947 i 2012). I oppdragsdokumentet til Helse Vest RHF for 2013 går det fram at denne tilrådinga skal ligge til grunn for det vidare arbeidet på rehabiliteringsfeltet. IS 1947 har utarbeidd følgjande fordelingsmodell til hjelp i ansvars- og oppgåvedelinga: Avklaringar med utgangspunkt i modellen må gjerast i gjensidig dialog mellom partane, anten på system- eller individnivå. Fordelingsmodellen vil i dei fleste tilfella gi eitt av to svar: Rehabilitering og oppfølging av pasienten (eller pasientgruppa) bør skje i kommune og spesialisthelsetenesta i fellesskap, eller berre i kommunen. Modellen inneber at rehabiliteringstenester som dei regionale helseføretaka kjøper frå dei private rehabiliteringsinstitusjonane, skal vere så spesialiserte, komplekse og intensive at det ikkje er hensiktsmessig å gi tilbodet i kommunane. Prop. 1 S (2013 2014) føreset at både kommunane og dei regionale helseføretaka kan kjøpe tenester frå private rehabiliteringsinstitusjonar. 2.3 Auka vekt på samhandling Habiliterings- og rehabiliteringsarbeidet har som mål å hjelpe pasienten i eigen innsats, med fokus på dei moglegheitene pasienten har til tross for funksjonsnedsettinga si. Eit systematisk samarbeid mellom tenesteytarar på ulike nivå og pasienten er avgjerande for å nå dei måla pasienten har for meistring, deltaking og livskvalitet. Både spesialisthelsetenesta, kommunane og NAV vil vere viktige aktørar for å oppnå gode resultat i rehabiliteringa. I tillegg til helsetilbod kan det til dømes vere behov for tilrettelegging i skulen eller av bustaden, vaksenopplæring eller tilpassing av arbeidsforholda. Tenestene må ha eit livsløpsperspektiv for dei som treng rehabilitering i kortare og lengre periodar gjennom heile livet. For å skape samanhengande tenester for pasientane må alle aktørane samarbeide og koordinere tilboda sine. Samarbeidsavtalene mellom helseføretak og kommunar er eit viktig verktøy for samarbeid om utviklingsoppgåver og gjensidig kunnskapsoverføring og informasjonsutveksling mellom 5
forvaltningsnivåa. Den nasjonale rettleiaren for avtaleinngåing skal bidra til einsarta praksis og understøtte bruken av avtaler i samarbeidet om lokal utvikling av helse- og omsorgstenestene. Avtalene omhandlar samarbeid om ei rekke oppgåver, bl.a. om retningslinjer for innlegging og utskriving, habilitering, rehabilitering og lærings- og meistringstilbod. Nye forskriftskrav knytt til individuell plan, koordinator/kontaktperson og koordinerande einingar skal bidra til samordning av tenestene og er verktøy som skal nyttast både i kommunane og spesialisthelsetenesta. Pasientar med behov for langvarige og koordinerte tenester har rett til å få utarbeidd individuell plan. Uavhengig av om pasienten ønsker individuell plan, skal pasientar med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tenester få tilbod om koordinator/ kontaktperson (gjeld både i kommunen og/eller i spesialisthelsetenesta). Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av kvar enkelt pasient og samordning av tenestetilbodet. Helsedirektoratet skal utarbeide rettleiar knytt til forskrifta, og denne er planlagt ferdigstilt i 2014. For å bidra til at kommunane kan gi gode og heilskaplege tenester innanfor habiliterings- og rehabiliteringsfeltet må spesialisthelsetenesta følgje opp rettleiaransvaret overfor kommunane. Spesialisthelsetenestelova slår fast at tilsette i spesialisthelsetenesta skal gi råd, rettleiing og opplysningar som er nødvendige for at den kommunale helse- og omsorgstenesta skal kunne løyse oppgåvene sine. Dei skal også bidra til kunnskaps- og kompetanseutveksling med kommunar og andre samarbeidspartnarar. Spesialisthelsetenesta må følgje opp dette i tråd med rundskriv I-3/2013 «Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten». 2.4 Nye grep i 2014 For å bidra til den vidare utviklinga på rehabiliteringsfeltet blir det i Prop. 1 S (2013 2014) lagt opp til å etablere eit rehabiliteringsforum med KS, dei regionale helseføretaka, rehabiliteringsinstitusjonane og brukarorganisasjonane for drøftingar av vidareutvikling på feltet. Det skal også etablerast eit fagnettverk for rehabilitering med basis i fagmiljøa som m.a. vil få ein rådgivande funksjon overfor Helsedirektoratet. Det er sett i gang eit arbeid for å utgreie ei utviding av fritt sjukehusval til å omfatte dei private rehabiliteringsinstitusjonane. Helsedirektoratet har fått i oppdrag frå Helse- og omsorgsdepartementet å sjå på organisatoriske, juridiske og økonomiske konsekvensar av ei slik utviding. Dei regionale helseføretaka bidrar i arbeidet. Det er vidare klare politiske signal frå den nye regjeringa at habiliterings- og rehabiliteringstilbodet skal styrkast, at det skal etablerast ein opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet og at ein skal hindre nedbygging av rehabilitering i spesialisthelsetenesta før tilsvarande kompetanse er bygd opp i kommunane. 3 Status i Helse Vest 3.1 Rehabiliteringsaktivitet i Helse Vest Aktiviteten innanfor rehabiliteringsfeltet i Helse Vest blir her skildra basert på data frå Samdata Spesialisthelsetjenesten 2012 (Helsedirektoratet rapport IS-2074), rapport frå Norsk pasientregister med data frå rehabiliteringsinstitusjonane for 2012, og ventelistedata frå Norsk pasientregister. Tala inkluderer ikkje habiliteringsaktiviteten. Samdatarapporten viser pasientraten for rehabilitering i sjukehus, i private rehabiliteringsinstitusjonar og for rehabilitering i spesialisthelsetenesta samla. Pasientraten er talet på pasientar per 1000 innbyggar. Pasientraten blir vist per bustadområde (regionar og helseføretak) og er eit uttrykk for rehabiliteringsaktiviteten eller -forbruket for pasientar busett i dei ulike områda uavhengig av kor rehabiliteringstenesta er motteke. Variasjonane i pasientrate må tolkast med varsemd. Variasjonane kan skuldast ulik registreringspraksis, ulikt behov, ulik organisering av tenestene og reelle forskjellar i tilbodet til befolkninga. Tala for rehabilitering i sjukehus kan vere særleg usikre på grunn av ulik registeringspraksis. I tillegg er det utfordrande å dokumentere rehabilitering som er integrert i behandlinga som ein del av ordinære pasientforløp, og denne aktiviteten er truleg underrapportert. 6
Eksakt kunnskap om kva som er det «rette nivået» for dei ulike rehabiliteringstenestene til befolkninga er ikkje tilgjengeleg, men vi gjer i det følgjande bruk av behovsnøkkel/behovsindeks som er utvikla i samband med inntektsfordelingsmodellen nasjonalt 1 og regionalt. Behovsnøklane seier noko om relativt behov for somatiske spesialisthelsetenester i dei ulike føretaka. Det er tatt omsyn til mellom anna forskjellar i alder og helsetilstand. Vi føreset at behovsnøkkelen er gyldig også på rehabiliteringsområdet. Rehabilitering i spesialisthelsetenesta Ifølgje Samdata for 2012 hadde befolkninga i Helse Vest ein lågare registrert rehabiliteringsaktivitet enn dei andre regionane. I 2012 var det i Helse Vest 8,6 rehabiliteringspasientar i sjukehus eller private rehabiliteringsinstitusjonar per 1000 innbyggar (pasientrate), mens det for landet var 11,6. Pasientraten gjekk noko ned i alle regionane i perioden 2010-2012. Helse Vest hadde ein nedgang frå 9,4 i 2010 til 8,6 i 2012. På landsbasis var nedgangen frå 12,5 til 11,6. Innanfor Helse Vest-regionen er det til dels store variasjonar mellom helseføretaka i pasientraten for det samla rehabiliteringstilbodet. Lågast ligg Helse Førde-området med 6,9 rehabiliteringspasientar per 1000 innbyggar, mens Helse Bergen-området ligg høgast på 10,4. I Helse Stavanger-området og Helse Fonnaområdet er raten høvesvis 7,7 og 7,2. Tabell 1: Tal rehabiliteringspasientar per 1000 innbyggar, Samdata 2012 Bustadområde Pasientrate 2012, samla rehabiliteringstilbod Behovsrater (frå nasjonal og regional inntektsmodell) Forbruk i prosent av forbruk i landet Helse Sør-Øst 11,8 100,6 101,7 Helse Vest 8,6 93,4 74,1 100,0 Helse Midt-Norge 13,9 101,8 119,8 Helse Nord 13,1 107,6 112,9 Totalt 11,6 100,0 100,0 Helse Stavanger 7,7 90,5 66,4 89,5 Helse Fonna 7,2 104,3 62,1 83,7 Helse Bergen 10,4 103,4 89,7 120,9 Helse Førde 6,9 110,1 59,5 80,2 Forbruk i prosent av forbruk i regionen Behovsnøklane som er berekna i inntektsfordelingsmodellen nasjonalt viser at Helse Vest ligg 6,6 prosent under gjennomsnittet for landet. Behovsnøklane regionalt viser og at Helse Stavanger sitt behov ligg 9,5 prosent under gjennomsnittet i regionen, mens Helse Førde sitt behov ligg 10 prosent over. Dersom vi koplar dei nasjonale behovsratane opp mot forbruksratane, ser vi at alle føretaka i regionen har eit forbruk som ligg godt under berekna behov. Forbruket i Helse Vest utgjer 74,1 prosent av det nasjonale snittet for rehabiliteringstenester, og ligg dermed 25,9 prosent under landsgjennomsnittet for forbruket innanfor rehabilitering. Regionalt er forskjellen mellom behov og forbruk av samla rehabiliteringstenester størst for Helse Førde sitt opptaksområde. Denne forskjellen kjem av at Helse Førde både har det høgaste berekna behovet og det lågaste forbruket pr. 1000 innbyggar i regionen. 1 NOU 2008: 2 Fordeling av inntekter mellom regionale helseforetak 7
Samanlikninga med det regionale forbruket må tolkast ut frå at nivået i Helse Vest ligg lågt. Dvs. at når Helse Bergen ligg 20,9 prosent over regionssnittet, tilseier dette at rehabiliteringsaktiviteten er høgare enn i resten av regionen, men neppe for høg. Rehabilitering i sjukehus Når det gjeld primær rehabilitering i sjukehus (dvs. opphald med rehabilitering som hovuddiagnose) ligg Helse Vest lågare enn landgjennomsnittet. Lågast innanfor regionen ligg Helse Stavanger, mens Helse Fonna ligg noko over landsgjennomsnittet (tabell 2). Helse Vest ligg over landsgjennomsnittet når det gjeld sekundær døgnrehabilitering i sjukehus. Sekundær rehabilitering er opphald som omfattar akuttbehandling der den akutte sjukdommen (f.eks. hjerneslag eller skade) er hovuddiagnosen, mens rehabilitering er bidiagnose. Helse Stavanger ligg relativt høgt for denne forma for rehabilitering, mens Helse Førde ligg langt lågare enn landssnittet. Det er ei ønska utviklinga at fleire pasientar skal få tidleg rehabilitering etter akutte hendingar, tett integrert i sjukehusbehandlinga. Til dømes er den nasjonale retningslinja for slagbehandling og rehabilitering tydeleg på dette. Eit høgt nivå på sekundær rehabilitering kan ha samanheng med at t.d. slagpasientar får rehabilitering tidleg i forløpet i samband med akuttbehandlinga. Det vil likevel sannsynlegvis vere ein stor del av pasientane som får rehabilitering integrert i ordinære pasientforløp, som ikkje blir registrert som rehabiliteringspasientar. Forholdet mellom primær og sekundær rehabilitering er også påverka av korleis tenestene er organiserte. Er heile behandlings- og rehabiliteringsforløpet lagt til same sjukehus blir rehabiliteringa etter akuttbehandling registrert som sekundærrehabilitering. Er rehabiliteringa lagt til eit anna sjukehus blir det registrert som primærrehabilitering. Innhaldet i tilbodet til pasienten vil likevel vere om lag tilsvarande. Helse Vest er under landsgjennomsnittet for dag- og poliklinisk rehabilitering i sjukehus. Innanfor regionen er nivået særleg lågt for Helse Førde, og også for Helse Fonna. Den faglege utviklinga peiker i retning av meir dagopphald og poliklinisk rehabilitering, og ein kunne derfor ha forventa eit høgare nivå på denne forma for rehabilitering. Tabell 2: Tal pasientar per 1000 innbyggar for rehabilitering i sjukehus, Samdata 2012 Bustadområde Primær døgnrehabilitering Sekundær døgnrehabilitering Dag og poliklinisk rehabilitering Helse Sør-Øst 2,4 1,2 3,7 Helse Vest 1,3 2,1 2,2 Helse Midt-Norge 1,7 2,3 5,6 Helse Nord 1,9 1,9 1,7 Totalt 2,0 1,6 3,4 Helse Stavanger 1,0 2,8 2,7 Helse Fonna 2,2 1,8 1,0 Helse Bergen 1,3 1,9 2,5 Helse Førde 1,3 0,8 0,9 Figur 1 og 2 viser ventetidene for pasientar som har vore til behandling innanfor fagområdet fysikalsk medisin og rehabilitering 2. Ventetidene 2. tertial 2013 ligg om lag på same nivå eller litt under 2 Vi bruker ventetid til start av helsehjelpa for behandla pasientar, som samsvarer med styringsindikatoren frå HOD, og som også er same tal som er nytta i rapporten til Riksrevisjonen om rehabilitering. Ventetidene for ventande pasientar gir eit noko anna bilde. 8
gjennomsnittleg ventetid innanfor somatikk samla, som er 72 dagar både i Helse Vest og landet. Dei siste par åra har ventetidene vore ganske stabile på dette nivået. Figur 1 viser at i helseføretaka i Helse Vest varierte ventetida mellom 62 dagar i Helse Fonna og 88 dagar i Helse Førde. Figur 1: Ventetid for behandla, Fysikalsk medisin og rehabilitering, Helse Vest. NPR Figur 2 viser at Helse Vest samla har litt lengre ventetid til fysikalsk medisin og rehabilitering (69 dagar) enn Helse Sør-Øst (55 dagar) og Helse Midt-Norge (61 dagar). Ein stor del av rehabiliteringa i sjukehusa skjer som ein del av pasientforløpa (sekundær rehabilitering) og vil derfor ikkje inngå i ventelistetala. Figur 2: Ventetid for behandla, Fysikalsk medisin og rehabilitering, landet. NPR Rehabilitering i rehabiliteringsinstitusjonane Når det gjeld rehabilitering i private rehabiliteringsinstitusjonar (tabell 3) ligg Helse Vest langt lågare enn landsgjennomsnittet og lågast av alle regionane. Pasientratane varierer mykje innanfor regionen, og det er særlig Helse Stavanger som ligg svært lågt, lågast av alle helseføretaka i landet. Også Helse Fonna ligg under både regions- og landssnittet. Årsaken til denne ubalansen er dels å finne i ei historisk skeiv fordeling av dei private rehabiliteringsinstitusjonane på landsbasis, og dels i tradisjonar i tilvisingsmønster. Etter at dei regionale 9
helseføretaka overtok ansvaret for institusjonane, har Helse Vest gjennom anskaffingsprosessane søkt å oppnå ei jamnare fordeling av tilboda i regionen. Opprettinga av den regionale vurderingseininga for rehabilitering har også som formål å bidra til ei jamnare fordeling i bruken av rehabiliteringsplassane. Tal for mottatte tilvisingar til vurderingseininga viser den same ujamne fordelinga mellom helseføretaksområda som forbrukstala. Endringar i tilvisingspraksis krev eit langsiktig arbeid. Tabell 3: Tal pasientar per 1000 innbyggarar ved private rehabiliteringsinstitusjonar, Samdata 2012 Bustadområde Pasientrate 2012 Helse Sør-Øst 5,2 Helse Vest 3,6 Helse Midt-Norge 5,1 Helse Nord 8,1 Totalt 5,1 Helse Stavanger 1,6 Helse Fonna 3,1 Helse Bergen 5,3 Helse Førde 4,2 Rehabiliteringsinstitusjonane rapporterer ventetider til NPR, og tala for 2012 går fram av figur 3. Av rehabiliteringsinstitusjonane i Helse Vest er det Hauglandsenteret i Sogn og Fjordane som har lengst ventetid, mens tala viser til dels korte ventetider ved fleire av institusjonane. Ventetidene er påverka mellom anna av at Vurderingseininga gir pasientane tilbod om rehabilitering utanfor regionen dersom ventetida til eit relevant tilbod innanfor regionen blir vurdert som for lang. Dessutan mottar fleire av institusjonane mange pasientar direkte frå sjukehusa og desse skal ikkje ha ventetid. Figur 3: Median ventetid (dagar) i rehabiliteringsinstitusjonar i Helse Vest i 2012 3.2 Bruk av rehabiliteringstilbod utanfor regionen Pasientar busett i Helse Vest får rehabilitering i rehabiliteringsinstitusjonar lokalisert i alle helseregionar. I 2012 var fordelinga av pasientar og tala på opphaldsdøgn slik: Tabell 4: Tal pasientar og tal opphaldsdøgn i rehabiliteringsinstitusjonar, NPR 2012 Region Antall Døgn Helse Sør-Øst 579 11 560 Helse Midt-Norge 28 649 Helse Nord 13 261 Helse Vest 6 326 72 588 Totalt 6 946 85 058 10
I 2012 fekk 85 prosent av pasientane busett i Helse Vest eit tilbod innanfor eigen region. Av dei resterande 15 prosentane fekk dei fleste eit tilbod i ein rehabiliteringsinstitusjon i Helse Sør-Øst. Prosentdelen som får eit tilbod utanfor regionen er redusert dei siste åra. I 2008 var det 27 prosent som reiste til ein rehabiliteringsinstitusjon i ein annan regionen. Denne reduksjonen heng delvis saman med ein auke i kapasiteten i rehabiliteringsinstitusjonar i eigen region, og delvis at Vurderingseininga har vurdert tilvisingane i samsvar med prioriteringsforskrifta og -rettleiarane og tilrådd pasientane eit tilbod i eigen region. Nokre pasientar som tidlegare reiste ut, er vurderte til ikkje å ha eit behov for rehabilitering i spesialisthelsetenesta. 3.3 Samhandlingsstatistikk Helsedirektoratets rapport IS-2040 Samhandlingsstatistikk 2011-12 viser at det har vore ein nedgang i talet på pasientar som mottar rehabilitering i spesialisthelsetenesta dei siste åra, utan at det er mogleg å måle ein auka rehabiliteringsaktivitet i kommunane. Det finst per i dag ikkje tilgjengeleg statistikk for å gi eit fullstendig bilde av all habiliterings- og rehabiliteringsaktivitet i helsetenestene, men rapporten presenterer nokre utvalde område. Kommunane i Helse Vest-området hadde i 2011 langt færre brukarar av rehabiliteringstenester utanfor institusjon enn landssnittet (1,6 mot 5,7 brukarar per 1000 innbyggar). Det var også kommunane i Vest som hadde lågast del av brukarar/pasientar med individuell plan. Kommunane i Helse Vest låg litt over resten av landet når det gjeld kommunal institusjonsrehabilitering (2,7 mot 2,4 brukarar per 1000 innbyggar). Etter å ha sett på rehabiliteringsaktivitet både i spesialist- og kommunehelsetenesta konkluderer rapporten med at innbyggarane i Helse Vest-regionen får minst rehabilitering. 3.4 Habilitering og rehabilitering i helseføretaka I 2009 og 2010 blei det sett av til saman 48 mill. kr for å styrke habiliterings- og rehabiliteringstenestene i helseføretaka (jf. styresaker 125/08 og 108/09). Dei siste åra er det ikkje sett av eigne midlar, men i oppdragsdokumentet for 2012 var det eit mål å sikre tilstrekkeleg kapasitet innanfor spesialiserte habiliterings- og rehabiliteringstenester til ulike grupper. Her ser vi kort på situasjonen i helseføretaka basert på rapportering og statistikk for 2012. Helse Stavanger Helse Stavanger meldte i årleg melding for 2012 at det er eit press på kapasiteten både når det gjeld spesialisert habilitering og når det gjeld rehabiliteringstenester for vaksne, jf. rapport frå Riksrevisjonen i 2011. Det blir arbeidd med planar om å opprette dagpost / ambulant verksemd og det er oppretta ei ny LIS-stilling som vil auke kapasiteten og kompetansen innan spesialisert rehabilitering. Innanfor spesialiserte barnehabiliteringstenester er det behov for å auke kapasiteten i tida framover. Gjennomgangen av tal for rehabiliteringsaktivitet viser at befolkninga i Helse Stavanger ligg svært lågt når det gjeld bruk av rehabiliteringsinstitusjonar. Ser vi på sjukehusrehabilitering og rehabilitering i private institusjonar samla, blir bildet noko betre. Dette kan forklarast med at Helse Stavanger har relativ høg pasientrate for sekundær rehabilitering i sjukehus og til dels også for dag og poliklinisk rehabilitering i sjukehus. Primærrehabilitering i sjukehus ligg likevel lågt. Helse Stavanger har eit lågare berekna behov enn dei andre helseføretaka i regionen. Helse Fonna Helse Fonna melder at kapasiteten i spesialisert habilitering ligg stabilt på eit minimumsnivå. I tillegg til at ein følgjer med på situasjonen internt i helseføretaket, vil styrking av tilbodet i kommunane, og rettleiing til kommunane gjennom bruk av teknologiske løysingar, vere viktige tiltak i tida framover. Helse Fonna har utvida det spesialiserte rehabiliteringstilbodet dei siste åra og har vidareutvikla det polikliniske tilbodet til pasientar med rygg- og skulderproblem. Samdatatala i punkt 3.1 viser at Helse Fonna ligg over landssnittet i både primær- og sekundærrehabilitering i sjukehus, men langt lågare på dag- og poliklinisk rehabilitering. Når det gjeld bruken av private rehabiliteringsinstitusjonar ligg Helse Fonna omtrent på regionssnittet, men lågt i 11
forhold til landssnittet. Pasientraten for samla rehabiliteringsaktivitet blir dermed låg for Helse Fonna både i forhold til lands- og regionsnitt og den estimerte behovsraten. Helse Bergen Helse Bergen melder at det er for liten kapasitet innanfor habiliteringstenesta, spesielt i samband med diagnostisering, både når det gjeld utviklingshemming og når det gjeld autisme / Aspergers syndrom. Ut frå samdatatal kan det sjå ut som Helse Bergen har ein rehabiliteringsaktivitet både når det gjeld bruk av private og samla, som ligg høgare enn resten av regionen. Samanlikna med regionsnittet og behovsraten ligg tala for Helse Bergen høgt, men gitt at regionssnittet er lågt, kan ein anta at pasientraten for Helse Bergen er på eit tilnærma forventa nivå. Helse Førde Helse Førde melder i årleg melding for 2012 at det er tilstrekkeleg kapasitet til å gi rehabilitering til personar som treng det etter akutt skade og sjukdom, og at det også er tilstrekkeleg kapasitet ved habiliteringseininga for barn. Ut frå gjennomgangen av samdatatala går det fram at Helse Førde ligg relativt greitt i forbruk av rehabilitering i private rehabiliteringsinstitusjonar sett i forhold til lands- og regionssnittet. Den samla rehabiliteringsaktiviteten ligg lågt, særleg sett i samanheng med at Helse Førde har eit høgare estimert behov enn dei andre helseføretaka. At Helse Førde har ein låg pasientrate for samla rehabiliteringsaktivitet kan forklarast ut frå låg pasientrate for rehabilitering i sjukehus, spesielt for sekundærrehabilitering og dag- og poliklinisk rehabilitering. Det er knytt usikkerheit til desse tala, og utslaga kan skuldast registreringspraksis. I 2013 har Helse Førde etablert eit dagtilbod innan hjarterehabilitering som kan påverke tala. Helse Førde hadde i 2. tertial 2013 lengst ventetid innanfor fagområdet fysikalsk medisin og rehabilitering, men det er små forskjellar mellom helseføretaka. Vurdering Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet har mangelfullt statistikkgrunnlag. Dette heng i stor grad saman med stor breidde og kompleksitet i tenestene i feltet, og at mange av tenestene er i «vekslingsfeltet» mellom fleire tenesteytarar både innanfor og utanfor spesialisthelsetenesta. Dei tilgjengelege tala inkluderer ikkje habiliteringsaktivitet. Statistikken for rehabiliteringsaktiviteten må tolkast med forsiktighet. Særleg kan tala for rehabilitering i sjukehus vere påverka av ulik registreringspraksis og underrapportering av rehabilitering som inngår i den ordinære behandlinga. Likevel kan tala, tolka i lys av utfyllande informasjon om feltet, gi ein peikepinn på nivået på rehabiliteringsaktiviteten. Helse Vest har ein lågare rehabiliteringsaktivitet enn resten landet. Dette gjeld i særleg grad bruken av private rehabiliteringsinstitusjonar, men også når vi ser på samla rehabiliteringsaktivitet. Avstanden mellom rehabiliteringsaktiviteten i Helse Vest og i resten av landet er etter alt å døme for stor. Det vil gjelde sjølv om ein tar omsyn til at behovsindeksen for Helse Vest er lågare enn for landet, og at gjennomsnittleg forbruk i landet kan ligge litt høgt, og at det ikkje eksisterer eksakt kunnskap om det rette nivået på rehabiliteringstenester. I tillegg er det i Helse Vest venta ein befolkningsvekst med ein stor auke i talet på eldre, særleg sør i regionen. Vidare er talet på pasientar med kroniske sjukdommar og behov for rehabilitering venta å auke. Dette skulle tilseie at rehabiliteringsfeltet i Helse Vest bør styrkast dei kommande åra. Det er store forskjellar i rehabiliteringsaktivitet i regionen. Helse Stavanger kjem særleg dårleg ut i dekninga av rehabiliteringsinstitusjonar. Helse Førde ligg lågast på samla rehabiliteringsaktivitet, der låg registrert sjukehusrehabilitering gir utslag. Helse Fonna ligg også lågt på samla rehabiliteringsaktivitet, mens Helse Bergen ligg på eit høgare og etter alt å døme meir rimelig nivå. 12
Med bakgrunn i denne kunnskapen foreslår vi følgjande tiltak for å understøtte vidare utvikling innanfor habiliterings- og rehabiliteringsfeltet: Revidere den regionale planen for habilitering og rehabilitering Den regionale planen bør oppdaterast med utgangspunkt i utviklingstrekka og overordna føringar for feltet som er gjort greie for i denne saka. Som ein del av planarbeidet bør Samdatatala som er presentert i denne saka analyserast og vurderast nærare med tanke kva dei inneber for utviklinga av rehabiliteringstenestene i regi av helseføretaka. Særleg må situasjonen i Helse Førde belysast. Inkludert i dette arbeidet vil det vere relevant å sjå nærare på registreringspraksis. Eit viktig fokus i planarbeidet vil vere å knytte tenestene saman på tvers av forvaltningsnivåa og institusjonsgrenser. Alle helseføretaka har inngått samarbeidsavtaler med kommunar i sitt område om retningslinjer for habiliterings- og rehabiliteringstenester til pasientar som treng langvarige og koordinerte tenester på tvers av forvaltningsnivåa. Framover vil iverksettinga og oppfølging av samarbeidsavtalene vere vesentleg. Planarbeidet må sjåast i samanheng med dette. I samband med at kommunane skal ta eit større ansvar for habilitering og rehabilitering og bygge opp kapasitet og kompetanse, bør ein i planarbeidet sjå på korleis føretaka i Helse Vest kan bidra for å understøtte kommunane i denne utviklinga. I planarbeidet bør derfor KS og kommunane trekkast inn. Ein kan i denne samanheng også hente erfaringar frå Helse Midt-Noreg og samarbeidsprosjektet mellom kommunane og spesialisthelsetenesta på rehabiliteringsområdet som dei har starta opp (www.helsemidt.no/no/fag/samhandling/samhandlingsprosjekter/rehabilitering-i-midt-norge/124299/) Samarbeidsavtalene mellom kommunane og helseføretaka omhandlar ikkje tilbodet i rehabiliteringsinstitusjonane. Tilbodet i institusjonane skal vere ein del av ei samanhengande teneste, og samarbeidet mellom institusjonane, kommunane og føretaka bør vidareutviklast. For å bidra til å oppnå dette, vil det i samband med oppfølginga av samarbeidsavtalene vere aktuelt å inkludere tilbodet i rehabiliteringsinstitusjonane som ein del av eit samla spesialisthelsetenestetilbod. Rehabiliteringsinstitusjonane bør også delta i arbeidet med å revidere den regionale planen (sjå elles tiltak nedanfor om styrking av tilbodet i institusjonane). Praksis i helseføretaka knytt til rettigheitsvurdering av pasientar tilvist til rehabilitering, bør også vere eit tema i planarbeidet. I ei undersøking om rehabilitering i helsetenesta peiker Riksrevisjonen på at det er store variasjonar i rettigheitstildeling for rehabiliteringspasientar, og at variasjonane sannsynlegvis ikkje åleine kan forklarast ut frå variasjonar i medisinsk skjønn og ulik pasientsamansetting (Riksrevisjonen dokument 3:11, 2011-2012). Ein bør derfor sjå på moglege tiltak for å utjamne forskjellane i prioriteringspraksis. Det blir foreslått å starte opp revideringa av den regionale planen for habilitering og rehabilitering i løpet av 2014. Dei følgjande forslaga til tiltak må sjåast i samanheng med planarbeidet. Vidare satsing på Regionalt kompetansesenter for habilitering og rehabilitering, inkludert vurderingseininga Det regionale kompetansesenteret har vore i drift sidan 2007. Senteret har fem hovudoppgåver: forsking og fagutvikling, nettverksbygging, undervisning, funksjon som regional koordinerande eining, og funksjon som regional vurderingseining (frå 2010). Gjennom nettverksorganisering og drift av regional koordinerande eining (RKE) er det bygd opp kontaktnettverk og møteplasser mellom koordinerande einingar (KE) i sjukehusa og kommunane i helseregionen. Oppgåver for KE er forskriftsfesta, og frå 2012 er overordna ansvar for individuell plan og oppnemning, opplæring og rettleiing av koordinator/kontaktperson lagt til KE. RKE har initiert og 13
bidratt i utarbeidinga av interne retningslinjer og etablert eit dialogforum for desse opplærings- og rettleiingsoppgåvene i helseføretaka. Senteret er i gang med etablering av tverrfaglege nettverk for kompetanseutveksling mellom sjukehus og kommunar. Dette er viktige tiltak for implementering av samhandlingsreforma. Senteret har etablert og driv regionale tverrfaglege nettverk for fagutvikling og kvalitetsforbetring på feltet, og deltek også i fleire nasjonale fag og/eller samarbeidsnettverk på felta. På habiliteringsfeltet har senteret utarbeidd ein regional plan for forsking, etablert regionalt forskingsnettverk, leia nasjonalt forskingsnettverk i 2012 og 2013, og planlagt tilsetting av stipendiat frå 2014. Samtidig vil senteret starte opp forsking i rehabilitering i regionen, det er inngått avtale om rettleiing frå UIB og rekruttering av stipendiat er i gang. Vurderingseininga sikrar at tilvisingar til rehabilitering i private rehabiliteringsinstitusjonar frå fastlegar og avtalespesialistar, blir vurdert i tråd med prioriteringsforskrifta og rettleiarar, og bidrar i tillegg til samordning og oversikt over tenestene i rehabiliteringsinstitusjonane. Helse Vest har hausten 2013 gjennomført ei evaluering av alle dei regionale kompetansesentra. Resultata frå denne vil ligge til grunn for den vidare satsinga på kompetansesenteret. Det vil framover vere behov for senteret som ei drivkraft for å vidareutvikle feltet gjennom samarbeid og nettverksbygging både internt i helseregionen, mot kommunane, nasjonalt og inter-regionalt. I tillegg til den generelle evalueringa av kompetansesenteret, foreslår vi å gjennomføre ei særskilt evaluering av vurderingseininga i samsvar med mandatet for eininga. Evalueringa bør vurdere om tilvisingar frå sjukehusa skal knytast opp mot vurderingseininga. Faren for å skape eit forsinkande ledd må vegast opp mot behovet for å knyte tenestene tettare saman. Vurderingane kan bygge på erfaringar frå Helse Midt-Norge og Helse Nord som nyleg har starta opp vurderingseiningar etter mønster frå Helse Vest, men der også tilvisingar frå sjukehusa blir handterte. Styrke barnehabiliteringstenestene i helseføretaka Det blir foreslått å vurdere styrking av barnehabiliteringstenestene i helseføretaka. I første omgang foreslår ein å starte opp eit regionalt prosjekt i 2014, leia av det regionale kompetansesenteret. Temaet er drøfta i det regionale fagdirektørmøtet hausten 2013. Prosjektet får i mandat å: vurdere kunnskapsgrunnlaget (evidens og effekt) for intensiv tverrfagleg habilitering vurdere og eventuelt foreslå vidareutvikling og forbetringar i arbeidsmetodar i habiliteringstjenestene vurdere behovet for å etablere regionale tenester til pasientgrupper som i dag ikkje blir ivaretatt i tilstrekkelig grad. Dette vil kunne gjelde barn med omfattande problemstillingar og komplekse tilstander, atferdsvanskar, kommunikasjonsvanskar, kognitive utfall knytt til ulike syndrom, spiseproblem e.l. Desse barna kan stå i fare for å falle utanfor etablerte tilbod fordi det ofte ikkje er eit tilpassa tilbod verken i spesialist- eller kommunehelsetenesta. Desse barna har ofte behov for breie, tverrfaglege tilbod som «ser heile» barnet, og per i dag finst ikkje kognitive intensive tilbod. Problemstillingane omfattar ganske få barn, og særleg dei små helseføretaka opplever problem med å dekke tenester til desse pasientgruppene, mellom anna pga. stor spreiing i funksjonsnivå og alder på barna. Spesialisere tilbodet i private rehabiliteringsinstitusjonar og utjamne forskjellane i geografisk tilgjenge Sidan Helse Vest overtok det fulle ansvaret for å inngå avtaler med private rehabiliterings-institusjonar, har Helse Vest auka talet på plassar og etablert tilbod sør i regionen (på Jæren og i Haugesund) for å oppnå ei betre fordeling i regionen. Det er arbeidd med å utvikle tilboda i meir spesialisert retning gjennom å styrke fagkompetansen med betre legedekking, fleire faggrupper og større vekt på intensiv rehabilitering og mindre vekt på enkel opptrening. Tilbodet til pasientane blei differensiert gjennom at det er etablert dagtilbod og eit tilbod innanfor ordninga raskare tilbake i tillegg til døgntilbod. Nokre av institusjonane kan ta imot pasientar med dårlegare funksjonsnivå og dermed med større bistandsbehov enn tidlegare. 14
Samtidig har det vore fokus på tett og tidleg samhandling med heimkommune og med helseføretaka. Tilbodet ved rehabiliteringsinstitusjonane skal vere del av ei samanhengande behandlingskjede. Samarbeidet mellom den regionale vurderingseininga og institusjonane bidrar til at dei i større grad enn tidlegare er integrerte i spesialisthelsetenesta. Gjeldande avtaler mellom Helse Vest og fem institusjonar i regionen går ut ved utgangen av 2014, og det skal vere på plass nye avtaler gjeldande frå 01.01. 2015. Ein ny anskaffing skal derfor gjennomførast i 2014. Hausten 2013 er det gjennomført ei behovsvurdering som tilrår at ein gjennom anskaffinga vidareførar og styrkar arbeidet med å utvikle tilboda i rehabiliteringsinstitusjonane i ein meir spesialisert retning. Endring i målgrupper og utvikling av innhaldet i tenestene i rehabiliteringsinstitusjonane Legge auka vekt på tenester til pasientar med komplekse og samansette problemstillingar og til pasientar med langvarige eller medfødde funksjonsnedsettingar, med særlig fokus på yngre menneske og pasientar med nevrologiske sjukdomar. Desse pasientgruppene vil ha behov for rehabilitering og tilpassa fysisk aktivitet for å oppretthalde eller betre funksjonsnivå, livskvalitet og mestringsevne. Legge større vekt på tilbod til pasientar med bistandsbehov, dvs. behov for assistanse og tilrettelegging i samband med t.d. personlig stell, påkledning, forflytting, måltider, og/eller som følgje av lettare kognitive vanskar. Legge mindre vekt på tenester til pasientar som er ferdigbehandla/ utskrivingsklare frå sjukehus med behov for enklare rehabilitering, utan vesentlege bistandsbehov. Denne pasientgruppa (t.d. ortopediske pasientar med kne/hofteprotesar) bør i hovudsak få dagtilbod eller poliklinisk tilbod i heimkommunen, t.d. ved fysikalske institutt. Dette er i tråd med nasjonale og internasjonale erfaringar og Helsedirektoratets rapport IS-1947. Kommunane har kome ulikt langt i utviklinga av dette tilbodet, slik at rehabiliteringsinstitusjonane fortsatt bør kunne ta imot pasientar i denne gruppa, men i mindre utstrekning enn tidlegere. Sjølv når tilbodet i kommunane er utbygd, reknar ein likevel med at det vil vere nokre pasientar i denne gruppa som har behov for spesialisert og intensiv rehabilitering i form av dag- eller døgnopphald i rehabiliteringsinstitusjon. Oppretthalde nivået på tenester til pasientar som er ferdigbehandla/utskrivingsklare frå sjukehus med behov for spesialisert rehabilitering, og som også har bistandsbehov. Oppretthalde nivået på tenester innanfor ordninga Raskare tilbake, dvs. tenester til personar som er sjukemeldte eller som står i fare for å bli sjukemeldte og som har behov for spesialisert rehabilitering med arbeid som mål. Små endringar i forholdet mellom dag- og døgntilbod Prosentdelen dagopphald kan aukast noko, men fortrinnsvis ved institusjonar med sentral plassering. Frå 2010 har nokre av rehabiliteringsinstitusjonane hatt avtale om å tilby eit dagtilbod i tillegg til døgntilbod. Det er ei ønskt utvikling at meir av rehabiliteringstilbodet skal ytast som dagopphald. Det kan likevel være problematisk med en stor satsing på dette i Helse Vest fordi busettinga i regionen er spreidd. Fleire av rehabiliteringsinstitusjonane som Helse Vest har avtale med i dag ligg eit stykke frå dei store byane/befolkningskonsentrasjonane, og dagtilbod kan føre til mykje reising for pasientane. Større krav til samhandling Legge auka vekt på at dei private rehabiliteringsinstitusjonane inngår i ei samanhengande og koordinert teneste for pasientane. Det vil presiserast at institusjonane må følgje opp nye forskriftskrav knytt til individuell plan og samhandling med koordinerande einingar og koordinatorar/kontaktpersonar i kommunane og i spesialisthelsetenesta Tenestene i rehabiliteringsinstitusjonane må innrettast i samsvar med innhaldet i avtalene mellom kommunar og helseføretak, og samarbeide med helseføretak om rutinar for pasientforløp og om fagutvikling. 15
Styrke fagkompetansen og auke bemanninga i institusjonane Auka krav til spesialisering, kompleksitet og intensitet i rehabiliteringstilbodet gir behov for å auke legedekkinga og ha legekompetanse på spesialistnivå. Legedekninga skal stå i forhold til talet på pasientar og innhald/kompleksitet i tenesta, og skal kunne ivareta pasientar med komorbiditet. I tillegg vil det leggast større vekt på at det er tilgang til relevant legespesialist knytt til tilbodet som skal gis. I tillegg til å stille krav om at alle institusjonane skal ha sjukepleiarar, fysioterapeutar og ergoterapeutar som i dag, vil det leggast større vekt på spesifikk fagkompetanse særleg relevant for det aktuelle tilbodet. Pleieressursane må aukast for å møte bistandsbehov til pasienten (behov for assistanse og tilrettelegging). Auke kapasiteten i regionen med mål om jamnare fordeling innanfor regionen Det er ein låg og ujamn dekningsgrad innanfor rehabilitering i regionen, jf. m.a. punkt 3.1. Når det gjeld bruken av private rehabiliteringsinstitusjonar er det Helse Stavangerområdet som særleg ligg lågt. Det blir derfor foreslått å legge opp anskaffinga slik at kapasiteten i private rehabiliteringsinstitusjonar i regionen kan aukast med inntil 10 prosent. Auken må skje sør i regionen slik at tilgjenge for befolkninga i Helse Stavanger-området blir betra. Elles viser vi til forslaget om å revidere den regionale planen og vurdere situasjonen for rehabiliteringstenestene i regi av helseføretaka i den samanheng. Vidareføre bruken av rehabiliteringstilbod i private institusjonar med avtale med andre regionale helseføretak på om lag same nivå som i dag. Bruken av rehabiliteringstilbod i private institusjonar utanfor regionen gjeld i første rekkje tilbod i institusjonar i Helse Sør-Øst. Dette handlar om tilbod som er så spesialisert og/eller retta inn mot så smale pasientgrupper, at ein ikkje finn det hensiktsmessig å bygge opp tilbodet i eigen region. Til dømes er dette tilbod retta særskilt inn mot barn med funksjonsnedsettingar, tilbod til døve og døvblinde med særskilte behov, og til pasientar med epilepsi. Det vil i tillegg framleis vere eit visst behov for å bruke plassar i andre regionar pga. låg kapasitet i eigen region. Det blir lagt fram ei eiga styresak (Sak 143/13 B) om ny anskaffing av spesialiserte rehabiliteringstenester, der og innretninga på anskaffinga blir gjennomgått. Konklusjon Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet er i endring. Oppbygginga framover skal først og fremst skje i kommunane, men ein må unngå eventuell nedbygging i spesialisthelsetenesta før kapasitet og kompetanse er på plass i kommunane. Det samla forbruket av rehabiliteringstenester ligg lågt i Helse Vest samanlikna med dei andre regionane, og det er også store ulikheiter i dekningsgrad innanfor regionen. Avstanden mellom rehabiliteringsaktiviteten i Helse Vest og i resten av landet er etter alt å døme så stor at det skulle tilseie ei styrking av rehabiliteringsfeltet i Helse Vest dei kommande åra. I samsvar med samhandlingsreforma vil det framover vere viktig med eit tett samarbeid mellom helseføretaka, kommunane og dei private rehabiliteringsinstitusjonane om vidareutvikling av koordinerte tenester. Alle aktørane innanfor rehabiliteringsområdet må bidra til å fylle «vekslingsfeltet» mellom kommune og spesialisthelsetenesta og søke å fange opp og ivareta sårbare pasientgrupper som kan falle mellom stolene. Samtidig skal spesialisthelsetenesta bli ytterlegare spesialisert m.a. gjennom styrking av tilboda som blir kjøp gjennom dei private rehabiliteringsinstitusjonane. 16