2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Omslagsbilde: Norges Hjemmefrontmuseum Layout: akzidenz as ISBN: 978-82-489-1403-7 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Forord D ette er den andre delen av bokverket om krigsforbrytelser utført i Norge av norske statsborgere under andre verdenskrig. Boken har fått navnet Nådeløse nordmenn Hirden 1933 1945. Totalt består denne serien av tre bøker. Den første boken ble gitt ut 22. oktober 2012. Den fikk navnet Nådeløse nordmenn Statspolitiet 1941 1945. Før utgivelsen var det klart at boken ville bli omstridt, og jeg forberedte meg på kraftige reaksjoner og mye oppmerksomhet. I bokserien navngis nordmenn som utførte ugjerningene, eller som på annet vis var involvert. Det har aldri tidligere vært gjort i Norge. Allerede i dagene før boken ble lagt ut for salg, kom de første reaksjonene. Mange var positive og forventningsfulle, andre kritiske og negative. Gjennom høsten og vinteren mottok både forfatteren og Kagge Forlag hundrevis av henvendelser fra personer som hadde reaksjoner, kommentarer eller innspill i forbindelse med det som avdekkes i den første samlede beretningen om Statspolitiet i Norge. Det er fortsatt stor interesse for andre verdenskrig i Norge, og det gis ut en jevn strøm av ulike publikasjoner, bøker og filmer om temaet. Likevel tydet tilbakemeldingene på at det som kom frem i den første delen av Nådeløse nordmenn, var noe nytt. Aldri før hadde
Statspolitiets ugjerninger blitt samlet og lagt frem så detaljert. Omfanget var overraskende. Det faktum at selv det tyske sikkerhetspolitiet reagerte på de norske tjenestemennenes råskap, var sjokkerende. Selv etablerte og erfarne historikere var forundret over mye av det som kom frem. Var norske polititjenestemenn med på å henrette sine egne landsmenn? Var virkelig torturen og mishandlingen så omfattende og systematisk? Blant flere etterkommere fikk boken en positiv mottakelse. Endelig fikk de noen svar. For mange familier har dette vært et tabubelagt tema. Det som en far, mor eller bror gjorde under krigen, hadde de aldri fått vite noe særlig om. Først nå kom sannheten frem. Boken ble også møtt med hard kritikk fra flere hold. Flere historikere gikk offentlig ut og mente boken aldri burde vært utgitt. Særlig reagerte de på at 1800 ofre og gjerningsmenn ble navngitt. De ønsket heller ikke at detaljerte beskrivelser av avhør der det ble tatt i bruk tortur og vold, skulle vært offentliggjort. Rapportene om drapene burde heller ikke vært gjengitt, og det var «forskningsmessig uetisk» at dokumenter unntatt offentligheten var brukt som kildemateriale og innholdet gjengitt uten sensur. Det er ikke slik man skriver historie, mente flere historikere, og forsøkte på ulike måter å fremstå som talspersoner for statspolititjenestemennenes etterkommere. Andre var avventende, men registrerte at i Nådeløse nordmenn var det tatt i bruk en helt ny praksis og lagt til grunn nye avveininger vedrørende offentliggjøring av navn og personlige opplysninger. Enkelte historikere uttrykte at hvis rettsapparatet ikke grep inn og stanset boken, ble grensen for hva som nå kunne offentliggjøres for allmennheten, endret. De ville følge nøye med på hvilke reaksjoner som eventuelt kom fra Riksarkivet og
andre offentlige aktører. En rekke etterkommere og gjenlevende tjenestemenn i Statspolitiet reagerte kraftig på det som kom frem i boken. Særlig var det identifiseringen av samtlige ansatte fra denne politiavdelingen som vekket reaksjoner. Både en tidligere statspolitibetjent og flere etterkommere og pårørende av avdøde tjenestemenn varslet at de ville forsøke å få stanset bokutgivelsen. Det ble også gitt klar beskjed om at opplysningene som kom frem i boken, ville ødelegge menneskeliv og familier. Enkelte gikk langt i å antyde at noen av de gjenlevende tjenestemennene ville avslutte livet på egen hånd fordi deres belastende fortid nå ble kjent for deres familier gjennom boken. Likevel virker det som om konklusjonen til de fleste er at bokserien Nådeløse nordmenn er viktig. Omfanget av norske krigsforbrytelser må bli kjent i sin fulle bredde, selv om det er ubehagelig. Dette er opplysninger vi nordmenn i dag bør være klar over. Slike reaksjoner var det mange av, og det er også hovedårsaken til at jeg har fortsatt med arbeidet og granskingen av denne delen av den norske krigshistorien. Bokserien forteller om krigsforbrytelser og grove overgrep som ble utført her i Norge under andre verdenskrig av norske statsborgere. Mange av menneskene som blir omtalt i disse tre bøkene, og avdelingene de tilhørte, har så langt ikke hatt noen stor plass i norsk krigshistorie. Det er forståelig. Overgrepene de utførte eller medvirket til, var noe av det groveste som ble begått i Norge under okkupasjonen. Det innbefatter tortur, drap og omfattende mishandling. Her i Norge har vi i stor grad valgt å skåne oss selv for denne delen av krigshistorien. Etter krigen fikk de nordmennene som var involvert i overgrepene, sin straff under landssvikoppgjøret og ble deretter sperret inne. Enkelte fikk dødsstraff, mens andre
ble dømt til langvarig psykiatrisk behandling, tvangsarbeid på livstid eller mangeårige fengselsstraffer. Noen få ble henrettet, mens de resterende fikk benådning eller slapp ut av fengslene etter å ha sonet deler av straffen. Deretter ble de glemt. Som det kom frem i den første delen av Nådeløse nordmenn, valgte de fleste av gjerningspersonene å bli i Norge etter endt soning, og vendte etter hvert tilbake til det norske samfunnet. De kom seg ut i arbeidslivet, etablerte familier og fungerte som vanlige norske borgere. Flere av dem lever fortsatt blant oss. Noen har vært åpne om sin fortid og det de var med på, men mange har holdt sine hemmeligheter for seg selv. Opplysningene som kommer frem i bokserien, vil på kort sikt ha en del negative konsekvenser og føre til ubehagelige diskusjoner. Bøkene kan skape sorg, sinne og frustrasjon både i de familier som berøres, og hos andre som vil reagere på at denne informasjonen for første gang sammenfattes og offentliggjøres. En del vil også reagere på at mange av gjerningspersonene og andre involverte for første gang blir navngitt for offentligheten. På lengre sikt håper jeg likevel at disse tre bøkene kan skape noe positivt. De vil, hvis de forstås og tolkes slik jeg har hatt til hensikt, bidra til økt bevissthet og forståelse om andre sider av den norske krigshistorien enn den som virker oppbyggende og gir nasjonal stolthet. Vi trenger å bli minnet på at ondskapen kan være norsk. Også nordmenn kan utføre grusomme handlinger hvis forholdene ligger til rette for det. Kun ved å erkjenne at dette faktisk skjedde i et bredt omfang, i vår egen tid, kan vi unngå at noe lignende skjer igjen. I dag er Norge en nasjon som i stor grad er preget av samhold og tillit. Drap, mishandling, tortur og vold er ikke
tillatt her. Det har ikke alltid vært slik. Nådeløse nordmenn gir innblikk i en tid da maktapparatet var forbrytersk og gjorde noens fedre, sønner, døtre og mødre om til overgripere som påførte andre ufattelige lidelser. Vi nordmenn har lært at dette skjedde, og fortsatt skjer, i andre land. Det må, selv om det er ubehagelig, erkjennes at det også i stor grad har forekommet i Norge. Et betydelig antall nordmenn deltok i større grad enn det allmennheten har vært klar over. I Nådeløse nordmenn er ingenting trukket fra eller omskrevet. Hendelsene som beskrives her, har skjedd i virkeligheten. Bøkene er i tillegg en ubehagelig påminnelse. Den norske krigshistorien handler om mer enn den heltemodige motstandskampen vi har hatt søkelys på, og som gjør oss stolte av å være nordmenn. Det er på tide med full åpenhet om alt som skjedde. Konklusjonen etter å ha gått igjennom titusener av dokumenter er at omfanget av krigsforbrytelser begått av nordmenn på norsk jord under andre verdenskrig, er langt høyere enn det som har vært kjent frem til nå. Det er en etablert oppfatning at det stort sett var tyskere som utførte drap og overgrep mot utenlandske krigsfanger eller torturerte og mishandlet personer fra den norske motstandsbevegelsen. Det er ikke riktig. Det kommer stadig ny informasjon som nyanserer den norske versjonen av krigshistorien. De siste årene har en rekke historikere og journalister utgitt bøker som gir et nytt og nyansert bilde av krigshistorien. Et eksempel som kan nevnes, er Frode Fanebust som i 2010 ga ut boken Krigshistorien oppgjør med mytene. Der legger han frem faktaene som gjør at enkelte krigshistorikeres og skolebøkenes versjon av krigshistorien fremstår nærmest som pinlig historieforvrengning. De fleste av oss var neppe
klar over at Nasjonal Samling hadde langt flere medlemmer enn dem som var tilsluttet den norske motstandsbevegelsen. Heller ikke det faktum at det var flere nordmenn som kjempet i uniform for tyskerne, enn det var nordmenn som kjempet imot dem. Dette er ikke opplysninger vi har ønsket å ta inn over oss. 1 De har ikke passet inn i den versjonen mange har ønsket å skape. Den første av de tre bøkene med tittelen Nådeløse nordmenn ble viet norske tjenestemenn i Statspolitiet. Dette var en helnorsk politiavdeling som skulle nedkjempe motstandsgrupper med alle midler. Dette ble gjort i samarbeid med det tyske sikkerhetspolitiet. Spesielt ble de tyske tjenestemennene i Abteilung IV, bedre kjent som Gestapo, nære kollegaer. Norske tjenestemenn fra det øvrige politiet og representanter fra påtalemyndigheten var også i flere tilfeller delaktig i mishandling, drap og overgrep selv om de ikke tjenestegjorde i Statspolitiet. Disse personene ble også omtalt i dette første bindet. Dette andre bindet i bokserien Nådeløse nordmenn omhandler Hirden og medlemmer innen denne organisasjonen som ble involvert i vold, drap, mishandling, tortur eller væpnede aksjoner rettet mot motstandsbevegelsen her i Norge. Flere ulike avdelinger knyttet til Hirden vil bli omtalt. Gjennom etterkrigstiden har Hirden, som var Nasjonal Samlings kampenhet og paramilitære organisasjon, av mange blitt omtalt som nærmest en ufarlig paradeavdeling med vekt på uniformer, oppmarsjer og seremonier. Kjente motstandsmenn som Max Manus og Gunnar «Kjakan» Sønsteby har beskrevet dem som «redde hirdtullinger». Det er skapt et inntrykk av at Hirden ikke hadde noen militær funksjon eller utgjorde noe trussel mot den norske motstandsvirksomheten. Det later til å være en etablert holdning, også i deler av