Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.

Transkript

1

2

3

4 2012 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim design studio Layout: Dag Brekke akzidenzdtp Omslagsillustrasjon: NTB scanpix ISBN: Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord. Kagge Forlag AS Stortingsg Oslo

5 Forord Nådeløse nordmenn er et bokverk i tre bind. Bøkene forteller om krigsforbrytelser og grove overgrep som ble utført i Norge av norske statsborgere. Mange av menneskene som blir omtalt i disse tre bøkene, og avdelingene de tilhørte, har så langt ikke hatt noen stor plass i norsk krigshistorie. Det er forståelig. Overgrepene de utførte eller medvirket til, var noe av det groveste som ble begått i Norge under andre verdenskrig. Det innbefatter tortur, drap og omfattende mishandling. Her i Norge har vi i stor grad, bevisst eller ubevisst, valgt å skåne oss selv for denne delen av krigshistorien. Det er ukjent for det store flertallet at tyske tjenestemenn i enkelte tilfeller var så rystet over sine norske samarbeidspartneres hensynsløshet at nordmennene måtte fjernes fra sine stillinger. Etter krigen fikk de som var involvert i overgrepene sin straff under landssvikoppgjøret og ble deretter sperret inne. Enkelte fikk dødsstraff. Andre ble dømt til langvarig psykiatrisk behandling, tvangsarbeid på livstid eller mangeårige fengselsstraffer. Noen få ble henrettet, mens de resterende ble benådet eller slapp ut av fengslene etter å ha sonet deler av straffen. Deretter ble de tilsynelatende glemt. De fleste av gjerningspersonene valgte å bli i Norge

6 etter endt soning og vendte tilbake til det norske samfunnet. De kom seg ut i arbeidslivet, etablerte familier og fungerte som vanlige norske borgere. Flere av dem lever fortsatt blant oss. Noen har vært åpne om sin fortid og det de var med på, men mange har holdt sine historier for seg selv. Opplysningene som kommer frem i de tre bøkene vil på kort sikt ha en del negative konsekvenser og føre til ubehagelige diskusjoner. Bøkene kan skape sorg, sinne og frustrasjon, både i de familier som berøres og hos andre som vil reagere på at denne informasjonen for første gang sammenfattes og offentliggjøres. Flere vil også reagere på at mange av gjerningspersonene, og andre involverte, for første gang blir navngitt for offentligheten. På lengre sikt håper jeg likevel at disse tre bøkene kan skape noe positivt. De vil, hvis de forstås og tolkes slik jeg har hatt til hensikt, bidra til økt bevissthet og forståelse om andre sider av den norske krigshistorien enn den som virker oppbyggende og gir nasjonal stolthet. Vi trenger å bli minnet om at ondskapen kan være norsk. Også nordmenn kan utføre grusomme handlinger hvis forholdene ligger til rette for det. Kun ved å erkjenne at dette faktisk skjedde i et bredt omfang, i vår egen tid, kan vi unngå at noe lignende skjer igjen. I dag er Norge en nasjon som i stor grad er preget av samhold og tillit. Drap, mishandling, tortur og vold er ikke tillatt her. Det har ikke alltid vært slik. Nådeløse nordmenn gir innblikk i en tid da selve maktapparatet var overgriper og gjorde noens fedre, sønner, døtre og mødre om til overgripere som påførte andre ufattelige lidelser. Vi nordmenn har lært at dette skjedde, og fortsatt skjer, i andre land. Det må, selv om det er ubehagelig, erkjennes at det også har forekommet i Norge. Et betydelig antall nordmenn deltok i større grad

7 enn det allmennheten har vært klar over. I Nådeløse nordmenn er ingenting trukket fra eller omskrevet. Hendelsene som beskrives her har skjedd i virkeligheten. Den norske krigshistorien handler om mer enn den heltemodige motstandskampen vi har hatt mye fokus på og som gjør oss stolte av å være nordmenn. Det er på tide med full åpenhet om alt som skjedde. Konklusjonen etter å ha gått gjennom titusener av dokumenter er at omfanget av krigsforbrytelser begått av nordmenn på norsk jord under andre verdenskrig er langt høyere enn tidligere antatt. Det er en etablert oppfatning at det stort sett var tyskere som utførte drap og overgrep mot utenlandske krigsfanger og arresterte personer fra den norske motstandsbevegelsen. Virkeligheten var en annen. Denne første av de tre bøkene med tittelen Nådeløse nordmenn er viet norske tjenestemenn i Statspolitiet. Dette var en helnorsk avdeling som skulle nedkjempe motstandsgrupper med alle midler. Dette ble gjort i samarbeid med det tyske sikkerhetspolitiet. Spesielt ble de tyske tjenestemennene i Abteilung IV, bedre kjent som Gestapo, nære kollegaer. Norske tjenestemenn fra det øvrige politiet og representanter fra påtalemyndigheten var også i flere tilfeller delaktig i mishandling, drap og overgrep selv om de ikke tjenestegjorde i Statspolitiet. Disse personene omtales også i dette første bindet. Andre bind av Nådeløse nordmenn tar blant annet for seg en spesiell SS-avdeling ved navn SS-Vaktbataljon Norge. Hundrevis av nordmenn tilknyttet denne avdelingen var vaktsoldater i tyske dødsleire her i Norge. I dette bindet av Nådeløse nordmenn fortelles det også om forbrytelser utført av ulike hirdavdelinger og andre grupperinger tilknyttet Nasjonal Samling. Tredje bind av Nådeløse nordmenn fokuserer på de som

8 gikk i tjeneste for det tyske sikkerhetspolitiet. De fikk jobber som hemmelige agenter, provokatører, angivere eller torturister. En del yngre norske kvinner ble også ansatt i det administrative apparatet som sentralborddamer eller sekretærer. Mange fikk dessuten jobber som menige polititjenestemenn i sikkerhetspolitiet eller gjorde tjeneste som sjåfører. I den siste delen blir det også satt søkelys på de tusener av angivere som mot betaling jobbet for det tyske sikkerhetspolitiet. Naturlig nok vil det komme kraftige og negative reaksjoner etter utgivelsene av Nådeløse nordmenn. Både etterkommere og pårørende, men også historikere og andre forfattere, vil gå ut mot at disse opplysningene nå offentliggjøres. Enkelte vil anklage meg for å påføre familiene lidelse og belastninger de gjerne skulle ha vært foruten. Det er så lenge siden det skjedde, hvorfor skal dette rippes opp i på nytt? Hva er hensikten med å fortelle om handlinger som ble utført for lenge siden, i en tid og under forhold mange av oss har vanskelig for å forstå? I disse bøkene kan det skje at et kjært familiemedlem de har lært å kjenne som et godt menneske blir fremstilt på en måte de ikke kjenner igjen. Denne personen ga dem kjærlighet, trygghet og omsorg. Nå vil de kanskje oppleve at en de er glad i blir beskrevet som en torturist, angiver eller drapsmann overfor offentligheten. Han eller hun var jo ikke sånn. Ikke for dem. De vil helst huske sin mor, far, bror, onkel eller bestefar på en positiv måte. Ikke som det beskrives her. Enda verre vil det være for de etterkommerne som aldri fikk vite noe og først gjennom disse bøkene blir presentert for ubehagelige opplysninger. De negative reaksjonene er forståelige. Alle ville vi ha tenkt de samme tankene. Vi ønsker ikke å bli utfordret på våre følelser for dem vi er glade i. Jeg har selv kjent på

9 slike tanker fordi noen av mine nærmeste har slektskap med personer som er omtalt i Nådeløse nordmenn. Derfor vet jeg at det er ubehagelig. Likevel må en spørre seg om landsforræderi, drap, tortur og mishandling skal være en privatsak. Skal det være slik at man kan kreve hemmelighold om alvorlige forbrytelser fordi det kan være ubehagelig og belastende for enkeltpersoner at forholdet blir kjent for allmennheten? Det er viktig å påpeke at det å skrive bøker som knytter norske statsborgere til svært grove forbrytelser, må være så detaljert som mulig. Det vil, slik jeg ser det, være uansvarlig å komme med påstander om slike hendelser og lovbrudd uten å knytte dem til navngitte personer. Ved å anonymisere vil en belastende mistanke også bli rettet mot alle dem som ikke var involvert. I tillegg vil det være vanskelig for andre å kontrollere opplysningene hvis gjerningsmennene ikke er navngitt. Et omfattende kildemateriale er benyttet under arbeidet m e d Nådeløse nordmenn. Bøkene er først og fremst skrevet på bakgrunn av dokumenter og opplysninger som kom frem under landssvikoppgjøret. Informasjonen er hentet blant annet fra landssvikdommer, Riksadvokatens Meddelelsesblad, Tidsskriftet Lov og Rett, Politimeddelelser, Polititidende, arkivene til Frontkjemperkontoret, avskrift fra politiavhør, opplysninger fra Nasjonal Samlings medlemslister i tillegg til ulike bøker, tidsskrifter og avisartikler som er samlet inn og gjennomgått. Landssvikoppgjøret ble viet stor oppmerksomhet, og avisene skrev fyldige referater fra rettssakene. I mange tilfeller inneholder avisartiklene flere detaljerte opplysninger enn oppsummeringene som ble skrevet av domstolene og lagt i domspapirene. Rettssakene gikk stort sett for åpne dører. Kun i noen

10 særtilfeller ble det gitt referatforbud hvis ofre som var blitt utsatt for seksuelle overgrep av den tiltalte skulle forklare seg. Slike seksualrelaterte hendelser er også omtalt i Nådeløse nordmenn, men ikke så detaljert som mye av den andre mishandlingen. Det virker heller ikke som om seksuelle overgrep var særlig utbredt. Opplysningene er sjekket opp mot hverandre så godt det lar seg gjøre. I noen tilfeller er ulike hendelser og forhold forklart svært forskjellig av de ulike kildene, men som regel er forklaringene og referatene sammenfallende. Det har etter beste evne blitt tatt vurderinger underveis for å komme så nær sannheten som mulig. Enkelte kilder fremstår som mer troverdige enn andre. En del av kildematerialet som er brukt kommer fra private arkiver og er ikke tilgjengelig for allmennheten. Dette er dokumenter fra rettsoppgjøret i etterkrigsårene. Jeg har fått tilgang til disse arkivene uten andre restriksjoner enn at jeg ikke skal oppgi hvem som er i besittelse av dette materialet. Det vil forbli slik. Materialet fra disse arkivene er benyttet både under utarbeidelsen av manuset og i oversiktene over dem som jobbet i avdelingen. Så langt har norske historikere hevdet at om lag 500 nordmenn jobbet i Statspolitiet fra 1941 til Oversiktene som nå legges frem viser at 863 personer var tilknyttet Statspolitiets ulike avdelinger. Det legges også frem en oversikt over 57 personer som på ulikt vis knyttes til tjeneste i Statspolitiet, men hvor dette foreløpig ikke er bekreftet. Til sist er det utarbeidet en oversikt over 37 personer fra påtalemyndigheten som på ulike måter samarbeidet nært med Statspolitiet. Totalt knyttes 957 personer til Statspolitiet i denne boken. De som er havnet på oversiktene i alle de tre bindene av