Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse

Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse En rapport om Selvhjelp for Innvandrere og Flyktinger sin oppfølging av unge som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap, trusler om tvangsekteskap, eller andre alvorlige konflikter med familien. Av Ida Nafstad

2

Takk! Jeg vil først og fremst rette en stor takk til de 19 unge som har deltatt i denne undersøkelsen. De har stilt opp på intervju, delt tiden sin, og delt sine erfaringer, sine kunnskaper, og sine sorger og gleder. De har gjort dette til tross for at det har vært vanskelig ting å snakke om. Disse 19 unge er ikke bare et grunnlag for rapporten, de er i hovedsak hele rapporten. Det er deres deltakelse som er årsaken til at denne rapporten i det hele tatt eksisterer. De har gitt alle som ønsker det en unik mulighet til å se inn i deres liv, og til å se og forsøke å forstå hva det innebærer å bryte med sin egen familie under dramatiske omstendigheter. Jeg vil også gi en takk til de andre som har stilt opp til intervjuer og delt av sine erfaringer, og til de som har organisert kontakten med de unge. Takk til medarbeidere i SEIF. Takk til SEIF sin advokat. Og takk til SEIF sine samarbeidspartnere i kommunene. Jeg vil takke Knut Papendorf som har vært veileder gjennom dette prosjektet. Han har brukt av sin tid, alltid vært tilgjengelig, og har vært til mye hjelp. Takk til Lavleen Kaur som har stor oversikt over, og mye kunnskap om feltet, som hun har delt av i samtaler. Takk til Marte Rua for korrekturlesing og kommentarer. Takk til Sverre Flaatten som alltid har kloke svar på det jeg lurer på. Takk til Øystein og Jonathan for deres nærvær, tålmodighet og hundepass. Takk til arbeidsplassen min, Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo Februar 2008 Ida Nafstad 3

1. Innledning 6 1.1. Rapportens oppbygging 7 2. Begrepsavklaring 8 2.1. Arrangert ekteskap og tvangsekteskap 8 2.2. De unge 9 2.3. Hjemlandet 10 2.4. Sperret adresse og nytt navn 10 3. Metode 12 3.1. Praktisk gjennomføring og deltakere 12 3.2. Utvalg 12 3.3. Etiske betraktninger 14 3.4. Anonymisering 16 4. SEIF 18 4.1. En selvhjelpsorganisasjon 18 4.2. Oppfølgingen av de unge på flukt 21 5. Årsaker til at de unge bryter med familien 26 5.1. Hvilke saker er det? 26 5.2. Konkluderende kommentarer 30 6. Hvem er de unge? 32 6.1. Opprinnelsessted og tid i Norge 32 6.2. Oppvekst 33 6.3. Hvor lenge er det siden de unge dro fra familien? 37 6.4. Kontakt med familien 38 6.5. Hvordan bor de, og med hvem? 42 6.6. Kultur og identitet 43 6.7. Konkluderende kommentarer 44 7. Kontakten mellom SEIF og de unge 47 7.1. Hvor fikk de vite om SEIF? 47 7.2. Hvor ofte har de kontakt? 48 7.3. Tilgjengelighet og hvordan kontakten gjøres 51 7.4. Hvilken funksjon har SEIF for de unge? 54 7.5. Konkluderende kommentarer 56 8. De unges behov 59 8.1. Beste opplevelser 59 8.2. Konkrete behov 64 8.3. Konkluderende kommentarer 69 9. Hva har de fått hjelp med 73 9.1. Den viktigste hjelpen 73 9.2. Hva de konkret har fått hjelp med 77 4

9.3. Konkluderende kommentarer 78 10. Nåtid og fremtid 80 10.1. Faktorer av betydning for de unges liv 83 10.2. Identitet og kultur 91 10.3. Kontakt med andre i samme situasjon 94 10.4. Behovet for fortsatt oppfølging fra SEIF 96 10.5. Konkluderende kommentarer 98 11. Å trekkes mellom familie og selvstendighet 103 12. Hvordan SEIF kan bli bedre 106 13. Avslutning 112 Litteratur: 116 Intervjuguide: 118 5

1. Innledning Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger (SEIF) har siden 1999 hatt et prosjekt hvor de hjelper unge mennesker som er i en alvorlig krisesituasjon, på grunn av tvangsekteskap og trusler om tvangsekteskap. Prosjektet blir kalt Mellom barken og veden. I de mest alvorlige sakene hjelper SEIF ungdommene med nytt bosted på sperret adresse, med skifte av navn og en rekke andre sikkerhetstiltak. Disse sakene kaller SEIF for krise-krise saker. Gjennom prosjektet Veien videre følger SEIF opp de unge som bryter med familien på grunn av en krisesituasjon. I rapporten Veien videre 2003 (Papendorf og Furulund 2003) ble det avdekket at de unge som får nye bosteder har et stort behov for oppfølging. SEIF har fra 1999 til 2006 (med unntak av 2001) laget statistiske oversikter over oppfølgingen de utfører i forhold til ungdommen på flukt. Oversiktet viser blant annet at mellom 2005 og 2006 ble behovet for oppfølging fra SEIF fordoblet, fra oppfølging av 64 ungdommer med 570 samtaler og besøk i 2005, til 63 ungdommer med 1039 samtaler og besøk i 2006 (SEIF 2006a). Noen unge har behov for mye oppfølging, mens andre er mer selvstendige. Denne rapporten er en kvalitativ undersøkelse av hvem disse ungdommene er, hvordan de har det, hvordan de opplever den oppfølgingen de får, hva som er behovene deres, hvordan de blir møtt, hva de savner i oppfølgingen, og hva det innebærer for den enkeltes hverdag å være på flukt fra sin egen familie. Dette er spørsmål som er viktige å få svar på for å kunne følge opp de unge, og å gi dem et best mulig tilbud basert på deres egne premisser og behov. Rapporten er laget på bakgrunn av 17 kvalitative intervjuer med 19 unge som får oppfølging av SEIF 1. Det er også gjort fire intervjuer med noen av SEIFs samarbeidspartnere; tre intervjuer med boligkontorer i tre byer, og ett intervju med en advokat. I tillegg er det foretatt et intervju med en medarbeider hos SEIF. Denne rapporten er empirimettet. Årsaken til det er at vi fra før vet lite om denne gruppen av unge mennesker. Materialet består av samtaler med unge mennesker det ikke er lett tilgang til å gjøre en undersøkelse av, hovedsakelig fordi mange av dem lever i skjul. Rapporten samler 19 unge menneskers erfaringer med å bryte med, og rømme fra familien. Deres erfaringer er tyngdepunktet i rapporten, og det er derfor lagt vekt på at de unge selv kommer til orde. Deres erfaringer kan fortelle mye om hvordan et brudd oppstår, hvordan livene til dem som bryter med 1 Det er gjort to intervjuer med par 6

familien er, og hva slags hjelp og oppfølging de har behov for. Erfaringene deres kan kanskje også fortelle noe om hvorfor det er relativt få som bryter med familien, og hvorfor unge i de aller fleste familier som praktiserer arrangert ekteskap ikke bryter med familien. Intervjuene med de unge førte til en stor mengde data. Det kunne blitt gjort atskillig flere analyser, og dataene kunne vært belyst fra et utall andre vinkler. Det kunne også blitt tilført teori som ville satt dataene i forskjellige lys, og ført til en mengde av ulike betraktninger rundt feltet generelt, og dette datamaterialet spesielt. Det har dessverre vært umulig å utvide denne rapporten. Dette er både på grunn av de økonomiske rammene, og på grunn av oppdragets begrensninger. De økonomiske rammene gjorde at rapporten ble laget på fem måneder. Oppdraget er en evaluering av hvordan de unge opplever den oppfølging de får. Rapporten er laget på initiativ fra SEIF, finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet, og utført ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. 1.1. Rapportens oppbygging Rapporten har en tilnærmet kronologisk gjennomgang. Men før fortellingen om de unge starter vil det i kapittel to blir gjort en begrepsavklaring. Sentrale begreper som brukes mye, og som det kan være tvil om betydningen av, blir definert. I kapittel tre kommer en beskrivelse av metoden som er blitt brukt i innsamlingen av empirisk materiale til rapporten. Kapittel fire er en beskrivelse av organisasjonen SEIF, hvordan prosjektet med de unge som bryter med familien startet opp, og hvilken hjelp SEIF tilbyr. De unges historie kommer inn i kapittel fem, hvor vi starter med å se på bruddet med familien. Deres egen bakgrunn og bakteppet for bruddet, kommer i kapittel seks. Videre følger vi dem i kapittel syv, ved å se på oppstarten av kontakten med SEIF, deres hjelpebehov i kapittel åtte, hvilken hjelp de får i kapittel ni, og hvordan de ser på sin egen nåtid og fremtid i kapittel ti. Før rapporten avsluttes med de unges meninger om hvordan hjelpen fra SEIF kan bli bedre, diskuteres de unges dillemma i å velge mellom familien og egne ønsker for livet sitt. 7

2. Begrepsavklaring I denne rapporten blir det brukt en del begreper som enten er ladet med ulike konnotasjoner, ikke er ofte i bruk i dagligtale, eller som har en juridisk bakgrunn som trenger forklaring. De mest sentrale begrepene gjennomgås i dette kapittelet. Det er for å gjøre det klarere for leseren hvordan begrepene skal forstås, og hvordan de er ment i denne sammenhengen. Begrepene som blir utdypet nedenfor er tvangsekteskap, de unge, hjemlandet, sperret adresse og endret identitet. 2.1. Arrangert ekteskap og tvangsekteskap SEIF bruker definisjonen arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang om de som får hjelp i forhold til tvangsekteskap. I denne rapporten kommer begrepet tvangsekteskap til å bli brukt. Årsaken til det er at av den ovennevnte definisjonen blander to former for ekteskapsinngåelse, som det ofte kan være uklare skiller mellom. Likevel fremgår SEIF sine saker tydelig som tvangsekteskap. Kaur definerer tvangsekteskap slik: Når en blir fratatt valget eller overkjørt av tradisjonelle forventninger, oppstår tvang tvangsekteskap, om den så finner sted i fysisk eller psykisk form (Kaur 1999:7). Thorbjørnsrud (2005) henviser til Bredals forskning når hun påpeker at det er glidende overganger mellom arrangert ekteskap og kjærlighetsekteskap, og at det også er glidende overganger mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap. Thorbjørnsrud sier videre at det problematiske med å sette klare skiller mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap, er at det blir lettere å overse overgrep, men at det også kan bli lett å stigmatisere arrangerte ekteskap. En slik stigmatisering kan skape en økt avstand mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningen som utøver arrangert ekteskap. Bredal gir en dobbel advarsel: Ikke undervurder frivilligheten i arrangerte ekteskap, og ikke bagatelliser tvangen (Bredal 2005:303). En kan hevde at en definisjon som arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang kan være med på å befeste en stigmatisering, og majoriteters avstand til enkelte minoritetsgrupper. Det er uheldig å sette et likhetstegn mellom de alvorlige krisesakene SEIF arbeider med og, som Thorbjørnsrud (2005) skriver, en form for ekteskapsinngåelse som en stor del av verden betrakter som den ideelle. Når det kan være så 8

glidende skiller mellom hva som er tvang og hva som er frivillighet, hvordan skal en da definere hva som faktisk er tvang? Thorbjørnsrud (ibid.) henviser her igjen til Bredal som sier at en må ta utgangspunkt i ungdommenes egen forståelse. De som er deltakere i denne undersøkelsen, og får hjelp og oppfølging av SEIF på grunn av tvangsekteskap eller trusler om tvangsekteskap, har selv en forståelse av at det er tvang de har opplevd. En kan ta utgangspunkt i at de som oppsøker SEIF for å få hjelp med problemene sine tilknyttet dette området, allerede har definert det de har opplevd som tvang, i og med at de står i en posisjon hvor det er nødvendig for dem med hjelp utenfra for å fremholde egen vilje i situasjonen. Det vil derfor være tilstrekkelig å kalle dette fenomenet for tvangsekteskap. Ved bruk av begrepet tvangsekteskap, istedenfor å blande de to fenomenene, vil en kunne unngå å bidra til stigmatisering av minoritetsgrupper som praktiserer arrangerte ekteskap. Deltakerne i denne undersøkelsen som har blitt utsatt for tvangsekteskap eller trusler om tvangsekteskap har røtter i tre ulike religioner; ortodoks kristendom, sikhisme og islam. Thorbjørnsrud (2005) skriver at det ikke er en direkte forbindelse mellom ulike religioner og ulike former for ekteskapsinngåelser, men at dette er mer betinget av regional tilhørighet. Hun sier videre at ingen religioner tillater ekteskapsinngåelse ved tvang. Men noen religioner kan ha andre tradisjoner som i praksis fører til tvang, for eksempel påbud om å adlyde sine foreldre. Tvangsekteskap er forbudt i Norge, og de som er blitt utsatt for det kan få direkte skilsmisse ved dom. 2.2. De unge SEIF bruker begrepet de unge om de som får oppfølging og hjelp i prosjektet Veien videre. I denne rapporten kommer det samme begrepet til å bli brukt om deltakerne i undersøkelsen. Dette er på grunn av at begrepet allerede er godt befestet i SEIFs språkbruk om denne gruppen. De unge i dette materialet er i alderen 18-29 år. Man kan diskutere hvor unge de eldste i materialet er, men de er relativt unge, og i de fleste tilfellene begynte oppfølgingen fra SEIF før de kom i slutten av 20-årene. Istedenfor å se begrepet de unge som en forkortelse for ungdom, kan det sees som en betegnelse på unge voksne. SEIFs bruk av begrepet de unge kan sies å være noe misvisende, i og med at mange av de som SEIF hjelper i forhold til problemer med familien er i 20-årene. Begrepet unge forbindes særlig med ungdom. Men ofte dreier det seg altså om unge 9

voksne. I SEIF sine rapporter over virksomheten med prosjektet Veien videre opplyser de om at de unge de følger opp er i alderen 18 til 26 år. SEIF har ved forespørsel opplyst at årsaken til ulikheten mellom deltakerne i denne rapporten og deres eget materiale, er en feil fra deres side. De har satt alderen for lavt i sine egne rapporter. 2.3. Hjemlandet Begrepet hjemlandet kommer til å bli brukt om det landet de unge eller foreldrene deres har opprinnelse i. Grunnen til at dette begrepet er valgt er at alle de unge selv bruker hjemlandet om landet foreldrene kommer fra, og landet de fleste selv har blitt født i. 2.4. Sperret adresse og nytt navn Flere av de unge som får hjelp av SEIF etter at de har brutt med sin egen familie får sperret adresse, mange får også nytt navn. I dette materialet har 11 unge fått nytt navn, og alle bortsett fra én har fått sperret adresse. Fem personer har tidligere hatt en adressesperring, men har det ikke nå lenger. For å få adressesperring må en søke rettsavdelingen i skatteetaten. I søknaden skal det inngå en trusselvurdering. Det trenger ikke å ligge en politianmeldelse til grunn for en adressesperring. Folkeregistreringsforskriften 9-5 legges til grunn i avgjørelser om hvorvidt en person skal få sperret adresse: Skattekontoret kan, dersom det kan dokumenteres at det foreligger fare for skade på liv, legeme eller helse, fatte vedtak om at adressen skal sperres. (FOR 2007-11-09 nr. 1268: Forskrift om folkeregistrering 9-5). Det er to typer adressesperring, basert på grad av fare: strengt fortrolig og fortrolig (tidligere kode 6 og kode 7). Ved graderingen strengt fortrolig har ingen tilgang til adressen som har blitt sperret, verken offentlige instanser eller privatpersoner. Fortrolig stenger kun privatpersoners tilgang til adressen (Eidheim 2007: 28-29). Det er strengt fortrolig som brukes oftest overfor de unge som bryter med familien, med fortrolig brukes også. Alle som har fått adressesperring i dette materialet, har fått graderingen strengt fortrolig. Adressesperringen er tidsbegrenset, og kan ikke vare lenger enn ett år om gangen. Er det fortsatt behov for sperring etter utløpet, må det søkes på nytt med en ny trusselvurdering (FOR 2007-11-09 nr 1268: Forskrift om folkeregistrering 9-5). Den unge har selv ansvar for å ta kontakt med advokat og søke på nytt. Eidheim (2007:29) skriver at loven ikke sier noe om hvem som skal foreta trusselvurderingen 10

som adressesperringen baseres på. Hovedsakelig er det politiet som utformer den, men andre instanser som krisesentre og psykologer gjør det også. De unge i dette materialet har fått søknaden om sperret adresse utarbeidet av advokaten som SEIF bruker i disse tilfellene. Søknaden blir behandlet av skatteetaten på linje med en trusselvurdering. Den er utarbeidet på bakgrunn av samtaler mellom de unge, advokaten og SEIF, og baserer seg på de unges uttalelser. SEIF sin advokat forteller at de aldri har fått avslag på søknader om adressesperring. Forteller de unge om drapstrusler, er det nok til å få adressesperringen strengt fortrolig. Tillatelse til å endre navn bestemmes av navneloven (LOV 2002-06-07 nr 19: Lov om personnavn). Alle kan endre navnet sitt, forutsatt at det følger lovens begrensninger. De unge bestemmer selv det nye navnet. Navneendring må ikke begrunnes med en opplevd trussel. Det er folkeregisteret som behandler melding om navneendring. Det er også en annen lov som inneholder bestemmelser om endret navn, politilovens 14 som tar for seg regler om fiktiv identitet (LOV 1995-08-04 nr. 53: Lov om politiet). Til anvendelse av denne loven knytter det seg en trusselvurdering. Denne loven har ikke blitt brukt i noen av de unges tilfelle. De unges advokat forteller at hun gjerne ser at denne loven blir brukt da det innebærer at personnummeret også blir endret, noe som vil øke sikkerheten til de unge. Men hennes erfaringer er at det er en vanskelig og langvarig prosess å få dette innvilget. Dessuten må en, for å få fiktiv identitet, kunne vise til at andre tiltak er forsøkt tidligere uten å ha gitt tilstrekkelig vern. Advokaten håper på at det skjer endringer i denne loven så den blir lettere anvendelig i tvangsekteskapsakene. 11

3. Metode 3.1. Praktisk gjennomføring og deltakere I 2006 ga SEIF ut en rapport som dokumenterer deres virksomhet samme år, overfor unge de har hjulpet med å bryte ut av en tvangssituasjon i familien (SEIF 2006a). I rapporten står det at SEIF har fulgt opp 63 personer i denne situasjonen. Når denne rapporten skrives foreligger det ikke tall over hvor mange SEIF har fulgt opp i 2007, men organisasjonens ledelse opplyser om at tallene er tilnærmet de samme som for 2006. Det vil derfor bli tatt utgangspunkt i tallene for 2006. Av disse 63 personene er det intervjuet 19 personer i 17 intervjuer. I oversikten over 2006 står det at SEIF har hjulpet 52 kvinner og 11 menn. I denne rapporten inngår det 13 kvinner og seks menn. Altså rundt 23 prosent av kvinnene og ca. 54,5 prosent av mennene, noe som tilsvarer 30 prosent av alle SEIF fulgte opp i 2006. Det er altså en større representativitet blant mennene i intervjumateriale. De unge som er intervjuet er i alderen 18 til 29 år. Fem av intervjuene foregikk hjemme hos de unge, seks intervjuer ble gjort på ulike kafeer, to på telefon, to på et av SEIFkontorene, ett på intervjupersonens skole, og ett på jobben til vedkommende som ble intervjuet. I praksis ble intervjuene gjennomført ved hjelp av en intervjuguide 2. Men den ble ikke fulgt slavisk. Ofte styrte de unge intervjuene selv, det ene temaet grep det andre. En kan kalle intervjuene for halvstrukturerte. Samtalene fløt ofte fritt, men det var en struktur i bunn. Selv om intervjuguiden ikke alltid ble fulgt slavisk, ble som oftest alle spørsmålene gjennomgått. Intervjuene varte i mellom én og tre timer, de fleste i rundt en og en halv time. SEIF hjelper unge i ni byer i Norge, de unge som er deltakere i denne rapporten bor spredt rundt i mange av disse byene. Alle intervjuene ble foretatt i september og oktober 2007. Undersøkelsen er meldt til og godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste. 3.2. Utvalg Utvalget av intervjupersonene ble foretatt av SEIF-kontorene i tre byer. Av de 63 personene som ble fulgt opp, ble 36 personer vurdert til å være aktuelle for deltakelse i undersøkelsen. 15 personer har SEIF mistet kontakt med i løpet av året. Ifølge SEIF er det flere årsaker til at de mister kontakt med de unge. Noen flytter tilbake til familien, noen synes de har fått nok hjelp og 2 Intervjuguiden ligger som vedlegg bakerst i rapporten. 12

har ønske om å være selvstendig, noen har flyttet til andre deler av landet eller ut av landet, og noen har byttet telefonnummer slik at det er vanskelig å få kontakt med dem. 12 personer ble ansett som ikke egnet til å delta i undersøkelsen. Ifølge SEIF er årsaken til dette at de er i en for sårbar situasjon til å kunne gjennomføre et intervju. Antakelig betyr dette at de som har det verst og de som har det best ikke fikk forespørsel om å delta i undersøkelsen. Deltakerne i denne undersøkelsen har kontakt med SEIF gjennomsnittlig 39,5 ganger i året, etter hva de unge oppgir selv. Gjennomsnittet for alle de 63 er 16,5 ganger i året (se kapittel 7.2.). Det kan se ut til at de som SEIF har mest kontakt med, også er de som er plukket ut til deltakelse i undersøkelsen. Av de 36 personene som ble spurt om å delta i undersøkelsen sa 21 personer ja. En person befant seg i utlandet, og intervjuet måtte derfor bli foretatt på e-post. Det ble vurdert til at det var en uegnet intervjuform i forhold til det kvalitative designet for denne undersøkelsen. Denne personen ble derfor ikke med i undersøkelsen. To unge ble forespurt om deltakelse sent i undersøkelsen, på grunn av tidsrammen for undersøkelsen ble det vurdert at disse ikke skulle delta. Intervjumateriale består altså av 19 personer. SEIF tok kontakt med de unge de følger opp, og som de fant egnet til deltakelse, med en forespørsel om de kunne tenke seg å delta i et intervju. Etter samtykke ble telefonnummeret deres videreformidlet, og de unge ble ringt opp for en direkte avtale. Det er noen metodiske utfordringer i at SEIF selv har foretatt utvalget. Det gjør at forskeren ikke har hatt noen innvirkning i utvalgsprosessen. Begrunnelsen for dette er at informasjon om de som får hjelp av SEIF er svært sensitivt materiale. SEIF ønsket av den grunn ikke å utlevere personalia for alle personene de har fulgt opp, slik at det var mulig å gjøre et mer tilfeldig utvalg. SEIF vurderte det også dit hen at direkte kontakt med de unge ville gjøre dem mer utrygge og føre til en lav svarprosent. En kan i ettertid si at dette kunne vært løst på andre måter uten å måtte oppgi sensitiv informasjon. Konsekvensen av utvalgsmetoden gjør at en ikke kan vite hvordan dette har påvirket utvalget, og dermed dataene i en bestemt retning. Det empiriske materialet i denne rapporten sier derfor i all hovedsak noe om hvordan de personene som er intervjuet opplever sin situasjon og forholdet til SEIF. Det er ikke en statistisk korrekt oversikt over opplevelsene til alle som får oppfølging. Men samtidig er det et relativt stort prosentmessig utvalg, 30 prosent av de som får oppfølging fra SEIF deltar i undersøkelsen, og det er de som mottar mest oppfølging. Det gjør at en kan tenke seg muligheten til å foreta noen 13

forsiktige generaliseringer på basis av det empiriske materialet. I lesningen av rapporten må det tas høyde for at de intervjuede personene er spesielt utvalgte til å delta i undersøkelsen. Det er noen etiske utfordringer i en slik utvalgsprosess. En må gå ut fra at forespørselen om deltakelse i undersøkelsen ble gjort på en hensynsfull måte. Likevel kan personene som ble spurt om deltakelse ha opplevd et press til å si ja, blant annet på grunn av at de opplever å stå i takknemmelighetsgjeld til SEIF etter den hjelpen de har fått. Alver og Øyen (1997) skriver om ulike problemer som kan oppstå ved forsøk på å få et informert samtykke til deltakelse i undersøkelser. Skjulte maktstrukturer kan være et slikt hinder. Særlig kan en finne disse maktstrukturene i institusjoner som fengsler, sykehus, klubber, gjenger og grupper. Det er ikke utenkelig at det også finnes maktstrukturer i organisasjoner (Alver og Øyen nevner ikke dette spesielt). Ved intervjuer av personer innenfor institusjoner, kan et samtykke bli gitt på bakgrunn av press fra gruppen eller fra enkeltpersoner. Alver og Øyen foreslår at en løsning på dette problemet kan være å bruke et mellomledd i forespørsel om intervjudeltakelse. På grunn av SEIFs taushetsplikt og ivaretakelse av de unges sikkerhet, var det ikke mulig å bruke mellomledd i forespørselen om intervju i denne undersøkelsen. Dette kan ha gjort at det er intervjuet personer som ikke har gitt et informert samtykke kun basert på eget ønske om å delta i undersøkelsen. Alle deltakerne i undersøkelsen har gitt et skriftlig samtykke til deltakelse i undersøkelsen på grunnlag av skriftlig og muntlig informasjon om prosjektet. Men den skriftlige informasjonen fikk de først når de satt i en intervjusituasjon, og en kan tenke seg at det er vanskelig å si nei til en undersøkelse når en først er i situasjonen. De unge kan også ha følt seg forpliktet til oppmøtet da de visste at intervjueren i flere tilfeller hadde reist langt for å snakke med dem. Men i intervjusituasjonen fremsto deltakerne som villige til å snakke, og med et ønske om å formidle sine opplevelser av situasjonen. Likevel kan det være vanskelig å vurdere hvor entydig frivillig deltakelsen til de unge var. 3.3. Etiske betraktninger Når en foretar intervjuer med en sårbar gruppe, er det alltid en rekke etiske problemstillinger å ta hensyn til. I denne undersøkelsen dukket det opp flere slike. Informantene i denne undersøkelsen er i en sårbar situasjon. Det kan være spesielt vanskelig å snakke om de hendelsene som har gjort at de har kommet i den sårbare posisjonen de er i. For flere av deltakerne kan det å snakke om 14

familien og sin egen situasjon gjøre at ting som de har forsøkt å glemme, eller legge bak seg, kommer opp til overflaten igjen. En representant fra SEIF sier at flere av de unge fikk det vanskelig etter intervjuene, og at de har trengt ekstra oppfølging i tiden etter intervjuet. En må ta høyde for at dette kan skje før en begynner på slike intervjuer. Når spesielt sårbare personer blir intervjuet, kan en måte å møte psykiske konsekvenser for intervjupersonene være å ha en plan for ekstra oppfølging etter intervjuene. En slik oppfølging kan skje av for eksempel en psykolog, eller kanskje av SEIF. Det ble ikke gjort noen slik avtale på forhånd, det ble ikke vurdert. Dette burde vært tenkt på i forkant, det er tydelig i ettertid. Når det gjelder denne rapporten ble de unge som fikk forespørsel om deltakelse vurdert av SEIF til å kunne takle det. Vurderingen kan ha vært feil i noen tilfeller. Det kan oppstå tanker og reaksjoner som SEIF ikke har mulighet til å forutse. Kanskje velger SEIF å prioritere organisasjonens formål, fremfor individers mulige utsatthet i enkeltsaker. En annen etisk problemstilling som er sentral i undersøkelser med informanter i en sårbar situasjon, er spørsmålet om hva de får igjen for det. Informantene deler svært personlige og nære ting med intervjueren, og risikerer å få det vanskelig i etterkant. De deler også av sin tid, og av sin kunnskap. De yter dette uten at de nødvendigvis får noe igjen for det, kanskje med en forventing om at det skal skje noe i forhold til oppfølgingen de får. Deltakerne i undersøkelsen ble informert om at denne rapporten, og deres deltakelse, ikke nødvendigvis gjør at oppfølgingen ville bli endret. De var inneforstått med det, men deltakelse i slike undersøkelser kan vekke håp om endringer. Håp som kanskje ikke blir innfridd. Men selve årsaken til at denne rapporten blir laget, er SEIF sitt ønske om en evaluering for å kunne se hva det er i deres arbeid som kan bli bedre, hva som er bra nok i dag, og for å få en samlet oversikt over de unges behov og situasjon. Målet med undersøkelsen er, sett på denne måten, å skape en bedre situasjon for de unge. Men det kan dukke opp behov som er utenfor SEIFs rekkevidde til å møte, og det kan være behov som organisasjonen ikke ser som nødvendig, eller vanskelig å behandle. Det kan også være økonomiske hindringer for endring. På den andre siden kan det være en positiv opplevelse for de unge å delta i et forskningsintervju av denne typen. Det kan oppleves som befriende å kunne snakke ut, og å kunne snakke fritt om temaer som de ellers må holde skjult. Den kan også gi en god følelse at man blir lyttet til og trodd på av en som er genuint interessert i hva de har å fortelle. 15

Problemer i forhold til et fritt og informert samtykke er diskutert i kapittelet ovenfor. Et informert samtykke kan vise seg etisk problematisk i flere sammenhenger. Særlig gjelder detter når informantene er rekruttert gjennom bestemte personer som kan være toneangivende innenfor en gruppe (Alver og Øyen 1997). Informantene ble grundig informert om at de kan la være å svare på spørsmål, uten å oppgi en årsak til dette. Dette skjedde ikke i noen av intervjuene. Det kan oppleves som vanskelig å oppgi at en ikke vil svare, blant annet fordi informantene ønsker å være samarbeidsvillige og føler seg forpliktet til å svare. Det kan også være lett å la seg rive med av situasjonen. I noen intervjuer sa den unge i starten at han eller hun ikke ønsket å snakke om visse saker, som familien eller hendelsene som førte til bruddet. Likevel kom historiene de ikke ønsket å snakke om uoppfordret etter hvert. I slike tilfeller blir det intervjuerens oppgave å velge om den unge skal stoppes i fortellingen eller ikke. Men å stoppe en informant midt i en historie kan tolkes som et signal om å ikke respektere det informanten forteller om, eller et ønske om å ikke ville lytte til historiene. Dette er en vanskelig avveining. Ingen av intervjupersonene ble stoppet i fortellingene sine. Når en rapport som dette blir skrevet, er det vanskelig for forfatteren å vite på forhånd hvordan media vil omtale rapporten. Medias eller andre leseres eventuelle omtale av rapporten må vurderes før den skrives. Kan deltakerne i rapporten, eller andre, bli skadelidende som et resultat av rapporten? Kanskje kan hele minoritetssamfunn oppleve negative konsekvenser ved en slik type rapport, dersom media svartmaler situasjonen. Dette er forsøkt unngått ved for det første å anonymisere deltakerne, slik at sikkerheten til de unge ikke blir satt i fare. For det andre har det vært et mål i arbeidet å gi en så nyansert beskrivelse som mulig, og å tegne opp det faktiske mangfoldet i disse sakene. Det er ingen enkle årsaker til at de unge bryter med familien. Rapporten gir ikke grunnlag til å generalisere ulike kulturer, samfunn eller religioner. Men som sagt er det vanskelig å forutse medias behandling av rapporten, og det er mulig å ta enkeltsaker ut av sin sammenheng om det er ønskelig. 3.4. Anonymisering At det er SEIF som har foretatt utvalget av deltakere til undersøkelsen medfører et anonymiseringsproblem. SEIF vet nøyaktig hvem som er deltakere, og det vil av den grunn være lettere for SEIF å identifisere personene i rapporten. I tilfeller hvor dette har ført til store 16

anonymiseringsproblemer er det gjort en generalisering av informasjonen fra de unge. Det kan antakelig fremdeles være mulighet for SEIF å kjenne igjen de ulike personene i rapporten, men det er søkt minimalisert. Det SEIF vil kjenne igjen, er hovedsakelig informasjon som de allerede har tilgang til, som årsaker til at de unge dro fra familien og de unges bakgrunn. Det vil ikke være mulig å knytte utsagn om holdninger og meninger til konkrete personer. Alver og Øyen (1997) skriver at jo flere nyanser i intervjuematerialet som blir fremstilt, desto lettere er det å gjenkjenne personer. Videre er anonymiseringene vanskeligere jo mindre og mer gjennomsiktelig miljøet til informanten er. I denne sammenheng kan vi si at fra SEIF sin vinkel er miljøet rundt krise-krise sakene lite og gjennomsiktlig. Det blir dermed et dillemma med hensyn til hvor mye informasjon som skal med i rapporten, i forhold til en tilstrekkelig anonymisering. I slike situasjoner blir en rett og slett nødt til å utelate informasjon til fordel for anonymiseringen, noe som kan svekke femstillingen av resultatene av undersøkelsen. Deltakerne i undersøkelsen har fått nye navn for hver henvisning. Det opereres derfor med svært mange navn i rapporten. I sitater er personidentifiserende uttalelser tatt ut, som opplysninger om navn på personer og steder, opplysninger som gjør personene gjenkjennelige når de settes i sammenheng, og bemerkninger som er kjennetegnende for ulike personer. Ofte er personidentifiserende opplysninger manipulert, som kjønn, sivilstand og andre fakta. Disse opplysningene er ikke manipulert i den grad det får påvirkning for fremstillingen av ulike personers forståelser og oppfatninger, så lenge det ikke fører til for svak anonymisering (da er opplysningene ikke brukt). Det får heller ikke konsekvenser for konklusjonene. Det er to par som deltar i undersøkelse. I noen sammenhenger vil par bli fremstilt som én person, og i andre som to. Dette gjør at antallet deltakere noen ganger blir fremstilt som 19 og andre ganger som 17 personer. Årsaken til dette er at par i flere sammenhenger vil være lettere å gjenkjenne og vanskeligere å anonymisere, da dette bare gjelder fire personer. Deltakerne i undersøkelsen som ønsket det, har lest gjennom rapporten før den ble utgitt for å kunne forsikre om at anonymiseringen er gjort på en tilfredsstillende måte. 17

4. SEIF Etter pågang fra unge som søkte hjelp i forbindelse med tvangsekteskap, opprettet SEIF prosjektet Mellom barken og veden i 1998. Målet med prosjektet var å gi informasjon og praktisk hjelp til de enkelte som tok kontakt med SEIF for bistand rundt tvangsekteskapsproblematikk, i tillegg til å drive informasjonsvirksomhet overfor offentlige instanser. Mellom barken og veden ble avsluttet i 2001, for så å bli videreført med samme målsettinger 3 i prosjektet Mellom barken og veden videreføring i 2002 (SEIF 2008). I begge prosjektene fikk SEIF forespørsler om hjelp fra unge i spesielt alvorlige saker, de såkalte krisekrise sakene. I disse sakene bisto SEIF de unge med å bryte med familien og med sikkerhetstiltak, som å flytte til et sted de ikke ville bli funnet av familien, sperret adresse og skifte av navn (Papendorf og Furulund 2003). Behandlingen av krise-krise sakene i prosjektet Mellom barken og veden var primært rettet mot å hjelpe unge ut av den vanskelige situasjonen de var i når de oppsøkte SEIF. Men det ble også gitt assistanse i å etablere seg på nytt, ved å formidle kontakt mellom de unge og instanser som skole, sosialkontor, barnevern og politi. I 2003 ble prosjektet Veien videre startet. Målet med dette prosjektet var å kartlegge livssituasjonen og behovene til de unge som hadde fått hjelp til å etablere seg på nytt utenfor familien, i tiden etter bruddet med dem. I kartleggingen kom det frem at de unge hadde behov for en mer systematisk oppfølging i lang tid etter bruddet med familien. I 2004 startet SEIF prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt, og satte i gang en innsats for å følge opp de unge også etter den første kritiske fasen etter bruddet med familien (SEIF 2004). Det er de unge i prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt denne rapporten omhandler. 4.1. En selvhjelpsorganisasjon Forkortelsen SEIF står for Selvhjelp for Innvandrere og Flyktinger (min utheving). SEIF er altså en selvhjelpsorganisasjon i navnet. Katz og Bender representerer en mye brukt definisjon av selvhjelpsorganisasjoner (i Skårderud 1988): Frivillige, små gruppestrukturer for gjensidig hjelp og oppfyllelse av en bestemt målsetting. 3 Det ble også tilført en tredje målsetting: å bli en kunnskapsbank, både utad til de forskjellige instanser og innad i de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene (SEIF 2002) 18

Vanligvis dannet av personer som kommer sammen for å støtte hverandre og tilfredsstille felles behov. Initiativtakere og medlemmer fremholder at deres behov ikke blir tilfredsstilt av eksisterende institusjoner. Vektlegger direkte kontakt mellom medlemmene og medlemmenes personlige ansvar. Skaffer til veie materiell hjelp, så vel som emosjonell støtte. Saksorientert og fremmer en ideologi, eller verdier som kan styrke medlemmenes personlige identitet. På flere områder skiller SEIF seg ut fra denne definisjonen av selvhjelpsgrupper. Det mest vesentlige SEIF skiller seg ut med, er at organisasjonen ikke er basert på at parter som har opplevd det samme hjelper hverandre. SEIF har et skille mellom hjelpere og de som mottar hjelpen. Det er ikke snakk om en gjensidig hjelp, hjelpen går én vei fra ansatte til brukere. Selvfølgelig kan SEIF få noe ut av arbeidet med de unge, men det er ikke det som er det primære målet. SEIF består ikke kun av frivillig arbeid, men også av lønnede ansatte. SEIF er heller ikke en medlemsorganisasjon. Også når det gjelder direkte kontakt mellom medlemmene, og vekt på det personlige ansvaret, skiller SEIF seg ut fra selvhjelpsorganisasjoner. De unge kan få kontakt med hverandre ved å rette en forespørsel om det til SEIF, og hvis begge parter (de unge) synes det er greit. SEIF forteller at å ta et personlig ansvar er en prosess som skjer gradvis. I starten etter bruddet gjør SEIF det meste for de unge. Når de er klar for det, tar de unge selv ansvar. SEIF har ikke en klar ideologi de fremmer, men er heller saksorientert på det plan at organisasjonen orienterer seg mot rent praktiske formål. SEIF skiller seg altså ut fra en selvhjelpsorganisasjon på noen sentrale områder når det gjelder deres arbeid med unge som bryter med familien. Kanskje så mye at en kan sette spørsmålstegn ved om SEIF er en selvhjelpsorganisasjon når det kommer til denne delen av arbeidet deres. Men på noen områder passer SEIF under definisjonen av en selvhjelpsgruppe. Dette gjelder forfektelsen av at deres målgruppe ikke får tilfredsstillende hjelp av eksisterende institusjoner, og at institusjonene heller ikke kan gi adekvat bistand til å løse de unges problemkompleks (dette gjelder ikke alltid for barnevernet, og den bistanden de gir til de unge under 18 år). En av SEIFs hovedmålsettinger er å skaffe til veie materiell hjelp og emosjonell støtte. Dette følger også definisjonen av en selvhjelpsgruppe. Mer enn en selvhjelpsorganisasjon er altså SEIF en organisasjon som gir praktisk bistand til de utenfra som henvender seg til dem, men de følger noen av 19

selvhjelpsorganisasjonenes karakteristikker. En av deltakerne i undersøkelsen sin beskrivelse av hvordan SEIF kunne vært annerledes, poengterer at SEIF kanskje er noe annet enn en selvhjelpsorganisasjon. Han etterlyser en organisering som følger prinsippene for selvhjelpsgrupper. Han etterlyser også ansatte som har opplevd de samme problemene selv: For en person som ikke har opplevd sånne ting, han vet ikke hva du prater om. Han tror at det er lek, han tror det er, kanskje ikke lek, men han tar deg ikke alvorlig da. Han vil ikke tro at det er sant en gang. [ ] Og en som har vært i samme situasjon som deg han vil tro på deg. For eksempel at du har opplevd en sånn situasjon hjemme, så har jeg opplevd samme problem, da har vi noe felles, da kan vi prate om det, skjønner du, få ut det vi har av hjertet da. Så det er egentlig, jeg synes det er egentlig bra. Liksom ha sånne små, trenger ikke være mange, tre fire fem stykker liksom, ha sånne små møter for å dele sine synspunkter, og alle har jo sine problemer liksom. Så kan man dele erfaringene sine med andre. Liksom, har du et problem så kanskje har du funnet løsningen, så har jeg tenkt på den lenge, løsningen, hva faen kan det være, så har du løsningen så hører jeg på deg, så har jeg fått løsningen. Sånne ting da. Så det kunne det vært litt mer av. [ ] Men hvis jeg prater med en person som har opplevd det samme, det blir helt annerledes, for da kan de sette seg inn i den situasjonen selv. Det kan ikke selvhjelp [SEIF] gjøre. De kan ikke sette seg inn i situasjonen til en person som har blitt tvangsgifta, aldri. Det går ikke, du må oppleve det selv for å forstå det. Så det hadde vært egentlig smart å ha sånne små møter. Med folk som vil da så klart. Vil du ikke så vær hjemme liksom, men ja. For da kan du kanskje hjelpe flere også faktisk, for da kan du komme med ideer også. Hvordan hjelpe folk som har det vanskelig, man kan hjelpe folk som skal bli tvangsgifta, eller er i den situasjonen, eller har det for jævlig hjemme på grunn av foreldrene for eksempel. Skårderud (1988) skriver at selvhjelpsgrupper fungerer som et supplement til offentlige tjenester, men at de også representerer en protest mot offentlige tjenester. At det er behov for en selvhjelpsgruppe innbærer en protest. Slike grupper dukker altså ofte opp på grunn av mangler i det offentlige. Det kan også være en bevisst politikk i det å la organisasjoner ta seg av velferdsoppgaver. Selvhjelpsgrupper fungerer på ulike måter i forhold til det offentlige. SEIF er en organisasjon ved siden av, men samtidig utenfor det offentlig tilbudet. SEIF opererer ikke innenfor, eller mot det offentlige, som også er vanlig for selvhjelpsgrupper. SEIF presiserer selv at de er et supplement til det offentlige tjenestetilbudet (SEIF 2006b). SEIF er innom definisjonene av en selvhjelpsgruppe, de kaller seg også for selvhjelp. Kanskje kan det være nyttig for SEIF å se noe nærmere på hvordan en selvhjelpsgruppe kan bygges opp, og om en selvhjelpsgruppe kan tilføre de unge noe positivt. 20

4.2. Oppfølgingen av de unge på flukt Startfasen Hjelpen til unge som er i en krisesituasjon starter med at den unge (eller andre, som offentlige instanser, venner og kolleger) tar kontakt med SEIF, og avtaler et møte. På det første møtet med SEIF forteller den unge om sin situasjon. SEIF vurderer, ut fra hva den unge forteller, hvilke tiltak som må settes i verk. I krisesakene dreier dette seg som oftest om å skaffe en bolig til den unge så fort som mulig, da langt de fleste bor hos familien som de har en konflikt med, eller har rømt og bor midlertidig hos venner eller lignende. Boligen kan være i samme eller en annen by, alt etter behov. Neste skritt er å sette i gang en prosess for å få på plass de nødvendige sikkerhetstiltakene som skal gjøre at den unge ikke blir funnet av familien. Dette er selvfølgelig også etter behov, og etter den unges ønsker. Noen får både hemmelig adresse, nytt navn og voldsalarm, mens andre får bare ett eller to av tiltakene, og noen får ingen av disse sikkerhetstiltakene de er i mindretall. Kriseboliger Som følge av regjeringens handlingsplan mot tvangsgifte, ble det i 2003 opprettet kriseboliger i fire storbyer i Norge 4. I retningslinjene 5 for kriseboligene står det at kommunen skal fremskaffe og forvalte boligene, og at organisasjonene SEIF og Røde Kors skal formidle dem. Boligene skal kunne brukes av alle kommunene i Norge. Botiden er begrenset til inntil seks måneder. I løpet av

har opplevd mye konflikter i bokollektiver, og har derfor gått bort fra denne boformen. Dessuten er det sikkerhetsmessige årsaker som gjør at bokollektiver er lite egnet. Kriseboligene er organisert på forskjellige måter i de ulike kommunene. I en av kommunene tar SEIF kontakt med den kommunale etaten som har ansvaret for boligene, når det kommer inn noen med behov for en krisebolig. Etaten har det fulle ansvaret for drifting av boligen, mens SEIF har ansvaret for oppfølgingen av den unge. Om en av boligene er ledige, må den unge selv dra til etaten for å skrive en leiekontrakt. Det skrives en kontrakt for tre måneder, som kan fornyes en gang. Om den unge ikke har funnet en ny bolig etter denne perioden, kan etaten fornye kontrakten med en måned om gangen. Men som oftest finner den unge en ny bolig etter å ha bodd der i seks måneder. I noen tilfeller har den unge flyttet inn i etatens øvrige boligmasse etter de seks månedene. Både SEIF og Røde Kors benytter seg av denne etatens fire boliger for dette formålet. En saksbehandler hos etaten forteller at SEIF og Røde Kors benytter boligen omtrent like mye, etter førstemann til mølla-prinsippet. Saksbehandleren forteller at det er et press på boligene, og at det godt kunne vært opprettet tre-fire kriseboliger til. Det er tatt flere sikkerhetsforanstaltninger i forhold til disse kriseboligene. Ingen av boligene er i områder hvor det bor mange med minoritetsbakgrunn, ingen av dem ligger i første etasje, strøm inngår i husleie slik at den unge ikke skal kunne oppspores via et strømabonnement, og leilighetene ligger i hus hvor det er en del ut- og innflyttinger, slik at beboerne i kriseboligene ikke skiller seg ut på den måten. Det er også gjort sikkerhetstiltak når det gjelder saksbehandlingen i etaten. Det er kun én ansatt som har med boligene å gjøre, de fleste andre i etaten vet ikke om kriseboligene, og ingen andre vet hvem som er beboere. Navnelistene oppbevares på en sikker måte, husleien blir ikke registrert på navn, men på nummer, og husleien sendes til SEIF. Etaten har ansvaret for full møblering av leilighetene. Saksbehandleren sier at det eneste det skal være nødvendig å ta med seg er en tannbørste og en pose med mat. I en annen kommune har SEIF inngått kontrakter med mulighet for fremleie på alle de tre kriseboligene den kommunale etaten disponerer til dette formålet. SEIF disponerer og drifter leilighetene, og inngår selv leiekontrakter med de unge. Røde Kors har tilgang til boligene gjennom SEIF. Samarbeidet med etaten innebærer hovedsakelig kun kontraktsforholdet med SEIF. I tillegg tar SEIF kontakt med etaten ved feil eller mangler, og det er et samarbeid om å finne egnede boliger om det er et behov for å bytte ut en kriseleilighet med en annen. Etaten har etter sikkerhetskrav fra SEIF funnet tre egnede boliger. To av boligene er byttet ut en gang. Den 22

ene fordi den ble oppdaget av en av de unges familie, etter lekkasje fra naboer. Den andre fordi den var i dårlig stand. Det er de samme sikkerhetskravene til boligen som i den andre kommunen. Men det er ikke den samme forsiktigheten med hensyn til saksbehandlingen. Det er heller ikke like påkrevd, da etaten ikke har noen navn på de som bor i kriseboligene. De andre ansatte vet om boligene, og hvor de befinner seg. Etaten møblerer ikke leilighetene. SEIF har møblert leilighetene slik at det er bare for de unge å flytte rett inn. Husbanken finansierer dette. De unge skriver en seks måneders kontrakt med SEIF, som kan forlenges til ytterlige seks måneder. Ved skolegang skrives det en kontrakt for hele skoleåret, om dette skulle overskride seks måneder fra innflytting. En tredje kommune ser ut til å ha lagt seg på en mellomlinje i forhold til de to overnevnte kommunene. SEIF har nøklene til begge de to kriseboligene i kommunen. Men det er etaten som har med kriseboligene å gjøre, som skriver kontrakter med de unge. Om Røde Kors skal bruke boligene må de henvende seg til SEIF med en forespørsel om det er noen ledige. SEIF har altså kontrollen med boligene. Når SEIF har tildelt en bolig, drar den unge til etaten og skriver en kontrakt med dem. SEIF og etaten har blitt enige om at botiden skal være på ett år. Først blir det laget en seks måneders kontrakt. Om den unge ikke har funnet seg en annen bolig i løpet av denne tiden, blir kontrakten utvidet med ytterligere seks måneder. Kommunen har tatt ansvaret for å møblere boligene, med husbankmidler. Boligene har alt som behøves av innbo. Det er foretatt de samme sikkerhetsforsiktighetsreglene som i de andre kommunene når det gjelder valg av boliger. Når det gjelder den interne sikkerheten i kommunen, er det også tatt forholdsregler med hensyn til sikkerheten. Det er kun tre ansatte i etaten som vet om beboerne og kriseboligene. Kontrakten skrives på papir som lagres i en mappe, beboerne kommer ikke med i noen registre. Strøm og tv-lisens inngår i leien. Beboerne får tomme giroer som de må fylle ut selv for å betale leien. I registrene til etaten er boligene oppført som ordinære kommunale boliger, det kommer ikke frem at dette er kriseboliger. Saksbehandlerne i etaten sier at to kriseboliger i kommunen holder. De har ikke fått inntrykk av at det er behov for flere boliger. En eller begge boligene har i perioder stått tomme. Etaten, i samarbeid med SEIF, forsøker å få de unge over i den ordinære boligmassen etter hvert. Flere av de unge har flyttet over i ordinær kommunal bolig. SEIF opplyser om at det ikke har skjedd økonomisk mislighold av kontraktene fra de unges side, slik at de risikerer å miste leiligheten. De sier at dette er fordi de har en tett økonomisk oppfølging av de unge. En av de kommunale instansene forteller at økonomisk 23

mislighold har skjedd, men at det ikke har fått noen konsekvenser i forhold til tap av bolig, da kontraktstiden er for kort til å rekke å effektuere en utkastelse. Det har ved noen tilfeller skjedd annet mislighold av kontrakten ved husbråk. De unge har da fått advarsler av SEIF om at de mister leiligheten om ikke forholdene bedrer seg. Ingen av de unge har mistet leilighetens som følge av mislighold. Hvor lang tid det tar fra de unge tar kontakt med SEIF til de får en kriseleilighet er, ifølge SEIF, opp til de unges behov. Noen trenger et sted å flytte til umiddelbart, og de kan få en krisebolig på dagen. Andre gjør såkalte planlagte flukter, og flytter til kriseleilighet når de er klar for det. Kanskje vil de for eksempel avslutte skoleåret, eller pakke og planlegge. Det skal alltid stå en krisebolig ledig, slik at om det kommer inn krisesaker har de unge mulighet til å flytte på dagen. Advokat Helt i startfasen får de unge en advokat som de kan rådføre seg med i forhold til alle de juridiske sidene av saken. Dette gjelder en gjennomgang av rettighetene den unge har, og en vurdering av sikkerheten. Når en krisesak kommer inn til SEIF henvender de seg til en fast advokat, og avtaler et møte. På møtet deltar SEIF, den unge og advokaten, og hele saken blir gjennomgått. Enten redegjør SEIF for saken, eller så forteller den unge. Sikkerhetstiltakene som blir satt inn bestemmes altså på bakgrunn av hva den unge sier, og av SEIFs erfaringer. De mest brukte tiltakene er sperret adresse og endring av navn (se avsnitt 2.4.). Den unge får beskjed om å lete på ssb.no (statistisk sentralbyråds nettsider) etter et navn som er lovlig å bruke. Når adressesperringen er etablert får den unge et skriv fra advokaten som forteller hvordan han eller hun skal forholde seg til adressesperringen, og ivareta sin egen sikkerhet. En adressesperring som er strengt fortrolig kutter alle båndene til offentlige registre. Å ha kontakt med det offentlige (og også private instanser) innebærer en fare for lekkasje, og dermed for å kunne bli sporet opp. Det er derfor av sikkerhetsmessig betydning at den unge vet hvordan han eller hun skal opptre overfor det offentlige. Advokaten sier at det er svært mye opp til den unge selv å ivareta sikkerheten sin på en tilstrekkelig måte. Advokatkontakten foregår hovedsakelig i startfasen etter at de unge har brutt med familien. Men for mange er det er også en videre kontakt, særlig når adressesperringen går ut etter ett år og den må fornyes. Flere av de unge ringer advokaten om de lurer på andre spørsmål som dukker opp i hverdagen, ofte i forhold til 24