Kvinnebevegelsen i Norge

Kvinnebevegelsen i Norge Cecilie Thoresen - Norges første kvinnelige student Cecilie Thoresen var den første kvinnen som tok artium og den første kvinnen som studerte ved universitetet. hun ble immatrikulert 8. september 1882. Da Thoresen Krog tok examen artium hadde kvinner ennå ikke adgang til å studere ved universitetet i Norge. Selv fikk hun tillatelse til å studere gjennom et privat lovforslag i Stortinget. Først i 1884 kom en lov som ga kvinner full adgang til universitetet. Hun søkte både Kirkedepartementet og Universitetet om adgang til å studere ved Universitetet, men fikk avslag. Høsten 1881 tok hun kontakt med venstremannen Hagbard E. Berner, som fremmet et privat lovforslag i Stortinget på hennes vegne. Forslaget ble vedtatt mot bare en stemme. På slutten av 1800-tallet begynte kvinner å organisere seg, og vi får en kvinnebevegelse. Vi får to retninger: de som er tilknyttet arbeiderbevegelsen og de borgerlige. Den første kvinneforeningen I samfunnet var det stigende kvinneoverskudd og industrialiseringen førte til endrede økonomiske forhold. Den første kvinneforening: Norsk kvinnesaksforening (NKF) ble dannet i 1884. De jobbet for å skaffe kvinnen den rett og plass i samfunnet som hun har rett til. De som tok initiativ til foreningen var Hagbart Emanuel Berner og Gina Krog. De mente at NKF måtte legge hovedvekten på reformer som kunne gi kvinnene mulighet for å få utdannelse og arbeid. De fleste i NKF var tilknyttet partiet Venstre. Berner mente at det var urealistisk å fremme kravet om fulle politiske rettigheter til kvinner, og krav om kvinners deltakelse i det politiske

livet fikk en beskjeden plassering i NKFs arbeid. Gina Krog støttet Berner i hans taktiske syn på stemmerettsspørsmålet i begynnelsen. Men etterhvert la hun stadig større vekt på kravet om kvinnelig stemmerett. Og ved dannelsen av Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) i 1885 forkastet hun Berners taktiske fremgangsmåte. Denne foreningen bygde på en erkjennelse av at kvinner ikke kunne frigjøres hverken økonomisk eller intellektuelt før de hadde fått politiske rettigheter og kunne være med å forme sine egne livsbetingelser. Uten politisk makt ville kvinnene alltid være avhengig av menns velvilje. Dannet av en mann Det var altså en mann: Berner som tok skrittet for å danne NKF. Kvinnene hadde for liten organisasjonserfaring og erfaring fra det offentlige liv til å tørre å ta initiativ på egenhånd. Krog som var med på å planlegge opprettelsen av NKF, var redd for at kvinnene ville komme til å skade sin egen sak hvis de stod frem alene. Det ble valgt tre menn til NKFs styre, og Berner var formann. Det sterke innslaget av menn kan ses på som en måte å legitimere foreningen, men også for å indikere at det var et interessefellesskap mellom menn og kvinner i kvinnesaksspørsmål. Kvinnene i NKF kom fra spesielt ressurssterke miljøer. De mest fremtredende var selv velutdannede og flere av dem var gift med fremtredende venstrepolitikere. Men deres engasjement gikk ut over den rene egeninteressen. NKF satt seg som mål å skape en landsomfattende bevegelse og oppfordret til å danne foreninger andre steder i landet. I 1890 var de nede i en bølgedal, og flere steder snakket de om å legge ned bevegelsen. Noe av årsaken til at man begynte å miste tilliten til kvinnesaksforeningen er at dannelsen av NKF ble etterfulgt av en urealistisk optimisme. Da det så viste seg at majoriteten i stortinget ikke ønsket å innfri kvinneforeningens krav, bredte det seg en motløshet innenfor foreningen. Selv om det var en del menn i organisasjonsapparatet, synes en del av dem at kvinnenes stemmerettskrav for radikalt. Menn ingen adgang Kvinnestemmerettsforeningen ble dannet i 1885, siden NKF av taktiske årsaker var veldig uklare på spørsmålet om kvinnelig stemmerett. Det ble bestemt at men ikke

hadde adgang til foreningen. Kvinnene ville selv ta hånd om den taktiske fremgangsmåten. Foreningens formål var å arbeide for å skaffe kvinner stemmerett på like betingelser som menn. Kvinnelig stemmerett ble nedstemt i Stortinget i 1890, 1893 og 1895. Og KSF vedtok i 1897 å komme med et alternativt forslag til stortinget om stemmerett for kvinner ved kommunevalg. Det skyltes at kommunal stemmerett kunne vedtas ved alminnelig lov. Det vil si at det ikke var nødvendig med 2/3 flertall i Stortinget. Kvinnestemmerettighetsforeningen nye taktikk ble sterkt kritisert av en del av medlemmene. Bl.a. Gina Krog som på bakgrunn av dette frabad seg gjenvalg som formann. På generalforsamlingen i januar 1898 bakket et spinkelt flertall opp om den nye taktikken, og en del av medlemmene brøt ut og dannet En annen forening: Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF), ble også dannet. Begge foreningene jobbet for stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn. Men det fantes fortsatt konservative kvinner innen foreningen som heller vil gå for en trinnvis utvikling. LKSF konstituerte seg som landsforening, mens KSF fortsatte med å være en Kristianiaforening. Den ble nedlagt da alminnelig stemmerett var vedtatt i 1913. LKSF ble nedlagt noen år senere. De siste årene brukte de på å agitere at kvinner skulle bruke sin stemmerett. Norsk nasjonalråd Norske kvinners nationalråd var en forening organisert på kjønn, ikke sak. Gina Krog hadde vært sterkt interessert i å komme i nærmere kontakt med den internasjonale kvinnebevegelsen, og på en International Council kongress i London 1899 påtok hun seg et verv som forpliktet henne til å arbeide for et norsk nasjonalråd. Norske kvinners nationalråd fikk rask stor tilslutning. I 1908 var det ca 400 avdelinger tilknyttet Nationalrådet. Gina Krog var formann fra opprettelsen og frem til sin død i 1916. Rådet jobbet for å opplyse og dyktiggjøre kvinner til å ta de offentlige verv og ombud

som åpnet seg for dem. De jobbet også for Utvidet adgang til yrker for kvinner. Rettferdig vurdering av kvinners arbeid. I den forbindelse tok de initiativ til å forbedre kvinners yrkesmessige situasjon, spesielt den lønnsmessige side. Bestyrelsen engasjerte seg videre i å forbedre kvinners fagutdannelse, og den tok initiativ til å organisere kvinner i fagorganisasjoner. Nationalrådet arbeidet for forholdene i over- og middelklasseverv. De engasjerte seg sentralt i tre saksområder, hvor også arbeiderklassens kvinner var involvert. Det gjaldt: 1. Fabriktilsynsloven - hvor spørsmålet om særbeskyttelse for kvinnelige arbeidere og kvinnelige fabrikkinspektører ble reist. 2. Mødreforsikring og barsellov. 3. Den nye hjemmeindustriloven Den eneste særbeskyttelse Nationalrådet kunne akseptere var i forbindelse med svangerskap. Dvs. at kvinner fikk kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste gjennom mødreforsikring. Nationalrådet gikk derimot sterkt inn for kvinnelige fabrikkinspektører og for at kvinner skulle opptas i de lokale fabrikktilsyn. Begge disse krav ble innfridd da den nye fabrikktilsynslov ble vedtatt, og Betzy Kjelsberg ble i 1910 ansatt som Norges første kvinnelige fabrikkinspektør. Arbeiderbevegelsen Bestyrelsen i Nationalrådet stod fjernt fra arbeiderkvinnene. Kvinnelige verftsarbeidere jobbet fra 0600-1800 for dårligere lønn enn menn. Den faglige og politiske organiseringen av arbeiderkvinnene i Norge, begynte rundt 1890. Kvinnene stiftet fagforeninger for å jobbe for å forbedre arbeidssituasjonen og for å fremme saker de var opptatt av. Modellene til deres organisasjoner hentet de fra den øvrige arbeiderbevegelse. Kvinnene ønsket å være integrert i mennenes fagforeningsarbeid og politisk virksomhet. De gjorde ingen forsøk på å etterligne de borgerlige kvinnesakskvinners tverrpolitiske organisasjonsstruktur. Fagforeningen skjedde først på arbeidsplassene og det var kvinnene innenfor industri og håndverk som førte an. Etterhvert kom også de kvinnelige arbeiderne i de eldre kvinneyrkene, syersker, vaskekoner og tjenestepiker med.

Den første streiken Det var fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 som utløste organiseringsbølgen blant kvinnene. Konflikten fant sted på Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker i Kristiania hvor arbeiderne lenge hadde vært utilfredse med lav betaling og helsefarlige arbeidsforhold. En lønnsnedgang på 20% i oktober 1889 fikk pakkerskene til å spontant nedlegge arbeidet. Til tross for streikestøtte og sympati i brede kretser, kom det ikke noe konkret ut av streiken. Det viktigste var at kvinnene stiftet en fagforening i streikens første fase. Fyrstikkarbeidernes eksempel smittet. I årene som fulgte ble det dannet en rekke kvinnelige fagforeninger i industrien: Væveriarbeidernes forening, Hjula kvinnelige arbeiderforening, Maskinstrikkernes forbund, Nydalens kvinnelige arbeiderforening, Cigarleggernes forening, Kristiania kvinnelige Tobakksarbeider forening, Den kvinnelige ølbryggerarbeider forening, Den kvinnelige Bokbinderforening, Kvinnelige sømarbeideres forening, Den kvinnelige fabrikksarbeiderforening, Setterskenes klubb og Påleggerskenes forening. Også utenfor industrien begynte kvinnene å organisere seg. Syersker og tjenestepiker. I tillegg til å jobbe med faglige gjøremål som å forbedre lønns- og arbeidsvilkår, hadde foreningene en viktig sosial funksjon. Politisk organisering: De ville engasjere kvinner i samfunnsaktiviteter, og trekke dem med i faglig og politisk virksomhet. De var mindre opptatt av den politiske debatt om sosialisme og kvinnesak. opptatt av praktisk politikk og sosiale reformer. Kilde: http://www.leksikon.org/art.php?n=1506&t=0

INTERNASJONAL KVINNEBEVEGELSE Kvinnebevegelsene som kjempet for kvinnenes sosiale vilkår oppstod i løpet av 1800-tallet i ulike land. Innbyrdes var de noe ulike, men hadde til felles at de hadde sitt utspring fra frigjørings- eller revolusjonære bevegelser. Revolusjonen i Frankrike (1789), hadde gitt støtet til krav om menneskerettigheter (sivile og politiske), inspirert av tanker fra opplysningsfilosofene. Her ble det fremsatt et ideal om visse naturgitte, iboende rettigheter i ethvert menneske. Dette inspirerte kvinner i England og USA i løpet av 1800-tallet uten at de nye ideene fikk noen særlige organisatoriske rammer slik man hadde sett under revolusjonen hvor aktive kvinnebevegelser hadde jobbet for kvinnerettigheter og reformer. Disse bevegelsene ble imidlertid forbudt i løpet av revolusjonens siste faste og skulle ikke gjenoppstå før omkring 1830. De første signalene om en ulmende kvinnebevegelse i England viste seg innen sosialistbevegelsen. I USA var kvinnebevegelsen i starten nært knyttet til antislave og avholdsbevegelsen. Dette foregikk på begynnelsen av 1800-tallet. Først i løpet av andre halvdel av dette århundret ble kvinnebevegelsen mer organisert og konsentrert om politiske og sosiale rettigheter. I føydale Tyskland og Russland våknet kvinnebevegelsen noe senere. I Tyskland knyttet til arbeiderbevegelsen. I Russland kunne en mer åpen politisk debatt først skje etter Krimkrigen og Nikolaj I sin død. Graden av organisering av kvinnebevegelsene hang sammen med graden av industrialisering fordi kvinnebevegelsene var knyttet til organisering av arbeiderbevegelsen. FRANKRIKE Her reiste kvinnebevegelsen seg innenfor den samme bevegelsen som første til revolusjonen i 1789. Kvinnene deltok i mange sammenhenger i revolusjonen. Blant annet demonstrerte de mot matmangel og hungersnød. Dessuten dannet kvinner på denne tiden foreninger som tok opp ulike kvinnespørsmål som ekteskapslover og sosiale og politiske spørsmål. I 1791 utga Olympe de Gouges Kvinnerettighetserklæringen. Her hevdet hun at likhet for alle var en logisk følge av revolusjonen og at kvinner skulle ha de samme rettigheter som menn. Dessuten måtte ekteskapsloven og andre forhold som opprettholdt mannssamfunnet revideres. Olympe d Gouges ble henrettet i 1793 og politisk aktivitet ble forbudt for kvinner, kvinneforeningene lagt ned og ingen flere kvinnespørsmål ble foreløpig fremmet. Ved innføringen av Napoleons lovverk i 1804 ble de forbedringene som gagnet kvinner visket ut. Blant annet retten til skilsmisse. Igjen stod prinsippet om familiens ukrenkelighet og mannens overlegenhet sentralt i den styrende ideologien. Ikke før 1830 kom kvinnebevegelsen på banen igjen i Frankrike. Denne gangen innenfor den sosialistiske arbeiderbevegelsen som var skeptiske til den økonomiske liberalismen som de mente motarbeidet likhet ved å opprettholde sosiale forskjeller mellom klassene. En ledende skikkelse innenfor denne bevegelsen som betegnes som utopisk, var Charles Fourier. Han så for seg et samfunn hvor kvinnenes frigjøring stod sentralt. Han kritiserte den borgerlige familien som autoritær og forfektet heller en familieform basert på fri kjærlighet og kollektive boliger og

arbeidsformer. En annen stemme i denne bevegelsen var Saint-Simon. Etter Februarrevolusjonen organiserte kvinner seg og da den provisoriske regjeringen innførte allmenn stemmerett fremmet en rekke kvinneaktivister at stemmeretten også måtte omfatte kvinner. Kvinnenes krav ble imidlertid tilsidesatt da det ble lagt større vekt på arbeiderrettigheter enn kvinnerettigheter. Kvinner utgjorde en stor del av den franske arbeidsstyrken. Arbeidsforholdene var dårlige. Lønnen var dårligere for kvinner enn for menn. Etter mislykkede sysselsettingstiltak gikk arbeiderkvinner sammen om å fremme krav om bedre lønn og kortere arbeidstid. Andre saker som igjen dukket opp i kvinnesaken var spørsmålet om kvinners utdanning. I 1851 gjorde imidlertid Luis Bonaparte statskupp og kvinnesaken ble igjen slått ned. I 1850-og 60-årene var det Proudhons reaksjonære kvinnesyn som skulle dominere sosialistbevegelsen ikke uten protester fra enkelte kvinner. Fra 1860-årene begynner man å diskutere kvinnespørsmål også i borgerskapet. En av pådriverne for kvinnesaken i det øvre økonomiske sjiktet var den velstående Maria Deraismes. Sammen med Leon Richter dannet hun en avis og en forening viet kvinnesaksspørsmål. Viktige spørsmål handlet om skole og opplysning for kvinner. Mot slutten av 1860-årene så en sosialistisk kvinnebevegelse igjen dagens lys som tok opp arbeiderkvinnespørsmål. Om politiske rettigheter stod arbeiderkvinner og borgerlige kvinner sammen. Både i antall og i organisering skjøt kvinneorganisasjonene fart på begynnelsen av 1900-tallet. Viktige saker var familie -og ekteskaps politikk, utdannelse og arbeiderkvinnesak. I stemmerettspørsmålet delte de borgerlige seg i to. En retning som kjempet for kvinnestemmerett og en retning som hadde fokus på andre kvinnerettigheter. I mellomkrigstiden stod barnereduksjon sterkt på franske kvinneforkjemperes agenda. Franske kvinner fikk lovbestemt stemmerett i 1946. ENGLAND Engelsk kvinnebevegelse hentet inspirasjon fra puritanske, religiøse bevegelser med idealer om måtehold, likhet og verdighet og fokus på fattigfolks interesser og fra politiske bevegelser. Dessuten hentet man inspirasjon fra den amerikanske og franske revolusjonen og krevde at også kvinnene skulle få ta del i «menneskerettighetene». Mary Wollencraft var en pådriver for å fremme idéer om kvinners rettigheter i samtidens England. Viktige saker var utdannelse og opplysning av middelklassekvinner. Bevegelsen i England var i stor grad preget av borgerlige, liberale verdier, selv om det også fantes visse sosialistiske strømninger. Mot slutten av 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet reiste folk seg både på landsbygda og byene i protester mot sult, fattigdom og utbytting. Kvinnene var fremtredende i mange av disse protestene og streikene. Industrialiseringen var en forutsetning fordi den hadde skapt et stort proletariat av industriarbeidere. Selv om bare et fåtall av kvinnene var lønnsarbeidere deltok de likevel i arbeiderorganisasjonene dog uten å fremme spesifikke kvinnekrav i begynnelsen. Arbeiderne organiserte seg i fagbevegelser og noen av disse var spesielt for kvinner. Kvinnene støttet blant annet kravet om stemmerett for menn uten å fremme krav om stemmerett for kvinner i starten. Da VVPL ble startet på initiativ fra Emma Paterson ble det formulert en målsetting om å fremme

kvinners fagorganisering og jobbe for bedrede arbeiderkvinnekår. BORGERLIG BEVEGELSE Borgerskapskvinnene som var gift følte i stigende grad misnøye med at at arbeidet ble fra tatt dem. De ble isolert fra det øvrige samfunn og økonomisk avhengige av sine ektemenn. Den gryende borgerlige kvinnebevegelse var inspirert av John Stuart Mills krav om at kvinner og menn skulle ha de samme rettigheter på alle samfunnsområder. Videre krevde han for kvinner retten til utdannelse, borgerlige rettigheter og en friere stilling i familien. Han ble i 1867 nedstemt i Parlamentet da han fremmet forslag om stemmerett for kvinner. Florence Nightingale la vekt på viktigheten av en yrkesutdannelse for kvinner og har mye av æren for moderne sykepleie. Florence skapte stor uro i sine sosiale kretser da hun brøt med skikken om å bli lydig kone og i stedet viet seg til en yrkeskarriere. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte en gryende kontakt på tvers av samfunnsklassene i spørsmålet om kvinnefrigjøring. Før denne tid hadde ikke arbeiderkvinnene skilt mellom arbeidersaker og kvinnesaker og borgerklassekvinnene hadde konsentrert seg om sin egen klasse. Nå så man økende solidaritet på tvers av klassene og man samlet seg bak en del felles saker, for eksempel kampen mot prostitusjon. STEMMERETT De politisk orienterte kvinnebevegelsene viste seg først i forbindelse med stemmerettsspørsmålet. Dette hang sammen med at troen på at parlamentarismen var avgjørende for politisk innflytelse gjorde at man anså stemmeretten for å være avgjørende for politisk innflytelse. En markant bevegelse innenfor stemmerettsbevegelsen var de såkalte suffragettene. Den viktigste organisasjonen herunder var Woman`s Social and Political Unian (WSPU) startet av Emmeline Pankhurst og hennes døtre i 1903. Disse organiserte seg i en nokså militant bevegelse for å få innført stemmerett for kvinner i England. Dette prøvde de å få igjennom med til dels voldelige midler. Blant annet gjorde de flere forsøk på å storme Parlamentet for å få politikerne på talefot. Dessuten utførte de hærverk på forlatte bygninger og i 1913 ofret en av sufragettene sitt liv ved å kaste seg foran kongens hest under Derby-løpet. De militante metodene førte etterhvert til indre uro og splittelser. Under den 1. verdenskrig konsentrerte WSPU seg om å støtte opp under krigen. De gikk inn for innkalling av menn til militærtjeneste og kvinner til industrien. Da krigen var over fikk kvinner over 30 stemmerett med begrunnelsen at dette hadde de fortjent for sin innsats under krigen. I 1917 ble WSPU omdannet til et politisk kvinneparti med partikrav om likelønn, lik rett til jobb, utdannelse og krav om seks timers arbeidsdag for begge kjønn. Dessuten stilte de krav om at fagforeninger skulle avskaffes og at lovfestet lønn i stedet skulle innføres. Christabel Prankhurst stilte til valg for partiet men uten å bli valgt. Først i 1928 fikk britiske kvinner stemmerett på lik linje med menn.

USA Organisert kvinnebevegelse kom igang fra omtrent 1848. Bevegelsen delte seg i to retninger hvor den ene hadde fokus på kvinnestemmeretten mens den andre fokuserte på arbeiderkvinnespørsmål. De stod likevel ikke skarpt atskilte fra hverandre og mange kvinner arbeidet innenfor begge retninger. Ettersom USA var nytt hadde det ikke de samme institusjoner og tradisjoner som man hadde i Europa og derfor hadde ikke kvinnebevegelsen det samme politiske fundament. En sosialistbevegelse av betydning så man ikke i USA. Dessuten var befolkningen sammensatt av folk fra forskjellige kulturer som hadde flyktet fra sosial nød, men også politisk og religiøs undertrykkelse. Dessuten hadde de ulike statene egen lovgivning og kvinnene hadde derfor ulike rettigheter i de ulike statene. Inspirasjon hentet kvinnebevegelsen fra verdier som frihet og likhet fra den amerikanske revolusjonen senere også den franske revolusjonen. Kvinnene var også del av bredere reformbevegelser som de hentet inspirasjon fra. Kvinner i Nord-Amerika hadde i utgangspunktet en relativt sterk posisjon i samfunnet fordi de var viktige i oppbygningen av landet. Dessuten var det kvinneunderskudd og kvinner hadde derfor særlige rettigheter enkelte steder. I tillegg kunne de gifte seg med hvem de ville. Kvinner var imidlertid underlagt Common Law også en god stund etter uavhengighetserklæringer. I 1884 vedtok staten New York at kvinner skulle ha råderett over egen formue. Dette hadde imidlertid ikke sammenheng med den gryende kvinnebevegelsen men at rike fedre ikke skulle bekymre seg for at ektemenn skulle få kloa i døtrenes arv. Råderett over egen inntekt fikk ikke kvinner før flere år senere. Kvinner i vest-statene fikk innvilget flere rettigheter tidligere enn kvinner i øststatene. Blant annet råderett over inntekt og rett til arv og skifte. Den nye forfatningen tok ikke stilling til kvinners stemmerett. Dette ble overlatt til den enkelte stat. Gjennom antislavearbeid fikk mange kvinner organisasjonserfaring. Den første antislaveforening ble dannet allerede i 1706, menge år før uavhengigheten. To av antislavebevegelsens representanter var Lucretia Mott, kvekerprest og Elisabeth Stanton, religiøs og radikal aktivist. De innkalte i 1848 til et åpent kvinnemøte for å diskutere kvinnerettigheter. Dette ble opptakten til kvinnebevegelsen i Nord-Amerika. Snart ble det dannet flere kvinnegrupper som etterhvert ble slått sammen til en bevegelse. Viktige saker var politiske rettigheter, juridisk likestilling og arbeiderkvinnesaker. Under borgerkrigen ble kvinnekampen innstilt og forskjellen mellom menn og kvinner ble tydeligere etter krigen. Selv om kvinnene hadde fått mer arbeid og ansvar og dermed større anseelse og selvstendighet hadde de fremdeles ikke fått stemmerett. National Woman`s Suffrage Association ledet av Susan B Anthony og Elisabeth Stanton ble dannet i 1868. Et år senere ble American Woman`s Suffrage Association dannet. Disse ble etterhvert slått sammen under navnet National American Woman`s Suffrage Association. Den største bevegelsen var imidlertid The General Federation of Woman`s Clubs som fikk stemmerett på agendaen først i 1914. Argumentasjonen tok på denne tiden en rasistisk vending. «Negre, analfabeter og degoser» hadde fått stemmerett, men ikke «hvite, opplyste kvinner». Denne argumentasjonen kan sees i lys av samtidens rasistiske holdninger og motstand mot innvandrere på arbeidsmarkedet. På 1800-tallet var industrien blitt viktig for kvinner. Tidligere hadde kvinner vært

hjemmearbeidende, ofte i hjemmeindustri. Industrien ble ansett som spesielt egnet for kvinner og unge jenter fordi det var behov for menn i andre sektorer som landbruker. Arbeidsløshet og innvandring endret på dette synet. Først på slutten av 1800-tallet ble fagorganisering vanligere blant arbeiderkvinner. På begynnelsen av 1900-tallet streiket mange kvinner for høyere lønn, men arbeiderbevegelsene var fortsatt flyktige, spontane og ustabile. Idealet om individualisme stod sterkt i det amerikanske samfunnet.