Emnet for denne undersøkelsen er sølensjøfisket i ~vre Rendal, Rendal kommune i Hedmark.

1 1 INNLEDNING. 1.1 EMNE, MALSETTING, AVGRENSNING.t, Emnet. Emnet for denne undersøkelsen er sølensjøfisket i ~vre Rendal, Rendal kommune i Hedmark. Rendalen med sine mange større og mindre sjøer og elver regnes som det mest fiskerike distrikt i Østerdalen. De største og mest utbytterike fiskevannene i området er Femund, Isteren, SØlensjØen og Storsjøen. Rena-elva med ft.krestrømmen har også hatt betydelig fiske. I tillegg hørte Øvre delen av Trysilelva før til Rendalen. Avkastningen fra disse sjøene og elvene har vært så betydelig at innlandsfisket er blitt næringsmessig viktig, enten fangstene har gått inn i matforsy~ingen eller om de har vært byttet i andre varer eller omsatt mot kontanter., De viktigste elementene i den Økonomiske tilpasningen i Rendalen er jordbruk og skogbruk. Akerbruket var tidligere den sentrale faktor innenfor jordbruket, til tross for at Rendalen ut fra naturbetingelsene er et relativt marginalt åkerbruksområde. Derfor har utmarksressursene vært av vesentlig betydning og da i første rekke fiskevannene. Rettighetene til de forskjellige sjøer og elver er foroelt mellom de enkelte bygdelagene. Deres utnyttelse av de ulike fiskevannene g~r flere hundre år tilbake i tiden. Det kanskje mest tradisjonsrike fisket i Rendalen foreg';r i SØlensjØen ca. 3 mil øst for bygda. Fiskerettighetene i dette vannet tilhører g~rdene i Øvre Rendal hovedbygd. Ved SØlensjøens vestside ligger en forholdvis stor og tett husklynge, Fiskevollen. på grunn av den store avstanden til bygda, har bygningene vært nødvendige for å drive fiske i SØlensjØen. Sølensløfisket - 1

2 Funksjoner ut over dette har de ikke hatt. Fiskevollen vitner om sølensjøfiskets sentrale plass i næringstilpasningen i Rendal hovedbygd. Øvre Målsetting. Målet med undersøkelsen er å belyse de forskjellige sidene ved sølensjøfisket. De aspektene som vil stå sentralt er eiendomsforhold, fiskeredskaper samt organisering og utøvelse av fisket. SØlensjØfisket er altså en integrert del av næringslivet i hovedbygda. For å kunne analysere den Økonomiske betydning, kan ikke fisket ses isolert fra de andre næringsveiene. Derfor vil det innledningsvis bli gitt en presentasjon av hovednæringene. Hensikten er ikke å gi en uttømmende beskrivelse av jordbruket og skogbruket i Øvre Rendal, men den nødvendige bakgrunn som gjør det mulig ~ sette fisket inn i en Økonomisk sammenheng. Omlegging og endringer innenfor hovednæringene har hatt innvirkning på den relative verdien av fisket. II Organiseringen av sølensjøfisket er ikke noe enkeltstående tilfelle i Rendalen. I samtlige elver og sjøer i kommunen hvor fisket har vært av betydning, er rettighetene underlagt bestemte gårder. UtØvelsen reguleres etter de samme grunnleggende prinsipper som i SØlensjØen. For å kunne sette sølensjøfisket inn i sin sammenheng som del av den omfattende innlandsfisketradisjonen i Rendalen, vil det bli gitt en kort beskrivelse av rettighetsfordeling og utøvelse i de mest betydelige fiskevannene. Dette er videre med p~ å understreke den generelle betydningen av fisket i Rendalen. Eiendomsforholdene er den viktigste sosiale og Økonomiske begrensningfor utøvelsen av innlandsfisket. Retten til å utøve fisket tilhører grunneierne. Generelt sett har eieren aven strandstrekning fiskerett innenfor sine eiendomsgrenser. Da SØlensjØen tidligere var et allmenningsvann, er forholdene noe annerledes her. Derfor vil det bli gitt en kort historisk bakgrunn for eiendomsforholdene i sjøen. Adgangen til. å. utøve

3 fiske reguleres gjennom et fordelings- eller lottsystem. Dette vil bli behandlet i detalj, da det er grunnleggende for alle aktiviteter i SØlensjØen. Gårdsbrukene i Øvre Rendal hovedbygd kan grovt sett inndeles i to grupper etter Økonomisk og sosial status. Fiskerettighetene i SØlensjØen tilhører de eldste og største brukene. Småbruk og plasser som er utskilt som selvstehdige enheter på et sent tidspunkt, er ikke fiskeberettiget. I og med at dette arbeidet er emnemessig avgrenset til selve sølensjøfisket, vil den ikkefiskeberettigede del av befolkningen falle utenfor undersøkelsen. For å kunne utnytte de ressursene som ligger i fiskevannene, kreves det et teknisk apparat. Det teknologiske aspektet innebærer et studium av hvordan mennesker utnytter naturens råvarer ved hjelp av redskaper og arbeidsteknikker. (Daun-Lofgren 1973:34). Gjenstandene er et resultat av atferd og et element i atferd. En kulturdefinisjon som bygger på atferdskriteriet omfatter automatisk den materielle kultur. (Kolsrud 1960:7). Med utgangspunkt i denne kulturdefinis jonen vil derfor redskapene stå sentralt i beskrivelsen av fisket. Organisering og utøvelse av alt fiske i SØlensjØen er grunnlagt på lottsystemet. Fisket er inndelt i to hovedsesonger, sommerfisket og høstfisket. Det er tildels store ulikheter i organisering og utøvelse i disse to sesongene. Sommerfisket og høstfisket foregår på forskjellige steder i sjøen, hvor naturforholdene er høyst ulike. Dette har hatt innvirkning på både organis~ring og redskaper. I behandlingen av fiskets utøvelse vil det bli lagt vekt på orga~iseringsformen samt kontinuitet og endringer. Videre vil de grunnleggende ulikheten'e mellom fiskesesongene bli drøftet. Avslutningsvis vil den Økonomiske betydningen av sølensjøfisket bli behandlet. Da det tij:gjengelige kildematerialet er forholdsvis begrenset, vil det ikke 'være mulig ~ gi en fullstendig oversikt over avkastningen. Verdien av fisket vil derfor bli belyst gjennpm eksempler fra ulike tidsperioder.

4 Geografisk avgrensning. SØlensjØfisket tilhører som nevnt Øvre Renda1 hovedbygd. Av den grunn er den geografiske'avg~ensning i utgangspunktet gitt. Det vil likevel være behov for å trekke inn større deler av Rendalen i forbindelse med beskrivelsen av næringsliv og andre fiskevann. på grunn av endringer i kommunegrensene 1igger i dag Femund og Isteren i F.ngerdal kommune. Disse lå tidligere innenfor Rendalens gamle grenser. I og med at bygdelag i Øvre Rendal har fiskerett i disse sjøene, vil de også bli trukket inn. Tidsmessig avgrensning. Hovedvekten av undersøkelsen ligger innenfor perioden 1860 1986. Dette skyldes i første rekke kildetilfanget. Det er først i l860-årene og senere at en finner sammenhengende og fyldige kilder som gir grunnlag for en mer detaljert beskrivelse og analyse av fisket i SØlensjØen. Likevel må ikke 1860 oppfattes som en absolutt avgrensning i tid. I den utstrekning det finnes kilder som omhandler sølensjøfisket før dette tidspunktet, er disse trukket inn. Under drøftingen av eiendomsforholdene og aldersfastsettelsen for lottsystemet er det benyttet kilder tilbake til l600-tallet, og de historiske linjene går delvis tilbake til middelalderen. 1. 2 KILDER. UndersØkelsen er basert på muntlige og skriftlige kilder. Disse to kildekategoriene både overlapper og utfyller hverandre i tid. Informantmaterialet dekker i hovedsak perioden fra omkring 1900 og frem til i dag. Selv om det er benyttet skriftlige kilder som i tid går helt opp til 19BO-årene, ligger likevel hovedtyngden av' det skriftlige kildematerialet innenfor perioden før 1900.

5 Muntlige kilder. Informantmaterialet best~r av 19 intervjuer med tilsammen 10 personer. Det ble benyttet lydbånd under 18 av intervjuene. Kjernen i informantmaterialet utgjøres av 10 intervjuer med 10 personer foretatt av Norsk Skogbruksmuseum. 'Disse faller alle inn under kategorien strukturerte intervjuer, hvor en spørreliste har ligget til grunn for innsamlingsarbeidet. Museets materiale ble stilt til r~dighet, mot at jeg sto for 1ydb?ndsutskriftene. I tillegg har jeg kunnet utnytte et ferdig utskrevet intervju, foretatt i 1965 av museets direktør, Tore Fossum. Materialet fra Norsk Skogbruksmuseum har vært av stor betydning, da det omfatter informasjon fra informanter som var g~tt bort før denne undersøkelsen startet. Dette informantmaterialet er delvis supplert og delvis utvidet rent temamessig med åtte intervjuer med tre av de samme personer som tidligere var intervjuet for Skogbruksmuseet. Disse intervjuene foretok jeg i 1983, 1985 og 1986. Under de tre første intervjuene ble det benyttet en ustrukturert form. Dette viste seg? være fruktbart, da informantene tok opp emner som for meg var ukjente. De Øvrige fem intervjuer er strukturerte. Ved sju av disse åtte intervjuene ble det benyttet 1ydb~nd, mens det siste er nedskrevet for hånd. Skriftlige kilder. For forståelsen av eiendomsforholdene i SØlens jøen og bakgrunnen for disse 'h~r rettsdokumenter av ulike slag vært av stor betydning. Det eldste rettsdokumentet som er benyttet, er en straffesak fra 1742. I denne kilden er det funnet sentrale opplysninger om bebyggelsen ved sjøene Femund, Isteren og SØlens jøen. De Øvrige rettsdokumentene er samtlige hentet fra sivile søksm~l i forbindelse med eiendomsrettighetene til fisket i SØlensjØen. I en viss utstrekning er partsinnlegg og vitneuttalelser gjennomg~tt. Likevel er det domsavsigelser og domspremisser som har vært av størst ~erdi. I denne forbindelse

6 må arkivkonsulent can. jur. Gunnar Tanks utredning om rettsforholdene i SØlensjØen i forbindelse med høyesterettssak a.m. 102/1936 fremheves. Under arbeidet med aldersfastsettelsen for lottsystemet har matrikler, matrikkelutkast og matrikkelforarbeid. vært en av hovedkildene. Samtlige matrikuleringsarbeider som omfatter det aktuelle området fra og med skattematrikkelen fra 1647 til Norges Matrikkel fra 1903, er gjenno~gått. Matrikkelen fra 1665, matrikkelutkastet fra 1723, jordeavgiften fra 1802 og herredsbeskrivelsen fra 1863 har stor informasjonsverdi når det gjelder rettighetsh~verne i SØlensjØen. Av folketellinger er følgende undersøkt: Titus Blilches manntall fra 1664-1666, folketellingen fra 1769, samtlige folketellinger innenfor perioden 1801-1875, videre 1891, 1900, 1910 og 1930. Med unntak av folketellingen fra 1825, hvor det under anmerkninger er oppført hvilke matrikkelgårder som er fiskeberettiget i SØlensjØen, inneholder de Øvrige ingen opplysninger som går direkte på fiske. For perioden 1835-1875 hvor folketellingene er kombinert med jordbrukstellinger, har disse vært til hjelp under beskrivelsen av næringslivet i bygda. I undersøkelsen er folketellingene hovedsakelig benyttet som statistisk grunnlag for befolkningsutviklingen. I tilknytning til beskrivelsen av fiskeredskapene var det forventet at skiftematerialet skulle være en vesentlig kilde. De 11 skifteregistreringsprotokollene som dekker perioden 1799 1958 er gjennomgått. I disse er det funnet tilsammen 56 skifter fra Øvre Rendal hovedbygd. 50 av disse er fra tiden før 1846, mens de Øvrige seks er fra perioden 1864-1871. Av de 56 skiftene er det kun 18 som inneholder opplysninger om fiskeredskaper. I tillegg er også skifteutlodningsprotokollene for årene 1847 til 1893 gjennomgå.tt. I disse ble det ikke funnet opplysninger som er av betydning for denne undersøkelsen. Informasjonsverdien vedrørende fiskeredskaper er svært varierende i de 18 skifteregistreringene. Enkelte er forholdsvis surnariske og er derfor av mindre interesse. Der hvor de enkelte

7 redskapene er oppført separat, er ikke opplysningene fyldige nok til at de kan anvendes i kvalitative analyser. på grunn av det begrensede antallet er det også vanskelig å trekke kvantitative slutninger. Opplysninger fra skiftema'terialet vil derfor hovedsakelig bli benyttet som eksempler for ~ underbygge informasjon fra andre kildetyper. Fra midten av laoo-tallet er skiftematerialet svært fragmentarisk. Perioden 1847-1885 dekkes av en enkelt o skifteregistreringsprotokoll. For arene 1886. til 1893 eksisterer det ingen bevarte skifteregistreringsprotokoller fra sorenskriveren i Nord-Østerdal. Fra le.nsmannen i Rendalen eksisterer det en skifteregistreringsprotokol1 som dekker perioden 1893-1958,. Denne inneholder kun ;stnå, skifter, og er ikke av interesse for denne undersøkelsen. Generelt sett skyldes mangler i skiftematerialet at det var lensmennene som gradvis overtok boregistreringene utover på første halvdel av l800-tallet. Opptegnelsene ble gjort P? løse ark, som siden ble innsendt til skifteretten hvor de skulle føres inn i protokoller. InnfØring av skifteregistreringene ble tatt forholdsvis lettvint, og i mange tilfeller ble kun datoen for registreringen og status for boet nedtegnet. (Kiil 1969:105). D'ette er trolig forklaringen på det mangelfulle kildematerialet fra Rendalen. Den mest grunnleggende kilden for forståelsen av fisket i SØlens jøen er kontrakten for røyefisket fra 1869. Denne ble Østerdal. Kontrakten regulerer organisering, redskapsmengder, fordeling av fiskeplasser og utøvelse av høstfisket i SØlensjØen. Ved ~ tinglyst i 1872, og er innført i pantebok nr. 6 for Nord sette kontrakten opp mot informantopplysningene er en sikret et riktig bilde av organisering og utøvelse av fisket. Kontrakten er fortsatt gjeldende. Det Øvrige fisket i SØlensjØen reguleres nå gjennom vedtekter for SØlensjØen lotteierforening pr. 4/2-1983. Denne kilden har også vært et viktig supplement under beskrivelsen av fisk~t.

8 PantebØkene for Nord-Østerdal er gjennomgått for perioden 1860-1910 med henblikk p~ tinglyste salg av fiskelotter. Det er først på begynnelsen av 1900-tallet at en finner opplysninger om salg av lotter. I denne fremstillingen er det trukket frem et par eksempler som belyser dette temaet. Bilag til amtmannens femårsberetninger (Lensmennenes innberetninger) er gjennomgått for årene 1841-1910. I denne perioden finner en svært få opplysninger om sølensjøfisket. Enkelte inneholder opplysninger om fangstmengde. De trykte femårsbe~etningene fra amtmennene for årene 1831 til 1915 er også undersøkt, men gir kun i meget begrenset grad informasjon om fisket i Rendalen. Under beskrivelsen av næringslivet i Øvre Rendal har topografisk litteratur vært til stor hjelp. I denne kildekategorien er det også funnet enkelte opplysninger om fisket. Jacob Breda. Bulls beskrivelse av Rendalen, dens historie og bebyggelse, bind 1 og 2, har vært viktig som støttelitteratur under dette arbeidet. I tillegg finner en her den eneste samlede beskrivelsen av fisket i Rendalen. Bind tre av Bulls bygdebok, som behandler gårdene og slektenes historie i Øvre Rendal, har i mange tilfeller vært et nyttig supplement til folketellinger og matrikuleringsarbeider. Fra arkivet ved Norsk skogbruksmuseum har jeg fått bruke oppmålingstegninger over Fiskevollen, samt et regnskap for omsetningen av fangstene fra høstfisket i 1885. Til slutt bør nevnes en foreløpig rapport fra undersøkelsene av fiskebestanden i SØlensjØen, utarbeidet av fiskerikonsu1enten i Hedmark Tore Quenild. Denne er benyttet i forbindelse med beskrivelsen av selve fiskevannet. Videre inneholder den også opplysninger om fangstkvantum.

9 Skrivem!ten for gårdsnavnene i Øvre Rendal varierer noe avhengig av hvilken kilde en benytter. Den formen som benyttes i dag, er i enkelte tilfeller en blanding av slektsnavn og gårdsnavn. Formene i slektsnavnene ligger til en viss grad opp til eldre skrivemåter for gårdsnavnene. En av dem som har foretatt en undersøkelse av gårds- og stedsnavn i Rendalen, er filologen Nils Nystu. For gårdene i Øvre Rendal hovedbygd anvender han følgende former: Hårset, Berge, HØye, Berset, MØm, Hangard, Bjøntegård og Nordset. (Nystu 1951:50-85). De samme formene er også benyttet på nyere kartverk. I denne undersøkelsen vil derfor denne skrivemåten bli nyttet. Der kilder siteres direkte, gjengis selvsagt formen som er benyttet i kilden.

10 2 PRESENTASJON AV OMRÅDET, 2.1 RENDALENS GEOGRAFISKE BE~IGG~~HET, ADMINISTRATIVE GRENSER OG FOLKETALL. Glomma-dalfØret fra Aursunden til Elverum med sidedaler, samt området videre østover til svenskegrensen benevnes som østerdalen eller Østerdalene. Den største av Glommas østre sidedaler er Rendalen. Denne omfatter Rena-elvas dalføre. Elvene Tys1a og Unsetåa løper sammen ved Elvål, og danner Rena-elva som forener seg med Glomma ved ) Amot. Rendalen har fått sitt navn etter elva. Rena betyr åa som renner sakte. (Nystu 1951:47). Rendalen løper parallelt med Glomma-dalfØret og er omkring 130 km lang. Med sine 3187 km 2 er Rendalen hva flateinnhold angår den største kommunen i Hedmark fylke. (SNL bn. 9, 1980:728). I syd grenser Rendalen til Amot kommune ved sydenden av Storsjøen. Kommunegrensa i øst mot Trysil og Engerdalen følger først Trysilelva opp til Galten. Derfra fortsetter den nordover mellom SØlensjØen og Isteren. I nord grenser Rendalen til Tolga, Tynset og Alvdal kommuner. Rendalen kommune omfatter også en strekning på 25 kilometers lengde av Glommas dalføre fra Barkald til Atna. Bortsett fra denne strekningen, følger den vestlige kommunegrensen mot Stor-Elvdal høydedraget mellom Glomma-dalfØret og Rena-dalfØret. Bosetningen i Rendalen er i det vesentlige konsentrert langs Rena-vassdraget fra Elvål i nord til nordenden av Storsjøen i sør. En finner videre spredt bosetning langs Storsjøens østside. Det samme gjelder også Unsetdalen nordøstover fra Elvål. Den søndre delen av Tyslas dalføre nordvestover fra ElvAl, er kun i liten grad bebodd. Videre er det også spredt bosetning ved Hanestad i Glomma-dalfØret. I dag er det to markerte sentra i Rendalen. Disse er Berset som utgjør en del av hovedbygda i Øvre Rendal, ogotnes ved Lomnessjøen i ytre Rendal. Rendalen ble eget prestegjeld i 1741 og besto av to kirkesogn, Øvre Rendal hovedsogn og Ytre Rendal annekssogn. FØr 1741 var

FIGUR 1 11 ADMINISTRATIVE GRENSER \ -~_..I1\ \ I,,, ØVRE RENDAL,, YTRE RENDAL N II --- Riksgrense. ""'.4 Fylkesgrense. Rendalens nåværende kommunegrense. - - - - Tidligere herreds-/kommunegrense mellom IIlvre og Ytre Rendal. o 10 20 30 KM,! ---- Tidligere herreds-/kommunegrenser Åmot for Rendalen. Kartgrunnlag:-Vegkart,serieM516,l:250 OOO,ajour 1981,blad 70g 9. -Postkart,Sør-Norge,l:500000,ajour pr.1.sept.1929,blad Vog Vit. -Kart over Nord-Østerdal toger! i Kiær 1902:96.

12 begge disse annekssogn under Amot prestegjeld. (Kraft 1845 1848: 162). Rendalen var ett herred frem til 1880. på dette tidspunkt hadde herredet en langt større utbredelse.enn dagens Rendalen'kommune. Området rundt Isteren, søndre del av Femund og østover helt til svenskegrensen tilhørte Rendalen. I gikk herredsgrensen mot Trysil rett no~d syd for Engersjøen. (Se kart figur l). Ved kongelig resolusjon av 8. september 1879 ble det bestemt at Rendalen skulle deles i to herreder fra 1/1 1880. De to nye herredene ble hetende Øvre og Ytre Rendal. Hvert herred ble eget tinglag samt skole- og fattigdistrikt. Rendalen Lensmannsdistrikt forble udelt, og omfattet begge de to nye herredene., (HeIland, del 2, 1902 : 509). Herredsgrensen mellom Øvre og Ytre Rendal gikk rett nord for Lomnessjøen og østover til svenskegrensen syd for Vurrusjø. I Øvre Rendal ble administrasjonssenteret lagt til Berset. Otnes ble sentrum i ytre Rendal. I 1911 ble Engerdal herred opprettet. Dette ble dannet av deler av Trysil, Ytre- og Øvre Rendal samt Tolga herreder. (SNL, bn 3, 1980:721). Øvre og ytre Rendals Østlige grenser som før var sammenfattende med riksgrensen mot Sverige, ble i 1911 flyttet 30 til 40 km vestover. Den grenselinjen som ble opprettet i 1911, er fortsatt kommunegrense mellom Rendalen og Engerdal. Ved den generelle kommunesammenslåingen i 1965 ble Øvre og Ytre Rendal på. nytt en kommunal enhet. (SNL, bn 12, 1980:704). Administrasjonen i den nye Rendalen kommune ble lagt til Berset i det tidligere Øvre Rendal. Enkelte kommunale institusjoner ble også lagt til Otnes. Navnene Øvre og ytre Rendal er fortsatt i bruk som benevnelser på henholdsvis nordre og søndre del av Rendalen kommune. Landskapet i Rendalen er svært variert. Det omfatter høyfjell, fjellvidder, myrområder, store skoger, elver og sjøer, samt et begrenset jordbruksareal. Det er hovedsakelig Rena-elvas dalføre som egner seg til' jordbruk. Rendalen er et utpreget u formet dalføre. Gå.rdene ligger i høyde fra omkring 260 til mellom 400 og 500 m.o.h. De høyestliggende jordbrukseiendommene

13 finnes i Finnstad- og tjnsetdalen lengst nord i kommunen. Videre sørover ligger gårdene i dalbunnen og i liene på begge sider av Rena-vassdraget. Det ligger også enkelte spredte g<'lrdsbruk i Rendalens del av Glomma-dalfØret. Tabell l. Arealfordelingen i 1900 og 1970. Øvre Rendal ytre Rendal Øvre og ytre Rendal Rendalen 1900 1900 samlet 1900 1970 km 2 % km 2 % km 2 % km 2 % Jordbruksareal 11,4 0,5 9,1 0,5 20,S 0,5 19 0,6 Produktiv skog 635,0 25,6 890,0 48,S 1525,0 35,3 1208 37,9 utmark, fjell, myr 1649,2 66,6 857,3 46,8 2506,0 58,2 1845 57,9 Elver og innsjøer 180,8 7,3 76,8 4,2 257,5 6,0 115 3,6 Samlet flateinnhold 2476,4. 100 1833,2 100 4309,6 100 3187 100 Kilde: Helland, del 2: 516 og 536, SNL bn 9, 1980:728. Området fra Rendalen og østover til SØlendalen består av myrer, fjellvidder og høyfjell. SØlendalen er en ubebodd sidedal til Trysilelvas dalføre. DrØyt en tredjedel av Rendalen kommune er dekket av skog. Arealfordelingen er angitt i tabell 1. Den store reduksjonen av flateinnhold mellom 1900 og 1970 skyldes avståelsene i forbindelse med opprettelsen av Engerdalen herred i 1911. I alt mistet Øvre og Ytre Rendal ca 1122 km 2 eller en drøy fjerdepart av sitt samlede areal. Over halvparten av dette var utmark, myr og fjell. Produktiv skog ble redusert med noe over 300 km 2 Hele 142,5 km 2 med elver og innsjøer ble avstått. I hovedsak utgjøres dette av Isteren, Galten og søndre del av Femund som før 1911 lå i Øvre Rendal. Disse tre alene utgjør 115 km 2 (Helland, del 2, 1902: 534-535). Rendalens jordbruksareal ble minst berørt ved avståelsene i 1911. Selv om det lå enkelte jordbrukseiendommer i det avståtte omr~det, var disse av mindre betydning. Stabiliteten for jordbruksarealets vedkommende tyder på at det meste av dyrkbar jord i Rena-dalfØret var tatt i bruk før siste årh~'ndreskifte. Av Øvre Rendals samlede jordbruksareal i 1900 var hele 10 km 2 eng, mens åkerarealet kun var 1,4 km 2 (Helland, del 2:536).

14 Folketallet i Rendalen har alltid vært forholdsvis lite. Sett i forhold til den totale folkemengden i Hedmark fylke, har Rendalen på det meste aldri utgjort mer enn 3,5 %. Tabell 2 viser utviklingen i folketallet i R~ndalen fra 1665 til 1979. Tabell 2. Folketallet i Rendalen 1665-1979. Ar Rendal Øvre Rendal ytre, Øvre og ytre Rendalen Hedmarken Rendalens prosentvise andel av Hedmarks befolkning 1665 ca. 400 ca. 300 ca. 700 ca. 19 760 3,5 1769 842 549 1391 48 389 2,9 1801 1005 680 1685 61 384 2,7 1845 1357 915 2272 88 105 2,6 1865 1838 1339 3177 120 442 2,6 1875 1996 1366 3362 119 449 2,8 1891 1868 1661 3529 119 129 2.9 1900 1950 1772 3722 126 182 2,9 1960 1759 1964 3723 176 728 2,1 1970 3288 178 923 1,8 1979 - - 2854 186 102 1,5 Kilde: Kiær 1900:88, Helland, del 1, 1902:626,627. NGL bn 2. 1963, 490-491. SNL bn 5. 1979:556. Fra 1665 til 1801 Økte befolkningen i Rendalen med 140,7 %. Dette må,ses i sammenheng med ekspansjonen i trelasteksporten i det 17. og 18. århundre. Salg av trelast spi l te en vesentlig rolle for næringslivet i hele Østerdalen. (Kiær 1900:95). Fra 1801 til 1865 var det en jevn stigning i folketallet. I løpet av denne perioden var det en Økning på 88,5 %. Øvre Rendal hadde en markert befolkningsøkning i 1875. Dette året var det mange anleggs- og jernbanearbeidere som var midlertidig bosatt i herredet. (Kiær 1900:93). Disse var knyttet til anleggsarbeidene på RØrosbanen. Strekningen fra Amot ti l StØren ble åpnet parsellvis i tidsrommet 1875 til 1877. (AKL bn 16, 974:712). I perioden fra 1865 til 1900 var det en viss stagnasjon i befolkningstilveksten i Rendalen. Økningen var

15 redusert til 17,2 %. Arsaken til dette var i første rekke utvandring til Amerika. Fra 1865 til 1900 emigrerte 1140 personer fra Rendalen. Disse utgjorde omkring 34 % av folketallet. (Kiær 1902:109). Utvandringen nådde høydepunktet mellom 1881 og 1885. (Kiær 1902:110). En sammenligning av befolkningens størrelse i 1900 og 1960 viser en tilvekst på ett enkelt individ. I realiteten fant det sted en forholdsvis stor folkeøkning. Av Øvre Rendals befolkning i 1900 bodde 306 personer i området ved Femund og DrevsjØ. I Eng~rdalen og ved Femundselva (Trysilelva) var det bosatt 318 personer. (Kiær 1902:99). FØr 1911 tilhørte dette området Ytre Rendal. I 1900 bodde det totalt 624 personer i det området som elleve år senere ble avstått ved opprettelsen av Engerdal kommune. Utelates disse fra sammenligningen, finner en' at befolkningen i Rendalen Økte med 20,2 % fra 1900 til 1960. For perioden fra 1960 til 1979 har det vært en tilbakegang i folketallet på 869 personer, en nedgang på drøye 23 %. Denne fraflyttingen må ses på bakgrunn av Rendalens ensidige næringsliv. Hovedmengden av arbeidsplassene er knyttet ti l jordbruk og skogbruk. Mekanisering har ført til reduksjoner. Mellom 1957 og 1967 forsvant 26 arbeidsplasser i skogbruket. I 1958 var det i Øvre og Ytre Rendal tilsammen 548 gårdsbruk i drift. Frem til 1969 ble dette tallet redusert med 185 enheter. (Øvereng 1973:175). 2.2 ØVRE RENDAL HOVEDBYGD, BELIGGENHET, FOLKETALL OG MATRIKKEL GARDER. Bebyggelsen i Øvre Rendal grupperer seg i forskjellige grender og bygdelag. Lengst i nord mot Brydalen ligger Finnstad. I samme dalføret omkring 15 km lengre sør finner en Unsetgrenda. Denne består a~ gårdene Romenstad, Rugsveen, Unset SØndre og Unset Nordre. Der Unsetåa og Tysla forenes ligger Elvål. I o o o o dette omradet har en gardene Ø Hell~Fad,. Fonnas og Elval. Dr yt 10 km nordvest for Elvål i Tyslas dalføre ligger Mi dtskogen. Dette er den minste grenda i Øvre Rendal. p;; Østsiden av

FIGUR 2 ØVRE RENDAL HOVE DBYGD. 1805. KM?..~~..-===..t=======Oi.?.S...

17 Rena-elva rett syd for ElvAl, finner en Haugsetgrenda som består av gårdene Haugset og Bolstad. GArdene Hanestad, GrØtti ng og Granviken i Glomma-dalf.Øret, i nngår også blant de som tilhører Øvre Rendal. Ved Rena-elva, omkring 5 km nord for den gamle kommunegrensen mot Ytre Rendal ligger hovedbygda som er den tettest bebygde delen av Øvre Rend.al. Hovedbygda deles i to av Rena-elva. Kirkestedet pa vestsiden kalles Berset eller Vestagrenda. Gårdene på Østsiden av elva danner Østagrenda. Tabell 3. Folketallet i Øvre Rendal hovedbygd fra 1801-19"30. Ar Folketall Endringene i % 1801 363 1825 391 7,1 % Økning 1835 462 _tl_ 18,2 % 1845 473 2,4 % -" 1855 524 10,8 % -" 1865 650 24,0 % -" 1875 669 2,9 % -" 1891 639 4,5 % -" 1900 663 3,8 % _tl_ 1910 611 7,8 % nedgang 1930 789 29,1 % Økning Kilde: Folketellinger for de i tabellen oppførte år. Merknad: Folketelling for 1815 er ikke nyttet, da denne kun er en summarisk talloppgave over kirkesognet. Folketallet i hovedbygda viser den samme utviklingen som resten av Øvre Rendal. FolkeØkningen som fant sted 1875 på grunn av de tidligere omtalte anleggsarbeid.ene pa RØrosbanen, har ingen innvirkning på befolkningstallet i hovedbygda. Frem ti l århundreski ftet var den altovervei ende delen av befolkningen knyttet til primærnæringene jordbruk og skogbruk. Fra 1910 til 1930 Øker befolkningen i hovedbygda med 29,1 %. I henhold til folketellingen i 1930 skjer denne veksten innenfor grupper sysselsatt i kommunal administrasjon og tjenesteytende næringer. Opprinnelig har det vært åtte matrikkelgårder 1 i hovedbygda. Di sse fordeler seg med fi re gårder på hver side av Rena. I Vestagrenda ligger gårdene etter hverandre langs elva. Den Sølensjøfisket - 2

18 FIGUR 3 o GARDENE I ØVRE RENDAL OG NOTFISKET I RENA BRYDAL Cl FINNSTADSJØEN.- 2 noharp ved HAUGSETBRUA Bolstad Haugset.Nordsat Bj.ntegård. -Hangard --'-'-.:!----4'\.;:.-M.m -...~-Bursleet ilveråa YTTERÅA LOMNESSJøEN STORSJøEN

19 nordligste er Berset. Videre sørover ligger HØye, Berge og Hårsete Gårdene i østagrenda ligger mer samlet. Disse er MØmb, Hangård, Bjøntegård og Nordset. (Se kart figur 2 og 3). I 1629 ble gården HØye delt i to enheter, HØye SØndre og HØye Nordre. (Bull 1940:171). Disse to enhetene er fra og med skattematrikkel en av 1647, begge oppført som egne matrikkelgårder. Etter 1629 var det derfor ni matrikkelgårder i hovedbygda. Dette antallet Økte i 1747 da Prestegården ble utskilt fra Berge. (Bull 1940:162). I Norges Matrikkel fra 1838 er Vardenær for første gang oppført som egen matrikkelgård. Denne var tidligere selveierplass under Bjøntegård. (Norges Matrikkel, 1838). I matrikkelen av 1886 får en overgangen fra matrikkelnummer til gårdsnummer. I denne er det kommet ti nye gårdsnummer i tillegg til de elleve som eksisterte fra før. Disse nye var setrer og småplasser som tidligere hadde ligget under andre matrikkelgårqer. Aven samlet skyld på 301 mark 46 Øre 2 utgjorde de ti nye gårdsnumrene kun 5 mark 55 samlet skyld for Øvre Rendal hovedbygd. Øre. Dette utgjør kun 1,8 % av (Norges Matrikkel 1886). Matrikkelen fra 1903 viser at det ikke har kommet noen nye matrikkelgårder i tillegg til de som er oppført i 1886. De enkelte matrikkelgårdene i hovedbygda er gjengitt i tabell 4. Frem til begynnelsen av 1800-tallet, hadde oppdelingen av gårdene i hovedbygda vært begrenset. I perioden fra 1647 ti l 1802 var antallet bruk som er oppført i matriklene steget fra 26 til 38. En Økning på 12 bruk over en tidsperiode på 155 år. (Skattematrikkelen 1647 og jordeavgiften 1802). Utover på 1800 tallet tiltok bruksdelingen sterkt. Denne er gjengitt i tabell 5. Tallene som er oppført i tabellen, gi r uttrykk for antall enheter med eget IØpe- eller bruksnummer under hver enkelt matrikkelgård. Tallene omfatter både bebodde og ubebodde bruk. Som det fremgår av tabell 5 ti l tok bruksdelingen krafti g i siste halvdel av 1800-årene. Ved sammenligning av matriklene og folketellingene er det mulig å si hvordan Økningen i brukstallet fordeler seg mellom bebodde o~ ubebodde enheter. Det er et kildekritisk problem ved denne fremgangsmåten. Matrikuleringene og folketellingene ble ikke foretatt på de samme årstallene. For jordeavgiften fra 1802, herredsbeskri velsen fra

Tabell 4. Oversikt over matrikkelgårdene i Øvre Rendal hovedbygd, 1647-1886. (Gårdsnavnene er gjengitt med den skrivemåte som er brukt i matriklene) Skatte- Matrikkel Matrikkel 1723 Jordeavgift Matrikkel 1838 Herreds- Matrikkel 1886 matrikkel 1665 (med de gamle 1802 (med de nye beskrivelse (med de nye gårdsnumrene) 1647 matrikkel- matrikkel 1863 numrene) numrene) Matr. Matr. Matr. Matr..nr. nr. nr. nr. nr. Horset Berger SØnder Hæy NØrdere Hæy Berset MØmb Hungaard BjØntegaard Norset Haarsedt Berger HØye SØndre HØye Nordre Berset MØmb Hanngaard BiØntegaard Nordset 12 Haarset 4 Berger 30 HØye SØndre 29 HØye Nordre 5 Berset 8 MØmb 13 Hangaarden 14 BiØntegaard 20 Nordset 12 Haarseth 4 Berger 28 Præstegaarden 30 HØye SØndre 29 HØye Nordre 5 Berset 8 MØm 13 Hangaarden 14 BiØntegaard 20 Nordseth 23 Haarsæt 24 Berger 25 Præstegaard 26 HØie SØndre 27 HØie Nordre 28 Berset 29 MØmb 30 Handgaard 31 BjØntegaard 32 Vardenær 33 Nordsæt 23 Haarset 24 Berger 25 Præstegaarden 26 HØye SØndre 27 HØye Nordre 28 Bergset 29 MØmb 30 Hangard 31 BjØntegaard 32 Vardenær 33 Nordset 7 Haarset 8 Haarsetstuen... Cl 9 Rydningen 10 Lisbeteggen 11 Bergersveen 12 MissjØhaugen 13 Berge 15 prestegaarden 15 HØie SØndre 16 HØie Nordre 17 Berset 18 Bersetsæteren 19 Bersetsveen 20 Bersetberget 21 MØm 22 Hangaard 23 BjØntegaard 24 Vardenær 25 Nordset 26 Kjernhaugbakken 27 Grindalen

21 Foto 1. Øvpe Rendal hovedbygd. 1985. Foto 2. Øvpe Rendal hovedbygd, østagperida. 1985.

22 Tabell 5. Antall løpe-/bruksnummer under hver av matrikkelgårdene i Øvre Rendal hovedbygd 1802-1903. 1802 1838 1863 1886 1903 Hårset 2 2 5 7 Hårsetstuen 1 1 Rydningen 1 1 Lisbeteggen 1 1 Bergersveen 1 1 MissjØhaugen 2 2 Berge 11 16 38 59 68 prestegården 1 1 3 9 9 HØye SØndre 1, 1 2 2 3 HØye Nordre 2 2 4 6 6 Berset 8 14 33 44 56 Bersetseteren 1 1 Bersetsveen 1 1* Bersetberget 1* 1 MØm 4 4 15 18 31 Hangard 3 3 18 21 29 Bjøntegård 2 2 4 7 8 Vardenær 1 3 3 3 Nordset 4 8 25 29 65 Kjenhaugbakken 1 1 Grindalen 1* 1 1 Sum 38 54 155 214 296 Kilde: Jordeavgift 1802. Herredsbeskrivelsen 1863. Norges Matrikkel 1838, 1886 og 1903. Merknad: Bruk merket * var i 1863 ikke egne matrikkelgårder. Da de på grunnlag av matrikkelnummeret ikke kan tilbakeføres til de gårdene de opprinnelig tilhørte, er de oppført som selvstendige enheter i 1863. I herredsbeskrivelsen fra 1863 er disse brukene oppført under matr.nr. 68 som dekker senere utskilte, selvstendige småplasser i østa- og Vestagrenda. 1863 og matriklene fra 1838 og 1903 er avviket til nærmeste folketelling mellom l og 3 år. For disse kildene er det derfor mulig å finne en så stor grad av samsvar at en kan danne seg et tilnærmet korrekt bilde av situasjonen. For matrikkelen fra 1886 er det et avvik pa fem år frem til folketellingen i 1891, den er derfor ikke egnet til sammmenligning.

23 Med bebodde bruk siktes det her til bebodde enheter med eget løpe- og senere bruksnummer. Plasser bebodd av husmenn, innerster og dagarbeidere som l~ under bruk med egne bruksnummer, er i det følgende ikke behandlet som egne enheter. Disse ses som en del av det bruk de var underlagt. Samtlige av de 38 brukene i matrikkelen fra 1802 var bebodd. Av de 54 brukene som er oppført i matrikkelen fra 1838, var 47 bruk bebodd i henhold ti l folketellingen fra 1835. Ut i fra herredsbeskrivelsen fra 1863 og folketellingen i 1865, var det på dette tidspunktet 74 ubebodde og 77 bebodde bruk. Fra 1838 til 1863 steg antallet bebodde bruk med 30 enheter. En Økning på 63,8 %. Folketallet for perioden 1835 til 1865 Økte fra 462 til 650. Dette blir en tilvekst på 40,7 %. Matrikkelen i 1903 viser at det på dette tidspunktet var 296 enheter med egne bruksnummer. Ut ifra folketellingen i 1900, var 82 av disse bebodd. Dette utgjør en Økning på kun fem bebodde enheter si den 1863. Folketallet for denne peri oden vi ser også samme svake stigning. I 1865 var det 650 personer i hovedbygda, mens det i 1900 var 663. Av de 296 bruksenhetene i 1903, var hele 214 ubebodd. Økningen i antall bebodde hruk henger nøye sammen med folketilveksten. Fra 1801 ti l 1900 Økte folketallet fra 363 ti l 663. Antallet bebodde bruk steg i løpet av 1800-tallet fra 38 til 82. Den sterke veksten i brukstallet i siste halvdel av 1800 ~rene, fant i første rekke sted innenfor gruppen ubebodde enheter. I 1865 utgjorde de ubebodde bruksenhetene omkring halvparten av brukene. 72 % av brukstallet i 1903 var ubebodd. De ubebodde enhetene var i første rekke skogteiger, setrer, jorder og engareal som var blitt utskilt med egne bruksnummer i forbindelse med bruksdeling og salg.

24 HOVEDNÆRINGSVEIENE I RENDALEN. De tradisjonelle næringsveiene for bygdene i Nord-Østerdalen har alltid vært fedrift og skogsdrift. Primærnæringene er fortsatt grunnleggende for næringslivet i dette distriktet. Akerbruket har spilt en mindre rolle. Dette skyldes i hovedsak de klimatiske forholdene. Tidlig nattefrost om høsten har gjort korndyrking til en meget usikker næring. Østerdalen var ifølge topografen Jens Krafts beskrivelse av fogderiet fra 1820, det mest korntrengende distriktet i Øst-Norge. (Kraft 1820: 563) For de fleste bygdene i uten sarnmenligning~yært Nord-Østerdalen har derfor fedriften den viktigste næringsveien. Jordsmonnet ga grunnlag for gode høyavlinger, og i fjellene var det rike beitemuligheter. Fra fjellslåttene kunne bøndene hente en betydelig del av vinterf8ret til husdyrene. (Kiær 1902:113). I tillegg til fedrift og skogbruk fremhever Jens Kraft også fiske i fjellet som en del av næringsgrunnlaget i nordre del av Østerdalen. (Kraft 1845-1848:162). 2. 3. l A.KERBRUK. I Rendalen er forholdene noe annerledes enn for de Øvrige bygdene i Nord-Østerdalen. Forholdene ligger her bedre til rette for åkerbruk. Rendalen ligger lavere og lunere enn resten av distriktet. Beliggenhet, klima og jordsmonn er ikke til hinder for åkerbruk. (Helland, del 2, 1902:537). Av herredene i Nord-Østerdalen var det kun i Rendalen at korndyrking hadde noen vesentlig betydning. Potetdyrking sto ogs~ langt sterkere her enn i de Øvrige delene av distriktet. Fra midten av 1600 tallet og frem til år 1900, har Rendalen stått for omkring halvparten av den samlede utsædsmengde av korn og poteter i Nord-Østerdal fogderi. Utsædsmengden for korn og poteter er gjengitt i tabell 6. Tallene for Rendalen innbefatter både Øvre og ytre Rendal da disse som tidligere nevnt, var ett herred frem til 1880. I den offisielle jordbruksstatistikken eksisterer det ingen oppgaver over avlingenes størrelse. Det er kun utsædsmengde og en skjønnsmessig fastsettelse av avkastningen i antall foll som er oppgitt. (Kiær 1902:151).

25 Tabell 6. Utsæd av korn og poteter angitt i antall hektoliter. Rendalen (Øvre og ytre) Nord-Østerdalen fogderi Ar Korn Poteter Korn Poteter 1665 501 hl 1061 hl 1723 423 892 1835 765 189 hl 1195 476 hl 1845 869 325 1403 727 n 1855 1118 594 2237 1503 " 1865 999 630 2055 1503 " 1875 834 827 1783 2019 " 1890 845 934 1712 2157 " 1900 523, 822 801 1646 " Kilde: Kiær, 1902:147. Merknad: Den store nedgangen i utsædrnengden for korn i 1900 skyldes til en viss grad at det dette året ble laget egne oversikter over utsæd til grønnfor. Tallene for de tidligere årene omfatter også utsæd til grønnfor, mens den oppførte mengde i 1900 kun er utsæd til korn. Avkastningen av korndyrkingen i Øvre Rendal ble i 1900 satt til 10 foll. I Ytre Rendal, Lille-Elvdalen (Alvdal og Folldal) og Tynset var utbyttet 8 foll. Kvikne hadde 6 foll, mens det i Tolga ikke ble dyrket korn. (Helland, del 2, 1902:516 ff). Øvre Rendal var i mindre grad utsatt for frostskader enn de Øvrige herredene i Nord-Østerdal fogderi. (Kiær 1902:151). I 1900 var Øvre Rendals samlede utsæd av korn 244 hektoliter, mens den i Ytre Rendal var 279 hektoliter. (Helland, del 1902: 516,536). Samlet kornavling i Nord-Østerdal fogderi i 1900 utgjorde omkring 7000 hektoliter. (Kiær 1902:151). Ut ifra en grøde på 10 foll var kornavlingen i Øvre Rendal 2440 hektoliter, eller 34,9 % av den totale avkastningen i Nord-Østerdalen. Ytre Rendal hadde samme år et utbytte på 2232 hektoliter fra korndyrkingen. Dette utgjør 31,9 % av fogderiets samlede avlinger. Til sammen sto disse to herredene for 66,8 % av den totale kornavlingen i Nord-Østerdalen i år 1900.

26 Den viktigste kornsorten i Rendalen har alltid vært bygg. I tillegg ble det også dyrket en del blandkorn og litt rug. Blandkornet er en blanding av bygg og havre. (Bull 1916:257). Frem til begynnelsen av l700~tallet var bygg nesten enerådende. Etter 1723 begynte havren etter hvert å gjøre seg gjeldende i Rendalen. Bygg utgjorde i 1835 hele 82 % av samlet utsæd i Nord-Østerdal fogderi. Dette var i 1900 redusert til 54 %. Den samme fordelingen finner en også i Rendalen. I 1900 ble det sådd nesten like mye havre som bygg, henholdsvis 217 og 259 hektoliter. De resterende 47 hektoliter av utsæden var fordelt på blandkorn og rug. Blandkorn hadde en viss betydning mellom 1835 og 1890, men gikk sterkt tilbake rundt århundreskiftet. Det samme gjelder også rug. (Kiær 1902:150-151). I forrige århundre ble det i tillegg dyrket en del erter. Etter århundreskiftet har erter kun hatt betydning som kraftfor. (Bull 1916:258). Mellom 1800 og 1820 ble potetdyrkingen meget utbredt i Rendalen. (Kiær 1902:149). Lindyrkingen er meget gammel i Rendalen. på grunn av det utstrakte innlandsfisket som ble drevet både i 0vre og ytre Rendal, var det et stort behov for materialer til fiskegarn og nøter. Frem til slutten av ~700- tallet var lin det enerådende materialet i fiskeredskaper. (Bull 1916:258). på slutten av 1700-ta1let og begynnelsen av 1800-tallet tok -dyrkingen av hamp gradvis over etter lin. Dyrking av lin og hamp opphørte i Rendalen etter 1850. (Bull 1916:260). Selv om forholdene i Rendalen gjorde korndyrking mulig, var de også her utsatt for tidlig nattefrost. Enkelte ganger kunne det bli frost allerede i slutten av juli, men mer vanlig var det at de første frostnettene kom i august. (Kraft 1820:565). Selv i Rendalen må frost ha vært et tildels stort problem. Fra 1599 har rendølene vært innvilget halv skatteplikt på grunn av at frosten nesten årvisst Ødela deler av ~ornavlingene. Disse privilegiene opphørte i 1802. (Bull 1916:251). I herredsbeskrivelsen fra 1863 har samtlige jordbrukseiendommer i Øvre Rendal hovedbygd anførsler om at hele eller deler av gårdene lå frostlendt.

27 Flom har ogs~ vært et problem for en stor del av åkerarealet i Øvre Rendal. Mye av den dyrkede marka ligger nede i dalbunnen langs Rena- elva. Tidligere ble disse områdene satt under vann på grunn av vårflommen i Rena. (Øvereng 1973:173). I dag er elvebunnen senket i forbindelse med tørrlegging av østamyra. Totalt er det tørrlagt 5-6000 mål jord. Senkingen av elvebunnen har også resultert i at områdene langs elva er mindre utsatt for flom. (IM5). på midten av l700-tallet måtte de fleste bygdene i Østerdalen innføre korn selv i gode år. på dette tidspunktet antas det at Rendalen innførte mellom, en tredjedel og halvparten av brødkornet. (Kiær 1902:149). Mye av det matkornet rendølene trengte, ble skaffet fra hedmarksbygdene. I Rendalen var det vanlig å bytte til seg korn mot fisk. (Bull 1916:225). Utover på l800-tallet var korndyrkingen i Rendalen i fremgang. I henhold til fogdeberetningene for tidsrommet 1856 til 1890, dekket kornavlingene i Øvre Rendal hovedbygd i alminnelige gode år bygdas eget behov. (Kiær 1902: 141). I femårsperioden mellom 1865 og 1870 var det flere dårlige kornår. Rendalen innførte i denne perioden gjennomsnittlig 3300 hektoliter korn hvert år. (Kiær 1902:151). I l880-årene var det klare tendenser til innskrenkninger i korndyrkingen i Rendalen. En av grunnene til den reduserte korndyrkingen var det rikelige tilbudet av billig korn og mel fra utlandet. De bedrede kommunikasjonene etter at RØrosbanen ble åpnet, forenklet i høy grad innførselen av korn utenfra. (Bull 1916: 225). I l890-årene viser jernbanestatistikken for Hanestad stasjon i Øvre Rendal en sterk stigning i korn- og melinnførselen. (Kiær 1902:141). I Rendalen var kornproduksjonen rettet mot selvforsyning. Apningen av RØrosbanen muliggjorde innførsel av billig korn i større mengder. Derfor var ikke rendølene lenger avhengig av ~ opprettholde samme selvforsyningsgrad av matkorn som tidligere. I tillegg ligger de klimatiske forholdene i bygda bedre tilrette for storfehold. Fra la80-årene fant det sted en gradvis omlegging av landbruket i Rendalen. Storfeholdet fikk større betydning. Store deler av ~kerarealet ble etter hvert nyttet til forproduksjon.

28 2.3.2 FEDRIFT. I Rendalen har ikke fedriften hatt samme betydning som i de Øvrige herredene i Nord-::-Øst erdalen. Korndyrking og skogsdrift førte til en delvis nedprioritering av feholdet i Rendalen på 1800-tallet. (Bull 1916:219). Selv om åkerbruket sto sentralt i rendalsjordbruket, ga dette alene ikke et tilstrekkelig utbytte. så godt som samtlige gårdsbruk i Rendalen kombinerte åkerbruket med husdyrhold. Jordbrukstellingene i folketellingene viser at samtlige bruk i Øvre Rendal hovedbygd frem til midten av 1800-tallet, holdt kveg ved siden av at de drev med korn- og potetdyrking., Fra 1865 til 1900 finner en i folketellingene enkelte selveiere på småplasser som ikke drev med husdyrhold. Disse livnærte seg som håndverkere eller dagarbeidere ved siden av et lite åkerbruk. For den alt overveiende delen av gårdsbrukene i næringsgrunnlaget. Rendalen utgjorde kvegholdet en nødvendig del av En av hovedgrunnene ti l at korndyrkingen ble prioritert ti l fordel for kvegholdet, var begrensede beitemuligheter nede i bygda. på de fleste gårdene var det så godt som ingen hjemmehamn. De knappe bei t.ene i selve bygda ble under hele 1800 tallet anført som en begrensende faktor for feholdet i Rendalen. Dyra måtte sta på båsen inntil kort tid før de ble ført til seters. (Heramb 1811/1967:71, Kraft 1820:577, Helland del 2, 1902:537). De dårlige gressgangene nede i bygda fremtvang tidlig seterbruk i Rendalen. (Bull 1916:211). Øvre Rendal har gode seterhamner i fjellet. I fjellområdet fra hovedbygda og Østover til SØlensjØen, finner en gode beitemuligheter. (Helland, del 2, 1902: 537). Buskapen ble ført opp ti l fjellsetrene ved sankthanstider. Ved mikkelsmesse (29. september) ble de hentet ned til bygda igjen. (Heramb 1811/1967:60). Storfeet sto på båsen fra begynnelsen av oktober og frem til slutten av mai eller begynnelsen av juni. (Heramb 1811/1967:85). I tillegg til høy utgjorde forsurrogater som reinlav, løv, halm og hestegjødsel en vesentlig del av vinterforet for storfe i Rendalen. (Kiær 1902:137).

29 I fogdeberetningene for Nord-Østerdalen frem til 1870, ble det bemerket at storfeholdet i Rendalen ikke lå på høyde med resten av fogderiet. Sulteforingsprinsippet holdt seg i Rendalen helt frem til 1870-årene. For de Øvrige herredenes vedkommende begynte omleggingen av storfeholdet rundt 1850. Fra 1870-årene og frem mot århundreskiftet skjedde en gradvis omlegging av feholdet i Rendalen. I henhold til fogdeberetningen for tidsrommet 1876 til 1880 var sulteforing, selv i Rendalen, en sjeldenhet på slutten av denne perioden. (Kiær 1902:135). Omleggingen av storfeholdet i Rendalen besto primært ikke i en reduksjon av antall dyri selv om det var en viss tilhakegang i tallet på storfe fra 1875 til 1890. (Se tabell 7.). Derimot ble formengden Økt ved at det ble dyrket mer grønnfor 3. Det var i første rekke havre og bygg som ble nyttet som grønnforvekster. (Kiær 1902:136). Dyrkingen av grønnfor skjedde på bekostning av produks jonen av matkorn Allerede i 1875 utgjorde grønnfordyrkingen en ikke ubetydelig del av åkerbruket i Rendalen. Dette året hadde fogderiet en samlet utsæd til grønnfor på 509 hektoliter. Litt over halvparten av dette ble sådd i Rendalen. I 1900 var Rendalens utsæd til grønnfor Økt til 455 hektoliter. (Kiær 1902:152). Til sammenligning ble det sådd 523 hektoliter til matkorn. Dette innebærer at nesten halvparten av åkerbruket i Rendalen i 1900 var forproduksjon. Det samlede antall husdyr i Rendalen i 1900 var fordelt med 1699 storfe, 268 hester, 1012 sauer og 245 geiter i Øvre Rendal. ytre Rendal hadde 1235 storfe, 202 hester, 519 sauer og 528 geiter. (Kiær 1902:127). Den mest betydelige delen av husdyrholdet i Rendalen har alltid vært storfedriften. Saueholdet var på sitt høyeste på midten av 1800-tallet. Frem mot århundreskiftet gikk dette sterkt tilbake. Denne reduksjonen henger i første rekke sammen med nedgangen i bruk av hjemmelagede klær. Rundt 1900 ble klær og tekstiler i stor grad innført utenfra. (Kiær 1902:131). Reduksjonen av antall geiter i 1835 skyldtes en bevisst nedslakting.p2 grunn av den skaden disse dyrene forøvet på skogen. Geiteholdet tiltok igjen rundt 1850. (Kiær 1902:132). Det forholdsvis store antallet hester i

30 Tabell 7. Husdyrholdet i Rendalen (Øvre og Ytre) fra 1723 ti l 1900. (Rendalens prosentvi se andel av husdyrholdet i Nord-Østerdalen føgderi). Ar Storfe Hester Sauer Geiter Ren østerdalen dalen dalen dalen dalen dalen dalen % Ren øster % Ren øster- % Ren øster- % dalen 1723 1835 1845 1855 1865 1875 1890 1900 1406 5777 1843 8480 2750 14629 3462 16568 3094 18405 3215 18947 2908 16378 2934 16057 24,3 21,7 18,8 20,9 16,8 17,0 17,'7 18,2 195 997 300 1437 334 1765 446 2123 503 2394 480 2221 418 1949 470 2176 19,6 20,9 18,9 21, O 21,0 21,6 21,4 21,6 1169 4731 2386 13079 3207 19944 4066 23068 3763 26423 3152 22697 2092 13688 1531 10082 24,7 18,2 16,1 17,6 14,2 13,9 15,3 15,2 129 530 24,3 29 279 10,4 300 1415 21,2 772 2128 36,3 376 1488 25,3 716 2490 28,8 1154 3324 34,7 773 3705 20,9 Merknad: I 1865 ble Øvre Folldal innlemmet i Nord-Østerdal fogderi. I 1855 var det i Øvre Folldal 1780 storfe, 153 hester, 1809 sauer og 616 geiter. Økningen i antall storfe, hester og sauer for fogderiet fra 1855 til 1865 skyldes i det vesentligste at Øvre Folldal er medregnet i tabellen for første gang i 1865. Kilde: Kiær 1902:126 og 127. Rendalen gjennom hele 1800-tallet kom av behovet for trekkkraft i skogbruket. (Kiær 1902:128). Svineavl har aldri hatt nevneverdig betydning i Rendalen. (Kiær 1902:132). Avkastni ngen fra husdyrholdet var i første rekke rettet mot gårdens eget behov. Salg av smør og ost hadde frem ti l århundreskiftet ikke nevneverdig betydning i Rendalen. Produks jonen av disse varene dekket i første rekke forbruket i de enkelte gårders husholdninger. For de Øvrige herredene i Nord Østerdalen utgjorde salg av smør og ost en viktig del av inntektsgrunnlaget. Fra Tynset jernbanestasjon ble det i perioden 1896-1899 årlig utført mellom 80 000 og 90 000 kg ost og smør. Rendalen var nesten i kke representert i denne utførselen.. (Kiær 1902:142). Salg av kjøtt, flesk og ull var heller i kke av særlig betydni ng. Oppdrett av hester dekket kun bygdas eget behov. Den eneste delen av husdyrholdet i Rendalen som hadde særlig betyd

31 ning utover det å dekke gårdenes eget behov, var salg av storfe. (Helland, del 2:537). Etter omleggingen av februket fikk dette en Økt betydning. Etter århundreskiftet og frem til i dag har storfeholdet utgjort den betydeligste delen innenfor landbruket i Rendalen. på flere bruk har også saueholdet etter hvert fått en stor betydning. (Øvereng 1973:175). Den Økte satsingen på storfedriften utover i vårt århundre, har ført til at denne har blitt en vesentlig inntektskilde for gårdene i Øvre Rendal. 2.3.3 UTVIKLINGEN I JORDBRUKET I RENDALEN. Frem ti l 1880-~.rene var jordbruket i Rendalen et tradi sjonelt selvbergningsjordbruk, og kun i meget liten grad markedsorientert. Bortsett fra noe salg av storfe ga ikke jordbruket nevneverdig avkastning utover det å dekke gårdens eget konsum. Omleggingen innenfor jordbruksnæringen i Rendalen på slutten av 1800-tallet, viser den samme utviklingen som i store deler av landet for Øvrig. I 1880 og 1890-årene gikk kornproduksjonen i Norge sterkt tilbake, og nådde bunn-nivået i årene fra 1900 til 1904. Den viktigste årsaken til denne reduksjonen var import av store mengder billig korn fra USA, Russland og østersjølandene. I årene 1851 til 1855 lå kornimporten gjennomsnittlig på 110 000 tonn årlig. Den årlige importen ~or perioden 1911 til 1915 var hele 410 000 tonn. De bedrede kommunikasjonene medførte at billig importert korn ble omsatt over store deler av landet. I skogsog fjellbygdene på Østlandet gikk kornbruket sterkt tilbake på slutten av 1800-tallet. BØndene fant det lite lønnsomt å opprettholde et usikkert og lite produktivt åkerbruk. Nedgangen i kornproduksjonen førte ti l en omlegging hvor det ble satset sterkere på fedrift. Store deler av innmarka ble lagt ut til forproduksjon. Den bedrede fortilgangen førte til avvikling av sulteforingen. I landet som helhet var 2/3 av alt dyrket areal nyttet til forproduksjon i 1914. ~ år~ne rundt 1900 fant det sted en Økende grad av spesialisering i norsk jordbruk. Gårdene var i langt mindre grad enn tidligere selvforsynende enheter.