Arhild Skre Askeladd og troll
Om boken: Nøkken som skuler på oss fra tjernet. Askeladden som drømmer om gullslottet. Eventyrharen som ler så kjeften sprekker. Pesten som kommer snikende med død ut av mørket. Theodor Severin Kittelsen (1857 1914) ble mest kjent som eventyrtegner og har fått generasjoner til å grøsse, drømme og gapskratte. Han levde i en tid da vitenskapen ville gjøre alt til biologi, kjemi, fysikk og mekanikk, men fikk likevel publikum til å se humor, poesi og mystikk i naturen. Kittelsen var ingen stor maler og brukte ofte enkle virkemidler når han arbeidet på papir. Likevel skapte han måten vi ser på. Likevel fryder, skremmer og morer han oss mer enn hundre år etter sin død. Hvordan fikk han det til? Biografen jakter på svarene i et fargerikt sinn, i kjente og ukjente verker, og i et kunstnerliv like frodig, skiftende og dramatisk som Kittelsens kunst. «Uten denne maler hadde Norge ikke blitt Norge.» Jan Erik Vold
.
FORORD Trollet kommer vandrende som en grankledd ås. Nøkken skuler på oss fra vannliljetjernet. Vi kjenner dem igjen. Slik ser norsk skogsredsel ut. Askeladden drømmer om gullslottet han skimter langt der borte bak blånene. Akkurat slik kjennes håp og eventyrlyst i Norge. Ingen har som Theodor Severin Kittelsen (1857 1914) fanget norsk fantasi i strek. Ingen har som ham skapt følelsesbilder av Norge. Han var del av «Gullalder»- generasjonen, den første kunstnergenerasjon som slo seg fast ned i hjemlandet. De var fremstående i samtiden. Vel hundre år senere er de fleste bortimot glemt. Men Kittelsen huskes og brukes. Reproduksjoner av bildene hans henges opp på stadig nye vegger; de sendes som postkort, dukker opp på cd-cover og brukes som illustrasjoner til artikler om overraskende mange slags temaer. I dag er han en av våre mest utbredte og folkekjære billedkunstnere. Han er også tatt inn i de siste tiårenes ungdomskultur. Kittelsen inspirerer billedkunstnere, serietegnere, musikere og filmskapere i grøssere og i frodige retninger som fantasy og black metal. For tiden løftes disse sidene ved verket hans fram i nye internasjonale sammenhenger. I Kittelsens samtid ville kunstkjennere gapt av vantro hvis dette lange og vitale etterlivet var blitt spådd, for
Kittelsen sto ikke blant de største stjernene på det unge Norges kunsthimmel. Hvordan kjøpmannssønnen Theodor Severin Kittelsen fra Kragerø til den Th. Kittelsen som hvert skolebarn kjenner i dag? En kunstner som fremdeles sjarmerer og får oss til å le. En billedpoet som fremdeles fengsler og skremmer på nye måter. Dette er noen av de sentrale spørsmålene i. Biografen jakter på svarene i et fargerikt sinn, i kjente og ukjente verker, og i en tid og et kunstnerliv like frodig, skiftende og dramatisk som Kittelsens kunst. Han ble bare 56 år gammel, og mer enn halvparten av den korte levetiden sin brukte han til å lete etter en egen kunstnervei. Gjennom brev, billedspor og tidens skiftende kunstretninger skal vi følge Kittelsen fra hjembyen Kragerø til kunstutdannelse i Kristiania og den frodige studentbyen München. 1 Noen tydelig tråd kan ikke denne livsfortellingen ha, for Kittelsen ser oftest ut til å ha manglet begrep om hvor han var i livet og hva han skulle. Vi følger ham som naiv og upraktisk håndverkerlærling, som forvirret stipendiat i Paris og som utsultet ung kunstner i Tyskland, der han blant mye annet forsøkte å skape seg en internasjonal vittighetskarriere. Da var Kittelsen mer enn godt voksen, men fremdeles manglet han retning. Han følte seg som «en båt alene på Atlanteren» og ville hjem. Men da han kom hjem, dro han utenlands igjen. Og da han igjen kom hjem, reiste han så langt bort fra alt kjent som han vel kunne komme. Som Askeladden i eventyrene grublet både den unge Theodor og den voksne Kittelsen. Han plukket opp tanker, slapp dem igjen og dugde dårlig til det folk så som nyttig
arbeid. Han ble regnet som doven. Han eide ikke økonomisk sans. Kittelsen ville bare tegne, og det ble han heldigvis svært dyktig til. Når de mange kildene til livsfortellingen leses sammen, trer også en annen evne fram: Gjennom hele livet tiltrakk Kittelsen seg gode hjelpere. Han var en sjarmerende mann som det kunne være en fest å være sammen med. Hjelpsomheten tok seg underligere ut etter hvert som Kittelsen dro seg bort fra vennene, ble mistenksom, øste ut beskyldninger og kom med grove og voldsomme raseriutbrudd. Han oppførte seg rett som det var som et troll. Og hvem passer egentlig bedre som folkediktningens askeladd og troll enn et moderne menneske som Kittelsen? En som var født i en tid med store samfunnsendringer. En som brøt opp på leting etter en ukjent skatt. En som manglet oversikt, som følte seg fremmed, som kjente uforklarlig angst og ubehag blant andre mennesker. Han sa at han elsket Norge, men heller ikke i den følelsen fant Kittelsen ro. Han elsket å skape kunst av Norge, men han hatet de kårene landet bød kunstnerne. Norge ble Kittelsens ulykkelige kjærlighet. I den voldsomme ambivalensen skapte han måten vi ser landet vårt på. Kanskje er det derfor Kittelsen fryder, skremmer og morer oss fremdeles, mer enn hundre år etter sin død? Det spørsmålet og andre sider ved etterlivet hans skal vi komme tilbake til i etterordet, der også andre forskere og forfatteres arbeider om Kittelsen presenteres og drøftes. Men først skal vi følge hovedpersonen gjennom livet. Den ferden begynner i et hus ved et smug i sjøfartsbyen Kragerø.
I 1857 1876