Egeninnsats og fellesskap

Graham Clifford Egeninnsats og fellesskap Beretninger fra aktive i frivillige organisasjoner og lag Trondheim, september 1997 og januar 2001

Graham Clifford EGENINNSATS OG FELLESSKAP Beretninger fra aktive i frivillige organisasjoner og lag Pris: kr 100,- Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge 7491 Trondheim Tlf: 73 55 08 40 Fax: 73 59 66 24 E-post: Bus@allforsk.ntnu.no www.ntnusamfunnsforskning.no/bus Denne rapporten er tidligere utgitt som rapport nr. 47 i 1997 av Norsk senter for barneforskning, NTNU Trondheim ISBN 82-7816-022-8 ISSN 0802-6319 Forsideillustrasjon: Adresseavisen Fotograf: Nils Toldnes Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge Rapport nr. 8 ISBN 82-91927-03-0 2

Innhold 1. Innledning... 7 Hva undersøkelsen handler om... 7 Oppdraget... 7 Kort om undersøkelsen... 10 2. Hva de frivillige forteller... 13 Motivasjon og bakgrunn... 13 Ulike former for motivasjon og bakgrunn?... 13 Status og personlige gevinster som motivasjon?... 22 Altruistiske mål og motivasjoner?... 24 Personlig utbytte av frivillig innsats og medlemskap i frivillige organisasjoner... 27 Alternative synspunkter og verdier... 30 Demokrati, organisering, omkostninger... 32 Organisasjoner og lag som sosiale nettverk... 34 Bidrag til det sosiale fellesskapet?... 40 Alder og kjønn... 43 3. Konklusjon... 45 «Det frivillige rommet»: eiendomsfølelse og identitet... 45 Organisasjonene tilbyr sosial integrering og identitetsbekreftelse som to sider av samme sak... 47 Mange frivillige utrykker alternative verdier og standpunkter... 50 Fellesskap og altruisme i et liberalt samfunn... 51 Litteratur... 56 3

4

Forord Høsten 1996 fikk Norsk senter for barneforskning (NOSEB) i oppdrag å lage en undersøkelse om hvordan aktive frivillige oppfatter sin egen innsats, og om hva slags personlig og sosialt utbytte de får av sitt engasjement. Frivillighetens samarbeidsorgan (FRISAM) var oppdragsgiveren. Norsk senter for barneforskning takker Frivillighetens Samarbeidsorgan for godt samarbeid. En spesiell takk til Bjørn Tore Østeraas. Takk også til Marianne Gullestad, Edgar Marthinsen og Sissel Rolness ved NOSEB som utarbeidet den opprinnelige prosjektskissen. Sissel Rolness har også utført mye arbeid i forbindelse med intervjuopplegget i prosjektet. Sist en stor takk til de mange frivillige som lot seg intervjue eller på annen måte bidro til vårt arbeid. Trondheim, 1. oktober 1997 Graham Clifford Prosjektleder 5

6 «In its definition of the common interest as true self-interest, in its finding of individual verification primarily in the community, the idea of solidarity is potentially the real basis of society». Raymond Williams (1958)

1. Innledning Hva undersøkelsen handler om I dette arbeid er vi opptatt av enkeltmennesker som engasjerer seg i frivillig virksomhet. Hovedspørsmålet vi stiller, er hva de «får igjen» for deres engasjement. Det er betimelig å stille dette spørsmål i en tid der den frivillige innsatsens «nytteverdi» gjerne blir vurdert med utgangspunkt i storsamfunnets verdier/interesser. Det er nærliggende å tro at frivillig innsats i større grad kan bli verdsatt alt etter dens bidrag sett i forhold til ulike former for økonomisk regnskap. Spørsmålet som alltid vil reise seg i slike sammenhenger er om regnskapene tar med relevante størrelser. Her er vi opptatt av hvilke gevinster frivillige selv får ut av sitt engasjement, og vi vil finne ut noe om hva slags syn de frivillige selv har om dette. Det er de som «eier» organisasjonene og som har et berettiget syn på verdien av den innsatsen de står for. Og det er selvsagt først og fremst de frivillige selv som har innsikt i hva det vil si å engasjere seg i frivillig virksomhet av ulike slag. Vi spør om hva slags verdi frivillig innsats har, sett ut fra perspektivene til de som deltar. Rapporten tar utgangspunkt i en undersøkelse der vi har intervjuet et bredt sammensatt utvalg av frivillige fra ulike organisasjoner og lag. Oppdragsgiveren FRISAM (Frivillighetens samarbeidsorganisasjon) har latt oss stå fritt når det gjelder hvordan utvalget skulle settes sammen og hvilke spørsmål som ble stilt. Eneste betingelse var at vi måtte sette søkelyset på hva de frivillige selv opplevde og mente, og at vi skulle få med frivillige som tilhørte «grasrota» i organisasjonene heller enn ledere og tillitsvalgte på sentrale plan i organisasjonene. Oppdraget Den moderne og rasjonelle samfunnsstyring anerkjenner få grenser for sitt virke. I Norge som andre steder, er vi på vei inn i en situasjon der en ønsker å samordne og effektivisere helhetlige virkefelt med grep som omfatter ulike virksomhetsformer og -strukturer. Den frivillige innsatsen i samfunnet vårt er av stort omfang. Det er naturlig at vi legger vekt på innsatsens betydning som forutsetning for å løse samfunnsoppga- 7

ver, blant annet en del meget sentrale oppgaver innenfor velferd, helsestell, omsorg og kulturell virksomhet. Parallelt med denne økende erkjennelsen av den frivillige innsatsens betydning, vokser bevisstheten om dens økonomiske verdi. Det blir nærliggende å se for seg et partnerskap mellom offentlig og frivillig innsats, der partene utfyller hverandre. Den frivillige innsatsen blir den frivillige sektoren, og som sådan en legitim gjenstand for politiske synspunkter og grep. Det moderne velferdssamfunnet rommer en rekke institusjonelle prosesser som tar sikte på å frigjøre private og frivillige krefter for innsats med omsorgs- og velferdsoppgaver. Lignende tanker om samordning setter sitt preg på andre samfunnsområder, for eksempel kulturell virksomhet. Stortingsmelding nr. 27 (1996-97) Om statens forhold til frivillige organisasjoner, trekker opp perspektiver for en slik samordningspolitikk på det frivillige feltet. På flere områder varsler den forandringer når det gjelder myndighetenes politikk på området, bl. a. i tilknytting til fordeling av offentlig støtte til frivillig virksomhet. Meldingen foreslår en «samordning» der støtte til frivillig virksomhet blir ordnet ved bruk av tildelingskriterier, oppdaterte rutiner og mer tilfredsstillende kontrollmuligheter. Meldingen antyder at det er de utøvende skikt (som oftest de lokale leddene) i frivillige organisasjoner som må sikres gode vilkår og at det kan være viktig at midler blir kanalisert dit via grunnstøtteordninger som er basert på medlemstall. Legger en vekt på lokal aktivitet, demokrati, tradisjon og tilhørighet, vil slike ordninger være best egnet til å ivareta dette. Et verdibasert samvirke (eller partnerskap) mellom offentlige myndigheter og frivillig sektor vil innebære at vi stimulerer til mangfold, alternativer, egeninnsats og nettverk av interessenter på ulike felt. Samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor vil i så fall bære mer preg av valg foretatt ut fra verdier, aktivitetsområder og mål som sektorene har til felles. Støtte til frivillig virksomhet vil i så fall ha et mer selektivt preg. Et tredje og aktuelt alternativ er at frivillig sektor verdsettes fordi den representerer en arena for fortjenestefrie velferdstiltak. Da vil effektivitet, fleksibilitet og kompetanse være i fokus, og midlene som er kanalisert inn i sektoren vil være i form av drifts- og produksjonsstøtte. Meldingen er et viktig dokument, og ikke bare fordi den skisserer ulike virkemidler/omlegginger som kan få konsekvenser for de frivillige organisasjonene. Den gir også til kjenne en del oppfatninger om hvordan frivillig innsats bidrar i samfunnet. Disse ligger til grunn for meldingens argumentasjon og vurderinger. Dette er oppsummert i seks punkt: 1. Frivillige organisasjoner utfører arbeidsoppgaver som har stor verdi sett fra samfunnets side. 8

2. De er organiserte etter demokratiske prinsipper og kan lettere forholde seg til offentlig virksomhet organisert etter de samme prinsippene. 3. De gir ofte uttrykk for et lokalt fellesskap og kan styrke dette fellesskapet. 4. De skaper tillit rundt en rekke saker og oppgaver i samfunnet. 5. De har en viktig rolle i kunnskapsformidling. 6. De er med på å sikre mangfold i samfunnet. Det er nærliggende å se på disse sider ved frivillig virksomhet som legitimerende trekk sett fra offentlig hold. Teksten i meldingen gir inntrykk av et syn der offentlig og frivillig aktivitet inngår som deler av en større helhet. De overordnede hensyn som politikk skal ivareta, krever at myndighetene har et helhetssyn og at de forholder seg til den frivillige sektoren ut fra dette. Oppdragsgiveren ønsket en kvalitativ undersøkelse der vi skulle fokusere på ulike sider ved enkeltpersoners engasjement i frivillig virksomhet. FRISAM er et 4-årig prosjekt finansiert av Sosial- og helsedepartementet med formål å stimulere og utvikle frivilligheten i Norge. FRISAM har blant annet opprettet et kontaktforum hvor frivillige organisasjoner er medlemmer. Det er på det rene at FRISAM er opptatt av endringer i hvordan myndigheter forholder seg til den frivillige sektoren. Tilløp til en «cost-benefit» tilnærming har ført til en del bekymringer. Den nye politikken kan føre til en situasjon der støtten til frivillig sektor blir fordelt etter nye kriterier. F.eks. ved at enkelte organisasjoner får støtte alt etter hvilken «tjenesteproduksjon» de oppnår, og at effektivitetskriterier spiller en større rolle. Stortingsmeldingen inneholder en prinsipiell drøfting av rasjonalet som ligger bak en slik omdreining. Problematikken knyttet til en politikk der offentlig finansielle bidrag i større grad skal styre virksomheten innenfor offentlig sektor er ikke drøftet i denne rapporten, bortsett fra en del bemerkninger i konklusjonen der dette synes relevant. For vår del har vi vært mer opptatt av en del andre spørsmål knyttet til den frivillige sektoren. Det er de enkelte frivillige og de lokale omgivelsene de arbeider innenfor, som vi vil fokusere på. Denne verdenen er for det meste usynlig i St. meld. nr 27. Dette er likevel et arbeid der samordningspolitikken spøker i bakgrunnen. Frivillige organisasjoner utfordrer de vanlige kategoriene som vi bruker for å forstå det organiserte og rasjonelle moderne samfunnet. Alle frivillige organisasjoner 9

har ytre mål og en eller annen form for indre organisering. Alle har demokratiske organer og spilleregler som regulerer det indre livet. Slik sett kan de ulike foreninger og lag på det lokale planet, med deres sentrale ledd, fremstå som integrerte deler av et nettverk av offentlige, private og frivillige organisasjoner. I den offentlige politikken er en nok vant med å se det slik. Organisasjonene betraktes som demokratiske, lokalt forankrede og (dermed) legitime. Spørsmålene som er ubesvart er i hvilken grad frivillig innsats kan spille en større/endret rolle i virksomheten på sentrale samfunnsfelt, og hva konsekvensene for den frivillige innsatsen kan bli, hvis vi beveger oss i denne retningen. Kort om undersøkelsen For FRISAM var det av sentral betydning å få dokumentasjon om andre sider ved frivillig virksomhet enn de direkte samfunns- og sektorbidrag som er drøftet i Stortingsmeldingen og også i en del annen litteratur som omtaler forholdet mellom offentlig/frivillig innsats. Bl. a. ble vi bedt om å fokusere på hvordan organisasjonsaktivitet kunne bidra til enkeltmedlemmenes sosiale forankring, personlige utvikling og personlige ressurser. Dette åpnet for en kvalitativ undersøkelse der innfallsvinkelen i størst mulig grad skulle vris bort fra de overordnede og ideologisk betonte «modellene» som ligger til grunn for den offentlige forståelsen av frivillig virksomhet. Vi skulle finne ut noe om hvordan frivillig virksomhet ser ut for grasrotmedarbeidere, de aktive i lokale lag og foreninger. Dette er en utfordring fordi mye av den teoretiske overbygningen knyttet til forståelse av frivillig virksomhet tar utgangspunkt i problemstillinger og kategorier som er relevante sett fra et samfunnsperspektiv, om ikke mer direkte fra styresmaktenes synsvinkel. Dette er en undersøkelse der frivillige brukte sine egne ord og fortalte om sin aktivitet sett fra eget ståsted. Vi har ikke hatt til hensikt å forfølge forutbestemte spørsmål av politisk eller teoretisk interesse. Undersøkelsen er heller lagt opp for å fange et bredt spekter av aktive frivillige fra en rekke ulike organisasjoner. Det er på det rene at en i denne sammenhengen må regne med stor variasjon når det gjelder enkeltmenneskets erfaring, motivasjon, referanseramme, forventninger, innsats og prioritering. Det er uvisst om enkeltorganisasjonene hver for seg rekrutterer folk med ulik motivasjon, interesser og bakgrunn, men i det store og hele kan en regne med at de som er tilsluttet frivillige organisasjoner er en lite homogen gruppe. Frivillig virksomhet er meget utbredt, og den antar så mange ulike former, at en ikke kan vente noe annet. 10

Det er i tråd med dette at vi ikke har hatt noen ambisjoner om å lage et bilde av «typiske» frivillige. Det er heller variasjoner og eventuelle mønstre knyttet til motivasjon, innstilling, erfaring og verdier, som er av interesse. 35 frivillige ble intervjuet. Av disse ble et underutvalg på 18 kontaktet via lokale avdelinger/lag som hører til organisasjoner som er tilsluttet FRISAM. De øvrige ble kontaktet direkte ved bruk av den såkalte «snowball-metoden». Dette vil si at vi har brukt våre egne kontakter for å finne frem til tidligere frivillige som ikke nødvendigvis har kontakt med organisasjonene i dag, eller frivillige som er med i organisasjoner som ikke er blant oppdragsgiveren FRISAMs medlemsorganisasjoner, eller frivillige som har vært med i en rekke organisasjoner og lag og som ikke har hatt langvarig tilknytting til noen av dem. Hensikten med dette var å få et noe bredere sammensatt utvalg enn vi kunne få ved henvendelse til lokale organisasjoner og lag. Dette ville korrigere for eventuelle feilkilder som kunne knytte seg til utvelgelse via organisasjonene. Det tok en viss tid, men vi mente at det var mest forsvarlig. Vi intervjuet omtrent 15 menn og 20 kvinner. Kvinner er i overtall blant aktive i flere organisasjonstyper. Det ble en rimelig aldersfordeling i utvalget. Vi har intervjuet frivillige både fra en større by, og fra ulike mindre lokalsamfunn.1 Vi la ikke stor vekt på å få et representativt utvalg av frivillige sett ut fra hvilke organisasjoner de er med i. Mange velkjente organisasjoner er med, men vi var noe mer opptatt av å få en rimelig alders- og kjønnsfordeling i materialet, og vi la vekt på å få folk fra store og små lokalsamfunn. Utvalgsprosedyrene gjorde at vi fikk kontakt med stort sett bare aktive medlemmer, men dette var uproblematisk sett i forhold til undersøkelsens formål. Intervjuene er gjennomført ved hjelp av en intervjuguide som la vekt på de frivilliges personlige motivasjoner, erfaringer og refleksjoner. De enkelte ble bedt om å beskrive sin organisasjon, aktivitetene og måten de er organisert på. Videre ble det stilt spørsmål om hvordan de enkelte kom inn i organisasjonen og om eventuelle erfaringer fra annen frivillig virksomhet. Intervjuet gikk så over til mer personlig betonte synspunkter og erfaringer. Intervjuene hadde ca. en times varighet. Alle som ble kontaktet lot seg intervjue, bortsett fra en person der det var umulig å få til en avtale p.g.a. ferie. Et par (ektefeller) er intervjuet; dette var naturlig fordi begge var aktive i samme organisasjon. 1 Enkelte personer i utvalget var tilsluttet organisasjoner som ikke hører inn under FRISAM, 9 personer i alt. 11

Dette er en undersøkelse der vi har benyttet oss av informanter. Vi henvendte oss til personer som har oversikt over et felt (kontekst). Vi ønsket å vite mer om dette feltet som var for oss forskere lite tilgjengelig, og vi gjorde dette ved å velge ut personer som hadde oversikt og innsikt. Informantenes personlige refleksjoner og fortellinger er av stor interesse, fordi vi var opptatt av personlige gevinster og omkostninger knyttet til frivillig engasjement. Utvalget er strengt tatt en god del større enn hva en vanligvis regner som tilstrekkelig i en slik undersøkelse. Grunnen til dette er at vi ville sikre oss et bredt spekter av frivillige fra mange ulike organisasjoner. Kvalitative undersøkelser som dette egner seg når vi skal se nærmere på hvordan folk verdsetter aktiviteter og relasjoner. Og hvordan de forholder seg til sine egne erfaringer og prosessene de er med i. De er spesielt godt tilpasset en situasjon der vi ber folk se tilbake på prosesser og relasjoner som de har vært en del av i lengre tid. Materialet vi har samlet inn vil ikke gi et meget pålitelig bilde av hvor ofte bestemte situasjoner, relasjoner og prosesser forekommer i det frivillige feltet sett under ett. Derimot vil vi kunne trekke relativt sikre slutninger om verdiene, motivasjonene og oppfatningene som setter sitt preg på organisasjonenes hverdag. 12

2. Hva de frivillige forteller Motivasjon og bakgrunn En sentral problemstilling knyttet til enkeltpersoners engasjement i frivillig virksomhet er motivasjonen. Frivillig arbeid er i de fleste sammenhenger noe vi tror folk velger å engasjere seg i, og vi tror de kan velge å trekke seg ut av sitt frivillige arbeid hvis de selv føler for det. Tenker vi etter, vil vi kunne se at en del frivillig innsats er knyttet til bærende sosiale strukturer som formidler normer og forventninger om innsats. Slik at individet i realiteten ikke alltid bare kan avgjøre selv om han/hun skal bli med. På denne måten kan folk inngå i en kontekst der frivillig innsats er en del av selve livsformen. Et eksempel på dette er de sosiale strukturer og tradisjoner som knytter seg til aktiv kristen tro. Vi vet at det kristne fellesskapet har vært ett av de bærende elementene i frivillig innsats i vårt samfunn i svært lang tid. En annen type fellesskap som kan formidle forventninger om frivillig innsats er familien. Hvis barn og unge blir oppdratt i en familie der frivillig innsats er en selvfølge, kan vi tenke oss at de internaliserer normer og forventninger forbundet med denne formen for aktivitet. I begge disse eksemplene vil forventninger ikke nødvendigvis fortone seg som moralske bud som trykker på enkeltindivider, slik at de nærmest opplever en form for tvang. Familier og religiøse fellesskaper formidler forventningene snarere som bestanddeler i en kultur der enkeltmennesker føler at de hører hjemme. Det er på det rene at mange engasjerer seg i frivillig virksomhet uten at slike normative og sosiale strukturer synes å være til stede. Kan hende de har interesser som de vil forfølge og at frivillig aktivitet gir dem muligheter til dette. Eller at hendelser og livsforandringer gjør at de har et behov for å bli med. En annen mulighet er at faglige interesser gjør at enkelte engasjerer seg i et felt såvel i fritiden som i arbeidstiden sin. Ulike former for motivasjon og bakgrunn? En av våre konklusjoner er at de frivillige i utvalget er inndelt i flere ulike grupper med hensyn til hvordan de er blitt «rekruttert», og motivasjonen som lå bak.2 Vi stilte spørsmål om hvordan de frivillige hadde kommet i kontakt med 2 «Rekruttert» kan være et misvisende ord fordi mange frivillige i utvalget selv hadde tatt kontakt med organisasjonene, og flere fortalte at de kom i kontakt med organisasjonene mer eller mindre tilfeldig. 13

sine organisasjoner, og om de hadde hatt erfaring med organisasjoner tidligere, bl. a. i barne- og ungdomstida. Utvalget omfatter stort sett aktive medlemmer i de ulike organisasjonene, selv om aktivitetsnivået er nokså varierende. Omtrent halvparten av de vi intervjuet hadde verv/lederroller i de ulike lokale lag og organisasjonene. De frivillige vi har intervjuet tilhører fire ulike grupper: 1. Personer som har vært med i frivillige organisasjoner gjennom hele livet, som oftest siden barndomsårene. Mange av disse har hatt foreldre som var aktive innenfor frivillig virksomhet, og de ser gjerne at deres barn også blir med. Frivillig virksomhet har m.a.o. vært en del av deres oppvekst og sosialisering. Det hender ofte at disse personer blir med i nye organisasjoner med andre formål og «kultur» i ungdomsårene og i voksenalderen, men det er en god del som opprettholder medlemskap og aktivitet i flere organisasjoner/lag. Disse «livslange» medlemmer i frivillige organisasjoner er med i både kulturelle og humanitære organisasjoner og noen av de som var i utvalget var medlemmer i flere organisasjoner/lag på intervjutidspunktet. Bjørg (38 år) ga en beretning som på mange måter er representativ for denne gruppen. Bjørg begynte som aspirant i musikkorpset da hun var 10 år. Hun spilte althorn, senere trompet. Hun vokste opp i et bygdesamfunn nordpå, og hele familien var med i korpset. Farfar og onkler hadde vært med og var fremdeles involvert i korpsets arbeid. Brødrene og søsteren var med. Mor ledet Mødreforeningen (som foreldreforeningen het den gangen) og far var dirigent. Det var liksom ikke spørsmål om hun skulle være med. Det ble tatt for gitt. Bjørg stilte ikke spørsmål om det heller. Senere ble det «ungdomsopprør». Hun forlot korpset og satset på handball, noe som familien ikke satt pris på. Bjørg mente den gangen at det gikk altfor mye tid til øving og at det ble stilt en del krav hun helst ville slippe. Hun gikk over til handball. I dag mener hun at utmeldingen fra korpset stort sett ble motivert av et ønske om å bestemme selv. Familien var veldig engasjert i musikken og hun følte at det ble stilt for mange krav. Bjørg er blitt med i musikkorpsarbeidet knyttet til skolen og sønnen hennes skal inn i korpset. Hun mener at det er viktig at barn og ungdom får strukturert fritiden sin, og at fritiden er organisert slik at foreldrene beholder oversikten. Da kan de følge opp og har kontroll med nettverket til ungene. Organisert aktivitet ska- 14

per trygghet og den har en sosialiserende virkning. Bjørg er skeptisk når det gjelder oppvekstforholdene for unger i byen, og hun refererer til sin egen «trygge» oppvekst i et bygdesamfunn i denne forbindelsen. Bjørg gir en nyansert fremstilling av de ulike organiserte aktiviteter hun var med på i barne- og ungdomsårene. Hun forteller at det var både gevinster og omkostninger. Hun ble presset inn i korpset og i første omgang måtte hun spille et instrument (althorn) som egentlig ikke var noe «stas». At familien tok hennes deltagelse som en selvfølge ble først et problem når hun selv ville distansere seg litt fra familien. Musikken var på en måte et symbol på familiens samhørighet og dens kontroll med den enkelte. Hun opplevde den gangen at hun kunne føle seg utenfor, men når hun ser tilbake ser hun mye positivt: Du ble en del av en gruppe, og du skulle helst yte hundre prosent og ikke være det svakeste ledd. Samtidig ble korpset viktig for bygda. Det var med på å vedlikeholde kulturell aktivitet på et lite sted, og denne aktiviteten var synlig og ble gjenkjent av alle. En annen viktig ting var at folk sto likt. Det var musikken og fremførelsen som var det viktige. Økonomiske aktiviteter - loddsalg og sånt - var viktige. De styrket den kollektive følelsen. Korpset (og senere handballen) gjorde at hun hadde venner fra ulike miljøer. Det å være med i flere aktiviteter var imidlertid ikke problemfritt. Det ble kollisjoner der hun måtte velge. Organisasjonene konkurrerte litt og stilte krav som gjorde at den enkelte ungdom ble presset til å velge hvilken aktivitet hun/han skulle satse på. Handballen var et jentemiljø og det var liten aldersspredning, noe som kunne virke tiltrekkende for tenåringer. Korpsmiljøet hadde større aldersspredning og mange voksne var med. Foreldrene fikk anledning til å bli med. Ulempen for ungene var at det ble stilt ganske store faglige (musikalske) krav. Ikke alle «lyktes», på akkurat samme måten som med idrettsaktiviteter. Både korps og handball kunne virke litt for mye organisert og tidkrevende. Stevner var morsomme. Da kunne en møte nye folk, og dette var spennende for en ungjente fra bygda. Det ble mye sosialt om kveldene og gjerne litt småforelskelser. Bjørg synes at det er litt ironisk at hun i så stor grad ble påvirket av sin oppdragelse. Hun gjorde opprør og ville velge selv, men i dag ser hun verdien med sin «ufrivillige» deltagelse i korpsmiljøet. Hun mener at dette miljøet hadde viktige funksjoner i lokalsamfunnet og at det ble et positivt innslag i oppveksten. Beretningen fra Bjørg er interessant av flere grunner, blant annet fordi hun i så stor grad har revurdert - eller rettere sagt refortolket - barne- og ungdomsopplevelser i lys av sin erfaring som voksen og som mor. Vi intervjuet flere som ga 15

uttrykk for noe lignende synspunkter. Det kan virke som om korps- og idrettsmiljøer kan ha stilt for mange krav for en del ungdom. Flere av beretningene poengterer at et ønske om større avstand i forhold til foreldre/søsken gjorde seg gjeldende i ungdomsårene.3 Dette ser annerledes ut fra et voksenperspektiv og flere med erfaring fra organisasjonene i barne- og ungdomsårene mener at det i dag stilles færre og mindre bastante prestasjonskrav enn før. Det er slående at gjensynet med organisasjonslivet har utløst så mange refleksjoner. For enkelte ble dette forsterket fordi tilbakevendingen fungerte som trøst og/eller bekreftelse. Bjørn (55 år) ble med igjen i Frelsesarmeen for noen år tilbake. Han hadde vært gjennom en skilsmisse og var blitt arbeidsufør: Det var noe av det beste som kunne hendt. Mine foreldre var med, vet du, så Frelsesarmeen var slett ikke noe fremmed for meg. Jeg har alltid vært personlig kristen. Føler nesten at jeg har kommet hjem. Arbeider med hornmusikken som jeg er så glad i, og så har jeg giftet meg med en dame som også er medlem. Bjørn søkte delvis bevisst etter trygghet og trøst når han gikk tilbake til Frelsesarmeen. Han var en dyktig musiker, noe han tilskriver den opplæring han fikk i Frelsesarmeen i ungdomsårene. Gjensynet med miljøet ble nærmest overveldende. Han møtte en kvinne som han giftet seg med, og han fikk bruk for sin kompetanse som musiker, som organisasjonen verdsetter høyt. Å vende tilbake har gitt ham en følelse av kontinuitet og en bekreftelse som han trengte, etter mange skuffelser. 2. Personer som har sluttet seg til frivillig virksomhet etter en vesentlig livsforandring (sykdom, skilsmisse, dødsfall av nære pårørende). Flere av disse er tilknyttet selvhjelps-organisasjoner4 og interesseforeninger knyttet til bestemte diagnosegrupper. Det er noe ulike rekrutteringsveier. Enkelte har funnet frem selv, andre ble henvist av helsevesenet eller andre instanser. Som regel har disse personene ikke vært med i frivillig virksomhet før de ble rammet av en personlig påkjenning/tap. Hella (29 år) ble utsatt for en trafikkulykke i 1991. Hun fikk omfattende skader i venstreankelen og venstrebeinet og måtte gjennomgå flere operasjoner. Dessverre viste det seg at skadene var permanente. Ankelen er stiv og hun har konstant 3 Det er kanskje mange som ble bort i ungdomsårene, som aldri senere ble med i frivillig virksomhet. Våre utvalgsprosedyrer ville ikke fange opp disse. 4 Selvhjelpsorganisasjoner kan inndeles i to kategorier: de som omfatter personer med livsvarige behov (f. eks. trafikkskadde som i eksemplet her, og de som arbeider med midlertidig behov (f. eks. angst). 16

smerte. Gjentatte undersøkelser og forsøk på behandling har ikke ført frem. Heller ikke ulike forsøk med alternative behandlingsformer. Hella gikk tilbake til sitt arbeid i en teknisk bedrift i 1993, men måtte gi opp etter en kort stund. Smertene var for store. Det gikk heller ikke an å tilrettelegge arbeidssituasjonen slik at hun maktet arbeidet. Etter en lang utrednings- og behandlingsprosess ble hun erklært ufør. Hun meldte seg inn i Landsforeningen etter at hun byttet advokat i forbindelse med erstatningssaken. Hun fikk ikke god nok hjelp fra den første advokaten som ble valgt mer eller mindre tilfeldig. Hun ble fortvilt og kontaktet foreningen etter leting i telefonkatalogen. De ga henne navnet på en advokat som de stolte på, og kontakten med foreningen ble så positiv for henne at hun meldte seg inn. Den nye advokaten gjorde et godt arbeid. Erstatningsbeløpet ble ikke stort, men vedkommende stilte opp og brukte tid og energi på hennes sak. Hella forteller at årene etter ulykken har vært en stor prøvelse. Hun måtte lære å kjempe. Med helsevesenet, rettsapparatet og trygdeetaten. Hun sier at hun er blitt «steinhard». Hun opplever at hun virkelig må stå på for å få noenlunde rimelig behandling. «Jeg gir meg ikke» sier hun, men samtidig innrømmer hun at dette har både positive og negative sider. Livet blir annerledes etter en slik hendelse. «Du må akseptere at det er blitt slik, og du må kjempe.» Det er mange ting som er blitt annerledes. Hun har kommet bort fra tidligere arbeidskamerater som hun hadde god kontakt med før ulykken. Hun ser på dette som helt naturlig, men det er noe hun måtte vende seg til. Landsforeningen har 90 medlemmer i regionen (lokalforeningen), av disse er 15-20 noenlunde aktive og bare noen få «helt med», som hun uttrykker det. Hella har et stort utbytte av sitt medlemskap i foreningen. Der møter hun folk som er i samme situasjon som hun selv. De er lett å komme i kontakt med og de er åpne med hverandre. Det har gjort at hun snakker mer, og at hun har lært å være åpen. Hun er blitt valgt inn i styret og hun synes at det er fint å få denne utfordring. Selv om det er mye å lære og sette seg inn i. Hellas historie er ganske representativ for de fleste som er tilknyttet selvhjelpsog interesseforeninger. Hun ble utsatt for et tap og en vesentlig livsforandring med alle de tilpasningsproblemer dette fører med seg. Foreningen fikk stor betydning for henne. Det ble mye lettere å akseptere at hun var varig skadet. Hun fikk «perspektiv» på egen situasjon da hun kom i kontakt med andre ofre for trafikkulykker. Organisasjonen tilbyr en ramme for selvforståelse og det er en viktig psykologisk støtte, noe Hella gir klart uttrykk for. 3. Personer som er med i organisasjoner på grunnlag av interesser av ideologisk og/eller faglig karakter. Wenche (36 år) er valgt ut for å illustrere en del trekk ved denne gruppen. 17

Hun meldte seg inn i Husmorforbundet etter oppfordring fra en noe eldre venninne i 1992. Hun hadde få forventninger og var i utgangspunktet tilbøyelig til å se på Husmorforbundet som noe gammeldags. Hun understreker at hun ikke kjedet seg hjemme, men savnet kontakter utenfor familien. Hun var også opptatt av hjemmeværende mødres situasjon generelt sett og det var dette som gjorde at hun ble med: Jeg tenkte meg om en del først, faktisk. Om jeg egentlig hadde tid. Ble interessert bl.a. fordi kvinnesaksforeninger og kvinnekamp ikke er min stil. Jeg har respekt for mye av det dem står for, ikke misforstå meg. Men jeg visste at Husmorforbundet sto for en annen stil, mer min stil. Samtidig følte jeg at det å være «bare» hjemmeværende mor ikke var nok for meg. Du blir utelatt fra det meste liksom, og da kan frustrasjonene lett rettes mot familien. Jeg fikk en veldig positiv overraskelse. Forbundet arbeider seriøst med mange saker og det fungerer som interesseorganisasjon og pressgruppe for hjemmeværende. Det er jo en kvinnepolitisk organisasjon. Wenche er aktiv på det lokale planet. Hun sier selv at hun har mye igjen for dette. Hun har noe som er hennes «eget», hun får utfolde seg i meningsfylt aktivitet utenfor hjemmet, bruker egne ressurser og evner, og møter andre. Noe som er karakteristisk for Wenche og mange andre i vårt utvalg er at hun føler at hun har funnet en organisasjon som «passer for henne». Husmorforbundets mål og verdier er også hennes. Hun er «ikke interessert i å stå på barrikadene» som hun selv uttrykker det. Likevel er det av stor betydning for Wenche at hun kan arbeide i en organisasjon som står for verdier og mål hun identifiserer seg med, og som er relevant for hennes egen situasjon. Kvinnesolidariteten og møtet med andre kvinner i samme situasjon og med samme erfaringsgrunnlag som hun selv har, betyr en god del for henne. De faglig og ideologisk motiverte er ikke på samme måte som de to første grupperinger innstilt på å være medlem i en organisasjon i ubegrenset tid. Wenche gir uttrykk for dette når hun forteller at hun vil ut i arbeidslivet når minsteungen hennes blir 8-9 år. Kan hende at hun fortsetter med arbeid i Husmorforbundet da også, men dette er slett ikke gitt. 4. Personer som har vært innom flere frivillige organisasjoner. Siv (47 år) kan være representativ for flere som har vært innom en rekke former for frivillig virksomhet. Hun har vært med på mye, hovedsakelig på bakgrunn av sine brede 18

interesser. Vi rakk faktisk ikke noen grundig omtale av alle de organisasjonene hun har vært innom i løpet av intervjuet. Siv forteller at hun blir engasjert i saker som fanger hennes interesse og at det er naturlig for henne å bli med i aktiviteter knyttet til disse. Hun har stort sett vært med i de ulike organisasjonene i relativt kort tid, før hun måtte trekke seg, dels p.g.a. tilfeldigheter og dels p.g.a. tidspress forbundet med kombinasjonen arbeid, utdanning og familie. Men det er også slik at interessene hennes forandrer seg fra tid til annen. Siv arbeidet i Amnesty International i noen år. Hun tilhørte en gruppe (en av flere) i byen som arbeidet på vegne av politiske fanger i ulike land. En bekjent rekrutterte Siv og hennes mann, men hun var allerede opptatt av menneskerettigheter og situasjonen til politiske fanger. I utgangspunktet var hun skeptisk til hvor mye en kunne oppnå ved arbeid i en gruppe som «aksjonerte» stort sett ved å skrive brev til «reaksjonære» myndigheter i de ulike land. Medlemskap i gruppen ble imidlertid en lærerik opplevelse. Hun fikk se at arbeidet kunne gi resultater, og opplysninger som kom frem i arbeidet ga stoff hun kunne bruke i sitt arbeid i lokalradioen. Gruppen som besto av ca. 10 personer i ulike aldersgrupper, fungerte bra. Den hadde klare mål og hun opplevde at gruppen fremsto som del av en større helhet. Mangel på tid gjorde at både hun og mannen sluttet i Amnesty. Noen år senere ble hun aktiv i nordnorsk forum som var et initiativ for å fokusere på nordnorsk kultur. Byen har mange «eksil-nordlendinger» og målet var å utvikle et kulturelt treffsted. Siv som er nordlending selv syntes at arbeidet med dette var trivelig og at det dekket et stort behov hos mange av de som var med. Samværet med andre fra landsdelen ble givende nok i seg selv, men det ble mange meningsfylte sosiale og kulturelle aktiviteter og stor oppslutning. Det var også fint at andre som ikke var fra Nord-Norge sluttet seg til aktivitetene. Det er helt OK å bo her og jeg har mange venner som ikke er fra Nordland. Men det er viktig å kunne ha omgang med folk som deler din egen kultur, og som uttrykker seg og opplever ting på samme måten, at de har samme referanserammen på en måte. Du opplever at du er på bølgelengde med en gang, du behøver ikke anstrenge deg og kan diskutere en masse ting som er felles, eller rett og slett bare har det trivelig i lag. Og det er positivt å ta vare på den kulturen vi har, at det ikke går i glemmeboken. Jeg tror de fleste av de som var med ikke var i tvil om at dette var viktig. Likevel ble de overrasket. Det ble så positivt å dyrke en del av seg selv som til vanlig må undertrykkes. 19