Uttalelse fra Faggruppen for fôr til terrestriske og akvatiske dyr 30.09.2005 Betydning av økt grenseverdi for kadmium i fiskefôr for anvendelse av fiskeensilasje som fôr SAMMENDRAG En økning av grenseverdien for innhold av kadmium i fôr til fisk fra 0,5 til 1,0 mg/kg er under vurdering. En slik endring vil kunne resultere i økt kadmiuminnhold i fiskefôr, økt avleiring av kadmium i fisken og økt innhold i fiskeensilasje produsert fra fiskebiproduktene. Det reises derfor spørsmål ved om økt grenseverdi for kadmium i fiskefôr kan medføre redusert mulighet for anvendelse av fiskebiprodukter til fiskeensilasje som skal brukes til fôr. Et fåtall analyser av kadmiuminnhold i fiskeensilasje viser verdier under 0,1 mg/kg ved 12 % vanninnhold. Selv om disse verdiene vil kunne øke noe ved økt kadmiuminnhold i fiskefôr, er det liten risiko for å nå grenseverdien på 2,0 mg/kg i animalske fôrmidler. Fiskeensilasje brukes i husdyrfôr i mengder opp til 5-6 %. På grunn av begrensninger knyttet til teknisk kvalitet på fôr, vanninnhold og fettsyresammensetning er det lite sannsynlig at innblandingsnivået vil øke vesentlig. Med den moderate innblanding av fiskeensilasje i fôr til husdyr vil tilførselen av kadmium gjennom fiskeensilasje ha liten betydning for kadmiumnivået i fullfôr. En økning av grenseverdiene for kadmium i fiskefôr vil derfor ikke ha nevneverdig betydning for mulighetene for å bruke biproduktene i fiskeensilasje som skal brukes til fôr. Det er imidlertid et behov for flere analyser da det per i dag foreligger kun noen få prøver på kadmiuminnhold i fiskeensilasje. En eventuell økning av grenseverdiene for kadmium i fiskefôr bør derfor bli fulgt opp med systematiske kontrollanalyser. BAKGRUNN En mulig økning av grenseverdi for innhold av kadmium i fôr til fisk er under vurdering. I dag er grenseverdien for fullfôr til fisk 0,5 mg/kg (vanninnhold: 12 %) og denne grensen vurderes økt til 1 mg/kg. Som følge av dette, spurte Mattilsynet Vitenskapskomiteen for mattrygghet om å vurdere om en økning av denne grensen er akseptabel med hensyn til fiskehelse og fisk som næringsmiddel. Faggruppe for fôr til terrestriske og akvatiske dyr, konkluderte med at en slik økning verken ville medføre en risiko for fiskehelse eller for konsumentene (Uttalelse fra faggruppen for fôr til terrestriske og akvatiske dyr, VKM). Mattilsynet ønsket videre at Vitenskapskomiteen skulle vurdere om hvorvidt en økning av grenseverdiene vil kunne påvirke anvendelsen av biprodukter til fiskeensilasje. Fiskeensilasje Norwegian Scientific Committee for Food Safety 1
brukes i stadig større grad som fôr og Mattilsynet ser at en økning av nivåene her vil kunne medføre problemer. Biprodukter fra oppdrettsfisk, vesentlig slo (tarmkanal, organer), avskjær og hoder, nyttes i dag i produksjon av fiskeensilasje. Noe fiskeensilasje omsettes til bruk i pelsdyrfôr i form av maursyrekonservert råensilasje. Det meste blir imidlertid videreforedlet til konsentrert ensilasje (proteinkonsentrat) med ca. 50 % tørrstoff, ca. 30-35% protein og 2-4 % fett. Denne type ensilasje benyttes til innblanding i kraftfôr til gris, fjørfe og drøvtyggere. En eventuell økning i innhold av kadmium i fiskefôr vil kunne resultere i økt avleiring av kadmium i fisken og økt innhold i fiskeensilasje. Det bør derfor vurderes om en slik eventuell økning kan medføre redusert mulighet for bruk av fiskeensilasje fra oppdrettsfisk i fôr. Oppgaven er løst med utgangspunkt i Forskrift om fôrvarer av 7. november 2002 og opplysninger fra Mattilsynet om analysert kadmiumnivå i fôr. Det er også innhentet opplysninger fra produsenter av fiskeensilasje (Scanbio ASA og Hordafôr AS), fra kraftfôrindustrien (Felleskjøpet og Norgesfôr), og fra tilgjengelig litteratur. OPPDRAG FRA MATTILSYNET En mulig økning av grenseverdi for innhold av kadmium i fôr til fisk er under vurdering. I dag er grenseverdien for fullfôr til fisk 0,5 mg/kg (vanninnhold: 12 %) og denne grensen vurderes økt til 1 mg/kg. Som følge av dette, vurderte Faggruppen for fôr til terrestriske og akvatiske dyr om en økning av denne grensen er akseptabel med hensyn til fiskehelse og fisk som næringsmiddel. Faggruppen konkluderte med at en slik økning verken ville medføre en risiko for fiskehelse eller for konsumentene (Uttalelse fra faggruppen for fôr til terrestriske og akvatiske dyr, www.vkm.no). Mattilsynet har videre spurt Vitenskapskomiteen for mattrygghet om å vurdere betydningen av en økning av grenseverdien for innhold av kadmium i fôr til fisk fra 0,5 til 1,0 mg/kg for anvendelse av biprodukter til fiskeensilasje som skal brukes til fôr. VURDERING Innledning Generell beskrivelse Fiskeensilasje produsert fra biprodukter fra oppdrettsfisk er ikke tillatt brukt i fôr til fisk, men brukes til innblanding i kraftfôr til varmblodige husdyr. Fiskeensilasje er en god protein- og aminosyrekilde til gris og fjørfe, og anses først og fremst som en PBV-kilde (kilde for lettløslig protein i vomma) i drøvtyggerfôr. Mengdene som brukes av kraftfôrindustrien begrenses i praksis til maksimum 5-6 % (ca. 50 % tørrstoff) av hensyn til teknisk kvalitet på fôrpellets og vanninnhold/lagringsstabilitet. Dessuten er restfraksjonen av fett i fiskeensilasjen en begrensende faktor på grunn av risiko for fiskesmak på husdyrproduktene. De analyseresultater som foreligger viser et relativt lavt innhold av kadmium i fiskeensilasje, og innholdet av kadmium har hittil ikke blitt betraktet som en begrensende faktor for bruk av fiskeensilasje i fôr. Lovverk (blant annet nåværende grenseverdier) I dagens regelverk er høyeste tillatte nivå for kadmium i fullfôrblandinger til storfe, sau og geit (unntatt kalv, lam og kje) 1,0 mg/kg (vanninnhold: 12 %). I annet fullfôr, for eksempel til gris og fjørfe, er grenseverdien i dag 0,5 mg/kg. Det innebærer at grenseverdiene på fôr til gris og fjørfe blir lavere enn for fiskefôr hvis grenseverdien for fisk økes fra 0,5 mg/kg til 1 Norwegian Scientific Committee for Food Safety 2
mg/kg. For vegetabilske og animalske fôrmidler er grenseverdiene i dagens regelverk henholdsvis 1 og 2 mg/kg. Dette innebærer at selv med produksjon av fullfôr fra fôrmidler med kadmiuminnhold under grenseverdiene vil kunne resultere i et fullfôr som ligger over grenseverdiene. Fareidentifisering Generell kadmium toksisitet i dyr og mennesker omfatter nyre- og leverskader, anemi, hemmet testikkelutvikling, benskjørhet, redusert tilvekst og forøket dødelighet. Symptomer vil variere avhengig av dose, eksponeringstid, art, kjønn og ernæringsfaktorer. Kadmium er en velkjent kalsiumhermer. Forstyrrelse i kalsiummetabolismen er blant annet betraktet å være en av hovedmekanismene bak kadmiumtoksisitet i fisk. Hos drøvtygger og svin er det vist at kadmium i fôret reduserer utnyttelsen av kalsium, kobber, sink og jern som igjen kan gi mangelsymptomer. Motsatt er det vist at tilskudd av disse stoffene i fôret reduserer opptaket og øker utskillelsen av kadmium. Av kadmiumnivået i fôret blir 0,5-7 prosent absorbert avhengig av fôrets sammensetning, dyreart og alder. Ved kronisk eksponering hos ulike dyrearter akkumuleres 50-75 prosent i nyre og lever, mens lite distribueres til muskulatur. Analysedata Fiskeensilasje Det er veldig få tilgjengelige analyser av kadmiuminnhold i fiskeensilasje. En prøve av fiskeensilasje analysert ved Kjemisk Analyselaboratorium ved NLH i 1990 inneholdt 0,08 mg/kg omregnet til et vanninnhold på 12 %. Analyser av to uavhengige prøver av fiskeensilasje, uttatt av norsk fôrindustri i april 2005, viste et innhold av kadmium på henholdsvis 0,07 og 0,09 mg/kg omregnet til 12 % vann. Fullfôr Det foreligger oversikt fra Mattilsynet over analyser av kadmium i 63 prøver av fôr til drøvtyggere, svin og fjørfe fra 26 forskjellige fôrprodusenter uttatt i 2003. 31 av disse prøvene hadde et innhold under 0,1 mg/kg. De øvrige 32 prøvene inneholdt i gjennomsnitt 0,32 mg/kg og 3 prøver av svinefôr hadde innhold over grenseverdien på 0,5 mg/kg (henholdsvis 0,69; 0,71 og 0,79 mg/kg). For 2004 og 2005 foreligger det oversikt over et stort antall kadmiumanalyser av en rekke fôrvarer, inkludert fullfôr, forskjellige aktuelle råvarer og bl.a. våtfôr til gris. Resultatene viser stort sett lave verdier langt under grenseverdiene, de fleste under 0,1 mg/kg. Farekarakterisering Konsekvenser av økt grenseverdi på fiskehelse Kadmiumeksponering via fôret har imidlertid lav toksisitet i fisk. For eksempel, ingen dødelighet eller andre åpenbare tegn på akutt toksisitet ble sett i forsøk hvor regnbueørret eller Atlantisk laks ble fôret med 150 eller 250 mg kadmium/kg fôr (Handy 1992; Berntssen and Lundebye 2001). Biokjemiske forandringer i lever, nyre og tarm er påvist med fôrkonsentrasjon fra 7 mg/kg. Imidlertid har fôr med kadmiuminnhold opp til 204 mg/kg ikke hatt effekt på tilvekst hos laks (Berntssen and Lundebye 2001; Berntssen et al. 2001). Faggruppen for fôr til terrestriske og akvatisk dyr i Vitenskapskomiteen for mattrygghet har tidligere konkluderte med at en økning av grenseverdi for fiskefôr fra 0,5-1,0 mg/kg (88 % Norwegian Scientific Committee for Food Safety 3
tørrstoff) ikke ville medføre noen risiko for fiskens helse eller for konsumenten (Uttalelse fra faggruppen for fôr til terrestriske og akvatiske dyr, VKM). Konsekvenser av økt grenseverdi i fiskefôr for Cd-innholdet i fiskeensilasje Det har vært liten fokus på innhold av kadmium og andre tungmetaller i fiskeensilasje, og de analyseverdiene som en har lykkes med å framskaffe utgjør et meget spinkelt materiale (kun tre prøver). Analysene viser imidlertid sammenfallende resultater og verdiene ligger under 10 % av tillatt grenseverdi i animalske fôrmidler. Det er usikkert hvilken reell endring av kadmiuminnhold i fiskefôr som vil følge etter en eventuell økning av grenseverdien. Mest sannsynlig kan det forventes små endringer, men hvis en forutsetter at nivået i fôr i verste fall fordobles, vil det medføre økning i innholdet i de biprodukter som er råvarer i ensilasjeproduksjonen. Studier har imidlertid vist at retensjon av kadmium fra fiskefôr i fisk er lav (1-5 %) og at det meste av kadmiumet tilført via fôret forblir i tarmen. Av indre organer er det nyrer og lever som blir kontaminert over tid, mens lite går over til musklene. (Handy 1992; Handy 1993; Berntssen et al. 2001). Således inneholder biproduktene en høy andel slo (tarmkanal, organer), som vil inneholde høyere nivåer av kadmium enn fiskemuskel. Det er imidlertid ikke sannsynlig at gjennomsnittsnivået i biproduktene og fiskeensilasjen vil bli mer enn fordoblet. Med utgangspunkt i de analyseverdier som foreligger vil en slik eventuell fordobling ikke skape problemer i forhold til dagens grenseverdi for kadmium i fiskeensilasje som animalsk fôrmiddel. Det understrekes imidlertid at analysegrunnlaget for fiskeensilasje er meget spinkelt. En eventuell endring av regelverket som kan innebære at nivået i fiskefôr økes bør således følges opp med systematiske kontrollanalyser av fiskeensilasje. Konsekvenser av økt grenseverdi i fiskefôr for Cd-innholdet i fullfôr til husdyr Den totale anvendelse av fiskeensilasje som fôr til norske husdyr er noe redusert de senere år. Dette har flere årsaker, avhengig av hvilken produksjon det er tale om. Til pelsdyr er virkning på ph i det ferdige fôr og konkurranse med andre syrekonserverte råvarer, spesielt fjørfebiprodukter, faktorer som begrenser bruk av fiskeensilasje. Kadmiuminnholdet i fiskeensilasje anses å være uten betydning for mulig anvendelse som pelsdyrfôr og vil ikke bli nærmere vurdert i denne sammenheng. I tørt fôr til matproduserende dyr vil effekter på vanninnholdet i fôret og pelletskvaliteten være faktorer som begrenser anvendelsen av fiskeensilasje. Enkelte fôrprodusenter benytter likevel opptil 5-6 % fiskeensilasje (ca. 50 % tørrstoff) i fôr til drøvtyggere og til fjørfe, men gjennomsnittlig innblanding er betydelig lavere. Tidligere ble det brukt en del fiskeensilasje i fôr til slaktegris, men denne anvendelsen har praktisk talt opphørt pga at bransjen fokuserer sterkt på risiko for uheldig smak og redusert holdbarhet på kjøttet knyttet til forekomst av marint fett i fôret. Ved alle griseslakterier i Norge undersøkes fettkvaliteten ved analyser av fettsyresammensetning i ryggspekk. Hvis spekket inneholder mer enn 0,5 % marine fettsyrer (sum av C20:5 og C22:6) blir det tatt oppfølgende prøver. Hvis en svineprodusent tre ganger på rad har prøver som inneholder over 0,5 % marine fettsyrer og den tredje prøven har over 0,7 %, vil det føre til pristrekk. I praksis har det vist seg å være så vidt krevende å holde seg under disse grenseverdiene at det nærmest utelukker bruk av råvarer som fiskeensilasje og fiskemjøl i fôr til slaktegris. Derimot bruker noen fôrprodusenter fortsatt små mengder fiskeensilasje til smågris inntil 25 kg og i diefôrblandinger. Norwegian Scientific Committee for Food Safety 4
De analyser for kadmium i fiskeensilasje som er tilgjengelige viser relativt lave verdier. På grunn av begrensinger knyttet til vann- og fettinnhold er det lite sannsynlig at innblandingsnivået i praksis vil øke utover de 5-6 % som forekommer i dag. Hvis en forutsetter bruk av 6 % fiskeensilasje (50 % tørrstoff) i et fullfôr og et kadmiuminnhold på 0,1 mg/kg (50 % tørrstoff), som vil være en fordobling med utgangspunkt i tilgjengelige analyseverdier fra 2005, vil dette tilføre fullfôret 0,006 mg kadmium per kg. Selv om økt kadmiumnivå i fiskefôr vil kunne øke nivået av kadmium i fiskeensilasje, vil det således ha liten betydning for kadmiumnivået i fullfôr til husdyr. Dessuten vil bruk av fiskeensilasje i fôr innebære at mengden av andre proteinfôrmidler, som for eksempel soyamjøl eller fiskemjøl, blir redusert. Nettoeffekten på kadmiumnivå i fullfôr vil derfor være mindre enn vist i ovenstående beregning hvis de fôrmidler som blir erstattet inneholder kadmium. Det kan derfor konkluderes med at økning av grenseverdiene for kadmium i fiskefôr ikke vil ha nevneverdig betydning for mulighetene for å bruke fiskeensilasje som fôr. Konsekvenser av økt grenseverdi i fiskefôr for human helse Faggruppen for fôr til terrestriske og akvatiske dyr konkluderte med at en økning av grenseverdien for fiskefôr fra 0,5-1,0 mg/kg (88 % tørrstoff) ikke ville utgjøre noen risiko for human helse ved inntak av fiskefilet (Uttalelse fra faggruppen for fôr til terrestriske og akvatiske dyr, VKM) da det er vist at kadmium i liten grad overføres fra fôret til muskel, og at det meste blir akkumulert i nyrer og lever. Nyrer og lever blir imidlertid benyttet i fiskeensilasje, men på grunn av at innblandingen av fiskeensilasje i kraftfôr er relativ lav (1-5 %) vil konsentrasjonen av kadmium i kraftfôret bli lavt. Av kadmium i fôret blir også kun 0,5-7 prosent absorbert avhengig av fôrets sammensetning, dyreart og alder. Av dette igjen blir lite distribuert til muskulatur (kjøtt), egg og melk da det meste av kadmiumet akkumuleres i nyre og lever. De lave nivåene av kadmium i analyser gjort på fiskeensilasje og kraftfôr samt den lave distribusjonen til kjøtt, melk og egg tilsier at en økning av grenseverdien fra 0,5-1,0 mg/kg (88 % tørrstoff) derfor ikke vil utgjøre noen risiko for konsumenter av dyreprodukter fra dyr fôret med kraftfôr tilsatt fiskeensilasje. KONKLUSJON Innblandingen av fiskeensilasje i kraftfôr er relativt lav (1-5 %) og forventes å bli lav også framover pga begrensende faktorer som pelletskvalitet, vanninnhold, fettinnhold, fettsyresammensetning og smak på husdyrproduktene. De analyseverdier som hittil foreligger tyder på at kadmiumnivået i fiskeensilasje ligger på ca. 5 % av grenseverdien på 2 mg/kg for animalske fôrmidler. Selv om nivået fordobles som følge av en eventuell endring i grenseverdiene for fiskefôr synes det ikke å være fare for konflikt med grenseverdien for animalske fôrmidler, og det vil heller ikke gi vesentlig økning i kadmiumnivået i fullfôr til husdyr. En endring av grenseverdiene for kadmium i fiskefôr fra 0,5 til 1 mg/kg bør derfor kunne gjennomføres uten risiko for redusert bruk av fiskeensilasje som fôr. En eventuell endring av regelverket bør imidlertid følges opp med systematiske analyser av kadmiuminnhold i fiskeensilasje. VURDERT AV Faggruppen for fôr til terrestriske og akvatiske dyr Norwegian Scientific Committee for Food Safety 5
Marit Aursand, Aksel Bernhoft, Marc Berntssen, Anne-Katrine Lundebye Haldorsen, Gro- Ingunn Hemre, Bjørn Munro Jenssen, Magny Thomassen, Harald Volden Koordinator for sekretariatet: Anne Finstad TAKK TIL Faggruppen ønsker å spesielt å takke Anders Skrede ved Universitetet for miljø- og biovitenskap som har bidratt med denne vurderingen. REFERANSER Berntssen, M. H. G. & Lundebye, A.-K. (2001) Energetics in Atlantic salmon (Salmo salar) parr fed elevated dietary cadmium. Comp. Biochem. Physiol., 128, 311-323. Berntssen, M.H.G., Aspholm, O., Hylland, K., Bonga, S. & Lundebye, A. (2001) Tissue metallothionein, apoptosis and cell proliferation responses in Atlantic salmon (Salmo salar L.) parr fed elevated dietary cadmium. Comp. Biochem. Physiol., 128 C, 299-310. Berntssen, M. H. G., Lundebye, A.-K. & Hamre, K. (2000) Tissue lipid peroxidative responses in Atlantic salmon (Salmo salar L.) parr fed high dietary cadmium and copper. Fish Physiol. Biochem., 23, 35-48. Uttalelse fra faggruppen for fôr til terrestriske og akvatiske dyr : Comments on maximum content for cadmium in fish feed, 25.04.2005. Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Les vurderingen på www.vkm.no Handy, R. D. (1992). The assessment of episodic metal pollution. II. The effects of cadmium and copper enriched diets on tissue contamination analysis in rainbow trout (Oncorhynchus mykiss). Arch. Environ. Contam. Toxicol., 22, 82-87. Handy, R. D. (1993). The effect of acute-exposure to dietary Cd and Cu on organ toxicant concentrations in rainbow trout (Oncorhynchus mykiss). Aquat. Toxicol., 27, 1-14. Norwegian Scientific Committee for Food Safety 6