Erlend Loe Vareopptelling
Det fantes dem som mente at Nina Faber burde fått Nordisk Råds Litteraturpris på 1970-tallet. På sitt eget forsiktige vis var hun en fin lyriker, men aldri tilstrekkelig i takt med den tidens forserte politiske melodi. Der andre skrev om Mao, skrev Nina om myrflangre, mønsteret i øyenstikkervinger og om været i byer hun aldri hadde vært i. Den gjeve litteraturprisen, og ikke minst prispengene, gikk stadig vekk til andre. Danskene fikk den, finnene, svenskene, forsmedelig nok til og med islendingene. Nina kunne ha trengt både anerkjennelsen og pengene. Det gjorde sikkert de andre også. Mot 80-tallets formeksperimenter var Ninas skjøre lyrikk dømt til å tape, og mot 90-tallets sofistikerte doble og triple lag av metabetydning hadde den ikke en sjanse i havet. I starten av det nye årtusenet ville det antakelig ha vært rom for henne igjen, men selvtilliten var redusert, og de som kjente Nina, var overbevist om at hennes tid var over. Hun hadde ikke arbeidsro, det var for mye som skurret. Hun kranglet med sønnen sin, la seg ut med vennene og var generelt skuffet over livets ublide måte å
fare frem med henne på. I løpet av noen år gikk hun nedenom. Av gamle kolleger i Det litterære råd fikk hun et treårig arbeidsstipend. Da gråt hun av glede. Så forsvant hun fra radaren. Det gikk rykter om drikking og lite skriving og om noe som kanskje var en kjæreste i Istanbul. Plutselig kom hun hjem, fikk endelig tak i den kolonihagehytten i Sogn Hagekoloni som hun i årevis hadde stått på venteliste for å få, og gjenopptok kontakten med sønnen Ludvig. Hun drakk mindre og fylte sekstifem uten å gjøre noe nummer av det. I fjorten måneder bearbeidet hun de hundrevis av sidene med notater hun hadde med hjem fra Istanbul. Tekstene strømmet på, hun blomstret, det var nesten for enkelt. Ett hundre og sytti dikt hadde hun da hun etter nesten tolv års taushet tok kontakt med sin gamle redaktør, Cato Vold, jevngammel med Nina, gift og skilt, så klart, og gift og skilt igjen, en vel ansett redaktør, om enn langt fra den beste i bransjen. Han hadde nok vært genuint interessert i litteratur en gang, men var det neppe lenger. Til tross for det var han et relativt anstendig menneske. Han gikk mye på teater, og på ski, og var ikke ute etter å lure noen. Under tittelen Bosporos hadde Nina skrevet variasjoner av utsikten fra den vesle leiligheten i Istanbul. På impresjonistisk vis beskrev hun det samme synet, stredet, broen, byen og landskapet rundt, under ulike atmosfæriske forhold og med ulike tankemessige assossiasjoner fra dag til dag og time til time.
Cato Vold leste og likte. Han hadde ikke trodd at Nina hadde det i seg lenger. Sammen plukket de ut åtti dikt som skulle åpne dørene som hadde vært lukket i flere tiår, og gi Nina selvrespekten tilbake. Leserne hennes skulle nå bli fortalt at hun ikke bare fortsatt levde, men at hun skrev, og dessuten bedre enn noen sinne. Det følte i hvert fall Cato. Han hevdet til og med at lyrikkbokklubben kom til å bite på kroken, det skulle den riktignok ikke komme til å gjøre, men likevel, begeistringen for Bosporos var stor, enn så lenge. Selv var Nina fornøyd med det hun hadde skrevet, men følte seg langt ifra sikker på at mottakelsen kom til å bli det triumftoget Cato og forlaget håpet på. Mye hadde endret seg siden sist. Flere toneangivende kritikere, både de hun hadde ligget med og ikke, hadde gått ut av tiden og blitt erstattet av yngre hoder som uten unntak skuet fremover og som det ikke var enkelt å få ligge med. Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker, men det hadde vært en fantastisk tid hvor grensene mellom de som skrev og de som kritiserte hadde vært deilig utydelige, ja mennesker fra begge sider, alle sider, hadde så å si vært en eneste stor familie. Praktisk og koselig hadde det vært. Men nå var det toget gått for mange år siden, og denne septembermorgenen tidlig i andre tiår av det nye årtusenet, utgivelsesdagen for Bosporos, er Nina oppfarende og på vakt. Hun har vært nervøs i flere uker. Irritabel. Som hun i grunnen har vært i store deler av det siste tiåret. Det er lenge siden hun gjennomskuet seg
selv. Hun hadde en rekke muligheter en gang i tiden. Hun kunne ha kommet inn på hva det skulle være av utdannelser, til og med legestudiet. Det tenker hun på nå. Livet ville ha vært et annet. Dr. Faber. Hvilken naturlig autoritet og ærefrykt ville ikke den tittelen ha vekket. Og hvilken helt annerledes pensjonsutbetaling hun kunne ha ventet seg på 67-årsdagen. Eller sorenskriver. Eller noe annet fint. Eller lærer, i all beskjedenhet. Det ville i det minste ha plassert henne blant de vanlige, og hun ville ha hatt vanlig økonomi, med betalte ferier og halv skatt i desember. Nina syns selv hun er en dilettant. Hun har ikke alltid vært det. Men hun har blitt det. Hun trodde at med alder og erfaring ville det også komme grundighet og ro, men tvert imot har det kommet mer stress og en stadig økende prestasjonsangst. Følelsen av at hun har noe å bevise, har bare blitt sterkere. * Nina syns selv at hun egentlig ikke kan noe som helst. Hun har hatt noen heldige øyeblikk hvor ordene har vært enkle å sette sammen, og da har hun satt dem sammen og gitt dem ut, men hvordan hun fikk det til, vet hun ikke, det har vært hinsides rasjonell forklaring. Noe har hun fått gjort, det vitner utgivelsene hennes om, men hvordan hun har lyktes med det er uklart. Nina har aldri fått til å sirkle det inn, det kommer når det kommer, og siden det verken avføder penger eller spesielt mye allmenn
begeistring, kan det lett avfeies, spesielt av Nina selv, og særlig når hun har en tung periode, som hun ofte har. Når Nina oppsummerer for seg selv, tenker hun at hun noen ganger kan det som ikke teller, men at hun aldri riktig har kunnet det som teller, det vil si den konkrete delen av livet, det praktiske og det mellommenneskelige, hun har alltid hatet å bli spurt om hva hun jobber med. De fleste andre gjør såkalt ordentlige ting, noen er til og med eksperter. De utfører tjenester som etterspørres og som andre er villige til å betale dyrt for. Herregud, har Nina tenkt mange ganger, elektrikere tjener flere ganger mer i året enn hun har gjort i sine beste år, de har kort læretid og kan deretter noe nyttig resten av livet. Det skal alltid byttes ledninger og installeres kontakter og skiftes sikringsskap, men Ninas dikt forholder seg ikke til de elektromagnetiske naturlovene, bidrar ikke til bruttonasjonalproduktet, er for svermere og drømmere. Hun hadde en slags leserkrets en gang, men de av Ninas jevnaldrende som svermet med lyrikken som ung, har endt opp med politikerbiografier, som alle andre. I starten var Nina stolt av å tilhøre skaren av idealister og risikovillige, de som kunne suge ut selve essensen av livet, av hvert eneste øyeblikk, mens andre samlet pensjonspoeng, men i mange år nå har hun foraktet de som skriver, inkludert seg selv og alt hun skriver og har skrevet. Men samtidig fortsetter tankene hennes, mer *
eller mindre kontinuerlig, å sirkle rundt hva hun skal skrive neste gang. Det presser på, hun har fortsatt ikke forstått hvorfor, men ut vil det, uansett hvor mye hun stritter imot, det er kvalmende. Hun har vært det hun er så lenge at det bare er å bite tennene sammen. Om to år får hun sin minstepensjon. Det blir en trygghet. Penger hver måned. Hvis hun legger erter i bløt og en gang iblant sper på suppen med bacon, kan hun leve i ukevis på noen hundrelapper, såfremt hun ikke drikker, og det gjør hun stort sett ikke lenger. Det hun forakter mest ved seg selv er mangelen på systematikk og grundighet. Helt fra hun var ganske ung, har hun for eksempel ønsket å ta pilotsertifikat for småfly, det har vært en drøm hun har skjøvet foran seg, til en gang hun har penger til overs, tenk å fly over ørkenen, av en eller annen grunn er det særlig dette hun har sett for seg; at hun sitter i et småfly og flyr lavt over et ørkenlandskap hvor vinden har gitt sanddynene stjerneform og at hun fotograferer for et anerkjent magasin. Det blir ingenting av. Nina har gitt det opp, ikke først og fremst på grunn av pengene, selv om det også er et problem, men fordi hun vet med seg selv at hun ikke er nøyaktig nok. Hun vil ikke klare å avveie alt som skal avveies. Hun vet det. Hun kommer til å fly selv om forholdene ikke er optimale. Hun kommer til å bli en av de overskriftene hvor et småfly har truffet en fjellvegg i tåken, eller gått tomt for bensin et sted langs Helgelandskysten. Intuisjonen hjelper henne en sjelden
gang i diktverdenen, men i virkelighetens verden kan mangelen på nøyaktighet bety døden. Denne manglende grundigheten har over lang tid resultert i en selvforakt som har blitt forsøkt kurert med hagearbeid, lesing, barfotgang i vått gress og tidvis også med alkohol, med vekslende hell. Og denne septembermorgenen topper engstelsen seg. Hvis det ikke fungerer denne gangen heller, hva da? Kan Nina leve videre i den samme krenkede følelsen? Hun ønsker å reise seg igjen, hun ønsker å betale regningene sine i tide og innerst inne ønsker hun også å skinne. * Nina våkner grytidlig, forsøker å sove videre, er i en slags halvdrøm hvor hun danser så fint, sensuelt til og med, og grasiøst og trygt. Hun danser midt i gaten. Folk og trafikk trekker seg unna, som om hun er en hellig ku. Nina har lenge lengtet slik etter å danse, virkelig gi seg hen til musikken, slik hun gjorde før i tiden, gi seg over, la rytmen bli et sort hull som suger henne inn. Før danset hun både titt og ofte. Hele netter. Nå har Ninas liv blitt et slikt hvor det ikke danses. Hun har sett for seg at Bosporos skal bøte på dette. Atter en gang skal hun bli invitert til opplesninger, til festivaler, med vin og med dans. Men først må den forbannede diktsamlingen komme ut og bli godt mottatt, og danskene og svenskene må høre ryktene om dens suksess, da vil invitasjonene strømme inn, ser Nina for seg, og det vil bli sene netter
med musikk, som før i tiden. * Rundt klokken seks forstår Nina at det ikke blir mer søvn, og står opp. Hun våger ikke å skru på radioen av frykt for at anmelderen i P2 skal hugge henne ned før hun har fått på seg skallet sitt. Avisen henter hun ikke. Hun venter på at Cato skal ringe og si hvilke aviser hun kan lese og hvilke hun kan la ligge. Han burde ha ringt allerede. Nina er irritert fordi Cato ikke skjønner at han må stå opp i otta og gi henne beskjed før dagen egentlig har startet. Hun tenker at hun burde skifte redaktør. Kanskje også forlag. Det som er ekstra stressende er at Cato, etter tips fra markedsavdelingen, for en måneds tid siden foreslo at Nina burde skrive en kronikk i en av de store avisene, og Nina, svak etter år med tomhet og motgang, lot seg overtale. I et par dager satt hun hjemme og kjente på sin oppdemmede aggresjon, og så skrev hun, i én eneste hatefull bevegelse, en slags brannfakkel om lyrikkens stilling, om hvordan den behandles stemoderlig, til og med dårligere enn barnelitteraturen, og om lyrikernes stilling i samfunnet og om at anmeldernes mangel på interesse kanskje skyldes deres inkompetanse. Nina sparte ikke på noe. Det ble noen dagers debatt av det. Nina var på radio og alt mulig, hun følte at hun fikk godt med vind i seilene. Hun skinte i noen dager. Det var gode dager. Det kom støtteerklæringer fra gamle lyrikervenner. Men da det