Verdenssystemet etter 1945

Verdenssystemet etter 1945 Date : 20/06/2011 1968 som verdensrevolusjon og begynnelsen på slutten for det tjuende århundrets supermakter. Foredrag holdt ved The Vienna L Internationale Conference, 27. oktober 2010. Jeg må begynne min fortelling med å gjøre et omriss av det jeg anser som konteksten for diskusjonen. Dere sier dere vil se på «avantgarder fra modernismens nedgang til globaliseringens fremvekst, 1956 1986». Det står ikke klart for meg om disse datoene ble valgt på grunn av vendepunkter i kunstens verden eller vendepunkter på den verdenspolitiske arena kanskje begge deler. Bakgrunnsteksten deres legger vekt på det store antall autoritære regimer som eksisterte i forskjellige deler av verden i begynnelsen av perioden, og de formodentlig færre mot slutten. Dere snakker om globaliseringens fremvekst, formodentlig mot slutten av perioden. Overgangen dere vil diskutere er svært reell, men la meg tilby et litt annet sett temporale beskjæringspunkter for å kaste lys over denne historien 1945, 1956, 1968, 1979-1980, 1989-1991, 2001-2003, 2008-2010. 1945: Dette var selvsagt slutten på andre verdenskrig. Enda viktigere er det at dette var slutten på en intens 30 år lang kamp mellom USA og Tyskland i deres innsats som startet i 1870-årene for å overta Storbritannias hegemoniske maktposisjon i verdenssystemet. USA triumferte. Det var den eneste store industrimakten som sto igjen etter 1945 med infrastrukturen intakt. Det hadde blitt den mest effektive produsenten i verdenssystemet og dominerte verdensmarkedet. Hele Eurasia de slagne aksemaktene så vel som seierherrene strevde med å gjenoppbygge seg selv. USA var derfor i stand til å hevde sin hegemoniske posisjon og fremtvinge en ny verdensorden som favoriserte dets egne interesser. Den eneste hindringen var den gjenværende militære styrken til Sovjetunionen, hvis hær okkuperte omtrent hele det sentrale Øst-Europa. For å ratifisere sin hegemoniske posisjon, anså USA det for nødvendig å inngå en avtale med Sovjetunionen, en vi metaforisk har kommet til å kalle Jalta. Denne avtalen hadde tre deler. For det første, og viktigst, ble verden delt inn i to innflytelsessfærer en sovjetisk sone (den 1 / 9

tredjedelen av verden som befinner seg mellom Oder-Niesse-linjen i Tyskland og den 38. breddegrad i Korea) og en amerikansk sone (de to andre tredjedelene). Begge sider var stilltiende enige om ikke å forsøke å bruke makt for å endre disse grensene. Det var mange anspente øyeblikk mellom dem de neste årene, men resultatet av hvert dramatiske opprør eller hver kvasi-konfrontasjon var alltid en tilbakevending til status quo ante. Avtalen forble i realiteten ukrenket frem til 1989. For det andre var begge sider enige om i det store og hele å forbli økonomisk isolerte.usa skulle hjelpe Europa og Japan med gjenoppbyggingen både for å sikre deres roller som trofaste og underordnede allierte og for å skaffe markeder for de hypereffektive amerikanske industriene. Sovjet-sonen ville være overlatt til seg selv. Denne doble proteksjonismen ble ikke opprettholdt så lenge, og varte kun til det sene 1960-tallet. For det tredje gikk de to sidene til høylytt retorisk krig mot hverandre, en krig vi kjenner som «den kalde krigen». De gjensidige avvisningene forandret ikke, og var ikke ment å forandre, den geopolitiske delingen, men tillot i stedet hver side å politisk kontrollere sin egen sone og å sikre at lojale regjeringer forble ved makten eller ble satt inn. Dette var det strukturelle grunnlaget for og den gjennomgripende realiteten ved de autoritære regimene i det østlige og sørlige Europa. Det samme gjaldt også i Latin-Amerika, Tyrkia, Iran, Taiwan, Sør-Korea og andre steder. Disse regimene fikk til slutt problemer, ikke som en konsekvens av at amerikanske og sovjetiske styresmakter endret oppfatning, men på grunn av endringer i den større geopolitiske verden som de to ikke kunne kontrollere. Problemet for både USA og Sovjetunionen var at deres stilltiende avtale tjente dem begge godt, men at den samtidig var et stort konservativt hinder for de forandringene som så store deler av verden for øvrig hadde et brennende ønske om. Ved Stalins død begynte det ideologiske fundamentet til Sovjet-blokken å forvitre. Året 1956 markerte to store vendepunkter. Først og fremst ble den berømte 20. partikongressen avholdt og Nikita Krustsjovs «hemmelige» rapport innberettet. Rapporten forble ikke hemmelig veldig lenge. Krutsjov, som hovedsakelig snakket på vegne av det sovjetiske Nomenklaturet, brakte en slutt på de endeløse utrenskningene, og la dermed grunnlaget for et mer stabilt miljø for livene og utsiktene til dette samme Nomenklaturet. For å gjøre dette måtte han avsløre den stalinistiske mytologien. Mange av de trofaste tenkte på denne talen som mer beryktet enn berømt. Som de trofaste fryktet, førte angrepet på Stalin til en underminering og til slutt avviklingen av den verdensomspennende ideologiske kontrollen det sovjetiske hierarkiet hadde over både satellittstater og satellittpartier. En umiddelbar konsekvens var de to opprørene i Øst-Europa i Ungarn og Polen. Selv om begge ble slått ned, i Ungarns tilfelle ved bruk av sovjetiske tropper, hadde den ustoppelige desatelittiseringsprosessen startet. Omtrent nøyaktig på samme tid ble Egypt invaderte av Israel, Storbritannia og Frankrike, med det formål å straffe Nasser for de forbindelsene han hadde begynt å etablere med Sovjetunionen. USA var på sin side ikke rede til å tolerere denne unilaterale aksjonen, like lite som Sovjetunionen var rede til å tolerere Polen og Ungarns forsøk på autonom politisk aktivitet. USA var dobbelt skuffet, både over at deres allierte (og særlig Storbritannia) våget å 2 / 9

handle uavhengig, og fordi disse handlingene grep inn i USAs egen fremvoksende politikk, en politikk som skulle gjøre kur til regjeringer i den såkalte tredje verden, spesielt den Nasser var en del av. USA beordret i realiteten de tre maktene til å trekke tilbake troppene sine, noe de også gjorde. De ulike hovedaktørene trakk forskjellige konklusjoner fra denne konfrontasjonen. Resultatet var imidlertid nok en gang transformasjon. USA skulle heretter komme til å bli en enda mer direkte aktør i Midt-Østen, en aktør som forsøkte å kontrollere alt og alle. Og i det lange løp var det i denne regionen de oppdaget grensene for en hegemonisk makts kapasitet. På 1960-tallet startet utbruddet av en snikende geopolitisk nedgang for både USA og dets medsammensvorne, Sovjetunionen. Begge reagerte først med nye former for undertrykkelse. Dette fungerte imidlertid ikke i det korte løp. Verdensrevolusjonen i 1968 var et utkomme, og viste seg å være ødeleggende for begge parter. Sovjetunionens ideologiske nedgang ble markert av en stadig mer omfattende tøyning av fortolkningen av Marxisme. I vest-europa gikk de tre mektigste kommunistpartiene i Frankrike, Italia og Spania i retning av post-stalinistisk redefinering, noe som et tiår senere kulminerte i begrepet Euro-kommunisme. Denne retningen hadde den tredelte konsekvensen at den frikoblet partiene fra Sovjetisk kontroll; at deres plattformer ble «sosial-demokratiserte»; og på tross av begge disse konsekvensene, eller mer sannsynlig på grunn av dem, fikk partiene stadig mindre oppslutning. Dette var heller ikke alt. 1960-tallet så også fremveksten av en kulturell oppmykning i det sovjetiske systemet selv. Det mest synlige aspektet av dette var den offentlige fremkomsten av Sakharov, Solzjenitsyn og stadig flere «dissidenter». Mer obskurt, men likevel viktig, var det at det ble satt i gang en intra-kommunistisk debatt i Ungarn og Vest-Europa om konseptet «asiatiske produksjonsmåter». Dette førte omsider til at det ble mulig å faktisk gjenoppta lesningen av Marx, og til en langt bredere diskusjon av av Marx ideer, som nå var mindre hemmet av offentlig doktrine. Det kinesiske kommunistpartiet brukte dette øyeblikket til å etablere total uavhengighet fra Sovjetunionens kommunistiske parti ikke bare politisk men også ideologisk og til å etablere seg som en ny verdenspol med geopolitisk makt. Den såkalte «kulturelle revolusjonen» skapte ikke bare fundamentale omveltninger i Kina selv, med hadde en enorm effekt på alle venstrebevegelser andre steder i verden. Og selvsagt: Tsjekkoslovakerne forsøke å etablere «sosialisme med et menneskelig ansikt». Dette ledet til invasjon fra sovjetiske og andre styrker. Invasjonen ble rettferdiggjort av den såkalte Brezjnev-doktrinen, som riktignok gjenopprettet sovjetisk autoritet, men som senere viste seg å være selvødeleggende. Den tillot både Brezjnev-årenes politiske stagnasjon i Sovjetunionen og fôret, i stedet for å kvele, fremstøtene for desatelittisering. Det sovjetiske lederskapets politiske feilslutninger på dette tidspunkt diskuteres i dag på bred front. Vi pleier i mindre grad å legge merke til de parallelle feilslutningene hos USAs politiske lederskap. På 1960-tallet begynte man i de sonene som USAkontrollerte, å stille spørsmål om 3 / 9

soliditeten i den anti-kommunistiske ideologien. Et venstre-for-sentrum-parti økte i styrke i Hellas. Man satte spørsmålstegn ved falangismen i Francos Spania. Salazars død i Portugal åpnet igjen opp for spørsmål om regimet. I forskjellige latin-amerikanske land syntes venstre eller venstre-for-sentrum-bevegelser og partier å øke i styrke. Amerikas versjon av Brezjnev-doktrinen ble satt ut i live oberstenes kupp i Hellas, Franco som slo ned på selv moderate dissidenter i sine siste dager, militærkuppene i Brasil og Chile, intensiveringen av krigen i Vietnam, avsettingen av Sihanouk i Kambodsja. Akkurat som Brezjnevs undertrykking fungerte på kort sikt, men ga liv til sin egen undergang, så gjorde også de amerikanske undertrykkende fremstøtene sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet det samme. Det som selvsagt skadet USA mest var dets manglende evne til å vinne krigen i Vietnam. Vietnam-krigen ledet ikke bare til enorm intern uro, men til økonomisk og geopolitisk utmattelse. Den ledet til den moralske og politiske fiaskoen Watergate, Nixons fall fra embetet, og la oss ikke glemme Churchs-kommiteen i Senatet og dets avsløringer av CIAs brutale gjøren og laden. Det avgjørende vendepunktet var verdensrevolusjonen i 1968, som samlet alle disse tingene. Først bør det understrekes at dette var en verdensrevolusjon, i den elementære betydning at det mellom 1966 og 1970, og i alle de tre forskjellige geopolitiske arenaene som da eksisterte i verdenssystemet den pan-europeiske verden, den såkalte sosialistblokken og den såkalte tredje verden forekom forskjellige former for opprør. Hver nasjonale og lokale hendelse hadde selvsagt sin egen unike historie og forklaring. Men det var to underliggende temaer som var felles for hendelsene i alle de tre sonene, og det er disse fellestrekkene som er relevant for vår diskusjon. Et fellestrekk var at de protesterende overalt fordømte USA-hegemoniets udåder og det faktum at Sovjetunionen faktisk var medsammensvoren i disse udådene, som et resultat av de uskrevne Jalta-reglene. Etter 1968 ville verken USA eller Sovjetunionen noensinne kunne gjenvinne sine antatte alliertes trofasthet eller den ukritiske troen på den lyse fremtiden som alle hadde blitt lovet. Det andre fellestrekket var, om noe, enda viktigere. Overalt stilte de protesterende spørsmål, ikke bare om den kalde krigens styrende doktriner, men om ærligheten, relevansen og de virkelige målene til de tradisjonelle anti-systemiske bevegelsene som hadde inspirert og gitt en ramme for folkelig opprør i minst et århundre. De tre variantene av det Gamle Venstre kommunistpartiene, de sosialdemokratiske partiene og de nasjonale frigjøringsbevegelsene ble av de protesterende tjærebredd som mislykkede. På dette tidspunktet hadde de kommet til makten i de fleste stater, uten å forandre verden i det hele tatt, slik de hadde lovet på sin lange vei siden sent i det nittende århundret. De protesterende proklamerte at disse bevegelsene ikke var en del av løsningen, men en del av problemet. Ingen av disse bevegelsene ville noensinne klare å komme seg etter det politiske sjokket dette innebar. Bevegelsene sluttet i realiteten å være bevegelser og ble til politiske partier. De mistet sin evne til å mobilisere de troende som var villige til å ofre seg for den strålende fremtiden som bevegelsen hadde lovet. 4 / 9

Disse bevegelsene hadde vært modernitetsbevegelser. Det moderne skulle vært kampens fullbyrdelse, slutten på prosessen, himmel på jord. Ved kampens slutt skulle alle problemer finne sin løsning. Det er ingen tilfeldighet at verden, som del av verdensrevolusjonen i 1968, var vitne til fremveksten og oppblomstringen av alle de bevegelser hvis kampsaker hadde blitt satt til side i påvente av slutten på prosessen. Dette var bevegelsene som hevdet rettighetene til de «glemte menneskene» kvinnene, de etnisk-rasemessige «minoritetene», «urfolkene», de som hadde andre seksuelle praksiser enn det som så langt hadde vært den definerte normen. Dette var også bevegelsene til dem som slåss for en mer fornuftig verdensøkologi, de som kjempet for fred, de som understreket nødvendigheten av ikke-voldelig kamp. Alle disse gruppene forkastet nå den antatte historiske hovedaktørens overveldende primat, et primat som var fremsatt av tradisjonelle sosiale og nasjonalistiske bevegelser. I stedet insisterte man på alle de undertrykte gruppenes jevnbyrdige primat. Alle disse gruppene forkastet den vertikale strukturen til de anti-systemiske bevegelsene som alltid hadde hevdet å være den eneste legitime bevegelsen innenfor egen stat (nåværende eller fremtidig). De kjempet i stedet for en mer horisontal allianse av flere grupper. Og underveis begynte alle disse gruppene å stille spørsmål om «modernitetens» epistemologiske forutsetninger som de så på som skjulte, og ikke fullt så skjulte, legitimeringer av dominansen til en liten del av menneskeheten, den som hadde dominert de tradisjonelle anti-systemiske bevegelsene. Slutten på moderniteten, jakten på det «postmoderne», innebar avvisningen av forutsetningen om det «uunngåelige fremskrittet», slik det var inkarnert i opplysningstidens tanker. Dette betydde ikke bare en annen måte å tenke om verden på, men også en annerledes politikk og en annerledes geopolitikk. Det betydde frigjøringen av verdens «venstre» fra de stilltiende «sentristiske» forutsetningene til de tradisjonelle anti-systemiske bevegelsene. Angrepet mot moderniteten, det jeg vil kalle «sentrumsliberalismen», kom hovedsakelig fra venstre. Det mange av de involverte i angrepet ikke innså, var at det også frigjorde verdens høyreside fra det som hadde vært en like stilltiende aksept av de forbedrende prinsippene til denne samme «sentrumsliberalismen». Noen av dem innså ikke, i sin iver etter å hevde «kulturens» overlegenhet, at så lenge vi lever i en kapitalistisk verdensøkonomi vil verken det økonomiske eller politiske grunnlaget for våre liv slutte å ha betydning. Den nye politiske scenen etter 1968 skulle bli en hvor ikke bare radikale men også konservative skulle komme til å føle seg frigjort fra begrensningene i den tidligere dominerende sentrumsliberalismen. Denne doble frigjøringen var av avgjørende betydning fordi verdenssystemets overordnede struktur var på vei inn i et syklisk skifte. Årene 1967 1973 var et vendepunkt på to avgjørende måter. De markerte ikke bare slutten på perioden da USAs hegemoni i verdenssystemet var hevet over enhver tvil, men også slutten på den største ekspansjonen i verdensøkonomien som systemet noensinne hadde sett. Det franskmennene kaller «les trentes glorieuses» en typisk Kondratieff A-syklus, bortsett fra at den innebar en mye større ekspansjon av verdensøkonomien enn noen gang tidligere nådde utmattelsespunktet. Kvasi-monopolene som hadde opprettholt ekspansjonen hadde blitt undergravd i så stor grad at verdenssystemet gikk inn i en Kondratieff B-syklus av stagnasjon, en som har pågått siden. 5 / 9

Det vi i dag kaller den finansielle krisen i verdensøkonomien er ganske enkelt kulminasjonen av denne lange Kondratieff B-fasen. Verdens Venstre gikk gjennom 70-årene på leting etter nye organisasjonsformer som kunne erstatte de som det Gamle Venstre, de tradisjonelle antisystemiske bevegelsene (nå halvt i skam), hadde institusjonalisert. Verdens Høyre var mye mer praktiske. De lanserte et koherent program for å endre verdenssystemets retning og for å skyve tilbake alle de fremskritt i sosial velferd som var gjort i perioden 1945-1967/73. De var fast bestemt på å redusere reallønningene verden over, motstå presset for å få produsentene til å internalisere kostnadene i kampen mot å skade verdensøkologien, og å redusere, kanskje også eliminere, godene i velferdsstaten. Dette programmet ble kalt nyliberalisme. Disse kreftene kom til makten i USA ved valget av Ronald Reagan i 1980, og i Storbritannia, USAs nøkkelallierte, med den konservative regjeringen som ble ledet av Margaret Thatcher fra 1979. De søkte både lovendringer i sine egne land og diskursforandringer i hele verden. De krevde at den økonomisk utviklingsteorien som hadde vært den dominerende diskursen i perioden etter 1945, skulle avvises. Denne økonomiske utviklingsteorien som ble fremmet i like stor grad, rett nok i forskjellig språklig drakt, av USA og dets allierte, Sovjetunionen og dets allierte og av lederne i den tredje verden hadde vært basert på teoriene om uunngåelig fremskritt og statenes rolle i moderniteten fremme. Svaret på denne utviklingsteorien, sa de nyliberale, var globalisering grunnleggende sett omfavnelsen av åpne grenser for fri flyt av kapital og varer, men ikke av arbeidskraft. Nøkkeltemaet var de private selskapers frihet til å søke profitt på alle de måter de kunne. Dette skulle baseres på at enhver innblanding fra statens side var moralsk uønskelig, og på den manglende muligheten for stater til å gjøre nettopp det. Dette var Thatchers berømte slogan TINA, There is No Alternative. Hvis globaliseringen resulterte i overdrevne ulikheter, så var dette uunngåelig, kanskje også ønskelig. Globaliseringen som diskurs var og er høyrevridd antimodernisme. Som sådan var den en mye større politisk suksess enn venstrevridd antimodernisme, i perioden 1980-2000. Men det var likevel en hake ved globaliseringsdiskursen. Det den ikke snakket om var det faktum at 70-tallet var begynnelsen på en ordinær Kondratieff B-fase. Ordinære B-faser er resultatet av det faktum at profitten til produktive foretak er blitt vesentlig redusert på grunn av tilbakegangen til ledende produkters kvasi-monopoler. Seriøse forsøk på akkumulering må derfor lete etter en alternativ rute. Denne alternative ruten er å investere på den finansielle arenaen, eller spekulasjon om man vil. På samme måte som årene 1945-1970 innebar den største ekspansjonen for produktive foretak og produktive profitter i det moderne verdenssystemets historie, så har årene 1970-2010 vært de årene med den største ekspansjonen for spekulativ profitt i det moderne verdenssystemets historie. Det er selvsagt andre kjennetegn ved en standard Kondratieff B-fase, som for eksempel en betydelig økning i arbeidsledighet verden over og produktive foretaks relokalisering til andre soner i verdenssystemet, på jakt etter billigere arbeidskraft. Dette siste kjennetegnet leder til at disse områdene for industriell relokaliseringer påstår at de «utvikles», og de er virkelig åsted for 6 / 9

en viss endring i kapitalakkumulasjonen på verdensbasis. Det avgjørende kjennetegnet ved finansoperasjoner, som det har blitt kjent som, er at det krever gjeldsetting. Og siden gjeld på et tidspunkt må tilbakebetales, løper verden gjennom en rekke suksessive debitorer, helt til den begynner å utarme mulighetene for å finne dem, hvilket er vår nåværende situasjon. Et viktig sett debitorer har vært statene. På 70-tallet ble resirkulert olje lånt bort til regjeringer i den tredje verden og til stater i sosialistblokken. Når de nådde det punktet der de ikke lenger kunne betjene gjelden, begynte regjeringene (og bevegelsene som var knyttet til disse regjeringene) å falle. Det mest dramatiske av disse var Sovjetunionens og kommunistpartiets fall. Pressens omtale av Mikhail Gorbatsjovs er i dag er ikke så god, verken innenfor eller utenfor Russland. Dette er litt urettferdig og historien vil komme til å revidere denne dommen. Jeg mener at hans forsøk på å møte den endrede situasjonen i verden, og på å berge et reformert Sovjetunionen, var heroisk, om enn forfeilet. Sovjetunionens og kommunistpartiets kollaps ble bejublet da det skjedde og mange ser fremdeles på dette som USAs seier i den kalde krigen. Fakta er at denne kollapsen var USAs nederlag i den kalde krigen. Det var ikke meningen at den kalde krigen skulle ende, den skulle fortsette i det uendelige. Kollapsen skapte to enorme problemer for USA. Det første problemet var at USA tapte sin angivelige fiende og derfor det siste vektige argumentet for hvorfor det vestlige Europa (og Japan) fortsatt skulle være knyttet til USAs «lederskap» og ikke begi seg inn på å spille en autonom geopolitisk rolle. Det andre, og kanskje viktigere, tapet var at USA mistet Sovjetunionens evne til å legge bånd på sine venner og allierte og hindre dem fra å utføre «farlige» handlinger som kunne lede til en sovjetisk-amerikansk atomkrig. Den mest umiddelbare konsekvensen av Sovjetunionens kollaps var Saddam Husseins invasjon av Kuwait i 1990 noe Sovjetunionen tidligere hadde vært i stand til å stoppe. USA svarte i 1991 med den første Gulfkrigen, en krig som tvang Irak til tilbaketrekning fra Kuwait. Langt fra å være «historiens slutt» og en ny verdensorden dominert av USA, skulle den første Gulfkrigen, som angivelig ble vunnet av USA, nesten uunngåelig lede til USAs selvdestruktive andre invasjon av Irak et tiår senere. Det økende skadeomfanget på verdens befolkning, som følge av en politikk pålagt stater i den nyliberale globaliseringens æra, ledet i 1990 til starten på en mottrend. Jeg sporer motbevegelsen tilbake til i zapatistaenes (EZLN) opprør i Chiapas den 1. januar 1994. De valgte denne datoen for offentliggjøringen av sin kamp fordi den var symbolsk. Dette var datoen da den Nordamerikanske frihandelsavtalen (North American Free Trade Association NAFTA) ble iverksatt. På den ene siden var det annonseringen av en kamp som var lokal kravet om virkelig autonomi for de innfødte i Chiapas (og andre steder). Men samtidig var kampen global kampen mot USAs geopolitiske dominans og deres meksikanske allierte (den nasjonale regjeringen). 7 / 9

Chiapasopprøret i 1994 ble etterfulgt av demonstrasjonene i Seattle i 1999, da Verdens handelsorganisasjons (WTO) forsøk på ved lov å innføre nyliberale begrensinger på regjeringers muligheter for å motsette seg globaliseringen ble stoppet, og siden aldri har vært i stand til å gjenoppta dette forsøket. Og Seattle-demonstrasjonenes suksess var begynnelsen på en prosess som ledet til etableringen av Verdens sosiale forum (Word Social Forum) i Porto Alegra i 2001, noe som har vokst frem som en stor politisk kraft (av en original og uvanlig type) som slåss for at «en annen verden er mulig» en alterglobalisering. Et siste ord om 2001. Dette var også året da George W. Bush og hans administrasjon av «nykonservative» kom til makten i USA. Det var også, som vi til stadighet blir minnet om, året for 11. september, Al-Qaidas vellykkede og oppsiktsvekkende angrep på amerikansk jord. Vi vet hva som skjedde. De nykonservative brukte 11. september-angrepet til å sette sitt program for såkalt «shock and awe»-politikk ut i livet gjennom invasjonen av Irak i 2003. Dette var en krig de offentlig hadde tatt til orde for siden 1997. Hvis vi skal forstå det som har skjedd i verden må vi forstå tankegangen til de nykonservative som dominerte Bush-regimet. De nykonservative gjorde følgende analyse av verdenssystemet: De mente at USAhadde begynt å miste sin hegemoniske makt siden 1970 i samsvar med min egen analyse. Deres forklaring på denne nedgangen er likevel helt annerledes. Jeg har prøvd å vise hvorfor hegemonisk nedgang er strukturelt uunngåelig. De nykonservative insisterte på at det var resultatet av menneskelige feil den moralske og politiske svakheten til USAs presidenter fra Nixon til Clinton (legg merke til at dette også inkluderer Ronald Reagan). De nykonservative følte at veien å gå for å gjenoppta USAs hegemonisk dominans, var å begi seg ut på en unilateral macho-militarisme som ville skremme alle og først og fremst deres antatt nære allierte i det vestlige Europa til å følge USAs politikk uten å nøle. De valgte Irak for å demonstrere denne øvelsen. Hvorfor Irak? Fordi landet hadde ydmyket USA. Hvordan? Ved det faktum at Saddam Hussein hadde overlevd den første Golfkrigen og fremdeles satt ved makten. Og hvorfor var han fremdeles ved makten? Fordi daværende president Bush ikke marsjerte mot Bagdad og avsatte Saddam Hussein. Og hvorfor gjorde ikke den første president Bush dette? Fordi han trodde det ville lede USA inn i en hengemyr man ikke ville ha mulighet for å trekke seg ut av. I 2001 bestemte så Bush-administrasjonen seg for å invadere Irak og det tok to år å klargjøre og innhente begrenset støtte fra andre land. De nykonservative forventet (1) at invasjonen militært sett ville være veldig enkel og at det irakiske folk ville ta i mot amerikanerne som frigjørere; (2) at det vestlige Europa umiddelbart ville legge bort alle tanker om geopolitisk autonomi; (3) at stater med atomvåpenambisjoner (særlig Nord-Korea og Iran) umiddelbart ville avstå fra sine forsøk; og (4) at såkalt moderate araberstater ville være klare til en gang for alle å løse Palestina-problemet, mer eller mindre på Israels betingelser. I hver enkelt av disse forventningene tok de nykonservative feil, katastrofalt feil. Den irakiske 8 / 9

Powered by TCPDF (www.tcpdf.org) Vagant motstanden var lang, effektiv og pågår ennå. Frankrike og Tyskland slo seg sammen med Russland for å gi USA et knusende nederlag i Sikkerhetsrådet i mars 2003. Nord-Korea og Iran oppga på langt nær sine forsøk på å bli atommakter, men økte snarere innsatsen. Og araberstatene ble mindre villige enn noen gang til å godta Israels diktat om vilkårene når det gjaldt Palestina. Hele fiaskoen førte i stedet til den hastige og definitive nedgangen for USA som hegemonisk makt. I 2008 sprakk den nest siste spekulative boblen. Verden, og i særdeleshet USA, gikk inn i den såkalte Store resesjonen, som egentlig er en verdensdepresjon. Og det vil ta tid før vi til og med delvis vil komme ut av de deflatoriske konsekvensene. Oversatt fra engelsk av Kjetil Vikene 9 / 9