Revidering av verneplan og forvaltningsplan for Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og tilgrensende verneområder

Revidering av verneplan og forvaltningsplan for Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og tilgrensende verneområder Alma Thuestad Elin Rose Myrvoll Marit Myrvoll

Forsidebilde: Gieddi (Id 47488) ved Sørelva i Saltdal kommune. Foto: Alma Thuestad, NIKU 2007.

Forord I forbindelse med revidering av verneplan og forvaltningsplan for Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og tilgrensende verneområder har Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) fått i oppdrag å kartlegge kulturminner innenfor verneområdene. Utredningen omfatter automatisk fredete og nyere tids kulturminner, både samiske og andre. Undertegnede vil rette en takk til alle som har bidratt med opplysninger i forbindelse med denne utredningen. Tromsø 29.04.2011 Alma Thuestad I

II

Innhold 1 Innledning... 1 2 Datagrunnlag og metode... 2 2.1 Datagrunnlag... 2 2.2 Definisjoner: Kulturminner og kulturmiljø... 2 2.3 Metode... 3 3 Tiltak... 4 3.1 Bakgrunn og formål... 4 3.2 Verneområde... 4 4 En generell oversikt over bruk av verneområdene... 7 4.1. Aktivitet og bosetning i steinalder og tidlig metalltid... 7 4.3. Jernalder og norrøn jordbrukskultur... 8 4.4 Samisk veidekultur... 8 4.5 Mellomalder og nyere tid...10 4.5.1 Gårdsdrift...10 4.5.2 Reindrift...11 5 Kulturminner og kulturmiljø...15 5.1 Kulturmiljø Ramnskaret...16 5.2 Kulturmiljø Storvatnet...16 5.3 Kulturmiljø Storhaug...18 5.4 Kulturmiljø Glomdalsvatnet...18 5.5 Kulturmiljø Glomdalen og Vesterdalen...20 5.6 Kulturmiljø Røvassåga...20 5.7 Kulturmiljø Blakkådalen...21 5.8 Kulturmiljø Bogvatnet...23 5.9 Kulturmiljø Staupåtinden...23 5.10 Kulturmiljø Bergslåttdalen...24 5.11 Kulturmiljø Stormdalen...24 5.12 Kulturmiljø Tverrådalen...31 5.13 Kulturmiljø Tollådalen...31 5.14 Kulturmiljø Kvitvatnet...33 5.15 Kulturmiljø Tespdalen...33 5.16 Kulturmiljø Bjøllådalen...38 5.17 Kulturmiljø Harodalen...47 5.18 Kulturmiljø Innerskog...48 5.19 Kulturmiljø Stabbursdalen...48 5.20 Kulturmiljø Store Gåsvatn...50 5.21 Kulturmiljø Storoksvatnet...50 5.22 Kulturmiljø Kvitbergvatnet...51 III

5.23 Kulturmiljø Skjevlfjellet...51 5.24 Kulturmiljø Jarbrufjell...52 5.25 Kulturmiljø Kjemåvatnet...52 5.26 Kulturmiljø Saltfjellet...55 5.27 Sammenfatning...72 6 Skjøtsel og sikring...74 7 Litteratur...76 Vedlegg...79 IV

Figurer Figur 1: Oversiktskart over verneområdene (Kart: Fylkesmannen i Nordland 2010).... 6 Figur 2: Historiske utviklingstrekk i det sørsamiske området (etter Fjellheim 1998).... 9 Figur 3: Kart over rekonstruerte siidagrenser omkring 1600 (Storli 1991)....12 Figur 4: Flyttemønsteret mellom Sverige og Saltfjellet 1870-1880....13 Figur 5: 26 kulturmiljø innenfor de avgrensede verneområdene....15 Figur 6: Flyttveier for rein ved Melfjorden og Melfjordbotn (Vorren 1986, kartblad 2)...17 Figur 7: Kulturminner ved Glomdalsvatnet og i Glomdalen (Arntzen 1987: 170). Signaturforklaringer finnes i vedlegg 1....19 Figur 8: Kulturminner langs Røvassåga (Arntzen 1987: 172)...21 Figur 9: Kulturminner registrert i øvre del av Store Stormdal av Samisk-etnografisk avdeling, Tromsø Museum (Arntzen 1987: 174). Signaturforklaringer finnes i vedlegg 1....28 Figur 10: Kulturminner registrert i nedre del av Store Stormdal (Arntzen 1987: 173). Signaturforklaringer finnes i vedlegg 1....29 Figur 11: Låven på Granneset gård. Foto i Ryvarden 2008: 32....30 Figur 12: Kulturminner registrert i Tespdalen av Samisk-etnografisk avdeling, Tromsø Museum (Arntzen 1987: 175). Signaturforklaringer finnes i vedlegg 1....37 Figur 13: Kulturminner registrert av Samisk-etnografisk avdeling, Tromsø Museum sør i Bjøllådalen (Arntzen 1987: 176). Signaturforklaringer finnes i vedlegg 1....44 Figur 14: Kulturminner registrert av Samisk-etnografisk avdeling, Tromsø Museum ved søre Bjøllåvatn (Arntzen 1987: 177). Signaturforklaringer finnes i vedlegg 1....45 Figur 15: Kulturminner registrert av Samisk-etnografisk avdeling, Tromsø Museum ved nordre Bjøllåvatn (Arntzen 1987: 177). Signaturforklaringer finnes i vedlegg 1....46 Figur 16: Kulturminner registrert av Samisk-etnografisk avdeling, Tromsø Museum i Stabbursdalen, ved Store Gåsvatnet, Innerskogvatna, i Innerskogbotn og ved Kvitbergvatnet (Arntzen 1987: 179). Signaturforklaringer finnes i vedlegg 1....49 Figur 17: Registreringer ved Kjemåvatnet og Sørdalselva. Kart: Holm 1986: 60....54 Figur 18: Oversikt over en lokalitet (Id 74023) med syv hustufter og ett ildsted. Foto: Stine Barlindhaug, NIKU 2007....57 Figur 19: Hustuft (Id 17469) i Lønsdalen i Saltdal kommune. Foto: Alma Thuestad, NIKU 2007....58 Figur 20: Offerstein (Id 24516) ved Lønselva i Saltdal kommune. Foto: Alma Thuestad, NIKU 2007....59 Figur 21: Gieddi (Id 74043) ved Lønselva i Saltdal kommune. Foto: Alma Thuestad, NIKU 2007....61 Figur 22: Gammetuft (Id 17482) ved Lønselva. Foto: Stine Barlindhaug, NIKU 2007....61 Figur 23: Oversikt over kulturmiljø innenfor de avgrensede verneområdene....73 Figur 24: Symbolforklaring til kart over registreringer jf. Arntzen 1987....79 V

VI

1 Innledning I forbindelse med revidering av verneplan og forvaltningsplan for Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og tilgrensende verneområder har Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) fått i oppdrag å kartlegge kulturminner innenfor de avgrensede verneområdene. Arbeidet har til hensikt å fremskaffe oppdatert informasjon i forbindelse med revidering av verneplanen og for å fastsette bevaringsmål i ny forvaltningsplan for verneområdene. Utredningen omfatter automatisk fredete og nyere tids kulturminner, både samiske og andre. NIKUs oppdrag omfatter ifølge avtaledokument mellom Fylkesmannen i Nordland og NIKU, datert 30.06.2011, en kartlegging av kulturminner i verneområdene på Saltfjellet. Verneområdene omfatter Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Gåsvatnan landskapsvernområde, Saltfjellet landskapsvernområde, Storlia naturreservat, Blakkådalen naturreservat, Dypen naturreservat og Semska-Stødi naturreservat. Rapporten vil inneholde følgende: Beskrivelse av kjente automatisk fredete kulturminner og nyere tids kulturminner; både samiske og andre. Beskrivelse av kulturminnenes vernestatus og tilstand. Generell avgrensing og verdisetting av kulturmiljøer. En beskrivelse av historisk bruk av planområdet. Forslag til skjøtsel eller sikring for kulturminnene der det er behov for dette. Undersøkelsesplikten etter kulturminnelovens 9 er ikke oppfylt gjennom denne utredningen. 1

2 Datagrunnlag og metode 2.1 Datagrunnlag Rapporten er basert på eksisterende kunnskap (skriftlige kilder og arkivmateriale) samt intervjuer (muntlige kilder) av lokalkjente. Av de personene som ble kontaktet, er det gjort intervju med følgende personer: Wenche Hjelmeseth, regionleder Helgeland, Statskog Liv Krane, enhetsleder for kultur, Saltdal kommune Carl Nordberg, regionkontor Fauske, Statskog Tormod Steen, stedlig leder, Helgeland Museum Rana Verneområdene er ikke befart i forbindelse med denne rapporten. Referanser til arkiv og databaser: Kulturminner: Oppgitt Id-nummer refererer til Askeladdens 1 Id-nummer Bygninger: Oppgitt Id-nummer viser til SEFRAK-registerets 2 Id-nummer Det er gjennomført flere registreringsprosjekt i områder som inngår i verneområdene. Mange av de registrerte kulturminnelokalitetene er lagt inn i Askeladden, men i en del tilfeller, uten geometri. Det er da vist til kulturminner med registreringsnummer og det vises da til publikasjon hvor kulturminnet er kartfestet, f.eks. reg. nr. 579 (Arntzen 1987). 2.2 Definisjoner: Kulturminner og kulturmiljø Kulturminner og kulturmiljø defineres av lov om kulturminner av 1978 (kulturminneloven). Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjoner til. Freding etter kulturminneloven omfatter automatisk freding og freding etter vedtak. Kulturminner eldre enn 1537, erklærte stående byggverk fra perioden 1537 1650 og samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet ( 4). Fredingen omfatter en sikringssone på 5 m ( 6). Skipsfunn eldre enn 100 år er også gitt automatisk vern ( 14). Slike kulturminner benevnes i det følgende som automatisk fredete kulturminner. Kulturminner (ikke samiske) som er yngre enn 1537 og samiske kulturminner yngre enn 100 år er følgelig ikke fredet ved lov og omtales som etterreformatoriske eller nyere tids kulturminner. Med kulturmiljø menes områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng. Begrepet peker mot kulturaspektet i landskapet og begrepet omhandler landskapets kulturelle innhold eller inventar hvor kulturminner er en vesentlig del, men også levende 1 Den nasjonale kulturminnedatabasen 2 Et nasjonalt register over eldre bygninger 2

kulturtradisjoner hører med. En samlet vurdering av et områdes kulturhistorie, kulturminner og tidsdybde danner grunnlag for avgrensing av kulturmiljøer. Størrelsen på kulturmiljøer kan variere. De kan bestå av mindre felt med kulturminner (for eksempel et gravfelt) eller av større landskapsrom (for eksempel en større avgrensing i et dalføre som er avgjørende for forståelse og opplevelse av et fangstanleggs funksjon). Kulturminners vernestatus er oppgitt i henhold til kildene og benevnes med forkortelser (jf. Askeladden). Automatisk fredet: AUT Forskriftsfredet: FOR Uavklart: UAV Ikke fredet: IKKE 2.3 Metode Kulturmiljø er definert på bakgrunn av kjente kulturminner samt muntlig og skriftlig (stedfestet) informasjon om kulturminneverdier innenfor de avgrensede verneområdene. I denne utredningen er kulturmiljø er tenkt i forhold til større landskapsrom ettersom dette er vurdert som hensiktsmessig i forhold til å beskrive større bruks- og aktivitetsområder i verneområdene. Kartfestingen av kulturmiljø må forstås som en generell angivelse av et område hvor det er kjente kulturminner, ikke som en nøyaktig kartfesting. Vurdering av verdi er beskrevet og illustrert gjennom tekst og figurer. Verdisetting av kulturmiljø gjøres i henhold til Riksantikvarens veileder Kulturminne og kulturmiljø i konsekvensutgreiingar (Riksantikvaren 2003). Kvaliteter som trekkes inn er bl.a. representativitet, sammenheng og miljø, autentisitet, identitet og symbol, fysisk tilstand og bruksverdi. Kriteriene er noe forenklet i forhold til det angitt i veilederen. Verdi av kulturminner og kulturmiljø vurderes i forhold til kvaliteter tilknyttet: Kunnskapsverdier eksempelvis representativitet, sammenheng/miljø og autentisitet Opplevelsesverdier eksempelvis identitets- og symbolverdier, sammenheng/miljø og fysisk tilstand Bruksressurs eksempelvis bruksverdi og pedagogisk verdi Verdi er angitt etter følgende skala: Liten Middels Stor 3

3 Tiltak 3.1 Bakgrunn og formål Fylkesmannen i Nordland skal revidere verneplan og forvaltningsplan for verneområdene på Saltfjellet. I den forbindelse er det ønskelig å innhente informasjon om kulturminner innenfor hele verneområdet. 3.2 Verneområde Verneområdene omfatter Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Gåsvatnan landskapsvernområde, Saltfjellet landskapsvernområde, Storlia naturreservat, Blakkådalen naturreservat, Dypen naturreservat og Semska-Stødi naturreservat. De ulike verneområdene bidrar til å bevare et stort sammenhengende område med viktige nasjonale naturverdier og samiske og andre kulturminner (Miljøstatus i Nordland 2011). Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark omfatter et areal på til sammen 2102 km 2 i kommunene Beiarn, Saltdal, Rana, Meløy og Rødøy i Nordland (Direktoratet for naturforvaltning 2011). Formålet med nasjonalparken er å bevare et vakkert og nærmest uberørt fjellområde med dets plante- og dyreliv og geologiske forekomster, der variasjonen i naturforholdene er særlig markert og verdifull. I tillegg skal nasjonalparken sammen med Gåsvatnan og Saltfjellet landskapsvernområde og Storlia naturreservat bidra til å bevare et sammenhengende naturområde som også inneholder mange samiske og andre kulturminner. Gåsvatnan landskapsvernområde Gåsvatnan landskapsvernområde omfatter et omkring 120 km 2 stort areal i områdene rundt Kvitbergvatnet, Skjevlfjellet, Gåsvatnan og Tverrbrennvatnet i Beiarn, Bodø og Saltdal kommuner. Formålet med vernet er å bevare et egenartet og vakkert naturlandskap, herunder Jarbrudalen med Russåga (Norges største uregulerte underjordiske elv) og de botanisk meget rike områdene i Kvitberget og Skjevelfjell. I tillegg skal området sammen med Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Saltfjellet landskapsvernområde og Storlia naturreservat bidra til å bevare et sammenhengende naturområde, som også inneholder mange samiske og andre kulturminner (Miljøstatus i Nordland 2011). Saltfjellet lanskapsvernområde Saltfjellet landdskapsvernområde ligger øst i Rana og Saltdal kommuner og området omfatter fjellviddene øst for E6 og inn mot svenskegrensa og et område inn til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Formålet med vernet er å bevare et egenartet og vakkert natur- og kulturlandskap med store løsmasseavsetninger. I tillegg skal landskapsvernområdet sammen med Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Gåsvatnan landskapsvernområde og Storlia naturreservat bidra til å bevare et sammenhengende naturområde som også inneholder mange samiske og andre kulturminner (Miljøstatus i Nordland 2011). 4

Storlia naturreservat Storlia naturreservat har et areal på omkring 23,5 km 2 og ligger ved krysningspunktet mellom Stormdalen, Tespdalen og Bjøllådalen, i Dunderdalen i Rana kommune. Formålet med fredningen er å sikre en naturlig utvikling av plante- og dyrelivet i et spesielt skog- og fjellområde i Dunderlandsdalen. Det legges særlig vekt på at området utgjør en nordlig utløper av den vesteuropeiske granskogen, har stor plantegeografisk og skogøkologisk verdi, har en særlig rik skogsli med høystaudebjørkeskog og har viktige funksjoner for fugle- og dyrelivet i regionen (Miljøstatus i Nordland 2011). Blakkådalen naturreservat Blakkådalen er en langstrakt, markant dal langs østsiden av Østisen. Blakkådalen naturreservat er omkring 3200 dekar stort og omfatter urskog, for en stor del av gran, i nedre del av Blakkådalen (Ryvarden 2008: 28). Formålet med naturreservatet er å bevare et særlig verneverdig og spesielt barskogområde med delvis ekte urskog. Semska-Stødi naturreservat Semska-Stødi naturreservat omfatter et areal på omkring 13 000 dekar langs Lønselva i Saltdal kommune. Naturreservatet ble opprettet i 1976. Formålet med fredningen er å ta vare på et verdifullt våtmarksområde som levested for tilhørende dyre- og planteliv og et særegent landskap av glasiale løsmasseavsetninger, og å bevare dette området i sin naturgitte tilstand (Miljøstatus i Nordland 2011). Dypen naturreservat Dypen naturreservat er et 6855 dekar stort område i Lønsdalen i Saltdal kommune. Naturreservatet ligger øst for E6 og avgrenses mot vest av Lønselva, mot nord og nordøst av Viskisbekken og mot sør delvis av Dypenåga. Formålet med fredningen er å bevare en relativt lite påvirket furuforekomst, med alt naturlig plante- og dyreliv og med alle de naturlige økologiske prosessene. Området har forekomster av gammel og storvokst furuskog, hvor særlig de østre deler er lite påvirket, har betydelige forekomster av tørrgadd og læger. Området er et velegnet typeområde for furuskogen i regionen og dens typiske plante- og dyreliv (Miljøstatus i Nordland 2011). Utredningen omfatter også en foreslått utvidelse av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark med to, til sammen 104 km 2 store områder i Rødøy og Rana kommuner (se figur 1). Nasjonalparken er foreslått utvidet mot sørvest, til den nordlige siden av Melfjorden og til nordøst og øst for Melfjordbotn. Videre vil Glomdalsvatnet og Østerdalsvatnet innbefattes i nasjonalparken. Det vises til Direktoratet for naturforvaltning og Miljøstatus i Nordland for ytterligere informasjon om de forskjellige verneområdene. 5

NIKU Oppdragsrapport 78/2011 Figur 1: Oversiktskart over verneområdene (Kart: Fylkesmannen i Nordland 2010). 6

4 En generell oversikt over bruk av verneområdene Registrering av spor etter aktivitet i forhistorisk og historisk tid i Nord-Norge har særlig vært konsentrert til kystområdene. Dette har generelt resultert i et noe skjevt bilde av innlandet som et marginalt og lite brukt område. Saltfjellet og tilliggende innlandsområder står imidlertid i en særstilling i Nord-Norge med hensyn til kartlegging av og kunnskap om menneskers bruk av høyfjell og innlandsdaler. Det er ellers bare et fåtall områder i innlandet som bl.a. Alta-Kautokeinovassdraget og deler av Indre Troms, hvor det har funnet sted omfattende kulturminnekartlegginger. Undersøkelsene som har blitt gjennomført i innlandsområdene, har imidlertid resultert i funn av kulturminner som viser en utstrakt aktivitet og bruk som går flere tusen år tilbake i tid. Det er nettopp slike områder som har vist seg å utgjøre godt bevarte kulturlandskap og kulturmiljøer, både samiske og andre, når systematiske feltundersøkelser, innsamling av skriftlige og muntlige kilder, stedsnavninnsamling og lignende har vært utført. Hvilke befolkningsgrupper som har vært i området i de eldste deler av forhistorien (steinalder 10000-1800 f.kr.) er vanskelig å vurdere ut fra det arkeologiske materialet. Det er likevel slik at etnisitet innen dagens forskning forstås som resultatet av kulturelle prosesser og kontakt mellom befolkningsgrupper. Etnisitet er slik sett et dynamisk begrep i motsetning til tidligere, da begrepet ble gitt en biologisk-antropologisk forankring og oppfattet som noe statisk. Etniske grupper kan, ut fra en slik tankegang, ha oppstått og forsvunnet en rekke ganger i det lange tidsrommet det er tale om. Av kjente befolkningsgrupper har både samer og nordmenn hatt tilhold her i lang tid. Samene kan, som ellers i Nord-Norge, følges langt tilbake i tid, selv om sporene etter den eldste samiske utnyttelsen av området er relativt få. De konkrete kulturminnene som avspeiler samisk tilstedeværelse i eldre tid er ofte svært vanskelig å finne, da utnyttelsen av naturressurser og landskap sjeldent har etterlatt iøynefallende materielle spor i landskapet. Av denne grunnen er samiske kulturminner også spesielt utsatt for ødeleggelser og slitasje. Det samme kan sies om kulturminnene fra årtusenene før Kristus, som vanskelig kan knyttes til noen historisk kjent befolkningsgruppe. Registreringene som har funnet sted på Saltfjellet og tilliggende områder representerer derfor en svært viktig kilde kunnskap om bruken av innlandet og innlandsdalene. 4.1. Aktivitet og bosetning i steinalder og tidlig metalltid I steinalderen har marine ressurser vært viktige, og fiske og jakt på sjøpattedyr og andre tilgjengelige ressurser kan trolig forklare at de fleste kjente steinalderboplassene befinner seg ved kysten. I tillegg har man trolig også drevet sesongjakt på rein som fra historisk tid har hatt trekkveier mellom innland og kyst. De har trolig også utnyttet andre viltressurser i de indre dalstrøkene og fjellområdene. Som et generelt trekk, kan en anta at menneskene i steinalderen har hatt et mobilt levesett, der de har drevet sesongmessig jakt/fangst, fiske og sanking. Nordre Helgeland og Salten er generelt rik på funn fra den eldre steinalderen (10000 4500 f.kr.). Man må imidlertid til kystområdene for å finne boplasser fra den tidligste fasen av steinalderen. Fra yngre steinalder (4500 1800 f.kr.) finnes funnsted ved munningen til Melfjorden på vestsiden av 7

Værangsfjorden og Sørfjorden. Ved Saltenfjorden og oppover Saltdalen er det også gjort flere funn som vitner om bosetning fra yngre steinalder (4500 f.kr) og framover. Også i innlandsområdene i Rana kommune og over på svensk side er det gjort funn av aktivitets- og bosetningsspor fra steinalder. Innen verneområdene er det registrert bosetningsspor fra steinalder i områder ved Innerskogvatna og Kvitbergvatnet i Bodø og Saltdal kommuner. Øvrige kulturminnelokaliteter som kan være fra steinalder er funnene av fangstgroper. Senere års forskning og nye dateringer har vist at disse kan være eldre enn 5000 år, og dette åpner for at noen av fangstgropene innenfor verneområdet kan være etablert i steinalder eller tidlig metalltid. 4.3. Jernalder og norrøn jordbrukskultur I begynnelsen av jernalderen, rundt Kristi fødsel, begynner en norrøn/germansk etnisitet å gjøre seg gjeldende i Nordre Helgeland og Salten. Gravfunn, hustyper (langhus) og andre likheter med det arkeologiske materialet man finner lenger sør i landet, vitner om dette. Den norrøne jernalderbefolkningen har tradisjonelt blitt oppfattet som bofaste jordbrukere organisert i såkalte høvdingedømmer. Disse samfunnene blir i Nord-Norge antatt å ha stått seg godt gjennom hele jernalderen (Kr.f. - 1000 e.kr.) sammenliknet med lenger sør i landet. En vesentlig grunn for dette er deres etter hvert økonomiske avhengighet av samene gjennom skattelegging og handel (skinn- og pelsvarer). Boplassene fra denne tida har ikke den samme nære tilknytningen til datidens strandlinje som steinalderens bosetning. De er i større grad lokalisert i samme områder som senere tiders gårder og innmark. Jordbruksaktivitet har derfor mange steder skadet eller ødelagt spor etter tidligere bosetting. Imidlertid har også jordbruksaktiviteten gitt ny kunnskap ved at mange funn er gjort i denne forbindelse. Det er ikke gjort norrøne jernalderfunn innenfor verneområdene. I tilgrensende områder kjennes imidlertid både gravrøyser og enkeltgjenstander (løsfunn) funnet i forbindelse med nyere tids jordbruksaktivitet. 4.4 Samisk veidekultur I dag knyttes gjerne den samiske bruken av verneområdet til dagens reindrift og den ekstensive reindriftas kulturlandskap. Den samiske bruken av området strekker seg imidlertid langt tilbake i tid. Samisk etnisitet blir generelt antatt å ha utvikla seg i århundrene rundt Kristi fødsel, og en må regne med at dette også har vært tilfellet i denne regionen. Den samiske kulturhistorien representerer flere tidsepoker, næringstilpasninger og bosettingsmønstre. Generelt viser arkeologiske funn og skriftlige kilder at reinen har spilt en sentral rolle. Den samiske reindriftstilpasningens kulturhistorie kan deles i tre hovedfaser: 1. fangstsamfunn, 2. intensiv reindrift, og 3. ekstensiv reindrift (dagens driftsform). Forskjellen mellom fasene er bl.a. knyttet til ulike strategier å utnytte reinen på (se figur 2). Fangstsamfunnets økonomi var i det vesentlige basert på produkter fra jakt og fangst, men de kunne 8

også ha tamrein som lokkedyr under fangst av villrein. Kilder og undersøkelser viser at slike samfunn har vært delvis mobile jakt- og fangstsamfunn. De har vært organisert i såkalte siidaer, dvs. geografisk avgrensete områder for en viss gruppe. Siidaen har bestått av en hovedboplass (vinterboplass) og ulike sesongboplasser, der det har vært drevet jakt/fangst, fiske og sanking alt etter årstid og tilgjengelige ressurser. Figur 2: Historiske utviklingstrekk i det sørsamiske området (etter Fjellheim 1998). Antydninger om en fangstbasert samisk befolkning i Helgeland kjennes i skriftlige kilder alt fra 11- og 1200-tallet, og sist omkring 1730 i Velfjordområdet. I sagaen om Egil Skallagrimsson hører vi om Egils onkel, Torolv Kveldulvsson, som da var høvding på gården Torgar sør for Brønnøysund. Torolv holdt blant annet finnferdene for Harald Hårfagre, og skal ha dratt til innlandet for å holde kjøpstevne med samene og innkreve skatt. Dette skal ha foregått på slutten av 800-tallet. En annen kjent figur fra vikingtiden, Øyvind Finnson Skaldespiller (Tjøtta) omtalte sannsynligvis en vanlig foreteelse i Helgelands kyst- og fjordstrøk; finner (samer) som hadde tamfe i gammer på midten av 900-tallet. Sagatekstene omtaler både sjøsamer (busamer) som drev et visst jordbruk eller fehold, og veidesamer på Helgeland. Det senere kildeskriftet Historia Norvegiae fra siste halvdel av 1100-tallet, som blant annet beskriver Helgeland, understreker at selv om samene er alene om å bebo innlandet, bor de også i samme områder som nordmenn, og har mye med dem å gjøre. Sagaopplysninger og arkeologisk kildemateriale peker mot at samer og norrøne folk inngikk i tette sosiale og økonomiske nettverk. Samene kan ha hatt en rolle som jakt- og fangstspesialister i et slikt system. Det er påvist en rekke fangstanlegg for elg og rein i Helgeland så vel som på Saltfjellet. Ett av disse er datert til 800- tallet og de er alle sannsynligvis spor etter den gamle samiske veidekulturen. Fra det gamle fangstsamfunnet finnes det i dag få spor utenom fangstrelaterte kulturminner. Slike spor kan også være vanskelig å definere etnisk kun ut fra utseende selv om de ligger i områder som senere har blitt sentrale i den intensive reindrifta. Mye kan imidlertid tyde på en kontinuerlig samisk bruk. Ildsteder og teltringer, runde gammetufter, stallotufter, urgraver, kjøttgjemmer, hellere og offersteder er kulturminner som både kan tilskrives de gamle fangstsamfunnene og den senere intensive tamreindrifta. Bare fangstgropene kan med rimelig grad av sikkerhet tilskrives fangst på 9

villrein i et veidesamfunn, de andre kulturminnekategoriene kan vel så gjerne tilhøre en senere reindrift. 4.5 Mellomalder og nyere tid 4.5.1 Gårdsdrift Det skriftlige og arkeologiske kildematerialet tyder ikke på at perioden 1050 1400/1500 representerte et markant brudd med den forutgående. På grunn av Svartedauden rundt 1350, ble imidlertid mange gårder i Salten lagt øde, men i løpet av 1500 og begynnelsen av 1600-tallet ble det ryddet en rekke gårder innover i fjordene (Nesje 1981). I Rødøy er dette et trekk som kommer til sent i mellomalderen, og som knyttes til befolkningsvekst og oppgangstider. Dette dreier seg om matrikkelgårder som også hadde husmannsplasser, seterdrift og utmarksslåtter. I Melfjord antas det at gårdsetableringen først skjedde på slutten av slutten av 1400-tallet eller begynnelsen av 1500-tallet, altså i senere del av sen-mellomalderen. Den tidligste dokumentasjonen på gårdsdrift i Melfjordbotn stammer fra tiendepenningmanntallet fra ca. 1520. På det tidspunktet, og et par generasjoner fremover i tid, er Melfjord oppfattet som ei samisk gårdsgrend. Fra 1600- tallets begynnelse tyder kildene ikke lenger på at befolkningen i Melfjorden skiller seg fra bondebefolkningen ellers i Rødøyregionen. Dette kan bety at den bofaste samiske befolkningen ble assimilert inn i den norske befolkningen ganske tidlig. Også i Melfjorden ble det anlagt gårder i marginale jordbruksområder, i noen tilfeller som husmannsplasser. Melfjord er ei bygd med forholdsvis lang historie. Gårdsbruk, utmarksnæring og fiske antas å ha resultert i mange kulturminner fra de seneste århundrene, også innenfor det planlagte utvidelsesområdet for nasjonalparken. Denne siden av kulturhistorien er dessverre nokså dårlig belagt i tilgjengelige kilder. Med unntak av to gårder innenfor de aktuelle områdene har det ikke lyktes å frembringe konkrete opplysninger om kulturminner fra nyere tid i utmarka rundt Melfjordbotn. I dag er Melfjordbotn bebodd av et fåtall fastboende. Innlandsdalene som strekker seg opp mot Saltfjellplatået ble utover 1800-tallet i økende grad kolonisert av en overveiende norsk befolkning. Disse livnærte seg med det man kan kalle et utmarksbasert jordbruk, det vil si at både fórsanking og beite i stor grad var tillagt utmarka. I tillegg var skogdrift en viktig tilleggsnæring for de fleste, og mange av elvene i området har vært benytta til fløting. Dette betyr f.eks. at innlandsdalene var viktige og integrerte områder for gårdsdrifta. Fram til andre verdenskrig var jordbruket i hovedsak retta mot selvforsyning. Av folketellinger går det fram at den samiske befolkningen i går markert tilbake på slutten av 1800- tallet. De fastboende var også til dels sterkt integrert i den norske befolkningen, og tilbakegangen av antall samer i folketellingene kan ha sin forklaring i en økende assimilasjon. De samiske småbrukene som etablerte seg i utkanten av den etter hvert dominerende norske bondebefolkningen i dalene, lå i marginale områder for jordbruk og ble flere steder lagt ned i løpet av andre generasjon. 10

Den fastboende samiske befolkningen i innlandet; også omtalt som bygdesamer, har i overveiende grad sitt opphav fra tidligere reindriftsfamilier på norsk og svensk side. Disse husholdene levde av småbruk, jakt og fangst. I tillegg ble utmarka benytta til tjærebrenning, vedhogst og litt tamreinhold. Familiene var sosialt og økonomisk nært knytta til reindriftssamene gjennom slektskap og utstrakt hold av sytingsrein. Det har også vært utstrakt kontakt og handel mellom nordmenn og samer, særlig i tida før unionsoppløsninga. Blant anna var kjøtt og særlig reinost en svært ettertrakta vare. Samene handla til seg mel, kaffe, sukker, vadmel og brennevin fra nordmennene. Det var også en del nordmenn som hadde sytingsrein hos samene. Senere gikk mye av dette i oppløsning som følge av nye regler og forordninger som forhindra både det gode økonomiske og sosiale samkvemmet. 4.5.2 Reindrift Rundt 1500-1600-tallet pågikk en differensiering innad i de samiske samfunnene som først og fremst manifesterte seg gjennom framvekst av tamreindrift som en dominerende økonomisk tilpasning. Samtidig oppstår det et skille mellom mer eller mindre bofaste kystsamer og nomadiske reindriftssamer. Denne differensieringa og den ulike økonomiske tilpasningen viser seg også i skatteleggingen. Få samer kan imidlertid identifiseres i skriftlige kilder som skattelister og manntall fra 1600-tallet. På nordsiden av Saltfjellet registrerte lensmannen i Skjærstad fjellappene når de kom ned av fjellet rundt St. Hans for å handle og betale skatt. Årlig betalte 25-30 fjellsamer den såkalte kjøpeskatten i Saltdal og Misvær fra 1610 til 1630-årene. Det var både norske og svenske samer som holdt til på norsk side av grensa hele året. Så mange som 18 familier som skattet i Misvær og Saltdal, kan i følge Bind 1 i Bodø historie (2009) ha hørt til på norsk side av fjellet. Fra senere tid vet man at hver skattebetaler kunne representere to til tre familier som samarbeidet om reinholdet. I 1653 klages det til kongen over at svenske reindriftssamer oppholder seg lengre på norsk side. Ut over dette er kildematerialet som omtaler samer i Salten i siste del av 1600-tallet mangelfullt, men det er likevel ikke grunn til å tvile på at samene drev reindrift i området tilpasset skiftninger i beiteforhold og mellomstatlige forordninger. Frem til slutten av 1800-tallet var reindriften i Saltfjellet en del av store reindriftssystem som strakk seg fra Atlanterhavskysten og langt øst i innlandet. Det er i dag en utbredt oppfatning blant historikere og arkeologer at en avgjørende utvikling av reindriften fant sted i svensk lappmark på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. Vinterbeitene var i skogsområdene på svensk side, mens sommerbeitene lå på høyfjellet, blant annet på Saltfjellet. Mot slutten av 1600-tallet var det i fjellområdene i Pite Lappmark nær grensen mellom Norge og Sverige, etablert to nye samebyer med egne siidaområder. I en beskrivelse fra Pite Lappmark fra 1672 framgår det at bare noen få norske reindriftssamer har vinterbeite på svensk side av grensen. Reindriftssamene var organisert i siidaer bestående av en til tre hushold. Disse var i stor grad selvforsynt med blant annet kjøtt, melk, ost og skinn. Videre drev reindriftssamene med bytte av produkter og tjenester med fastboende, salg på markeder og til handelshus. Saltfjellet ga gode 11

betingelser for reindrift, spesielt i sommerhalvåret. I tillegg lå beiteområdene nært dalfører og kyststrekninger med bosetning som ga grunnlag for omsetning av kjøtt og ost osv. Samarbeidet mellom bønder, både i fjellet og nærmere kysten, og samiske reindriftsfamilier var viktig. Figur 3: Kart over rekonstruerte siidagrenser omkring 1600 (Storli 1991). I 1751 ble riksgrensen mellom Norge og Sverige trukket. Samene som årvisst krysset grensa kunne heretter bare ha statsborgerskap og eiendom i ett av landene. En av de viktige flytterutene som samene fra Sørvestbyen (senere Njarg) i Sverige brukte gikk via Lønsdalen, et område som kan karakteriseres som et knutepunkt i bruken av Saltfjellet. Etter et opphold her flyttet de videre med reinen til andre områder på Saltfjellet, mot fjellene i Beiarn, Misvær og Rana. Likeså var Lønsdalen 12

oppholdsted før veien gikk videre østover på høsten. I siste halvdel av 1700-tallet ble Lønsdal oppfattet som en del av Saltdal av myndighetene, men blant samene hørte Lønsdal og grensefjellene sør for Viskis til Beiarn. Beiarn var den norske bygda som samene fra Sørvestbyen på svensk side forholdt seg til. Grensefjellene fra Viskis i nord til Svangfjellet i sør ble brukt av samtlige samer fra Sørvestbyen under flytting. Sørvesterbyens samer kom også inn i områder langs vestsiden av Saltdal bl.a. områdene rundt Bjøllåvatnan og områdene nord for nordre Bjøllåvatnet mot Beiarskaret. I følge en svensk protokoll fra 1745 skal 12 hushold fra sørvesterbyen ha oppholdt seg i Norge om sommeren, mens 9 hushold forble i Sverige. I løpet av 1700-tallet begynte flere samer å slå seg ned i utmarka og livnærte seg av småfehold, jakt, fangst. De blir i skriftlige kilder ofte omtalt som bygdesamer. I forbindelse med grenseeksaminasjonene utført av Peter Schnitler i 1740-årene fremgår det at også mer eller mindre fastboende bygdesamer drev et begrenset reinhold. Samer med vinterbeite på svensk side gjette reinen deres om vinteren, men de selv gjette flokken sin om sommeren. En mer stasjonær tilpasning med korte avstander mellom sommer- og vinterbeite trer først frem i kildematerialet i løpet av 1800-tallet. Fra ca. 1830 finnes det vitnebeskrivelser som omtaler reindrift fra Langvatnet i Rana, via Melfjorden og til kystområdene i Lurøy. Fra 1860-tallet av blir kildene mer rikholdige, og det fremgår at det ble vekslet mellom flere beiteområder. Hovedmønsteret er at sommerbeitene lå på innlandet og vinterbeitene ved kysten. Sommerlandet inkluderte områdene ved Storvatnet og Glomdalsvatnet. Figur 4: Flyttemønsteret mellom Sverige og Saltfjellet 1870-1880. 13

Øst for Melfjordbotn har det fra gammelt av vært et knutepunkt for reindrifta i et område med trange passasjer og ulendt terreng mellom flere sesongbeiteområder. De gamle flyttveiene gjennom Gjervalen, nordsida av Melfjorden, mot Melfjellet og Loftan møtes her. Mellom Skarsfjord og Melfjord har det fra historisk tid vært vinterbeite med Nordfjorden som grense i sør. Sommerbeite, fra kalving til høstbeite, har vært mellom Melfjordbotn og Langvatnet og nedre del av Glåmåga. Etter uår og nedgangstider i reindriften i siste halvdel av 1800-tallet tok næringen seg opp i årene etter århundreskiftet. Saltfjellet ble igjen innlemmet til siidaene fra øst som en del av deres årssyklus. I tillegg flyttet samen Johan Andersen sine rein fra Lofoten til Saltfjellet. Andersen og familien etablerte seg på norsk side av grensa og ryddet gården Stormoen i Misvær. Andersen hadde vinterbeiter i området mellom Misværfjorden og Saltenfjorden eller i Lønsdal. Sommerbeitene lå sør og vest i Saltfjellet. Av andre reindriftsutøvere nevnes Ole Peter Pedersen og Peder Nilsen som i 1919 var registrert med vinterbeite i Glomen og sommerbeite i Harodalen. Tradisjonen med sytingsrein ble videreført og disse kunne utgjøre en betydelig andel av flokkene. I etterkant av unionsoppløsningen ble det arbeidet for å innskrenke svenske samers rett til reinbeite på norsk side. Reinbeitekonvensjonen av 1919 innrømmet svenske samer sommerbeite i Saltdals østlige fjell og i Lønsdal, men ikke lenger vest på Saltfjellet. Denne konvensjonen sto ved lag til 1972 da en ny konvensjon begrenset beiterettighetene ytterligere. Innen verneområdet er i dag områdene fra Dypen-nasen og videre sørover mellom grensa og elvene Lønselva, Randalselva konvensjonsområde. I 1923 tok tre familier fra Karesuando som var plassert i Semisjaur/Njarg, opp sommerbeite i Lønsdal. Sommerboplassen ble etablert ved Storsteinelva i dalen. Karesuandosamene var tvangsflyttet sørover pga. av beiteproblemer i nord. De drev en mer ekstensiv reindrift med mindre gjeting og større vekt på kjøttproduksjon. Mangelfull gjeting førte til at flokkene overskred grensene for tildelt beiteland og det oppsto konflikter med norske reindriftssamer og jordbruksinteresser både i Saltdal kommune og Rana kommune. Økende reintall, sammenblanding av flokker og et økende antall løsrein førte til at det ble igangsatt store nedslaktinger både på svensk og norsk side på 1930-tallet. Flokkene ble også sterkt desimert som følge av harde vintre på midten av 30-tallet. Under Andre Verdenskrig var reindriften i Saltfjellet svekket, men dette var likevel en av svært få steder en fortsatt drev med organisert reindrift. Melfjord- og Steinfjell-siidaene fortsatte driften fram til forholdene ble for vanskelige på 1950-60-tallet. Etter at området hadde stått tomt noen år, ble det gjort forsøk på å gjenoppta driften, deriblant av familier tilflyttet fra Finnmark. Lønsdal fikk tilvekst av to familier som flyttet inn fra Karesuando i 1949. Dette var brødrene Nilsson Kuhmunen og deres familier. I dag er planområdet delt mellom Hestmannen/Strandtindene reinbeitedistrikt i vest og Saltfjellet reinbeitedistrikt i øst. I tillegg omfatter planområdet som nevnt, konvensjonsområder langs grensa mot Sverige. 14

5 Kulturminner og kulturmiljø Figur 5: 26 kulturmiljø innenfor de avgrensede verneområdene. 15

5.1 Kulturmiljø Ramnskaret I Ramnskaret, i Rødøy kommune, ligger restene etter en gård fra 1800-tallet. Gården ble fraflyttet i 1939 og det skal være tufter/grunnmur etter seks til syv bygninger i dette området (Ellingsen og Henriksen 2007: 19). På nordsiden av Melfjorden, i området hvor gården lå, er det dokumentert trekkvei for rein (figur 6). Kulturminneverdiene avspeiler og er representative for nyere tids bosetning og virksomhet i området. Ifølge Ellingsen og Henriksen (2007) kan restene etter gammel gårdsbebyggelse i Ramnskaret kan ha en opplevelsesverdi som minner etter en gård med marginal beliggenhet for gårdsdrift. Trekkveiene for rein kan også betraktes som et kulturminne i seg selv, jf. kulturminnelovens 4; steder det knytter seg hendelser, tro og tradisjon til. Kulturmiljøet vurderes, på grunnlag av foreliggende informasjon, å inneha middels kunnskapsverdi, middels opplevelsesverdi og liten bruksverdi. Kulturmiljø Ramnskaret vurderes samlet å inneha middels verdi. 5.2 Kulturmiljø Storvatnet Vest for og ved vestlige deler av Storvatnet i Rødøy kommune er det registrert seks kulturminnelokaliteter. Kjente kulturminner: Id 48538: Lokalitet med 7 groper/forsenkninger, hvorav noen har voll. Status: AUT Id 28524: Ildsted. Status: AUT Reg. nr. 46 (Arntzen 1987): Vadeplass. Status: AUT Reg. nr. 47 (Arntzen 1987): Lagringsheller; kjøtt- /melkegjemme. Status: AUT Reg. nr. 48 (Arntzen 1987): Heller/slápha. Status: AUT Reg. nr. 49 (Arntzen 1987): Heller slápha. Status: AUT Kulturminneverdiene i miljøet bør ses i sammenheng med kulturminner i Melfjordbotn, like sør for verneområdet. Her er det registrert to steingjerder, et offersted, fem hustufter (mulig jordkjeller, hustuft/jordkjeller), to graver (fjernet grunnet pløying), to våningshus, en røyskattfelle og en oppbevaringsheller; kjøtt-/melkegjemme (Arntzen 1987). Det er også ett SEFRAK-registrert våningshus i Melfjordbotn. Det er usikkert om denne bygningen er ett av våningshusene nevnt av Arntzen (1987). Like vest for kulturmiljøet er det dokumentert trekkvei for rein samt reindriftsamisk bosetning (Vorren 1986). Kulturmiljøet omfatter ulike typer kulturminner hvorav flere er tilknyttet samisk aktivitet og bosetning i området. Kulturminnene er representative for områdets kulturhistorie. Kulturminnene i områdene ved Melfjordbotn og Storvatnet er av samisk-etnografisk avdeling ved Tromsø museum vurdert å inneha opplevelsesverdi, identitetsverdi, dokumentasjonsverdi og vitenskapelig verdi (Arntzen 1987). Ellingsen og Henriksen (2007) har også tillagt området verdi. Kulturmiljøet vurderes, på grunnlag av foreliggende opplysninger, å inneha middels til stor kunnskapsverdi, middels til stor opplevelsesverdi og middels bruksverdi. Kulturmiljø Storvatnet vurderes samlet å inneha middels til stor verdi. 16

Figur 6: Flyttveier for rein ved Melfjorden og Melfjordbotn (Vorren 1986, kartblad 2) 17

5.3 Kulturmiljø Storhaug Sørøst for Storvatnet, i Rødøy kommune, er det registrert fire kulturminnelokaliteter. Kjente kulturminner: Id 47883: Heller, en sláhpa. Helleren ligger i et område med trekkvei for reindrift. Status: AUT Id 57635: Heller, en sláhpa. Helleren ligger i et område med trekkvei for reindrift. Status: AUT Id 8496: Heller, en sláhpa under en stor steinblokk. Det ligger et árran i vestre del av helleren. Helleren ligger i et område med trekkvei for reindrift. Status: AUT Id 27866: Heller, en sláhpa med mulig árran i sørvestre del. Helleren ligger i et område med trekkvei for reindrift. Status: AUT Kulturmiljøet omfatter flere registrerte hellere. Like øst for kulturmiljøet er det dokumentert en eldre trekkvei for rein (Vorren 1986). Slike trekkveier kan betraktes som et kulturminne i seg selv, jf. kulturminnelovens 4; steder det knytter seg hendelser, tro og tradisjon til. Kulturminnene er tilknyttet reindrift og er i så måte representative for områdets kulturhistorie. Kulturminnene i områdene ved Melfjordbotn og Storvatnet er av samisk-etnografisk avdeling ved Tromsø museum vurdert å inneha opplevelsesverdi, identitetsverdi, dokumentasjonsverdi og vitenskapelig verdi (Arntzen 1987). Ellingsen og Henriksen (2007) har også tillagt området kulturminneverdier. Kulturmiljøet vurderes, på grunnlag av foreliggende opplysninger, å inneha middels kunnskapsverdi, middels til stor opplevelsesverdi og liten til middels bruksverdi. Kulturmiljø Storhaug vurderes samlet å inneha middels verdi. 5.4 Kulturmiljø Glomdalsvatnet I områdene omkring Glomdalvatnet og innover i Austerdalen i Rana kommune er det registrert kulturminner og bygninger. Kjente kulturminner: Reg. nr. 47 (Holm 1986):Steinsetning som ligger i Austerdalen Reg. nr. 48 (Holm 1986): Grop som ligger i Austerdalen Reg. nr. 49 (Holm 1986): Grop, mulig dyregrav. Reg. nr. 25 (Arntzen 1987): Tre fangstgroper. Status: AUT Reg. nr. 26 (Arntzen 1987): Steinsetting; mulig depot. Status: AUT Reg. nr. 27 (Arntzen 1987): Steinsetting; mulig grav. Status: AUT Reg. nr. 28 (Arntzen 1987): Fire steinsettinger. Status: AUT Reg. nr. 29 (Arntzen 1987): Gjerde (merke/skille/sperre) av tre. Status: AUT Reg. nr. 30 (Arntzen 1987): Heller med árran. Status: AUT Glomdalsgården ble ryddet omkring 1850 av Even Olsa. Det eksisterer bygninger som i dag fremdeles skal være i bruk som feriested (Ellingsen og Henriksen 2007: 23). 18

I områdene omkring Glomdalsvatnet og innover i Austerdalen finnes ulike kulturminner som avspeiler både eldre og nyere historie. Her finnes spor etter gårdsbosetning og ulike former for reindrift. Fangstgropene avspeiler fortidig fangst av rein, mens gjerdet kan knyttes til nyere tamreindrift. Området er tidligere tillagt kulturminneverdier (Arntzen 1987, Ellingsen og Henriksen 2007). Kulturmiljøet innehar en viss tidsdybde og kulturminner som avspeiler og er representative for ulike sider av områdets kulturhistorie. Kulturmiljøet vurderes, på bakgrunn av foreliggende informasjon, å inneha stor kunnskapsverdi, middels til stor opplevelsesverdi og middels bruksverdi. Kulturmiljø Glomdalsvatnet vurderes samlet å inneha stor verdi. Figur 7: Kulturminner ved Glomdalsvatnet og i Glomdalen (Arntzen 1987: 170). Signaturforklaringer finnes i vedlegg 1. 19

5.5 Kulturmiljø Glomdalen og Vesterdalen I Glomdalen og Vesterdalen i Rana kommune er det registrert til sammen syv kulturminnelokaliteter. Kjente kulturminner: Reg. nr. 22 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 23 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 24 (Arntzen 1987): Steinoppmuring/røys. Status: AUT Reg. nr. 31 (Arntzen 1987): Steingjerde. Status: AUT Reg. nr. 32 (Arntzen 1987): Ildsted fra nyere tid. Status: AUT Reg. nr. 44 (Arntzen 1987): Reingjerde (merke/skille/sperre) fra nyere tid. Status: AUT Reg. nr. 45 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Angående ferdsel til fots, ble det i intervjuer sagt at Vesterdalen er en elvedal med vanskelig og krevende terreng i forhold til de østlige delene av Saltfjellet. I Glomdalen og Vesterdalen finnes ulike kulturminner som er tilknyttet for reindriften. Kulturmiljøet omfatter kulturminner som er representative for områdets kulturhistorie. Kulturmiljøet vurderes, på grunnlag av foreliggende opplysninger, å inneha middels kunnskapsverdi, middels opplevelsesverdi og liten til middels bruksverdi. Kulturmiljø Glomdalen og Vesterdalen vurderes samlet å inneha middels verdi. 5.6 Kulturmiljø Røvassåga I områder mellom Røvassåga og Storfjellet i Rana kommune er det registrert en rekke kulturminnelokaliteter. Her kjennes 16 teltboplasser, tre helleboplasser, en grav og en steinsetting (figur 8) tilknyttet reindriftssamisk aktivitet i området. Området er brukt som sommerbeiter for rein. Historiske kilder forteller at Røvassdalen var mye brukt av svensksamer som brukte områder fra midten av juli til slutten av august. Langs dalens sørside går Lappfløttarvegen østover til Lappstaven. Gårdsbosetning er kjent fra 1700- og 1800-tallet. De første gårdene i Røvassdalen ble ryddet på 1700-tallet og flere kom til fram til 1850-tallet. Noen av gårdene som ble ryddet etter 1800 lå over jordbruksgrensen og hadde vanskelige forhold for potet- og korndyrking. I områder ved Røvassåga er det registrert et større antall ulike typer kulturminner som, sammen med stedsnavn, avspeiler samisk aktivitet og bosetning i området. Det er også kjent gårdsbosetning i området. Kulturminnene er representative for og avspeiler ulike sider av områdets kulturhistorie. Kulturmiljøet vurderes, på grunnlag av foreliggende opplysninger, å inneha middels til stor kunnskapsverdi, stor opplevelsesverdi og liten til middels bruksverdi. Kulturmiljø Røvassåga vurderes samlet å inneha middels til stor verdi. 20

Figur 8: Kulturminner langs Røvassåga (Arntzen 1987: 172). 5.7 Kulturmiljø Blakkådalen Blakkådalen er et dalføre i Rana kommune hvor det er kjent spor etter reindrift og gårdsbosetning. Kjente kulturminner: Reg. nr. 87 (Arntzen 1987): Huarsteinen. Steinen som hoier. Status: AUT Reg. nr. 88 (Arntzen 1987): Steinsetting/mulig grav. Status: AUT Reg. nr. 53 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 54 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 55 (Arntzen 1987): To teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 56 (Arntzen 1987): Gieddi med to teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 80 (Arntzen 1987): Tre teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 81 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT 21

Reg. nr. 82 (Arntzen 1987): To teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 83 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 84 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 85 (Arntzen 1987): To teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 86 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 89 (Arntzen 1987): Hellerboplass. Status: AUT Reg. nr. 57 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 58 (Arntzen 1987): Tre teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 59 (Arntzen 1987): To teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 60 (Arntzen 1987): Fire teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 61 (Arntzen 1987): Tre teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 62 (Arntzen 1987): Gieddi med to teltboplasser og steinsetting. Status: AUT Reg. nr. 63 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 64 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 65 (Arntzen 1987): Teltboplass fra nyere tid. Status: IKKE Reg. nr. 66 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 74 (Arntzen 1987): Lekereingjerde og to teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 75 (Arntzen 1987): Tre lekereingjerder. Status: AUT Reg. nr. 76 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 77 (Arntzen 1987): Vanngrop. Status: AUT Reg. nr. 78 (Arntzen 1987): Seks teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 79 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 73 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Blakkågården som ligger ved Blakkåga ble ryddet i 1770-årene og forlatt i 1869 (Ryvarden 2008: 27-28). Her hadde de hest og kyr og det bledyrket potet og korn. Tuftene etter Blakkådalsgården kan man finne nederst i dalen og gården er sagt å være en av de mest avsidesliggende gårdene i Rana. I følge intervjuer er dalen fra gammelt av brukt og brukes fremdeles til ferdsel. I dag med ei turistmerket løype mellom Rana og Beiarn. Huarsteinen er tilknyttet fortellinger; de som overnattet på Lapphytta i mørke høstkvelder kunne høre huiing fra steinen. I Blakkådalen finnes bl.a. et stort antall teltboplasser langs Maltigajohka ogi områder øst for Øvre Bogfjellet. Her finnes også andre kulturminnetyper som avspeiler reindriftssamisk bosetting og aktivitet. Tidligere fulgte hele familien, også barn, med på de årlige flyttingene til sommerbeitene ved kysten og i Blakkådalen er det registrert lekeinnretninger for barn. Disse kulturminnene er trolig tilknyttet den intensive reindriften som går tilbake til 1600-tallet (Arntzen 1987: 49). Dette er en kulturminnetype som er forholdsvis sjelden, bl.a. fordi slike kulturminner i mindre grad har vært i forskningens fokus. Kulturmiljøet innehar en viss tidsdybde og omfatter et stort antall forskjellige kulturminner som avspeiler og er representative for ulike sider av områdets kulturhistorie. Kulturmiljøet vurderes, på grunnlag av foreliggende opplysninger, å inneha storkunnskapsverdi, stor opplevelsesverdi og middels bruksverdi. Kulturmiljø Blakkådalen vurderes samlet å inneha stor verdi. 22

5.8 Kulturmiljø Bogvatnet Kulturmiljøet omfatter fem kulturminnelokaliteter på nordsiden av Bogvatnet i Rana kommune. Kjente kulturminner: Reg. nr. 43 (Holm 1986): Ildsted Reg. nr. 44 (Holm 1986): Ildsted Reg. nr. 50 (Arntzen 1987): Hellerboplass (oppmurt). Status: AUT Reg. nr. 51 (Arntzen 1987): Steinoppmuring/røys. Status: IKKE Reg. nr. 52 (Arntzen 1987): Heller. Status: IKKE Ved Bogvatnet er det registrert kulturminner tilknyttet reindriftssamisk aktivitet i området. Kulturminnene er representative for områdets kulturhistorie, men vanlig forekommende. Kulturmiljøet vurderes, på grunnlag av foreliggende opplysninger, å inneha middels kunnskapsverdi, liten til middels opplevelsesverdi og liten til middels bruksverdi. Kulturmiljø Bogvatnet vurderes samlet å inneha middels verdi. 5.9 Kulturmiljø Staupåtinden I Staupådalen og på Staupåryggen i Beiarn kommune er det registrert seks kulturminnelokaliteter. Kjente kulturminner: Reg. nr. 67 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 68 (Arntzen 1987): Teltboplass (hellelagt). Status: AUT Reg. nr. 69 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 70 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Reg. nr. 71 (Arntzen 1987): To teltboplasser. Status: AUT Reg. nr. 72 (Arntzen 1987): Teltboplass. Status: AUT Det ble sagt i intervjuene at det går en gammel ferdselsvei fra Beiarn til Rana gjennom Staupådalen, men den er ikke merket og i dag er det ingen tydelig sti i terrenget. Spesielt som vintervei kunne denne løypa være krevende, ble det nevnt. Kulturmiljøet omfatter teltboplasser som vitner om reindriftssamisk aktivitet i området. Kulturminnetypen er representativ for områdets kulturhistorie og vanlig forekommende. Miljøet omfatter også en kjent ferdselsvei. Kulturmiljøet vurderes, på grunnlag av foreliggende opplysninger, å inneha liten til middels kunnskapsverdi, middels opplevelsesverdi og liten bruksverdi. Kulturmiljø Staupåtinden vurderes samlet å inneha middels verdi. 23