Maneter i nordnorske kystområder 2015 Tone Falkenhaug og Jan Helge Fosså, Havforskningsinstituttet. Høye tettheter av maneter i nordnorske fjorder har skapt oppmerksomhet i media og forårsaket problemer for rekefiske i 2015. Disse hendelsene omfatter ulike fjordområder, og er knyttet til ulike arter av maneter: 1) masseforekomst av maneter i Lyngen, og 2) høye tettheter av kronemanet i Nordland 1. Masseforekomst av maneter i Lyngen/Kvænangen høsten 2015 Siden tidlig i høst har fiskere i Nord-Troms opplevd at fiskeredskaper og tauverk dekkes av et rødt slim. I november 2015 gjennomførte universitetet i Tromsø (Norges fiskerihøgskole, Norges arktiske universitet, UiT) to tokt i fjordsystemene Lyngen og Kvænangen med FF/Helmer Hanssen. I løpet av disse toktene ble det observert et lag med maneter nær bunn, som lå som et sammenhengende teppe over hele ytre del av Lyngenfjorden og deler av ytre Kvænangen. Laget lå 15-20 m over bunn og hadde en tykkelse på inntil 200 meter. De største ansamlingene ble observert i de dypere delene av fjorden, der strømmen er svakere. Manetene ga sterke utslag på ekkoloddet med resonans i nærheten av 38 khz (typisk var ekkoloddverdiene i størrelsesorden 10 ganger sterkere på 38kHz sammenliknet med 18kHz og 120 khz). Forsøk med tråling i disse områdene ga lite fisk eller reker. Trålfangsten var dominert av store mengder av ribbemaneten Beroe (agurkmanet). Trålen var i tillegg tildekt av rødt og tjukt slim, som tettet trålen og reduserte dørspredning slik at trålen begynte å klappe sammen. Det var helt tydelig at slepemotstanden (og energiforbruket) økte betraktelig. Lagene som ga sterke utslag på ekkoloddet ble også undersøkt med kamera. Videobildene bekreftet tilstedeværelse av 20-30 cm lange kjeder av kolonimaneter. Basert på observasjoner fra trålhal, ekkolodd, bilder, samt prøver analysert på laboratoriet, ble det konkludert med at det her dreier seg om stor forekomst av to ulike maneter: Kolonimaneter (Siphonophora) og Agurkmanet (Beroe cucumis). Det er sannsynligvis kolonimanetene som er årsaken til kraftig utslag på ekkolodd, samt tetting av fiskeredskaper. Kolonimaneter (Siphonophora) Prøver av rødt slim som hadde festet seg til trålen ble analysert i lupe på laboratoriet av Dr. Aino Hosia (Univ i Bergen). Det røde slimet er sannsynligvis rester av Kolonimaneter (=Siphonophora). Dette er basert på tilstedeværelse av Pneumatophorer (luftsekker) som er karakteristisk for denne dyregruppen. Prøvene var for dårlige til at artsbestemmelse kunne gjøres, men forekomst av oljedråper i prøven indikerer at det dreier seg om en art i slekten Nanomia. Denne slekten er en av de vanligste kolonimanetene i Norske farvann, vanligvis
dominert av arten Nanomia cara (Hosia & Båmstedt 2008). Det er usikkert om også arten N. bijuga forekommer i Norge. Kolonimanetene hører til samme dyregruppe som brennmanet og glassmanet ( Nesledyr eller Cnidaria ). Det vil si at de har nesleseller som bedøver eller dreper byttedyr. Kolonimanetene består av mange enkeltindivider (zooider) som er spesialisert i bygning og funksjon (forsvar, fange byttedyr, formering etc). De fleste individene i kolonien er så sterkt avhengig av hverandre at det er hensiktsmessig å betrakte hele kolonien som ett individ. Kolonimaneten lever i de frie vannmassene gjennom hele livssyklusen, og driver passivt med strømmen. Imidlertid kan manetene foreta vertikal døgnvandring på flere hundre meter, og oppholder seg i de dypere delene av vannsøylen på dagen, for å vandre opp til øvre lag om natten. Kolonien regulerer oppdrift ved hjelp av en luftklokke (Pneumatophor), som er årsaken til at siphonophorer gir sterke utslag på ekkoloddet. Kolonimaneter er rovdyr og lever av små planktoniske dyr, for eksempel hoppekreps, og andre små krepsdyr. Det finnes flere ulike arter av kolonimaneter som hører naturlig hjemme i norske havområder. Nanomia er en av de vanligste artene i fjordene og forekommer da ofte under terskeldyp. Tidligere rapporter om masseforekomst av Nanomia Masseforekomst av kolonimaneten Nanomia cara er rapportert tidligere fra Gulf of Maine (New England, østkysten av Nordamerika) i årene 1975-1976 og 1992-1993 (Rogers 1976; Rogers et al 1978; Mills 1995). Størrelsen på koloniene var 2-37 cm lange, og forekom i tettheter på 1-7 kolonier/m 3, på 40-100 meters dyp. Store tettheter ble særlig observert i et 50 m tykt lag nær bunn, som ga kraftige utslag på ekkoloddet. I disse årene skapte kolonimanetene problemer for fiskeriet i området ved at manetene tettet tråler, garn og annet fiskeredskap, som førte til stort økonomisk tap for fiskeriene (estimert $300 000). Figur 1: Prøve av rosa slim som var festet til maskene i trålen fra Lyngen. Pneumatophor (= luftsekk), er karakteristisk for kolonimaneter. Foto Aino Hosia, UiB Figur 2: Oppbygning av kolonimanet av arten Nanomia cara (fra Rossi et al 2008). Agurkmanet (Beroe) Trålhalene i Lyngen og Kvænangen var dominert av agurkmaneten Beroe, sannsynligvis arten Beroe cucumis (Figur 3 og 4). Dette er en art som tilhører gruppen Ribbemaneter (Ctenophora). Ribbemaneter er ikke nesledyr (altså ikke i slekt med kolonimaneter eller
brennmaneter), har ikke nesleceller, og brenner altså ikke. Agurkmaneten lever hele livssyklusen i de frie vannmassene, og livnærer seg utelukkende på andre ribbemaneter (f.eks lobemanet, Bolinopsis). Stor forekomst av agurkmaneter tyder på at det har vært store mengder av andre ribbemaneter i området tidligere på sesongen. Beroe cucumis er en vanlig art i alle norske havområder. Store ansamlinger av agurkmanet nær bunn i nordnorske fjorder på høsten og vinteren er rapportert tidligere fra Malangen (Falkenhaug 1996). Det ser ut til at agurkmaneten oppkonsentreres i fjordbassengene under terskeldyp, der strømmen er svak. Figur 3: Trålhal fra Lyngen dominert av Agurkmanet (Beroe sp). Foto: Roger Larsen, UiT Figur 4: Agurkmanet (Beroe sp). Foto: Havforskningsinstituttet Årsaker til masseforekomst Periodiske "oppblomstringer" når forholdene er gode, er karakteristisk for flere arter av maneter. Dette fører til stor variasjon fra år til år, men er ikke nødvendigvis et tegn på unormale tilstander. Vi har liten kjennskap til både økologi og forekomst av maneter i norske farvann, og det er derfor vanskelig å forklare årsaken til den observerte masseforekomsten av både kolonimaneter og agurkmanet i Lyngen/Kvænangen. Begge de observerte artene hører naturlig hjemme i norske havområder. De to artene tilhører svært ulike dyregrupper, med ulik biologi, og det er derfor ikke grunn til å tro at det er en felles årsak som ligger bak masseforekomstene. Stor populasjonsvekst kan tyde på god fødetilgang: For kolonimaneter vil det si god tilgang på dyreplankton (hoppekreps og andre krepsdyr), mens agurkmaneten trenger god tilgang på andre ribbemaneter. Strømforhold kan også føre til høye tettheter av maneter. Maneter driver med strømmene, og oppkonsentreres gjerne i områder med lite strøm (f.eks i fjordbassengene under terskeldyp). Det er derfor ikke mulig å fastslå om de observerte mengdene av maneter er produsert lokalt, eller tilført fjordene med havstrømmene utenfra.
2. Kronemanet (Periphylla periphylla) i Sørfolda i Nordland Kronemanet (Figur 5) har de siste årene fått en viss oppmerksomhet siden den kan opptre i store tettheter i fjordene. Eksempler på fjorder med mye maneter er Lurefjorden i Hordaland, Halsafjorden i Møre og Romsdal, Beitstadfjorden og Verran i Trondheimsfjorden, og nå altså i Sørfolda ved Bødø i Nordland. Arten er også registrert i en rekke andre fjorder langs hele kysten og opp mot Bjørnøya. Som Tabell 1 viser er den observert fra tidlig på 1900-tallet. Figur 5: Kronemanet (Periphylla periphylla). Foto: Espen Rekdal CC BY-NC 3.0 Tabell 1. Viser kjente registreringer av kronemanet i norske farvann frem til 1992. Fra Fosså (1992).
Det kommer stadig meldinger om at Periphylla har overtatt nye fjorder og ødelegger for rekefiske og kan påvirke rekrutteringen av fisk i fjordene. Typisk for fjordene med høye konsentrasjoner er at de er relativt innelukkede bak grunne terskler. Vi vet ikke helt hvorfor manetene liker seg så godt i fjorder, men en hypotese (teori) er at kystvannet er blitt litt mørkere i de senere årene og at de fjordene som har mye kystvann derfor blir mørkere enn de har vært. Manetene bruker ikke synet til å jakte byttedyr (dyreplankton, fiskelarver og andre små planktonorganismer) og kan derfor fange byttedyr like godt i vann med dårlig sikt som i vann med god sikt. Fisk bruker synet til å jakte og kan bli påvirket av det litt mørkere vannet. På den måten tenker man seg at manetene kan utkonkurrere og fortrenge fisk i fjordene og oppnå store tettheter. Problemet for reke- og garnfiskere er at de store mengdene maneter klogger redskapen og spesielt trålene kan bli fulle av maneter. Vi vet ikke noen måte man kan gjøre noe med problemet når det først oppstår. Det beste er vel å la tiden gå og se hva som skjer med bestanden. Å fiske manetene ut av systemet blir sannsynligvis altfor dyrt og vanskelig. Referanser Falkenhaug T. (1996). Distributional and seasonal patterns of ctenophores in Malangen, northern Norway. Mar Ecol Prog Ser. 140, 59-70. Fosså, J. H (1992). Mass occurrence of Periphylla periphylla (Schyphozoa, Coronatae) in a Norwegian fjord. Sarsia 77:237-251. Hosia A., Båmstedt U. (2008). Seasonal abundance and vertical distribution of siphonophores in western Norwegian fjords. J. Plankton Res. 30: 951-962. Mills, C. E. (1995) Medusae, siphonophores, and ctenophores as planktivorous predators in changing global ecosystems. ICES J. Mar. Sci., 52, 575 581. Rogers, C.A. (1976). Impact of autumn-winter swarming of a Siphonophore ( Lipo ) in Fishing in Coastal Waters of new England. In JR Goulet, Jr. and ED Haynes (eds). Status of environment. US Dep. Commer., NOAA Tech. rep. NMFS Circ. Rogers, C.A., D.C. Biggs and R.A. Cooper. (1978). Aggregation of the siphonophore Nanomia cara the Gulf of Maine: observations from a submersible. Fish. Bull., 76: 281-284. Rossi S., Youngbluth M.J., Jacoby C.J., Pages F., Garrofe X. (2008). Fatty acid trophic markers and trophic links among seston, crustacean zooplankton and the siphonophore Nanomia cara in Georges Basin and Oceanographer Canyon (NW Atlantic). Scienta Marina 72(2): 403-416.