Klaus Hagerup Markus er konge
Forfatteromtale: Klaus Hagerup er forfatter, dramatiker, regissør og utdannet skuespiller. Han er særlig kjent for de fem bøkene om Markus. Den første Markus-boka, Markus og Diana, mottok han Bokhandlerprisen og Brageprisen for i 1994. Han har dessuten skrevet Alt er så nær meg, et portrett av moren, Inger Hagerup. Klaus Hagerups forfatterskap er tildelt flere litterære priser og er oversatt
til mange språk.
Klaus Hagerup Landet der tiden var borte, 1989 Høyere enn himmelen, 1990 I går var i dag i morgen, 1992 Kristin og Håkon, 1993 Markus og Diana, 1994 Drager skal fly, 1996 Markus og jentene, 1997 Markus og den store fotballkjærligheten, 1999 Marie og julesnapperen, 2000 Kaninene synger i mørket, 2001 Markus og Sigmund, 2003 Markus og karaokekongen, 2004 Superdrømmeren, 2005 Det gyldne tårnet, 2009 Markus er konge, 2010 Jenta som lette etter stilhet, 2012
Om boken: Sigmund gir Markus et sjakkspill. Sigmund ser på seg selv som tårnet i sjakken og Markus som en liten konge som må beskyttes. Skolegården er i Sigmunds fantasi selve sjakkbrettet. Dette blir det mye morsomt ut av - kjærlighet også, faktisk. Og man trenger slett ikke å kunne sjakk for å fryde seg over historien.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2014 www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN 978-82-03-25367-6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1. KAPITTEL Jeg har en bursdagsgave til deg, Marken. Markus så forbauset på Sigmund. Men jeg har jo ikke bursdag. Sigmund smilte vennlig. Nei, ikke i dag, Men plutselig har du det, og da har jeg kanskje glemt å kjøpe gave til deg. Derfor gjør jeg det nå. Han ga pakken til Markus. Gratulerer med dagen, Markus Simonsen. Takk skal du ha, mumlet Markus. Jeg skal åpne den på bursdagen min. Om fire måneder. Det synes jeg ikke du skal, sa Sigmund. Jeg synes du skal åpne den nå. Når du har bursdag får du så mange andre gaver. Da er det ikke umulig at du har glemt den lille oppmerksomheten du en gang fikk av Sigmund Bastiansen Vik. Særlig fordi du har gjemt den innerst i skapet. Hvorfor har jeg gjemt den innerst i skapet? Så du ikke skal bli fristet til å åpne den før den store dagen. Vi vet jo hvor nysgjerrig du er.
Det veit vi ikke, sa Markus hissig. Jeg er ikke nysgjerrig i det hele tatt. Det skal du ikke være lei deg for, sa Sigmund alvorlig. Nysgjerrighet er en av de egenskapene som driver menneskeheten framover. Hadde det ikke vært for den, ville ikke Edison oppfunnet glødelampen, Marconi radioen og brødrene Bell telefonen. Hadde det ikke vært for nysgjerrige, eventyrlystne mennesker, ville fjerne kontinenter vært uutforsket, Thor Heyerdahl ville ikke ha lagt ut på Kontiki-ferden, Roald Amundsen ville ikke ha gått til Sydpolen, Neil Armstrong ville aldri tatt sine historiske skritt på det golde månelandskapet, og jeg ville ikke ha kjøpt denne gaven til deg. Markus følte at det gikk litt rundt i hodet hans slik det pleide å gjøre når Sigmund skulle forklare ham et eller annet, og det gjorde han ofte. De hadde vært bestevenner siden de var små. Sigmund var høy, mørk og usedvanlig selvsikker. Markus var liten, lys, og usedvanlig usikker, men til sammen hadde han en følelse av at de var akkurat passe. Hva mener du med det? spurte han. Jeg mener, sa Sigmund, at jeg kjøpte denne fødselsdagsgaven fordi jeg er nysgjerrig på hva du synes om den. Det er også en av grunnene til at jeg vil at du skal pakke den opp nå. Jeg orker ikke å vente fire lange måneder. Okey. Jeg skal åpne den. Det er Det er et sjakkspill.
Ja, sa Sigmund fornøyd. Det er akkurat det det er. Hva skal jeg med det? Du skal spille sjakk. Markus ristet på hodet. Det kan jeg ikke. Jeg vet det, sa Sigmund. Jeg skal lære deg det. Markus visste at det var unødvendig å spørre, men siden han ikke kom på noe annet å si, gjorde han det likevel. Kan du spille sjakk? Sigmund gned seg i hendene. Jeg er et naturtalent. sa han. Og der kommer jentene. God morgen, Mona. En deilig dag, Ellen Christine. Og en vakker kåpe. Ny? Ellen Christine ristet på hodet. Nei, den er gammel. Og meget kledelig, sa Sigmund. Så artig at vi skulle støte på hverandre akkurat her. Det gjør vi hver morgen, sa Mona. Ja, sa Ellen Christine. Vi går jo i samme klasse. Ja visst gjør vi det, sa Sigmund. Og det setter vi stor pris på, ikke sant Markus? Markus nikket. Bortsett fra Sigmund, var Mona og Ellen Christine de beste vennene han hadde. Selv om de var jenter. Det var ikke så lett for Markus å bli venner med jenter, men han hadde vært forelska i over førti stykker. Når han var det, ble han enda mer sjenert enn han pleide. Da turte han ikke å snakke med den han var forelska i og