Utviklingsplan 2030 - Høringssvar fra medisinsk avdeling SSA

Innhold 1.Innledning... 2 2. Fra sammendraget slik det er oppfattet... 2 2.1 Overordnet mål... 2 2.2 Effektmål... 2 2.3 Resultatmål... 2 2.4 Grunnlag for arbeidet... 2 3. Allmenne kommentarer til høringsutkastet.... 3 3.1 Problemer knytte til prosessen.... 3 3.1.1 Valget av modeller... 3 3.1.2 Arbeidet i gruppene... 3 3.1.3 Problemer knyttet til definisjoner av effektmålene... 3 3.1.4 Erfaringer fra tilsvarende prosesser... 3 3.2 Kommentarer til selve planutkastet Utvikling 2030... 4 3.2.1 Vurderingskriterier... 4 3.2.1.1 Faglig kvalitet og tilgjengelighet... 4 3.2.1.2 Helhetlig pasientforløp... 4 3.2.1.3 Samfunnsmessig bærekraft og økonomi... 4 3.2.2 Andre kriterier som har vært diskutert... 4 3.2.2.1 Robuste fagmiljøer... 4 3.2.2.2 Trygghet og nærhet... 5 3.2.3. Problemer knyttet til andre vurderingsfaktorer... 5 3.2.3.1 Regionale helsesenter... 5 3.2.3.2 Problemer knyttet til anvendelse av konsulentselskaper... 5 3.2.3.3 Problemer knyttet til forutsetninger om stordriftsfordeler... 5 3.2.3.4 Problemer knyttet til forventet medisinsk utvikling... 5 3.2.3.5 Problemer med spesialistrekruttering... 6 3.2.3.6 Problemer knyttet til anbefaling av modell... 6 4. Indremedisinske tjenester, overordnede kommentarer... 6 5. Konklusjon... 7 1

Utviklingsplan 2030 - Høringssvar fra medisinsk avdeling SSA 1.Innledning Prosjektledelsen har forventning om en høringsuttalelse fra avdelingen konsentrert om spesielle utfordringer knyttet til medisinsk avdeling. Disse henger selvsagt sammen med resten av sykehuset, og man har derfor foretatt en vurdering også ut over de indremedisinske forhold. Videre har vi ved medisinsk avdeling valgt å problematisere rapporten. Denne tilnærmingen gir det beste grunnlaget for videre diskusjon. Vi viser for øvrig til innholdsfortegnelsen 2. Fra sammendraget slik det er oppfattet SSHF beskrives som et veldrevet helseforetak med god kvalitet. HOD krever en plan for å ta stilling til videre investeringer og utvikling av sykehuset. 2.1 Overordnet mål Utarbeide et solid beslutningsgrunnlag for en langsiktig utviklingsplan for SSHF, i henhold til mandatet og i samsvar med den nasjonale veilederen for tidligfaseplanlegging i sykehusprosjekter. transparent prosess, bred involvering og medvirkning 2.2 Effektmål Tilfredsstille eiers krav og befolkningens forventninger til sykehustjenester med tilstrekkelig kvalitet på en kostnadseffektiv måte. 2.3 Resultatmål Drivkrefter og forventede endringer som påvirker behov og forventninger til spesialisthelsetjenesten og SSHFs muligheter til å imøtekomme disse. Framtidige pasientforløp og driftsmodeller. 2.4 Grunnlag for arbeidet Nasjonal veilederen for tidligfaseplanlegging i sykehus Strategiske føringer fra nasjonalt og regionalt nivå. Tre valgte hovedmodeller for framtidig sykehusstruktur 1. Videreføring av dagens struktur med tre somatiske sykehus. 2. Ett hovedsykehus og et eller flere mindre sykehus. 3. Ett sykehus. I tillegg nevnes regionale helsesenter (RHS) Modellene er vurdert etter fem hovedkriterier: Faglig kvalitet Helhetlige pasientforløp Tilgjengelighet Samfunnsmessig bærekraft 2

Økonomi Modell 3 støttes av prosjektledelsen og av konsulentselskapet PWC. Preferanser for lokalisering til Eg er også gitt. 3. Allmenne kommentarer til høringsutkastet. Det har vært lagt ned et stort arbeid fra mange, både i og utenfor prosjektorganisasjonen. Høringsdokumentet er på 126 sider. Referansene utgjør 12 vedlegg. I tillegg presenteres det store mengder data i form av tabeller. Omfattende analyser foretatt av så vel prosess som resultat (Terramar, PWC) kommer i tillegg. Den omfattende dokumentasjonen kan selvsagt tas til inntekt for grundig vurdering. En annen årsak kan være at prosjektet i sin natur er svært usikkert, og det er vanskelig å dokumentere hva som vil være den beste løsningen for befolkningen. Det vil uansett være meget krevende for personer som ikke daglig har arbeidet med problemstillingene å vurdere planens styrker og svakheter på en objektiv måte. 3.1 Problemer knytte til prosessen. 3.1.1 Valget av modeller Disse har aldri vært oppe til bred diskusjon i organisasjonen. Arbeidsgruppene har overveiende diskutert modell 3 i mindre grad modell 2. Etter prosjektledelsens ønske skulle en videreutvikling av modell en ikke diskuteres her. Det hadde vært naturlig å diskutere hvordan man kan løse fremtidige utfordringer med bakgrunn i den lokalisering som faktisk foreligger i dag. Dette er den mest alvorlige svakheten ved arbeidet. En fremtidsanalyse basert på dagens situasjon, med bred deltakelse fra alle fagmiljøer og virksomhetssteder burde ha dannet grunnlaget for alt videre arbeid. Begreper regionalt helsesenter er brukt som en sentral del i prosjektarbeidet til tross for at begrepet er svært dårlig definert. Sannsynlig ville begrepet lokal spesialisthelsetjeneste vært et bedre uttrykk, lettere og forholde seg til, og med et bedre definert administrativt og økonomisk ansvar. 3.1.2 Arbeidet i gruppene Dette har i stor grad vært bygd på personlige erfaringer og meninger blant gruppenes medlemmer. Synspunkter er i liten grad underbygd av harde data. Det er en fare for at gjennomslag for synspunkter i gruppene har vært bygd på gruppeflertallets meninger mer enn på tilgjengelige fakta. Mindretallets syn er i meget beskjeden grad kommet til uttrykk i rapportene fra gruppearbeidene da man har ønsket konsensus. Ingen av gruppemedlemmene kan med troverdighet påberope seg objektivitet. Argumenter som 3.1.3 hevdes å være av rent faglig karakter, farges ofte av deltakernes geografiske tilhørighet. 3.1.3 Problemer knyttet til definisjoner av effektmålene Definisjoner av effektmålene (faglig kvalitet, helhetlig pasientforløp, tilgjengelighet, økonomi) og viktige begreper (robust fagmiljø, mindre sykehus, regionalt helsesenter, samfunnsmessig bærekraft), mangler eller er upresise. Dette gjør det krevende å bruke dem i diskusjoner og i konklusjoner og anbefalinger. 3.1.4 Erfaringer fra tilsvarende prosesser Det fremgår som begrunnelse for konklusjonen at modellen med ett stort sykehus gir små ulemper mht tilgjengelighet, og betydelige fordeler mht de fire andre vurderingskriteriene. Det 3

burde være mulig å kunne vurdere modellen ved å studere resultatene av tilsvarende omorganiseringer (fusjoner) som allerede er foretatte. Vi foreslår å innhente informasjon fra Østfold, kanskje også fra Vestfold. Osloprosessen er kanskje mindre relevant for Agder. Hvordan, og på hvilken måte, har fusjon påvirket kvaliteten i pasientbehandlingen? Hvordan har fusjon påvirket foretakenes økonomi? Hvordan har fusjon påvirket samhandling mellom de ulike aktørene i sykehuset og med primærhelsetjenesten? Hvordan har fusjon innvirket på pasientforløpet? Utviklingsplanen til Sykehuset Telemark er foreløpig ikke iverksatt, men tar sikte på nedleggelse av 2 lokalsykehus. Det er derfor for tidlig å innhente erfaringer herfra. 3.2 Kommentarer til selve planutkastet Utvikling 2030 3.2.1 Vurderingskriterier 3.2.1.1 Faglig kvalitet og tilgjengelighet Faglig kvalitet er ikke nødvendigvis et presist begrep. Det er vanskelig å gi en definisjon som omfatter alle vesentlig deler av pasienthåndteringen. Befolkningen prioriterer kvalitet fremfor nærhet. Dette er et kunstig motsetningsforhold. Kvalitet øker kanskje med mengde, men nærhet er også en kvalitet (se senere). Høy egendekningsgrad ikke noe mål hvis det går ut over kvalitet. Sjeldne sykdommer rammer sjelden og kan gjerne sentraliseres til universitetsklinikker. Tryggheten ved fravær av nærhet forsvinner for de mange med vanlige sykdommer. 3.2.1.2 Helhetlig pasientforløp Pasientene har en forventning om at diagnose og behandling skjer raskt og uten unødvendig opphold. Erfaring viser at store sykehus ikke representerer noen garanti for at pasientforløpet blir best mulig, enn si tilfredsstillende. Det er så langt ikke fremlagt data om hvilken sykehusstørrelse som er optimal for pasientforløpet ved de vanligste sykdomstilstandene. Samhandling med primærhelsetjenesten kan bli vanskeliggjort dersom enhetene blir store, fremmedgjøring og dårlig kommunikasjon. 3.2.1.3 Samfunnsmessig bærekraft og økonomi Noen av de samme innvendingene som for robuste fagmiljøer, kan gjelde også overfor bærekraftig utvikling. Det vil med dagens tilførsel av nyutdannede leger være realistisk å utdanne tilstrekkelig antall spesialister til å dekke sykehusets behov. Driftsmessige utfordringer (vaktordninger, spesialisering) kan løses ved økende og forpliktende samarbeid mellom virksomhetsstedene i dagens organiseringsmodell. Mht økonomiske analyser så representerer disse neppe absolutte sannheter frigjort fra lokal bias. Man bør avvente Nasjonal sykehusplan for å se hva politikerne ønsker og samtidig er villig til å betale for av sykehustjenester. 3.2.2 Andre kriterier som har vært diskutert 3.2.2.1 Robuste fagmiljøer Robusthet er i dag et mye brukt ord når man omtaler ulike typer offentlig virksomhet. Noen mener ordet brukes synonymt til sammenslåing. Faren med begrepet er at det lett blokkerer for fruktbar diskusjon, da det er vanskelig å være uenig i at virksomheter må være robuste. Det er derimot vanskelig å definere hva man mener med begrepet. I hvilken grad er det knyttet til virksomhetens størrelse, og hvordan er sammenhengen med det faglige nivået til hver enkelt medarbeider? Hvilke grenser/nivåer settes for at en virksomhet skal ansees robust? 4

3.2.2.2 Trygghet og nærhet Våre sykehus i Agderfylkene har til nå evnet å formidle trygghet, og faktisk også gitt trygghet til pasienter i svært mange år. De er alle vel fungerende enheter som får gode tilbakemeldinger fra lokalbefolkningen. Tryggheten er i denne sammenheng ikke bare knyttet til faglig dyktighet, men også til nærhet. Trygghet er en størrelse som i begrenset grad kan beregnes ut i fra statistiske modeller, men som hovedsakelig skapes i møte mellom pasienter og sykehuset. 3.2.3. Problemer knyttet til andre vurderingsfaktorer 3.2.3.1 Regionale helsesenter Dette begrepet kan kanskje beskrives som opprettelse av lokale spesialisthelsetjenester, mulig i samarbeid med kommunale helsetjenester. Det er ikke diskutert hvordan tjenesten skal organiseres og hvilke tjenester den skal gi. Det er ikke gjort rede for i hvilken grad slike sentra lokalt kan erstatte dagens sykehustilbud. De økonomiske forholdene er heller ikke vurdert. Det vil derfor være så å si være umulig å ta stilling til regionale helsesenter som del av en utviklingsplan. 3.2.3.2 Problemer knyttet til anvendelse av konsulentselskaper Terramar og PWC har kvalitetssikret prosessen og resultatet. Anbefalinger av modell er gjort på usikkert grunnlag. I følge Brennpunkt, NRK1, (23.9.14) er kvalitetssikring av offentlige prosjekter så langt utført av noen få utvalgte konsulentselskaper. Konklusjonene samsvarer ofte med oppdragsgivers ønsker. Det har også vært reist tvil om denne type kvalitetssikring har gitt bedre kostnadskontroll med prosjektene. 3.2.3.3 Problemer knyttet til forutsetninger om stordriftsfordeler De siste årenes fusjoner i sykehussektoren skulle sørge for kostnadskutt og bedre pasientbehandling. NHH-professor Kurt R. Brekke ved Institutt for samfunnsøkonomi har drevet forskning om emnet. Så langt er det få positive fusjonsgevinster å spore. «At sykehusfusjoner gir oss mer helse for hver krone, og at pasientene får det bedre, er retorikk, og ikke dokumentert. Derimot kan det se ut som om sykehus som fusjonerer, har svakere incentiv til å tilby kvalitet og drive effektivt. Grunnen er at fusjonen svekker konkurransen om pasientene. Jo flere sykehus som blir fusjonert, desto færre aktører er igjen, noe som kan gi lavere kvalitet og svekket pasientvelferd. Økt kvalitet og læringseffekt etter fusjoner kan være en effekt, men har til nå vært vanskelig å dokumentere tross flere studier av emnet». Mht høyspesialiserte funksjoner, så er kanskje Agder for liten region. Mulig vil høyspesialisert medisin i 2030 måtte foregå på universitetssykehus i eller utenfor landets grenser. «Vi trenger et system som oppmuntrer til kvalitet men ikke til høy kvalitet for de få på bekostning av tilbudet til de mange» (Professor i helseøkonomi Jon Magnussen, NTNU). 3.2.3.4 Problemer knyttet til forventet medisinsk utvikling Medisinsk utvikling skjer ofte sprangvis og uforutsigbart. Forventede medisinske fremskritt i de ulike disipliner vil sannsynlig ha avgjørende betydning for hva som er hensiktsmessig organisering av sykehusene i 2030. Kanskje vil ett stort sykehus da være uhensiktsmessig, mens flere små gir større rom for raskt å gjøre de nødvendige tilpasninger til de medisinske endringer som måtte komme. Fremtidens pasienter og behandlere ved sykehusene i Agder vil sannsynlig oppleve en annen virkelighet i 2030 enn hva dagens utviklingsplan beskriver. 5

3.2.3.5 Problemer med spesialistrekruttering God pasienthåndtering i det enkelte sykehus tilsier et godt fagmiljø med dyktige spesialister i og utenfor medisinsk avdeling. Spesialistene er ofte vanskelige å rekruttere. Det er derfor viktig at man fram mot 2030 iverksetter tiltak for å beholde og rekruttere nye fagpersoner på alle tre sykehusene. Dette gjelder uavhengig av modell. Det skal ikke underslås at store faglige miljøer og redusert vaktbelastning vil kunne bedre rekrutteringen. På den andre side er det lite trolig at SSHF i framtiden, som nå, vil kunne konkurrere med universitetssykehusene om de dyktigste fagfolkene. Vi vil derfor fortsatt være avhengig av egenrekruttering og lokal opplæring av flinke medarbeidere med tilhørighet i våre to fylker. Det er derfor en fordel at rekrutteringsgrunnlaget omfatter hele Agder. Dette oppnås best ved en desentralisert sykehusstruktur. Vaktordningene må selvsagt tilpasses slik at belastningen blir akseptabel. Samarbeid og fordeling av vaktfunksjoner mellom virksomhetsstedene er virkemidler som fortsatt må brukes og videreutvikles. Ved å signalisere modell 3 som den foretrukne, vil det raskt kunne utvikle seg spesialistmangel ved de to sykehus som da planlegges avviklet. Det vil også kunne bli et møysommelig arbeid senere å bygge opp den kompetanse som forsvinner. Spesialistrekruttering burde derfor vært utredet nærmere i planen. 3.2.3.6 Problemer knyttet til anbefaling av modell Et ønske om ett sykehus på Agder beliggende i Kristiansand ble anbefalt av tidligere helsedirektør Karl Evang allerede i 1946 og er således ingen ny ide. Sykehustilbudet til befolkningen vil sikkert kunne bli godt, men ikke nødvendigvis bedre og billigere enn hva dagens desentraliserte modell kan utvikles til å bli. For mange innbyggere vil tilbudet bli markert dårligere enn i dag. Det vil være vanskelig for styret å ta stilling til Utvikling 2030 uten at godt utredede alternativer samtidig blir fremlagt. Uten alternativer foreligger det mulighet for at styret vil returnere planen med ønske om supplerende utredning. 4. Indremedisinske tjenester, overordnede kommentarer Omtale av utfordringer i de enkelte grenspesialiteter er gitt nedenfor. Utfordringene i de indremedisinske fagområder fram mot 2030 er beskrevet nedenfor. Det er lite trolig at befolkningens krav til faglig nivå på slike tjenester vil synke i perioden. Vi vil få stadig flere eldre i befolkningen. Flere pasienter kan behandles i poliklinikkene, og i kommunale institusjoner. Det er i midler tid lite som tyder på at behovet for indremedisinske senger blir redusert. Økt tilbud i kommunene vil i beste fall redusere økningen i etterspørselen. Det er derfor viktig å opprettholde det totale tallet på indremedisinske senger i Agder, sannsynlig må de også økes selv om man tilstreber en rasjonell drift. Dette tilsier opprettholdelse av de indremedisinske avdelinger vi har i dag og som vil gi gode undersøkelses- og behandlingstilbud for det store flertall av pasienter/sykdomsgrupper. Invasiv kardiologi med angiografi/pci representerer en spesiell utfordring som ikke er omtalt separat i planen. Funksjonen er høyspesialisert og del-regionalisert. Virksomheten gir gode resultater på livskvalitet og livsforlengelse. Dersom SSHF har som ambisjon å opprettholde dette tilbudet fram mot-, og etter 2030, må fagmiljøet fortsatt utvikles på ett virksomhetssted. Geografisk plassering har tidligere vært grundig utredet, og det er ingen nye momenter som tilsier endring av denne i forhold til hva som gjelder i dag. 6

De indremedisinske avdelinger kan ikke fungere alene, men trenger støttefunksjoner som anestesi og kirurgi. Det er derfor nødvendig å opprettholde slike støttefunksjoner, med tilhørende faglige utfordringer, på sykehusene. Et sykehus er en dynamisk enhet der mange spesialister og fagpersoner arbeider sammen om det felles mål å gi pasientene et optimalt sykehustilbud. Fjernes vitale deler av enheten, faller virksomheten rakst sammen uten at noen tilfredsstillende erstatning nødvendigvis kan etableres. Dette gjelder også for indremedisinsk avdeling. 5. Konklusjon Utviklingsplan 2030 har etter vår vurdering alvorlige mangler. 1. Mål og sentrale begreper er lite presist angitt. 2. Arbeidet i gruppene har ikke vært optimalt verken i faglig argumentasjon eller kommunikasjon. Uenighet i faggruppene kommer i liten grad frem. 3. Konsulentrapportene er beheftet med usikkerhet og kan heller ikke sies å være objektive. 4. Resultater av tilsvarende omorganiseringer i sykehus andre steder har ikke vært tatt med i vurderingsgrunnlaget. 5. Utfordringer ved fremtidig rekruttering av spesialister er ikke tilstrekkelig vurdert. 6. Uforutsigbarheten i fremtidig medisinsk utvikling er ikke tilstrekkelig vektlagt 7. Planen gir ingen beskrivelse av hvordan det økende behovet for indremedisinske tjenester skal sikres for en stadig aldrende befolkning med økende krav til behandling og behov for innleggelse i sykehus. 8. Alternative løsninger basert på en videreutvikling av dagens struktur er ikke tilstrekkelig utredet. Det vil derfor være utfordrende for sykehusstyret å ta stilling til rapporten. Avsluttende kommentarer for indremedisinsk fagfelt Utviklingsplanen inneholder ingen overbevisende argumenter for å gjøre dramatiske endringer av de indremedisinske avdelinger i struktur som fungerer godt i dag, og som gjennom en fornuftig utvikling vil kunne fungere godt i overskuelig fremtid. Sykehuset må ha som ambisjon, her under indremedisin, å gi desentraliserte sykehustjenester av høy kvalitet til majoriteten av Agders befolkning med vanlige sykdomstilstander. Vi anbefaler derfor å utvikle dagens struktur med basis i faglig sterke samarbeidende indremedisinske avdelinger, med sikring av nødvendige støttefunksjoner ved flere enn ett virksomhetssted. Vedlegg: Uttalelse fra Geriatrisk seksjon Uttalelse fra Hjerteseksjonen 7

Høringsuttalelse til Utvikling 2030 fra geriatrisk seksjon SSA Mhp de regionale helsesentrene er problemet at vi ikke vet hva disse skal inneholde/kunne tilby. Et annet problem er at de synes å forutsette en kommunal deltagelse som ikke er diskutert med kommunene. Samtidig som dette er helt uferdig, brukes det som et vesentlig moment for å trygge en modell med kun et sykehus. Så viktig som dette tilbudet kan oppfattes å skulle bli, er det en svakhet at det ikke er brukt mer tid på å beskrive/vurdere dette. Planen forutsetter også at kommunene tar over flere oppgaver uten at det er avklart med kommunene eller synes realistisk. For geriatri vil utfordringen være en økning i antallet gamle sykehuspasienter. Skal vi kunne oppnå en reduksjon i (økningen av) antallet innleggelser må vi som geriatere også kunne jobbe med/i kommunene. Alt dette vil kreve en satsing på geriatri som man så langt ikke har prioritert. Dette er allerede en utfordring og vil bli det i økende grad. Tiltaket er en økning i antallet stillinger av kompetent personell hvor legespesialister vil måtte bli sentrale. Geriatrien må få muligheten til å kunne se utover våre oppgaver internt i sykehuset (http://www.kingsfund.org.uk/publications/specialists-out-hospital-settings) samtidig som vi ikke kan forvente at behovet for sykehusgeriatri vil kunne bli redusert (da er det ikke noe igjen). Vi må også ha en sentral plass i det spesialiserte sykehuset som en korreksjon/motvekt til ytterligere gren/kvistspesialisering. Desentraliseringen vil kunne bestå i at vi kan jobbe sammen med kommunal tjenester i kommunene. Det kan både gjelde KØH og hjemmeboende eldre i samarbeid med sykehjemsleger, fastleger og kommunal omsorg. Vår styrke vil likevel være at vi representerer spes. helsetjenesten. Det mangler ikke på vilje hos oss men vi må ha leger som kan gjøre dette. Sentralisering, av betydning flytting til et stort sykehus, gir ingen bedring av vår tjeneste kanskje tvert om da vi er avhengig av god, raskt og ubyråkratisk tilgang til andre spesialisters kompetanse. Endres dette vil forløpende kunne bli suboptimale og liggetiden øke. Hvis alt annet flytter til SSK må likevel sykehusgeriatrien ved SSA flytte med. Det er ikke mulig å drive et tilbud til akutt syke gamle, som krever innleggelse, uten tilgang på de ressursene et akuttsykehus har. Behovet for et lokalt engasjement i våre kommuner blir da enda større. Samhandlingsreformen beskriver en betydelig overføring av ansvaret for våre pasienter. Så langt er det lite som tyder på at de vil klare dette i overskuelig fremtid. Ytterligere overføring av oppgaver vet jeg at kommunene vil protestere mot ut fra hva de har av ressurser. Geriatrisk seksjon SSA er best tjent med nåværende sykehusstruktur. For våre pasienter er det god grunn til å tro at et sentralisert sykehus vil gi et dårligere tilbud og pasientforløp. Geir Rørbakken Seksjonsoverlege 8

Høringsuttalelse til Utvikling 203 fra hjerteseksjonen SSA SS 2030 er en plan for samling av spesialisthelsetjenester i Agderfylkene i et lokalsykehus. Det synes å være en sterk tro på synergisme ved å samle alle tjenester i et sykehus. Imidlertid foreligger det en rekke eksempler på at fusjon mellom sykehus har ført til det motsatte, nemlig en negativ virkning både på fagmiljø og organisasjon. Hvordan man skal unngå dette ved fusjon av tre sykehus i Agderfylkene, er ikke drøftet. Politiske vedtatte satsingsområder som rus/psykiatri, kreft og samarbeid med kommunale helsetjenester er viet spesiell oppmerksomhet. I den virkelige sykehusverdenen befinner det seg imidlertid store fagområder som SS2030 ikke tar stilling til, på tross av en lang og omfattende saksforberedelse. Hjerte- og karsykdommer har en dominerende plass både i akutt og elektiv sykehustjenester, men dette fagområdet er ikke omtalt i den foreliggende planen. Kardiologisk seksjon ved SSA har en særstilling i SS og er et invasivt senter med coronar angiografi og PCI for den sørlige del av Helse SørØst. Nesten halvparten av akuttpasienter med hjerteinfarkt kommer fra Telemark. SSA er nordens største senter for invasiv kardiologi i sykehus som ikke har hjertekirurgi. Hvis kardiologisk seksjon og viktige støttefunksjoner (anestesi/intensivavdeling) flyttes til Kristiansand, blir konsekvensen at invasiv kardiologi vil opphøre i sin nuværende form. Pasientene fra Telemark vil ha vesentlig kortere vei til Oslo og antallet hjertepasienter i Agdefylkene er for lite for å opprettholde en 24 timers vaktordning. Følgen blir at hjertepasientene fra Agderfylkene må transporteres til Oslo for undersøkelse og behandling. I SS 2030 har sykehusledelsen kun lagt vekt på funksjonen som lokalsykehus. Mulighetene for at SS fortsatt skal ha del av sentraliserte, høyspesialiserte funksjoner i Helse SørØst er neglisjert. Det er ikke kjent om det har vært drøftelser med Helse SørØst og Sykehuset Telemark HF om behandling av hjertepasienter som har behov for akutt invasiv diagnostikk og behandling. Utfallet slike samarbeidsdrøftelser ville påvirket planen for SS 2030. SS 2030 fremstår således som en ufullstendig plan. Omsorg for pasienter som skal ha høyspesialiserte sykehustjenester, deriblant hjertepasienter, er ikke tilfredsstillende drøftet. Hjertepasienter og pasientorganisasjoner bør informeres om at planen vil føre til et dårligere tilbud for hjertepasienter som trenger akuttbehandling. Pål Gunnes Seksjonsoverlege dr med Kardiologisk seksjon SSA 9