Vestfold Arbeiderparti

Vestfold Arbeiderparti 1980-2013 Steinar Gullvåg Karin Lian, Tor Erik Nyberg, Lars Jørgen Ormestad Utkast - juni 2014

c Vestfold Arbeiderparti 2014 i

Forord Vestfold Arbeiderpartis fylkesstyre satte i desember 2013 ned en redaksjonskomité for å skrive Vestfold Arbeiderpartis historie fra 1980 til 2013. Hovedforfatter er Steinar Gullvåg. De øvrige medlemmene av redaksjonskomiteen bidrar med innspill, kommentarer, bilder og redigering av boken. I noen kapitler står enkeltmedlemmer for større deler av innholdet. Dette vil i så fall være nevnt. Historien er basert på skriftlige og muntlige kilder. De skriftlige kildene består av protokoller og utklipp fra Arbeiderbevegelsens arkiv i Vestfold, forvaltet av Vestfoldarkivet. Muntlige kilder er hovedsakelig innhentet i form av intervjuer. I tillegg utgjør forfatternes erfaringer fra partiet grunnlaget for historien. Vi håper sammensetningen av disse kildene gir en levende historiefortelling. Vi vil benytte anledningen til å takke Vestfoldarkivet for den bistand og kontorlokaler som gis oss i forbindelse med prosessen. Spesielt vil vi takke Karianne Schmidt Vindenes og Bjørnar Bø for god oppfølging og hjelp. Redaksjonskomiteen ønsker tilbakemeldinger til bokens form og innhold. Derfor velger vi allerede nå å publisere den første delen. Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger til http://tinyurl.com/vaphistorie eller på telefon 33 38 11 30. Sandefjord, 1. juni, Steinar Gullvåg, Karin Lian, Tor Erik Nyberg og Lars Jørgen Ormestad ii

iii Innhold I 1980-1984 1 1 Anders Johansen: Partiarbeideren 2 2 En forløsning perioden 1980 til 1984 9 3 De tunge 80-åra 12 4 Skipsbyggingsindustri i krise 21 5 Vi kommer igjen 26 6 Fylkespolitikken først på 80-tallet 29 7 Faglig-politisk samarbeid 38 8 Fred og nedrustning 41 9 Kvinner i en blomstringstid 44 10 Partiets salt 48 II Vedlegg 51 A Medlemstall (utkast) 52 B Stortingsvalg 53 C Fylkestingsvalg 54

iv D Kommunevalg 55 E Fylkesstyret (utkast) 56 F Partikontoret (utkast) 65 G Fylkestingsgruppa (utkast) 66 H Stortingsrepresentanter 70 I AUF i Vestfolds formenn og ledere (utkast) 73

Del I 1980-1984 1

1 Anders Johansen: Partiarbeideren Han kom inn med fylkeskommunen og gikk av med rakettsaken! Så kontrastfylt kan Anders Johansen formannskap i Vestfold Arbeiderparti karakteriseres. Han ble valgt på årsmøtet i 1976 og gikk av som formann i 1984 etter en periode med opp- og nedturer, indre strid og konsolidering i Arbeiderpartiet. Anders ble valgt på benkeforslag, fremmet av Finn Johansen fra Larvik. Og begrunnelsen var maktspredning. Formann Armand Bjørnholt var innstilt på gjenvalg på årsmøtet i 1976. Han var også valgkomiteens formannskandidat. Men samtidig var Armand gruppeleder i den nye fylkestingsgruppa og mange mente at kombinasjonen av formannsvervet i fylkespartiet og leder av fylkestingsgruppa ble i tyngste laget. - Jeg husker det godt. Det begynte egentlig året før. Armand var ordfører i Holmestrand og jobbet intenst for lang veitunnel på E18 gjennom byen, som seg hør og bør. I andre deler av fylket var det noen som mente det ble for mye lang tunnel og lite annet i fylkespartiet. Jeg ble spurt om jeg ville stille opp mot Armand allerede da, men sa nei. Men året etter, da Armand var valgt leder av fylkestingsgruppa, var saken en helt annen. Jeg var blant dem som mente det var uheldig å samle vervene som fylkesformann og gruppefører på en hånd. Og jeg orienterte Armand på forhånd, sier Anders som ble valgt med klart flertall. - Hvilket forhold hadde du til Armand Bjørnholt i åra deretter? - Vi hadde et godt og vennskapelig forhold. Jeg kan ikke huske at vi på noe tidspunkt hadde samarbeidsproblemer. Gunvor (kona til Anders) og jeg var også sammen med Kitty (kona til Armand) og Armand sosialt. Jeg tror Armand nokså raskt så fornuften i å dele vervene som formann og gruppeleder. 2

3 Gunvor og Anders Johansen hjemme i Stokke, sommeren 2014 (foto: Hans Jan Øhre) Slik har det også vært i all ettertid. Derimot har kombinasjonen stortingsrepresentant og fylkesformann i Vestfold vært ganske vanlig. Anders Johansen ble født skjærtorsdag 28. mars 1929 som tvilling. Moren døde i barsel 3 dager etter fødselen. Faren var da på hvalfangst og kom ikke hjem før seinere på våren. 50 år etter konfirmasjonen fant Anders ved en tilfeldighet ut han er døpt to ganger en gang på sykehuset i Tønsberg straks etter fødselen, en gang i Stokke kirke seinere på våren. Uten mor og med en far i sydishavet, var det kanskje ikke så rart at det ble slik. Men tvillingene ble tatt hånd om av oppofrende besteforeldre og en søster av faren som snart flyttet inn hos sin bror for å ta seg av tvillingene Anders og Johan. Hun valgte bort en egen familie i bytte mot brorens. - Jeg har ingen sikker oppfatning om når jeg forsto at tante Ellen ikke var vår mor. Vi kalte henne mamma og hun var mor for oss så god som noen, sier Anders. Han og broren hadde en god og lykkelig oppvekst i Stokke. Anders og Johan skulle snart få betegnelsen Stokke-tvillingene. De var like som to dråper vann og folk flest hadde vanskelig for å skille hvem som var hvem. Begge kom tidlig med i arbeiderbevegelsen. Anders er medlem nr 3 i Stokke arbeiderungdomslag. Medlemskapet i Arbeiderpartiet kan altså skrives tilbake

4 til 1945. I AUF traff han kona Gunvor på dans! Gunvor har tilliks med Anders hatt et langt liv i partiets tjeneste. - Der Anders ble formann, ble jeg sekretær, bemerker Gunvor som følger intervjuet som suffløse. For her er det sånn at om Anders ikke helt klarer å holde styr på omstendighetenes rekkefølge, så rydder hun opp. Anders vokste opp i Stokke, fikk arbeid i Stokke, bygde hus i Stokke, ble kommunepolitiker i Stokke og da han ble formann i Vestfold Arbeiderparti, var det fortsatt med Stokke som referanseramme. Her har han levd og virket. Det er her han hører til. For sitt engasjement er han belønnet med æresmedlemskap i Arbeiderpartiet. * Anders var knapt konfirmert før han begynte på kornmagasinet i Melsomvik. Det var krigsår og etter folkeskolen bar det rett ut i arbeidslivet. Det var ikke snakk om videre utdanning. Stokke hadde verken realskole eller gymnas og de som søkte videre skolegang måtte til Sandefjord eller Tønsberg. Og det kostet penger. Arbeiderungdom hadde ikke råd til slikt. De måtte ut i arbeid så fort som mulig. Etter krigen begynte Anders i snekkerlære. Han skulle bli snekker og han hadde forbannet seg på at han skulle ta svennebrev per korrespondanseskole. Den gangen var svennebrevet verdt 10 øre timen i økt lønn. - Men da jeg hadde kommet så langt at jeg hadde lest ferdig og var klar til å avlegge prøve, fant jeg ut at jeg hadde fått lønnstillegg på mange ganger 10 øre. Så jeg tok aldri svennebrevet. Hva skulle jeg forøvrig med det? Håndverksloven gjaldt jo ikke i Stokke kommune på den tida, forteller Anders. Selv om han arbeidet som snekker de første 12 åra etter krigen, var det ikke det han skulle bli. I 1957 lyste de ut en stilling som arbeidsformann i teknisk etat i Stokke. Anders søkte og fikk jobben og han avanserte etter hvert til oppsynsmann i særklasse. Og for å gjøre en lang historie kort: Den jobben skulle vare arbeidslivet ut og den skulle tilføre ham en realkompetanse som i mangt og meget overgikk noen av dem som hadde studert ved høyskoler og universiteter. For mens vi sitter der og prater holder Anders i en alder av 86 år et lynkurs i nivellering av veier i Stokke. *

5 Men innen han kom så langt, hadde Anders tatt sitt første politiske initiativ: han skrev klagebrev til statsråden! Anders skulle nemlig bygge hus. Vi skriver nå 1951 og han hadde kjøpt tomt og skåret tømmer og tegnet eget hus. Men da han kom så langt at han skulle sette i gang med husbygginga, ble han nektet byggetillatelse - enda det var slik i knapphetstida etter krigen at de som hadde eget tømmer, de som skulle bygge tomannsbolig og de som kunne gjøre litt sjøl, skulle ha fortrinn. Anders kunne med andre ord vise til trippelt fortrinn, men fikk avslag og ble forbanna! Det var da han skrev brev til kommunalminister Ulrik Olsen. Og fikk medhold. Kommunalministeren behandlet saken i løpet av en uke og sendte svaret til Fylkesmannen i Vestfold som brukte 3 uker på å formidle svaret til Forsyningsnemnda i Stokke. Og da led det så langt på sommeren at husbygginga måtte utsettes til året etter. Men tomannsboligen kom opp, der Anders og Gunvor i dag bor i Skogveien 8 i Stokke. Historien er egentlig karakteristisk for Anders. Når han satte seg noe fore, var han aldri den som ga seg etter første sverdslag. * Det er nesten uråd å ramse opp alle de vervene Anders Johansen har hatt i parti, kommunen, fylkeskommunen, styrer og utvalg og altså 8 år som formann i Vestfold Arbeiderparti. Like fullt har han vært det vi i dag vil kalle en doldis en som helst sitter i bakgrunnen og trekker i trådene og som heller lar andre søke i rampelyset. For å si det sånn; Anders var ikke av dem som trivdes på avisenes førstesider. Men det hendte han måtte i kraft av sin posisjon og sine verv. Det betyr naturligvis ikke at han var uten meninger eller meningers mot. Han kunne være hard i klypa, når det var nødvendig. Og noen har nok også fått erfare at mannen har temperament. For han hadde ikke for vane å pakke sine meninger inn i silkepapir Og så er han av dem som mener at folk kan diskutere og kives inntil et vedtak er fattet. Men da må det også være slutt på debatten. - Da er det vedtaket som gjelder, enten man mener det ene eller det andre. *

Anders Johansen deler ut æresbevisning til et medlem i Sem Ap (kilde: Arbeiderbevegelsens Arkiv i Vestfold) 6

7 Anders søkte aldri noen stortingsplass, selv om han faktisk har møtt på Stortinget en gang som andre varamann på partiets stortingsliste. - Det var ikke noe for meg, sier Anders som foretrakk lokal- og fylkespolitikken som sin politiske arena. Og Partiet, selvfølgelig, med stor P. Derfor trivdes han også som Vestfold-representant i Arbeiderpartiets landsstyre der lokalpolitikeren fra Stokke fant sammenhengen mellom lokal- og fylkespolitikk og rikspolitikk og internasjonal politikk. Men også der brukte han anledningen til å fremme Vestfolds interesser. - Jeg har i grunnen aldri skjønt hvorfor kommunene i Vestfold skal avspises med mindre enn kommuner i andre deler av landet. De som lever og bor i vårt fylke har vel de samme velferdsbehovene som folk andre steder eller hva? spør Anders retorisk og erindrer at han ved en givet anledning rettet pengefingeren mot egne regjeringsmedlemmer og sang ut. - Jeg forsøkte å ta et oppgjør med forestillingen om vestfoldingene som lever et sorgfritt liv på Oslofjordens solside. Jeg sa at hver gang folk i sentrale posisjoner reiste til Vestfold så kjente de åpenbart lukta av gull og hvalolje. Jeg måtte fortelle dem at vi aldri funnet gull i Vestfold og at det forlengst var slutt på hvaloljen. Jeg fikk skryt for innlegget. Men det skjedde lite. Og fortsatt er det slik at vestfoldkommunene har langt mindre å rutte med pr innbygger enn kommunene i andre deler av landet. - Skal det være sånn til evig tid?, spør Anders. Det var formodentlig det nærmeste en partiformann i Vestfold kunne komme ett opprør mot partilinja på i hans periode. Anders understreker at Vestfold Arbeiderparti aldri har vært noe protestparti og når jeg i fortsettelsen av en gammel partihistorie fra Stokke om sindighet som Anders forteller, antyder at det kanskje kan være et bilde på Vestfold Arbeiderparti hans tid, medgir han at det kanskje ikke er så dumt. * Som landsstyremedlem ble han også kjent med Gro Harlem Brundtland, som statsminister og som partileder. - Hun er den eneste statsministeren og partiformannen i min tid som jeg følte jeg kunne snakke direkte til. Jeg kunne ringe henne om det gjaldt. Og det hendte faktisk at hun ringte meg når det var noe hun ville diskutere. Det vakte litt oppsikt på teknisk etat i Stokke kommune, når det kom telefon fra Gro, humrer Anders.

8 - Føler du at du kjente henne? - Ikke personlig. Det tror jeg det var få som gjorde. Men i den grad vi hadde kontakt med hverandre, følte jeg at vi kunne snakke sammen og at hun hørte på det jeg hadde å si, sier Anders som minnes at Vestfold hadde sine særlige problemer på 80 tallet som partilederen var opptatt av. - Den internasjonale krisen rammet skipsbyggingsindustrien. I et lite fylke med tre store skipsverft var påkjenningen særlig stor. Jeg tror ikke vi hadde et eneste møte i den perioden uten at skipsbyggingsindustrien var tema. Det skulle forresten bare mangle. Sysselsettingen har alltid vært Arbeidepartiets hovedsak. Arbeidsledigheten har vært og er vår verste fiende fordi vi opp gjennom historien har sett og erfart hva ledighet gjør med enkeltmenneske, familier, lokalsamfunn og endog nasjoner. - Og nå er Anders revet med i sin egen beretning. Han nevner spesielt Sven Eriksen, klubbformannen ved Kaldnes Mek Verksted og fremtredende medlem av partiet i Tønsberg, som en sterk talsmann for verftsarbeiderne. - Sven snakket ikke bare på vegne av egne medlemmer. Han snakket for hele industrien, sier Anders. * Det tyngste vervet Anders Johansen tok på seg, var styreformannsjobben i Vestfold Arbeiderblad. Når han snakker om det i dag, begynner han med ordet dessverre. Men den gang trodde han at han skulle greie det, nemlig å bidra til at partiets viktigste talerør i Vestfold skulle overleve. Det var et slit i motbakke fra begynnelse til slutt en stadig kamp mot betalingsproblemer, driftsunderskudd og nedbemanning. Og som om det ikke var nok, skulle det vise seg at avisstyrene i de tre A-presseavisene i Vestfold, nok hadde forskjellig virkelighetsoppfatning. - For lenge var det for mange som trodde at Norsk Arbeiderpresse sentralt ville tilføre A-presseavisene nødvendige midler og at de fortsatt ønsket å opprettholde en A-presse i Vestfold. For Vestfold Arbeiderblads gjaldt det trykkerigjelda til Vestfold Fremtid og Nybrott. Vi ble til og med lovet penger. Vi fikk noe, men aldri så mye at vi kunne stå på egne bein. Jeg forstår selvfølgelig at Nybrott og Vestfold Fremtid var interessert i lavest mulig trykkpris, men slik alt ble håndtert, svekket det økonomien til alle avisene, sier Anders som i dag føler seg lurt av Norsk Arbeiderpresse. Han mener han fikk løfter som ikke ble holdt og han føler det nesten som et personlig nederlag at A-pressen i Vestfold til sist skulle gå konkurs.

2 En forløsning perioden 1980 til 1984 Mandag 2. februar 1981 var det innkalt til møte i Samfunnshuset i Tønsberg. Kommunepartiformennene, fylkespartistyret og Vestfold Arbeiderpartis stortingsrepresentanter var innkalt. 33 av partiets fremste tillitsvalgte møtte. Møtet skulle bare drøfte én sak: Valg av statsministerkandidat! På det tidspunkt var det klart at statsminister Odvar Nordli ville gå av. Landsstyremedlem og fylkepartiformann Anders Johansen ba om råd: Hvem skulle etterfølge Odvar Nordli som statsminister? I den korte protokollen fra møtet, ført i pennen av partisekretær Willy Gundersen, står følgende: Etter at formannen, Anders Johansen, hadde redegjort for hensikten med møtet, ble ordet gitt fritt. Av de 20 som hadde ordet gikk 19 inn for Gro Harlem Brundtland som statsministerkandidat. Det var enighet om at det ikke skulle være votering i saken, men at de uttalelser som hadde kommet måtte være et råd til landsstyremedlem Anders Johansen. Mot 10 stemmer ble det vedtatt at forhandlingene ikke skulle offentliggjøres. Det står ikke hvem som møtte, eller hvem som hadde ordet i debatten på møtet. Men Anders Johansen reiste til det etterfølgende landstyremøtet med et klart mandat fra Vestfold. 9

10 Valget av Gro Harlem Brundtland som statsminister og seinere formann i Det norske Arbeideparti i 1981 virket som en forløsning for et parti som i en periode hadde vært plaget av politiske motsetninger og personstrid. Statsminister Odvar Nordli måtte gå av under relativt dramatiske omstendigheter, preget av sykdom og politisk ensomhet. Partiets leder, Reiulf Steen, var tilsvarende svekket av sykdom og personlige problemer. Forholdet dem imellom, eller rettere sagt; det manglende forholdet dem imellom, kastet slagskygger nedover i partiapparatet. Året før, altså i årsberetningen for 1979, etter et elendig kommunevalg sett med datidens øyne og en valgkamp som sporet av før den hadde startet, ga styret i Vestfold Arbeiderparti uttrykk for følgende betraktning: Valgresultatet påkaller ikke de mest optimistiske toner. I kommunene var resultatet varierende, både hva angår prosentvis tilslutning og mandatutslag. Tilbakegangen ved fylkestingsvalget var omtrent den samme, men uten at det ga utslag i representasjon. Et lyspunkt var Horten, hvor vi fikk total framgang. Horten var den andre byen i landet hvor partiet hadde framgang og erobret ordførervervet. Et svakt valgresultat må føre til selvransakelse, noe vi også har hatt etter 1979-valget. Det synes å råde ganske stor enighet om at vi fikk flere store klikker i den sentrale koordineringen av valgkampinnspurten. Den vekten dette hadde, er blitt erkjent, men man bør vel være noe forsiktig med å slå seg til ro med at dette var årsaken. Etter valget har vi hatt en følbar strid på topplanet i arbeiderbevegelsen. Det er mange partifeller som har sett på dette med uro og engstelse. Om evnen til å ordne opp i interne problemer i egne fora er på vei ut, da er det virkelig grunn til engstelse. Valgresultatet og kritikken av partiets ledelse, som tradisjonen tro for Vestfold antok relativt milde former, var bakgrunn for en voksende misnøye med partiets og regjeringens ledelse. Uten at det nevnes direkte henviser styret i Vestfold til en valgkamp der alt gikk galt, med utgangspunkt i den berømmelig togturen fra Oslo til Trondheim som innledet valgkampen i 1979. Det var da hele partiledelsen toget fra Oslo S i spissen for hele det norske pressekorpset og daværende finansminister Per Kleppe i et intervju med NRK hadde gått inn for at fradragretten for gjeldsrenter skulle begrenses. Dette var imidlertid ukjent for resten av partiledelsen, inkludert

11 statsministeren. I tillegg ankom toget Trondheim med en partiledelse som for fleres vedkommende var indisponert. Fra da av gikk valgkampen av sporet. De politiske meningsmålingene var heller ikke til å ta feil av. Oppslutningen om Arbeiderpartiet var fallende og fylkespartiets styre tolket formodentlig stemningen i partiet, da det i årsmeldinga for 1980, sa som følger: Arbeiderpartiet har hatt en markant nedgang på gallup i 1980. Det er klart at dette virker inn på humøret til medlemmer og tillitsmenn. Ting kan tyde på at det har vært noen utmeldinger fra medlemmer i 1980, men bare i beskjeden grad. Det er også vervet nye medlemmer flere steder, hvor Holmestrand utmerker seg. Det er ikke grunn til pessimisme, selv om stemningen kunne være noe laber i deler av 1980. De aller fleste innen partiet venter på å komme på offensiven igjen. Fylkespartiårsmøtet i 1980 ga likevel sin programmessige støtte til Nordliregjeringen og det tok ikke lang tid før mismot ble snudd til optimisme. Arbeidet i kommunepartiene og fylkespartiet gikk ufortrødent videre. Partiets mange representanter i kommunestyrer, råd og utvalg tok fatt på ny gjerning og markerte seg godt i lokalpolitikken. Sporet av egen innsats så partifellene etter hvert lysere på livet - og rettet blikket mot stortingsvalget i 1981.

3 De tunge 80-åra I Arbeiderbevegelsens historie har 80-tallet fått benevnelsen De tunge 80- åra. Det skyldes naturligvis at Gro Harlem Brundtlands første regjering ble avløst av en mindretallsregjering fra Høyre under Kåre Willochs ledelse høsten 1981. Men det skyldes også et økonomisk omskifte ved inngangen til 80-åra og en særnorsk bank- og finanskrise mot slutten. Da finansminister Ulf Sand besteg talerstolen på Vestfold Arbeiderpartis årsmøte i 1980, hadde han et alvorlig budskap med til partifellene. Motkonjunkturpolitikkens tid var over. Rett nok var Norge ennå en øy i et hav av arbeidsledighet. Men vi kunne ikke lenger fortsette å pøse oljepenger inn i norsk økonomi. Deler av industrien måtte omstilles og omstruktureres. Nye og levedyktige arbeidsplasser måtte skapes. De store oljeinntektene lot vente på seg. Det var underskudd på statsbudsjettene og det skulle betales renter og avdrag på lån opptatt i siste del av 70-åra. Ikke at finansministeren så pessimistisk på 80-åra. - Jeg vil knapt tro at noe annet land har slike muligheter som Norge har ved inngangen til 80-åra. Da er det viktig at vi bruker disse mulighetene på en slik måte at vi legger et varig grunnlag for vekst, velstand og sysselsetting. Er vi villige til å treffe slike beslutninger, som ikke alltid vil være populære, men som vil være nødvendige? Om vi er villige til å bruke våre konkurransemessige fortrinn med fornuft, kan vi nå våre mål. En realistisk politikk på dette grunnlag, vil styrke Arbeiderpartiets muligheter i tida framover, sa finansminister Ulf Sand i følge Vestfold Arbeiderblads referat. Innledningen fødte debatt. Bruken av oljepengene opptok delegatene. Ikke alle var enige om at oljeinntektene i første omgang burde brukes til å betale ned utenlandsgjeld og ellers frigjøre oss fra oljeavhengigheten. Arne Jensen fra Hedrum mente bilavgiftene nå var blitt så høye at det 12

13 Astrid Murberg Martinsen (kilde: Arbeiderbevegelsens Arkiv i Vestfold) ville påvirke bosettingsmønsteret. Ordfører Gunnar Ellefsen fra Larvik var opptatt av kommunenes fortvilte økonomiske situasjon. Per Raymond Lund fra Horten støttet en friere rentedannelse fordi arbeidsfolk ville få lettere adgang til lån i bankene. Og stortingsrepresentant Astrid Murberg Martinsen ville bruke mer penger på å skape et mer menneskelig samfunn. Kommunesammenslåing Men ellers var årsmøteutsendingene opptatt av de nære ting, kommunesammenslåing for eksempel uten at det var nytt av året. Allerede ved inngangen til 1970-åra hadde Vestfold Arbeiderparti sterke meninger om de inneklemte bykommunenes situasjon. Og et tiår seinere gjentar altså Vestfold Arbeiderparti sine synspunkter: Vestfold Arbeiderparti er fortsatt av den mening at grensene for de nevnte bykommuner ikke lenger er hensiktsmessige for en naturlig og riktig utvikling. På sikt er ikke dette bare skadelig for de aktuelle byene, men også for distriktene rundt og for hele fylket. Årsmøtet vil derfor henstille til alle som kommer i berøring

14 med dette spørsmålet å vise en positiv holdning, slik at de tre byenes utvikling kan planlegges på en fornuftig og tjenlig måte. For framtida er det ingen tvil om at dette vil være til gavn for alle som bor i Vestfold fylke. Det hører med til historien at Horten og Borre ble slått sammen til nye Borre kommune 1. januar 1988, med administrasjonssenter i Horten. I ettertid ble det stor strid om kommunenavnet og krav om folkeavstemning. Den ga knapt flertall for at kommunen skulle hete Horten, som ble kommunenavn etter 1. juni 2002. Tønsberg og Sem ble slått sammen til nye Tønsberg kommune fra samme dato. Sammenslåingen skjedde uten konflikter. Det ble det derimot i Larvik, som ble slått sammen med Stavern, Brunlanes og Hedrum fra 1. januar 1988. Kommunesammenslåingen var svært omstridt i omlandskommunene. Ved folkeavstemningen i Tjølling sa bare 16 prosent ja til den nye storkommunen. På veien dit skjedde det mangt og motviljen stor. Kommunestyret i Brunlanes ga eksempelvis bort rådhuset med virkning fra 31. desember 1987, for å hindre at rådhuset skulle tilfalle den nye storkommunen. Marinemusikken Kampen for Marinemusikken i Horten startet også i begynnelsen på 80- tallet en sak som skulle oppta Vestfold Arbeiderparti i mange år framover og som i sin tid skulle finne sin lykkelige løsning under en forsvarsminister fra Horten og Vestfold. Forsvaret la den gang opp til en vurdering av den fremtidige organiseringen og virksomheten til forsvarets musikkorps. - Marinemusikken er ikke en sak som gjelder Horten alene, men hele fylkets musikkliv. Det instruktørarbeidet som drives av Marinemusikkens folk, har fundamental betydning for skolekorpsene, amatørmusikerne og skolene, hevdet fylkespolitikeren og forsvarsmannen Odd Th. Hansen fra Stavern. Sammen med Horten Arbeiderparti fikk han årsmøtet i 1980 med på en sterk støtte til Marinemusikken og en argumentasjon som skulle gjentas flere ganger i åra som kom: Gjennom 160 år har Marinemusikken ligget i Horten. I alle år har korpset i tillegg til det rent forsvarsmessige, vært av uvurderlig betydning for det lokale musikkliv. I vurderingen av korpsets lokalisering, må det derfor ikke bare tas hensyn til Forsvarets krav og ønsker.

15 Vi vil spesielt peke på den betydning den enkelte musiker har for forskjellige korps, kor og musikkskoler rundt om i vårt fylke gjennom instruktørvirksomhet og undervisning på seminarer. Mange av fylkets skoler drar nytte av marinemusikkens profesjonelle utøvere. 75 år Styret i Vestfold Arbeiderparti var litt i tvil om de virkelig hadde råd til å jubilere da partiet fylte 75 år i 1981 eller rettere sagt: de brukte mange møter på å drøfte hvordan de skulle markere jubileet. Og de valgte til slutt å slå på stortromma. Mot et deltakergebyr på kr 200.- pr deltaker ble det invitert til jubileumsfest på Grand Hotel i Larvik lørdag 21. november. 171 gjester og innbudte deltok. Tidligere statsminister Trygve Bratteli, skomakersønnen fra Nøtterøy, var sentralstyrets utsending og hedersgjest. Unni Nielsen fra Tjølling leste selvskrevet prolog. Det var taler og overrekkelse av gaver, som seg hør og bør. Og det var dans ut i de små timer. Styret skriver i sin beretning: - Da festen var slutt kl 02.00, var det en enstemmig dom: En verdig og hyggelig jubileumsfeiring. Arbeiderpartifolk kan jubilere, om noen hadde vært i tvil om det. Det var heller ikke der problemet lå. Den gang som seinere skulle de vise seg vanskelig å sy sammen en jubileumsberetning. Da Vestfold Arbeiderparti fylte 50 år i 1956, ble det skrevet bok. Redaktør Sverre Hjertholm redigerte boken som seinere ble et nyttig oppslagsverk. Partistyret tok mål av seg til å gjenta bedriften ved 75-årsjubileet. Tidlig på 70 tallet ble det satt ned en egen bokkomité som skulle foreberede en ny bok for perioden fra 1956 til 1981. Det ble etter tur gjort avtaler med forfattere. Den første ble syk og døde. Den andre måtte frasi seg oppgaven etter ei tid. Og nå skulle det vise seg vanskelig å finne en ny profesjonell forfatter. Tida begynte å bli knapp. Så ble det redaksjonskomiteen selv, med Arthur Løgavlen, Unni Nielsen og Willy Gundersen som fikk oppgaven i fanget. Arthur Løgavlen måtte trekke det tyngste lasset i så måte. Redaksjonskomiteen samlet stoff fra hele fylket og flettet det hele sammen til et bokmanus. Men problemene sluttet ikke der. Under trykkingen av boka, ble sider byttet om og tatt ut av sin egentlige sammenheng. Det tok tid å rette opp dette så lang tid at boka ennå ikke forelå ved 75-årsjubileet. Historien

16 skulle på sett og vis gjenta seg 25 år seinere, da Vestfold Arbeiderparti ville markere sitt 100-årsjubileum hvilket er årsaken til at denne beretningen omhandler perioden fra 1980 til 2013. Valgnederlag og lettelse I Vestfold Arbeiderparti var det ingen nederlagsstemning etter valget i 1981. Rett nok tapte partiet regjeringsmakten til Høyre. Men i Vestfold beholdt partiet sine tre stortingsmandater med god margin. Tilslutningen lå 2,7 prosent under Arbeiderpartiets landsgjennomsnitt som normalt på 70- og 80-tallet. Faktisk var det en god del partifeller som følte en viss lettelse etter valget. Partiet var konsolidert og hadde gjennomført en god valgkamp med stor innsats fra partifellene. Ved innledningen til valgkampen ga meningsmålingene grunn til bekymring. Mange velgere, langt inn i egne rekker, mente at det nå var behov for et skifte. Men så skjedde det noe. Etter hvert som partiets valgkampmaskin rullet i gang, ble stemningen merkbart bedre. I Vestfold fikk Arbeiderpartiet 34,6 prosent av stemmene, en klar tilbakegang fra valget i 1977, men framgang fra kommunevalget i 1979. I landet som helhet fikk Arbeiderpartiet 37,3 prosent av stemmene. Partiet i Vestfold hadde forberedt seg godt til valgkampen. Hundre studiegrupper var aktivt med i programarbeidet året før. Det ble laget et eget studieopplegg for rodemannskapene med varierende deltakelse. Her oppsto det et aldri så lite problem: Partiledelsen forsøkte å få rodemannskapene til å banke på dørene når de skulle dele ut valgmateriell. Men partifellene vegret seg. Det skulle bli langt lettere å arrangere husbesøk mange år seinere da partiet tok rosen som symbol. Det ble valgt en egen styringskomité for valgkampen med partisekretær Willy Gundersen som formann. Komiteen gjennomførte et utall møter, konferanser og standsaksjoner både før og under valgkampen. Nominasjonsstrid Men før vi kom så langt var det nominasjonsmøte 1. mars 1981 i Samfunnshuset i Tønsberg. Stortingsrepresentant Petter Furberg fra Horten hadde frasagt seg gjenvalg etter tre perioder på Stortinget. Furberg ble for øvrig valgt til riksrevisor i 1981 og tjente i embetet til 1990. Noen år seinere ble

17 Willy Gundersen (kilde: Arbeiderbevegelsens Arkiv i Vestfold) han etterfulgt av en annen stortingsrepresentant fra Vestfold og Horten, nemlig Jørgen Kosmo. En av de tre sikre plassene på stortingslista var dermed ledig. Det var ingen tvil om de to første plassene. Stortingsrepresentant Astrid Murberg Martinsen, Holmestrand og stortingsrepresentant Alf Bjørnø, fra Brunlanes var selvskrevne og ble renominert uten motforslag. Tredjeplassen ble det derimot strid om. Nominasjonskomiteen hadde foreslått markedskonsulent Ernst Wroldsen fra Tønsberg. I Horten var man ikke fornøyd med det. De ville ha en av sine egne på den plassen. På nominasjonsmøtet foreslo Kåre Nordal fra Horten derfor bygningsarbeider Jørgen Kosmo på denne plassen. Kosmo ble lansert som fagbevegelsens kandidat. Birger Edvardsen fra Andebu mente det burde være en kvinne på tredjeplass og foreslo husmor Karin Lian fra Andebu. Ved skriftlig avstemning fikk Ernst Wroldsen 97 stemmer, Jørgen Kosmo 45 stemmer og Karin Lian 26 stemmer. Ernst Wroldsen var dermed nominert på tredjeplass. Karin Lian ble deretter enstemmig nominert på fjerdeplassen. Også på femteplassen var det uenighet. Nominasjonskomiteen foreslo Karl Einar Haslestad fra Sande. Egil Christensen fra Sandefjord foreslo Brit