Innspill til gjennomgangen av Kulturrådet fra Norske Dansekunstnere

Kulturdepartementet e- post: postmottak@kud.dep.no Oslo, 29.mars 2014 Innspill til gjennomgangen av Kulturrådet fra Norske Dansekunstnere Norske Dansekunstnere, forbundet for dansere, koreografer og pedagoger, (NoDa) er et uavhengig landsomfattende fag- og kunstnerforbund med rundt 870 medlemmer, dannet i 1947. Norske Dansekunstnere takker for muligheten for å gi innspill til gjennomgangen av Kulturrådet. Vi takker også for utsettelsen til 29.mars som ble innvilget organisasjonene i Kunstnernettverket. Utredningen har et vidt mandat. Kulturrådet har en helt spesiell stilling for dansekunsten i Norge, da det representerer eksistensgrunnlaget for nesten alle aktørene. Innspillet fra Norske Dansekunstnere er følgelig omfattende, vi har valgt å beskrive mye av det som angår vårt felt. Innledningsvis gir vi et bilde av Kulturrådets rolle for dansekunsten og dansekunstens stilling generelt. 1. Sammendrag I det store og det hele er vi fornøyde med hvordan Kulturrådet i dag fungerer både når det kommer til organisering og oppgavesammensetning. Vi ser ikke noe behov for gjennomgripende endringer. Fagfellevurderingen som i dag foregår gjennom de ulike fagutvalgene er helt avgjørende for integriteten til selve institusjonen Kulturrådet. At disse utvalgene er bredt sammensatt av representative og kompetente likemenn, som jevnlig skiftes ut, gjør at feltets aktører har tillit til behandlingen og respekt for resultatet. (Kap.6) De ulike finansieringsordningene på scenekunstområdet har vokst frem som skreddersydde svar på konkrete behov i feltet. Det er meget viktig å opprettholde dagens ordninger, og NoDa mener generelt at spesifikke ordninger for dansekunst er hensiktsmessig. Det bør finnes mer langsiktige ordninger enn dagens basisordning for landets mest etablerte kompanier. Vi foreslår en ny opsjonsmekanisme for gjestespill for å øke visningsgraden av hver produksjon, og redusere byråkrati på begge sider av bordet. Vi foreslår forøvrig tiltak for å underlette gjenopptagelse og stimulere til bedre produsentfunksjoner. (Kap.7) NoDa er bekymret over retorikk fra enkelte hold om at politikerne skal holde seg unna å bedrive kulturpolitikk i det som er Kulturrådets forvaltningsområde, utover å bestemme den totale budsjettramma. I et demokratiperspektiv er det problematisk å redusere de demokratiske mulighetene de berørte har til å påvirke politikken for sine bransjer. I et utviklingsperspektiv er det mye positivt som ikke ville ha skjedd uten en dynamikk mellom kunstnerorganisasjoner og politikere som får direkte innvirkning på finansieringsordninger m.m. Det hadde eksempelvis ikke blitt noe løft for dansekunsten dersom Kulturrådet alene skulle styrt utviklingen på sine forvaltningsområder. (Kap.5) Framveksten av regionale arenaer for profesjonell dans er sannsynligvis vår tids største endring innen dansekunstfeltet, og representerer en etterlengtet oppbygging av infrastruktur for dansekunst i dette landet. Disse regionale sentrene fyller mange funksjoner på en ressurseffektiv måte, innen et vidt spekter av produksjon og formidling, samt kompetanse- og publikumsutvikling. De genererer mye aktivitet for lite midler, og bygger på kompetanse om lokale forhold og premisser. Utviklingen gjør at 1

mye større deler av befolkningen, spredd over hele landet, får et tilbud om dansekunst. De mest etablerte regionale sentrene bør ut av Kulturfondet og over i en fastere finansieringsform. (Kap.10) Virksomheter vi mener bør overføres ut fra dagens poster under Kulturfondet er infrastrukturtiltak som de etablerte regionale kompetansesentrene for dans og etablerte arrangører som festivalene. Videre mener vi at de mest etablerte kompaniene bør ha en annen form for fastere finansiering som gir større langsiktighet og stabilitet. Det bør vurderes om disse skal overføres til post 74, post 78, eller andre finansieringsmodeller. De regionale sentrene for dans har allerede 40% lokal/regional finansiering. (Kap.7, kap.10) Hovedregelen om at institusjoner som mottar fast årlig tilskudd ikke skal kunne søke prosjektmidler fra Kulturrådet må opprettholdes. Prosjektmidler fra Kulturrådet er selve eksistensgrunnlaget for den ikke- institusjonelle kunsten. Da blir det feil å dele de med institusjonene, selv for samarbeidsformål. Ved samarbeidsproduksjoner må det være den frie gruppen som råder over ev. tilskudd fra Kulturfondet. (Kap.11) Om tildelingspolitikken mener vi bl.a. at kunstnerskapsperspektivet bør vektlegges, at det skal være mulig for noen å leve av dette, og ikke en rett for alle til å få prøve seg. Videre at kulturfondsfinansiering ikke skal være en fattigfelle, med andre ord at Kulturrådet må respektere lønnsbudsjetter i tråd med tariffnivå i bransjen forøvrig. (Kap.8) Av tilbakemeldinger fra kunstnerne er det stor frustrasjon over treg saksgang, som ikke følger pulsen i kunstfeltene de skal betjene. Videre skaper Kulturrådets krav om revisjonsplikt av prosjektregnskapet fordyrende merarbeid for kunstnere, som allerede har revisjonsplikt på årsregnskapet for sin stiftelse, og det burde være unødvendig for prosjektkompanier å foreta flere revisjoner årlig. 2. Overordnet innledning om dansekunstens stilling 2.1 NORSK DANSEKUNST LIGGER UNDER KULTURRÅDET Kulturrådet er den viktigste institusjonen for kunstformen dans i Norge. Det er i frie grupper eller prosjekter at dansen alltid har hatt sin kjerneaktivitet i Norge, fra den spede begynnelse og fram til idag. Underveis har kun to institusjoner blitt opprettet, Nasjonalballetten og Carte Blanche, den siste for 25 år siden. Tyngdepunktet i dansefeltet ligger i et hundretalls kompanier som opererer med prosjektfinansiering, der arbeider mange hundre dansekunstnere, der skapes et stort produksjonsvolum, og der spilles utallige forestillinger i inn- og utland. De mange midlertidige arbeidsplassene er vokst opp nedenfra, og kunstarten dans står nesten uten faste arbeidsplasser i mer robuste institusjoner. Derfor er NoDa meget opptatt av å ivareta eksistensen av arbeidsmuligheter for dansekunstnerne, og befeste kunstarten i offentlig politikk. Aktørene i feltet trenger forutsigbare rammevilkår, til beste for både kunsten og kunstnerne. Viktige elementer er bl.a. tilpassede ordninger som møter behovene for dans, god fagkompetent vurdering av søknadene, noe infrastruktur både sentralt og regionalt, og en helhetlig politikk for dans. Noen tall for å belyse omfanget av det prosjektbaserte dansefeltet: Kompanier Dansere Produksjoner Forestillinger herav i utlandet Ca 132 Ca 500-1000* 198 1079 332 Kilde: Danseinformasjonen, tall fra 2012. *antallet dansere er kvalifisert gjetning fra NoDa. 2

NOU en Kulturutredningen 2014 bekrefter at..dans i liten grad er institusjonalisert i Norge, og..det meste av dansekunsten [foregår] i det frie feltet. NOU ens kapittel om scenekunst innledes med at Mesteparten av den offentlige finansieringen av scenekunstfeltet er rettet inn mot nasjonale og regionale scenekunstinstitusjoner, noe som innebærer at scenekunstpolitikken i stor grad kan betegnes som institusjonspolitikk. (11.3, s117). Dans var ikke med i institusjonsbyggingen på 70- tallet, og fikk dermed en svak stilling under den rådende scenekunstpolitikken siden, noe som har resultert i små virksomheter med beskjeden økonomi og lite utbygd infrastruktur. En mer utfyllende beskrivelse både av denne infrastrukturen og dansefeltet i sin helhet, med status og utfordringer, framkommer i Kulturdepartementets utredning Dans i hele landet, publisert februar 2013, samt i NoDas høringssvar av 15.09.12. 2.2 EN POLITIKK FOR DANS Da Kulturrådet representerer eksistensgrunnlaget for det meste av virksomhet innen dansekunst, kan man si at Kulturrådet i stor grad forvalter nasjonens politikk overfor denne kunstarten. NoDas inntrykk er at dette nok er et perspektiv og et ansvar Kulturrådet ikke har vilje eller ønske om å ta innover seg. Siden dansekunsten avhenger av Kulturrådet er NoDa ekstremt opptatt av at ordningene i Kulturrådet skal fungere optimalt for kunstarten. Vår generelle holdning er at spesifikke ordninger for dansekunst er hensiktsmessig, noe vi kommer tilbake til senere. 2.2.1 Vekst og satsning på dans I lengre tid har vi opplevd en vekst i dansebransjen, interesse og engasjement har økt hos både utøvere, skapere og publikum. Denne veksten har myndighetene i en viss utstrekning imøtekommet. Imidlertid var utgangspunktet svakt når det gjelder både finansiering og infrastruktur innen dansekunsten, og NoDa anser fortsatt dansefeltet som under oppbygging i Norge. Dansen har i senere år i økende grad blitt en del av den kollektive bevissthet, dans har blitt mer synliggjort og anerkjent gjennom bl.a. eget kulturpolitisk fokus og eget kunstfaglig fokus. Ikke all satsning utmåles nødvendigvis i penger. Viktige milepæler for dans har vært et eget kompetent fagutvalg i Kulturrådet som styrker kompetansen på hvilken dans som blir produsert, en oppdelt prosjektstøtte som ga en definert tilskuddsordning for dans, å ha blitt fremhevet i både Kulturløftet 1 og 2 og blitt tildel en departemental strategi for dans. De ovennevnte anerkjennelses- tiltakene er sammen med basisfinansiering, Dansens Hus, Skuespiller- og danseralliansen og fremveksten av regionale dansemiljøer, hva NoDa betrakter som de viktigste markørene for satsningen på dans siste tiår. 2.2.2 Selvstendig fokus på dans også i Kulturrådet Under Kulturfondet er det imidlertid ikke de store økonomiske summene som har tilflytt dansen, selv om det har forekommet gjentatte politiske føringer til dans. De nye spesifikke ordningene for dans var i 2013 oppe i 4,1 mill kr til regionale dansemiljøer og 3 mill kr til arrangørstøtte. I tillegg er det flere dansekompanier/koreografer som har blitt tildelt basisfinansiering, men kun ett av dem som følge av politisk føring til dans, de øvrige på kunstfaglig grunnlag i konkurranse med teaterkompanier. Likevel har føringer til dans tidvis skapt debatt og irritasjon hos enkelte i teatermiljøet. NoDa mener det må være mulig å føre en politikk for dansekunst, og behandle denne som den selvstendige kunstarten den er også innenfor Norsk kulturråd. I resten av samfunnet har dans og teater selvstendige løp; fra barneaktiviteter, fritidstilbud og kulturskoler, via dans eller drama i skolen, til hver sine forskoler, profesjonsutdanninger og høyskoler. I arbeidslivet har de hver sine institusjoner, hver sine fagforbund og hver sine tariffavtaler. I Statens Kunstnerstipender har de hver sine stipendordninger, og så videre. Det er kun på ett område vi møter på problematikken at kunstartene visstnok er vanskelige å gi et selvstendig fokus, med selvstendige ordninger, og det er i finansieringen av kunstvirksomhet utenfor institusjonene. Vi frustreres av det vi opplever som 3

motvilje fra deler av Kulturrådet mot en oppdeling mellom teater og dans. Dansekunst har en iboende tradisjon for å innlemme andre kunstformer i sine produksjoner, men at det skal være så problematisk å identifisere dansekunst faller på sin egen urimelighet. I 9 år har den største og mest sentrale ordningen, prosjektstøtten, vært oppdelt i dans og teater uten at det har vært kontroverser over den kategorisering som har vært praktisert. I tvilstilfeller må vi ha tillit til kunstnernes egen vurdering av hvordan de forstår seg selv og sin kunst, hvor de har sin bakgrunn, identitet og sin tilknytning. Videre må vi ha tillit til at Kulturrådets kunstfaglige kompetanse evner å vurdere og eventuelt overflytte prosjektsøknader til den ordning de finner mest riktig. Det er vanskelig for oss å se det faktiske grunnlaget eller motivet for den gjentagende problematiseringen av selvstendige ordninger for dans fra Kulturrådets side. Protestene fra teateraktører har en naturlig begrunnelse i en høyst forståelig engstelse for egne finansieringsmuligheter, i en usikker fondstilværelse. Sannsynligvis kan det kun bli ro i leiren dersom dans og teater også i det prosjektbaserte feltet får forutsigbare og bærekraftige ordninger hver for seg. NoDa synes det er beklagelig at utviklingen for å skape en offentlig politikk for dans har blitt tidvis og delvis motarbeidet av Kulturrådet. Dessverre for dansen er det ene området vi møter motstand nettopp det området hvor dansekunsten henter sin hovedfinansiering. Enger- utvalget behandlet temaet om dansens midler innenfor fri scenekunst, og konkluderte med å støtte dansen i sin vurdering: Etter utvalgets oppfatning har denne satsningen [på dans] vært et nødvendig løft for denne kunstformen og et viktig bidrag til utvikling av et mangfoldig kulturliv i Norge. (s131). 2.3 FAST FINANSIERING AV DANS Det er et naturlig ledd i oppbyggingen av dansekunsten i Norge å vurdere en fastere finansieringsform for noen virksomheter. NoDa mener det er essensielt at selve produksjonen av dansekunst i større grad sikres med stabil finansiering utenfor Kulturfondet. Vi har i dag kun ett produserende moderne kompani med fast finansiering. Utviklingen innen dans de siste tiårene; allmennhetens interesse, bredden og kvaliteten i kunsten, og den økte arbeidskraftressursen, gjør at tiden nå er overmoden for flere institusjoner for dans. Samtidig kan vi fastslå at ut fra det prosjektregimet dansen har levd under seneste tiår har det kommet et stort volum danseproduksjoner, mange aktive aktører, mye kvalitativ bra dansekunst, som også hevder seg internasjonalt. NoDa mener at dansekunsten også i fremtiden i hovedsak skal bygge på finansiering gjennom Kulturrådet, som i dag. Likevel ber vi om noe mer fast finansiering av infrastrukturen i bransjen (regionale kompetansesentre (kap.10), festivaler (7.4.3), nettverk), og mer enn ett fast kompani for moderne dans (7.2.2 / 4). 3. Oppdeling av kulturrådet NoDa er glad for at utredningen har som premiss at ikke kulturfondet skal deles opp i regionale fond. Vi mener dette ville øke byråkratiet dramatisk og kostnadene omkring kunsten ville blitt uforholdsmessig store. Samtidig ville det skape meget store utfordringer ift kompetanse og habilitet omkring tildelinger. Når det gjelder Kulturrådets to ulike roller; fordelingen av kulturfondet ( armlengdesoppgaver ), og de delegerte forvaltningsoppgavene (bl.a. i post 74), registrerte vi at Kulturutredningen 2014 under noe tvil foreslo et tydeligere skille mellom de to rollene. Men samtidig mente de at en full deling og ikke minst en regional oppdeling ville svekke fagmiljøet i administrasjonen for mye. NoDa synes spørsmålet om deling av kulturrådet er vanskelig, og vil derfor ikke avvise at utvalgets forslag om et 4

klarere skille kan være fornuftig. Samtidig er vi generelt en tilhenger av å innrette strukturer slik at det skal kunne mobiliseres et kulturfaglig skjønn i forvaltningen av tilskudd til ulike kulturtiltak og virksomheter. Vi tror verken det er hensiktsmessig eller ressurseffektivt å atskille behandlingen av post 74- tiltakene og Kulturfondet i to ulike forvaltningssystemer. 4. Post 74, og virksomheter av varig karakter Det finnes flere typer virksomheter som ikke egner seg for å driftes på midlertidig, varierende og usikker fondsstøtte. Vi tenker da bl.a. på infrastruktur- tiltak, enkelte arrangører og andre med et grunnleggende driftsperspektiv. I dansebransjen gjelder dette bl.a. de etablerte regionale dansesentre og arrangører som f.eks. CODA- festivalen. Mange slike tiltak har vokst frem innunder Kulturrådets finansieringsordninger, utifra behov i de ulike kunstfeltene. Ofte er disse viktige tannhjul for at maskineriet i den gitte kunstsektor skal fungere best mulig. Mye av denne lette infrastrukturen i kunstfeltet; mindre virksomheter med mindre budsjetter, ligger idag på post 74. Av spesifikke dansetiltak ligger her p.t. kun Dansearena Nord og Rom for Dans. NoDa er opptatt av å bevare intensjonene bak post 74, nemlig at tilskuddene ikke skal være tidsavgrenset og ha en viss stabilitet fra år til år. Vi er glade for å se at Kulturrådets helt nye retningslinjer for post 74 fastslår dette, og vi synes de nye retningslinjene virker fornuftige. Post 74 har vært gjenstand for mange reformer og overføringer, og er idag en hybrid der Kulturrådet er forvalteren og den som fordeler etter kunst- og kulturfaglig skjønn, samtidig som politikerne praktiserer konkrete føringer, enten nye tiltak eller prioriterte styrkinger. Etter vår oppfatning er dette en relativt fornuftig og nyttig struktur. Endel post 74- tiltak kan være begrunnet i andre politiske /samfunnsmessige hensyn enn en strengt kunst- og kulturfaglige vurdering alene. Det kan være mange legitime grunner til at politikere vil støtte virksomheter; distriktspolitikk, mangfoldspolitikk, breddetankegang, prioritering av nettverksbygging, publikumsutvikling, eller andre ting. Man kunne tenke seg at alt slikt som delvis er politisk begrunnet burde posteres direkte under departementet, ikke i post 74, og at departementet da holder fingrene helt borte fra post 74. Etter vår oppfatning kan det være vel så hensiktsmessig å benytte nettopp post 74 også til slike formål (såfremt det er kunstfaglig virksomhet). Da opprettholder man praksisen med politikernes handlingsrom, samtidig som man nyttiggjør seg Kulturrådets kunstfaglige kompetanse i den videre forvaltningen. Det fremstår for oss unødvendig rigid hvis alt politikerne ønsker å styre med må plasseres direkte under departementet. Det er hensiktsmessig og ressurseffektivt å benytte seg av den relevante og grundige fagkompetansen som Kulturrådet besitter i forvaltningen av kunstfaglige tiltak. Posten inneholder svært sprikende type virksomheter, og NoDa ønsker velkommen en gjennomgang og opprydding. Det som har minst sammenheng med rådets faglighet bør overføres annetsteds. NoDa finner det naturlig å la det kunstfaglige være igjen i posten, især det som skal ha relativt tett vurdering av kunstfaglig verdi/nytte. Likevel tror vi samtidig at noen kunstfaglige virksomheter skal kunne løftes opp i en annen forvaltningsmessig kontekst; til en annen og mer institusjonell ramme, med fastere finansiering, da på departementets forvaltningsområde. Å vurderes jevnlig etter kunst- og kulturfaglig skjønn er etter vår mening likevel viktig for alle, og også virksomheter på departementets poster bør evalueres med jevne mellomrom, eksempelvis hvert tiende år. Slike evalueringer burde kunne benytte seg av fagmiljøene i Kulturrådet, eventuelt via egne nedsatte fagutvalg/komiteer. Totalrammen til post 74 bevilges over statsbudsjettet. Siden posten består av faste virksomheter som driver etter et driftsperspektiv må det som et minimum innrømmes lønns- og prisvekst fra år til år. Eventuelle politiske føringer må følges av friske midler, noe annet vil avføde en alvorlig problematikk ved at det vil gripe inn i de virksomhetene som er der fra før, og som forventer stabilitet fra år til år. 5

Av virksomheter innen dansekunst synes vi at etablerte og faste arrangører, som for eksempel CODA- festivalen og Barentsdans kan ligge her på post 74. De etablerte regionale kompetansesentrene bør flyttes ut av kulturfondet, og post 74 er en av mulighetene som bør vurderes. 5. Politiske føringer på kulturrådets område 5.1 - I ET DEMOKRATIPERSPEKTIV I debatten omkring politiske føringer, armlengdes avstand og fullmakter til Kulturrådet er vi en klar tilhenger av at politikere skal engasjere seg og føre kulturpolitikk for det såkalt frie feltet, som utgjør en omfattende og voksende sektor. NoDa mener det verken er riktig eller gunstig å overlate utviklingen av kunstfeltene utenfor institusjonene til Kulturrådet i økende grad. Vi er bekymret over retorikk fra enkelte hold om at politikerne skal holde seg unna kulturpolitikk i det som er Kulturrådets forvaltningsområde, utover å bestemme den totale budsjettramma. For dansekunstens del foregår nesten den totale virksomheten innunder Kulturrådet. Det er en del av den demokratiske prosessen at de berørte gjennom sine organisasjoner kan påvirke de politiske beslutningene for sitt felt, gjennom kontakt med regjering og storting. Politikken er et demokratisk og transparent system, med et valgbart og omskiftelig persongalleri, - i motsetning til Kulturrådet, som ikke er laget for å håndtere politisk påvirkning, og hvor beslutningsprosessene er langt mindre transparente. Det er et demokratisk problem dersom interessegrupper fremover skal bli avskåret fra å bidra til å påvirke politikken for sine bransjer. 5.2 - I ET UTVIKLINGSPERSPEKTIV Det hadde ikke blitt noe løft for dansekunsten dersom Kulturrådet alene skulle styrt utviklingen på sine forvaltningsområder. Det hadde ikke eksistert noen basisfinansieringsordning, støtteordning for regionale kompetansesentre, et eget fagutvalg for dans, arrangørstøtteordning, - alt dette har blitt til gjennom politisk styring, og årsaken har vært påvirkning fra de som kjenner hvor skoen trykker nemlig kunstnerne selv og deres organisasjoner. Denne utviklingen på feltet har foregått gjennom vanlige demokratiske kanaler. Dette betyr at vi anser politiske føringer om friske midler til definerte tilskuddsordninger som et naturlig og sunt resultat av kunstneres demokratiske rett til å påvirke strukturer i sin egen bransje. Uten denne dynamikken er det mye positiv utvikling som ikke hadde skjedd. Den prosjektbaserte kunstsektoren blir stadig berømmet i rapporter, offentlige utredninger og stortingsmeldinger. Senest i Kulturutredningen 2014 konkluderes det atter engang at en større andel av statlige kulturmidler bør gå til den prosjektbaserte sektoren. Makten til å gjøre noe med dette er hos politikerne, så for å oppgradere denne sektoren finansielt og strukturelt er det behov for å styrke snarere enn svekke engasjementet for og kjennskapen til det prosjektbaserte kunstfeltet. Også i dette perspektivet ser NoDa det som fordelaktig at politikerne deltar aktivt på arenaen for det utenom- institusjonelle kunstfeltet. For ordens skyld; NoDa mener at politikernes handlingsrom begrenser seg til strukturelle tiltak, som etablering av nye ordninger eller styrking av eksisterende. Prinsippet om armlengdes avstand fra politiske myndigheter er fundamentalt viktig for den kunstfaglige vurderingen mellom søkere. Denne rollen skal Kulturrådet utøve i absolutt fred fra politisk innblanding. 6. Fagutvalgene 6

6.1 FAGUTVALGENE Fagfellevurderingen som idag foregår gjennom de ulike fagutvalgene er helt avgjørende for integriteten til selve institusjonen Kulturrådet. At disse utvalgene er bredt sammensatt av representative og kompetente likemenn, gjør at feltets aktører har tillit til behandlingen og respekt for resultatet. Det er nødvendig med en jevnlig utskiftning av personer i disse fagutvalgene. Det må være et mål å imøtekomme best mulig representasjon fra ulike deler av miljøet, av landet, og fra ulike sjangre, generasjoner, kulturell bakgrunn, erfaring, etc. Fagutvalget for dans er idag på 5 personer, noe vi anser som et passende størrelse for å ivareta faglig bredde i utvalget, for å samle adekvat kompetanse, og for at utvalget totalt har tilstrekkelig kapasitet til å følge med på det som rører seg innen sektoren. Dans har vært i kontinuerlig vekst, og særlig det siste tiåret ser vi at antallet aktører og produksjonsvolumet har ekspandert betraktelig. Fagutvalget for dans må kunne gi en forsvarlig og kompetent behandling av det mangfoldet av uttrykk, sjangre, formater og geografisk spredning som nå er gjeldende i dansefeltet. 6.2 SCENEKUNSTKONSULENTEN Det er også viktig at fagutvalgene i sitt arbeid har med historisk og teoretisk kompetanse, fortrinnsvis representert ved en teaterviter/danseviter når det gjelder scenekunstfagene. Dagens scenekunstkonsulent representerer en slik kompetanse, og det er trolig en god modell at denne stillingen ivaretar nettopp dét. Scenekunstkonsulenten er forøvrig en meget sentral funksjon i forvaltingen av dans og teater. Hun ser mye av det som skapes, er en serviceperson for søkerne og en kunstnerisk kompetent kontaktperson mellom søkere og administrasjon. Hun ivaretar kontinuitet fra det ene fagutvalget til det neste, noe som er nyttig og viktig. Etter vårt inntrykk er denne funksjonen overarbeidet i dag og kunne med fordel blitt utvidet stillingsmessig. 7. Finansieringsordningene 7.1 SPESIFIKKE ORDNINGER FOR DANS De ulike ordningene vi i dag har på scenekunstområdet har vokst frem som skreddersydde svar på konkrete behov i feltet. De stimulerer og ivaretar ulike spesifikke hensyn, og det er meget viktig å opprettholde de ordningene som er i dag. NoDa mener generelt at spesifikke ordninger for dans er viktig. Det ivaretar et helhetlig blikk på dansekunstsektoren, basert på dansefaglig kompetent behandling. Noen utfordringer/behov er unike for dans. Hovedordningen for prosjektstøtte til teater og dans ville uten oppdeling blitt for omfattende og mangslungen til at det ville vært mulig å yte en adekvat og forsvarlig behandling. En iboende urimelighet ved felles ordninger er at midlene til ett kunstfelt risikerer å reduseres som følge av positiv utvikling på et annet kunstfelt. Egne ordninger er også en forutsetning for å kunne føre en politikk for dansekunst, og for å kunne sammenligne utviklingen i bevilgningsnivåer. Eksempelvis kunne ikke Kulturutredningen 2014 gjøre opp et regnskap for dans, fordi bl.a. felles ordninger under Kulturfondet gjorde det umulig å hente ut tall til statistikken. Skal man identifisere hva som går til dans så må man rent faktisk lete igjennom tildelingslister i kulturrådets mange ordninger, og man må inneha god kunnskap om hver individuelle tilskuddsmottaker, for så å regne sammen selv. Denne oppgaven bør inngå som en av Kulturrådets årlige rapporteringer, da ingen andre er i posisjon til å kunne identifisere tallene for hva som går til dans. Stortinget allerede har bedt Kulturrådet om nettopp dette, å rapportere midlene som går til danseformål i de ulike ordningene. Dette går frem i en flertallsmerknad fra Kulturkomiteen til Statsbudsjettet for 2011. Slik vil man kunne få ut statistikk over finansiering av dansekunst i Norge og 7

et bedre grunnlag for politikkutforming. NoDa har imidlertid ikke sett denne informasjonen, som skulle ha vært rapportert f.o.m. 2011, og vil derfor benytte anledningen til å etterlyse denne. 7.2 LANGSIKTIGHET OGSÅ UTENFOR INSTITUSJONSOMRÅDET 7.2.1 Flerårig finansiering optimaliserer virksomhetene NoDa mener generelt at flere burde få flerårige tildelinger, altså mer bruk av flerårig støtte. Lengre planleggingshorisonter utløser virksomhetenes potensiale bedre, det genererer økt salg av hver produksjon, muliggjør avtaleinngåelser med samarbeidspartnere/arrangører, og det gir bedre posisjon i nettverkingsarbeid. Man reduserer problemet med oppløsning av prosjektorganisasjonen, og alle involverte får mer profesjonaliserte arbeidsvilkår. Behovet for langsiktighet gjelder ikke bare koreografer/kompanier, men selvsagt også infrastrukturtiltak som regionale kompetansesentre og arrangører som CODA og Dansefestival Barents, som er nødt til å booke kunstnerisk program år i forveien. 7.2.2 Mer langsiktighet for dansekunsten Mer langsiktighet og kontinuitet for virksomheter i dansebransjen har vært et mantra for NoDas politikk over mange år. Utviklingen og ekspansjonen innen dansekunstbransjen har gjort at den langt på vei har vokst fra å være omsluttet av prosjektstrukturer. Mange aktører som har vært produktive gjennom tiår med prosjektfinansiering, har et sterkt behov for mer langsiktighet over finansieringen. Kulturdepartementet under den forrige regjeringen anerkjente dette i utredning Dans i hele landet (utgitt feb 2013): Det er ønskelig å legge til rette for at flere dansegrupper kan få økt stabilitet og forutsigbarhet, enten gjennom basisfinansiering av frie scenekunstgrupper eller andre former for flerårig støtte. Enger- utvalget slo også fast at basisfinansieringen har vist seg vellykket (s131). NoDa er svært enig, og registrerte med glede at H/Frps tilleggsproposisjon til statsbudsjettet 2014 inneholdt en føring om å prioritere basisfinansieringsordningen, og videre at dette ble overoppfylt gjennom Kulturrådets interne budsjettering. 7.2.3 Tretrinnsmodell som hovedstruktur Basisfinansieringen er dagens flerårige ordning (4 år), og søker å ivareta et visst driftsperspektiv for noen få av dem som har vist høy kvalitet og høy produksjon over lang tid. NoDa ønsker en mer fleksibel og nyansert basisfinansiering med henblikk på beløpsnivå, og varighet. Målet er økt langsiktighet til flere etablerte kunstnerskap. Vi ser for oss at en ny og mer nyansert basisfinansiering blir tyngdepunktet i Kulturrådets finansieringsmodell for dans, der de fleste etablerte koreografer/kompanier med jevn virksomhet vil være inkludert. Det vil innebære en vektforflytning ifra prosjektstøtteordningen, som i dag er volum- ordningen på feltet. Prosjektstøtteordningen vil da fokusere enda tydeligere på enkeltstående prosjekter, koreografer som ikke har kontinuerlig virksomhet, unge kunstnere, eksperimentering, tilveksten til feltet, m.m. Det må være en gjennomstrømning i ordningene, og ikke slik at virksomheter som vokser seg store og etablerte blir sittende som propper og stenge for tilvekst og utvikling under seg. Denne mekanismen er viktig å unngå også i basisfinansieringen, hvilket innebærer at det må finnes en vei videre fra basisordningen. Enger- utvalget foreslår i Kulturutredningen en modell som NoDa støtter sterkt opp om: Et annet grep som kan være interessant ( ) i denne sammenheng er å utforme støtteordningene etter en to- eller tretrinnsmodell, hvor støtte gis på et kortvarig, middelslangt og langvarig grunnlag. En slik innretning av støtten kan fungere som en kvalitetstrakt, ved at vellykkede kortvarige prosjekter blir en forutsetning for mer langvarig prosjektstøtte og dette igjen for driftsstøtte. (kap 13.4, s295) 7.2.4 Det tredje trinn, en ny langvarig ordning NY For enkelte av de mest etablerte og produktive kompaniene/kunstnerne i basisordningen bør det vurderes en annen ordning der de får lengre tidshorisont enn 4 år, og vi ser dette som trinn 3 i Enger- utvalgets forslag i sitatet ovenfor. Dette kunne eksempelvis være en 10- årig ordning, eller en 8

fast finansiering med jevnlige vurderinger. NoDa ønsker en utvikling som går mot en produktiv institusjonalisering (ref. Evalueringen av basisfinansieringsordningen for fri scenekunst; Frihet og forutsigbarhet), ingen tunge hus eller stor administrasjon, men midler til drift og formidling. Et spørsmål som må vurderes er hvor disse i trinn 3 skal være postert. NoDa mener det er naturlig at de posteres under departementets budsjettområde, og ikke under Kulturfondet. 7.3 ORDNINGER FOR PRODUKSJON AV DANSEKUNST Ovenstående (kap 7.2) har omhandlet produksjonsordningene, prosjektstøtten og basisfinansieringen, og etterlyst et tredje nivå som er mer langvarig. I tillegg har Kulturrådet en forprosjektordning (tidl. koreografiutvikling). Denne tildeler mindre beløp, men er meget nyttig for forskning innen feltet. Skapende kunstnere utforsker og tester nytt bevegelsesspråk, andre former, nye formater, samarbeidskonstellasjoner, etc. En utfordring for produksjonen av dansekunst er som det gjenstår å finne gode løsninger på er produsenttjenester (se neste punkt). 7.3.1 Tilrettelegge for produsenttjenester NY Produksjonen av dansekunst lider under svak ivaretagelse av produsentfunksjoner. Dette har vært en uløst utfordring lenge, og ble bl.a. vektlagt i Stortingsmeldingen Bak Kulissene. Her bør det vurderes om Kulturrådet kan ha en rolle. Produsentfunksjoner relaterer seg til planlegging av virksomhet, etablering av prosjektorganisasjon, logistikk og alle avtaler og - vilkår med alle deltakere, og eksterne parter. En styrking av produsentfunksjoner vil ha positive resultater både ved forberedelser, under produksjonsperioden og for den videre utnyttelsen av verket. Prosjektfinansierte koreografer/kompanier har små muligheter til å holde seg med produsenter over tid, da de økonomiske ressursene tilsier ikke- bærekraftige stillingsandeler. Behovene er heller ikke å ha produsent på heltid. En produsentpool, et delvis subsidiert kontorfellesskap for produsenter, eller lignende tiltak kunne gjort det mulig for mange å benytte kompetente produsenter. Koreografene kunne fått en tilgang til å shoppe de produsenttjenester de til enhver tid har behov og budsjetter for. 7.4 ORDNINGER FOR VISNING/FORMIDLING I dansebransjen har incentivene tradisjonelt ligget på produksjon og ikke i samme grad på formidling og visning. Det prosjektbaserte dansefeltet produserer et betydelig antall forestillinger som i altfor liten grad turnerer hjemlandet, riktignok vises mange av dem betraktelig flere ganger i utlandet. NoDa vil i denne sammenheng trekke frem de tiltak for visning/formidling som sorterer under Kulturrådet, som i hovedsak er gjestespillordningen og arrangørstøtten, men også de regionale kompetansesentrene har en betydelig formidlingsfunksjon. Dessuten er festivaler av spesiell verdi i et prosjektbasert felt, og bør ivaretas særskilt. Vi vil også foreslå 2 nye tiltak, for gjenopptakelse og spilleopsjoner. 7.4.1 Gjestespillstøtten Ordningen for gjestespill/formidling er en mulighet for kunstneren til å hente ut midler for å få realisert spillinger. Dette er et nødvendig og fint incentiv for at kunstneren selv kan initiere flere spillinger av sine produksjoner, til forskjell fra å være totalavhengig av arrangørene. Svært ofte kan heller ikke en arrangør betale kompaniet tilstrekkelig til å dekke alle kostnader i forbindelse med et gjestespill, ofte er det nødvendig at kunstneren stiller med noe midler for å få ting gjennomført. Ordningen ble styrket i 2012 med 1 mill kroner øremerket til danseformål. Gjestespillordningen er imidlertid felles for all scenekunst, og denne spesifikke stimulansen til visninger av danseforestillinger ble dermed ikke varig. 7.4.2 Arrangørstøtteordningen 9

Arrangørstøtteordningen for dans kom i 2012, fylte et klart behov og var et meget treffende tiltak for å stimulere til økt visning av danseforestillinger. Det er positivt at det gis flerårig støtte fra ordningen og at den kan nyttes til nettverksbygging. Grunnlaget for innføring av arrangørstøtten for dans for to år siden var at det er store hvite flekker på kartet der befolkningen ikke får tilbud om dansekunst, og den bakenforliggende årsak at arrangører mangler kompetanse på å vise dans, - alt fra kunstnerisk og publikumsmessig til produksjonsteknisk kompetanse. Vi stiller oss derfor undrende til at Kulturrådet fra 2014 velger å åpne denne ordningen for teater, som ikke befinner seg i samme situasjon med manglende tilbud til store deler av befolkningen, og behov for kompetanseheving blant arrangører. Videre vil man ved å innta den langt større teaterbransjen innlemme svært mange flere aktuelle søkere, - så ordningen må tilføres flere ganger så mye i frie midler for at ikke denne endringen skal medføre en de facto svekkelse for dansebransjen - som den opprinnelig var ment å fremme. Når dette er sagt er vi i utgangspunktet positive til innføring av en generell arrangørstøtteordning for scenekunst, slik man har på andre kunstsektorer. Vi reagerer likevel på at en ordning som er innført på grunnlag av konkrete behov, og med den kulturpolitiske begrunnelse å bygge opp arenaer for formidling av dans i dette landet, med et håndslag omkalfatres av Kulturrådet etter bare to år. Det opprinnelige formålet med ordningen, selve grunnlaget for at den ble (politisk) innført, er nå utvisket - av Kulturrådet. 7.4.3 Festivaler Festivaler har en særskilt betydning i den prosjektbaserte verden dansekunstnere befinner seg i. Festivaler som Oktoberdans, CODA, Barentsdans og Multiplié fungerer som omdreiningspunkter for hele bransjen. De har stor betydning som arbeidsplass, og enda større funksjon som markedsplass. NoDa vil understreke viktigheten av at dansefestivalene sikres og styrkes. De mottar i dag finansiering over litt ulike poster og ordninger. Det bør vurderes om de heller skal finansieres over post 74. Festivalene må nødt til å drive med et langsiktig perspektiv, fordi programmet må bookes og avtaler tegnes minst ett år i forveien. 7.4.4 Regionale kompetansesentre for dans At det etableres regionale dansesentre rundt i landet representerer en radikal forbedring av mottaksapparatet for gjestespill. De kan tilrettelegge for turnestopp, de kjenner lokale forhold, de driver langsiktig publikumsbygging på stedet. Ved sin blotte eksistens skaper de lokal forankring for publikums møte med profesjonell dansekunst. De regionale kompetansesentrene for dans bør overføres fra Kulturfondsordninger til en fastere form for finansiering, enten i post 74 eller under departementet (eks. post 78). Se kap. 11. 7.4.5 Midler til gjenopptakelse NY Midler til gjenopptakelse av danseforestillinger bør styrkes for å muliggjøre flere visninger av allerede produserte forestillinger. De fleste forestillinger spilles kun selve premierehelgen, og har deretter lange opphold før og mellom eventuelle senere spillinger/gjestespill. Dette er en bakside av medaljen i et prosjektregime, mangelen på langsiktighet i finansieringen medfører tilsvarende mangel på langsiktighet i planlegging og avtaler. Mange produksjoner vil derfor trenge gjenopptakelsesprøver før de kan påta seg en ny spillejobb. Problematikken forsterkes av at det ofte må erstattes dansere, fordi prosjektformen medfører at man ikke disponerer over personene som var i originalcastet. Imidlertid er det i dag ikke lett å få finansiert opp en gjenopptakelse, dvs.få dekket kostnadene til lønn og leie av lokale for disse ekstra prøvedagene. Det er svært synd at dette momentet gjør at ferdigproduserte verk i så høy grad er ferskvare, og raskt blir offer for glemselens slør. Det er ikke god samfunnsøkonomi at vi ikke har et bedre system for å utnytte det enorme repertoaret dagens koreografer faktisk har produsert. I dag har Fond for Lyd og Bilde en gjenopptakelsesstøtte. Denne er av beskjeden størrelse. Vi mener det bør innføres en gjenopptakelsesstøtte av mer betydelig størrelse, og vi finner det naturlig at denne legges til Kulturrådet. I Kulturrådet vil den inngå i hovedforvaltningsapparatet for prosjektbasert kunst, og det er høyst sannsynlig at Kulturrådet tidligere har behandlet og tildelt støtte til den aktuelle 10

produksjonen som vil søke gjenopptakelsesmidler. PS: Formålet kan eventuelt og med stor fordel inngå som en integrert del av opsjonsmekanismen omtalt i neste punkt (7.4.6). 7.4.6 Spilleopsjoner NY Med spilleopsjoner mener NoDa en mekanisme (ikke en ordning, men en avsetning) som innebærer at et tilsagn om produksjonsmidler fra Kulturrådet samtidig gir opsjoner på x kr i spillemidler (gjestespillmidler). Hensikten bak forslaget er todelt: 1) å redusere byråkrati på begge sider av bordet. Kunstneren slipper å skrive x antall søknader om gjestespill, og avvente en (altfor) treg saksgang før avtaler kan inngås. Administrasjon og fagutvalg i kulturrådet får mye færre søknader å behandle. Det innspares betydelig tid og penger på begge hold, og forslaget vil definitivt representere en fjerning av tidstyver i denne sektoren. 2) å skape en radikal forbedring av antall visninger per produksjon. En slik opsjonsmekanisme vil sette kunstneren i stand til å planlegge, bearbeide og avtale med andre arrangører spillinger umiddelbart etter premieren eller nære premieren. Poenget er å muliggjøre at kunstneren kan inngå slike avtaler tidlig, at arbeidet med å skaffe visningssteder kan starte allerede i det tilsagn om støtte er gitt. Koreografen kan da sikre seg en intakt prosjektgruppe ved at hun på et tidlig tidspunkt kan gjøre interne avtaler med alle prosjektengasjerte om konkrete spillejobber og datoer. Et ytterligere pluss er at ved å korte ned tidsaspektet mellom premiere og etterfølgende spillinger reduseres behovet for (og kostnadene til) gjenopptakelsesprøver. Til grunn for forslaget ligger en aksept av at den grundige behandlingen prosjektet får i Kulturrådets organer gjennom den ordinære søknadsfasen om produksjonsmidler, er tilstrekkelig kvalitetsvurdering. Dersom prosjektet passerer dette nåløyet og får en million for å bli produsert, så legger vi altså til grunn at det også fortjener å vises, og ikke trenger nye vurderingsprosesser og godkjennelser for å motta de småbeløp som er nødvendige for å få gjennomført ulike gjestespill. En slik opsjonsmekansime vil trolig fungere best for de etablerte, de som kan selge bare på navnet sitt, der arrangøren ikke trenger å vente til forestillingen er ferdig for å kunne bestemme seg. Men mekanismen vil definitivt lette hverdagen og virksomheten for alle. Opsjonen på gjestespillmidler utbetales bare når og dersom produksjonen faktisk får avtale(r) med teatersjefer/arrangører om spilling. En koreograf/produksjon som klarer å skaffe mange spillinger vil kanskje benytte hele potten hun er blitt tildelt av spilleopsjonsmidler, mens en koreograf/produksjon som ikke får gjort avtaler med noen som vil kjøpe produksjonen ikke vil benytte sine opsjoner i det hele tatt. Ubrukte midler blir liggende i avsetningen/ i Kulturrådet. Retten til opsjonsmidler kan for eksempel knyttes til produksjonstilsagn over et visst beløpsnivå, og størrelsen på spilleopsjonsmidlene kan være relativ til størrelsen på produksjonstilsagnet. Det kan settes et beløpstak på støtte som utbetales per gjestespill. Det kan også settes en tidsavgrensning på når opsjonene må være benyttet innen, før retten til å få dem utbetalt tapes. NB! Opsjonsmekanismen kan uten problemer også imøtekomme behovet for gjenopptakelsesprøver før et gjestespill, og dekke kostnader forbundet med det, - ref. punktet over (7.4.5). 8. Tildelingspolitikk NoDa støtter prinsippet om at ikke alle skal få statlige midler til sin kunstneriske virksomhet, det må ligge en kvalitetsvurdering og en prioritering til grunn. I forlengelsen av dette mener vi at kunstnerskapsperspektivet bør gis vekt i Kulturrådets politikk for tildelinger. NoDa er opptatt av at det skal være mulig for noen å leve av denne virksomheten, og ikke en rett for alle til å få prøve seg. Helst vil NoDa at det ble tilført mer midler til danseproduksjon, for vi har i dag et større antall 11

kompetente koreografer som må leve med lange, ufrivillige opphold i produksjonen sin pga. knappheten på midler. Men uansett, innenfor ethvert gitt rammebeløp, mener NoDa at det må gis tilstrekkelig til færre, istedenfor litt for lite til flere. Slik sett er har vi noe sympati for Enger- utvalgets anbefaling om mer til færre. Prosjekter må utrustes med reelle budsjetter som innrømmer de involverte rimelig gode arbeidsvilkår og en lønn på nivå med tariffer. Vi får tilbakemeldinger fra våre medlemmer som får søknader avslått av Kulturrådet, og som mottar signaler om at budsjettene er for høye. Mange koreografer tør ikke engang å søke om skikkelige lønninger til alle involverte, fordi risikoen for avslag da er for høy. Kulturrådet må respektere skikkelige lønninger til koreografen og andre involverte. Kunstnere er ikke innom den prosjektbaserte sektoren bare for å eksperimentere litt, imellom bedre betalte jobber. Dette er menneskers profesjonelle karrierer, det er deres liv. Koreografer har også familier å forsørge. Skal man inkluderes i samfunnets velferdsordninger, avhenger det av arbeid og inntekt. Kulturfondet er fundert i prosjektstøtte og ikke driftsstøtte, men det impliserer vel ikke at det skal være en fattigfelle å jobbe i prosjekter under Kulturfondets finansiering? Kulturrådet må lufte ut eventuelle gamle holdninger om at kunstnere skal jobbe for lite penger, eventuelt holdninger om at pengene skal strekkes ekstra langt for å nå så mange som mulig. Koreografer trenger å hente ut lønn fra et prosjekt både før, under og etter selve produksjonsperioden. Vi er usikre på om Kulturrådet er bevisst på at en koreograf for et normalt teaterstykke ifølge tariff tjener rundt 200.000kr. Det er for et meget begrenset ansvarsområde i forhold til koreografene i det prosjektbaserte feltet, og det er for koreografien i en teaterforestilling, ikke en danseforestilling. Koreografene i det prosjektbaserte feltet er dem som skal initiere alle andres arbeidsplasser i feltet, og det blir ingen babyer uten noen til å lage dem. Som bevilgende myndighet kan Kulturrådet gjennom sin tildelingspolitikk vise ansvarlighet overfor kunstneres levekår, eller ikke og det er et valg som handler om verdier. 10. Regionale kompetansesentre for dans I våre dager er vi vitne til en liten revolusjon i norsk dansekunst: Dans på profesjonelt nivå, som hittil har vært en meget sentralisert kunstbransje, gror nå opp på steder over hele landet. De regionale virksomhetene bygger på kompetanse om lokale forhold og premisser, og har blitt drevet frem av nøkkelpersoner med store porsjoner idealisme. NoDa påvirket til etableringen av Pilotordningen for regionale dansemiljøer under Kulturfondet i fra 2010. Ordningen forløste et oppdemmet behov og vilje til å bygge virksomhet innen dans og skape infrastruktur som tilrettelegger for dans utenfor hovedstaden. Ordningen ble derfor en stor suksess som har generert mye aktivitet for lite midler (totale midler i ordningen er nå 4,1 mill). Gjennom god og fleksibel forvaltning i Kulturrådet som har hatt god dialog med aktørene, har ordningen vist seg vellykket for å dyrke frem nye gode lokale virksomheter. Slike regionale sentre fyller mange funksjoner på en ressurseffektiv måte, innen et vidt spekter av produksjon og formidling, samt kompetanse- og publikumsutvikling. Bl.a. arrangerer de turnestopp for kompanier på turne, inviterer til residenser for kunstnere i produksjonsfase, tilbyr produsentassistanse, inviterer til gjestespill, arrangerer årlig lokal dansefestival, arrangerer PRODA- trening og workshops, knytter seg til lokale amatør- og skolemiljøer, driver målrettet publikumsutvikling, og knytter samarbeid med ulike ressurser i lokalmiljøet. Framveksten av regionale dansesentre representerer en etterlengtet oppbygging av infrastruktur for dansekunst i dette landet. Fra tidligere har dansekunsten bare institusjoner i Oslo og Bergen, men med de nye sentrene har aktørene i kunstfeltet fotfeste langt flere steder, og disse sentrene fungerer igjen som brohoder til videre turnering/aktivitet utover i sine respektive regioner/omland. Utbredelsen gjør at mye større deler av befolkningen, spredd over hele landet, får et tilbud om dansekunst. 12

De regionale virksomhetene som i dag mottar støtte under kulturrådets ordning har krav om 40% lokal finansiering. NoDa støtter prinsippet om regional medfinansiering, det er med på å engasjere, forankre og ansvarliggjøre lokalmiljøene. Det viktige nå er en annen ivaretakelse av de mest etablerte og velfungerende regionale sentrene, med sikrere rammebetingelser. Dette er en type infrastruktur og virksomheter med et åpenbart driftsperspektiv, som passer dårlig i en prosjektfinansieringsform under Kulturfondet. Den betydelige andelen lokal medfinansiering styrker dette poenget. De mest veletablerte og velfungerende regionale sentrene bør over på en fastere finansieringsform, enten i post 74, eller på departementets poster. Under forrige regjering skrev Kulturdepartementet i Dans i hele landet (feb 2013) at: Departementet vil legge til rette for en styrking av regionale dansemiljøer landet rundt og tar sikte på at ordningen med statlig støtte skal bli permanent. Pilotprosjektordningen er under evaluering. Departementet vil vurdere den videre finansieringen av regionale dansemiljøer når evalueringen foreligger. Krav om regional medfinansiering på 40 pst av det totale offentlige tilskudd vil fortsatt være en forutsetning. (s26). Sittende regjering skrev i sin tilleggsproposisjon til Statsbudsjettet i november 2013, under kap 324 Scenekunstformål post 78 at: Regjeringen ønsker å bidra til å utvikle regionale kraftsentra på scenekunstfeltet. Vi registrerer med stor glede at det er bred politisk enighet om å at slik regional utvikling er positivt. Vi vil i så henseende henstille sterkt til å bygge på det som har oppstått nedenfra, snarere enn å konstruere nye strukturer ovenifra. Nåværende tilskuddsmottakere i kulturrådets ordning for regionale kompetansesentre for dans er: RAS (Sandnes), DansiT (Trondheim), Dans i Nord- Trøndelag, Dansearena Nord (Hammerfest), Bærum kulturhus, Dansekunst i Grenland, Scenerommet (Buskerud), Bergen Dansesenter, Forum for nordnorske dansekunstnere, Fjelldans (Valdres). De fem første har mottatt finansiering lengst og er de mest etablerte. Totalbeløpet i ordningen er p.t. kr 4,1 mill. Flere av sentrene mottar i dag også midler fra arrangørstøtteordningen. 11. Samarbeid mellom institusjonene og prosjektbaserte grupper Hovedregelen om at institusjoner som mottar fast årlig tilskudd ikke skal kunne søke prosjektmidler fra Kulturrådet må opprettholdes. Vi registrerer at denne høyst betimelige regelen angripes i det godes tjeneste, nemlig å øke samarbeidet mellom institusjonene og det såkalte frie kompaniene. Det er forståelig at institusjonene synes det er vanskelig å frigjøre midler til samarbeid i sine budsjetter. Men prosjektmidler fra Kulturrådet er selve eksistensgrunnlaget for den ikke- institusjonelle kunsten. Da blir det feil å dele de med institusjonene, selv for samarbeidsformål. Ved et samarbeid kan den frie gruppen/aktøren ta med seg inn i samarbeidet midler fra Kulturrådet som denne frie aktøren har søkt om, og selv råder over. Uten ekstra prosjektmidler fra kulturrådet er Nationaltheatret fortsatt Nationaltheatret, men uten (nok) tilgang på prosjektmidler eksisterer ikke det frie kompaniet i det hele tatt. Prosjektmidlene i Kulturfondet er allerede for knappe for det markedet de i dag betjener. I dette bildet blir det helt riktig at mottakere av faste statlige tilskudd per i dag ikke kan søke på prosjektmidler fra Norsk kulturråd. Dersom institusjonene har behov for å søke ytterligere penger for å kunne samarbeide med frie grupper, må det være fra et annet sted enn fra livsgrunnlaget til dem de ønsker å samarbeide med. Likevel har vi sympati for at det kan være tilfeller der en mottaker av fast årlig tilskudd skal kunne søke og motta prosjektmidler, det kan løses 13

gjennom unntak fra hovedregelen. Det bør forbli slik at det er den ikke- institusjonelle kunsten som skal søke på, leve av og råde over prosjektmidlene i Kulturfondet. 12. Maktspredning 12.1 FLERE FONDS At det finnes flere fonds å søke på for kunstnere er viktig for å unngå en monopolisering av Kulturrådet, og motvirke at Kulturrådet får definere helt alene hva slags kunst som får lov å eksistere. Fond for Lyd og Bilde og Fond for utøvende kunstnere er derfor svært viktige for å ivareta ytrings- og uttrykksmangfoldet, selv om disse deler ut langt mindre beløp. Delfinansiering fra flere andre hold, også regionale/lokale midler, er viktig for å komplementere Kulturrådets finansiering. Likevel gjør de økonomiske musklene til Kulturrådet at makten deres er svært dominerende for feltet, og ideelt sett kunne man ønsket seg større finansieringskilder utenom Kulturrådet. Samtidig må vi huske på at det er helt avgjørende for arbeidsvilkår, for profesjonalitet, for kvalitet, for formidling m.m. at prosjektene blir finansiert helt opp til de reelle budsjettene. Klattvise tilsagn om mindre beløp innebærer en stor risiko for at prosjekter gjennomføres til langt under budsjettert nivå, med den konsekvens at lønns- og arbeidsvilkår og flere andre forhold blir alvorlig svekket. Det positive med flere kilder til små beløp (som kommunale ordninger, etc.) må derfor balanseres mot behovet for nok midler, - som vi skriver i kap 8 Tildelingspolitikk: heller tilstrekkelig til færre, enn litt for lite til flere. 12.2 CO- PRODUSENTER Co- produksjon er et veldig vanlig finansieringselement for å få realisert/fullfinansiert produksjoner innenfor dansekunsten. I dag er de fleste co- produsenter utenlandske scenehus og festivaler. Norge bør i langt større grad utstyre relevante og kompetente scenehus/festivaler med en finansiering som gir plass til denne type virksomhet. Det er en metode som sprer makten over kunstproduksjonen, til flere rom enn Kulturrådets fagutvalg. Co- produksjon har i tillegg mange andre positive faktorer ved seg, som ikke en fondsstøtte kan fikse: Det styrker kontakten med teaterhuset, og dets publikum og partnere, det er gunstig i nettverks- og promoteringsarbeid, og det representerer et positivt skyv i ryggen på kunstneren, som også er styrkende for selvtilliten. Alle arrangører kan prinsippet være co- produsenter dersom de har ressurser å avse til kunstneren, det være seg i form av økonomi eller realverdier som arbeidsrom, markedsføring, teknikk, e.l. De mest relevante og kompetente aktørene i Norge som burde fått styrkede midler til å fungere som co- produsenter er de programmerende scenene (BIT Teatergarasjen, Teaterhuset Avantgarden, Black Box Teater og Dansens Hus), de større festivalene (Oktoberdans, CODA, Barentsdans) og de regionale kompetansesentrene for dans (RAS, Bærum kulturhus, DansiT, DansiNT, Dansearena Nord, m.fl.). Med ønske om et godt og sterkt Norsk kulturråd for fremtiden, Vennlig hilsen Norske Dansekunstnere Peder Horgen Forbundsleder 14