Introduksjon til noen Skjervheimtekster og til Skjervheim som vitenskapsteoretiker Til seminaret om vitenskapsteori 27.3. har jeg fått æren av å innlede til debatt. Det vil jeg gjøre ved å gå veien om Hans Skjervheim og hans rolle i norsk filosofi/vitenskapsteori. Til dette formålet har jeg valgt ut noen Skjervheim-tekster som legges ut til valgfri lesning for interesserte. Jeg har også skrevet denne korte introduksjonen, og sikter på å utfylle den gjennom en muntlig innledning på seminaret. Introduksjonen er følgelig ikke manus for den muntlige innledningen. Det er ikke slik at de som vil delta i seminaret må forplikte seg til å lese eller å lese alle tekstene. Men jo mer man har forberedt seg, jo mer kvalifisert kan man selvsagt delta. Opptakten til seminaret var et arrangement på Vestlandsforsking i høst. Der holdt Vestnorsk nettverk presentasjon og opposisjon for de vitenskapsteoretiske tekstene til to doktorgradsstudenter fra Vestlandsforsking. Begge er samfunnsforskere og deres vitenskapsteoretiske tekster var orientert mot aksjonsforskning og hermeneutikk. Jeg var den ene av opponentene. Etter presentasjonene og opposisjonene kom ideen om et vitenskapsteorievenement opp i samtalen. Det er denne bakgrunnen som gjør at seminaret er orientert mot Skjervheim og de vitenskapsteoretiske problemstillingene som er karakteristiske for menneskevitenskapene (humaniora og samfunnsvitenskap). Ett av de interessante poengene hos Skjervheim er spørsmålet om det er grunnlag for vitenskapsteoretisk enhet mellom alle vitenskaper, eller om det må trekkes et nokså avgjørende skille mellom vitenskapene om mennesket og de tekniskog naturvitenskapelige fagområdene. Den moderne vitenskapshistorien starter i renessansen, og kan litt spissformulert henges på slagordet ad fontes ( til kildene ). Dette ble konkretisert i den gryende historievitenskapen gjennom jakten på best mulige håndskrifter av de betydeligste tekstene fra antikken, bibeltekster, filosoftekster, tekster fra de store greske dikterne osv, innen astronomien ved at kikkert ble tatt i bruk i observasjon av himmelfenomenene osv. Fra denne spede begynnelse fikk vitenskapen en veldig vekst i omfang og prestisje gjennom opplysningstiden. Men hva var denne nye vitenskapens teoretiske fundament? Descartes var den første som rykket ut med et markant svar. Han skrev en bok om Metoden, som har blitt stående som en milepæl i vitenskapsteoriens historie, og bokens nøkkelsetning cogito ergo sum ( jeg tenker, altså er jeg ) er kanskje verdens mest kjente filosofiske setning. En slik filosofisk posisjon, som tar utgangspunkt i refleksjonen (tenkningen), har man siden kalt rasjonalisme. Allerede på 16 og 1700-tallet ble rasjonalismen og Descartes utfordret i England, fremfor alt av Locke og Hume, som sto i spissen for utviklingen av en empiristisk grunnoppfatning av vitenskapsteorien. Forenklet kan man kanskje si at siden har kampen om hegemoni i vitenskapsfilosofien bølget frem og tilbake mellom en rasjonalistisk (refleksiv) og en empiristisk hovedstrøm. I like grove trekk kan man kanskje også si at disse to hovedstrømningene har hatt hvert sitt geografiske tyngdepunkt, empirismen i den engelsksproglige verden og rasjonalismen på kontinentet. Men betydningen av slike geografiske forankringer må ikke overdrives. Det skal jeg gi noen eksempler på. F.eks er franskmannen Comte opphavsmann til begrepet positivisme på begynnelsen av 1800-tallet. (Derav betegnelsen positivismestriden, fra 1950-årene, som Skjervheim fikk en internasjonal nøkkelrolle i.) Positivismen er så godt omtalt i Store norske
leksikons nettversjon at jeg siterer litt fra det. (Mye relevant filosofistoff er godt omtalt i denne lett tilgjengelige kilden.) Vitenskapelig virksomhet forstås som en objektiv, verdinøytral og interessefri aktivitet uavhengig av subjektiv fortolking og samfunnsmessige forhold. - Forholdet mellom den erkjennende og det som erkjennes problematiseres ikke - noe som står i motsetning til en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærmingsmåte hvor nettopp forholdet mellom forskningens subjekt og objekt, og forskerens subjektive føringer i vitenskapen, tas opp. I den internasjonale offentligheten som vokste frem utover 1800-tallet ble det nok også slik at den empiristiske grunnforståelsen fikk et slag overtak. Det henger sammen med flere ting. Dels at empirismen ble tettest knyttet opp mot realvitenskapene, og at de kom til å fremstå som de mest eksakte. Dels at realvitenskapene fikk et voldsomt oppsving i prestisje etter hvert som de ble lagt til grunn for teknologisk nyvinning. Bare realvitenskapene og riktignok bare noen av dem, kunne så tidlig legges til grunn for eller omformes til teknologi. Allerede før koblingen mellom realvitenskap og teknologi hadde teknologien begynt sin radikale omforming av menneskenes verden, med damp-, spinne osv maskinene. Etter koblingen har denne effekten akselerert kontinuerlig. I Tyskland kom Dilthey på slutten av 1800-tallet til å spille inn en viktig distinksjon i vitenskapsfilosofien, som bidrag til å avklare forholdet mellom realvitenskapenes og humanvitenskapenes egenart. De førstnevnte søker å forklare (tysk erklären) ved å oppløse helheter i enklere bestanddeler. De sistnente søker derimot å forstå (verstehen) ved å sette et fenomen inn i en større livssammenheng. På denne måten har Dilthey bidratt til utviklingen av hermeneutikken, som jeg kommer tilbake til nedenfor. Men dette var et bidrag som ikke nådde så langt ut, i første omgang. Det ble mer vind i seilene for en nærmest motsatt front, som ble utviklet i Wien fra 1920- årene. Til tross for at den oppsto på tysksproglig grunn, inntar Wienerkretsen (som også Arne Næss tilhørte og brakte påvirkning fra til Norge) en empiristisk grunnposisjon, ofte omtalt som nypositivisme. Wienerkretsen er den fremste representanten for ambisjonen om enhetsvitenskap, med fysikken som mønstervitenskap, i nyere vitenskapsfilosofi. Men nå når Skjervheims lærer, Næss, er nevnt, hopper jeg over til en sterkere konsentrasjon om Skjervheim. Nedenfor følger en kort presentasjon av Skjervheim og den filosofisk/vitenskapelige konteksten han forsto seg selv i. Til sist følger også noen korte karakteristikker av hver av de utvalgte tekstene hans. Skjervheim er en av de store filosofene i Norge i siste halvdel av 1900-tallet. Ikke så mange flere enn han nevnes ved siden av Arne Næss. Selv om Skjervheim var student under Næss inntok han en annen grunnposisjon, slik at de kom til å representere hver sin leir eller strømning i filosofien i hundreåret. En grundigere omtale av Næss får bli tema en annen gang, nå vil jeg konsentrere meg om Skjervheim. Skjervheim søkte til kontinentet, primært til tysk filosofi på en tid (like etter krigen) da det ikke var stuerent å forholde seg til det tyske. Slik var det akkurat da, bare fordi det var tysk. Denne fordommen mot det tyske, også innen filosofi og vitenskap, ble også underbygget av at 1900-tallets betydeligste filosof, Heidegger, ikke bare var tysk, men også hadde så dårlig politisk gangsyn og tok så grundig feil under nazismen. Når Skjervheim søkte seg til Tyskland og ikke minst til Heidegger, var det ikke fordi han hadde svekket gangsyn, men fordi han fant
at nettopp tysk filosofi, med bl.a Heidegger, boret dypest i de filosofiske problemene, om ikke i de politiske. Skjervheims interessefelt var fremfor alt vitenskapsfilosofien, spesielt med relevans til samfunnsvitenskapene, som i den tidlige etterkrigstiden var i sin tidlige utviklingsfase. (Samfunnsvitenskapelige felt, som sosialøkonomi og delvis sosiologi hadde alt en lang utviklingshistorie bak seg. Likevel skjedde en kraftig endring, fagutvikling og blomstring på denne tiden, f. eks ved etableringen av et samfunnsvitenskapelig fakultet ved UiO først i 1963, bl.a under påvirkning av amerikansk samfunnsvitenskap. Se Skjervheims Føreord (s 35-52), i den ferskeste versjonen av essaysamlingen Deltakar og tilskodar, 1996, med samme tittel, men større omfang i 1976) Alt fra hans første arbeider på 1950-tallet er det denne tematikken som står i sentrum for hans interesse. Det er ikke mange norske avhandlinger i filosofi som har satt spor ut over landets grenser, endog hos toneangivende filosofer. Skjervheims eksamensarbeid, magistergradsavhandlingen (ca 80 sider!) fra 1959, ble skrevet på engelsk (Objectivism and the Study of Man, oversatt og utgitt på norsk i 1974 og 2000), og fikk betydning, i følge dem selv, for den faglige utviklingen til så betydelige filosofer som Jürgen Habermas og Karl-Otto Apel. I tillegg til denne avhandlingen har Skjervheim bare skrevet ett større arbeid, Ideologianalyse, dialektikk, sosiologi (utgitt som bok i 1973). Hans toneangivende posisjon i Norge er ikke minst bygget på hans mange små arbeider, essays, med nokså bredt nedslagsfelt, samlet og utgitt i flere samlinger og noen av dem i flere opplag. Mest kjent er samlingene Deltakar og tilskodar, Filosofi og dømmekraft (1992) og Mennesket (2002). Mange av hans essays tar opp sentrale vitenskapsteoretiske problemstillinger fra spesifiserte vitenskaper, psykologi, sosiologi, pedagogikk, psykoterapi, litteraturteori, medievitenskap. Andre har renere filosofisk tematikk. Over alt er formen på de mindre arbeidene mer essayistisk enn formalt fagfilosofisk. De er problemdrøftelser med inndragning av et rikt assosiasjonsmateriale, primært fra filosofihistorien. En del filosofer er gjengangere: Platon og Aristoteles fra antikken, Machiavelli, Descartes og Hobbes fra renessansen, Hume, Kant og Rousseau fra opplysningstiden og Hegel, Comte, Kierkegaard, Marx, Nietzsche, Diltey, Freud, Weber, Husserl, Heidegger, Wittgenstein, Sartre, Popper, Gadamer, Habermas fra de to siste århundrene, for nå bare å nevne det mest kjente og, av Skjervheim, hyppigst omtalte. Det er de/n filosofiske strømningen som kan karakteriseres med stikkordene fenomenologi, hermeneutikk og eksistensialisme Skjervheim knytter seg til, i tillegg til inspirasjonen fra Platon, Aristoteles, Kant og Hegel. Jeg skal prøve kort å si noe om denne/disse strømingen(e). Fenomenologi er en retning eller et prosjekt som kritiserer positivismen for at den gjennom sin teori har avskåret seg fra å kunne ta opp det karakteristisk menneskelige ved vår bevissthet. F.eks at bevisstheten er intensjonal, den retter seg alltid mot noe. Det makter ikke positivistisk vitenskap å få et grep på. Men det er mulig å få grep på dette, gjennom fenomenologiske analyser. Det enkleste og klareste eksempelet på dette er kanskje Heideggers hammer. Det er ikke en objektivistisk undersøkelse av en hammer som gir oss den beste forståelsen av hva en hammer er for oss. Forståelsen av hammerens betydning i menneskelivet når vi best frem til gjennom en fenomenologisk beskrivelse av vår bruk av den. Hermeneutikken vokste ut av teologien på 1800-tallet. Ordet er av gresk, og betegner det å fortolke noe, i teologien primært tekster. Når hermeneutikken utvikler seg til en filosofisk
strømning, betyr det at den setter mennesket som fortolkende og selvfortolkende vesen i sentrum for oppmerksomheten. Også den er følgelig konsentrert om menneskets særegne måte å leve på, som bevissthetsvesen. Gadamer fremstår i dag som den fremste og mest konsistente representanten for hermeneutikken. Eksistensfilosofien fikk sitt første gjennombrudd med Søren Kierkegaard, som stadig står som Skandinavias betydeligste filosof. Han ble provosert til sitt prosjekt av Hegel, som var den helt dominerende filosofen i Tyskland på begynnelsen av 1800-tallet. Hegels ambisjon var å utvikle et system som skulle fange opp hele virkeligheten og ordne alt ved den innen en helhetlig logikk. Kierkegaard sa, ironisk, at han var imponert over systemet. Problemet ved det var, sier han, at Hegel hadde glemt å tenke over hvordan den enkeltes liv i verden skulle forståes. Kort kan vi si at Kierkegaard løser det spørsmålet ved å legge vekten på valget, og derved friheten, som det grunnleggende menneskelige, mens Hegel, i følge ham, legger vekten på det fornuftige systemet, som determinerer menneskenes liv. Kategoriene valg og frihet har siden vært sentrale i all eksistensfilosofi. Samtidig som Skjervheim knytter seg til disse strømningene markerer han opposisjon mot positivisme, pragmatisme, empirisme, analytisk filosofi og marxisme, som var innflytelsesrike retninger i hans samtid og nære fortid. Han kritiserer dem, sammen med kritikk av de nevnte renessansefilosofene (men Descartes har han både sympati for og reservasjoner mot). Så langt har denne introduksjonen vært temmelig utvendig, for å gi et slag oversiktsbilde over det filosofiske og vitenskapsteoretiske terrenget. Innsiden skal primært behandles gjennom lesningen av tekstene og diskusjonen i seminaret. Men jeg vil, gjennom presentasjon av syv utvalgte Skjervheim-tekster, berøre noen sentrale poeng hos Skjervheim stikkordmessig: I Filosofi og livsvisdom er et sentralt poeng at positivisme/naturalisme ikke forstår mennesket rett, fordi man ikke har perspektiv for at mennesket skiller seg fra dyrene ved rollen fornuften og derved kulturen spiller, som erstatning for instinktstyring. Mennesket må selv skape sin livsretning og sine livsrammer, og det har disse filosofiske tradisjonene, i motsetning til dem Skjervheim knytter seg til, ikke hatt perspektiv for. Det de overser er refleksjonens rolle i menneskehetens/kulturens utvikling. Refleksjonens vesen er at den er dialektisk (ordet dialog har samme, gresksproglige rot). Når slike omstendigheter ved mennesket blir oversett, blir relevansen av vitenskap som drives på slike vilkår der etter. I denne artikkelen er en logisk tematikk også et hovedpoeng. Skjervheim er streng i kravet om at tenkning må være selvrefererende konsistent. Dette er et ofte benyttet kriterium i Skjervheims bedømmelse av filosofiske retninger og posisjoner. Selv om det ikke er helt lett å få taket på denne problematikken, er det all grunn til å anbefale litt innsats for å forstå den, for det er en tematikk med klar relevans og stor rekkevidde Disippelen Jon Hellesnes (prof. i filosofi ved Ui Tromsø) er en av dem som har skrevet mest om Skjevheim. Han hevder at Oppleving og eksistens er Skjervheims viktigste/mest vellykkede arbeid. Det sentrale poenget her er å forstå og å forstå opphavet til og rekkevidden av den moderne subjektivismen. Det gjør Skjervheim via en analyse av Descartes historisk rolle. Det er han som har delt virkeligheten i to for oss, sier Skjervheim, verden som utstrekning på den ene siden og mennesket (subjektet, individet) som bevissthet, dvs på et annet plan enn den utstrakte verden, på den annen. Dette grunnskjemaet var ment som et forsøk, et teoretisk utkast fra Descartes side. Han hadde ikke forutsett at vi siden, i 400 år, skulle komme til å tolke virkeligheten slik at det skulle være et problem å forstå hvordan
bevisstheten skulle nå ut til verden utenfor. (F.eks i medisinen, hvor også mennesket todeles. Kroppen hører med til utstrekningen.) Men Descartes utkast har blitt til common sense. Først i det siste hundreåret har det begynt å gå opp for oss at vi er ledet på villspor. Heidegger er en av filosofene som har gitt viktige bidrag til å avdekke av dette. Tittelen Deltakar og tilskodar er ikke bare tittel på Skjervheims mest utbredte essaysamlingen. Det er også tittelen på hans første essay, første gang utgitt som stensiltrykk i 1957. Også det har siden kommet i ulike utgivelser. Også her er forskjellen mellom menneske og dyr et sentralt poeng, denne gangen primært fokusert mht sproget. Parallelt introduseres spørsmålet om hvordan vi forholder oss til andre mennesker, som jevnbyrdige samtalepartnere eller som fakta/ting. Han skrev dette essayet mens han jobbet med avhandlingen om objektivismen, og bak interessen for sprog og fakta ligger spørsmålet om hva som skjer dersom mennesker objektiverer hverandre. Å gjøre det er det motsatte av å ta andre på alvor. Men slik objektivering er nettopp et sentralt grep i positivistisk (menneske)vitenskap. Derved er vi allerede her i kjernen av Skjervheims anliggende. Så kan han fyre på med hele sitt filosofihistoriske arsenal av venner og motparter. Slik åpner han mange perspektiv på ulike filosofiske posisjoner som ikke så lett gjennomskues for den som bare leser et læreverk i filosofihistorie. Allerede i Deltakar og tilskodar-essayet aner man den tematikken som kanskje fremfor noe kan sies å være hovedsaken i hele Skjervheims positivismekritiske virke. Jeg velger å omtale det i tilknytning til Etikken og dagleglivet sin moral. Dette essayet innledes med at fenomenet dualisme introduseres. Det er et fenomen som er kjent fra religionshistorien. Der dreier det seg om dualiteten (to-heten) mellom godt og ondt, ånd og materie, gud og djevel osv. En tilsvarende dualisme finner man også i filosofien, sier han. Tydeligst hos Platon, men også hos både Kant og Aristoteles. Via Rousseau ledes vi så over i naturalismen, som han oppfatter som et forsøk på å komme bort fra dualismen. Men hans oppfatning er at dette driver Freud, Dewey, behaviorismen og mange andre inn i en flatere forståelse av mennesket enn den man finner i Aristoteles verk Om sjelen, og igjen er det sansen for det særegent menneskelige, fornuften, som er poenget. Det som skiller oss fra dyrene er at vi ikke får livet vårt styrt av instinkt, men i stedet har fornuften som, med all sin skrøpelighet, er vår veisøker. Jeg sier veisøker, for fornuftens første skritt er å spørre hvorfor. Men denne særegent menneskelige fornuftsproblematikken har naturalismen (og tilsvarende) ikke noe god innfallsvinkel til. Det har vi først fått i nytiden, med fenomenologien, hermeneutikken og eksistensfilosofien. Men hva er det ved mennesket disse retningene i filosofien har sett eller åpnet for forståelse av? Jo, at i motsetning til i dyrenes verden finnes etikken i menneskenes. Som etiker knytter Skjervheim seg til både Aristoteles og Kant, (men ikke alltid slik at det er like ryddig og oversiktlig hvordan han vurderer forholdet mellom deres to posisjoner). I dette essayet knytter han seg til det aristoteliske skillet mellom poiesis (det greske ordet bak vårt poesi, som hos ham nærmest betegner teknisk dyktighet) og praxis, som betegner de mellommenneskelige handlingene, etikken. Poiesis kan i nytidens kontekst gjengies med formålsrasjonalitet. Mens praxis er det som aldri kan gjøres til formål for noe annet, fordi det andre mennesket primært må forståes som mål i seg selv (her er tilknytningen til den kantianske etikken). Men nettopp her er det alle de personene og retningene i filosofi og vitenskap som Skjervheim opponerer imot, i følge ham, går feil. De objektiverer og faktuerer andre, i det de setter seg som mål, på teknisk,
naturvitenskapelig vis, å ville analysere, slik at de kan predikere og så manipulere frem oppfyllelsen av de satte (for)mål. På dette punkt i introduksjonen vil jeg føre inn ett av Skjervheims kortere arbeider, som omhandler en side ved teorigrunnlaget for pedagogikken: Det instrumentalistiske mistaket. Det fører videre drøftelsen av forholdet mellom poiesis/teknikk og praxis/etikk. Denne gangen ved en drøftelse av eksperimentell metodes plass og rett i vitenskapene om mennesket. Nok en gang er Dewey, men bak ham den mer betydelige filosofen Peirce, i motpartrollen. Men også Marx. Litt komprimert kan man kanskje si at Skjervheim har et dobbelt poeng i sin vurdering av teknisk/poietisk/manipulatorisk vitenskapelig aktivitet på menneskevitenskapenes område: På den ene side anklager han alle slike vitenskaper på etikkens grunn. De tar ikke menneskers fundamentale rettigheter alvorlig, i det de gjør forsøk på, ved hjelp av vitenskap, å få makt over andre, for å manipulere dem. Det er grunnleggende uetisk. På den annen side er det Skjervheims poeng at man knapt, i hvert fall ikke i lengden, kan få slik makt over andre at man greit kan manipulere dem. For å si det med Abraham Lincoln; det kan lykkes med noen, og det kan lykkes med mange en stund, men man kan ikke lykkes med å manipulere alle hele tiden. Før eller siden vil noen forstå spillet (fornuften er så likelig fordelt mellom folk) og begynne å anvende det, motsatt vei (f.eks ved å gjøre seg til selvmordsbomber, bråkete elev osv), og da går det fra galt til verre. Det er på dette grunnlaget Skjervheim mener at den etiske drøftelsen alltid må gjøres først, i forbindelse med alle vitenskaper om mennesket. Skjer ikke det, vil disse vitenskapene være vitenskapsteoretisk forkastelige. I essayet Den eigne refleksjonen og fortolkningen av andre kommer vi tettest, i de essayene jeg har valgt ut her, på Skjervheims vurdering av Næss og av hans oppfatning av sitt eget forhold til sin gamle lærer. Han starter i Næss doktoravhandling (1936), i behandlingen av spørsmålet om forskeren som studerende (tilskuende) subjekt, og rotter og mennesker som iakttatte objekt. Poenget så langt er å vise at den empiristiske vitenskapsteoretiske posisjonen er selvoppløsende. Den førte Næss ut i skeptisisme. Uten at det sies eksplisitt her, er det Descartes todelte verden som ligger bak og er årsaken til denne problematikken. Via Skjervheims filosofiske venner, fenomenologene først denne gang, får han på den ene side ført inn refleksjonen, på den annen side utdypet problemet med empirismen, f.eks slik den er utformet hos den store Hume. Problemet kan kort formuleres slik: Står subjektet nakent og fremmed i verden (Descartes og alle som er formet av hans dualisme) eller er det slik at allerede før vi blir oss bevisst erkjennelsesspørsmålene befinner vi oss i en verden, som er med og legger premisser for vår erkjennelse? Svaret er ja, det sistnevnte er et mer treffende syn på mennesket enn Descartes todeling. Og hva med andre mennesker? Hører de til blant objektene jeg/vi forholder oss til, eller er også de, som jeg, i denne verdenen som allerede er her, prinsipielt på samme vilkår som meg? Og om det er slik det er, hvilke krav og hvilke begrensninger innebærer det? Igjen ender tankeferden i dialektikken, denne gang med referanse til Hegel. Jeg skulle ønske jeg kunne ta dere med gjennom mange andre av Skjervheims essays og. Men en gang må vi lande. Det vil jeg gjøre med noe av det siste han rakk å arbeide med, innføringen av nyliberalistisk økonomisk styringstenkning. Det har han behandlet i
Målstyring av mange slag. Der starter han med en kritikk av den universitetsstyringen min kjære gamle lærer, Inge Lønning, var med på å innføre da han var rektor ved UiO. Men for Skjervheims anliggende er Lønning bare et springbrett. Poenget er en kritikk av slik formålsrasjonal tenkning som kom til oss med Statskonsult og MBO-styringen (forløpere bl.a for Nokut). Skjervheim sammenligner den med den teleologiske (telos er gresk for mål) tankegangen hos Aristoteles, som jeg har omtalt ovenfor, som poietisk tankegang. Selv om poietiske handlinger, i følge Aristoteles, står svakere enn praxis mht de etiske forhold, er de ikke løsrevet fra etikken. Men det er MBO-tilrettelagt handling, når det ikke skilles mellom varer og tjenester, men begge deler blir tenkt som produksjon av varer. Produksjon av varer har den produserende makt over, varene er objekt. Men tjenester, forelesninger eller pleie av bestemor, er handlinger i de sosiale (mellommenneskelige) kontekstene, og de må tenkes som praxis, for der gjelder etikken. Det er det ikke perspektiv for i MBO-systemet. MBO-systemet, det avpersonaliserte produksjonstenkningssystemet, er utviklet i USA, og viser vitenskapsteoretiske svakheter ved amerikansk filosofi- og vitenskapstradisjon, som er antydet gjentatte ganger ovenfor. Etter Skjervheims tid, sterkest nå i Bush-administrasjonens dager, avslører denne tenkemåten sitt sanne ansikt også i en rent instrumentalistisk utenriks- og krigspolitisk tenkning og handling.