A.J. Kazinski Søvnen og døden Oversatt fra dansk av Elisabeth Bjørnson
Del I Blodets bok
Du menneske, vil du dømme? Vil du dømme blodbyen og la den få vite om alt det avskyelige der? Du skal si: Så sier Herren Gud: Byen som lar blodet flyte i gatene, dens tid kommer. ESEKIELS BOK 22, 2 3
1 Død. Det var det hun var. Tvunget over på den andre siden av livet. Og hun ville ikke tilbake igjen. Aldri mer, det var ingenting for henne å vende tilbake til. Men snart ville hun bli hentet, det visste hun, trukket tilbake mot sin vilje, slept gjennom tid og rom. Hun ville få 220 volt gjennom brystkassen, igjen ville hun kjenne det helvete kroppen hennes var blitt. Han ville gjøre alt for å gjenopplive henne. Kanskje hun burde forsøke å oppnå kontakt? Så hun kunne få fred. Og gi ham fred. Hun hørte et skrik. Bak seg? Var det hun selv som skrek? Hun så sølvtråden som snodde seg lekent og uendelig, men som fortsatt bandt sjelen hennes til dens jordiske hylster. Som en navlestreng. Noe som måtte klippes over. Hun måtte kjempe såpass sto klart nå. Han skulle ikke få tak i henne igjen, trekke henne tilbake til livet, torturere henne, ta livet av henne om igjen og om igjen. Hun ville inn i lyset. Vekk. Han trakk i henne nå, han hadde begynt å gjenopplive henne. Hun så på sølvtråden, den ble stram som en spent strikk. Slipp meg inn. Jeg ber dere. Og akkurat idet hun kunne kjenne varmen fra lyset, fikk hun svar. Det er du som holder igjen. Ikke vi. Nei. De tok feil. Hvem de nå måtte være. Hun var klar. Det var ikke henne, hun ville videre, ikke tilbake til den forpinte kroppen.
Det er han. Ikke meg. Dere må hjelpe meg. I samme øyeblikk ble hun halt tilbake som en fisk som har bitt på kroken og blir trukket gjennom vannet; verden forsvant forbi henne. Det vakre nettet som omga jorden, var det siste hun så før alt ble mørkt. Så smerte. En uendelig smerte. Kan du høre meg? Hun kjente igjen stemmen. Var det faren? Nei, han ville ikke gjøre dette mot henne. Hun våknet. Kan du høre meg? Stemmen hans var rolig, behagelig, omsorgsfull en stemme som ikke passet sammen med handlingene hans. Jeg skal gi deg litt saft. Prøv å åpne munnen. Bringebærsaft, den samme typen som hun hadde fått på sykehuset den gangen hun var innlagt med brukket ankel og måtte opereres. Det gjør vondt, hvisket hun. Når du drikker? Ja. Musklene dine ble utsatt for et kraftig sjokk da jeg gjenopplivet deg. Det går fort over. Jeg har hatt litt smertestillende i saften. Prøv å drikke litt mer. Hun drakk, den tykke væsken presset seg forbi strupehodet. Endelig kunne hun åpne øynene. Hun kjente igjen leiligheten sin. Sengen, viften i taket. Den sto stille nå. Hun hadde aldri sett leiligheten fra denne vinkelen, liggende flat på gulvet. Fastspent. Hun kunne ikke bevege armene og bena. Fisk, tenkte hun og mintes en lek fra barndommen. Fugl, fisk eller midt imellom. Det var merkelig å tenke på dette nå. Og kanskje likevel ikke. Midt imellom jeg var midt imellom, sa hun til seg selv. Mellom død og levende, i det rommet katolikkene kalte skjærsilden, men som slett ikke er uhyggelig eller
pinefullt. Nå er jeg fisk, jeg burde vært fugl. Han reiste seg opp. La fra seg en bok på kommoden og tok et par utålmodige skritt rundt i rommet. Hadde han sittet og lest mens hun var død? Det var hennes bok, bibelen hennes, med den enkle tittelen Faidon. Hvis hun ikke hadde lest den, ikke var blitt betatt av Sokrates tanker om sjelens udødelighet, ville hun ikke ha ligget her nå. Curiosity killed the cat. Kan du snakke? Ja. Fikk du kontakt? Kanskje hun bare burde finne på noe. Hva ville han høre, hva ville få ham til å holde opp og gi henne sprøyten en siste gang? Ja. Jeg fikk kontakt. Et lite øyeblikk, hvisket hun. Er det sant? Du må ikke lyve for meg. Tårene presset seg på. Nei. Kanskje. Jeg vet ikke. Hun ville få tårene vekk, men hendene hennes var fortsatt bundet på ryggen, riktignok ikke hardt, det var et mykt fløyelsbånd rundt repet så det ikke skulle lage merker. Det hadde han forsikret henne. Jeg kan ikke se noe. Han fjernet væsken fra øynene hennes. Kan du løsne hodet mitt? Det gjør så vondt. Nei. Du skal tilbake igjen. Vi fortsetter til det lykkes. Skjønner du ikke hvor viktig dette er? Du får ikke lov, sa hun, men gråten kvalte protestene. Det er siste gang. Det lover jeg. Hun kunne lukte kanel av pusten hans, kanel og te. Hadde han sittet med en kopp te i hånden og lest Faidon mens hun var død? Som en britisk general i kamp: upåvirket, kjølig. Stoisk. Trøstet seg med at det var greit å ta livet av henne om igjen og om igjen. Fordi Sokrates
selv hadde bevist at vi mennesker har en udødelig sjel. Hun kremtet. Det er ikke sånn som du tror. Jo. Det lar seg nok gjøre. Det var din egen idé. Ringte det på døren? Hun så på ansiktet hans. Engstelsen. Det flakkende blikket. Det ringte igjen. Denne gangen hørte hun det tydelig. Hun ville rope. Hvis hun hadde kunnet. Men han holdt henne hardt for munnen. Sekundene gikk. Så stillhet. Det er fra jobben, hvisket hun da han fjernet hånden. De lurer på hvorfor jeg Smerter fra strupen. Ordene tok for mye plass i halsen. Hun så på ham. Så hvilke tanker som fylte hodet hans: Når slår de inn døren? Det var et sted mellom ett og to døgn siden han hadde kommet, tenkte hun. Kanskje halvannet. Halvannet døgn hvor hun var blitt holdt fanget i sin egen leilighet. Han hadde det travelt. Hun kunne se det på ham da han reiste seg og gikk rundt seg selv et par ganger. Han så på klokken. Slo på mobilen sin. To beskjeder kom inn. Jeg har ikke tid, hvisket han til seg selv og gikk ut på kjøkkenet med telefonen. Det var da hun merket det. Tauet hadde løsnet bak. Hun kunne lirke venstre hånd fri, det spinkle håndleddet dro seg ut av fløyelsbåndet. Hun kunne høre ham ute på kjøkkenet: Nei. Det var bra du ringte. Men kan jeg ringe deg når jeg har kommet hjem? Hjem, tenkte hun. Har djevelen et hjem? Hun forsøkte å samle tankene, men stoffene hun hadde fått i seg gjorde det vanskelig, alt det han hadde pumpet inn i henne i løpet av alle disse timene. Med venstre hånd fri kunne hun også løsne båndet som bandt den andre hånden. Og med begge hendene fant hun skruen på
apparatet som holdt hodet hennes fastspent. Hun kunne høre ham ute på kjøkkenet: Det gjør ingenting. Nei, jeg mener det. Virkelig. Altfor behagelig stemme. Gud burde ha tilpasset menneskets stemme til mengden av ondskap i sjelen. Da hadde hun ikke vært her nå. Da ville hun ha hørt en djevel hvese allerede første gang de møttes. For hun kjente ham. Godt til og med. Kanskje fantes det ikke noe annet menneske hun hadde betrodd seg mer til. Sine aller innerste hemmeligheter. Hun hadde stolt på ham. Og likevel gjorde han dette mot henne. Jeg kan komme i morgen tidlig, sa han ute fra kjøkkenet. Hun fikk løsnet den første skruen, og det tykke stoffet mellom skruen og hodet hennes falt i gulvet. Skrue nummer to var enklere. Tror du det ville hjelpe? Hun kom ikke til å rekke det. Hun fikk tårer i øynene. Ville det nytte å rope om hjelp? Neppe. Dessuten var hun redd for at hun ikke hadde noen stemme igjen, og han ville komme løpende umiddelbart. Kan du vente et lite øyeblikk? sa han i telefonen. Hun kunne høre skrittene hans. Hun gjemte hendene på ryggen igjen og stirret stivt opp i taket. Fra øyekroken kunne hun se at han stakk hodet ut fra kjøkkenet for å se til henne. Han lukket døren etter seg igjen. Nå. Hun gikk løs på skruene med begge hender, bare skruene ved tinningene, de bakre spilte ingen rolle. Vil dere helst at jeg skal komme nå med én gang? Han hadde ikke tenkt å la henne leve videre, det visste hun. Hun var ikke redd for å dø men likevel ville hun slåss. Kroppen hennes ville slåss. Kan jeg ringe tilbake?
Hodet var frigjort, nå gjensto bare anklene. Han hadde avsluttet samtalen. Hun kom ikke til å rekke det. Hun ville slåss. Skrike og slå. Ankellåsen var en enkel borrelås av den typen som de brukte på de psykiatriske sykehusene, maken til de smårollingene på lekeplassen hadde på skoene sine. Men den ga fra seg en høy, karakteristisk lyd idet hun rev de to tykke stoffbitene fra hverandre. Hun hørte ham ute på kjøkkenet, hun rev den siste låsen opp og kom seg på bena. Hun traff noe med foten da hun gikk mot døren. En bok? Lyden av noe som for bortover gulvet og endte et sted inne på soveværelset. Døren ble åpnet, og i samme sekund sto han overfor henne. Dette hadde han ikke regnet med. Det behøver ikke gå galt, sa han, og hun kunne høre på stemmen at han var nervøs. Idet han kikket bort på den svarte vesken med alle sprøytene og de bedøvende stoffene, løp hun mot utgangen. Han forsøkte å få tak i henne, men hun slo etter ham. Nei! Han tok seg til hodet, holdt håndleddet hennes fast mens han så mot vesken. Ja, du klarer deg ikke uten, tenkte hun. I det samme slapp han taket. Hun spurtet mot døren. Han hadde satt på sikkerhetslenken, og hun slet for å få den av. Hjelp, skrek hun, men stemmen var svak. Inne i stuen, bare noen få meter unna, så hun at han gjorde klar en sprøyte i profesjonelt tempo. Han var ferdig i samme øyeblikk som hun fikk lenken av og rev døren opp. Han innhentet henne før hun var ute av leiligheten, og grep tak i nakken hennes. Hun forsøkte å rope om hjelp, men den brede hånden hans holdt rundt kjeven hennes mens han sprøytet det bedøvende stoffet