Atiq Rahimi Faen ta Dostojevskij Oversatt av Egil Halmøy
Sitater fra Fjodor Dostojevskijs Forbrytelse og straff er hentet fra Jan Brodals oversettelse, Solum Forlag 1993. Utgitt med støtte fra Norsk Kulturråd. Originalens tittel: Maudit soit Dostoïevski Copyriht P.O.L éditeur, 2011 This book is published by agreement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris Norsk utgave 2012 H. Aschehoug & Co. (William nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-03-21842-2
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Rassul har knapt løftet øksa for å slå den i hodet på den gamle damen, før historien fra Forbrytelse og straff dukker opp i hodet hans. Den paralyserer ham. Det rykker i armene, bena vakler, og øksa glipper ut av hendene på ham og kløyver skallen på damen. Uten et skrik segner gamla om på det røde og svarte teppet. Sløret med epleblomstmotiv flagrer i luften før det daler ned på den dvaske og velfødde kroppen. Det rykker i henne. Ett åndedrag til, kanskje to. De vidåpne øynene hennes huker tak i Rassul, som står der midt i rommet og holder pusten, blekere enn et lik. Han skjelver, og patu en glir ned fra hans magre skuldre. Det forferdede blikket hans dras mot strømmen av blod som renner fra skallen til gamla. Det går i ett med det røde i teppet, visker ut dets svarte mønster og beveger seg langsomt mot damens kjøttfulle hånd, som tviholder på en bunt med sedler. Pengene kommer til å bli tilsølt av blod. Kom igjen, Rassul, rør på deg! Total lammelse. Rassul? Hva er det som går av ham? Hva tenker han på? På Forbrytelse og straff. Dét tenker han på. På Raskolnikov, på skjebnen hans. Men tenkte han aldri på det før han begikk denne
forbrytelsen, mens han planla den? Åpenbart ikke. Eller kanskje denne historien lå gjemt i dypet av hans sjel og ansporet ham til å drepe? Eller kanskje Eller kanskje hva? Er dette egentlig tiden for å reflektere over motivet for handlingen? Nå som han har drept den gamle damen, gjenstår det bare å ta pengene og smykkene og flykte. Flykt! Han rører seg ikke. Han blir stående. Visnet på rot, som et tre. Et dødt tre, plantet i gulvhellene. Blikket hans følger fremdeles strimen av blod som nesten har nådd fram til damens hånd. Glem pengene! Kom deg ut av huset, og det litt kvikt, før søsteren til gamla kommer! Søsteren til gamla? Damen har ingen søster. Hun har en datter. Det er det samme om det er søsteren eller datteren det forandrer ingenting. Uansett hvem det er som måtte komme akkurat nå, blir Rassul nødt til å drepe vedkommende også. Før blodet når hånden hennes, skifter det retning. Nå renner det mot en del av teppet som er stoppet, der det danner en dam, ikke langt fra et treskrin som er breddfullt av halssmykker, kjeder, gullarmbånd, armbåndsur Hva skal du med alle disse detaljene? Plukk opp skrinet og pengene! Han setter seg på huk. Hånden nøler med å strekke seg mot damen for å rive pengene fra henne. Den knyttede neven hennes er allerede stiv, og grepet fast, som om hun
fortsatt er i live og ikke vil gi slipp på seddelbunten. Han bruker makt. Til ingen nytte. Hans forvirrede blikk faller på damens sjelløse øyne. Der får han øye på speilbildet av sitt eget ansikt. De bulende øynene minner ham om at det siste synet et drapsoffer får av sin morder, brenner seg fast på pupillene. Frykten griper tak i ham. Han rygger. Bildet av ham på gamlas iris blir langsomt borte bak øyelokkene hennes. «Nana Alia?» lyder en kvinnestemme i huset. Der ja, nå er hun her, hun som ikke skulle komme. Rassul, nå er alt ødelagt. «Nana Alia?» Hvem er det? Datteren? Nei, det er ikke noen ung stemme. Det samme kan det være. Ingen får komme inn i dette rommet. «Nana Alia!» Stemmen nærmer seg. «Nana Alia!» Beveger seg opp trappa. Rassul, løp! Han river seg løs, styrter mot vinduet, åpner det og hopper over til taket på nabohuset, mens patu en, pengene, smykkene, øksa alt blir liggende igjen. Ved kanten av taket nøler han med å hoppe ned på gaten. Men det grufulle skriket som gjaller fra nana Alias soverom, får alt til å dirre, bena hans, hustaket, fjellet Han kaster seg utfor og lander brutalt. En skarp smerte jager gjennom ankelen. Spiller ingen rolle. Han må reise seg. Den smale gaten er tom. Han må komme seg vekk. Han løper. Han løper uten å vite hvor han skal. Han stopper ikke før han befinner seg midt i en haug med søppel, i en blindgate, der stanken svir i neseborene. Men selv kjenner han ingenting. Eller han bryr seg ikke. Der blir han stående, med ryggen lent mot veggen. Han
kan fortsatt høre kvinnens skingrende stemme. Han vet ikke om det er hun som fortsatt skriker, eller om det er skriket som hjemsøker ham. Han holder pusten. Plutselig tømmes smuget eller hodet for skrik. Han river seg løs fra veggen for å gå videre, men smerten i ankelen lammer ham. Ansiktet vrir seg i smerte. Han støtter seg til veggen igjen og setter seg på huk for å massere foten. Men noe begynner å koke inni ham. Han overmannes av kvalme, bøyer seg lenger fram for å spy ut en gulaktig væske. Blindgaten med alt sitt søppel roterer rundt ham. Han tar hodet mellom hendene, og med ryggen mot veggen glir han ned på bakken. Han blir sittende lenge med lukkede øyne, uten å bevege seg og uten å puste, som om han lytter etter skrik eller jammerrop fra huset til nana Alia. Ingenting. Ingenting annet enn blodet som dunker i tinningene. Kanskje kvinnen besvimte da hun oppdaget liket. Nei, han håper ikke det. Hvem var denne kvinnen, dette satans kvinnfolket som ødela alt? Og var det egentlig hun eller Dostojevskij? Dostojevskij, ja, han var det! Det var han som lammet meg, med sin Forbrytelse og straff. Han nektet meg å følge skjebnen til hans helt, Raskolnikov, å drepe enda en kvinne, denne gangen en uskyldig en, og ta med meg pengene og smykkene som ville ha fått meg til å huske forbrytelsen min å bli pint av samvittighetsnag, synke ned i en avgrunn av skyldfølelse, ende opp i tukthuset Hva så? Det er bedre enn å flykte som en ynkelig gjøk, en imbesil forbryter. Blod på hendene, men ingenting i
lomma. Så meningsløst! Faen ta Dostojevskij! Hendene hans lukker seg hardt rundt ansiktet og begraver seg deretter i det krusete håret, for så å møtes bak nakken, som er våt av svette. Og plutselig blir han slått av en besettende tanke: Hvis denne kvinnen ikke er nana Alias datter, kan hun stjele med seg alt og forlate åstedet i ro og mak. Hva med meg da? Og min mor, min søster Donya og min forlovede Sofia hvordan skal det gå med dem? Det var jo på grunn av dem jeg begikk dette mordet. Denne kvinnen har ingen rett til å dra fordel av det. Jeg må tilbake. Satans ankel! Han reiser seg. Begynner å gå tilbake.
Tilbake til åstedet. En felle! Du, som alle andre, vet godt at å vende tilbake til åstedet er en fatal feil. En feil som har ført til undergang for så mange habile forbrytere. Har du ikke hørt dette munnhellet av gamle vismenn: Penger er som vannet; når de blir borte, kommer de aldri mer tilbake. Alt er over. Og ikke glem at en forbryter bare får én sjanse; spolerer han den, er alt ødelagt, og ethvert forsøk på å rette opp feilen, vil nødvendigvis bli skjebnesvangert. Han stanser og kaster et blikk rundt seg. Alt er fredelig og stille. Etter å ha massert ankelen fortsetter han. Vismennenes munnhell har ikke overbevist ham. Med raske og bestemte skritt kommer han til et kryss. Han stanser igjen en kort stund for å få igjen pusten før han velger den gaten som leder ham til åstedet. La oss håpe at kvinnen virkelig svimte av ved siden av liket av gamla. Så er han i gaten der drapsofferet bor. Overrasket over stillheten som hersker i huset, saktner han farten. En dorsk hund som ligger i skyggen av en vegg, reiser seg tungt og knurrer med besvær da den får øye på ham. Rassul stivner til. Nøler. Gir seg tid til å overbevise seg