Biologisk mangfold i Mosvatnet, Mosvannsparken og Vålandsskogen

Biologisk mangfold i Mosvatnet, Mosvannsparken og Vålandsskogen Stavanger, 8. desember 2005

Godesetdalen 10 4034 STAVANGER Tel.: 51 95 88 00 Fax.: 51 95 88 01 E-post: post@ambio.no Biologisk mangfold i Mosvatnet, Mosvannsparken og Vålandsskogen i Stavanger kommune Oppdragsgiver: Stavanger kommune, parkavdelingen Forfatter: Toralf Tysse Prosjekt nr.: 15704 Rapport nummer: 15704-1 Antall sider: 36 + vedlegg Distribusjon: Åpen Dato: 9.12.2005 Prosjektleder: Toralf Tysse Arbeid utført av: Svein Imsland, Toralf Tysse Stikkord: Mosvatnet, Mosvannsparken, Vålandsskogen, biologisk mangfold Sammendrag: Mosvatnet, Vålandsskogen, Mosvannsparken og Mosvatnets parkområder ble i perioden november 2004 - desember 2005 undersøkt for biologisk mangfold. Det ble gjennomført kartlegginger av naturtyper, vegetasjon og vilt. Vegetasjon og flora ble primært undersøkt i sommerhalvåret 2005, mens fugl ble kartlagt gjennom hele undersøkelsesperioden. I april - juni ble det gjennomført kartlegginger av hekkebestanden i hele undersøkelsesområdet, mens Mosvatnets vannfugl er opptalt månedlig i i hele undersøkelsesperioden. Mosvatnet og dets tilgrensende parkområder fremhever seg som det desiderte viktigste delområdet som er undersøkt. Innenfor dette området er det flere regionalt og nasjonalt viktige forekomster, blant annet flere rødlistede plantearter. Mosvatnet er et regionalt viktig område for flere vannfugler. Parken som omkranser vannet har generelt høy tetthet av hekkende spurvefugl. Området er også fylkets viktigste overvintringslokalitet for kråkefugler. Vålandskogen og Mosvannsparken fremhever seg ikke som viktige områder for biologisk mangfold, men parkområdene er i seg selv bevaringsverdige. Parkene har relativt lav tetthet av hekkende fugl og områdene framhever seg ikke som viktige funksjonsområder for fugl ellers. Verken naturtyper, vegetasjonstyper eller flora fremheves spesielt i noen av områdene. Planene for kulvert over motorveien vil kunne gi negative virkninger for flere viktige lokaliteter for biologisk mangfold i den vestre delen av Mosvatnet. Innenfor planområdet finnes nasjonalt og regionalt viktige planter, samt viktige funksjonsområder for vannfugl. - 2 -

Mosvannsparke og Vålandsskogen i Stavanger kommune INNHOLD 1 INNLEDNING... 5 2 UNDERSØKELSESOMRÅDET... 5 2.1 Avgrensinger... 5 2.2 Områdebeskrivelser... 6 2.2.1 Mosvatnet og tilgrensende kantsoner... 6 2.2.2 Mosvannsparken... 7 2.2.3 Vålandsskogen... 8 3 MATERIALE OG METODER... 9 3.1 Kartleggingsenheter... 9 3.1.1 Naturtyper... 9 3.1.2 Vegetasjon og flora... 10 3.1.3 Vilt... 10 3.1.4 Rødlistede arter... 10 3.2 Datainnsamling og materiale... 11 3.3 Verdisetting... 11 4 RESULTATER... 12 4.1 Naturtyper, vegetasjon og flora... 12 4.1.1 Mosvatnet og tilgrensende parkområder... 12 4.1.2 Mosvannsparken... 16 4.1.3 Vålandsskogen... 17 4.2 Fugl... 18 4.2.1 Mosvatnet... 18 4.2.2 Mosvatnets parkområder... 21 4.2.3 Vålandsskogen... 23 4.2.4 Mosvannsparken... 24 4.3 Annet vilt... 24 5 VIKTIGE LOKALITETER... 24 5.1 Naturtyper og vegetasjonstyper... 24 5.1.1 Mosvatnet og omkringliggende parkområder... 24 5.1.2 Vålandsskogen... 26

5.1.3 Mosvannsparken... 27 5.2 Flora... 27 5.3 Fugl... 28 5.3.1 Vannfugl... 28 5.3.2 Terrestrisk fugl... 29 5.4 Rødlistede arter... 31 6 BEVARING OG SKJØTSEL... 31 7 PLANOMRÅDE 2002... 33 8 REFERANSER... 35 VEDLEGG I... 37 VEDLEGG II... 38 VEDLEGG III... 39 VEDLEGG IV... 42 VEDLEGG V... 45-4 -

1 INNLEDNING Denne rapporten er utarbeidet på oppdrag fra parkavdelingen i Stavanger kommune. Rapporten omhandler biologisk mangfold i friområdene Vålandsparken, Mosvannsparken, Mosvatnet og Mosvatnet tilgrensende parkområder. Det er gjennomført feltundersøkelser for å kartlegge naturtyper, vilt og vegetasjon i undersøkelsesområdene. Naturforvalterne Aina Lunde og Vegard Larsen har vært kontaktpersoner under arbeidet. 2 UNDERSØKELSESOMRÅDET 2.1 Avgrensinger Undersøkelsesområdet omfatter friområdene Mosvatnet m/kantsoner (785 dekar), Vålandsskogen (150 dekar) og Mosvannsparken (35 dekar). I tillegg er det gjort undersøkelser langs nordre enden av motorveien i forbindelse med Statens Vegvesen sine planer om å bygge kulvert over motorveien. Det er utarbeidet en reguleringsplan (nr. 2020) som omfatter arealer på begge sider av motorveien nord til Madlaveien. Undersøkelsesområdene er vist på figur 2.1 og 2.2. Figur 2.1. Lokalisering av undersøkelsesområdene - 5 -

Figur 2.2. Avgrensingen av planområdet for reguleringsplan 2020 2.2 Områdebeskrivelser 2.2.1 Mosvatnet og tilgrensende kantsoner Mosvatnet ligger sentralt til i undersøkelsesområdet, omgitt av parkområder på alle kanter. Parksonen rundt vannet avgrenses av bebyggelse (nord og sør), Madlaveien (nordvest) og motorveien (øst). En turvei er lagt rundt Mosvatnet. Deler av grøntsonen rundt Mosvatnet er preget av tilrettelegging for brukerne, med åpne plenområder og benker. Utformingen av Mosvatnet framgår av figur 2.1. Vannet har et relativt stort åpent vannspeil som kun brytes av et fåtall skjær og en liten holme (nordøst). Vannlinjen er relativt regelmessig eller svakt buktende, men i alle deler av vannet ligger det større eller mindre viker og bukter. Mosvatnet har et overflateareal på 455 dekar og et største dyp på 3 meter. Vannets grunne preg synes spesielt under perioder med lavvann, da flere små steiner kommer til overflaten i den sentrale delen av vannet. Vegetasjonssonen mellom Mosvatnet og bebyggelsen/vei har varierende bredde, men spenner fra 30 250 meter. Sonen består i stor grad av skog, men i vest, sør og øst er det etablert større arealer med plen innenfor vannet. Tett kantvegetasjon av trær og busker danner en rand mellom turstien og vannkant. Kun på kortere strekningen er vegetasjonen ryddet for å gi innsyn til vannet. Kantsonen nærmest vannet har klart sumpskogpreg, og området er generelt lite tilgjengelig som turområde. Trevegetasjonen her er dominert av skjørpil og svartor, men også flere andre trelag inngår. Flere av skjørpilene vokser tett inntil vannkant, og deres underliggende greiner brer seg også i stor grad over vannflaten. I perioder med høyvann dekker vann arealer rundt den ytre rekken av trær. - 6 -

Arealene innenfor den ytre sumppregete kantsonen er i stor grad parkpreget og har fastere grunn enn arealene langs vannet. Skogen har vekslende sammensetning og struktur, og flere steder veksler skog med åpne arealer. Figur 2.3. Illustrasjonsfoto fra Mosvatnet. Her nordsiden av vannet Mosvatnet og tilgrensende grøntområder har kommunens høyeste besøksfrekvens av turgåere (Thoring 2000. Ved turstien rundt vannet er det flere steder tilrettelagt med bord og benker. 2.2.2 Mosvannsparken Mosvannsparken utgjør et avgrenset parkpreget skogområde på nordsiden av Madlaveien. Området grenser til Eiganesveien i nord, Madlaveien i sør og bebyggelse i øst og vest. Terrenget har en svakt stigende kurve opp mot Eiganesveien i nord. Mosvannsparken består nesten utelukkende av en eldre bøkeskog uten busksjikt, og skogen gir et åpent preg. Gjennom området går flere turveier, og innenfor parken finnes også bord og benker, samt lekeområder for barn. Innenfor parken finnes det ikke vann, bilveier eller bebyggelse. Området er ellers noe preget av forvillede og innplantede kulturplanter. - 7 -

Figur 2.4. Illustrasjonsfoto fra Mosvannsparken 2.2.3 Vålandsskogen Vålandsskogen er avgrenset av motorveien i vest og boligområder i sør, øst og nord. Området har et parkmessig preg, med flere veier og turstier gjennom skogen. Parkområdet har stigende terrengkurve fra de lavereliggende arealer ved motorveien og opp til parkens høyeste punkt, Vålandstårnet. Den nordlige og sentrale delen av Vålandsskogen er dominert av en eldre parkpreget bøkeskog. Sør i området er skogbildet mer variert, og her er det stort innslag av naturlig forekommende treslag. Bjørk dominerer denne delen av skogen, men også hassel, bøk, rogn, selje og furu preger skogbildet. I denne delen av skogen er det også velutviklet markvegetasjon, og innslaget av moser er stort. Øst i Vålandsskogen inngår større arealer med plen i tilknytning til Vålandstårnet. De lavereliggende områder ved motorveien består i stor grad av bjørkeskog, men også her er skogen lite homogen. Innslaget av ungtrær av bøk, rogn og selje er til dels stort langs motorveien. I denne delen av parken finnes et mindre sumppreget område. Noen større innplantede grantrær preger ellers området sør for sekundærstasjonen. - 8 -

Figur 2.5. Illustrasjonsfoto fra Vålandsskogen 3 MATERIALE OG METODER 3.1 Kartleggingsenheter Biologisk mangfold (biodiversitet) defineres som mangfoldet av livsformer, de økologiske funksjonene disse har, og den genetiske variasjonen de inneholder (DN 1999a). Ved kartlegging av biologisk mangfold er det vanlig å splitte biologisk mangfold i ulike kartleggingsenheter. I denne rapporten er det benyttet inndelingene naturtyper, vilt, flora/vegetasjon og rødlistede arter. Denne inndelingen kan være praktisk, da det er utarbeidet veiledere og utredninger som omhandler disse temaene. Under feltarbeidet i friområdet ble det gjennomført kartlegginger av naturtyper, vilt og flora/ vegetasjon. I rapporten er det også benyttet kategorien rødlistede arter. Dette er arter som er oppført på en nasjonal liste over truede og sårbare arter (DN 1996b). Kartleggingsenhetene er nærmere beskrevet nedenfor. Det er ikke gjennomført kartlegginger av laverestående planter og dyr, da dette er meget ressurskrevende. Det er imidlertid innsamlet opplysninger om disse gruppene dersom slik foreligger. I denne sammenheng er lavdatabasen sjekket opp. 3.1.1 Naturtyper Definisjon: En naturtype er en ensartet avgrenset enhet i naturen som omfatter plante- og dyreliv og miljøfaktorene (DN 1999). Kartleggingen av naturtyper har vært gjennomført i samsvar med DN-håndbok 13-99 Kartlegging av naturtyper. I håndboka er det beskrevet 56 naturtyper (se tabell 3.1) som er vurdert å være spesielt viktig for det biologiske mangfoldet i Norge. I tillegg til de 56 naturtypene som framgår av tabell 3.1, har kommunene hatt frihet til å inkludere en 57. naturtype andre viktige forekomster. - 9 -

Tabell 3.1. Utvalgte naturtyper (etter DN-håndbok nr. 13-1999) Myr Intakt lavlandsmyr Intakt høgmyr Terrengdekkende myr Palsmyr Rikmyr Kilde og kildebekk Rasmark, berg og kantkratt 1) Fjell Kulturlandskap Ferskvann/ våtmark Sørvendte berg Kalkrike Slåtteenger Deltaområder og rasmarker områder i fjellet Slåttemyr Mudderbanker Kantkratt Artsrike veikanter Naturbeitemark Hagemark Skogsbeiter Kystlynghei Kalkrike enger Fuktenger Småbiotoper Store gamle trær Parklandskap Kroksjøer, flomdammer og meandrerende elveparti Større elveører Fossesprøyt-soner Viktige bekkedrag Kalksjøer Rike kulturlandskapsjøer Dammer Naturlig fisketomme innsjøer og tjern Skog Rik edelløvskog Gammel edelløvskog Kalkskog Bjørkeskog m/høgstauder Gråor-heggeskog Rikere sumpskog Gammel lauvskog Urskog/ gammelskog Bekkekløfter Brannfelt Kystgranskog Kyst og havstrand Grunne strømmer Undervannseng Sanddyner Sandstrender Strandeng og strandsump Tangvoller Brakkvannsdeltaer Brakkvanns-poller Kalkrike strandberg Erstatnings-biotoper Skrotemark Ikke forsurede restområder Kystfuruskog 1) Under skoggrensen Grotter og gruver 3.1.2 Vegetasjon og flora Definisjon: Vegetasjon er plantedekket og vegetasjonstyper innenfor et område. Begrepet flora omfatter planteartene. I foreliggende rapport er rapporten Truede vegetasjonstyper i Norge (Fremstad & Moen 2001) lagt til grunn for utvelgelse av viktige vegetasjonstyper. Floristisk interessante lokaliteter er valgt ut med grunnlag i kjent forekomst innenfor kommune og fylke. 3.1.3 Vilt Definisjon: Vilt omfatter alle arter pattedyr, fugl, amfibier og krypdyr (DN 1996/2000). Kartleggingen av vilt har vært gjennomført i samsvar med DN-håndbok 11-/2000 Viltkartlegging (DN 1996/2000). Dette er en håndbok som benyttes ved kartlegging av viktige viltområder i kommunene. I foreliggende rapport er derfor DN-håndboka lagt til grunn for utvelgelse og vekting av områder. 3.1.4 Rødlistede arter Definisjon: Rødlistede arter er arter som er oppført i rapporten Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998 (DN 1999a). - 10 -

I denne rapporten er arter som inngår den nasjonale rødlisten behandlet spesielt, og ikke under den biologiske gruppe (vilt, flora) som de tilhører. Registrerte viltarter som også er rødlistet er dermed behandlet under rødlistede arter. I tabell 3.2 er det gitt en oversikt over de ulike kategorier som er benyttes for inndeling av rødlistede arter. I prinsippet er arter som er plassert i kategorier høyt oppe på listen (som E og V) mer truet enn de lavere nede. Tabell 3.2. Rødlistekategorier Kategorier Kode Kommentar EXTINCT EX Arter som er utryddet (for det aktuelle land) ENDANGERED (direkte truet) VULNERABLE (sårbar) RARE (sjelden) DEMANDS CARE (krever varsomhet) DEMANDS MONITORING (krever overvåking) E V R DC DM Arter som er direkte truet Sårbare arter med sterk tilbakegang (kan gå over i gruppen E ved fortsatt negativ utvikling) Arter som ikke er direkte truet eller sårbare, men som er utsatt grunnet liten bestand Arter som ikke går inn under E, V eller R, men som krever spesielle hensyn og tiltak Arter som har gått tilbake, men som ikke regnes som truet. For slike arter er det grunn til overvåking av situasjonen I tillegg til arter som inngår i gruppene i tabell 3.2, omhandler også rødlisten såkalte ansvarsarter. Dette er ikke en truethetskategori, men er ment som et supplement til rødlisten. De ansvarsarter som er oppført i rødlistearapporten omfatter arter som har en relativt stor andel av totalbestanden innenfor landets grenser, og som Norge dermed har et spesielt forvaltningsansvar for (DN 1999b). 3.2 Datainnsamling og materiale Det ble gjennomført feltkartlegging av biologisk mangfold i friområdene i perioden november 2004 til november 2005. Dette materialet er til en viss grad supplert med opplysninger fra ressurspersoner og skrevne kilder. Tabell 3.3. Viktige kilder for rapporten Tema Skriftlige kilder/databaser Andre kilder Naturtyper Naturbasen Feltabeid Vegetasjon og flora Vilt Rødlistearter Naturbasen Svein Imsland, diverse skriftlig informasjon Hauge (1990). Mosvatnet i Stavanger: Rik fuglelokalitet under stadig press Naturbasen Databasen for lav og sopp, Universitetet i Oslo Feltarbeid Feltarbeid Feltarbeid 3.3 Verdisetting De overnevnte dokumentene som er benyttet for utvalg av viktige områder er til en viss grad også benyttet for verdisettingen av lokaliteter. Denne rapporten følger i stor grad den verdisettingen som er - 11 -

gjort av Gaarder (2003), men her har vi benyttet fire isteden for tre klasser for verdi. Dette er gjort for å fremheve lokaliteter som kun utmerker seg innenfor undersøkelsesområdet (= lokal verdi). I tabell 3.4 benyttes begrepet kommunal verdi om lokaliteter som framhever seg innenfor kommunen. Tabell 3.4. Grunnlag og kriterier for verdisetting av biologisk mangfold Tema VERDI Nasjonal/stor (****) Regional/middels (***) Kommunal/liten (**) Lokal/liten (*) Naturtyper 1 Svært viktige områder Viktige og sjeldne områder (andre viktige forekomster) Andre viktige områder, sett i en lokal sammenheng Lokaliteter som fremheves innenfor Vilt 2 Vegetasjon 3 Flora 4 Svært viktige funksjonsområder Store og/eller intakte områder med vegetasjonstyper som er akutt truet og sterkt truet Viktige funksjonsområder Små og/eller delvis intakte områder med vegetasjonstyper som er akutt truet eller sterkt truet Store og/eller intakte områder med vegetasjonstyper som er noe truet eller hensynskrevende Sjeldne/uvanlige arter innenfor et fylke/region Rødlistede arter 5 Arter i kategoriene E, V og R Arter i kategoriene DC og DM 1) Etter DN-håndbok 13-1999 2) Etter DN-håndbok 11-1996 3) Etter Fremstad & Moen 2001 4) Etter Lye ( ), samt foreliggende kunnskap om forekomst 5) Etter DN-rapport 3-1999 (andre viktige forekomster) Funksjonsområder med en viss lokal betydning Små og/eller delvis intakte lokaliteter med vegetasjonstyper som er noe truet Andre viktige forekomster Sjeldne/uvanlige arter innenfor en kommune området Lokaliteter som fremheves innenfor området Lokaliteter som fremheves innenfor området Arter som fremheves innenfor området 4 RESULTATER 4.1 Naturtyper, vegetasjon og flora 4.1.1 Mosvatnet og tilgrensende parkområder Naturtyper Mosvatnets parkområde framstår i dag som en blanding av kultivert og naturlig. Området har blitt opparbeidet og beplantet over en lang tidsperiode, men hovedtrekkene i naturtyper har vært etablert i minst 50 år. De eldste kjente utplantede trærne omfatter bøkeskog i den nordøsttre delen av området, samt bøk og alm nord for Tjensvoll gravlund. De nordvestre og østre deler av området har blitt opparbeidet for få tiår siden. Ved siden av området ved campingplassen i sør, er dette områder som i stor grad er preget av plen. Den overveiende delen av skogen i parkområdet består av edelløvskog, men det meste av skogen har i varierende grad innblandinger av andre treslag. Bøk dominerer relativt store arealer sør og nordøst i parkområdet. Dette er relativt eldre skog som ble utplantet på begynnelsen av 1900-tallet. Bøkeskogen her er relativt homogen, med liten innblanding av andre treslag. I tilknytning til bøkeskogen i den norøstre delen av området vokser det noen storvokste og relativt gamle furuer. Svartor dominerer relativt store arealer på fuktig jordsmonn. Arten er spesielt vanlig langs kanten av Mosvatnet, og inngår her som dominerende treslag sammen med skjørpil og kurvpil. Svartor er - 12 -

vanligst i kantsonene vest, nord og sørøst ved vannet. Svartorskogen ved Mosvatnet består for det mest av trær med middels lang kontinuitet, og skogen er ikke gammel. I sumpområdene ved sørsiden av Mosvatnet inngår skjørpil som dominerende treslag. Arten utgjør stort sett kantskogen ut mot vannet, og den krypende vokseformen på de storvokste skjørpilene her gjør at kronene brer seg utover vannflaten langs hele sørsiden av vannet. I dette sumpaktige området mellom turstien og vannet inngår ellers en rekke andre treslag, og busksjiktet er ellers godt utviklet. Også her er svartor et vanlig innslag i de fuktigste områdene. De mest sumpregede arealer utgjør en relativt smal sone ytterst mot vannet. Innenfor det ytre sumpområdet er det en tørrere sone opp som strekker seg opp mot Tjensvoll gravlund. I dette området er skogbildet relativt variert, og busksjiktet er bra utviklet. Bortsett fra den østlige delen av dette skogpartiet, der bøk dominerer, har skogen et stort mangfold med treslag. Her inngår både ask, platanlønn, svartor, rogn, bjørk og hassel, samt noen relativt storvokste almer. Busksjiktet domineres av rosebusker. Ved vestsiden av Mosvatnet er det relativt stor variasjon i parkbildet. Også her inngår skjørpil og svartor i sumpige områder nær vannet, men i dette området inngår også en større bjørkebestand i sumpige partier. Skogen er imidlertid relativt småvokst og ikke spesielt rik. På nordvestsiden av vannet inngår også noe yngre opparbeidete parkområder med gressplen i kombinasjon med variert kantskog. Disse kantsonene består for det meste av relativt yngre trær, men med et stort mangfold i treslag. Mosvatnet camping inngår som en del av friområdet ved Mosvatnet. Her ligger store plenområder omkranset av skog og kanttrær. Området er i stor grad er preget av kultivering og vedlikehold, og har som naturområde liten spennvidde. Tilgrensende arealer nordøst og nordvest for Mosvatnets camping er preget av parkskog. I nordøst inngår friområdets mest varierte landskapsavsnitt, både topografisk og som naturtyper. Sentralt i dette området ligger en gammel bolig og storvokste eiketrær. Figur 4.1. Et typisk uryddig skogbilde for parkområdet ved sørsiden av Mosvatnet - 13 -

Terrestrisk vegetasjon Vegetasjonsbildet i felt- og bunnsjiktet bærer preg av at jordsmonnet har høyt næringsinnhold, noe som forklares med den næringsrike og erosjonssvake skiferberggrunnen i området. Ved siden av berggrunnen, er lys- og fuktighetsforhold faktorer som i stor grad har preget vegetasjonens utvikling i området. Vegetasjonsbildet i undersøkelsesområdet er variert og vekslende. Et typisk trekk for området er ellers en noe usammenhengende vegetasjonsdekning i skogbunn. Dette gjelder spesielt partier av skogen der lystilgangen er begrenset etter løvsprett. Slike områder har gjerne et frodigere våraspekt, da lystilgangen på våren ikke er hemmet av det tette løvverket. Typisk her er bøkeskog, der lystilgangen er meget begrenset etter løvsprett. Usammenhengende vegetasjonsdekning er det også i områder med høyt vanninnhold i jorda, som i de sumpige arealene som grenser til Mosvatnet. Skogområdene ved Mosvatnet er i april og mai preget av en fargerik blomsterflora det såkalte våraspektet. Dominerende vårarter i parkområdet er næringskrevende arter som hvitveis og vårkål. Begge artene har samlet sett noe usammenhengende utbredelse i parkområdet, men er lokalt vanlige og til dels dominerende i områder med noe fuktig edelløvskog. På sørsiden av Mosvatnet veksler vårkål og hvitveis som mattedannende i skogbunnen. Figur 4.2. Vårkål danner i april og mai fargerike matter på skogbrunnen i Mosvatnets parkområder Senere på sommeren inngår gaukesyre og kratthumleblom som vanlige og til dels dominerende arter i de samme områder. En skyggekrevende art som geittelg preger også feltsjiktet i de mer fuktige skogområdene. Her inngår den delvis sammen med skogburkne og sisselrot. I dette fuktige skogsmiljøet finnes gjerne også sølvbunke, krypsoleie og kratthumleblom. Bergflette er også en lokal - 14 -

mengdeart i skogsområdene ved Mosvatnet. Arten vokser både på trær og på skogbunn, og er spesielt vanlig i skog ved Mosvatnet sørside. Skvallerkål preger ellers dette området, men arten er vanlig både i åpen og lukket skog rundt hele Mosvatnet. Busksjiktet er varierende grad utviklet i skogområdene ved Mosvatnet. Parkområdene på sørsiden av vannet har best utviklet busksjikt, og her dominerer en art som prydbringebær. Arten danner til dels ugjennomtrengelige krattområder langs turstien, og bidrar også til å skjerme innsyn til vannet. I blomstringsperioden i mai-juni preger arten parkmiljøet med fargerike blomster (se figur 4.3). Figur 4.3. Prydbringebær er en karakterart langs turstien ved Mosvatnet I mer åpne partier av skogen og i tilknytning til mark og plen er vegetasjonsbildet delvis preget av andre arter enn i lukket skog. Også her finnes typiske skogsarter som hvitveis, gaukesyre og vårkål, men artene inngår gjerne i kombinasjon med gress som engkvein, hundegras og smyle og/eller urter som løvetann, engsyre, engkarse og engsoleie. På ettersommeren preger høgstauder som hundekjeks partier ved skogkant. Moser har relativt begrenset utbredelse i skogområdene som kranser Mosvatnet. Spesielt er forekomsten av moser begrenset på åpent jordsmonn i mer lukkede edelløvskoger. I slike områder inngår moser vanligst på trær, steiner eller andre forhøyninger på bakken. Den relativt sparsommelige forekomsten av moser på åpent jordsmonn kan ha sammenheng med begrenset lystilgang gjennom tildekking av tykt bladverk og/eller ustabilitet i jordsmonn med høyt vanninnhold. De vanligste mosene i skog er kysttornemose, tujamose, rottehalemose, kysttornemose og musehalemose. Vannvegetasjon Vannvegetasjon omfatter her arter som helt eller delvis er knyttet til vann. I Mosvatnet finnes vannvegetasjon både som flytebladplanter og som planter som har store deler av planten fritt i luft. Førstnevnte gruppe omfatter arter med stengler under vann, men der blader og blomst ligger på overflaten. I Mosvatnet er denne gruppen representert med stornøkkerose, butt-tjønnaks og krustjønnaks, som alle er vanlige arter i vannet. Tjønnaksene vokser til dels åpent og eksponert på vannet, mens stornøkkerose vokser kun på mer skjermede steder, som viker og bukter. På slike skjermede steder finnes også bestander av vannplanter med luftstengler. En art som takrøyr er knyttet til bukter nord og nordvest i vannet, mens sjøsivaks finnes med en større bestand i dammen nordøst i Mosvatnet. I denne dammen vokser også stor dunkjevle (se figur 4.4), som er en art med relativt begrenset forekomst i regionen. - 15 -

I lune viker på grunt vann vokser også flaskestarr. Dette er en art som er vanlig i næringsfattige vann, men flaskestarr finnes også i Mosvatnet og i andre næringsrike vann i regionen. I samme miljø i Mosvatnet inngår også sverdlilje, en art som er vanlig i Mosvatnet. Figur 4.4. Bred dunkjevle fra Mosvatnet 4.1.2 Mosvannsparken Mosvannsparken består nesten utelukkende av eldre bøkeskog. Innblandet i skogen finnes enkle større trær av ask, alm, bjørk og hestekastanje, men dette endrer ikke helhetsinntrykket av en homogen bøkeskog. Bøketrærne i Mosvannsparken ble plantet ca. rundt år 1900 (naturforvalter Aina Lunde, pers. medd.), noe som betyr at de er vel 100 år gamle. Med tanke på at omløpstiden for bøk ligger på nærmere 120 år, må trærne betraktes som relativt gamle. Trærne vil likevel kunne bli flere hundre år, noe som tilsier at skogen kun har middels lang kontinuitet. Dette betyr også at trærne ikke er på et stadium der forråtning og nedfall preger skogbildet. I et slikt stadium vil normalt også kryptogamfloraen være mer variert enn den som finnes her i dag. Feltsjiktet i Mosvannsparken har et begrenset artsutvalg og relativt liten dekningsgrad. Dette har sammenheng med at skogen er meget skyggefull gjennom et tett løvverk. Også for denne bøkeskogen er det et frodigere våraspekt, der arter som vårkål og hvitveis forekommer. I Mosvannsparken finnes ellers en liten bestand av ramsløk, som også en tidlig blomstrende art. Vegetasjon på sommeren er preget av gressarter. Hundegras, engkvein og smyle dekker deler av skogbunnen i Mosvannsparken. Ellers inngår et relativt begrenset artsutvalg, men revebjelle, - 16 -

byhøymol, krypsoleie og haremat ble registrert som vanlige i skogen. Med parkens nærhet til bebyggelse, vil det også i Mosvannsparken inngå forvillede arter. Mosefloraen i parken er meget begrenset, og moser forekommer primært på trær, stein og på mer lysåpne partier av parken. Vanlige arter er musehalemose, rottehalemose, matteflettemose med mer. Kjuker er sjeldne i parken, noe som illustrerer at skogen er relativt ung ennå. 4.1.3 Vålandsskogen Vålandsskogen er som Mosvannsparken preget av bøkeskog, men i Vålandsskogen er det et større spekter av andre vegetasjonstyper og plantearter. I de sørlige deler av området er det relativt store arealer med ung bjørkeskog, og her inngår blåbær som en dominerende art i feltsjiktet. I denne delen av Vålandsparken finnes også geittelg, sisselrot, engkvein og smyle. De sentrale og nordlige deler av Vålandsskogen består av homogen bøkeskog med begrenset vegetasjonsdekke i felt- og bunnsjiktet. Trærne i parken skal ha blitt plantet i begynnelsen av 1900- tallet (Aina Lunde, pers. medd.). Kronetaket er tett sammensluttet i bøkeskogen, noe som har bidratt til at lystilgangen til marka er liten i vekstsesongen. Dette har bidratt til at markvegetasjonen i skogen er meget begrenset, og utover våraspektet med hvitveis og vårkål, er det nesten ikke høyere planter her. Også bunnsjiktet mangler nesten helt i bøkeskogen, og moser er her overveiende knyttet til begrensede partier med forhøyninger i skogbunnen. Dette omfatter stein, tuer og langs nedre del av treleggen på trærne. Moser har større utbredelse i de deler av parken som ikke er bøkeskog. I bjørkeskogen sør i Vålandsparken utgjør moser en del av skogbunnen, og her er det mer sammenhengende utbredelse av moser i bunnsjiktet. De vanligst mosene i parken er rottehalemose, musehalemose, tujamose, kystkransemose og etasjehusmose. I deler av Vålandsparken er klatreplantene vivendel og bergflette som vanlige arter. Bergflette finnes vanlig i hele skogen, mens vivendel er mest knyttet til partier med noe uryddig skog. I de lavereliggende deler av Vålandsskogen finnes det et sumpområde. Her inngår arter som sølvbunke, sverdlilje, øyrevier og lyssiv. Området er omkranset av relativt høye trær, der spesielt storvokste edelgraner fremheves. Mot motorveien i vest inngår ellers et relativt stort innslag av ungtrær av rogn. Figur 4.5. Vålandsskogen er preget av en relativt steril bøkeskog - 17 -

4.2 Fugl Materialet i dette kapitlet baserer seg i stor grad på feltarbeid i perioden november 2004 november 2005. I mai 2005 ble det kartlagt revirhevdende fugler i skogområdene rundt Mosvatnet, i Vålandsskogen og i Mosvannsparken. Resultatene er presentert i vedlegg vedlegg IV. Det er ellers gjennomført tellinger av vannfugl i Mosvatnet i hele undersøkelsesperioden. For noen perioder er det utført tellinger to ganger i måneden, mens andre perioder er opptalt en gang pr. måned. Resultatene er presentert i vedlegg I. Hauge (1990) har ellers sammenstilt en oversikt over fuglelivet i Mosvatnet og tilgrensende parksområder pr. 1990. I artikkelen gis det en fullstendig artsliste for området. 4.2.1 Mosvatnet Hekking I 2005 ble toppdykker, sivhøne, sothøne, hettemåke, knoppsvane, toppand og stokkand dokumentert med hekking i Mosvatnet. Dette gjelder. I tillegg ble krikkand sett med hekkeatferd, men det ble ikke dokumentert hekking. De fleste hekkefuglene er knyttet til områder av vannet der det er relativt rikt utviklet vannvegetasjon og/eller områder som ligger skjermet til i forhold til turstien. Toppdykker har vært kjent som hekkefugl i Mosvatnet siden 1953. Den største tettheten av hekkende fugl ble registrert på 60-tallet, da inntil 14 par hekket i vannet. Utover på 70-tallet ble det registrert en nedgang i bestanden, og i slutten av 80-årene lå antall hekkende par på 5-6 par (Hauge 1990). Mosvatnet ble rotenonbehandlet i september 1987, som et tiltak for å reduserer eutrofieringen av vannet. Dette tiltaket førte til at all fisk i vannet døde også toppdykkerens viktigste næringskilde stingsild. Dette var også en viktig hensikt med rotenonbehandlingen, da stingsild gjennom sin predasjon av dyreplankton indirekte fører til at mengden av planteplankton holdes på et høyt nivå. For å endre på denne næringskjeden ble det satt ut ørret, en art som i mindre grad predaterer dyreplankton. Etter rotenonbehandlingen ble det gjennomført oppfølgende undersøkelser av toppdykkeren i Mosvatnet. I 1988 var bestanden på et lavmål, og ingen unger ble produsert. I 1989 og 1990 ble det derimot produsert 3 unger hvert år, men hekkebestanden lå begge årene på under 5 par (Hauge 1990). Toppdykkeren er ikke fulgt opp tilsvarende på 90-tallet og i dette århundret, så det er usikkert hvordan hekkesuksess og bestand har vært i denne perioden. Våren 2005 var 9 par toppdykkere etablert i Mosvatnet på våren. Seks par gikk til hekking, men hekkingen ble avbrutt i rugefasen for to av parene. Totalt 4 unger ble produsert, noe som må anses som lav produksjon. Det ble påbegynt ruging av tre par seint på sommeren, men alle avbrøt hekkingen. Det synes som om vannstandsøkning er forklaringen på hvorfor flere par avbrøt hekkingen. Reirplassene for toppdykker hadde i 2005 relativt stor spredning. Ved vårhekkingen var det 3 reir i sør, ett i nordvest (bukt), ett i nord (paviljongbukta) og ett på holmen. Viktige reirområder for toppdykker framgår av tabell 5.7 og figur 5.2. Knoppsvane har hekket i Mosvatnet i mange tiår. Arten har alltid vært en fåtallig hekkefugl i vannet, og aldri mer enn to par er konstatert hekkende. På 60- og 70 tallet hadde kun ett par tilhold i vannet, med fast hekkeplass der hvor dammen i dag ligger (egne erfaringer). De siste årene har to par hekket i vannet, men parene holder god avstand til hverandre. Ett par hekket i dammen, og dette paret ble registrert med 2 små unger den 30/5. Familien holdt seg stort sett i den østre delen av vannet gjennom ungeperioden. Et annet par hekket i en bukt som ligger vest i Mosvatnet (se figur 5.2). Dette paret ble registrert med 4 unger den 26.6. Også denne familien var stort sett knyttet til den delen av vannet der reirområdet ligger. I en lang periode oppholdt familien seg sørvest i Mosvatnet. - 18 -

Stokkand er en vanlig hekkefugl i Mosvatnet, men størrelsen på hekkebestanden er usikker. Arten ruger normalt relativt langt fra vann på grunn av predatortrusselen, og hunnen trekker ungene med seg til vannet så snart eggene klekker. Da det ikke er kjent hvor mange hunner som går til hekking, vil det alltid være usikkerhet knyttet til hekkebestanden. Antall par før egglegging kan heller ikke benyttes som et mål for hekkebestanden, da det er usikkert hvor stor andel av disse som utgjør hekkebestanden i vannet. I 2005 ble det registrert ca. 8-10 hunner med unger, men dette er et minimumstall. Små kull kan fort utgå på grunn av predasjon, og noen slike inngår derfor trolig ikke i senere registreringer. I tillegg vil det alltid være kull som skjuler seg i vegetasjonen rundt vannet, og disse kan utgjøre en vesentlig andel av kullene. Det er derfor sannsynlig at den reelle hekkebestanden av stokkand ligger på nærmere 30 par, som er tilnærmet den observerte stokkandbestanden før egglegging på våren. Figur 4.6. Stokkand er en vanlig hekkefugl i Mosvatnet Krikkand ble ikke dokumentert hekkende i Mosvatnet, men det ble registrert hekkeatferd på et par i vestre deler av vannet våren 2005. Det kan ikke utelukkes at dette paret har gått til hekking. Hettemåke har hekket i Mosvatnet i mange tiår. Arten har faste hekkeområder på holmen og i dammen nordøst i Mosvatnet. I 2005 ble det samlet registrert ca 25-30 hekkende par her, men alle reirene på holmen utgikk på grunn av flom i mai måned. Det er usikkert hvor mange par som hekket i dammen i 2005, men det gis et bestandsestimat på ca 15-20 par. Tilgroing av sjøsivaks skapte store problemer med å få oversikt over reirområdet. Flere unger kom på vingene, men da hekkeperioden strakk seg over en lang periode, var det ikke mulig å registrere alle utfløyne unger. Sothøne har vært fast hekkfugl i Mosvatnet i mange tiår, men bestanden har aldri vært stor. Som hekkefugl er arten primært knyttet til lokaliteter med relativt frodig vannvegetasjon. Arten hekker spredt rundt hele vannet, bortsett fra på østsiden. Den samlede hekkebestanden i 2005 var på ca. 10 par. To par hekket i dammen, mens ett par hekket på holmen. På sørsiden av vannet hekket to par, mens de øvrige parene var fordelt i bukter i vannet. Sivhøne er en vanlig men fåtallig hekkefugl i Mosvatnet, men artens kryptiske karakter gjør det vanskelig å få et sikkert bestandsestimat. Arten er som sothøne knyttet til områder med frodig vannvegetasjon, men lever i større grad enn sothøna i skjul. Dette gjelder også ungene, som gjerne søker inn i tett vegetasjon. I 2005 ble sivhøne kun dokumentert hekkende i bukta vest i Mosvatnet. Her ble to små unger sett sammen med foreldrene den 10.6. Sivhøne ble ellers registrert flere steder i - 19 -

hekketiden, og det antas at hekkebestanden ligger på vel 5 par. Faste lokaliteter med sivhøne i 2005 var holmen, bukt ved paviljongen, bukt i vest (dokumentert hekking), samt to lokaliteter på langsiden i sør. Figur 4.7. Vårstemning i dammen I april har hettemåkene nettopp etablert seg ved hekkeplassen i dammen. Måkene bygger reir på planten sjøsivaks, som ses med små spirer over vannflaten ved måkene i bakgrunnen. I forgrunnen en knoppsvane, som også hekker i dammen. Trekk og overvintring Mosvatnet huser en rekke vannfugler gjennom året som ikke hekker ved vannet. De fleste artene opptrer i sommerhalvåret, da flere trekkfugler gjester vannet. Bortsett fra noen få arter opptrer de fleste artene fåtallig. Mosvatnet har relativt begrenset potensial som raste- og næringsområde for trekkende vadere. Faste men fåtallige trekkgjester er gluttsnipe, strandsnipe og skogsnipe. Dette er arter som ofte opptrer ved ferskvann under trekket vår og høst. For Mosvatnet er disse artene vanligst under høsttrekket. Få andre vadere forekommer i Mosvatnet, men tjeld er normalt en fåtallig, men fast gjest i sommerhalvåret. Det antas at dette gjelder lokale hekkefugler som hekker på bygninger ikke langt fra vannet. I 2005 ble det ellers gjort mer tilfeldige observasjoner av rødstilk, sotsnipe og myrsnipe i Mosvatnet. Hauge (1990) nevner flere vadere som er observert i Mosvatnet, men det antas at alle disse gjelder tilfeldige trekkgjester. Andebestanden i Mosvatnet er størst i vinterhalvåret. Mosvatnet har betydning som raste- og beiteområde for et relativt stort antall kvinender, toppender og stokkender. Toppandbestanden i Mosvatnet er størst om vinteren, og vinteren 2004/2005 ble det registret maksimalt 287 individer (desember). Kvinand er også en vanlig og til dels tallrik art i Mosvatnet i vinterhalvåret. Under tellingene ble det registrert maksimalt 194 kvinender i vannet (november 2005). De overvintrende kvinendene opptrer med svært varierende antall gjennom vinteren, noe som delvis har sammenheng med at endene veksler mellom saltvann og Mosvatnet. Det synes også å være betydelige - 20 -

døgnvariasjoner hos arten. Stokkand er ellers den tallrikeste andearten i Mosvatnet, og spesielt i vinterhalvåret er arten tallrik. Mosvatnet har også betydning som raste- og næringsområde for den sjeldnere taffelanda. Normalt bruker arten vannet fra ettersommmeren og fram til ettervinteren, men både antall og forekomst har vært noe varierende de siste tiårene. I 2005 ble det maksimalt registrert totalt 35 taffelender i Mosvatnet (8.10.2005). Arten var hele tiden knyttet til den sørvestre delen av vannet, og dette har også vært tilfelle tidligere år (personlige erfaringer). Utover stokkand, toppand og kvinand, ble det i 2005 sett få andre ender i Mosvatnet. Ikke hekkende siland (maks 2), svartand (maks 1), sjøorre (maks 1) ble sett under sommeren, mens brunnakke (1 eks) ble sett høsten 2005. Mosvatnet synes å ha betydning som samlingssted for sothøner om høsten. Som det framgår av vedlegg I, øker antallet sothøner fra sommeren og utover høsten. Dette er et fenomen som også er observert andre år. Det er ikke kjent hvor disse fuglene kommer fra, men det kan være snakk om lokale fugler som samles i Mosvatnet etter at hekketiden er slutt. Også for sivhøner er det registrert flest fugler om vinteren, men det er usikkert om dette er en reell økning i antallet fugler, da arten er meget kryptisk av seg. Vannrikse er fast, men fåtallig, vintergjest i Mosvatnet. I telleperioden ble arten sett med 1-2 ind. fom oktober (2005) tom februar måned. De fleste fuglene ble sett ved den sørvestlige delen av vannet, i områder med tett vegetasjon og gode muligheter for skjul. Normalt er arten knyttet til tett vegetasjon i vannkant. Da vannriksen er meget kryptisk i sin atferd, er det vanskelig å anslå hvor stor vinterbestanden av arten er. Fem måkearter bruker Mosvatnet gjennom hele året. Vår og sommer er hettemåke den tallrikeste arten, da dette er den eneste måkefuglen som hekker i vannet. Sildemåke er en fåtallig gjest i sommerhalvåret, mens gråmåke, fiskemåke og svartbak opptrer i varierende antall gjennom hele året. Fiskemåke er den desidert tallrikeste måken i vinterhalvåret, med maksimalt 290 ind. den 14.1. 2005 (se vedlegg I). 4.2.2 Mosvatnets parkområder Hekking Det foreligger ingen oversikt over antall hekkende par i området, men territoriehevdende/syngende individer er her benyttet som et mål på hekkebestanden. De fleste territoriehevdende fuglene antas å være hekkefugler i den forstand at de hevder territorium for å tiltrekke seg en hunn, som videre fører til hekking. I vedlegg II er det en oversikt over territoriehevdende individer fordelt på art. Hekkefuglbestanden i parkområdene som kranser Mosvatnet er dominert av spurvefugler. De tallrikeste artene er svarttrost, gråtrost, bokfink, rødstrupe og munk. Svarttrost er utbredt i hele parkområdet, men har spesielt stor tetthet i områder der skogen har tett undervegetasjon og/eller der fuglene har tilgang til skjermede reirplasser under 2 meter over bakken. Gråtrost finnes i mye de samme områder som svarttrost, men har en større tendens til å hekke i små klynger. Arten har oftest reir i tre, og er derfor ikke som svartrost avhengig av uryddig undervegetasjon eller busksjikt. Også rødvingetrost hekker ved Mosvatnet, men denne arten er mer fåtallig hekkefugl enn sine større slektninger. I parkområdet ble det registrert totalt 10 territoriehevdende individer i 2005. Rødstrupe er en relativt vanlig art i parkområdet, men arten er ikke jevnt utbredt her. Arten er spesielt vanlig i skog med frodig og uryddig undervegetasjon, gjerne i et fuktig skogmiljø. I samme miljø finnes også gjerdesmett, men denne arten er mer fåtallig enn rødstrupe. Bokfink er en av de vanligste hekkefuglene i parkområdet som grenser til Mosvatnet. Arten er spesielt knyttet til storvokst skog med åpent luftrom under kronesjiktet, men finnes i hele parkområdet. - 21 -

Sangere er representert med gransanger, munk, møller, hagesanger, tornsanger og løvsanger. Sistnevnte ble nesten utelukkende observert under trekkperioden, og det er usikkert om arten hekker i området. Gransanger er en fåtallig hekkefugl som gjerne er knyttet til litt åpne skogområder med innslag av høye trær. Munk er en karakterart for parkområdene rundt Mosvatnet, og er spesielt vanlig i skog med relativt tett løvverk, gjerne med frodig undervegetasjon. Bestanden i 2005 estimeres til 15-20 par. Tornsanger ble kun registrert i et noe åpent område nær motorveien i øst. Her var det om sommeren tett høgstaudevegetasjon med vendelrot og hundekjeks. Ikke langt herfra, på en trafikkøy ved motorveien, ble det registrert en syngende hagesanger i juni. En møller markerte territorium nord i parken gjennom hele våren og sommeren. Trekryper ble registrert som hekkefugl i parkområdet i 2005. På våren ble ett matletende individ sett i skogen like nord for Tjensvoll kapell. I juli ble utfløyne unger registrert i samme område. Bortsett fra småfugler er det få andre arter som hekker i parkområdene rundt Mosvatnet. Kråke og skjære ble registrert med to hekkende par i 2005. Ringdue er en vanlig hekkeart ved Mosvatnet. Arten er spesielt vanlig i noe sammenhengende skogområder der det finnes trær som er relativt store. Ett par kattugle hekker fast hekkefugl i parkområdet som grenser til Tjensvoll Gravlund. I 2005 ble det registrert vellykket hekking, med minst to utfløyne unger i mai. Figur 4.8. Ringdue i parken ved sørsiden av Mosvatnet en maidag i 2005-22 -

Trekk og overvintring Det ble ikke gjennomført systematiske undersøkelser av fugler i skogområdene ved Mosvatnet utenfor hekketiden. Materialet er derfor tilfeldig og kun basert på inntrykk. Generelt sett vil parkområdene ved Mosvatnet huse et relativt stort mangfold med spurvefugler gjennom året. Trekktiden på høsten er den periode da både antall arter og mengden fugl er størst. De fleste vanlige skoglevende spurvefugler som trekker over Jæren er vanlige i Mosvatnets parkområder under trekket. Dette omfatter arter som bokfink, grønnfink, gråsisik, grønnsisik, fuglekonge, korsnebb, dompap, løvsanger, munk, hagesanger, gransanger, blåmeis, kjøttmeis, svartmeis, måltrost, rødvingetrost, gråtrost og svarttrost. Mer fåtallige arter som stjertmeis og spettmeis ble også registrert i vinterhalvåret, mens 4 eks av konglebit ble observert i desember 2004. Også arter som i større grad er knyttet til det åpne landskapet ses ofte i parkområdene ved Mosvatnet. Arter som sandvale, taksvale, låvesvale og tårnseiler er vanlige og til dels tallrike både under vår- og høstrekket. Forekomsten av disse artene er likevel meget varierende, da dette har sammenheng med tettheten av insekter over vannflaten. Det synes også som om forekomsten av svaler i stor grad er relatert til meterologiske forhold. Høsttrekkende heipiplerke raster hyppig på plener innenfor parken, men forekomsten synes å være konsentrert til morgenen, da det er lite menneskelig ferdsel. Linerle er en vanlig art gjennom hele sommerhalvåret i de åpnere deler av parken. Bøkeskogen nordøst i parkområdet synes å ha en viss funksjon som raste- og overvintringsområde for ringdue. Vinteren 2004/2005 ble arten registrert ved de fleste besøk, men antallet fugler varierte mellom 2 og 30 individer. Rovfugl er generelt sett sjeldne å se ved Mosvatnet, men enslige hønsehauk og spurvehauk gjester området i vinterhalvåret. At rovfugler har begrenset forekomst i området har trolig mest sammenheng med at tettheten av mennesker er høy. Kråkefugler er vanlige og til dels meget tallrike i parkområdet gjennom året. I vinterhalvåret er parkområdet fast overvintringsområde for en stor del av kråkefuglbestanden i regionen, men også i sommerhalvåret benytter kråkefugler parken til overvintring. Overvintringsbestanden av kråkefugler anslås til vel 10 000 individer., med flest kråker. 4.2.3 Vålandsskogen Hekking I Vålandsskogen finnes stort sett samme hekkefugler som i parkområdene ved Mosvatnet, men tettheten av hekkende fugl er noe lavere i Vålandsskogen. Dette gjelder spesielt bøkeskogen, som har et meget begrenset potensial for hekkende fugl. Den høyeste tettheten av hekkende fugler er knyttet til de nedre deler av Vålandsskogen og områder som grenser til bebyggelse. Spesielt fremheves et område mellom den søndre gangbrua over motorveien og Gamlingen. Her ligger et område med relativt variert topografi og tresjiktning, noe som har skapt flere nisjer for hekkende fugl. Sentralt i området ligger et lite sumpområde, noe som også bidrar til at fuglene er knyttet til denne delen av Vålandsskogen. Vanlige hekkearter i Vålandsskogen er svarttrost, gråtrost, bokfink, rødvingetrost, rødstrupe og kjøttmeis. I Vålandsskogen finnes også blåmeis, munk, gjerdesmett og ringdue som fåtallige hekkearter. Kattugle ble observert ved sumpområdet den 30.5, og det utelukkes ikke at arten hekker i området. Skjære (1) og kråke (1) ble konstatert hekkende i trær ved sumpområdet. For fullstendig artsliste av hekkende fugl vises det til vedlegg II. Trekk og overvintring Det er ikke gjennomført systematiske registreringer av fugl utenfor hekketiden i Vålandsskogen. Området vil stort sett huse samme artsutvalg som i parkområdene ved Mosvatnet (se det), men - 23 -

tettheten av rastende fugl synes å være lavere i Vålandsskogen. Dette kan forklares med at Vålandsskogen har et begrenset utvalg med nisjer for fugl, og at området samlet sett gir dårligere skjul- og næringsbetingelser for fugler sammenlignet med enn i parken ved Mosvatnet. Vålandsskogen har også en marginal betydning som overnattingsplass for kråkefugler sammenlignet med Mosvatnets parkområder. Vålandsskogen synes å ha en viss betydning som rasteområde for ringduer under trekket. Under perioden oktober-desember 2004 ble arten jevnlig observert i skogen, med makstall på ca. 50 individer. Senere på vinteren syntes duene i større grad å bevege seg over til Mosvannsperken (se det). 4.2.4 Mosvannsparken Hekking Mosvannsparken består stort sett av en relativt homogen bøkeskog med et noe sterilt preg. Bortsett fra et begrenset opparbeidet område i parken, mangler skogen fullstendig busksjikt. Sammen med skogens ensidige preg er dette en viktig faktor til at Vålandsparken tiltrekker seg få hekkende fugler. De store bøketrærne synes i tillegg å være lite egnet til plassering av reir. Mangelen på gunstige habitater illustreres bra ved det faktum at kun maksimalt 9 territoriehevdende fugler (= 9 par) ble registrert under tellingene våren 2005. Med et areal på 35 dekar, tilsvarer dette en tetthet på ca. 4 dekar pr. par, noe som er lavt. Det er også sannsynlig at noen av de territoriehevdende fuglene ikke hekket i parken, da reirmulighetene er relativt begrenset her. Trekk og overvintring Bortsett fra områdets funksjon som rasteplass for kråkefugler og ringduer om vinteren, har Mosvannsparken marginal betydning for trekkende og overvintrende fugler. Vinteren 2004/2005 ble det registrert maksimalt 115 rastende ringduer i trærne i Mosvannsparken. 4.3 Annet vilt Det er ikke gjennomført kartlegging av pattedyr, amfibier og krypdyr i undersøkelsesområdene. Pattedyrbestanden begrenser seg i stor grad til smågnagere og ekorn. Brun rotte er en vanlig smågnager ved vannet. Ekorn er vanlig i Vålandsskogen og i parkområdene til Mosvatnet. Rådyr skal ikke være etablert med stamme i undersøkelsesområdet, men streifdyr er relativt vanlige å se. Mink forekommer ved Mosvatnet, mens mår er sjeldent forekommende streifdyr. 5 VIKTIGE LOKALITETER Kriterier og grunnlag for utvalget av viktige lokaliteter er i stor grad beskrevet i kapittel 3. For undersøkelsesområdet er det også prioritert lokaliteter som er lokalt viktige innenfor undersøkelsesområdet. 5.1 Naturtyper og vegetasjonstyper 5.1.1 Mosvatnet og omkringliggende parkområder Skogområdene rundt Mosvatnet er en blanding mellom tilplantet, forvillet og naturlig vegetasjon. Deler av området er lite homogent, men er preget av store lokale skiftninger i naturtyper. Da det til dels er flytende overganger mellom de ulike naturtypene, vil flere naturtyper kunne representeres på samme areal. I forhold til DN-håndbok nr. 13-1999 om naturtyper er både rik edelløvskog, rik - 24 -

sumpskog, parklandskap og rik kulturlandskapssjø representert innenfor undersøkelsesområdet. Ingen Parkområdet rundt Mosvatnet oppfyller kriterier for naturtypen parklandskap (kulturlandskap), selv om innslaget av store og gamle trær er noe begrenset. Med sin størrelse og utforming er imidlertid Mosvatnets parkområde enestående i fylket. I parken finnes det en harmonisk blanding mellom skjøttet og uskjøttet parklandskap, der viktige naturverdier i stor grad er bevart. Deler av skogen i parken er vel 100 år gamle, men det finnes enkelttrær som er noe eldre. I nord inngår en bøkeallé som en del av parken. Ingen truede vegetasjonstyper (etter Fremstad og Moen 2001) ble registrert i området. Deler av parklandskapet ved Mosvatnet kan også defineres som rik edelløvskog. Dette omfatter stort sett alle de arealer der finnes edelløvskog. Stort sett hele skogområdet sør og nord for vannet kan defineres som rik edelløvskog. Deler av sumpskogen som omkranser Mosvatnet er i naturbasen oppgitt å være rik sumpskog. Denne sumpskogen mangler riktignok en del av karakterplantene for rik sumpskog, men høyt innslag av næringskrevende arter tilsier at skogen er rik. I figur 5.1 framgår det at store deler av kantskogen til Mosvatnet er definert som rik sumpskog. Dette er arealer som i stor grad har samme artssammensetning, med tresjikt dominert av svartor og skjørpil. Avgrensingen av arealene er basert på substrat og plantesammensetning. Svartorsumpskogen overlapper delvis med rik edelløvskog. Mosvatnet er et eutroft vann med høyt næringsinnhold. Dette har gitt gode betingelser for en rekke næringskrevende vannplanter. I de åpne vannmasser er sjeldne arter som butt tjønnaks og krustjønnaks vanlige, men også kalmusrot finnes her. I forhold til andre eutrofe vann i regionen har Mosvatnet relativt lite utviklet vannvegetasjon knyttet til kantsonene. En art som takrøyr, som er dominerende i eutrofe vann på Jæren, finnes kun med små bestander på skjermede steder av Mosvatnet. Både takrøyr, sjøsivaks og dunkjevle, som alle finnes i skjermede partier av Mosvatnet, er imidlertid knyttet til fint substrat. Store deler av Mosvatnet ligger trolig så eksponert til at det er vesentlig utvasking av fint bunnmateriale. Dette kan være én forklaring til den begrensede forekomsten av takrøyr i vannet. Tabell 5.1. Viktige naturtyper som oppfyller kriteriene gitt i DN-håndbok nr. 13-1999 Naturtype Beskrivelse Verdi Figur Rik edelløvskog Edelløvskog dekker store deler av parkområdet ved Mosvatnet, spesielt på sørsiden av vannet. Skogen er lite homogen, og grenser over i andre naturtyper. Plantet bøkeskog dominerer deler av edelløvskogen, men skogen har store lokale skiftninger og med innslag av et stort utvalg av edelløvtrær. Glidende overgang til rik sumpskog (se under). Frodig vårblomstrring med vårkål og hvitveis. Rik sumpskog Omfatter store deler av kantskogen som grenser til Mosvatnet. Skogen dominert av svartor og skjørpil. Feltsjiktet er preget av arter som mjødurt, skogkarse, kratthumleblom, bekkeblom, skogsnelle, engsnelle, skvallerkål, hvitveis, vårkål. Bunnsjikt lite utviklet. Parklandskap Hele skogområdet rundt Mosvatnet kan defineres som parklandskap. Området har relativt lang kontinuitet (100 + år), men mangler innslag av skikkelig gamle trær. Det finnes imidlertid få, om noen parkområder i regionen med tilsvarende størrelse og sammensetning. Rik kulturlandskapsjø Selv om Mosvatnet ikke har spesielt velutviklet vannvegetasjon langs vannkant, må vannet likevel defineres som en rik kulturlandskapssjø. Det er vektlagt vannets næringsstatus, stort innslag av vannplanter i åpne vannmasser, samt velutviklede kantsoner med takrøyr, sjøsivaks og/eller bred dunkjevle i skjermede deler av vannet. Lokalitetens nasjonale verdi er basert på innslag av rødlistearter. Forekomsten av et rikt fugleliv er støttekriterier for vannets verdi. K R 5.1 R N - 25 -